Uka’s refleksjon: Logge av

Rommet er fylt opp av forhåpninger etter år med smerte. I 5 dager har jeg fått være sammen med disse på bildet – pluss noen flere. Denne uka har jeg hørt mye mange i vårt land aldri ville trodd var mulig i rike Norge – eller klart å fordøye for den sak skyld. Beretningene er dessverre ikke enestående, men hver og en er unik fordi hvert enkelt menneske tar det forskjellig.

Kl. 03.15 natt til lørdag våkner jeg opp og ligger å dupper av litt frem til jeg står opp kl. 05.30. Sånn blir det ofte når jeg sovner i 21-tiden. Da jeg la meg kjente jeg på en stor glede over den muligheten jeg har fått til å gi videre noe som ble livreddende for meg.

Da jeg sto opp i dag så jeg for meg hver og en fra uka’s kurs, og tenkte igjennom hva de hadde delt om seg selv. Delingene deres viste hvor sterkt livet er – hvor mye vi kan tåle og likevel stå oppreist.

Så gikk tankene mine til dem som sto utenfor Strax-huset som drives av Bergen kommune. Flere av dem som var på kurset hadde selv stått utenfor der, noen hadde til å med bodd i tunnelen som er rett ved siden av. Det jeg så da jeg gikk forbi ga meg både flashback fra egen tid på kjøret i tenårene og vekket en dyp, dyp sorg. Der sto de: unge og eldre, kvinner og menn, etnisk norske og noen med innvandrerbakgrunn. De sto til spott og spe langs enn hovedvei inn til Bergen sentrum hvor busser og privatbiler, syklister og gående for forbi. Alle oss passerende fikk se den usminkede virkeligheten et sykt menneske lever i. En eksistens du kun makter å være i når du er hinsides i rus eller ekstremt abstinessyk.

Det jeg så var bare toppen av isfjellet. På kurset fikk jeg høre enda mer om hva som skjedde inne i tunnelen som ligger ved siden av Strax-huset. Der sover folk i stanken av oppkast, urin og avføring. Der blir det satt sprøyter, røyka hasj og drukket alkohol. Ran og vold var dagligdagse hendeler og alle med makt og mulighet i Bergen lar dette skje. Tilvekst og opprettholdelsen av lidelsen der inne skjer via Strasx-husets tilbud og enkeltstående nødhjelpstiltak fra snille mennesker, som blir godt dokumentert fra ulike mediaplattformer.

De som var på kurset denne uka har flere innleggelser både til avrusning og døgninstitusjon, har vært eller er i LAR, mange runder med psykolog og ulike botilbud eller forsøkt å kontrollere alkohol og rusmiddelinntaket alene. 100% av dem har mislykkes flere ganger. I min verden forteller det at dette er mennesker som ønsker et annet liv enn hva rusmiddelmisbruket kan gi dem. Med mine erfaringer – baser på egne og andres stiller jeg spørsmålene: Hva er det som gjør at noen tror at et menneske vil stå langs en hovedvei og la storsamfunnet få se på når de når er på sitt mest sårbare og i sin dypeste smerte eller at syke mennesker vil ha skalldyrsfest i en tunnel hvor det stanker urin, avføring og oppkast? For meg blir dette uforståelig .

Etter å ha hatt nærkontakt med miljøet på denne måte er det mange slitsomme tanker som lett kan flytte inn og ta energien fra meg. Ikke bare tanker på hvordan vi behandler en hjelpetrengende, men også tanker på hvordan enkelte bevisst går inn for å ødelegge tiltak som kan være livgivende hjelp for dem som forsøker å komme ut av det helvete som er beskrevet over. Slik jeg opplever det så ser ikke disse menneskene rekkevidden av hva de forsøker å knuse og jevne med jorden. De ser ikke all lidelse til de nærtstående, alt fra små barn til besteforeldre, til den som lever i rusens univers . De kan kun ha seg selv og ha sitt eget ego i sentrum.

Av erfaring så går jeg ikke videre i denne tunge tankerekka, jeg flytter fokuset på alt jeg kan glede meg over. Jeg får i dag jobbe med det jeg trives med. Jeg skal kun arbeide med Sjeleomsorg. Det vil si at jeg skal videreformidle kunnskap som kan benyttes i et forebyggende perspektiv for det menneske som oppsøker meg. Gleden er derfor enorm fordi jeg arbeider i IOGT som sender meg rundt om i hele landet og at jeg får lov til å samarbeide med andre gode organisasjoner og offentlige tiltak som har forebygging som sitt formål

Nå logger jeg av noen dager for å hente nye krefter og økt energi for de kommende uker hvor jeg skal holde ANTA-kurs i IOGT-husene i Oslo, Lillestrøm, Sarpsborg og Haugesund, samt ABR -videregående skole på Karmøy, Ila fengsel og forvaringsanstalt før 1.juli 2019

Uka’s refleksjon: Et hvert liv har alltid en stor verdi – for noen

I skyggen av din smerte, av alle våre tårer, skal nye liv få vokse frem i tråd med dine ønsker.

I går var jeg på en fantstisk konferanse , Holtskogkonferansen, hvor jeg fikk oppleve noe så sjeldent at samtlige foredragsholdere virkelig hadde et liv styrt av sin lidenskap. En lidenskap som beriket langt flere enn dem selv på mange områder og langt utenfor dems nærmeste omkrets og land.

På kvelden fikk jeg møte 60 damer som også brenner for å gjøre verden til et bedre sted for flere enn sine egne. På ulike måte vil de skape et bedre liv for kloden vi alle lever på.

Samtidig som jeg fikk ta del i alt dette håpefulle og oppmuntrende fulgte jeg din kamp mellom liv og død i mitt indre. Du vakre, vakre unge sjel.

For noen uker siden var jeg så heldig at fikk jeg ta del i dine drømmer. Med stjerner i øynene og med den samme entusiasme jeg fant hos foredragsholderne i går, tok du meg med inn i det du ønsket å vie livet til nå. Igjennom ord og handlinger viste du at dette var noe du virkelig mente av hele ditt hjerte. Du reiste mange hundre mil for å styrke din kompetanse på det felt du mente du kunne påvirke mest. På inn og utpust snakket du deg varm om hvordan du ville skape et tryggere lokalmiljø for barn og unge. Du ønsket så inderlig at de skulle slippe å havne i det samme helvete du selv hadde vært. Du så for deg hvordan du kunne være med å forhindre at de som alt hadde falt utenfor skulle måtte gå de uendelige rundene som hadde ført deg tilbake til et utgangspunkt ingen drømmer om å havne.

I dag forlot du oss. Men du skal vite vi er mange som skal videreføre det du ønsket for barn og unge i risikosonen. Din bortgang skal ikke være forgjeves så lenge jeg lever. Tusen takk for alt du delte med meg og alle de andre som var heldig å gå i ANTA-kurs og Support’n sammen med deg. Du kjære, kjære umistelige menneske.

Mine tanker går til din familie, nære og kjære

Uka’s refleksjon: Alle vil bli rusfrie…

Internett gjør livet enklere på mange måter, men det kan også skape hodebry for en som tenker en del. Denne uka har jeg vært i Florida for å hjelpe mannen min med stenging av hans vinterresident. På dagtid jobbet jeg med mailer og annet fra Norge, men på ettermiddagen og kveld ble det tid for for hverdagslige sysler som er vanlig for de fleste: Lage mat, vaske, rydde, kaste, se tv og være med familie og venner. Det som tankemessig har opptatt meg allermest er hvor raskt man kan ta ting forgitt på andres vegne.

Det har vært travle dager her i USA, men jeg har fått gjort en god del av både jobb- og privatmessig art. Telefonavbrytelser blir det selvfølgelig færre av når jeg er her og har kun hatt noen få Skype-møter, noe jeg vært veldig glad for denne uka. Den 11 april skal jeg ha temakveld om sorg og jeg har fått lest meg opp på temaet nokså uforstyrret. Det er et stort tema som man må gå varsomt frem med når man skal snakke for mange ulike grupper. Av erfaring vet jeg at dette er spesielt viktig når man arbeider for alkohol- og andre rusmiddelmisbrukere med og uten tyngre psykiske utfordringer. Denne aktuelle temakvelden er i regi av IOGT, Sammen sentret i Laksevåg, og skal være åpen for alle, derfor må jeg må være ekstra godt forberedt og åpen for andre problemstillinger enn de jeg alt kjenner.

Av alle mailer og meldinger som kom inn denne uka var det en melding som har fått meg til å se litt tilbake. Dette var en melding fra en som har fulgt meg fra min tidlig fase av mitt da skjøre rusfritt liv: Hei Rita! jeg har fulgt deg i mange år. Du har samme trøkket som for 20 år siden. Da satt du på AA-møte på Grünerløkka og var veldig redd for å miste leiligheten din og satt på gata igjen. Etter møter ga du noen av oss akupunktur i et bakrom i en klesbutikk. Det jeg er mest glad for når det gjelder alt arbeid du gjør så er det at du aldri gir opp trua på oss som ikke står like stødig som deg selv.

Nei jeg gir ikke opp noen, jeg brukte selv 20 år på å stå støtt. Det er sinnsykt mye jeg lært, både om meg selv og mennesker generelt på den veien jeg har valgt og funnet meg til rette på her i livet. Mennesker har snakket åpent og ærlig om sine tanker, hva de har hatt av gleder og sorger og mye annet. For noen år siden holdt jeg et ANTA-kurs og der var det en som sa: Jeg ønsker så inderlig å kjenne lukten av våren, kjenne varmen av solen og plukke epler om høsten i bestemors hage. Men rusfrihet var ikke et tema da han kom til kurset. Han ville så mye av det samme som et hvert menneske ønsker for seg selv og sine, men han hadde aldri tenkt at det var rusen og det livet rusmisbruket krever, som på den tiden var hovedårsaken til at han ikke fikk oppleve noe av sine innerste drømmer.

Han og jeg hadde en fin samtale og han var tydelig på at den hjelpen rusen ga han orket han ikke å gi avkall på. Det var ingenting annet som ga han den samme opplevelse av beskyttelse som rusmidlene gjorde. Det ble flere innleggelser til avgiftning og noen korte opphold i fengsel, men det var prisen han betalte for de små øyeblikk fred et rusmiddel gir en mangeårig aktiv rusmiddelmisbruker. Han døde noen år senere med sin kjære rus.

Dessverre hadde han altfor mange mislykkede forsøk på å bli rusfri så HÅPET jeg forsøker å gi mennesker i tilsvarende livssituasjon, var det ikke mulig å etablere hos han. Men takk for at ikke alle jeg møter på opplever det slik, men det er alltid viktig å finne ut hva andre ønsker for sitt liv. Det å ta det forgitt at en hjelpetrengende ønsker det samme som en selv er ikke alltid tilfelle

Uka’s refleksjon: Leaving Neverland – samtalen gir oss livgivende innsikt..

Leaving Neverland. Et samtaleemne blant mange i disse dager. Noen nekter for at overgrep kan ha funnet sted, mens andre mener hardnakket at det har skjedd. Felles for de fleste er at de har vanskeligheter med å forstå at det er mulig å utføre noe så forferdelig mot barn uten at såkalte oppegående tenkende voksne – ikke minst omsorgspersoner av eget kjøtt og blod – har avslørt den pedofile. Jeg ønsket ikke å gå inn i tematikken som i dette tilfelle vil gi et mediaskapt bilde av virkeligheten.  Et bilde som ofte blir veldig feil. Noe jeg opplever hver eneste dag i jobben min med avhengige rusmiddelmisbrukere. De færreste akjenner seg igjen i det vi leser aviser og ser på tv og av den grunn får mange heller ikke den hjelp de trenger på et tidlig tidspunkt.

Jeg følger ikke så godt med på det som skjer på tv, men diskusjonene om spillenekt av Mickael Jackson musikk i en tid på NRK ble godt dekket på radioen også og derfor hørte jeg dokumentaren som skulle sendes på tv. NRKs avgjørelse utløste et voldsomt engasjement og vi fikk høre mangt et argument for og i mot. Det var alt fra: personen er en ting, handling noe annet – ta mannen, men ikke kunsten og sikker mye mellom her som ble uttalt av både synsere og fagpersoner, men selv orket jeg ikke å engasjere meg i disse debattene.

Uansett hva vi mener så vet jeg at vi alle har våre egne grunner til hvorfor vi mener og ønsker det vi gjør. Alle ønsker å oppnå noe på bakgrunn av våre standpunkt på ett eller annet nivå: For mange ønsket de et bevis på at den de elsker musikken til ikke kan ha utført noe så forferdelig, noen ønsket å forstå en pedofilis handlingsmåte og jeg fordi dette er en verden jeg ikke vil inn igjen i uten at det er knyttet til mitt arbeid for mine Likepersoner som sliter med traumer etter ulike overgrep. Spesielt for de kvinner og menn som i tillegg har vært «barneprostituerte» og som kjenner på mye skyld og skam.

Siden jeg ble spurt av flere hva jeg tenkte følte jeg at jeg måtte se hele dokumentaren før jeg uttalte meg, så jeg forsøkte meg. Det tok 3-4 dager før jeg kom meg igjennom første episode. Jeg klarte ikke å få ting til å henge sammen og følte meg uvel hele tiden. Den ene som står frem som overgrepsoffer satt helt mekanisk og snakket til tider veldig detaljert om hva han hadde opplevd. Jeg kjente jeg ble kvalm og ble dratt inn i et følelsesområde jeg ikke har kjent på mange, mange år.

Ubehaget jeg kjente på var også fylt med en forvirring jeg ikke klarte å sette ord på. På mange måter følte jeg at jeg «stakk av» fra hele filmen fordi jeg istedenfor å følge ordentlig med okkuperte hode mitt med mange spørsmål: Jeg lurte på hvordan de orket å gjennomgå noe sånt en gang til og det med hele verden som publikum? Hva var grunnen til at den unge mannen måtte fortelle så inngående og detaljert om hva som skjedde i overgrepet?  Hvilke spørsmål fikk de unge menneskene som utløste denne historien  hovedpersonene i filmen tok oss med inn i? Hva tenkte de selv? Jeg forsøkte også å forstå hva målet til regissøren var. Hvorfor måtte de laget en dokumentar om dette grusomme, og for mange smertefulle, temaet og at det attpå til hadde fått et utspring i livet til et dødt verdensidolet som ikke lenger kunne forsvare seg?  Hvorfor virket alt så mekanisk og «dødt»?

I tillegg til det nevnte  tenkte jeg også litt på hvordan de  profilerte i dokumentaren ville få det når lyskasterne ble slukket, men ellers distanserte jeg meg helt fra hva de unge mennene sa. Jeg husker jeg så den ene moren og lurte fælt på hva som gjorde at hun lot sønnen sin sove i samme seng som Jackson og at hun valgte å bo på et annet hotell. Ofte langt fra det sønnen bodde på. Men de jeg tenkte aller mest på var barna til Michael Jackson, på Omar Bhatti og alle de andre barna som hadde vært på Neverland: Hvordan var det for dem nå som denne historien ble tatt frem igjen? Hvem hadde de nå å snakket med? Hvilke tanker gjorde folk de hadde rundt seg  og hvilke blikk ble nå rettet mot  i dag unge voksne ? Ville folk omfavne dem eller holde avstand? Men alt dette ble som sagt bare en okkupasjon av hode mitt for jeg gikk ikke så dypt inn  i mine egne spørsmål.

På fredag fikk jeg lese en artikkel skrevet i den svenske avisen Expressen av Jonas Gardell og den satte ord på mye av det jeg kjente på. Han minnet meg på hvordan et traumatisert barnesinn operer også som voksen og hvordan det agerer inntil traumene blir bearbeidet. Som jeg skriver i min egen bok: Såret kan ha grodd, men sårbarheten vil alltid være der. De fleste av oss lever med et kaotisk indre følelsesliv – hvor vi blir ambivalente i forhold til dem vi har en relasjon med – også ovenfor overgripere. I de fleste tilfeller forsvarer vi dem som gjør oss mest urett. Den seksuelle overgriper for hos dem kan vi oppleve oss sett. Andre som skulle ha tatt vare på oss og beskyttet oss mot krenkerene er ofte våre omsorgspersoner, og dem vil vi aldri si noe galt om.

Uavhengig hva som er årsaken til den mekaniske fremstillingen den ene jeg klarer å huske noe av, gikk jeg inn i min egen overlevelsesmekanisme som handler mye om at jeg bruker tid på å forstå det jeg ikke forstår. Jeg var ikke forberedt på at historien deres skulle bli en så kraftig traumepåminner.  Bilder jeg har fortrengt tidligere våget jeg nå å ta frem og tenke fult ut etter at min Likeperson, Gardell, satte ord på sine tanker bygget på hans egenerfaringer og hvor han også ansvarliggjorde de rette. Jeg forsto plutselig mer av hvorfor jeg hadde vært så opptatt av barna til Michael Jackson og alle de andre som hadde vært på Neverland.

Datteren Paris Jackson  har jo vist oss hvordan hun har det av grunner vi helt ikke kjenner og det var nok bilde av hennes kjente dystre historie som vekker mitt flashback. Jeg vet så inderlig godt hvordan det er å lide i ensomhet. Hvordan er å gå og være redd hele tiden og samtidig «vite» at man er et uelsket menneske ingen bryr seg om og vil hjelpe – om de selv ikke tjener noe på det. Hvordan man leter etter noe å døyve både fysisk og psykiske smerte og hvor alle mulige midler og metoder blir forsøkt. Hvilket helvete det er når man flytter inn i selvmordsplanleggningen og synker dypere og dypere ned i den og skyver alle mennesker  lengre og lengre bort. Man er helt følelsesmessig død innvendig og tilsynelatende er det ingen som klarer å tolke symptomene rett. Svært ofte fordi «hjelperene»  feilplasserer etter eget forgodtbefinnende.

Nå kan jeg også si høyt og tydelig noe annet jeg har tenkt på: Om det er så at Jackson ble feil dømt på bakgrunn av de falske forklaringene, hvilke konsekvenser får det for dem som løy?  En mottok til å med opptil 200.000 millioner kroner eller hva det var for å holde kjeft den gang? Hva med foreldrene som ikke sto opp for barna sine?  Vil de to guttene og eventuelt alle de andre barna få den oppreisning de skal ha på bakgrunn av overgrepene som er gjort mot dem? Vil sårene som nå påføres på ny etter oppvåknende traumer blir rett adressert?  Vil de som er årsaken til dette måtte ta ansvar?  Av egen erfaring så vet jeg at materielle plaster som penger ikke vil gjøre den store forskjell, men et oppriktig unnskyld fra alle som burde forstått og som kanskje til og med visste, kan gjøre mye for den som har lidd under for omsorgssvikt.  

Må få takke Joans Gardell som står opp for alle oss som ikke har hatt noen som har behandlet oss rettferdig og stått opp for oss tidligere. Dine livserfaringer og åpenhet kommer mange sårede sjeler til gode i dag.

Uka’s refleksjon: En hjelp til å hjelpe seg selv

Mitt hovedfokus er at vi må se et mennesket som et menneske! Et menneske med egne drømmer. De fleste kjenner til hva disse drømmene er og når sine mål i kraft av egne ferdigheter og den hjelp de blir gitt av andre på veien. De kan hjelpes fordi de er i stand til sette ord på det de ønsker hjelp til. Slik er det ikke for alle jeg arbeider for. Mange vet ikke engang at de har en drøm fordi de kjemper en kamp på daglig basis med å slippe å kjenne på sin mislykkethet.  De vet ofte ikke engang at det er det de gjør når de flykter inn i et rusmiddel eller annet som kan fjerne det vonde de kjenner på.

Denne uka har vært preget av planleggingsmøter. Nå vet jeg sånn omtrent hvor jeg skal arbeide med videreformidling av kunnskap og egenerfaringer for målgruppa i mitt prosjekt. Det meste er spikret for de kommende vårmånene og hva som er planen for de neste 3 år.  Mange spennende møter med andre ord. Mine argumenter for mitt videre arbeid har blitt godt mottatt og lyttet til av mine overordnede. Samtidig så har noen av de siste dagers telefoner, SMS og epost med tilbakemeldinger fra tidligere kursdeltagere og en kollega hjulpet med å underbygge det jeg har sagt.  

Telefon fra min kollega: Hei Rita dette må jeg bare dele med deg! Nå skal et av fengslene jeg har gruppe i arbeide for at den straffedømte skal ha bolig og arbeid på plass før de slippes ut…Er ikke dette  bra?

Ja, tenkte jeg i mitt stille sinn: dette er superbra. Spesielt fordi akkurat dette fengslet har i tillegg til fysisk aktivitet og utdanning, en gruppe som arbeider strukturert med at den innsatte skal få en bedre oversikt over egen situasjon. De får blant annet hjelp til å forstå hvorfor de reager som de gjør i visse situasjoner og derigjennom ha større mulighet til å forebygge tilbakefall til rusmiddelmisbruk og fengsel.

Utdrag fra en melding på messenger fra en gjenganger (med tillatelse gjengir jeg dette utsnittet): Hei Rita! Jeg var i ett møte med Kriminalomsorgen i går grunnet en dom jeg skal sone.  Ønsker å søke om paragraf 12 soning. Jeg ble spurt om hva som hadde endret seg siden forrige gang jeg skulle sone. Sa jeg at jeg hadde deltatt på ANTA kurset. Og kunne fortelle en god del av det jeg lærte av deg. Vi pratet i to timer og hun skrev til å med søknaden for meg, selvom det ikke er hennes jobb. Hun sa hun aldri hadde hørt noen som kunne forklare så godt alt jeg hadde lært i forhold til følelser og ny forståelse av problemstillingene jeg står ved ( …)

I et møte med justiskomiteen denne uka viste jeg en sladdet versjon av hele meldingen til nestleder i justiskomiteen, Peter C. Frølich (H) og komitemedlem Frida Melvær (H), hvor jeg så fulgte opp med at vi styrke de kriminelle slik at han/hun kan nyttiggjøre seg et hvert hjelpetiltak den hjelpetrengende får.

Det er så lett å tenke: Bare de får en jobb, utdanning, bolig, meningsfull aktivitet og et trygt sosialt nettverk så.., men så enkelt er det ikke. I utgangspunktet er jo dette basisbehov alle mennesker må ha for å kunne fungere i sin hverdag. En hverdag de selv er arkitekten bak. De har valgt et yrke, en utdanning,  sted  de skal bo osv. Slik er det jo ikke for alle i brukergruppa jeg arbeider for.

Skal vi anse noe som et hjelpetiltak for en gjenganger i den offentlige omsorgssektoren, så trenger ofte den hjelpesøkende noe mer enn å få dekket de eksistensielle basisbehovene og tilfeldig valgt sysselsetting. Innenfor mitt felt, rus, psykiatri og kriminalitet så må mange først og fremst ha hjelp til å forstå seg selv. De må få hjelp til å slutte å se seg som en håpløse psykisk syk, rusmiddelmisbruker og /eller som kriminell jævel. Den enkelte må få hjelp til å forstå hvorfor det gikk galt ved deres tidligere forsøk på å bli det ansvarsfullt og lovlydige menneskene de innerst inne ønsker å være. De fleste har nemlig fått tilbud om både jobb, utdanning og bolig tidligere også, men av ulik grunn har de mislykkes likevel.

En melding til fra Glenn Kenneth på messenger: Vi har det veldig bra, sola skinner og motet er på topp. Du og ditt arbeide har vært et viktige verktøy på veien mot et normalt liv

Les Glenn Kenneths historie her: Trykk her   (Jeg arbeider nå for IOGT’s prosjekt innen deres brukerstyrte perspektiv)

Jeg tror det viktigste jeg kan bidra med er å vise dem sammenhengen mellom årsak og virkning og være ærlig med det som skjer i et endringsarbeid. Det er ikke noen dynamikk i det å slutte med et misbruk og samtidig kjenne på tilfredshet og lykke. Ting Tar Tid

En av ukas flere SMS: Hei Rita! Long time no see! Husker du at du sa til meg at en dag vil du kjenne på lykke ved å være nykter og på plass i livet? Poden vant skirenn i går og vi gikk på Pizz’n og feira. Tusen takk Rita! 

(De som har sendt meg sine tilbakemeldinger denne uka er ikke mennesker jeg har mye kontakt med til vanlig. De har tatt med seg kunnskapen jeg og andre har gitt dem inn i sin dag og sitt liv og forvalter den til det beste for seg og sine).

Uka’s refleksjon fra Tromsø

HÅPet ligger i det vi ønsker skal komme – det vi drømmer om å få oppleve – ikke i det vi alt har. Jobben for å komme dit vi ønsker oss må vi selv ta. Det hjelper ikke å lete etter syndebukker – verken ved å se på seg selv som den problemfylte eller andres atferd som årsak til at man ikke får endret sin skjebne. Av ulike årsaker klarer ikke vi mennesker alltid å se rekkevidden av våre egne ord og handlinger. Det gjorde kanskje heller ikke de som en gang hadde eller påtok seg rollen som våre veiledere.  Det gledelig for dem som oppsøker meg er at de er myndige og kan velge bort det som skader dem – de kan fortsette å oppsøke tiltak som kan hjelpe dem så de kommer på rett kurs mot sine livsmål.

Hvert eneste kurs, en til en samtaler, foredrag eller temakvelder jeg holder gjør det vanskelig å glemme hvor jeg kommer fra. De mange personlige delinger jeg får høre tar meg ofte tilbake til mine første famlende steg som alkohol, narkotika og pillefri. Samtalene jeg deltar i gir meg en sterk påminnelse på at jeg har måttet flykte inn i andre tilstands-og stemningsforandrende metoder fordi livet som alkohol- og rusmiddelfri var så vanskelig. Det eneste jeg visste var at jeg ikke orket mer rus, men hadde ikke piling på hvordan et liv skulle leves i storsamfunnet ei heller ikke hva jeg skulle strekke meg mot for jeg hadde ingen ord eller bilder på noen drøm. Siden jeg var så usigelig redd mennesker hadde jeg heller ingen å be om hjelp når mine indre kamper var i ferd med å ta meg.  Det eneste jeg kunne gjøre var å ty til metoder som forstyrret og støyet et jaget sinn.

Igjennom årene som har gått har jeg fått en erfaring med at vi finner det vi trenger på livets vei så lenge man er i bevegelse og på søken etter noe som vil hjelpe oss fremover. I alle fall når ens tilnærming og hensikt er ekte og ærlig. Ensomheten man kan kjenne når man står midt i mellom det kjente og det ukjente er slitsom – til tider svært forvirrende og enormt smertefull, men mye kan fødes i denne tilstanden om man har noe som gir oss HÅP om at ting vil bli bedre.

Først og fremst var det utdanningen som åpnet nye dører for meg – dører mot   en verden jeg ikke visste fantes. Jeg fikk kunnskap om at alt må læres og hvor avhengige vi egentlig er av sterke omsorgspersoner. Med bakgrunn i egenerfaring fikk jeg økt innsikt i hvilke konsekvenser som kan oppstå når det blir et tomrom i utvikling med hva som skjer om dette hullet fylles opp av tilfeldige «villedere».

Igjennom kurset og temakvelden jeg har holdt denne uka har jeg fått møte mange mennesker, noen svært unge i startgropa på noe helt nytt og uprøvd, mens andre har opplevd mange soloppganger og nedganger på i sin rusfrie vandring mot sine drømmer. Felles for dem alle er at de er på leting etter noe som kan tilføre dem flere svar på noen ordløse spørsmål for den livssmerte de bærer på. Uansett alder, kjønn og rusmiddelfri tid er at de er på vei bort fra det kjente og inn i noe ukjent, hvor en udefinert redsel og manglende kunnskap har vært – og er – det største hinder for at de kan klare å ta dem nødvendig grep i deres endringsprosess.

Denne uka som i de fleste arbeidsukene jeg har er mitt arbeidsoppdrag å videreformidle kunnskapen og erfaringene jeg har om helhet og at når vi skal hjelpes – eller hjelper oss selv – må hele menneske sees. Det gjør jeg ved å gi en forenklet innføring i utviklingsteorien, konsekvenser av en skjevutvikling og at både arv og miljø kan være faktorer som kan være årsak til ens valg.  Igjennom dette utvides deres egen forståelse av hvorfor mye har blitt som det har gjort for dem.

Ofte så er det ikke så mye som skal til for at det kan utgjøre en stor forskjell til det bedre. Bare det å få en dypere innsikt og forståelse av noe som tidligere kun har vært et ord uten et definert innhold åpner opp for mye. Det samme gjør det å få hjelp til å plassere ansvar der det skal være.

Når man får gjort opp sin egen reelle skyld slipper også den usunne og destruktive skammen tak og først da får man frihet til å arbeide i takt med sitt indre.  Feilplassering skaper bare mer problemer og økt smerte og det fratar den hjelpesøkende HÅPet og jeg kjenner ingenting som er verre enn det…

Kødder med livet

En tegning fra en innsatt i Haugesund fengsel

Goooooo’ mooooooooorgen! I dag gledet jeg meg til å komme på kurset for å lære mer om hva som er galt med meg…Ser jeg kan rette opp en del selv nemlig, sa en av de varetektsdømte som deltok på ANTA-kurset i Haugesund fengsel denne uka.

En annen delte sine opplevelser ved arrestasjoner: Det er deilig å komme inn i fengsel. Når dem hiver meg på glattcella kan jeg slappe av…Jeg sovner tvert selvom jeg vet jeg skal bli jævla sjuk…Av og til håper jeg at det skal gå noen måneder før dem slepper meg ut igjen… Dette har jeg hørt mange ganger, første gangen så trodde jeg den innsatte tulla med meg. Men dessverre så er det ikke fleip for mange av gjengangerne i kriminalomsorgen.

Tenk hvilket liv som leves når fengslet blir ansett som en sydhavsøy hvor freden og roen kan senke seg…

Hjelp til å hjelpe seg selv

Denne uka hvor jeg har vært i Haugesund fengsel (Haugå) har tankene mine gått tilbake til en som fortalte meg sin historie. Han hadde fengsel som sin livsløsning . Dessverre så lever han ikke lenger, men han fikk oppleve noen gode år som rusfri og suksess på det han hadde drømt om fra han var liten.

Jeg vokste opp med han og som mange andre i det miljøet jeg var, hadde han svært vanskelig hjemmeforhold. Da vi var små hadde vi det mye moro sammen. Han var i perioder borte hvor han fortalte at han hadde vært på reise med familien. En dag ble han plutselig helt borte og jeg så han ikke igjen før jeg traff han i Oslo fengsel.

Det viste seg at livet hans fra før barneskolen hadde handlet om institusjoner og fosterhjem inntil han som 15 åring fikk sin første varetekt. Fengsel var helt frem til jeg traff han etter nærmere 35 år stedet han hadde samlet krefter og gått på skole.

Jeg fikk snakke med han 4 dager i uka i mange måneder igjenom hans deltagelse i Veivalget og akupunktur og ved hans siste løslatelse hadde han skrevet en realistisk handlingsplan. Han fikk §12-soning ( siste del av straffen i rusinstitusjon) og siden en plass på et ressurs-senter hvor han bodde første året av studiene han hadde kommet inn på. For å fullføre studiet måtte han flytte bort fra Oslo og ordnet seg både hybel og liten jobb. Hele veien hadde jeg fulgt han. Inn på institusjonen til forsamtale , gjennom ukene i behandling, så DPS også i hans ansvarsgruppe, men  jeg var kun en samtalepartner for han. Ikke ett eneste sted utenom våre personlige samtaler åpnet jeg munnen. Han tok selv styringen i ansvarsgruppen sin. Han inviterte alle til møte, fortalte hva han trengte av hjelp og at han forventet at de stilte opp. Og det gjorde de. Jeg var kun bisitter og fulgte med han som et ekstra par ører. Det var et svært krevende studie og da han gikk ut var han skolens 4 beste elev. Jobb sto å ventet på han og der var han helt frem til sykdom tok han.

Den unges viktige gjennomtenkte spørsmål

Her jeg sitter nå går tankene mine spesielt til den yngste som var i gruppa i Haugesund fengsel. Knapt bikka 20 år. Han hadde tegnet en tegning han ga meg på avslutningen fredag. Han og jeg hadde mye til felles selv om han er nesten 40 år yngre enn meg. Han var lei seg for at ingen hadde fortalt han det han hadde fått vite igjennom dette ANTA-kurset tidligere.

Han spurte først: Har du noen gang tenkt at det ikke var HÅP for noen av dem du har jobbet med i fengsel?

Jeg svarte tilbake: Det står i mine papirer at jeg er Behandlingsresistent (ikke behandlingsbar) – på bakgrunn av mine egne erfaringer har jeg derfor ALDRI hatt slike tanker.

Han fulgt opp med et hjertesukk: Du må aldri slutte å jobbe med oss…mange kødder med livet vårt forstår’u

Godt å tanke på at jeg aldri  jobber med dem, men for dem et lite stykke på deres egen livsvei…

____________________________________________________________________________

Trykk her for å se også innslag fra Tv Haugaland fra ukas historiske hendelse i ANTA-programmets historie