Tung times tale

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I kveld har jeg vært hos min pensjonerte ballettdanservenninne på 87 år og spist god middag og sett på Don Quixote med Rudolf  Nureyev. For en ballett ! For et selskap!.

Det var utrolig å sitte i hennes Florida sunroom og høre hvordan hun kommenterte dansernes prestasjoner, hvordan hun  kom dem i forkjøpet og fortalte hva jeg kunne forvente meg. Musikken var mektig og vi begge  forsvant til tider inn i infernoet av lyd og bilder. Himmelsk!

Dette var noe annet enn den samtalen jeg overhørte  tidligere på dagen,  hvor det var tydelig at det var konspirasjonsteorier som rådet. Hvordan beskyldinger og mistanker preget stemningen rundt bordet de satt. Tungt og lite løsningsorientert. Fokuset var problemorientert og viljen til å se etter det gode i det andre menneskene var helt fraværende.

Jeg var glad jeg ikke trengte å forholde meg til noe av dette, men det er klart jeg har episoder i mitt liv hvor jeg har stått i sentrum for slike destruktive samtaler. Av erfaring vet jeg i dag at løyner biter en seg selv i baken med til slutt,  derfor har jeg de siste 18 – 20 årene forsøkt å ikke falle for fristelsen med å lyve når jeg er i en konflikt. I dagens samtale lurte jeg på hva egentlig hensikten til beskyldneren var? Hva ville hun med alle stikkene hun sendte over bordet til en som ga tydelig tegn på at han ikke forsto noe av hva det han ble tillagt. Uansett hva han svarte kom det nye skyts mot han og til slutt visste vel ingen av dem hva de egentlig snakket om eller hvor de skulle med den drøye time lange samtalen de hadde hatt.

Bildet jeg fikk på netthinna under samtalen  – jeg ikke kunne unngå å overhøre –  var et slangehode som spratt frem fra det dypeste mørke og siktet seg inn på ofret med sin giftige tunge. Slik jeg opplever det så er det dessverre mye som forgifter samspillet mellom oss mennesker som kan være langt farligere enn enn miljøgifter av olje, plast og annet vi kaster i naturen.. Det mest skadelige er de bevisste sårende ord og usanne beskyldninger,  utestengelser, mobbing og annen krenkende oppførsel. Spesielt det  som  bygger på løyner.

Med dette  på netthinna var det deilig å sitte sammen med min venninne og  ha en felles god opplevelse på 127 minutter, hvor vi  utveksle ord som var positive og løftet den gode stemningen vi hadde sammen. En stemning som fremdeles sitter i kroppen min.

 

 

 

 

Mikael Persbrandt – et menneske

169a1fcf-29e6-4a8d-9131-a4a118041f4f
Jeg har nå lest boka om Mikael Persbrandt og har underveis vært  utrolig trist. Flere enn en gang har jeg  tenkt: Hva enkelte er villig til å gjøre mot mennesker sliter? Judas-bildet blir  utfylt og forsterket igjennom denne boka for meg.
Jeg har blitt dolket i ryggen mer enn en gang mens jeg var på kjøret, det samme etter at jeg ble rusfri. Den følelsen sitter fast i kroppen på meg og jeg glemmer den aldri.  Jeg har trodd på hva mennesker har sagt til meg og siden oppdaget at de har holdt meg for narr. Jeg har blitt  tatt når jeg har vært lengst nede – både fysisk og psykisk, eller av andre grunner ikke har  kunnet forsvare meg. Dette tror jeg nok ikke bare Persbrandt og jeg har opplevd, det er vel noe  de fleste mennesker har noe erfaring med? Og  det er som kjent vondt!
Mikael Persbrandt er også et menneske og for dem som har levd i nærheten av hans liv som misbruker vet hvordan han til tider hadde det på det sykeste. Det  gjorde vondt langt inn i benmargen da jeg leste hva han måtte gjennomgå i de tyngste fasene av misbruket. Fortvilelsen og smerten  vi kan  fornemme han har når han forteller om hva han hadde påført sine nære og kjære, skjærer i hjertet. Og til tider fikk også dette utbrettet  på forsiden i aviser og ukeblad med tabloide overskrifter i krigstyper.  Ikke bare i Sverige, men i hele norden. Hvordan han i rusen ble lokket inn i feller som ble brukt som utpressingsmidler siden. Rusvenner som solgt info og bilder til pressen for å få penger til sin egen friskemelding. Det må ha vært en ensomt hælvete  få kan forstå? Han hadde, sånn jeg ser det, ingen han med 100 % sikkerhet kunne vende seg til når sykdommen slo han ut. FYåF…’n
Derfor var det  godt å lese at han til slutt fant frem til rett hjelp ut i fra de behov han har og i dag kan leve det livet han ønsker for seg og sine.
Jeg har sagt det mange ganger: Alle er vi like, men det er utenpå. Rusmiddelmisbrukere kan oppleves som like, men det er like mange årsaker til misbruket som det er misbrukere…
Lykke til med alt kjære Mikael Persbrandt, hilsen en Likeperson!

Den «fortapte» kommer hjem…

Fra google

Søndag morgen. I dag har jeg bestemt med for å begynne å jobbe etter lunsj. Altså sånn ca 12.30. Siden klokka 0700 har jeg sittet og lest Henri J.M. Nouwen sin  bok hvor han tolker Rembrandts maleri Den fortaptes sønns hjemkomst. Dette er en bok som snakker til meg på flere plan. Både personlig og arbeid.

Denne uka fikk jeg en telefon fra en som kunne fortelle meg at han hadde endelig tatt mot til seg og kontaktet datter sin. En datter han følte han hadde sviktet fra hun var født pga rusing. Nå var hun blitt voksen og gitt han et barnebarn han aldri hadde sett. Datteren hadde tatt han i mot med åpne armer og hadde sagt at dette var en dag hun knapt hadde våget å drømme om. Siden han nå var blitt rusfri inviterte hun han hjem til seg slik at han kunne få bli kjent med barnebarnet og svigersønn.

Han var så forundret over at hun ikke hadde skjelt han ut og slengt på telefonrøret. Sist han så henne hadde han vært så rusa og ufin at selv som ruspåvirka var han flau over sine handlinger. Så at hun ble så glad over å høre fra han var helt uforståelig for han. Det eneste han kan komme med i dag er seg selv som rusfri og et håp om at de  skal få noen gode år sammen.

Dette ble mitt bilde på den bortkomne sønnen som vendte hjem og hvor faren ble så glad over at han levde at han stelte i stand til fest.

Så var det den eldste sønnen da. Han som hadde vært pliktoppfyllende og hjulpet faren hele tiden mens lillebroren hadde seg ute i den store verden. Han ble sur over å se gleden til faren og sto bitter  på sidelinja og så inn på gleden til de andre som festet.

Måten dette blir tolket på av Nouwen får meg til å tenke på meg selv i tidlig fase av min gjenreisning etter mange år på ruskjøret.  Jeg ble sammen med en fyr som også sa at han var rusfri,  noe som ikke var sant. Han brukte noe hele tiden, enten var det piller eller hasj og jeg ble mer og mer forbanna og bitter. Jeg var bitter fordi han kunne ruse seg og jeg måtte slite og kave for å holde meg rusfri. Sannheten var jo at jeg misunte han rusen og så på meg selv som et stakkars offer som måtte gå der edru og nykter.

Etter en runde med refleksjon kom jeg frem til at jeg også kunne jo ruse meg så mye jeg ønsket om det var det jeg ville, men jeg ville ikke ha det livet rusen kunne tilby meg. Deretter  valget jeg å  fortsette alene og mot det livet jeg ønsket meg. Jeg valgte ikke det for å være pliktoppfyllende eller flik pike, jeg valgte det fordi det var et slikt liv jeg ville ha. Jeg skulle ikke oppnå hverken heder og ære fra utenforstående, men fred og ro i kropp og sjel.

Så det jeg får ut av Nouwens tolkning av maleriet til Rembrandt, over bibelteksten ( Luk 15, 25-30) om den hjemvendte sønnen er følgende:   Lillebroren tok et selvstendig valg, innrømmet at han tok feil og vendte hjem til det livet han innerst inne ønsket seg. Hva storebroren ønsket seg ut av sitt liv vet jeg ikke, for han – slik jeg forstår det – lever et liv han ikke har valgt for seg fordi han ønsket seg det, men et liv han tror faren forventer av han og at han ikke får den respons han har forventet over å ha ofret seg som han har gjort i alle år.

Moralen her er for meg: Stå for valga dine, innrøm når du har tatt feil og gå videre…           ( I keep it simple )

Tidlig lørdag morgen

 

Fanget menneske

Hva gjør jeg en tidlig lørdag morgen?

I dag hadde jeg ikke satt på vekkerklokka. Tenkte at jeg skulle sove så lenge jeg kunne. Til vanlig står den på 06.00. På hverdagene trenger jeg god tid til kaffen min. Det er alltid mye å tenke over før dagen starter.

I morges ble jeg  liggende en stund og tenke litt på noe som opptar meg før jeg sjekker hva klokka var. Vet ikke hvor lenge jeg hadde ligget våken, men må innrømme at jeg ble litt småirritert da jeg så at klokka kun var 05.33. Lucky fikk med seg at jeg var våken og spratt opp på sengekanten og varslet at hun også var klar for dagen. Noe jeg egentlig ikke var.

Lørdager er min dag  hvor jeg ikke skal lese noen mail, ikke arbeide med noe som har med mitt daglig arbeid å gjøre. Det er dagen jeg skal puste litt ut og samle meg. Denne dagen skal jeg stort sett få velge på øverste hylle over hva jeg skal pusle med. Og den benyttes helst  til ingen ting. Helst ikke gå utenfor døra en gang. Bortsett fra å gå ut med det lille hvite nøste mitt når hun varsler om at det er nødvendig. I tillegg svarer jeg på Retrettens tjenestetelefon.

Selvom jeg ikke skal gjøre praktiske ting som er jobbrelatert så er det ikke sånn at tankene tar fri. I morgens da jeg lå der og tenkte, tenkte jeg på Michel. Torsdag 22. februar 2018 var han løslatt, ferdig sona med straffen han fikk i sin siste rettsak. En dom på 7,5 års forvaring med minstetid 5 år. Jeg kjente på en vanvittig glede da jeg fikk høre at nå var han kommet til veis ende og kunne vinke farvel til kriminalomsorgen.

Men jeg tenkte ikke bare på Michel. Jeg tenke også på Robin. Gutten jeg møtte senere på kvelden den 22.februar 2018. Det var en stund siden jeg så han sist. På et ANTA-kurs. Han så ned i det øyeblikket han så meg. Som vanlig hilser ikke jeg først på noen av dem jeg arbeider for utenfor Retretten. Rett før jeg skulle passere han sa han: Hei Rita!

Jeg fikk en god klem før han fortsatte med en enetale. Det var mye han hadde på hjertet og ikke minst hvorfor han gikk ut og kjøpte seg en dose og ikke kom tilbake til kurset. I begynnelsen hadde han lagt skylda på at kurset ble for tøft, men sannheten var at han at han ikke hadde energi til opprydningsjobben etter år med tungt narkotika misbruk. Nesten 50 år med tungt misbruk, mye fengsel og stort sett uten bolig de siste 20 årene, ble for mye å ta tak i.

Tanken på disse to og deres livssituasjon fortsetter da jeg setter meg til med morgenkaffen. I huset er det fredelig. Tente på noen stearinlys siden det fremdeles var litt mørkt og tok Lucky på fanget. Det var helt stille utenfor, hverken en bil eller et menneske å høre. Plutselig begynner en fugl å kakke på vinduskarmen. Lucky farer opp og bruker en skikkelig utestemme, noe som får min indre ro til å krakelere og jeg blir brått stressa og litt forbanna. Så brutalt kan stillheten man opplever i et fengsel og i rus bli brutt ved løslatelse og rusfrihet. En smertefull støy som river i både kropp og sjel.

Da det hele hadde roet seg igjen tenkte jeg: En innsatt rusmisbruker har to fangenskap å sloss med. Ett som har en løslatelsesdato og et annet som står uten. Det som har en dato kan noen ganger hjelpe til med det som står uten om den fengselsinnsatte får en sjanse og er i stand til å gripe den. Michel satt fanget både i fengsel og rusen, men han grep mulighetene han fikk og hadde gode folk rundt seg som han valgte å stole på. Nå er han fri fra dem begge. Robin har ikke hatt den samme muligheten. Som han selv uttrykte det: Jeg har vært holdt fanga for lenge.

Robin vet som Michel og alle oss andre x-misbrukere, at jobben må gjøres av oss selv. Så langt har både Michel og jeg klart det, med heiarop og støtte fra dem på utsiden. 

Både Robin og jeg måtte ta farvel. Han hadde noe viktig han skulle, jeg skulle spise pizza og siden på show med Petter Uteligger og en gjeng nyktre x-misbrukere. I det Robin går ned til T-banen snur han seg og roper: Takk for at du gidder Rita – hold ut noen år til så kanskje  jeg kommer og har krefter til å bli nykter jeg åsså.

Hvor lenge jeg orker denne jobben vet jeg jo ikke. Det blir en dag av gangen der også som alt annet jeg holder på med av langtidsprosjekter. Uansett, i går gikk jeg og kjøpte en bok jeg skal lese i ventetiden: Den bortkomne sønn vender hjem… Jeg skal forberede meg!

0

En pårørendes bekjennelse

Relasjonerx

Tidligt

Dolde jag min sårbarhet

Fôr dej

Hur skulla jag kunna

Gôra dej så ont

Att jeg lât dej forstå

Hur ont

Du hade gjort mej

Så lyckades jeg hindre

Både dej og mej

Att væxa

                                                                                    Märta Tikkanen

Etter en helg med tyngde av pårørendesamtaler sitter jeg og tenker på en av de sterkeste bøker jeg noen gang har lest: Århundrets kjærlighetssaga av Märta Tikkanen. Jeg kjenner ikke til noen som har klart å sette bedre ord på det å være en pårørende enn henne.

Fortid, nåtid og fremtid – ikke lett

Spire bak gitter i lysKlokka 04.45 (USA) ringer hjemmetelefonen her og tankene raser igjennom hode: Hvem er syke? Har noen dødd? Og mulige kandidater går som en film i mitt indre mens jeg får satt på lyset og gått fram og tatt telefonen. Stemmen i andre enden er Norsk og hun spør: Er det Rita Nilsen? Før jeg får svart sier, O’h unnskyld jeg tenkte ikke over at du er i USA, det er vel natta der…men dette er fra stevningskontoret i …

De informerte meg om at saken jeg skulle vitne i over telefon her fra USA er utsatt på ubestemt tid. Den meldingen fikk jeg allerede i går kveld fra en veldig, veldig fortvila innsatt. Aktor var syk og ingen kunne steppe inn. Saken har han ventet på i 25 måneder.

For litt over 2 år siden oppsøkte er nedtrykt ung mann meg i Retretten. Han skulle inn til soning – igjen. Han hadde noen runder med norsk rettsvesen fra før og nå skulle han inn og sone en eldre dom samtidig som han ventet på en ny sak som skulle opp. I påvente av soning og den nye saken hadde en del endret seg for han. Han hadde fått seg kjæreste og egen leilighet, så han var klar for å ta fatt på et liv uten rus og faenskap, men han måtte vente med utdanning og jobb-søking til etter soningen var over. Vi ble enig om at han skulle se etter alle muligheter til rusbehandling, utdanning og jobber fengslet kunne tilby under under soningen og at vi sammen skulle se etter alternative straffegjennomføringer når tiden for slikt var mulig.

Han har holdt sin del av avtalen så langt. Han har søkt seg inn på rusmestring, deltatt på NA-møter som holdes i fengslet og har jobbet siden han fikk sjanse. Da han har stått fast i oppgaver knyttet til programmet til rusmestringsenheten eller andre utfordringer har han ringt meg og vi har hatt mange gode konstruktive samtaler. Det er en flott kar med mange gode kvaliteter og gode verdier. Selv i rusen har han vist hva han er laget av. All kriminell aktivitet har vært knyttet til det miljøet han er en del av – noe vi som rusmisbrukere vet er en del av gamet. Hans miljø er milevis fra det vi fikk presentert i dokumentaren om Petter Uteligger. I fryktelig mange tilfeller handler det om ditt eller mitt liv, og at det er den sterkeste kommer minst skadet – eller med livet i behold – ut av oppgjørene.

Nå tikker klokka mot at han kan søke om prøveløslatelse og det er mange måneder siden han kunne hatt en permisjon. Nå som rusfri har han et sterkt ønske om å besøke sin eldre mor, hatt egentid med kjæresten uten en fengselsbetjent i nærheten og vært litt sammen med resten av familien som ikke har slått hånden av han. Men pga den nye saken, som ligger 3 år tilbake i tid, lar ingenting seg ikke gjøre. Ingen permisjon, ei heller ingen søknad om prøveløslatelse kan sendes. Livet må settes på vent enda en stund, men ingen vet hvor lenge. I et stort politidistrikt klarer de ikke å finne en som kan steppe inn for aktor. Trist at jo rikere vårt land blir, verre blir det for kanskje nasjonens mest hjelpetrengende som skaper mange problemer for seg og sine og samfunnet forøvrig. Enda tristere er det at de ofte ikke trenger så fryktelig mye for å komme inn på et helbredende spor med en gevinst for alle.

Godt at #metoo-kampanjen har satt søkelys på alkoholens innvirkning på atferd, og at det nå settes inn tiltak – iallfall i politikken – som kan forebygge uønsket atferd. Lurer på hvilke tiltak som skal settes inn for å hindre uønsket atferd av mennesker som faller utenfor samfunnet fra barneskolealder og som føler seg som en outsider og mislykket uansett hva de gjør?

Jeg ønsker regionens aktor god bedring – og som jeg sa til den innsatte i går: Keep up the good spirit.

Lyskasterne når ikke frem for alle

Lyskasterene når ikke frem til alle

For å være helt ærlig så begynner denne #metoo-kampanjen å tære på. Misforstå meg rett, jeg er veldig glad for at det blir satt fokus på seksuell trakassering og overgrep og at det nå blir ryddet opp i. Det er fint at de som har misbrukt sin stilling og posisjon blir stilt til ansvar. Det jeg reagerer på er at det kun er fremtredende politikere, samfunnstopper og såkalte kjendiser som blir skrevet om.

Selv om jeg ikke kommer unna overskriftene, så må jeg innrømme at jeg har sluttet å lese om disse sakene for lenge siden, så jeg er egentlig ikke oppdatert. Det kan hende det har kommet frem historier som har litt grovere innhold enn at noen er kyssa på i fylla, klypt i rompa eller blitt snakket til med en seksuell undertone. Jeg mener ikke at slikt ikke er krenkende, og spesielt ikke  om det utføres av en lederskikkelse og et forbilde, men jeg reagerer på hvordan og når slike episoder kommer frem og ikke minst hvilke oppmerksomhet det får.

Hva som gjør at jeg opplever at det tærer på er at jeg trekkes tilbake til min egen historie og til mange av dem jeg arbeider for i dag. Vi som har vært utsatt for seksuelle overgrep fra før skolealder, blitt tuklet med i portrom og offentlige toaletter, som sto i Stenersgata og på Østbanen hvor både politi og uteseksjonen visste hva som pågikk mot oss som var under den seksuelle lavalder, som ble utnyttet seksuelt når vi var i barneverns – og ungdomstiltak, hvor ansatte i avrusning eller rusinstitusjon har utnyttet vår sårbarhet for selv å bli tilfredsstilt seksuelt og som har måtte tåle både voldtekt og utnyttelse av sjefer fordi vi har vært uten utdanning og måtte ta til takke med det vi fikk da vi forsøkte oss som vanlige folk. Få av oss har noen gang blitt hørt om vi har forsøkt oss med varsling.

Jeg kan remse opp mange hendelser fra jeg var barn om seksuelle overgrep utført av tillitspersoner og hvor opplevelsene fremdeles sitter fast i kroppen min. Om krenkelser jeg har opplevd i senere tid som har revet opp sår jeg trodde var grodd. Episoder fra både arbeid- og privatliv hvor jeg har følt meg liten og ingen ting verd på samme måte som da kropp og sjel ble invadert. Av denne grunn kan noe av oppmerksomheten som knyttes til #metoo-kampanjen bli litt uforståelig. Eller rettere sagt, jeg blir veldig satt ut av det som nevnes som seksuell trakassering og at dette er en uakseptabel oppførsel som det reageres sterkt på i dag.

For å være helt ærlig så tror jeg ikke det blir så mye endret for mine like som vokser opp i dag. Vi vet at gjøres overgrep på mange plan og som aldri kommer til å få medias oppmerksomhet. De aller fleste som utfører seksuelle krenkelser gjøres av ”hvermannsen” ,av begge kjønn, mot barn, unge og andre hvor ”sladdergenet” ikke blir stimulert på samme måte som det blir ved at en ”kjendis” står bak. Det er ingen andre enn det sårbare mennesket som vil være tjent med at disse blir tatt og stilt til ansvar,   og de fleste som går under den kategorien, vil aldri stå frem og fortelle om det. De fleste av oss lider i stillhet eller utagerer på en måte som kun rammer oss selv og dem som står oss nær, fordi du finner mange av oss i psykiatrien, rus og kriminalomsorgen.

Som sagt selv om jeg opplever at denne kampanjen og avsløringene som kommer frem tærer på, så er jeg glad vi får en mer åpenhet om saken. Samtidig som jeg har fått med meg overskriftene som forteller om #metoo-ofre så har jeg også fått med meg dem som viser at politiske ledere står frem og forteller at de har sviktet ofrene. Det gir i alle fall signaler om at man har en trygg havn å søke til når det er utrygt og vanskelig. Jeg vet så inderlig vel hvordan det er å ikke bli tatt vare på når man trenger beskyttelse.

( bær over med skrivefeil og merkelige setninger – det har faktisk kostet litt å skrive dette i dag)