Aldri for sent å lære

I et brødre-paradis

Ti bud til en ung mann som vil frem i verden

I disse dager hører jeg på biografien om Jens Bjørneboe på lydbok. Det å vokse opp i et hjem med omsorgspersoner i posisjoner med mye makt – og som ikke kan forvalte den, har også sine sider det også.

I går hørte jeg Bjøreboes 10 bud til dem som vil frem i livet, tonesatt av Anne Grethe Preus: Lytt : https://www.youtube.com/watch?v=5hr1QjuXfe8

Og jeg tenkte: Av disse har jeg flere jeg må trene på…

I
Det første bud er ganske lett.
De som er flest har alltid rett.


II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.


III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.


IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.


V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.


VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)


VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.


VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du den beste livspolis.)


IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til han som ryktet gjelder.)


X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert!
Følg dristig med i kamp mot troll,
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
én time forut for din tid.

Dette tror jeg på

Hvem sannhet skal jeg velge å tro på? Skal jeg velge å tro blindt på den andre serverer meg?  Eller velge å tro på den som bygger på mine egne erfaringer? Eller velger jeg å tro på en oppkonstruert sannhet som passer meg best så jeg slipper å stå til ansvar for mine egne tidligere destruktive valg?

Jeg har ingenting mer å skjule – jeg har vært åpen om tidligere erfaringer – vonde og gode. Flere av erfaringene er det ikke mye å være stolt av. Det er mye som er blitt sagt og gjort – som jeg helst ønsker aldri hadde skjedd. Kampen for å overleve med en kapret hjerne i den galskap jeg levde, krevde sitt. Noe er ene og alene mitt ansvar og andre ting er utløst av et livsgrunnlag uten trygghet.

Uansett så må jeg erkjenne de faktiske forhold: Det er mange som har blitt såret og krenket av det jeg en gang utførte. Det er utrolig jeg lei meg for.

Med ord kan jeg si jeg er lei meg, men jeg vet at det er handlingene som teller. I dag og ca 22 år før dette har jeg levd et liv jeg har ment tåler dagens lys. Der jeg er blitt gjort kjent med at jeg har begått feil har jeg gjort alt jeg har kunnet for å rette dem opp. Til tider har det nok vært litt fanatisk og strengt over denne levemåten. Men det bidrar i dag til at jeg ikke trenger å skjule hverken mine handlinger eller det jeg har sagt bak et kaos, forvirring eller løgner om mine medmennesker. Derfor kan jeg tro på den sannhet som ligger i mine egne erfaringer. Jeg kan sidestille disse med sannheter andre presenterer meg og ta med meg det som bringer HÅP og sjelefred.

Jeg tror på at det som ble sådd i 2018 , som begynte å spire der, skal springe ut til noe vakkert som skal glede mange flere enn meg. Dette er den tro jeg har – den sannhet jeg vil forfølge.

Med dette ønsker jeg alle dere som bringer noe oppbyggelig til andre mennesker et riktig godt nytt år

En arv å forvalte

I morgen reiser vi opp til New Jersey og skal være sammen med familien igjen. Det har gått ett år siden jeg begynte å forberede en annen yrkeshverdag enn den jeg hadde hatt de siste 16 årene. I kveld sitter jeg alene og reflekterer litt over året som har gått.

Dette har vært et år som har snudd livet mitt helt på hode – det ble ikke som jeg så for meg og drømte om. Dr. Kenny Carter, tidligere president i NADA sa det på en måte jeg har funnet trøst i: Du er i godt selskap Rita… For dem som kjenner Dr. Michael Smith sin historie forstår hvorfor han sa det som han gjorde.

Om 3 dager er det  1 år siden Dr. Smith døde og jeg savner han enormt. Var det noen som kunne sette hendelser i perspektiv så var det han. Men det er ikke bare Dr. Smith mine tanker går til her jeg sitter i USA. For 2 dager siden fikk jeg vite at en annen som så noe i meg som jeg selv ikke så, er død. Det samme er læreren min i akupunktur, Per Lauborg. Dette er 3 menn som har bidratt stort til at jeg er her jeg er i dag og som bidro til at Retretten ble formet slik den har vært frem til jeg overlot den til ny leder.

Det som er felles for disse tre mennene er at ingen av dem kom i sin posisjon til å kunne hjelpe meg – og mange, mange andre – uten blod, svette og tårer. Og de fortalte meg alle om denne veien for at jeg skulle forstå at de mest grusomme og smertefulle erfaringene kunne bli til noe svært livgivende. Spesielt i forhold til det arbeidet vi hadde valgt å utføre for dem som kommer etter oss.  Fra 1998 og frem til i dag – og så lenge jeg lever, vil jeg stå på disse tre mennenes skulder og jeg skal forvalte arven jeg fikk av dem etter beste evne.

Sender med dette mange  tanker ut til alle dere som er ute i rusmisbruket nå, til alle som prøver et rusmiddel for første gang i kveld og som blir fanget i misbruket, til alle som falt tilbake til et misbruk de forsøkte kjempet seg bort fra og til alle nyfødte som fødes inn i misbruket i denne time. Jeg skal bidra så godt jeg kan for den som oppsøker meg og som lider slik jeg selv engang gjorde. Jeg klarte ikke å reise meg alene – jeg fikk en hjelp jeg aldri vil glemme og som jeg vil gi videre.

Blikket du aldri kan rømme fra

speilbildeI dag fikk jeg greie på at en mann jeg har satt veldig stor pris på har forlatt oss. Det var en mann som sa følgende til meg i 1997: Rita, det er en stor forskjell å leve under de 12-trinn enn å leve i dem. Når ditt liv styres  av noen annens tro  og du  ikke eier det livet du selv lever, produseres bare sinne og bitterhet. Et slikt sinne vil ikke bare skade din livskvalitet, men for alle dem som er rundt deg også.

Opp igjennom årene har jeg  fått være tilskuer til noe som virkelig har synliggjort teorien til denne kloke mannen. Jeg har sett hvordan et menneskes opplevelse av egen tilkortkommenhet og hva som skjer når de forsøker å skjule det. Sjalusien og sinnet rettet  mot alt og alle har skapt et så dårlig klima at både familier og venner har blitt spredd for alle vinder. Men det som har gjort mest inntrykk er all den smerten, fortvilelsen og forvirringen de rundt har stått i – og hvor lenge de har holdt ut –  før de ga slipp.

Min venn og jeg snakket en del om karakterbrister og nevrotikere. Skille mellom dem er at den med en karakterbrist gjør andre ulykkelig, mens nevrotikeren gjør seg selv ulykkelig. Nevrotikere blir ofte målt, veiet og alltid blitt funnet for lett for den med karakterbrist. De har blitt karikert og latterliggjort både i det skjulte og det åpne. Hvert område i dere liv har vært gjennomgått med et sylskarpt blikk og en hver ting som har avviket fra det perfekte  har blitt fremstilt som feil og snakket nedsettende om i et plenum. Det som er felles for disse to er skammen og bitterhet.

Min venn og jeg  snakket mye om bitterhet og sinne, og hvor viktig det er å få jobbet med. Og til dere som kjenner min historie så vet dere hvordan jeg kavet med dette. Jeg lette overalt etter hva som egentlig var bitterhet og fikk vite at det var hat, nag og  sinne. Noe jeg var tydelig på at jeg ikke hadde. Helt til pater Rory sa: Jo du er bitter og  bitterheten er sorg, savn og smerte – hat, nag og sinne er alltid følelse nummer to.Det som er like viktig var å jobbe med skammen. Den følelsen som forteller oss at vi er outsidere. Med den forståelse av at du har rett til å krenke andre fordi du selv er krenket – eller at du er så krenket at du ikke setter en stoppe for det når du utsettes for nye krenkelser.

Noe vi også snakket mye om i 1997 og 1998 var at vi kunne lære mye om oss selv ved å se på andre. Og det er nettopp det jeg har gjort. Min livsreise så langt i livet har vært en ensom reise for det meste. Jeg har  sluppet svært få  inn på meg og har ikke hatt så mange fortrolige samtaler, derfor har jeg måtte bruke mye tid til å observere andre og lære hva jeg bør gjøre og ikke. Noe av det viktigste jeg har  måtte lære meg et direkte språk så jeg ikke uttrykker meg på en indirekte måte i håp om at andre skal forstå hva jeg egentlig mener. Det har vært nødvendig med tanke på at jeg  ikke  skal såre noen  – spesielt ikke dem jeg opplever har vært urettferdig mot meg.  For når man bevisst går inn for å skade noen vil det alltid slå tilbake som en boomerang og brenne i sjel og sinn. En smerte som gjør at  jeg aldri kan finne  ro. For er det ett blikk jeg aldri kan slippe unna så er det fra mitt eget speilbilde og der vil jeg bli påminnet om hva jeg har påført noen lidelse. For at jeg skal ha sinnsro må jeg ha ren samvittighet for hva jeg gjør mot mine medmennesker – venn eller en som ikke har noe med meg å gjøre.

Etter beste evne har jeg forsøkt å leve etter bønnen vi oppfordres til å lese i 12-trinnsprogrammet. En bønn av Frans av Assisis, en bønn min venn allerede hadde levet etter i mange år før jeg traff han.

Hvil i fred kjære PKH – tusen takk for alt du viste meg i mine første sårbare edru og rusfrie år!

 

Frans av Assisis bønn


Herre gjør meg til redskap for din fred!La meg bringe kjærlighet der hatet rår.La meg bringe forlatelse der urett er begått.La meg skape enighet der uenighet rår.La meg bringe tro der tviler rår.La meg bringe sannhet der villfarelse rår.La meg bringe lys der mørket ruger.La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår! 

Å Mester!

La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.Ikke så meget å bli forstått som å forstå.Ikke så meget å bli elsket som å elske!For det er gjennom at man gir at man får.Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!Amen.

Godt du har kommet deg videre…

OLYMPUS DIGITAL CAMERASist uke arbeidet jeg med innsatte i Sandeid fengsel. Der deltok 7 staute karer. Det tok ikke mange timene før min assistent, Jørn Hansen og jeg opplevde at vi hadde tillit.  Og med tillit vokser HÅPET.

Som Likepersoner med 17 og 22 år totaltavhold fra alkohol – og narkotikamisbruk hadde vi noe å komme med for dem som sitter der vi en gang satt: fortvila, ensom, redd og uten håp. Jeg har min historie, min kunnskap og vilje til å dele den med kun en ting for øye: gi HÅP til den som kommer etter meg. Det samme har Jørn.

I helgen har jeg slitt noe voldsomt. Det er lenge siden jeg har  blitt så satt ut  av den  fortvilelsen jeg opplevde  hos noen av kursdeltagerne. Det er med en stor sorg jeg ser hvordan de unge må slite for å finne fotfeste. Terskelen for å få rett hjelp er så høy at de færreste kommer i posisjon til å få den.  Den tiden et skakkjørt liv trenger for å rette seg opp får de ikke.  De eksistensielle behovene som; egnet bolig, forutsigbar inntekt, jobb eller utdanning og trygt sosialt nettverk, er heller ikke på plass. Samtidig som jeg så hvor skjøre disse utseendemessig tøffe var, kvernet også  stengningen av Retretten  i hode mitt. Jeg så for meg brukere som holder seg samlet ved å bruke Retretten som et ankerfeste i sine kaotiske liv og mine tidligere kjære medarbeidere som har jobbet der mellom 16 og 9 år. Det ble rett og slett litt mye for meg og det er mange tårer som er felt i helgen. (Må takke Reidun som kom inn til meg og ga meg en  skulderen jeg kunne gråte på).

Den 31.juli 2018 hadde jeg min siste arbeidsdag i Retretten. Der har jeg fått gi HÅP til dem som har slitt på grunn av eget eller andres avhengighet og misbruk,  i og utenfor institusjon og fengsel. Hver dag, 7 dager i uken 365 dager i året i 20 år har jeg utført dette arbeidet. 16 år av dem som sagt  i regi av Retretten. Etter 16 år med mye ansvar, alvorlig sykdom med kreft og hjerteoperasjon uten sykemelding og  i tillegg til å jobbe med kjerneoppgavene ble det for mye. Men årsaken til at jeg trakk meg ut handlet aldri om brukere av Retrettens tjenester. De har aldri blitt for mye for meg!

Nå som det smalt i Retretten har flere sagt til meg: Godt du kom deg ut i tide og  har kommet deg videre….

Kommet meg videre?

Nei, jeg har ikke kommet meg videre! Jeg vil ikke komme meg videre! Jeg vil gjøre akkurat det jeg har gjort de siste 20 årene. Det ble ikke sånn at jeg kunne fortsette med det i Retretten, men jeg får gjøre det i regi av IOGT i Norge  og Havang brukerstyrt senter i Lillehammer, og det er jeg ekstremt takknemlig for. Nøyaktig det styret i Retretten og jeg så for oss i 2017 at vi skulle gjennomføre i Retretten, er jobben jeg nå gjør. I dag når jeg ut til enda flere enn jeg gjorde tidligere. På få måneder er det nå 4 brukerstyrte ukentlige Support-grupper rundt om i landet, en ny Veivalggruppe i fengsel og flere er planlagt av IOGT og Sammen Sentrene deres  Og her, i dette arbeidet,  skal jeg være så lenge jeg har en mulighet. Jeg vil være et lite lys i mørke for dem som vil ha det. Videre i livet skal jeg ikke!

 

 

 

 

Mitt liv er ikke ødelagt!

images

Jeg har vært utsatt for overgrep fra jeg var bitteliten,  opplevd fysisk og psykisk vold,  voldtatt og slått gul og blå, er blitt gitt diagnoser som har stengt meg ute fra storsamfunnet. Men livet er sterkere enn som så enn at noen skal sitte på avisrunden på nyhetskanalen  til Tv2 en søndagsmorgen og si at mitt liv er ødelagt som følge av mine erfaringer.

Hva skjer når dere tror at noe er ødelagt?  Hvilke hjelpetiltak setter dere i verk med denne troen?

At jeg har noen svake sider sier seg selv, men å si at livet mitt er ødelagt er å gå forlangt. Jeg har noen brister og skader som jeg har vært så heldig å  fått hjelp til å styrke og lege.

På bakgrunn av mine egne erfaringer har jeg  fokus på alt som kan forebygge skader på det sårede mennesket. Alt fra forebygging av overgrep av ulik slag mot små barn til senskadene som følger slike opplevelser.

Hver så snill ! Slutt å fortell at våre liv er ødelagt! Min bønn til dere som sier jeg og mine like har et ødelagt liv;

Hjelp tiltakene som har til mål å hjelpe det krenkende menneske!

«Den farlige bønn om hjelp…»

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

«Intet nytt liv kommer til uten igjennom smerte»…fritt oversatt av Willfrid Stinissen. Ja det kan sikkert dere som har født egne barn sagt mye mer om enn meg som ikke har biologiske barn. Men jeg vet mye om den smerten  som følger når et nytt liv i ens eget liv skal fødes.

De fleste av oss opplever utfordringer som gjør at livet tar uante retninger og man må tenke nytt. Det som engang fungerte leder ikke frem og  man må finne nye løsninger. For noen av oss kan det  kreve en 180 graders vending,  hvor alt det kjente og trygge tas fra oss og vi må finne et helt nytt fotfeste.

Slike situasjoner har jeg opplevd noen ganger og det gjør grusomt vondt. Redselen, ensomheten  og sorgen gnager i sjela natt og dag. «Dødskampen» – kampen mellom døden og livet – smerter både fysisk og psykisk. Selv om jeg vet at det å holde tak i det som har «gått ut på dato» forlenger «fødselssmerte» så kan det av ulike årsaker gjøre at det er vanskelige å gi slipp.

Disse tanker om død og fødsler utløses av  egen livssituasjon og intervjuet med programleder Michael Andreassen i P4 på Tv2 nyhetskanal i dag . Det Andreassen, som  misbrukte alkohol,  fryktet aller mest var at jobben – hans livsfundament – skulle falle i grus om han ba om hjelp.  Derfor var det så godt å høre hva hans leder, Per Henrik Stenstrøm, fortalte hva Michaels rop om hjelp utløste på arbeidsplassen. Både kollegaer og ledere spurte: Hva kan vi gjøre for deg? Slik jeg hørte det så fikk programlederen både hjelp i døds- og fødselsprosessen. Og en slik hjelp er 100 % avgjørende om man skal få komme seg godt igjennom en livsendring.

Og det er dette arbeidet jeg har drevet med de siste 20 årene for egen maskin,  uten og med egenansatte medarbeidere. Med stor sorg måtte jeg forsone meg med at jeg dessverre ikke hadde nok ressurser i meg selv eller rundt meg til å arbeide på denne måten lenger. Derfor er gleden stor over at jeg i går, 28.nov 2018,  skrev under en arbeidskontrakt med  IOGT i Norge,  og at jeg sammen med dem og  NADA Norge,  skal få fortsette mitt arbeid i direkte tilknyting til de som ber om hjelp. Så det jeg selv kan si er: Min bønn om hjelp har gitt – og gir-  meg sorgsmerter, men også en enorm livsglede

Tusen takk til alle dere som gir den rette kjærlighet – den som leder til skjønnhet i livet –  for andre… ( Det å gi en slik kjærlighet gjør også ens egen dag til å bli en god dag)