Til de etterlatte

Når sorgen vekkes til livet av hendelser utenfor meg selv får jeg ikke tak i ordene som kan hjelpe. Jeg dras fra det ene ytterpunkt til det andre. Mellom disse finner jeg sjeldent ro når det står på som verst. Noen ganger kommer min smerte og det jeg har på hjerte litt spontant ut. Det samme skjedde i torsdag.

På en Facebook-status skrev jeg blant annet at jeg at jeg misunte Ari Behn samtidig som jeg også er veldig glad for at jeg er i live så jeg kan gjøre litt for dem som har det slik han hadde det. Jeg skrev også at det er for sent å fortelle en død at han skulle gjort noe annet enn hva han gjorde mens han levde, og at de kloke visdomsord om omtanke og medmenneskelighet hjelper svært lite når livet alt har ebbet ut.  Samtidig oppfordret jeg til at vi kan strekke frem en hånd til dem som er i live når vi vet de sliter. Dette var det flere på FB som også gjorde, men av erfaring vet jeg at få involvere seg av ulike årsaker.

Noen takket meg for det jeg skrev, mens en annen stilte spørsmål om jeg kanskje klandret hans nære som sto igjen for at de ikke hadde gjort nok. Det var over hode ikke min hensikt. Jeg vet så inderlig vel at når den berømmelige dråpen kommer så er det lite andre kan bidra med for den som har et sterkt ønske om å slippe. Når det er sagt  ville jeg også si noe om hvor viktig er at man er litt bevisst på hva man utsetter dem man vet har en skjør psyke. Det er en grense for hva et menneske tåler selv om de på utsiden kan se og høres sterke ut.  

Vi er alle mennesker – vi kan være tankeløse til tider og ikke alltid forstå rekkevidden av det vi utsetter andre for. Men det er ikke til å stikke under en stol at noen kan være beregnende og vil med hensikt skape problemer og gjøre andre vondt. Det er vel om de sistnevnte Shakespir sier noe slikt som; Deres egne øynene vil ikke se det hendene gjør. Blant slike mennesker lever også vi som ønsker å finne fotfeste. Få et holdepunkt i livet. Vi som aldri har kjent tilhørighet. Følt oss hverken ønsket eller elsket. Vi som alltid har tatt til takke med den oppmerksomhet vi har fått – koste hva det koste ville. De som inviterte oss inn for en stakket stund har ofte gjort det når de selv har hatt noe å hente. Der vi kunne brukes ble vår lojalitet utnyttet maksimalt. For mitt vedkommende har det handlet om alt fra å være en voksens sexleketøy da jeg var et lite forsvarsløst barn til å bli ribbet for en hardt tilstrebet trygghet som voksen.

Det som gjør livet tungt, mørkt og vanskelig for meg er når jeg gjenopplever utstøting. Spesielt når de jeg trodde på forteller meg med ord at jeg er velkommen, men igjennom sine handlinger viser at jeg er uønsket. Bare fornemmelsen av manipulering hvor hensikten er å sette meg i et lys hvor jeg forstår at målet er å bli kvitt meg, får meg til å falle helt sammen innvendig og vil bare dø. Et ønske jeg har hatt fra jeg var en 5- 6 år.

Jeg har selv hatt 4 seriøse selvmordsforsøk som har vært så godt planlagte at det er helt utrolig at jeg sitter her i dag. Ved et av forsøkene sa en av legene som fikk liv i meg igjen at han nektet å tro at det var mulig å overleve. Jeg skal ikke gå i detalj på dette, men det er gode grunner for at jeg så langt ikke har gjort et 5’te forsøk. Men såpass kan jeg si: Det er ingen som kan endre beslutninger som først er tatt, det er det kun jeg som beslutningstager som kan gjøre det.

Som jeg også skrev på FB-statusen min, så handler det ofte at bestemmelsen kommer av at vi ikke ønsker å være til en belastning. For den av oss som har det slik så vet vi at vi påfører våre nære en ekstra belastning når vi er syke. Spesielt om vi er innpodet både direkte og indirekte måte fra fødsel av at vi er den ene for mye. I dag vet jeg bedre.

I min siste runde av en svært strategisk selvmordsplanlegning var jeg så heldig at noen avslørte meg. Jeg slapp å såre dem som er oppriktig glad i meg, selv om jeg ikke så det sånn da psyken gikk i svart. De som hadde mot til å stille meg et direkte spørsmål hadde på ingen måte noen mulighet til å hjelpe meg med årsaken til sammenbruddet, men de tvang meg si høyt hva jeg gikk rundt og tenkte på.

Jeg var kommet til et punkt hvor jeg ikke orket å kjempe mer – jeg hadde mistet så mye jeg trodde på og maktet ikke å sloss lenger.  Jeg hadde fått munnkurv for det passet seg ikke for sånne som meg å snakke om det jeg opplevde. Og er det noe jeg vet så er det at det ikke finnes en løsning om man ikke tar utgangspunkt i fakta. I over 40 år bar jeg på skammen for det mennesker med makt hadde utsatt meg for. Slik var det inntil en kvinne med samme bakgrunn fikk meg til å snakke om hva jeg bar på.

Nå er det ikke sånn at alle som sliter med selvmordstanker eller har lykkes med et selvmord har eller har hatt det som meg, men en ting vet jeg og det er at de som lykkes ikke fant noen løsning på det slitsomme de bar inne i seg. Mange informerer heller ikke dem som kan hjelpe dem om det som skjer og da blir det helt umulig for utenforstående. De færreste er synske og det er svært sjeldent det synes på utsiden hva som egentlig skjer på innsiden hos en som er suicidal. Jeg skrev som sagt på FB-statusen min at jeg var glad jeg var i live så jeg kan være til hjelp for noen som har det som Ari hadde det på slutten. Det jeg har mest erfaring med i forhold til å hjelpe selvmordskandidater er hva som skjer igjennom samtaler – det er under slike de selv finner det forløsende ord som hjelper dem videre – i livet…

Ukas refleskjon: Utseende til besvær

Roser i kaldt landskap

Livet er kort, er det vi oftest hører folk si. For noen kan det virke så uendelig langt. Det høyeste ønske de har er at det skulle vært over. Raskt.

Ikke alle er syke. Noen med det alt det materielle på plass. Familie og venner kan de også ha. Men det er noe inne dem som gjør det mørkt og vanskelig. For min del er det en knugende redsel som gjør livet til en svært krevende plass å være til tider.

En samtale denne uka fikk meg til å tenke på noe som jeg i grunnen aldri har brukt mye tid på før. Hvilke konsekvenser kan følge det å være en vakker, høyt udannet og tilsynelatende vellykket kvinne. Ikke noe annerledes enn den kvinnen som titulerte seg som: Vakker, narkoman og hore. «Slagene» de ble rammet av kom brått og uventet og ble utført av mennesker på ulikt nivå av samfunnets rangside, men det skapte den samme eksistensielle frykten hos de begge.

Kvinnen jeg snakket med denne uka var en såkalt vellykket forretningskvinne. Hun hadde viet sin ungdomstid til studier samtidig som hun hadde arbeidet i alle ferier og helger. Det hadde aldri vært noen løssluppen russetid og backpack-ferier med venninner. I dag var hun på papiret en suksessrik leder som var omgitt av et stort nettverk av innflytelsesrike mennesker av begge kjønn. Det som preget hennes hverdag var at hun var singel, ensom og sårbar. Ingen var der for henne, de var der kun for det hun representerte.   

Tilbake til den vakre narkomane hora. Denne kvinnen hadde brukt hele sin ungdomstid til å arbeide for å holde følelsen av å være lite verd på avstand. Det hadde aldri vært noen mulighet til å bli russ eller dra på venninneferier. Hennes liv som ung, tung narkoman, slukte all hennes tid. I det synlige hadde mennene svermet om henne som biene rundt honningkrukka, kvinnene hadde vært som en klokker som nøt godt av prestens regn. Hennes higen etter inkludering var det ingen som lot seg merke.

Det som slo meg ved denne ukes samtale var at begge kvinnene hadde funnet en løsning for en problematisk oppvekst, som var utløst av ulik grunn. De hadde søkt bort fra håpløsheten på hver sin måte. Fluktmetoden hadde okkupert sinnet og dempet den indre uro. Da kvinnen mister rusen og kvinnen sin tittel, sto de begge igjen som forlatte og ensomme. Felles for dem begge var at utseende og livet de hadde levd skapte problemer i nå-tid for dem. På ulik måte, men summen ble den samme: neste time, dag, uke, måned og år virket umulig å leve…

Jeg tenker – som så ofte: Hva er det vi mennesker utsetter hverandre for? Hva er det vi gir våre medmennesker? Uansett hva vi ser hos en annen kjenner vi som oftest ikke deres bakgrunn og indre liv. Om vi er rike eller fattige, stygge eller vakre, det spiller ingen rolle. Menneskelig følelser er de samme og ikke alle er utrustet til å handtere dem

Den narkomane hora ble dessverre ikke tatt inn i varmen – hun fikk aldri en reell sjanse her i livet. Født inni rus og kriminalitet, hvor både en mor og en far utnyttet alt og alle for å makte å stå i sine liv. Nå hviler hun i en felles grav et sted i Norge. Den vellykkede kvinnen, fra det tilsyneltaende perfekte barndomshjem , reiste denne uka til utlandet hvor janteloven og ynkelig grådighet ikke har den samme påvirkningkraft som her. Hun gir livet en ny sjanse, men desseverre ikke i sitt hjemland…

Helsebringende hjelp…

Sitter nå og forbereder meg til undervisningen for siste samling av NKI og Medlearn Norge om Avhengighet og misbruk.


Det er mange tanker som farer igjennom hode mitt nå. I går fikk jeg en et spørsmål (om man velger å se det sånn 😉 ): At du gidder…


“Spørsmålet” kom i forbindelse med noe jeg selv sa om at til tider kan arbeidet mitt gjøre det vanskelig for meg selv privat. Jeg slurver ikke med et menneskes liv. Dvs. at jeg er bevisst på hvorfor jeg gjør det jeg gjør, og jeg forøker hele tiden å tilegne meg mer kunnskap om mitt arbeidsområde. Jo mer kunnskap jeg får jo tyngre synes jeg til tider det kan være, fordi jeg har ingen å snakke med om alt dette jeg får innsikt i.

Kjenner at jeg rett og slett blir sliten av å være meg fordi jeg har ikke så mye annet som engasjerer så mye som nettopp arbeidet mitt; hjelpe den som sitter fast i et destruktivt og sykdomsfremmende liv.

I går kveld kjente jeg virkelig på om det jeg har holdt på med var verd det. Det blir fort ensomt å leve slik jeg gjør. Jeg får i svært korte perioder oppleve at jeg er “innafor” og føle meg inkludert. Så snart jeg ikke støtter livsløgner eller heier på noe jeg vet ikke er en helsebringende hjelp, støtes jeg ut. Som tidligere mobboffer kan slikt virkelig sette seg fast i meg og dra meg inn i et mørke jeg ikke vet om jeg vil komme meg ut av igjen.

Mørk til sinns og svært påvirket av jetlag fikk jeg en melding: Du gjør en så stor forskjell Rita! I dag skal jeg ut å spise middag sammen med den største kjærlighet i mitt liv. Vi var kjærester i 10 år, men rusen tok oss fra hverandre…Vi er begge rusfrie nå. ( Hun i mange år, jeg i 4 mnd. )

Dette ble min helsebringende hjelp i går – for noen lite, men for meg mye! Slike tilbakemeldinger gir et perspektiv og minner meg på hvorfor jeg sa JA til det arbeidet jeg har valgt. Jeg håper virkelig at mitt bidrag via NKI/Medlearn kan være med på å gjøre en forskjell for dem som har studert der i 1 år nå. Alle som sitter igjen i klassen er alle Erfaringskonsulenter, Miljøarbeidere eller Vernepleiere med egen erfaringskompetanse i tillegg.

Takk Gud for at jeg fikk kreft

Helseminister Bent Høie og meg 10.sept. 2019 på Verdensdagen for selvmordsforebygging (WHO)
Ahus 11 april 2014

Jeg ser sjefen min, Cecilie Widnes, stopper litt opp da hun hører meg si: jeg var glad jeg fikk kreft. Det går noen sekunder før hun kommer tilbake til meg.

Av og til tenker jeg at jeg må ha et snev av Tourette’s for jeg kan si ting uten å tenke meg om. Det er som om ordene bare triller ut. Mye av det jeg sier  skaper også reaksjoner hos andre jeg ikke alltid forstår helt heller. Første gangen jeg sa høyt dette med kreft mener jeg var til en journalist som intervjuet meg da jeg fikk cellegift. Uansett så sa jeg ting til han som overrasket på en måte jeg ikke hadde tenkt over.  

Ikke mange månedene før intervjuet hadde jeg hatt en operasjon hvor jeg måtte fjerne det ene brystet og hadde hatt en brystbevarende operasjon på det andre.  Altså var jeg hardt rammet og måtte ha cellegift i mange måneder etterpå. Journalisten, Robert Veiåker Johansen, måtte komme til sykehuset fordi jeg hadde ikke tid ellers. På dette tidspunktet var det mye som pågikk på arbeidsplassen min så jeg følte at jeg ikke kunne være sykemeldt. Det var både interne og eksterne utfordringer som jeg opplevde som så krevde at jeg som leder måtte være 100% tilstede for.

Jeg husker det var en spesiell dag på sykehuset den dagen intervjuet ble gjort. Følte meg på mange måter reddet da journalisten kom. Når man er på dagbehandling og får cellegift sitter man i et rom med mange som får behandling samtidig. Jeg hadde aldri hatt problemer med det, men denne dagen var det en kvinne som hadde flere av sine nærmeste med seg. Hun var så redd, så redd. Hun gråt og beklaget seg, hennes nære og kjære forsøkte etter beste evne å roe kvinnen, men hun var utrøstelig. Da journalisten kom ble jeg tatt ut av rommet og vi fikk et rom for oss selv. Stillheten jeg opplevde ga sjelefred og jeg følte jeg kunne puste igjen.

Journalisten var kjempehyggelig. Jeg følte ikke at jeg var i et intervju i det hele tatt. Vi hadde liksom en helt vanlig mellommenneskelig samtale. Da jeg leste intervjuet i ettertid forstår jeg jo at han var litt preget av situasjonen. Han hadde tydeligvis lest seg litt opp på meg også. Det er en kjent sak at jeg alltid etter en krise forsøker å finne ut hva jeg kan lære av den. Kreftdiagnosen var intet unntak og han lurte på hva jeg hadde lært så langt i behandlingsforløpet.

På den tiden var jeg glad over at jeg ikke ønsket å dø lenger. Det hadde vært ønsket mitt fra før jeg begynte i barnehagen og frem til ca 2005 tror jeg, så det var en stor opplevelse for meg at et slikt ønske ikke preget hverdagen lenger. Det var da jeg sto i kø for å levere inn en lottokupong, før jeg begynte med kreftbehandling, jeg fikk noen tanker om livet. Mens jeg sto i køen – noe som tidligere hadde vært mitt mareritt nummer 1 slo det meg; Jeg lurer på om jeg kommer til å stå i en slik kø flere ganger. Noe jeg håpet at jeg ville.

Som sagt husker jeg ikke om jeg sa til journalisten at jeg var glad jeg fikk kreft, men jeg sa det til noen andre som forsvant så raskt at jeg ikke fikk begrunnet hvorfor.  Sjefen min er en vitebegjærlig og nysgjerrig kvinne så da hun hadde fått samlet seg litt kommer oppfølgingsspørsmålet: Hva mener du med det? Det jeg mener er at jeg var glad for at jeg fikk kreft og ikke tilbakefall til alkohol og narkotikamisbruk.

Alle som behandlet meg for kreft var utdannet helsepersonell som var sikre på at jeg ville bli kvitt kreften. De ga meg operasjon og medisiner som hadde til mål å fjerne kreft og hjelpe meg så jeg blant annet kunne stå i kø for en lottokupong igjen. Det var ingen som mente at: Ikke alle vil bli kvitt kreften og behandlet meg deretter. Jeg ble ikke kun tilbudt et fellesskap med likepersoner i en gitt åpningstid, ingen rafting i Sjoa eller topptur til Galdhøpiggen som behandling – eller tidsfordriv frem til døden skulle redde meg fra angst og fortvilelse. Som sagt ble det operasjon, 2 ulike cellegift typer i noen måneder og siden 5 år med antihormoner. Kreften er borte og jeg har stått i mange køer – ikke bare for å levere lotto. Hadde jeg fått et tilbakefall til rusmiddelmisbruk kunne raskt min hverdag sett svært annerledes ut i dag.

Mitt synspunkt deles av flere. Ikke av samme grunn kanskje, men de sier på mange måte det samme. Professor og  president ved Laureate Institute for Brain Research, USA, Martin Paulus sier følgende:  You have a better chance to be well after many types of cancer than you have to recovering from methamphetamine dependence ( du har større sjanse til å bli frisk av ulike krefttyper enn hva du har til å bli rehabilitert fra methampetamine misbruk).

For avhengighet, uansett om det er til methamfetamin, heroin, nikotin, cannabis eller alkohol så det er en svært sammensatt sykdom. Den krever ulike profesjoner og ikke minst 100% egeninnsats for å bli frisk. Det er mange ting som må klaffe for at man skal kunne stå i en hverdag som rusfri når man først er blitt fanget inn i et misbruk av alkohol og narkotiske stoffer. Det samme gjelder for mat, sex, gambling, selvskading og andre ting som påvirker lystsentre i hjernen om effekten får tatt overhånd. Dette kan jeg skrive en bok om, men det farligste for meg  ville vært er alle dem som sier og handler utfra tanken om: Ikke alle vil bli rusfri…

Så av den den sistnevnte grunn var jeg glad jeg fikk kreft og ikke tilbakefall til misbruk av alt som kunne fjerne meg fra følelser. (Aller helst vil jeg være fri for alle sykdommer)

Ps: Jeg vet at Pakkeforløpet i rus og psykisk helse som har begynt å rulle ut i landet vårt er en modell etter kreftbehandling – det skal bli spennende å følge med om det vil fungere etter intensjonen.  

Jeg har en drøm

Meg 70-tallet, 90-tallet og 2019
Meg på 1970-tallet, 1996, 2019

24 november 2019, har jeg vært totalavholdende i 23 år etter å ha levd 24 år med alkohol, narkotika og medikamenter så jeg kunne døyve følelsene mine .

Jeg skulle ønske jeg kunne si at disse årene kun har vært en lystseilas, men det kan jeg ikke. Det har vært mange tunge stunder. Til tider så tunge at jeg har planlagt selvmord. Men så lenge jeg har holdt meg rusfri og har hatt gode mennesker rundt meg da det var på det mørkeste, så ble ikke planene iverksatt, og jeg sitter her i dag med mannen i mitt liv.

Men jeg må si at jeg har fått oppleve mange fantastiske ting også. Først og fremst at jeg har levd sammen med mannen i mitt liv i 15 år, vært gift i snart 4 av dem. Jeg har klart å skape arbeidsplasser for flere tidligere rusmiddelmisbrukere og pårørende, og jeg har fått være med på å se mennesker reise seg fra ruiner de færreste trodde var mulig.

I helga har jeg hørt på Usagt, om Martin Eia-Revheim NRK Radio. Det var en sår historie. Den fikk meg til å tenke på hvor heldig jeg var siste gang jeg forsøkte å bli rusfri. Det hadde vært så mange forsøk at det står i papirene mine at jeg behandlingsresistent. Altså ikke behandlingsbar. Men siste forsøk møtte jeg Petter Lange som har støttet meg fra han kjørte meg til avrusning og helt frem til i dag.Han var svært tydelig; Du får ta fylla og rusen først, så får du se hvor mye psykiatri det er igjen. For jeg pep jo fælt på at jeg slet med psyken. Uten Petters tydelighet og måten han hjalp meg på, hadde jeg nok levd som faren til Eia-Revheim. En fanget rusmiddelmisbruker som ikke kunne gjøre stort annet enn å ruse meg og være smilende og tilstedeværende blant venner og bekjente – ufin og utspekulert mot mine nærmeste.

Historien som ble fortalt på radioen gjør at jeg ikke skal gi meg på å støtte folk til edruelighet og nykterhet. Jeg føler jeg er ekstremt heldig som har en jobb hvor jeg har muligheten til kan hjelpe dem som ønsker hjelp til totalavhold. Jeg har muligheten til å hjelpe fedre og mødre som ønsker å være gode forbilder for sine barn. Sønner og døtre som vil støtte foreldre sine, ikke stjele fra dem. Være med brødre og søstre å skape glede og latter , ikke påføre dem skam og angst.

Kjenner jeg har mye å si om denne saken her. Det er mange som romantisere livet til en alkohol – og narkotikamisbruker. Forteller hvor snille og morsomme aktive rusmiddelmisbrukere kan være. Eller stakkarsliggjøre personen slik at den slipper å ta ansvar for eget liv. Hverken vi som har vært tunge rusmiddelmisbrukere eller familien vår opplevde livet som fargerikt, eksotisk eller spennende. Det er vel ingen som synes det er spesielt fint å ha en upålitelig og uforutsigbar person i livet sitt, som man i utgangspunktet har andre forventninger til. De fleste av oss som har vært misbrukere synes også det er trist ingen har – eller kan ha – forventninger til oss når det står på som værst. De færreste av oss ønsker egentlig å leve så ensomme som man blir med flakser, pulver og piller gjør oss.

Faren til Martin Eia-Revheim hadde vært en populær prest hos både innsatte og kjendiser på et tidspunkt, samtidig som han var en ekstremt voldelig ektemann og far. Han døde ensom, få var i begravelsen og han ble lagt på en liten minnelund uten gravsten. Til sønnen etterlot han en tom lommebok og et lydopptak hvor han sang sangen; Har en drøm

Har en drøm om å komme hjem
Dit ei framtid ennå bor
Har en drøm om å finne frem
Over ei mørklagt jord
Snart stiger sol et sted i øst
og i natt har ingen gitt deg svar
Men det finnes ei fattig trøst
Drømmen du alltid bar

Har en drøm om å høre tel
I en hverdag taus og grå
Har en drøm om at alt æ vil
finne en vei å gå
Snart stiger sol et sted i øst
alt vil være som det en gang va
Men det finnes ei fattig trøst
Drømmen du alltid bar

Osv, osv.

Sangen han etterlot sønnen sin sier mer enn noe om hvordan det kan være inne i en alkoholiker og narkoman. Jeg har en drøm om være rusfri, at jeg skal slippe å miste mannen min og venner og at jeg kan være til nytte og glede de årene jeg har igjen

Der kjærligheten ikke får plass

Historien gjentar seg!  Jeg blir så fryktelig trist og lei meg hver gang jeg hører om det. Eller rettere sagt så kjenner jeg på mer og mer smerte hver gang jeg kommer i nærheten av ondskap. Den villede ondskap.  

Det er sår i meg selv som rives opp. De slitsomme tankene jeg får skaper også en følelse av at jeg ikke orker mer og sender en bønn om å slippe livet. Selv når det som skjer ikke har noe direkte med meg gjøre.  Når flashbackene utløses av det som bekrefter utsag som:  «djevelen er i detaljene «og «dine fiender kjenner deg bedre enn dine venner» vekkes utryggheten i meg. Jeg vet at jeg også kan bli rammet av noe tilsvarende igjen. Jeg vet også en annen ting – jeg  har ikke flere krefter igjen til å kjempe mot mennesker som vil meg vondt.

Smerten ved å føle seg mobbet – utestengt og uønsket, kan bare den som har erfart det samme  fult ut forstå. Blikket jeg møtte da den eldre passerte meg i døren fortalt mer enn ord. Så ydmyket, fullstendig sønderknust og ulykkelige. Både kroppsspråk og øynene fortalte meg hva som pågikk i hans indre da jeg så han forsvant ut.

Jeg ble sittende igjen og lytte til hva som ble snakket om videre i møte. Siden jeg kjente nokså mye til den uselviske utstøtte mannen og hadde hatt noen samtaler med andre som kjente til dagens situasjon, var jeg nysgjerrig på hva jeg skulle få høre av den andre siden. Og det ble som forventet: en detaljert fremstilling av et menneske og hans intensjoner som hadde gitt 10 år av sitt liv for å trygge og glede andre. Detaljene som ble hentet frem og meninger mannen ble tillagt, ble fremstilt ene og alene med den hensikt å sverte og rakke ned på den utstøtte.  Samtidig bidro deres fremstilling til at de fikk et alibi som kunne forsvare deres egne handlinger. Handlinger som iallfall ikke jeg forsto hensikten av. Uansett hvor mye jeg forsøkte fikk jeg aldri tak i om de hadde noen gode definerte mål for det som skulle påvirke manges hverdag.  

Det skremmende ved hele situasjonen var at de andre og jeg som har vært tilstede igjennom noen år – vet at det som trekkes frem i dag ble gjort med gode hensikter den gang. Flere av oss hadde til å med uttrykte takknemlighet, men nå ble det dratt ned i dritten. Episodene som ble gjenfortalt ble fortalt i et tonefall som var både latterliggjørende og nedvurderende. For under ett år siden hadde de samme folkene applaudert for alt som ble arrangert og utført. Nå spyttet de på det. Men det som gjorde sterkest inntrykk var at hovedtaler satt og løy og de samme som engang hadde vist den utslåtte anerkjennelse og respekt, satt nå og nikket og heiet på noe de visste ikke stemte.

I denne saken er alt så uforståelig for meg. Det er jo ingen kamp om en godt betalt lederstilling eller å trygge en lønnet arbeidsplass. Her vil det jo alltid kun være snakk om at noen må gjøre en ekstra innsats slik at et lite felleskap skal kunne gjøre noe godt for mange andre som ikke har det lett.

Jeg forsøkte å få blikkontakt med de mest aktive og intense i hetsekoret, men de så en annen vei. De valgte av grunner jeg ikke forsto å støtte det de visste var usannheter. Noen av dem som satt på første rad vet jeg har mottatt mye støtte fra den de nå kaster ut i mørket. En gang strakk han hånda ut til dere, tenkte jeg –   nå er dere selvgående og deres gjensvar er at dere slår ned på den dere innerst inne vet har et rent motiv for alt det den gjør for sin neste.

Slik jeg kan tolke dette dolkestøtet så var det kun for at den sist ankommende til fellesskapet ville ha lederposisjonen. Ledertittel med eller uten lønn kan gi følelsen av makt. Så i denne saken så var det vel ene og alene makten som sto i fokus?

I dag mottok jeg en beskjed om at mannens helsetilstand fremdeles uavklart. Ingen vet helt hva som skjedde bak hans lukkende dører…

                                                                           Historien er gjengitt med tillatelse.

Sånn var det – slik ble det

Så lite, men likevel så enormt mye – for noen. Kunnskap gjør en forskjell. Ikke minst gir den en innsikt som igjen gir kontroll over eget liv. Noe som er livsviktig for den som har utviklet en avhengighet og misbruker alkohol, narkotika eller andre tilstands – og stemmingsforandrende midler og metoder, og som vil endre livet sitt.

Her deler en kursdeltager fra ANTA-kurset sin misbrukshistorie med oss. Dette er en av de viktigste oppgavene i ANTA-programmet. Kjenner man ikke sin historie er man nesten dømt til å gjenta den. I dag er det meste på stell for personen. På forholdvis kort tid har mye rettet seg og på daglig basis holdes fokuset på målet som ble satt for noen måneder siden. Nettverket har kommet igjennom ANTA-programmets Support-gruppe som nå finnes flere steder i landet.

Misbrukshistorie

1 ) Hvordan så livet ditt ut da du oppsøkte hjelp siste gangen, eller kom hit?

– ANTA Kurs 2019, etter tre års behandling og 8 – år med skjult misbruk – Problemer i ekteskap – Dårlig samvittighet for meg selv, familie, ektefelle, kollegaer og arbeidsgiver-

– Risiko for konsekvenser har forhindret meg til å søke hjelp tidligere. Jeg har fått konsekvensene jeg risikerte å få. Jeg har også konsekvenser av å utsette å søke hjelp for misbruket og avhengigheten som jeg utviklet

– Jeg har selv innsett at jeg ikke ville klare å bryte mønsteret og ønsket hjelp til dette, i 2016 2

2) Har du gitt opp kontrollen?

–  Ja! Jeg ble sykere og gav mer blaffen etter at jeg sykemeldte meg og ikke fikk lov til å gå i arbeid fordi jeg frivillig har gitt fra meg førerkortet. Jeg hadde ikke lyst å arbeide mere der lenger heller, jeg var i sorg og deprimert og hadde dårlig selvfølelse av mitt misbruk. 48 år, sorg, savn og smerte

–  Jeg fikk enda en konsekvens, en redd ektefelle

–  Jeg har gitt opp kontrollen to ganger tidligere i livet også. Som 17 åring, sorg, savn og smerte. Som 31 åring, sorg savn og smerte

3) Har noen bemerket at du ser syk ut?

–  Jeg var 17 år og ruset, på jakt etter verdisaker/penger til mer rus, jeg ble fersket av mor

–  Jeg har opplevd tap av venner tidlig i ungdom pga. utseende og misbruk

–  Da jeg etter tre år, seks måneder uten misbruk, prøvde litt hasj og ble avhengig. Det ble 8 år i fornektelse i frykt for konsekvenser ovenfor min ektefelle. Jeg fikk ofte høre at jeg virket rar. Jeg har også sett min ektefelle resignere og gi opp av sin redsel for meg i mitt misbruk

4) Har du følt at du er i dårlig fysisk form? Hvis ja: Hva tror du er årsaken?

–  Ja! Hasj har gitt meg pustebesvær. Amfetaminavhengighet kan sammenlignes med et gammelt og dårlig bilbatteri. Jeg har hatt noen timers opptur og en lang nedtur, utladet i flere dager etterpå. Jeg har hatt en fysisk krevende jobb og har hatt lite energi til å klare å utføre den på en god måte

            –  Dårlig pust og tom for energi

            –  Dårlig selvfølelse

5) Hva gjorde du for å døyve dårlig selvfølelse?

–  Jeg har økt misbruket, brukt beslektede/lignende stoffer, (krysstoleranse)

–  Andre avhengigheter: Shopping, sex, arbeid, skole, «pleasing» av andre mennesker, å sette seg selv til sides

6 ) Har du følt at selvfølelsen er dårlig?

–  Ja.

–  Jeg har 34 års misbruk med illegale rusmidler

–   39 år med konsekvenser av misbruk

7)  Hvor gammel var du da du begynte å kjenne på skyldfølelse for misbruket?

– 11 år.

8) I hvilke situasjoner har misbruket hjulpet deg over usikkerhetsfølelsen?

–  Sinne, urettferdighet og skam

–  Sorg for mine kollegaer som har gått bort på jobb, sorg for å velge bort kollegaer i sorg, sorg  for å ikke bli forstått av hjelpeapparat og familie.

–  Sinne for at jeg ikke har vært i stand til å forstå at hjelpeapparatet har prøvd å hjelpe meg

–  Sinne for at kollegaer og arbeidsgiveren har prøvd å hjelpe meg men har trukket meg en  annen retning enn hjelpeapparatet og familie på sin måte.

–  Jeg har vært usikker etter å søkt hjelp og har samarbeidet i hjelpeapparatet og fått  konsekvenser, ansettelsesforhold, boligforhold, økonomisk, i ekteskap og familieforhold

9 ) Når var det misbruket gikk ut over utdanning eller jobb?

–  11 år, jeg fikk ikke lov å delta i gateavisredaksjonen på grunn av misbruk

–  15 år, jeg fikk betinget fengsel for kjøring i alkoholrus (har ikke fått advokat)

–  18 år, tyveri. Legemiddelloven selv om der ikke finnes bevis på noe beslag (har ikke fått advokat)

–   24 år, kjøring ruspåvirket. Anmeldt av Politiet for å ikke følge Politiets oppfordring om å  fjerne meg fra mitt eget nærmiljø, hvor jeg har bodd. Selv om jeg har oppført meg fint og vært edru. 30 dager i fengsel (har ikke fått advokat)

–  33 år, frikjent i en spesiell sak, (første gang i rett med advokat)

–  Har en rød tråd i de fleste ansettelses forhold om å bryte relasjonene jeg har til kollegaer og slutte ansettelsesforhold av skam og dårlig selvfølelse

10 ) Hvilke unnskyldninger har du brukt for å skjule misbruket?

–  Jeg har som oftest vært åpen om mitt misbruk til foreldre, venner, kollegaer, Politi og til lege første gang jeg oppsøkte lege selv 31 år gammel

–  Jeg har hatt skjult misbruk fra 2007, fram til 2015 for min kone, familie, kollegaer, arbeidsgiver, hjelpeapparat

–  Jeg kan ha brukt unnskyldninger som: Tretthet, mye å gjøre, skal bare besøke en venn for å prate litt, jeg har nok hatt flere unnskyldninger og har helt sikkert også vært kreativ for å unngå sannheten

11 ) Hvor gammel var du første gangen du forsøkte å kontrollere eller slutte med misbruket?

–  Jeg var 22 år. Jeg var lei av å være på kjøret.

–  Jeg fikk en gylden sjanse i livet, mulighet til å ta maskinfører utdannelse.

–  Jeg gikk inn for å bestå utdannelsen.

–  Jeg tok avstand fra det belastede miljøet

–  Jeg har bare hatt mor og far som støtte

–  Det ble for vanskelig å klare meg uten jevnaldrende venner

–  Ble god på å skjule og å kontrollere misbruket

–  Jeg begynte for alvor å merke at dårlig samvittighet ble et problem i forhold til misbruket.

–  Jeg fikk problemer med å holde på gode jobber

–  Sluttet i flere stillinger av min skam for mine probleme

12)  Hvor gammel var du når du mistet interessen for hobbyer og annet du likte?

–  Jeg var14–15år

–  Jeg fikk høre av venner i nærmiljø at korps var ikke noe for meg, jeg sluttet i korpset  etter dette

–  Jeg kan huske at jeg har blitt lurt til å avstå fra bordtennistrening til fordel for annen idrett som ikke fant sted

–  Jeg kan ha fått dette som en konsekvens av at jeg har tatt meg inn i min bestevenns bosted og fratatt min venns sparepenger. Jeg fikk kick av å ta meg inn i huset, tok med meg en annen venn. Sammen ble vi beryktet for våre barnlige handlinger. Hele min vennekrets har fått problemer med å forholde seg til meg etter dette. Jeg har aldri klart å snakke om dette til mine foreldre. Jeg har fått konsekvenser av skam i kriminell lavalder.

–  15 – 16 år. Rus ble et alvorlig problem

13 ) Hvor gammel var du første gang du kom på kant med loven?

–  15 år, promillekjøring – Betinget fengsel

–  12 – 13 år, Jeg har sammen med venner tatt meg inn i ubebodd hus og vært med på å ta oss til rette. Flyktet da det kom noen. Id. har lagt igjen. Fått Id. Tilbake av venn/far til venn som også har vært Politi. Har ingen kjente konsekvenser av dette.

14)  Når var det finnansieringsmulighetene endret seg?

–  2010

–  Solgt leilighet med 1. gangs lån/kommunalt lån med tap

–  Har klaget gjentatte ganger på uro hos nabo

–  Anmeldt forholdet til Politi og meklet i konfliktråd, uten å komme til enighet

–  Valgt å avslutte sak uten å gå rettens veg

–  Solgt leilighet med tap

–  Har ikke klart å finansiere bolig etter dette, gjelden har økt

15 ) Hvor gammel var du første gangen du oppsøkte hjelp?

–  1999  31 år

–  Oppsøkte for første gang i mitt liv lege

–  Øyeblikkelig henvisning til Psykiatrisk Poliklinikk ved et sykehus,  

–  Vanskelig for meg å gjøre rede for meg. Åpen om rus. Hasj som rusmiddel. Ikke misbrukt andre rusmidler på flere år.

–  Jeg har følt at jeg ikke har blitt hørt, sett og forstått.

–  Jeg har mistet kontroll senere. Valgt bort gode kollegaer, havnet i belastet rusmiljø og avsluttet behandling vår/forsommer samme år.

16) Hvor gammel var du da du først opplevde at misbruket påvirket kropp og psyke?

–  18–20år

–  20–24år

–  31–34år

–  42–50år

17) Hvor gammel var du da du begynte å misbruke daglig?

– 15 år

18 ) Hvor gammel var du når tankene dine stort sett kretset om misbruket?

– 16 år 19

19) La du planer du ikke fikk gjennomført på grunn av misbruket?

–  Sluttet på en høyere utdannelse – skam

–  De fleste jobber fram til 2004 – skam

20 ) Endret du vennegjeng?

– Ja. 15–16år

21) Hvor gammel var du når du begynte å misbruke alene?

– 16 – 17 år oppsøkte jeg de åpne russcener alene for å bruke alene

22) Hvilke interesser hadde du da du gikk på skolen?

Nyheter, avisbud. Korps fra 9 år til 15 år. Bordtennis, elite fra 8 år til 14 år. Friluftsliv. Teknikk.

23)  Hvordan gikk det på skolen?

– Fra 4. klasse, et problem i skolen og i klassen

24) Var det venner du tok hjem til familien?

– Slik jeg har vokst opp har det vært lang veg og kronglete vei å gå fra andre. Ofte har jeg følt meg ensom og har savnet venner. Fra pubertet.

25) Hvilke venner holdt du deg sammen med?

–  Gode venner til pubertet

–  Hardere miljø fra pubertet

–  Rusvenner fra 16

26)  Oppdaget noen i familien misbruket ditt.

–  Søster har ikke merket mye, hun er en del år eldre

–  Bror har tatt avstand, 3 år eldre, etter at han kom hjem fra jobb i utlandet. Jeg var omkring 16 – 17 år den gang.

–  Mor har hatt bekymring, hun har arbeidet i byen.

 – Arbeidsgiver har støttet meg i mitt misbruk. Jeg har fått mye språkelig hjelp av mor og arbeidsgiver har jobbet med min adferd, den gang da jeg vanket i byen

–  Far har vært en trygghet. Har støttet meg i samtaler med ham. Jeg har aldri fått kjeft for min adferd. Jeg har lært å selv stå for mine handlinger.

27) Begynte du å bruke noe annet for å komme i ønsket stemning?

–  Alkohol fra 11 år

–  Ofte i helger fra 14 år

–  Fleinsopp fra 15 år

–  Hasj fra 16 år

–  Amfetamin fra 17 – 18 år

–  Piller har jeg sjeldent brukt mye av

–  Heroin har jeg avstått fra. Jeg har hatt erfaring med amfetamin og forstått at jeg ikke har klart å begrense misbruket. Heller avstå enn å dø av det. Men jeg har prøvd det. Likte ikke rusen

28 ) Hvordan finansierte du det du brukte?

–  Pengene jeg tjente på jobb

–  Stal penger hjemme

–  Vinnings kriminalitet, en eneste gang. En dom. Samfunnstjeneste har fungert og fått meg på bedre veier

–  Solgt små mengder stoff, i små perioder

29 ) Var det noe med oppførselen din som noen kommenterte?

–  Mine egne synspunkter

–  Jeg har aldri vært main streem, verken i rusmiljø eller i arbeidsmiljø. Jeg har hatt min måte å møte problemer på hele veien.

30) Hvor gammel var du da du følte at du måtte ha mer for å komme i ønsket stemning?

–  17 år

31) Var det noe du skjulte?

–  Alkohol og hasj var de fleste klar over

–  Injisering og amfetaminmisbruk ble skjult så god jeg kunne

32) Hvor ofte planla du å bruke noe?

– Jeg har blitt trukket mot å bruke. Helt fra første gang jeg brukte andre rusmidler enn alkohol. 16 år

33) Hvordan tror du at andre opplevde deg den gangen?

–  Jeg har vært en vanskelig person å forholde seg til

–  Jeg har gått inn for å skille meg ut

–  Selv om jeg har hatt problemer med misbruk har jeg alltid vært godt likt arbeidssammenheng

–  Utseende og væremåte i rus har gjort at jeg ofte har blitt offer for vold, uten at jeg har oppført meg truende. Jeg kan ha blitt provosert av det jeg har sanset og ikke klart å oppføre meg rolig og behersket. Jeg har tidlig fått rykte på meg av venner i oppvekst om at jeg er en skummel fyr.

–  Jeg har aldri vært slem , men en som vil det beste for alle.

34) Hvor mye måtte du bruke for å komme i ønsket stemning?

–  Noen vanlige doser hasj

–  Små doser amfetamin i ung alder

–  Toleranse og krysstoleranse fra 20 år

35 ) Hva begynte du å bruke som endret den indre stemningen?

–  Fleinsopp

–  Hasj

–  Amfetamin

–  Valium små doser av og til fra 23 år

Haddy – et menneske

Ja da er dagboken til Haddy Njie lest og jeg har kjent på alt fra irritasjon, redsel, sinne, oppgitthet til mye sorg. Nå har jeg mange, mange spørsmål jeg nok aldri vil kunne stille og få svar på. Slik hun beskriver maktpersoner og det dobbeltspillet som pågår i maktens korridorer er gjenkjennbart. Det har gjort at jeg blant annet har vært svært syk og blitt ekstremt redd mennesker igjen. Nå makter jeg ikke å forholde meg til mennesker som ikke kan forvalte makten som ligger i den hensikt stillingen deres har eller der jeg opplever at mennesker lyver til meg på ulikt vis.

Jeg skrev noen notater da jeg var langt nede: Hvordan forberedes menneskene til livet? Hvem lærer oss forsoningens kunst? Den vi trenger så sårt når det skapte vi har trodd og levd for taes i fra oss eller dør…

Når jeg ser tilbake på mitt liv så er det kun mine egne levde dager som har vært min læremester. Smerte, flukt, smerte, flukt, smerte, glede, smerte og glede har gått hånd i hånd. Mine reaksjoner har vist meg mang en gang at jeg iallfall ikke har vært forberedt på mye av det livet har å by på. Det har enten handlet om å dope meg ned eller havne inn i selvmordplanleggningens mørke. Det var ingen læremester og veiviser der for meg i livet. Spesielt ikke på hva jeg kunne møte på i den såkalte straight og nyktre delen av samfunnet. Det jeg trodde skulle være så mye redeligere og bedre enn det jeg har levd da livet var preget av alkohol- og narkotikamisbruk var feil. Iallfall i forhold til den posisjonen og oppmerksomhet jeg fikk.

I rusen hadde jeg bare opplevd å bli lurt for penger og rusmidler av syke rusmiddelmisbruker, utroskap av rusa partnere eller tilnærminger av klåfingra gressenkemenn, og dette handterte jeg greit. I det nye livet jeg fikk som rusfri har gitt meg helt nye erfaringer av trakassering og krenkelser. Her har jeg opplevde mye dobbeltspill av maktsyke folk som har skremt livet av meg. Det har berørt meg på en måte som gjorde at jeg ikke våget å lese boka til Haddy før nå. Jeg har Posttraumastisk stresslidele (PTSD) og jeg var redd for å gjenoppleve smerten ved løgn og ryktespredning. Jeg forsto aldri hvorfor noen ønsket å ødelegge meg – jeg var ikke forberedt. I dag vet jeg mer.

Jeg synes det er flott at seksuell trakassering – og alle andre former for trakassering for den saks skyld, kommer for dagen og det skal det slåes ned på. Krenkelser og overgrep skal få sterke reaksjoner. Jeg har ofte opplevd at reaksjoner – eller mangel reaksjoner, er knyttet til offerets nytteverdi i et nettverk der destruktiv maktutøvelse råder. Jeg har hatt samtaler med alt fra barn som utsettes for omsorgssvikt, blir misbrukt på ulik måte av en voksen, hjelpetrengende som oppsøker et hjelpetiltak som ender opp som sexleketøy for ansatte til unge voldtektsofre som ikke har blitt trodd. Disses overgripere har ikke fått noen reaksjon eller oppmerksomhet. De øverste ledere som har blitt gjort kjent med sakene har dysset dem ned helt til hendelsene har rent ut i intet. Det har ikke vært noen nyhetsinteresse hverken av politisk art eller som kjendissladder i disse sakene, men jeg har lyttet til deres indre smerte.

Jeg håper virkelig at boken til Haddy kan skape diskusjoner om langt mer enn at hun har snakker ned varslerne. Det er for meg – som er en A-4 borger i landet vårt, en meget sterk og personlig bok som berører. Hva skjer det med mennesker som aldri får fortelle sin side av anklagelser som er rettet mot dem? Hva skjer når innleide advokater forteller deg hva du skal si, hvordan du skal si det og når du skal si noe, så du unngår å bli fremstilt som en som vil forsvare seg? En ting er iallfall sikkert – noen rettferdig behandling av en sak blir det ikke. Slik behandling skaper kun flere ofre og mye mer lidelse.

Konsekvensene av mediakjøret som stakk meg mest var hvordan Haddy, som mor – et barns læremester og veileder, satte ord på hvordan hun og barnets far ikke hadde krefter til å følge de oppdragende rutiner som lite barn trenger så sårt i denne brutale verden. Hun viste oss hvordan et lite barn tok inn sine omsorgspersoners psykisk helsetilstand og agerte ut dette. Hver dag tappet henne mer og mer og til slutt maktet å snakke med dem, sin egen familie, som kunne gi henne krefter.

Jeg tenker også på AP-metoovarslerne og hvordan de må ha kjent på det offentlige trykket. Mange jeg har snakket tenkte før boka til Haddy kom at det har vært er en intern maktkamp i AP. Men hva og hvem som har utløst mediakjøret på varslene vil vi alltid måtte spekulere på. Var det varslerne selv som ønsket dette eller var det noen i AP ? Hvorfor har det ikke vært like stor mediastorm om metoo-varslene i andre partier ? De fleste har nok gjort seg opp en mening om hele denne saken. Både når det gjelder varslerne og medias interesse. Siden vi ikke får en rettsak om noe så alvorlig som en trakasseringsak er vil alltid bli spekulasjoner og kan dukke opp igjen på “passende” tidspunkt. Se bare på Lahlums bok om Reiulf Steen – tro og tvil har blusset opp igjen. Var det et kjæresteforhold mellom han og Gro Harlem Bruntland? Vi alle vil tro det som passer seg best for oss selv inntil det det korrekte blir bevist. Jeg hadde noen samtaler med Steen da min bok kom ut: En alkoholikers dagbok – dessverre spurte jeg han aldri hva som skjer med deg når man utsettes for maktkamper.

Det kommer til å ta tid før jeg klarer å fordøye og plassere alt jeg har lest i Haddy’s dagbok. For dem som har vært utsatt for løgn og ryktespredning eller kjent at media har pustet dem i nakken, kan forstå de menneskelige reaksjonene til både Giskes tanker da han ønsker å lette situasjonen for hans nære og kjære og Haddy’s bunnløse fortvilelse og smertefulle angst for sine. Som utfall av alt dette håper jeg i det miste at varslerne har oppnådd det de hadde til hensikt og at ledelsen i AP har tatt godt vare på av dem under mediastormen. Vi kan se til Mikael Persbrandt og Fredrik Virtanen og tro at hverdagen man setter pris på vil komme tilbake, det fikk aldri Tore Tønne erfare

Uka’s refleksjon: Dårlig butikk…

Denne uka har vært noe helt spesiell for meg meg. Verden går videre sies det, men på visse områder kan det virke som at ting har stoppet opp. Det har vært mange flashback for å si det sånn. Norge er ikke stort når man er tilgjengelig på telefon, mail, Facebook og messanger

Det er en haug med mennesker som er ansatt i AS Norge. Disse skal se til at alt skal gå rett for seg slik at alle i vår velferdsstat skal ha et godt land å bo i. Det mange skal ha fokus påer :  hjelpe dem som ikke klarer å administrere sin dag og sitt liv på en god og hensiktsmessig måte. NAV og Helseforetakene er de største – og viktigste – aktører AS Norge har engasjert for å bistå disse.

Rederfirmaet Frontline, Aker Solutions eller andre bedrifter som har et tydelig mål om å overleve setter inn de beste folka som kan dra dem i riktig retning. De ansetter proffe merkevarebyggere, skarpe produktutviklere og forhandlere, og alle de andre de måtte ha behov av for å lykkes. De får tak i gode personalansvarlige som hele tiden har fokus på å styrke det svakeste ledd i kjeden slik alle kan delta med å få fornøyde kunder, overskudd og trygge arbeidsplasser. De som skaper ekstrakostnader for bedriften ved å ikke ta sitt ansvar på alvor må forlate firmaet eller omplasseres til en stilling med mindre ansvar.

I mange, mange år har jeg fått følge med hvordan mange av de nevnte ansatte i AS Norge arbeider. For å si det sånn; noen overskuddsbedrift kan man kanskje ikke si at alle avdelinger har klart å skape og trygghet har vel svært få kunder fra disse avdelingene fått oppleve. Snare har enkelte kundegrupper fått kjenne på det stikk motsatte. De har til og med blitt tappa for ressurser slik at de til slutt blir en ekstrautgift for bedriften. For i motsetning til Frontline og Aker Solution kan det oppleves som at de i AS Norge som lever dårligst resultat får fortsette å ture frem, og hvor det ender med at ledelsen selv må finne finansieringsordninger som kun opprettholder utenforskapet til den kunden som ligger nede med «brukket» rygg og endre opp som ung ufør. Noe vi har sett går i arv fra generasjon til generasjon.

Et eksempel. En narkoman – godt voksen person på over 60 år, havner i en livskrise svært få i vårt land opplever. Alt blir revet bort fra henne. På noen få sekunder står hun på bar bakke. Barn, ektemann og bolig forsvinner. Øvrig familie er borte for flere år siden. Hennes hjelpere fra AS Norge er spesialisthelsetjenesten, NAV med bo-oppfølgingen i bydelen hun sokner til, samt fastlegen og psykolog, og  ymse organisasjoner fra ideell sektor. Som en sterkt medisinert pasient i kjempesjokk blir hun plassert på et lavterskel kommunalt botiltak hvor hun føler seg både ydmyket og krenket på flere plan. Fordi hun har en liten arv og uføretrygd må hun betale alt selv og kommunale tiltak koster flesk. Ingen der ser etter bedre alternativer for henne, de eneste de gjør er å tappe henne for de små ressursene hun har. Bolighaien hun senere kommer i kontakt med for å komme seg ut av det belastede kommunale tilbudet, tyner henne for 500 kr. dagen for en hybel på drøye 10 kvm. Uføretrygden holder ikke og arven spises opp. Og hun synker dypere og dypere inn i depresjonen, blir mer og mer forvirra og arven skrumper dag for dag. Om ingen med et klart hode snart griper inn vil hun bli  100% avhengig av statlig og kommunal omsorg.  

Med min minimumskunnskap om traumer, rusmiddelmisbruk og ensomhet, og noe innsikt i kvinnes livshistorie, ville nok jeg ha valgt en annen strategi på vegne av AS Norge og enkeltindividet i denne historien. Da ville jeg først og fremst ha sikret henne egen bolig. Siden hun har betalingsevne via en uføretrygd og fremdeles litt igjen av arven ville jeg søkt om startlån for henne. Denne løsningen kunne vært en vinn – vinn situasjon på flere områder. Samlet sett ville dette bli rimeligere enn bolighaiens 500 kr døgnet samtidig som det ville trygge et menneske som har vært en kasteball siden hun var ei lita jente. Dette ville koste også AS Norge mindre på sikt.  Ikke minst ville det trygge kvinnen.

Deretter ville jeg ha satt inn noe som kunne forebygge ensomheten samtidig som hun kunne fått hjelp til å bearbeide mange sine traumatiske opplevelser og den store sorg hun bærer på. Av egenerfaring har jeg både opplevd og sett at mirakler kan skje for den som er lengt nede når de føler seg trygge og inkludert.

Av og til lurer jeg på hva skjer med dem som bidrar til at AS Norge øker unødig sine utgifter – og  tapper AS’et for ressurser? En ting er jeg iallfall sikker på og det er at dette er en svært dårlig butikk. Et slikt personale hadde nok ikke fått bli hos reder Fredriksen, konserndirektør Kjell Inge Røkke eller matbutikken på hjørne.

Ensomhet

Innsendt oppgave 15.09.2019 fra en i en av landes Support-grupper

Ensomhet – å være alene:Det er stor forskjell på det å være ensom og det å være alene!

Min ensomhet i dag, handler mest om følelsen min av å stå alene i min tilfriskning, blant andre mennesker som er i en lignende situasjon og der disse menneskene ikke har tatt valget om å leve sine liv, uten bruk av noen rusmidler.

Jeg opplever ikke at min ensomhet er håpløs. Jeg har forstått betydningen av å kunne regulere mine følelser, ved å snakke om det som plager meg, sammen med likepersoner, eller profesjonelle hjelpere.

Jeg er heldig som har mange å velge mellom når jeg trenger en prat og ofte velger jeg å snakke med flere av mine hjelpere om det som er aktuelt og som plager meg.

Jeg føler at det er til nytte å snakke med flere hjelpere fordi jeg da belyser alvoret i dette å føle seg ensom i tilfriskning, i nærmiljø og i hverdagslivet generelt.

Mesteparten av mitt liv har jeg selv valgt å stå alene med alle utfordringer og problemer. Jeg har hatt store vansker med å finne og å få tillit til andre mennesker. Det har som en selvfølge av dette, ikke vært lett å hjelpe meg, selv om jeg har prøvd å bryte mitt mønster. Det å ruse seg.

Jeg har hatt vansker med å sette ord på følelser. Vansker med å bli tatt på alvor. Vansker med bli godtatt og vansker med å bli trodd på. Som følge av dette har det også blitt vanskelig å akseptere at mitt liv har blitt slik som mitt liv har blitt.

Jeg har i dag kommet langt på veg med å akseptere mitt liv. Mitt liv er et eventyr slik som det har blitt. Jeg kan ikke forandre det. Å akseptere meg selv og min historie, vil jeg jobbe mer med. Det kan også jeg bruke til å hjelpe andre med, det motvirker også ensomhet.Dette å akseptere.

Jeg er både bevisst og så ærlig jeg kan, når jeg deler om min historie. Jeg ser ingen grunn til å skjule, eller dekke over noen sannhet i min historie. Alikevel ser jeg betydningen av å selv kunne velge hva jeg ønsker å dele fra min historie. Det som opptar meg i samtaler, med likepersoner eller profesjonelle hjelpere er det som betyr mest. Det er jeg som velger hva jeg vil dele, fra min oppvekst og min historie fra ruspåvirkning og andre menneskers syn om dette.

– Kjenner jeg meg ensom eller alene?

Ja og Nei! Min ensomhetsfølelse har jeg fra tidlig i min oppvekst. I dag våger jeg å søke til andre mennesker og miljøer for å få til et bedre liv, å være deltaker i trygge miljøer hvor rus ikke blir en faktor som ødelegger dette som jeg prøver å oppnå.

– Hva er grunnen til at jeg føler det slik?

Skam er den største faktor for mine ensomhetsfølelser. Rus er den største faktor som er grunn til at jeg ikke har kommet i kontakt med gode og trygge miljøer i mitt liv. Min ærlighet om mitt rusproblem har ikke vært til hjelp for meg. Jeg har måttet innse at rus ikke har hatt en god virkning for meg. Jeg har ruset meg på mine ensomhetsfølelser.

– Hva gjør ensomheten med deg?

Når jeg føler meg ensom, tenker jeg negativt om meg selv og andre. Mine ensomhetsfølelser får meg også til å tenke på å ruse følelsene bort. Jeg er klar over at det å snakke med noen om det hjelper. Jeg sier nei takk, til rus. Hver dag!

– Hva gjør jeg den tiden jeg er alene?

Sjeldent er jeg helt alene. Trenger jeg alenetid, hviler jeg, eller jobber med noe som har med min tilfriskning å gjøre. Noen flukter har jeg, jeg prøver å begrense dem. Slik at mine flukter ikke skal gå utover noen andre.

– Har jeg noen tanker om hvordan jeg kan bryte ensomheten?

Ja. Jeg har vært og er, aktiv for å bygge gode og trygge nettverk med mennesker som sier nei takk til bruk av rusmidler og med mennesker som tør å vise og å si hva dem står for.

– Setter jeg av nok tid til å være alene?

Nei.Jeg vil sette av tid til å være alene når jeg er klar for det. Jeg liker det å ha det travelt i min tilfriskning og trenger alle de menneskene jeg har rundt meg.