Stille lys

Stille lys, Krogvold
Boken til Morten Krogvold som jeg har lest og bladd i noen uker

”Det vakre og det motbydelige er evig forbundet. Det motsatte av det vakre er ikke det avskyelige, men den manglende evnen til den sanselige tilstedeværelse. Det stygge – som virkelig er en fiende av det vakre – er alt omkring oss som virker neddempende, langsomt dødelig for sansene. Det som får oss til å stenge av”, skriver Morten Krogvold i sin siste bok: Stille lys.

Dette er noe jeg har gått å tenkt mye på i det siste. Stimuleringen som virker neddempende på sansene våre er mange. De tradisjonelle rusmidler som alkohol, narkotika og vanedannende medikamenter er ikke de farligste synes jeg. De har et tydelig språk og det er greit å forholde seg til. De kan ikke virke negativt på en ødeleggende måte som andre fordekte sansetyver gjør. Jeg sier ikke at rusmiddelmisbruk ikke er ødeleggende for de ekte sanseopplevelser, det jeg sier er at det vet vi – vi forstår at inntak av psykoaktive midler som påvirker hjernekjemien gir et endret opplevelsesbilde. Vi vet også at årsaken til inntak for mange som har utviklet en avhengighet har sin rot at de ikke makter å være tilstede i sitt eget liv.

Det vakre og det motbydelige er evig forbundet. Ja,  vi må ha motpolene for å forstå igjennom sansene om det vi ser eller opplever er verd å ta vare på eller kastes. Hva som er livgivende og hva vi må gi slipp på eller la gå.   ”Kjærligheten er den største fordi det er den som skaper skjønnhet”, sier Sufiene – mystikerne i Islam. Kjærligheten krever tilstedeværelse for om vi ikke er tilstede i oss selv evner vi ikke å ta vare på det som gir livet næring og det dør.  Vi dør ikke fysisk, men manglende opplevelser av å føle at man er en del av noe større, en viktig del av et  meningsfull fellesskap og hvor en kan kjenne på  tilhørighet,  tar livet i livet, som Scott Peak skriver i sin bok: People of the lie.

Det å «ta liv” – det å bidra til å hindre tilstedeværelse – er ikke bare det motsatte av det vakre, det er et barbarisk drap. Kjærligheten skaper skjønnhet og harmoni, mens ondskapen skaper forvirring og disharmoni. Disharmoni og forvirring skaper behov for tilstands – og stemningsforandrende midler og metoder. Midler som lindrer og roer det fortvilede menneske. Det er likevel ikke selve midlet som legger lokk på følelsene som er det mest avskyeligste , men det er alt som gjør mennesket forvirret og fortvilet, slik jeg ser det.

I dagens samfunn opplever flere og flere seg stengt ute. Det jages etter karrierer og profitt på alle kanter.  Noe som gjør at man stenger av og som er verre enn rusmidler fordi det er så skjult. Det jages  heder og ære hvor hen man ”opptrer”, firmaer og arbeid skal skinne og stinke av suksess med høyt overskudd og målbare resultat. Privat skal man vise at alt er på stell via interiørdesignet bolig, barn som lykkes på skole og fritidsaktiviteter, familieferier på de mest eksotiske steder under fjerne himmelstrøk, kropp og utseende skal være som klippet ut av fitness-blader og motemagasin. Lykkes du ikke her er du utenfor.

For en tid siden hadde jeg en fantastisk lærerik og inspirerende samtale med en katolsk prest  om skam, skyld og sorg. Spesielt den falske skyld. Falsk skyld som har skammen som mor kveler deg langsomt og som hindrer deg til å bearbeide den sorg som måtte finnes, er kjent for meg.  Den ubearbeidede sorg binder mennesket og skaper stillestans. Stillestans strider mot alle åndelige prinsipper. De åndelige prinsipper er bevegelse og vekst. Og leve med falsk skyld skaper behov for det som kan gi en neddempende effekt og sløve sansene.

Jeg var så spent på hva pateren skulle komme med av botemiddelet for det fangede liv og hvordan det skulle komme seg videre. Slik at det kan bli så fri at det slipper  å lete opp og   bruke sansepåvirkende midler eller metoder. Indifferentia var ordet han benyttet. Et ord som kan forståes som likegyldighet om man oversetter det som det engelske ordet: indifferent. På latin, som han henviser til , i den nevnte kontekst, så har en ordet en annen betydning  enn vår forståelse av likegyldighet. Det handler om at menneske må fristilles. Slik jeg tenker om fristilles, så handler det mye om å være i kontakt med seg selv, bruke ens egne sanser som veivisere og ikke la ens liv være styrt av det som utløser falsk skyld. Skyldfølelse for noe man umulig kunne ha gjort noe med,  ut fra de reelle muligheter og ressurser man hadde tilgjengelig på  hendelsestidspunktet.  For å finne ut  om skyldfølelsen er ekte eller falsk  kan man ikke være redd for å møte seg selv og ens egen avgrunn. Vi må finne ut hva som er problemet og rydde bort den støy som falsk skyld skaper.

Tilbake til boka til Morten. ” Jeg tvinges til å søke i min ”indre reise” og forsøke å finne ut hvem jeg er. Det er en selv man er skjult for… Jeg er redd for falske følelser. Engstelig for at påvirkningen utenfra skal kneble trykket innenfra”, skriver han videre. Tove Nilsen skriver et forord i boken ” Samtalen som ikke tar slutt ”. ”Han nekter å la seg forføre av motivet…han må se hva som er problemstillingen, hva som må ryddes vekk eller fjernes…” . Dette for å få det han ønsker å oppnå – det han ønsker å formidle til seg selv og oss, tenker jeg. Selv i en trykker bok lar han oss få en sanseopplevelse uten sidestykke. I alle fall for meg. Her blir alle mine sanser berørt og stimulert. Det å bla i boka påvirker luktesansen, ved å la håndflaten gli over og berøre sidene kjenner jeg fotografiet og får en helt spesiell nærhet til fotoet og det  øyet ser påvirker både hørsel og smak.

Alt dette og mer til får jeg oppleve i dag fordi jeg slipper å stenge av med neddempende stimuli. Jeg skal ikke jage etter noe utenfra som skal bekrefte meg som menneske. Jeg skal kun lytte, lære og gi det videre til dem som kan ha brukt – og som vil ha – det jeg har å tilby.

Tusen takk kjære Morten! En dag vet jeg at jeg kan få bli med deg til ditt elskede Italia. Der skal jeg lytte og suge til meg av dine livgivende anekdoter og historier fra svunnen tid til nå-tidens store forfattere, komponister og filmskapere. Og jeg skal lære mer om det lys vår skaper har gitt oss…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En vandring i mitt barndomsrike

Fredensborgveien 40
Fredensborgveien 40 mitt barndomshjem  t.h

Et foredragsoppdrag fra Oslo Arkitektforening – Bysalongen 2018 . Her skal jeg fortelle litt om min oppvekst i Oslo sentrum som 13 generasjons Osloborger. Nærmere bestemt Hammersborg  – Fredensborgveien og Damstedet. Dette foredraget er skrivi på skikkelig indre Osloby dialekt. Jeg pleier å si at det er Banjokari ( Kari Svendsen) og meg som holder godt på den. Hu er fra Ila dal’n

Slekta mi kan føres til Gudbrandsdalen, står det i en kopi av slektsboka bestefar ga meg. Første Oslonavnet: Engebret Nielsen Sinsen født ukjent – gift med ukjent, men han fikk en sønn. Niels Engebretsen Sinsen giftet 19.juni 1670 seg med Karin Arnsdatter Smedstad. Hun var født før 1641, kan vi lese.

300 år etter, 1941, blir mora mi  født i samme by. Hennes far, min bestefar ble født i 1905 i Oslo. Han vokste opp med sin mor, som også var født i Oslo,  i en sidebygning i Grønlandsleiret 19. I folketellingen  i 1910 kan vi se at han var et skilsmissebarn som 5-åring. Hans far som også var født i Oslo, bodde i en kjeller i Ekebergveien med 4 andre voksne og sin eldste sønn på 30 kvm. ( jeg ringte opp dagens eiere og spurte om huset i dag)

I 1962 så jeg dagens lys og vokste opp  hos mine besteforeldre i Fredensborgveien/ Damstredet.  På 60-tallet var dette ansett som et lite slumområde, men for et barn som meg var det et flott sted å vokse opp. Det var mange kunst og kulturpersonligheter som beriket mitt liv. Det kommer jeg tilbake til .

download-1
Fra Fredensborgveien opp mot Westye Egebergsgate

Det var ikke sikkerhetsbelter  i tretoppene eller luftmadrasser i bunn av fjellknauser på den tiden.  Noen av oss barna hadde konkurranse på hvem av oss som kom lengst opp i skallfjellet som rager opp mot de 4 gule karakteristiske gule høyblokkene i Westye Egebergsgate. Noen få kom til topps, men de fleste av oss raste ned når steina løsna fra fjellet. Noen ti-år etter mine klatreekspedisjoner , raste  fjellet ut og la igjen 2 tonn stein i haga’n til nabohuset der jeg vokste opp. Så dette var en ubevisst ekstremsport spør du meg!

Som sagt var ikke dette  rikmannsområde og vi som bodde der var vel like fattige som man  kunne få inntrykk av. Det var utedasser i småhusa og stort sett «klaskedasser» i bygårdene. ( Klaskedass var at doene var i trappeoppganger  mellom etasjene og skiten falt ned et i et åpen hull. Store bøtter med urin og avføring ble tømt i bunnen av store dassbiler. Om vinteren kunne disse bøttene fryse og det var et hæl…En dassbil hvelvet på hjørne av Rostedtsgate og Fredensborgveien. Da fikk vi fri fra skolen) Noen var heldige å ha vannklossett i trappoppgangen.

download-2
Veslebrunens stall   t.v

Det var ikke mange som fikk ukepenger, men vi unga blei jo løsningsorienterte  så om våren plukka vi syriner i fjellskråningskanten som vender ned mot barnehagen som ligger bak Henrik Wergelands stall i Damstredet. Der hadde Wergeland hesten sin, Veslebrunen. Disse syrina solgte vi til noen snille naboer så vi fikk kjøpt oss en is eller annet slikkeri.

download-3
Toya gottebutikken vår ( tv)

Vi løp fra bakken i Damstredet igjennom tranga som også blir kalt ” Knivstikker’n”. Den går ut mot trappene som går ned til hjørne av Fredensborgveien og Dopsgate og til kiosken Toya hvor vi kjøpte oss snop som vi  delte.

Fra Dopsgate klatret vi over muren inn til Axl Jensens fabrikker. I det bygget som huser det kreative fellesskapet  657  i dag lå en fabrikk som pakket potetchips, Bacon Crisp , popkorn og peanøtter. Vareheisen som førte opp til loftet var aldri stengt og der oppe fant i sekker med blanda snacks. Ikke visste vi at dette var oppsopet fra gulvene i fabrikken, så det er mange en ung og gammel i Fredensborgveien som har spist avfall.

På politistasjonen i Møllergata 19 fikk vi være med politiet på badeturer. Politfolka lekte med oss, badet og ga oss brus og is. Noe som var stort for oss fattigunga i sentrum. Vi vinket alltid opp til fangene som satt i fengslet i bakgården som vendte ut mot Grubegata da vi gikk opp til Deichmanske bibliotek .

012uMXHGZVSg
Deichmanske bibiotek

På baksiden av Deichmann, i begynnelsen av Fredensborgveien, er det en flott trapp som leder opp til søyler og bueganger. Høyt der oppe på et platået under buegangene satt vi å røyka og klina. Kom politiet eller vaktmestere, kasta  vi oss ut i reine Tarzan-stilen mot en lysmast som sto  tett ved og filte oss ned og løp derfra ned mot Akersgata og opp til forsøktgym  ( i dag Frelsesarmeen) og ned i kjeller’n hvor Hammersborg fritidsklubb lå.  På den gang nyoppstrata juniorklubb i begynnelsen av 70-tallet var jeg medlem nummer 7.

images-1
Gamle Forsøksgym

I dag ligger klubben på hjørne av Akersveien og Rossingate, vis a vis Vår frelsers gravlund, hvor mang en storhet ligger. Også han som er årsak til at jeg har en kopi av min håndskrevne slektsbok: Biskop Andreas Grimelund.

Dikter Tor Jonsson, fra Lom i Guldbranddalen, tar oss med på en vandring blant gravene her. Han reflektere over blant annet  Ivar Aasen og Bjørnstjerne Bjørnson som ligger der. Jeg lekte mye blant gravene på hele kirkegården. Av og til la jeg blomster på grava til Biskop Grimelund som jeg hadde stjålet fra andre graver. Men det jeg satte størst pris på var seremonien som blir holdt tidlig morgen hver 17.mai hvor det legges ned krans på Henrik Wergelands grav og hvor Møllergata skoles musikkorps spiller. En skole som min bestefar, mor og jeg har gått.

download-2
Telthusbakken

Ellers hadde jeg som Tor Jonsson, min vandring blant ” kjendisene” og kommende kjendiser i mitt distrikt. Jeg kunne gå forbi Egebergslottet opp mot  Gamle Aker kirke hvor jeg er døpt og hvor en av mine forferde var prest, og gå ned Telthusbakken og besøke min klassevenninne Gisken Armann. Fra henne kunne jeg gå Kjærlighetsstien  hvor man kan se ned på Vulkan og Cuba. Stien ligger mellom  Maridalsveien og Egebergløkka, og munner ut i enden av Fredensborgveien.

images
Espen Schønberg

Da jeg kom ned  i Maridalsveien og litt bort i Fredensborgenveien kunne jeg gå innom Espen Schønberg og Mona Hofland og lytte til dem når de øvet på sine roller. Før de flyttet ned i Fredensborgveien  bodde de i bakken i Damstredet og jeg fikk jeg is når jeg vannet blomstene deres. I deres gamle hus ble jeg kjent med den nye eieren; fotografen Jan Svartsot som også var en fargerik person. Videre opp i bakken kunne jeg stikke innom Sigrund Bergs vevstue og drikke te med henne og  Inger Hagerup.

024
Rabarbraslottet

Jeg kunne gå tur med skuespiller Vegard Hall og hans hund Rita  som også bodde i bakken, og jeg fikk sitte på trappa til Rabarbraslotten med skuespiller Stig Egede Nissen lille sønn på fanget.  I samme hus bodde også den vakre ballettdanserinnen Ellen Fjellberg.  Jeg kunne aldri se meg mett på henne da hun gikk på sin grasiøse måte på vei til opera’n. Andre ganger kunne jeg sitte i timevis i atelier  til  keramiker Von der Lippe og se da hun dreide sine fine krukker eller la farge på sine vakre fat.

Som sagt var Fredensborgveien/Damstredet og Hammersborg  et slumområde i min oppvekst. I dag  ser det noe annerledes ut. Huset hvor jeg traff Cornelius Wresvik er til salg og for den nette sum av 6,980 mill for et skjelett for knappe 40 kvm. Om rausheten og de åpne dører er det samme i dag som da jeg var liten  vet jeg ikke. Men jeg kan ofte ta en tur på ruta jeg har nevnt for dere her nå også. Med og uten venner og bekjente.

download
Det okergule huset i bunnen av bakken er  dagens utgave av mitt barndomshjem

Jeg oppfordrer dere til å gjøre det samme. Det er en liten vakker juvel som skinner i vår travle by med innflytterarkitekter som får sette igjen sine fingeravtrykk før de vender tilbake til sitt – kanskje – uberørte barndomsrike.

  • Tusen takk for at jeg fikk denne muligheten til å dele dette med dere

Foredraget ble filmet: Trykk her

Alle bildene er funnet på Google

Når barn er pårørende

Anne Kristine BergemFort gjort å tenke på barn av rusmisbrukere når vi sier: barn som pårørende. Men så enkelt er det ikke. Anne Kristine Bergem skriver i sin nye bok, Når barn blir pårørende: Barn er pårørende når èn av foreldrene eller en annen nær omsorgsperson eller søsken blir syk eller skadet, har en funksjonsnedsettelse eller har et rusproblem. Rusmisbruk blir nevnt sist fordi det er gudskjelov de færreste barn som er pårørende til en rusmiddelmisbruker.

Men det er – kan være – mange fellestrekk hos alle barn som vokser opp som en pårørende uansett hva som måtte feile deres omsorgspersoner eller søsken. De kan være ekstremt vare for forandringer. Spesielt for det som skjer på deres eget territorium. Altså hjem, skole, jobb og fritidsarenaer. Mange blir også syke av disse forandringene om de ikke klarer å forstå hva som skjer og plassere dem.

Her om dagen traff jeg ”Ann”, ei jeg ikke har sett på en stund. Nærmere 20 år for å være presis. Det var spesielt å lytte til det hun fortalte meg om sin reise frem til i dag ( det jeg nå forteller er med tillatelse). Det får meg til å tenke litt på flere jeg har møtt på min vei som ikke er knyttet til rus. «Fy søren hvor glad jeg er for at du er rusavhengig og kunne hjelpe meg med å plassere hendelser der de hørte hjemme«, sa hun rett før vi gikk hver vår vei igjen. Mange ganger er jeg selv også enormt takknemlig for min fortid i møte med en hjelpesøkende – med og uten rusmisbruk som sitt hovedsymptom.

Da vi traff hverandre første gangen var jeg praksis i akupunktur. Ann hadde migrene, mage- og søvnproblemer og var svært deprimert og følte seg utbrent. Slik hadde hun hatt det med (u)jevne mellomrom fra hun var liten, men i de siste årene hadde det forverret seg og hun opplevde utbrentheten som mer eller mindre en konstant tilstand, med og uten mage- og hodesmerter. På den tiden var det ”in” med diagnosen: Candidaovervekst i den alternative verden og den ble brukt på alle symptomer som var diffuse for den alternative utøver. Alle skulle liksom prøve Robert Gray tarmrens, drikke Spirulina og spise levede tarmbakterier. Hun hadde gjort det samme uten at det hjalp. Snarere tvert om.

Min lærer i akupunktur, Per Lauborg,, kjøpte ikke alle disse lettvinthetene som han kalte in-diagnosene og ba oss være våkne på miljøet og samfunn personen oppholdt seg i, som han uttrykte det. Han var veldig tydelig – ja nesten overtydelig – på at der hvor man ikke kunne påvise at personen var født med et avvik eller ha vært i en ulykke eller hadde feil arbeidsstilling, der var det alltid en følelsesmessig årsak

I tillegg til å spise både det ene og andre, hadde hun også vært hos terapeuter og psykologer av ymse slag. Det siste hun hadde forsøkt et par år før vi snakket sammen var en hypnotisør. Hos sistnevnte hadde hun fått vite at hun hadde vært utsatt for seksuelle overgrep og etter all sannsynlighet av sin far. Verden hennes ble knust. Hun fortalte det til sin eldre søster som nektet å tro det. De hadde vokst opp sammen, de hadde hjulpet hverandre med pliktene de var pålagt og vært mye sammen ellers også. Det var bare 1,5 år som skilte dem. Søsteren fungerte som folk flest og hadde de vanlige utfordringer som følger et liv og en hverdag, som hun løst på en god måte for seg og sine.

Som sagt Ann fikk meg som sin akupunkturpraktikant. Da hun kom var det for å få hjelp med migreneanfall og utmattelse. Altså depresjonen. Vi fikk raskt god kontakt og hun fortalte meg om sin vandring mellom skolemedisin og det alternative. Hun var godt utdannet, hadde en snill kjæreste og et barn fra et tidligere forhold.

Siden Lauborg var mer enn gjennomsnittet opptatt av at vi skulle granske ”miljø og samfunn” klienten var en del av om vi ikke fant årsaken til symptoemene, ble jeg opptatt av å finne mer ut om dette hos henne. Det hadde liksom ikke passet inn  de første gangene hun hadde vært hos meg, men den tredje gangen fikk jeg henne til å fortelle seg litt om livet i dag.  Utover det jeg alt visste og hun selv kom inn på sin søster og oppvekst .

Ann arbeidet i Telenor, som het Televerket da hun begynte. Det var mye endringer på jobben og de sto foran en stor flytting. Hele jobben skulle flytte ut til Fornebu. De ansatte var blitt varslet om at noen kom til å miste jobben. Selv om de ble beroliget om at de fleste ville ha en naturlig avgang i forhold til alder, skapte det usikkerhet og uro på hennes avdeling. Hun skulle bli samboer med kjæresten og barnet som var 50 – 50 hos henne og far skulle bo fast hos henne fra høsten pga skoleoppstart.

 Moren hennes var skadet i en fallulykke og måtte ha en del hjelp av barna – døtrene sine – for å få hverdagspliktene gjort. Ann var bare 6 år da hun begynte å hjelpe til. Hun og søsteren   dekket bord, vasket opp, handlet, støvsugde og vasket der de kunne. Altså måtte de bidra der hvor det krevdes en del bevegelse og fysisk forflytning. Faren hadde en jobb som gjorde at han stort sett jobbet hjemmefra. De så han omtrent bare når det var mat og ellers satt han på hjemmekontoret sitt og skulle ikke forstyrres. Bortsett fra når onkelen en sjelden gang kom på besøk opplevde de far glad. Da ble det drukket de litt vin til maten, spilt gitar og piano, sang og alle hadde det morsomt. Faren kunne  til og med ta jentene sine på fanget og fortelle spennende historier. Faren hadde siden forlatt moren og døtrene sine for en yngre og sprek dame og de så han kun rett før jul og noen ganger på bursdagene deres”.

Vi fikk plassert dette med overgrep gjort av far. Jeg vet av egen erfaring hvilken personslighetsendring som følger selv med ett lite glass alkohol og hvilken usikkerhet det kan skape og jeg visste (vet) svært godt hvordan det er å leve i beredskap 24/7 på ting som kanskje kunne skje, så dette fikk vi også snakket om den gangen. Og nå, for 4 dager siden står hun foran meg. Som vanlig kjente jeg henne ikke igjen på utseende, men jeg husket stemmen hennes. Vi har ikke sett hverandre siden 1999 fant vi ut, men hun har fulgt meg i media og på Facebook. Hun hadde sluttet i Telenor etter ørten nedbemanninger (trussel om tap av jobb), hun var gift med den gangs kjæreste (som hun hadde fryktet ville forlate henne pga. sykdom) og det lille barnet studere i utlandet.

Selv om verken hun eller mannen hadde hatt noe alkoholproblem så hadde de valgt å være totalavholdende. Hun hadde ikke lenger migrene og hadde vel en normalenergi som hun kalte det. Om hun fikk et snev av sine gamle symptomer stoppet hun helt opp og fant ut av hvor utrygghetstriggeren var…

Alt dette fikk jeg lyst å dele med dere fordi Bergem skriver i sin bok at barn og unge som opplever endringer som skaper utrygghet – og spesielt de endringer det ikke informeres og hvor barnet ikke involveres, kan få en økt sårbarhet for egen sykdomsutvikling, men hun er også tydelig på at  barn kan klare seg bra i utrygge situasjoner om de forstår hva som skjer. Så tusen takk Anne Kristine for alt du har gjort for å sette søkelys på barn og unges utvikling tidligere og nå til sist  med denne boka – NÅR BARN ER PÅRØRENDE. Jeg gleder meg til å fordype meg i den.

God helg!

Vernissasje – Ens dag

Dagen i dag har vært preget av historieløse mennesker.  Liv, drømmer og stiene som skal lede til noe nytt  fikk min oppmerksomhet…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En ung kvinne står alene foran et stort livsvalg. Ensomheten ble større da hun ble presentert for familiemedlemmer hun ikke visste om…OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Drømmer som var drømt ble plutselig flere og skapte kaosOLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den åpne samtale viste vei…OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det byråden ikke fikk høre

over Oslo juni18

Oslo kommunes nye rusmelding – hva vil dette innebære av endringer for berørte aktører i Oslo kommune?

Altså hvordan vil den nye rusmeldingen berøre brukermedvirkningen –  som jeg skal si noe om? ( mitt innlegg blir lagt ut fordi jeg måtte avslutte før jeg var ferdig pga. tidsmangel, derfor legger jeg litt mer inn på bakgrunn av innspill fra andre på dette områdemøte i Velferdsetaten 22. juni 2018. Dessuten hadde ikke byråden tid til  å høre noens innspill på egen melding/strategi)

Jeg en tidligere rusmisbruker som har fått være rusfri i snart 22 år.

Til daglig arbeider jeg i Stiftelsen Retretten – et av byens brukerstyrte tiltak jeg selv grunnla i 2002 på bakgrunn av eget savn da jeg var hjelpetrengende og på kjøret.  Hos oss har alle ansatte og de fleste frivillige en brukererfaring i forhold til målgruppa vår: alkohol og rusmiddelmisbrukere, straffedømte og pårørende.

Rusmeldingen, som byrådet heller ønsker å kalle strategiplan, synes jeg er god. I alle fall godt skrevet. Utfordringene er beskrevet så de er gjenkjennelig også for meg som har en begrenset innsikt i de rusrelaterte utfordringene som finnes i Oslo kommune.

Alle er vi like, men det er ikke utenpå

Vi vet at både behandling og mål kan være noe ulikt hos personer med rusproblemer. De er jo ikke som det mediaskapte bildet vi får: En som har hele sitt hjem i en bærepose og med postadresse i Urtegata. Det kan faktisk være den vi ser 13 av på dusinet på t-banen hjem etter jobb i rusj-tiden,  en vakker kvinne på forsiden av Kvinner og Klær eller dresskledd mann i ledende stilling med hus i Holmenkollen og feriested på den franske rivieraen.

Jeg synes ulikhetene kommer godt frem i rusmeldingen. Der blir personer med rusproblemer differensiert: Det kan være en med risikofylt bruk, problematisk bruk, skadelig bruk og til sist den med diagnosen Rusavhengighet/Avhengighetssyndromet.

Det er ulik tilnærming til de ulike bruksmåtene  – også med tanke på årsakene for bruken. Det kan være et menneske som har fått medisiner for en skade eller somatisk plage og til dem som  selvmedisinere seg med legale eller illegale rusmidler pga. psykisk overbelastninger sist, men ikke minst  en som har vært genetisk arvelig belasta og tok seg en dram for mye i en vanskelig livssituasjon og utviklet raskt avhengigheten og misbruket. Noen kan ha bivirkninger av medisineringen, drikke 1/1 rødvin hver kveld eller  skyte opp flere gram opiater i døgnet og det utgjør en forskjell. Felles for dem alle er at de må ha en eller annen form for hjelp når de oppsøker en hjelpeinnstans.

 Refleksjon (Ref): Dette er jo ikke noe nytt, men når det blir uttalt i en rusmelding (strategi) så håper jeg i alle fall at alt fra politikere, byråkrater, hjelpeapparatet på alle nivå blir mer bevisst ulikhetene og hvorfor vi må ha forskjellige tiltak.

Samarbeid

I de 20 årene jeg har jobbet på rusfeltet vet jeg ikke hvor ofte jeg har hørt at det er manglende samarbeid som årsak nummer 1 for at behandling, omsorgstiltak eller hjelp ikke fører fram. Alle sitter på hver sin tue. Jeg tror ikke dette  bunner i uvilje hos de fleste, men  heller at  alle har nok med å få  egne kabaler til å gå opp – gjennomføring av  det som står i egne stillingsinstrukser eller etatens pålagte mandat. Og som kjent kan mye se bra ut på papiret, men som regel kan teori og praksis være langt fra hverandre. Derfor er det fint at dette med samarbeid  er nevnt i rusmeldingen og at byråden er tydelig på at alle i kommunen skal arbeide kunnskapsbasert, fremme brukermedvirkning og samarbeide –  og at samtlige  skal benytte det som finnes av  ressurser  kommunen.

At brukermedvirkning har sin plass i rusfeltet har bla. Forening Human Narkotikapolitikk (FHN) vist  ved hvordan de har fått politikere og byråkrater til å forstå en virkelighet som er fjern for de fleste av dem.  De har jobbet frem både Nalokson og røykefolie slik at disse nå blir  gitt ut fra kommunale lavterskeltiltak.  Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) har holdt Hepatitt C-problematikken høyt, noe som også kommunale lavterskeltilbud har tatt innover seg.

I disse dager har flere brukerorganisasjoner innen rus og pårørendearbeid samlet seg og skrevet et åpent brev til helseminister Høie hvor de uttrykker sin bekymring på hvordan mennesker med rusproblemer blir møtt i Spesialisthelsetjeneste (SHT). De får også  støtte  av direktør Inger Helene Venås  i Virke. Noen ganger trengs høye stemmer som roper i kor for å synliggjør det som ikke fungerer. Det samtlige uttrykker i brevene er i tråd med hva byråden selv mener et  mennesker med rusproblemer skal bli møtt med: åpenhet, respekt og medbestemmelse, så her får byråden god drahjelp.

Suksesskriteriene for Retrettens formål: Hjelp til videre hjelp,  er nettopp samarbeid. For å møte våre brukeres behov har vi hatt stor nytte av kommunes oppsøkende team, Uteseksjonen sitt «Ute tåke-prosjekt», Prindsens mottakssenter, Lassoløkkas tilbud og andre som støttes over ulike tilskuddsposter  både fra stat og kommune for å utgjøre en forskjell for dem som sliter: Wayback  faddervirksomhet for straffedømte, Landsforbundet mot stoffmisbruk for pårørende, Frelsesarmeens Gatehospital, Gatejuristen og Kirkens bymisjons 24/7,  Helsebror på Frogner, og de ulike forebyggendetiltakene som medlemsorganisasjonene i Actis har, osv. osv,osv…De siste ukene har jeg blitt bedre kjent med IOGT Norge og Edru livsstil  sine ulike tilbud.

Ref:  Jeg blir jo veldig glad når jeg ser at byråden har mange av de sammen tankene som bla. vi brukerrepresentantene etterlyser: mer samarbeid på tvers av tjenesteytere i det offentlig, privat, ideell sammen med brukermedvirkere. Samtidig blir det vanskelig å forstå at noe skal bli bedre for de hjelpetrengende når jeg ser at det er med færre og kortere døgninnleggelser og  en finansieringsordning som bidrar til at ideelle og private med døgnbehandlingplasser må permittere sine ansatte.  Jeg vil tro at slikt vil redusere både innhold og kvalitet. Byråden er tydelig på at økt livskvalitet, mindre sykefravær og mindre familieproblemer og økt utdanning,  arbeid og inntekt samt redusering av sosial isolasjon  og tidlig død hos personer med rusproblemer er målet. Fra mitt ståsted og forståelse av de brevene som er sendt til Helseminister Bent Høie  så ser jeg ikke hvordan byrpden skal nå dissene nevnte målene.

Sammenhengende hjelp

For meg som jobber tett på personer med rusproblemer tenker jeg ofte at det kan virke litt tilfeldig hvem som får rettigheter til døgnplass, hvor de blir plassert og innhold i behandlingen. Så  byrådens ønske  om 1 dør inn og hvor den hjelpetrengende skal ha en koordinator er en god strategi. I dag kan det være en ansvarsgruppe hvor flere 10-talls skal fordele ansvaret for en pasient.

I 2007 satt jeg som leder av Aker sykehus brukerråd:  Klinikk for rus og avhengighet (KRA). Der var  ønsket stort om at det skulle være 1 dør inn i det tverrfaglige teamet som skulle være rundt en person med rusproblemer og at dette skulle koordineres med kommunen. Det arbeidet jeg var mest inne på var å forebygge farene i de kjente glippsonene i overgangene fra institusjon, ut i kommunen/ bydelene og inn i egen bolig. Fokuset skulle være  på utskrivning omtrent før innskrivning og at den individuelle sitt behov måtte bli sett.  Den gang i TSB som nå i kommunen  var målet å gi  en rask,  helhetlig og sammenhengende hjelp til den hjelpetrengende. Pårørende fikk et eget poliklinisk tilbud før, under og etter at deres var i behandling.  Koordineringsavd. i TSB satt med god oversikt på det meste og de var enkle for alle å ta kontakt med.  Dessverre ble den lagt ned.

Ref: Dette var i 2007 – 2010. Jeg har ikke klart å følge så godt med på alle områder for helse og omsorgs tjenestene på rusfeltet , men jeg opplever ofte at behandlingsbehovet til de sykeste ikke alltid blir tatt hensyn til. I dag så har de knapt kommet av rusmidlets effekt før de skal ut av avrusningstilbudene og  kanskje må vente i evigheter på plass i døgnbehandling som alt nevnt blir kortere og kortere opphold. Ventetiden kan også være lang  for en  samtale i et polikliniske tilbud. Min egen erfaring med  behandlingen for dem med rusproblemer  handler mye om å få  avstand til både rusmiljø og rusmidler.  Jo lengre avstand og tid, jo bedre er oddsen for å komme i posisjon til å motta og nyttiggjøre seg behandling for den sammensatt problematikk som ruslidelser kan være . Siden byråden nå gir uttrykk for at de også ønsker mer eller mindre en dør inn, håper jeg de drar nytte av den erfaring TSB sitter med, for det vil utgjøre en stor forskjell i det viktige arbeidet som må utføres.  Man trenger ikke å gjøre alle feila sjæl! Fragmentering tjener ingen på og dårlige ad hoc-tilbud er sløsing av  «time and money».

Behandling vs. Endring og mestringsarbeid

Hva behandles når det man har blitt avhengige av og har misbrukt blir borte, er ett av spørsmålene jeg har stilt noen ganger. Ja det kan være som alt nevnt mye. Noen kan ha somatiske plager hvor personen har gått for lenge på smertestillende og hvor man ikke helt vet om smertene og ubehaget  kan knyttes til bivirkninger av medisinene og må trappes ned mens andre kan ha behov for langtids traumebehandling etter massiv omsorgssvikt og overgrepsproblmatikk. Jeg har hørt en gang at i SHT behandles sykdom, mens omsorgs og rehabilitering skjer ute i kommunen. I Oslo blir det jo bydeler. Kanskje byråden også  har tenkt noe i de baner,  men tydeliggjør mer hva som bør ligge i begrepet omsorg og rehabilitering ved å erstatte begrepene behandling, rehabilitering og ettervern med endrings- og mestringsarbeid. Disse begrepene synes jeg også passer bedre  inn i byrådens ønske om å skape en varmere by. Med varmere opplever jeg at det snakkes om økt inkludering.

Retretten har  arrangert , lærings og motivasjonskurset ANTA  i 12 år . Dette er et kurs som har fokus på å gi kunnskap til den som sliter med misbruk og avhengighet. Kursets mål er at deltageren  selv kan ta grep om de ting de føler de må endre på  for å oppnå  sine mål. Sist halvår var det 77 som møtte på ANTA-kurset, 52 fullførte, bare 12 falt fra uten at det var varslet på forhånd. 13 hadde sagt at de ikke kunne fullføre av ulike grunner. Kunnskap leder til mestring. Hos oss sier vi ikke PASIent som i helsevesenet,  men AKTIVent fordi dem må være aktiv med i sin egen gjenreisning.  Denne tilnærmingen går også inn i byrådets visjon: Kunnskapsbasert og fordomsfri ruspolitikk, synes jeg

Ref: I TSB – sykehusavd. skal utdannede helsepersonell fikse på noe som er sykt i løpet av kort tid, mens endring og mestring handler mer om personens egeninnsats med noe hjelp og støtte frem mot mestring. Det å mestre noe kan ta lang tid.  Jeg heier  på kunnskapsoverføring og mestringsarenaer. Vi i Retretten vil gjerne dele våre erfaringer med byråden.

Forebygging

Årsaken til at rusproblemer oppstår er mange skriver byrådet: samfunn, gruppe og individnivå er godt kjent.

Fra fengselsarbeidet jeg har utført siden 2001 har jeg sett hva som skjer med barn og unge som vokser opp med omsorgspersoner som er krigs- eller politiske flyktninger og som ikke maktet å bli integrert  i det norske samfunn. Personlig har jeg opplevd hva som skjer i en gruppe hvor barn og unge ikke har gode og trygge voksne rollemodeller og jeg har igjennom arbeidet i Retretten i 16 år  fått se hva som kan skje der det er en genetisk sårbarhet for utvikling av avhengighet.

Av denne grunn ble jeg veldig glad da jeg så at byrådet også setter ord på hvilke langtidseffekt bla. rusmiddelmisbruk med og uten en psykisk årsak  kan ha for familie og nærstående,  og at man må ha et bredere forebyggsperspektiv.  Jeg har selv fått være med barne- og ungdomsarbeidere i New York City  hvor de jobbet med barn som vokser opp med traumatiserte omsorgspersoner og som er i faresonen til å utvikle et dysfunksjonelt atferdsmønster. Sosialarbeiderne jobbet derfor med et skadereduserende fokus  i forhold til adferd og ikke primært et forebyggende fokus på rus.  I mitt arbeid har jeg møtt på unge helt ned i 13 årsalder som har vært tunge misbruker og 50 åringer som begynte med rusmisbruk som 40 åringer og ble « grisehekta» som vi sier i miljø. Så ja rusproblemer kan oppstå i alle aldre: ung og gammel. Uten å kunne være 100% sikker så tror jeg også at en del  dropout fra grunnskolen er knyttet til barn og unge som vokser opp under ustabile forhold i hjemmet. Byråden nevner noe i den retning også i denne meldingen.

Ref: Med tanke på hva en ung somalier sa til meg en gang: Ikke alle liker fotball Rita, jeg hadde likt å bli flink på skolen så jeg kunne fått meg en vanlig jobb. Det er i denne sammenheng et pluss at Byrådet vil styrke tilbudene til barn og unge i bydelene og at mye av hjelpen til dem som trenger hjelp blir å finne der de bor. Likte også det jeg leste om barnehager og særlig  godt det med gratistilbud i helger for dem mellom 13-18 år og sist, men ikke minst aktivitetsskole ( i alle fall hva jeg ser for meg en slik skole kan være).

Helt til slutt

Tiltakene jeg har nevnt, alt fra et forebyggende perspektiv og til mennesker som allerede sliter med sammensatte problemer med alt fra psykiske problemer til bolig, jobb og aktivitet er viktige. Det er jo også mange andre områder byråden tar opp, bla. har alkohol fått en så stor plass og blir sett på som et alvorlig rusmiddel og det er veldig bra. Vi vet jo at det er nesten dobbelt så mange som dør av alkoholrelaterte årsaker enn av narkotika.

I den virkelige verden har vi sett at rett hjelp kan hjelpe den mest utslåtte. Petter Uteligger har vist oss i flere tv-program at selv for dem det ser mørkest ut griper muligheter som blir gitt dem. Via enkle grep,  uten å måtte fly i de byråkratiske irrganger, får de økt livskvalitet via en eller annen form for jobb, utdanning eller et fellesskap som ikke er i rusbelastede miljø.  Noen har trengt en døgnbehandlingsplass, mens andre har klart seg med familie eller andre tillitspersoner.  Det var ikke krav om rusfrihet før og etter endt tur, men målet til samtlige vi har fulgt har blitt å være rusfri eller å få redusert bruken slik at de kan få noe annet ut av livet enn det rusen har å tilby. Altså helt i tråd med hva byrådet ønsker i sin rusmelding.

Brukerrepresentanter som veiledere 

Det er hele tiden snakk om at TSB skal veilede primærhelsetjenesten, men jeg tror at TSB kan ha behov for litt veiledning av kommunens hjelpetiltak også. I tillegg mener jeg at vi kan hjelpe enda flere om hjelpernes kunnskap om det virkelige liv i rusens galskap økes og deres evne til å lytte til den hjelpesøkende bedres, derfor må samtlige innen helse og omsorgsektoren, om det  så er  TSB eller kommune, veiledes.  Mer bruk av Erfaringskonsulenter med formell kunnskap og egenerfart kompetanse er virkelig veien å gå. I tillegg benytte brukerstyrte tilbud og Likepersoner på en mer målrettet og strukturert måte   i  samarbeide med de øvrige hjelpetiltakene.  Dette nevnes jo også i rusmeldingen og går vi fra ord til handling vil det utgjøre en stor forskjell både for den hjelpetrengende og tjenestyrtene.

Tilskudd

Det er mye ved finansiering og de ulike modeller jeg ikke forstår meg så mye på, men det må etter  min mening bli en utfordring  å få til alt i rusmeldingen når statlige tilskudd til kommunalt rusarbeid reduseres og  skal opphøre helt i 2021, men jeg satser på at byrådet finner de pengene som trengs så man får gjennomført det som meldes i  rusmeldingen.

Siden Oslo kommune ønsker å bli en forsøkskommune for alternative straffer når regjeringen overføre noe av rusrelatert kriminalitet fra juss til helse håper jeg det utløser en god slum penger.

For det er  viktig at byråden finner pengene til det som er ønskelig for barn og ungdom, alt fra  barnehageplasser, aktivitetsskole, fritidstilbud og helgeaktiviteter –  også noe for dem som ikke liker fotball.

 Bolig

Med tanke på at kommunen i dag bruker over 35.millioner på midletidlige boligløsninger så er det SVÆRT viktig at kommunen finner permanente differensierte og trygge boligløsninger som personene kan kalle et hjem. Der må de som har dårlig boevne få den hjelp de trenger for å bli en god nabo og ha sitt hus i orden. Nylig utskrevne og løslatte som havner i boliger hvor det er en  sammenblanding av tungt psykisk syke og aktive rusmiddelmisbrukere bidrar jo ikke til å fremme helse og det som evnt. er investert av tid, krefter og penger vil være bortkastet.

LAR – overdosedødsfall

Som sagt kunne jeg ha sagt mye mer om LAR-tilbud,  Narkotika – og alkoholrelaterte dødsfall, (alkohol rammer flere enn narkotika). I Retretten har vi registrert at den psykiske helsen til unge er skjørere enn tidligere og vi tror det har en sammenheng med mye syntetiske rusmidler. Vanedannende legemidler er jo også utbredd og disse brukes i så store doser og/eller blandet sammen med alkohol og annet at knapt noen vil tro det.

Sist, men ikke minst så håper jeg  at både stat og kommune sammen finner penger og integrerer gode tiltak med mange års erfaring inn i sitt arbeid for å  møte de alle de nevnte  og kommende ukjente utfordringer og samtlige løsninger som er skissert her. Og at alle utredninger som skal gjøres av dagens tilbud har fokus på byens hjelpetrengende sine behov og ikke etter kommunekassererens behov for å spare.

Om hjelpen er konsentrert i sentrum eller  i den hjelpetrengende sitt eget boligmiljø, så er samarbeid et nøkkelord – og at brukermedvirkning blir brukt enda mer enn bare at det blir et politisk korrekt ord som nevnes i hytt og pine. Det er først da jeg kan se at denne meldingen vi berøre meg og mitt arbeid på en annen måte enn i dag.

Ønsker byrådet og alle oss andre lykke til med å virkeliggjøre rusmeldingens innhold.

Edru livsstil – barnets beste

OLYMPUS DIGITAL CAMERAI morgen skal jeg holde et lite innlegg på konferansen til Edru livsstil. Jeg kjenner ikke spesielt godt til hvordan de arbeider, men jeg vet at bare navnet kan være en rød klut for mange.  Jeg vet også at noen får spader bare de ser en sommeg fordi jeg er edru og nykter. Det er gjerne de som ikke har snakket med meg selv og som har hørt på rykter. Mitt edruskap og nykterhet har sin rot i noe veldig personlig og det kan jeg ikke gå ut med til hvem som helst. Det deler jeg med dem som spør og som jeg føler det kan hjelpe.

Uansett grunn for å leve alkoholfritt og edru eller ei, så synes jeg vi må være solidariske med barn og psykisk syke. Mârta Tikkanen skriver levende hvordan det er å være barn i et hjem preget av alkoholmisbruk.

Barn
orkar inte vänta
när de har nånting att säja
och få berätta
Hos oss
får barnen vänta middan ut
när du berättar dina tankar
och vänder ut och in på allt som hänt dej

Barn
klarar inte osäkerhet
de vill ha ett svar
som håller, nånting
som de kan lita på
Hos oss
får barnen nöja sej
med att du omöjligt kan binda dej
du måste ständig ha din frihet
att kunna gå och komma när och vart du vill

Barn
döljer inte svartsjuka
de nyper syskonen, tar deras
saker, skvllrar
Hos oss
har barn fått finna sej i at du rev en âlsklingsbok
förtalar deres vänner
och hånar den sosialism de tror på

Barn
bryter inte gräl
hur man än säjer
att den ar klokast som ger efter
Hos oss
har barnen tidligt lärt sej
att gå undan, se svarar
Hm och Jaja eller Kanske det, du
och låter dej gå på tills du har trøttnat

Barn
brukar inte vara de
om får ta ansvaret när nånting händer
Hos oss
tog sjuåringen rödvinsflaskan
gömde den halvtömd bakom ryggen för polisen
en gång när du var onykter vid ratten

Barn
skyddar oftast inte
det ä de som skyddas
så länge de är hjälplösa och små
Hos oss
är barnen de som skyddar dej   och tröstar
när maror rider dej
och du behôver andras styrka

Barn
borde sakta vâxa
in i vuxenvärlden
lära sej ta och ge
och känna skräck men klara av den
Hos oss
fanns allt i övermått från första början
men desto större växte deras ömhet
för dej, det barn
som tidigt blev dem givet

Mimre i ensomhet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I dag har det vært en lang og tenke-hektisk dag, og nå er jeg akkurat ferdig med å lage innhold i en workshop og et foredrag som jeg skal holde på inspirasjonkonferansen til IOGT i Bergen i morgen.

Spørsmålene jeg har fått til foredraget og noe av innholdet i workshopen satte igang fotoboken jeg har i mitt indre. Et av spørsmålene handlet om avhold gjorde en forskjell i samfunnet. Rett før jeg begynte på foredraget jobbet jeg med en ny arbeidsbok for familie og nærstående. Disse tingene fikk meg til å mimre litt i ensomhet om årene jeg hadde før Retretten så dagens lys. Noe jeg faktisk har gjort mye den siste tiden. Den gang arbeidet jeg med pårørende med og uten egen rushistorikk.

Den som gir et godt bilde på hvordan det er å være i en familie hvor «autoriteten» drikker er Märta Tikkanen – og den sier også noe om hvilken forskjell ikke avhold gir:

Tidligt

Dolde jag min sårbarhet

Fôr dej

Hur skulla jag kunna

Gôra dej så ont

Att jeg lât dej forstå

Hur ont

Du hade gjort mej

Så lyckades jeg hindre

Både dej og mej

Att væxa

                                                                                    Märta Tikkanen

Helt fri i dag…

Humla suser kopiSkal jeg få gjort alt som trengs å gjøre må jeg ta kvelder, helger, ferier og helligdager til hjelp. Timene i ordinær arbeidstid strekker rett og slett ikke til.

En del av det jeg gjør gjør jeg med tanke på at bevilgende myndigheter skal forstå hva vi faktisk gjør i Retretten for brukergruppa vår: alkoholikere, narkomane, medikamentmisbrukere, straffedømte og pårørende samt andre som sliter med en destruktiv livsstil.

Hva opplever jeg? Jo de få som sier noe sier gjerne: Vi må få nye tilbud på banen og da må dere gamle blø… (Les: dere som har tilegnet dere den nødvendige erfaring og tillit fra brukerene må settes på benken)

Det vil si at tilliten til de som sliter har økt, vi fått mer og gjøre og byråkrater kutter i bevilgningene for å gi plass til nye og uprøvde prosjekter til er gruppe mennesker med svært sammensatte utfordringer.

Det er bare et annet sted i samfunnet jeg vet de setter uerfarne og ufaglærte til viktige arbeidsoppgaver…De tar også svært sjeldent helt fri. Men i dag da tar i alle fall jeg 100 % fri og la livet går sin gang…

 

 

Brudd i «gidden» – brist i «orken»?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lytt til Calling all station her

Det er ikke få ganger jeg har hørt at en misbruker bare kan ta seg sammen, gidde å investere i eget liv og orke å gjøre jobben. Jeg vet bedre!

Til ettertanke. Nå har jeg altså skrevet en rapport om evalueringen av ANTAkurset som er avholdt i vinter/vår 2018. Igjennom evalueringen kom det frem at 64 personer hadde vært til avrusning 364, døgnbehandling 100 ganger og 158 ganger i et poliklinisk opplegg.

Enkelte hadde vært i døgn- og polikliniske behandling flere år.  Noen av disse 64 personene hadde i tillegg utløst 205 rettssaker hvor de ble domfelt. Det er ikke mitt poeng å bare skrive dette for å vise hvor forferdelig vanskelig det er å hjelpe disse stakkars rusmisbrukere, poeng mitt er å vise hva mennesker som sliter virkelig prøver for å endre sin skjebne.

VG på nett får vi virkelig  lese om hva en rusmiddelmisbruker er villig til å prøve for å komme ut av misbrukets jerngrep: På en grisefarm i Kenya skulle narkomane hjelpes ut av helvete.

Om du leser noe av dette så tror jeg du er enig med meg: Det handler om langt mer enn den som sliter med et misbruksproblem…Det kan jo hende at noen av de som sa de skulle hjelpe ikke helt har gjort jobben sin, eller forstått hva de arbeidet for.

Les Linns fantastiske historie : Eks-narkomane Linn (31) begynte å ruse seg som 14-åring: – Jeg drakk GHB som om det var vann

Tabu og dilemma

 

(noe er endret i denne historien for å anonymisere kvinnen, men selve innholdet er korrekt slik hun vil det skal komme frem)
Hei, du vet ikke hvem jeg er, men du kjenner broren min. Han satt i fengsel og gikk på kurs hos deg. Det er veldig lenge siden. Jeg har tre brødre og alle sammen bruker narkotika og piller og kommer mye i fengsel . Jeg ruser meg også, men det vet ingen. Farmor gjorde det samme, men hun er død. Jeg vet ikke om mine andre søstre gjør det fordi dem har flyttet til mine foreldres hjemland da de giftet seg. Nå er det bare meg, min datter og mor som er kvinner i min familie her. Jeg har ruset meg på det jeg funnet på mine brødres rom. Piller og hasj for det er trygt. Nå sitter dem i fengsel igjen og jeg vet ikke hvor jeg kan kjøpe disse pillene selv. Som kvinne med min bakgrunn kan jeg ikke reise opp til byen og kjøpe som de norske jentene gjør. Vanligvis har jeg lagd alkohol selv, men det virker ikke lenger. Jeg vil slutte, men vet ikke hvordan jeg skal klare det. Den ene broren min som gikk på kurs hos deg har bladene dine på rommet sitt. Ser også på Facebook at du har skrevet bok, men finner den ikke i butikken. Bladene dine synes jeg er veldig fine, jeg leser dem som broren min leser blader med sex. Under dyna så ingen kan se det.

Tabu og dilemma

Tenk det. Kvinner fra andre kulturer hvor alkohol er forbudt, kan også utvikle alkoholisme og narkomani. Vi fikk en lang prat og jeg må innrømme at det virker mørkt. Hun hadde sett hvordan farmoren hadde laget alkohol av bær, frukt og sukker som hun egentlig skulle lage syltetøy av. Etter at hun fikk datteren sin hadde hun blitt kjent med brødrenes tabletter. Dette var piller de gjemte på rommet sitt og som hun hadde funnet da hun gjorde rent hos dem. Siden de hadde dem følte hun seg trygg på at de ikke var farlige. Hasj hadde hun sett da hun gikk på ungdomskolen da politiet vist frem ulike narkotiske stoffer. Hun hadde hørt av andre elver på at det ikke var farlig. Det var mange år siden, men hun husket hvordan det så ut og spiste som piller. Hun hadde følt at hun ble veldig nervøs av hasjen og den mengde alkohol hun fikk tak i ga ingen ro. Det var pillene til brødrene hun følte hjalp.

Det var 10 dager siden sist hun hadde tatt en tablett og nå følte hun seg veldig syk. Ut fra kurskompendiene mine og det hun hadde lest på nettet forsto hun at du hadde abstinenser. Hun hadde også sett filmen jeg la ut hvor psykiater Lars Lindroth snakker om psykose. Nå var hun kjempenervøs for å få psykose siden hun ikke hadde annet valg enn å bråslutte med pillene. En bror var blitt sendt tilbake til hjemlandet da han sist ble løslatt, en hadde sittet lenge i fengsel og hun visste hvor lenge det var før han kom ut, og siste broren satt nå i varetekt. Hun visste ikke hva pillene het og kunne derfor ikke gå til legen å be om flere. På gata kunne hun altså ikke kjøpe noen og våget verken å bestille boka mi eller ”ruspiller” på nettet.

 Nå er det ikke første gang jeg er borte i kvinner og menn som må skjule misbruket sitt. Det er heller ikke første gang jeg er borte i ikke-etniske nordmenn som har utviklet en avhengighet og hvor misbruket har kommet helt ut av kontroll. Men det er første gangen jeg har blitt kontaktet på bakgrunn av et arbeid jeg har gjort i fengsel og hvor kurskompendiene blir lest i smug av andre som sliter. Slikt gjør inntrykk, men som alltid gir et stort inntrykk er hva mennesker er villig til å gjøre for skjule sin lidelse og smerte i frykten for hva samfunnet deres kan gjøre mot dem. Redsel er for mange at de skal bli utstøtt og tape familie og sosialt nettverk ,jobb og hjem.

De fleste avhengige rusmiddelmisbruker lever i helt vanlige familier, de har stort sett en arbeidsdag mellom kl.0800-16.00, følger sine barn på trening og møter opp til foreldremøter. Sitter i ulike utvalg og komiteer, trener og feirer høytider som folk flest. Disse lever med en tung bør på skulderen fordi de lider i ensomhet. En ensomhet som er helt nødvendig fordi tapene kan bli mange og store om noen får vite. Den vanlige avhengige misbruker får nemlig med seg hvordan storsamfunnet ser, snakker til og behandlinger en tung narkoman eller alkoholiker, og slik vil de færreste bli behandlet. Så på mange måter er det ikke bare unggutter og kvinnen som vil bli pillefri som leser ”porno under dyna”, det gjør også en stor stigmatisert pasientgruppe: De avhengige rusmisbrukere…

Jeg skal holde kontakt med kvinnen som ringte inn. Hun bor et stykke unna der jeg arbeider, men vi skal holde kontakt på telefon. Veien blir litt til mens vi går og jeg skal bistå så godt jeg kan. Selv om hennes slekt kommer fra en kultur hvor alkohol er forbudt er det likevel flere generasjoner kvinnelige alkoholikere der. Ikke bare farmor og henne. Hun sa hun vil bryte det mønstret, men vil heller død enn å være åpen om det hun sliter med. Slik kvinnene i hennes slekt har gjort i alle tider.

Hvem våger å stå frem og bryte det mediaskapte bilde av en alkohol – og rusmiddelavhengig ? Eller rettere sag: Om noen skulle være interessert i å løfte frem den vanlige avhengige misbruker, vil noen stå sammen med meg?

En lang dags ferd mot…

 

Du kom til verden i en tid da det ikke passet så godt. Det var ingen der som hadde ressursene til å ta deg i mot og følge deg frem til du ble sterk nok til å bære ditt eget liv. De som ga deg mat, klær og husly hadde ingen mulighet til å se deg og dem behov du hadde for å klare å møte storsamfunnets krav til sine medborgere.

Raskt lærte du deg å ikke skape oppmerksomhet av dem du anså som autoriteter og som du hadde erfaring med gjorde deg vondt. Du fant en plass hvor du trodde ingen så deg og hvor du hadde oversikt. De du ikke så var alle dem som så deg fra sitt gjemmested og som forsto at du var lett å fange. Med sin innøvde vennlige imøtekommende væremåte og beskyttende tilstedeværelse, lokket de deg frem fra ditt skjulested. Gang på gang ble din sult etter å bli inkludert og elsket din fallgruve på veien mot et liv i trygghet.

Tidlig fant du din reddende engel: alt som ga deg en bedøvende beruselse. I den engels favn var det ingen som kunne såre og krenke deg. Men ensomheten den tilbød tok fra deg muligheten til å skape den tilhørighet og beskyttelse du innerst inne lengtet etter. Det du hadde drømt om så lenge du du kunne huske.

Jo lengre tid du satt din første redningsplanke, jo flere mennesker hadde du kontakt med. Alle kalte seg hjelpere og støttespillere. Spritlangere, dop-pushere, kjøpmann på hjørne som ga deg kreditt, rause leger med reseptblokker og dem med makt til å sette deg fullstendig ut av samfunnet. For ikke snakke om kjæreste og gode venner du trodde på og valgte å beholde. Sannheten var at alle kun hadde  seg og sitt i sikte.

På det mørkeste kom den ENE til deg. Den som kunne snakket til ditt liv i kraft av sin erfaring, kunnskap og kompetanse og som forsto dine drømmers mål og ga deg troen på at ditt liv også kunne være et godt sted å være. Den ENE ga uselvisk både din kropp, sjel og psyke den mat du trengte så du med ustøe skritt søke tilbake og begynne din reise på nytt .

Dager ble til år,  du inviteres stadig til å dele om dine dyrekjøpte erfaringer for å gi HÅP til flere. Du klappes frem til en stol som liksom er ment for deg. Sannheten deres handlinger viser i de lukkede kretser forteller noe langt annet enn at det er dem som ønsker deg velkommen. Dine livserfaringer er ikke verdsatt av dem som inviterer. Din tilegnet kompetanse på en spesialists nivå overhøres fordi den passer ikke inn i de høye herrers ( på alle nivåer under det øverste , av begge kjønn) skjulte agendaer og uuttalte mål. Det eneste alle disse etterlater seg hos deg når du står utenfor er at du i ditt indre føler at ringen atter er sluttet.

Ingen kan beskrive disse fenomener bedre enn Vesaas med sitt Is-slott, Ibsen med sitt Dukkehjem og Hamsun med sin Sult. Ingen kan sette disse hovedpersonene, Unn, Siss, Nora og beileren til Ylajali (av begge kjønn) inn i vår tidsalder og gi dem liv, bedre enn koreografene Kristian Støvind og Jo Strømgren. Ikke andre den som har levd et liv hvor man etter en lang dags ferd mot natt forsvinner inn der hvor det døde begraves av de døde, hvor familiebånd må kuttes for å overleve eller hvor man må gi opp sine drømmer og kaste loss og styre mot nye ukjente havner…

Rus, vold og ensomhet

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Takk Gud for at jeg  får oppleve mye HÅP, glede og mestring, selvom denne uka har vært preget av konsekvensene av rus, vold og ensomhet.

Enspora                                                                                                                                        Denne uka har vært en berg og dalbane ut av en annen verden. 1.mai snakket jeg med en mann som fortalte meg rett ut:  du er for kjedelig eller ubehagelig  å høre på Rita. Du kommer ikke med saftige og fargerike historier som kan underholde folk med gråe innholdsløse A4-liv. Du er oppriktig i ditt ønske om å hjelpe dem som sitter fast og du sier ting rett fra levra og det er ikke alltid det folk  er ute etter selvom de sier de er det. Må innrømme at jeg har tenkt en del over denne uttalelsen.

Lite vidsyn                                                                                                                                             Men annen uttalelse jeg også har tenkt en del over og det er en advokat som sa at folk måtte få ha full råderett over sin egen kropp, og i det lå det at folk kunne ruse seg på hva dem ville siden dem ikke skadet andre enn seg selv med rusinntak. Jeg skulle ønske at han kunne følge meg i mitt arbeid noen dager, da tror jeg han hadde fått en annen forståelse av ringvirkningene når en person skader sin psyke og kropp med rusmidler.

Menneskets følelesspekter                                                                                                             Som sagt har denne uka vært en berg og dalbane. Jeg har hatt fine samtaler som har vært oppmuntrende og stimulerende, lyttet på mennesker som står i et ingenmannsland og  hvor de ikke vet hvilket retning de skal ta. Jeg har holdt personer i hånda når gråten har tatt pusten fra dem. Speilet dem som ikke ser at den smerten de selv opplevde i sin barndom er hva de nå gir andre små barn ved at de nå er dem som forsyner noens foreldre narkotika. Jeg har kjent på smerten det er å føle seg forlatt som barn og ikke har hatt tid for drømmer som kan hentes frem igjen når kriminalitet og rus skal legges på hylla.

Sin plass                                                                                                                                                Jeg har sett inn øyner fra de lysende og klare  med glimt og latter i til de mørkeste som er som er lik en bunnløs brønn, men som ikke klart å skjule den  dypeste fortvilelse. Øyner som har funket og fortalt om  forelskelse til andre som har vist sinne, hat og sorg. Vært i gruppe med 40 åringer som har oppført seg som rampete snørrunger til  tenåringer som har vært familiens og deler av slektas overhode. Vært i møte med ansatte i tjenesteapparatet som har forstått sin plass og rolle i den hjelpetrengendes liv til dem som har kun sett sin egen navlelo.

Endringsmuligheter                                                                                                                     Denne uka har jeg truffet tidligere brukere av Retrettens tjenester som har kommet kjørende med egen bil og en gravid kjæreste som skal til ultralyd, jeg har fått bilder av tenåringsforeldre som forbereder seg til at barna skal konfirmeres og meldinger fra noen som sitter med egne eksamensnerver. Det har også vært mange  nye brukere som står på terskelen til å gi opp: jobb, utdanning, ektefelle, barn, øvrig familie og selve livet. Noen unge, andre godt voksne med egen eller andres rusmisbruk i og utenfor fengsel. Alle har en ting felles:  alt har sin rot i omsorgssvikt, rus, vold og ensomhet.

Tillitsperson                                                                                                                                       Min dag preges jo av mitt ståsted som andres gjør av sitt. Jeg forstår at noen opplever at  gnålet mitt kan oppleves som kjedelig og til tider veldig irriterende.  Noe jeg også har merket meg i mange år, men i dag velger jeg å trekke meg unna så de slipper å plages med meg. Jeg har ikke lenger krefter til å stå på alle arenaer som tidligere. Jeg vil være et lite lysglimt for dem som lever  i mørke. For alle dem som har vært  villedet på grunn av veilederes manglede kunnskap og innsikt i helheten eller sitt egostyrte livskompass.

Viktig påminnelser                                                                                                                                I 2004 traff jeg på et barn som var på en institusjon jeg holdt info om Retretten. På onsdag traff jeg han tilfeldigvis igjen. Jeg klarte ikke å plassere han for nå var han blitt en flott ung mann. Vi snakket litt og noen timer etterpå  fikk jeg en sms fra han: Kult å se du fremdeles holder koken ❤

Sammen er vi dynamitt                                                                                                           Sender en takk til alle dere som holder meg oppe når kreftene på både det fysiske og psykiske plan svikter. Takk til alle dere som minner meg på hva jeg skal bruke kreftene mine på.

Vitnesbyrd som vil leve for evig                                                                                              Denne bloggen vil jeg dedikere til Tim Berling , Avicii, fordi hans korte liv forteller hva som skjer når rådgivere har skjulte agendaer for sin tilstedeværelse