Helt fri i dag…

Humla suser kopiSkal jeg få gjort alt som trengs å gjøre må jeg ta kvelder, helger, ferier og helligdager til hjelp. Timene i ordinær arbeidstid strekker rett og slett ikke til.

En del av det jeg gjør gjør jeg med tanke på at bevilgende myndigheter skal forstå hva vi faktisk gjør i Retretten for brukergruppa vår: alkoholikere, narkomane, medikamentmisbrukere, straffedømte og pårørende samt andre som sliter med en destruktiv livsstil.

Hva opplever jeg? Jo de få som sier noe sier gjerne: Vi må få nye tilbud på banen og da må dere gamle blø… (Les: dere som har tilegnet dere den nødvendige erfaring og tillit fra brukerene må settes på benken)

Det vil si at tilliten til de som sliter har økt, vi fått mer og gjøre og byråkrater kutter i bevilgningene for å gi plass til nye og uprøvde prosjekter til er gruppe mennesker med svært sammensatte utfordringer.

Det er bare et annet sted i samfunnet jeg vet de setter uerfarne og ufaglærte til viktige arbeidsoppgaver…De tar også svært sjeldent helt fri. Men i dag da tar i alle fall jeg 100 % fri og la livet går sin gang…

 

 

Brudd i «gidden» – brist i «orken»?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lytt til Calling all station her

Det er ikke få ganger jeg har hørt at en misbruker bare kan ta seg sammen, gidde å investere i eget liv og orke å gjøre jobben. Jeg vet bedre!

Til ettertanke. Nå har jeg altså skrevet en rapport om evalueringen av ANTAkurset som er avholdt i vinter/vår 2018. Igjennom evalueringen kom det frem at 64 personer hadde vært til avrusning 364, døgnbehandling 100 ganger og 158 ganger i et poliklinisk opplegg.

Enkelte hadde vært i døgn- og polikliniske behandling flere år.  Noen av disse 64 personene hadde i tillegg utløst 205 rettssaker hvor de ble domfelt. Det er ikke mitt poeng å bare skrive dette for å vise hvor forferdelig vanskelig det er å hjelpe disse stakkars rusmisbrukere, poeng mitt er å vise hva mennesker som sliter virkelig prøver for å endre sin skjebne.

VG på nett får vi virkelig  lese om hva en rusmiddelmisbruker er villig til å prøve for å komme ut av misbrukets jerngrep: På en grisefarm i Kenya skulle narkomane hjelpes ut av helvete.

Om du leser noe av dette så tror jeg du er enig med meg: Det handler om langt mer enn den som sliter med et misbruksproblem…Det kan jo hende at noen av de som sa de skulle hjelpe ikke helt har gjort jobben sin, eller forstått hva de arbeidet for.

Les Linns fantastiske historie : Eks-narkomane Linn (31) begynte å ruse seg som 14-åring: – Jeg drakk GHB som om det var vann

Tabu og dilemma

 

(noe er endret i denne historien for å anonymisere kvinnen, men selve innholdet er korrekt slik hun vil det skal komme frem)
Hei, du vet ikke hvem jeg er, men du kjenner broren min. Han satt i fengsel og gikk på kurs hos deg. Det er veldig lenge siden. Jeg har tre brødre og alle sammen bruker narkotika og piller og kommer mye i fengsel . Jeg ruser meg også, men det vet ingen. Farmor gjorde det samme, men hun er død. Jeg vet ikke om mine andre søstre gjør det fordi dem har flyttet til mine foreldres hjemland da de giftet seg. Nå er det bare meg, min datter og mor som er kvinner i min familie her. Jeg har ruset meg på det jeg funnet på mine brødres rom. Piller og hasj for det er trygt. Nå sitter dem i fengsel igjen og jeg vet ikke hvor jeg kan kjøpe disse pillene selv. Som kvinne med min bakgrunn kan jeg ikke reise opp til byen og kjøpe som de norske jentene gjør. Vanligvis har jeg lagd alkohol selv, men det virker ikke lenger. Jeg vil slutte, men vet ikke hvordan jeg skal klare det. Den ene broren min som gikk på kurs hos deg har bladene dine på rommet sitt. Ser også på Facebook at du har skrevet bok, men finner den ikke i butikken. Bladene dine synes jeg er veldig fine, jeg leser dem som broren min leser blader med sex. Under dyna så ingen kan se det.

Tabu og dilemma

Tenk det. Kvinner fra andre kulturer hvor alkohol er forbudt, kan også utvikle alkoholisme og narkomani. Vi fikk en lang prat og jeg må innrømme at det virker mørkt. Hun hadde sett hvordan farmoren hadde laget alkohol av bær, frukt og sukker som hun egentlig skulle lage syltetøy av. Etter at hun fikk datteren sin hadde hun blitt kjent med brødrenes tabletter. Dette var piller de gjemte på rommet sitt og som hun hadde funnet da hun gjorde rent hos dem. Siden de hadde dem følte hun seg trygg på at de ikke var farlige. Hasj hadde hun sett da hun gikk på ungdomskolen da politiet vist frem ulike narkotiske stoffer. Hun hadde hørt av andre elver på at det ikke var farlig. Det var mange år siden, men hun husket hvordan det så ut og spiste som piller. Hun hadde følt at hun ble veldig nervøs av hasjen og den mengde alkohol hun fikk tak i ga ingen ro. Det var pillene til brødrene hun følte hjalp.

Det var 10 dager siden sist hun hadde tatt en tablett og nå følte hun seg veldig syk. Ut fra kurskompendiene mine og det hun hadde lest på nettet forsto hun at du hadde abstinenser. Hun hadde også sett filmen jeg la ut hvor psykiater Lars Lindroth snakker om psykose. Nå var hun kjempenervøs for å få psykose siden hun ikke hadde annet valg enn å bråslutte med pillene. En bror var blitt sendt tilbake til hjemlandet da han sist ble løslatt, en hadde sittet lenge i fengsel og hun visste hvor lenge det var før han kom ut, og siste broren satt nå i varetekt. Hun visste ikke hva pillene het og kunne derfor ikke gå til legen å be om flere. På gata kunne hun altså ikke kjøpe noen og våget verken å bestille boka mi eller ”ruspiller” på nettet.

 Nå er det ikke første gang jeg er borte i kvinner og menn som må skjule misbruket sitt. Det er heller ikke første gang jeg er borte i ikke-etniske nordmenn som har utviklet en avhengighet og hvor misbruket har kommet helt ut av kontroll. Men det er første gangen jeg har blitt kontaktet på bakgrunn av et arbeid jeg har gjort i fengsel og hvor kurskompendiene blir lest i smug av andre som sliter. Slikt gjør inntrykk, men som alltid gir et stort inntrykk er hva mennesker er villig til å gjøre for skjule sin lidelse og smerte i frykten for hva samfunnet deres kan gjøre mot dem. Redsel er for mange at de skal bli utstøtt og tape familie og sosialt nettverk ,jobb og hjem.

De fleste avhengige rusmiddelmisbruker lever i helt vanlige familier, de har stort sett en arbeidsdag mellom kl.0800-16.00, følger sine barn på trening og møter opp til foreldremøter. Sitter i ulike utvalg og komiteer, trener og feirer høytider som folk flest. Disse lever med en tung bør på skulderen fordi de lider i ensomhet. En ensomhet som er helt nødvendig fordi tapene kan bli mange og store om noen får vite. Den vanlige avhengige misbruker får nemlig med seg hvordan storsamfunnet ser, snakker til og behandlinger en tung narkoman eller alkoholiker, og slik vil de færreste bli behandlet. Så på mange måter er det ikke bare unggutter og kvinnen som vil bli pillefri som leser ”porno under dyna”, det gjør også en stor stigmatisert pasientgruppe: De avhengige rusmisbrukere…

Jeg skal holde kontakt med kvinnen som ringte inn. Hun bor et stykke unna der jeg arbeider, men vi skal holde kontakt på telefon. Veien blir litt til mens vi går og jeg skal bistå så godt jeg kan. Selv om hennes slekt kommer fra en kultur hvor alkohol er forbudt er det likevel flere generasjoner kvinnelige alkoholikere der. Ikke bare farmor og henne. Hun sa hun vil bryte det mønstret, men vil heller død enn å være åpen om det hun sliter med. Slik kvinnene i hennes slekt har gjort i alle tider.

Hvem våger å stå frem og bryte det mediaskapte bilde av en alkohol – og rusmiddelavhengig ? Eller rettere sag: Om noen skulle være interessert i å løfte frem den vanlige avhengige misbruker, vil noen stå sammen med meg?

En lang dags ferd mot…

 

Du kom til verden i en tid da det ikke passet så godt. Det var ingen der som hadde ressursene til å ta deg i mot og følge deg frem til du ble sterk nok til å bære ditt eget liv. De som ga deg mat, klær og husly hadde ingen mulighet til å se deg og dem behov du hadde for å klare å møte storsamfunnets krav til sine medborgere.

Raskt lærte du deg å ikke skape oppmerksomhet av dem du anså som autoriteter og som du hadde erfaring med gjorde deg vondt. Du fant en plass hvor du trodde ingen så deg og hvor du hadde oversikt. De du ikke så var alle dem som så deg fra sitt gjemmested og som forsto at du var lett å fange. Med sin innøvde vennlige imøtekommende væremåte og beskyttende tilstedeværelse, lokket de deg frem fra ditt skjulested. Gang på gang ble din sult etter å bli inkludert og elsket din fallgruve på veien mot et liv i trygghet.

Tidlig fant du din reddende engel: alt som ga deg en bedøvende beruselse. I den engels favn var det ingen som kunne såre og krenke deg. Men ensomheten den tilbød tok fra deg muligheten til å skape den tilhørighet og beskyttelse du innerst inne lengtet etter. Det du hadde drømt om så lenge du du kunne huske.

Jo lengre tid du satt din første redningsplanke, jo flere mennesker hadde du kontakt med. Alle kalte seg hjelpere og støttespillere. Spritlangere, dop-pushere, kjøpmann på hjørne som ga deg kreditt, rause leger med reseptblokker og dem med makt til å sette deg fullstendig ut av samfunnet. For ikke snakke om kjæreste og gode venner du trodde på og valgte å beholde. Sannheten var at alle kun hadde  seg og sitt i sikte.

På det mørkeste kom den ENE til deg. Den som kunne snakket til ditt liv i kraft av sin erfaring, kunnskap og kompetanse og som forsto dine drømmers mål og ga deg troen på at ditt liv også kunne være et godt sted å være. Den ENE ga uselvisk både din kropp, sjel og psyke den mat du trengte så du med ustøe skritt søke tilbake og begynne din reise på nytt .

Dager ble til år,  du inviteres stadig til å dele om dine dyrekjøpte erfaringer for å gi HÅP til flere. Du klappes frem til en stol som liksom er ment for deg. Sannheten deres handlinger viser i de lukkede kretser forteller noe langt annet enn at det er dem som ønsker deg velkommen. Dine livserfaringer er ikke verdsatt av dem som inviterer. Din tilegnet kompetanse på en spesialists nivå overhøres fordi den passer ikke inn i de høye herrers ( på alle nivåer under det øverste , av begge kjønn) skjulte agendaer og uuttalte mål. Det eneste alle disse etterlater seg hos deg når du står utenfor er at du i ditt indre føler at ringen atter er sluttet.

Ingen kan beskrive disse fenomener bedre enn Vesaas med sitt Is-slott, Ibsen med sitt Dukkehjem og Hamsun med sin Sult. Ingen kan sette disse hovedpersonene, Unn, Siss, Nora og beileren til Ylajali (av begge kjønn) inn i vår tidsalder og gi dem liv, bedre enn koreografene Kristian Støvind og Jo Strømgren. Ikke andre den som har levd et liv hvor man etter en lang dags ferd mot natt forsvinner inn der hvor det døde begraves av de døde, hvor familiebånd må kuttes for å overleve eller hvor man må gi opp sine drømmer og kaste loss og styre mot nye ukjente havner…

Rus, vold og ensomhet

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Takk Gud for at jeg  får oppleve mye HÅP, glede og mestring, selvom denne uka har vært preget av konsekvensene av rus, vold og ensomhet.

Enspora                                                                                                                                        Denne uka har vært en berg og dalbane ut av en annen verden. 1.mai snakket jeg med en mann som fortalte meg rett ut:  du er for kjedelig eller ubehagelig  å høre på Rita. Du kommer ikke med saftige og fargerike historier som kan underholde folk med gråe innholdsløse A4-liv. Du er oppriktig i ditt ønske om å hjelpe dem som sitter fast og du sier ting rett fra levra og det er ikke alltid det folk  er ute etter selvom de sier de er det. Må innrømme at jeg har tenkt en del over denne uttalelsen.

Lite vidsyn                                                                                                                                             Men annen uttalelse jeg også har tenkt en del over og det er en advokat som sa at folk måtte få ha full råderett over sin egen kropp, og i det lå det at folk kunne ruse seg på hva dem ville siden dem ikke skadet andre enn seg selv med rusinntak. Jeg skulle ønske at han kunne følge meg i mitt arbeid noen dager, da tror jeg han hadde fått en annen forståelse av ringvirkningene når en person skader sin psyke og kropp med rusmidler.

Menneskets følelesspekter                                                                                                             Som sagt har denne uka vært en berg og dalbane. Jeg har hatt fine samtaler som har vært oppmuntrende og stimulerende, lyttet på mennesker som står i et ingenmannsland og  hvor de ikke vet hvilket retning de skal ta. Jeg har holdt personer i hånda når gråten har tatt pusten fra dem. Speilet dem som ikke ser at den smerten de selv opplevde i sin barndom er hva de nå gir andre små barn ved at de nå er dem som forsyner noens foreldre narkotika. Jeg har kjent på smerten det er å føle seg forlatt som barn og ikke har hatt tid for drømmer som kan hentes frem igjen når kriminalitet og rus skal legges på hylla.

Sin plass                                                                                                                                                Jeg har sett inn øyner fra de lysende og klare  med glimt og latter i til de mørkeste som er som er lik en bunnløs brønn, men som ikke klart å skjule den  dypeste fortvilelse. Øyner som har funket og fortalt om  forelskelse til andre som har vist sinne, hat og sorg. Vært i gruppe med 40 åringer som har oppført seg som rampete snørrunger til  tenåringer som har vært familiens og deler av slektas overhode. Vært i møte med ansatte i tjenesteapparatet som har forstått sin plass og rolle i den hjelpetrengendes liv til dem som har kun sett sin egen navlelo.

Endringsmuligheter                                                                                                                     Denne uka har jeg truffet tidligere brukere av Retrettens tjenester som har kommet kjørende med egen bil og en gravid kjæreste som skal til ultralyd, jeg har fått bilder av tenåringsforeldre som forbereder seg til at barna skal konfirmeres og meldinger fra noen som sitter med egne eksamensnerver. Det har også vært mange  nye brukere som står på terskelen til å gi opp: jobb, utdanning, ektefelle, barn, øvrig familie og selve livet. Noen unge, andre godt voksne med egen eller andres rusmisbruk i og utenfor fengsel. Alle har en ting felles:  alt har sin rot i omsorgssvikt, rus, vold og ensomhet.

Tillitsperson                                                                                                                                       Min dag preges jo av mitt ståsted som andres gjør av sitt. Jeg forstår at noen opplever at  gnålet mitt kan oppleves som kjedelig og til tider veldig irriterende.  Noe jeg også har merket meg i mange år, men i dag velger jeg å trekke meg unna så de slipper å plages med meg. Jeg har ikke lenger krefter til å stå på alle arenaer som tidligere. Jeg vil være et lite lysglimt for dem som lever  i mørke. For alle dem som har vært  villedet på grunn av veilederes manglede kunnskap og innsikt i helheten eller sitt egostyrte livskompass.

Viktig påminnelser                                                                                                                                I 2004 traff jeg på et barn som var på en institusjon jeg holdt info om Retretten. På onsdag traff jeg han tilfeldigvis igjen. Jeg klarte ikke å plassere han for nå var han blitt en flott ung mann. Vi snakket litt og noen timer etterpå  fikk jeg en sms fra han: Kult å se du fremdeles holder koken ❤

Sammen er vi dynamitt                                                                                                           Sender en takk til alle dere som holder meg oppe når kreftene på både det fysiske og psykiske plan svikter. Takk til alle dere som minner meg på hva jeg skal bruke kreftene mine på.

Vitnesbyrd som vil leve for evig                                                                                              Denne bloggen vil jeg dedikere til Tim Berling , Avicii, fordi hans korte liv forteller hva som skjer når rådgivere har skjulte agendaer for sin tilstedeværelse

 

 

Hvorfor?

Bakgrunn2 .jpg

Vold i byen min

På 70-tallet i mine barne og ungdomsår vanka jeg i et miljø som ble opplevd som skremmende for de fleste av mine jevnegamle. Det var kjent at vi i gjengen røyka, rusa oss og at de eldre begikk innbrudd i kiosker og rana «horekunder» som kjøpte seksuelle tjenester av oss unge jenter og gutter  under 14 år. Det var ingen av de eldre som tvinga oss til å utføre noen kriminell aktivitet, i noen  tilfeller ble vi bedt om å stå vakt. De fleste av oss har det ikke gått bra for selv om vi fikk egne barn

Det har vært kjent i over 20 år at unge blir dratt med i kriminell aktivitet som var helt fraværende for 40 år siden. En som satt på kontakttelefonen til barn og unge i regi av Røde kors på midten av 90-tallet fortalte meg at jenter helt ned i 1 klasse ble benyttet som oppevaringsbokser for hasjen noen eldre solgte på skolen. Jentene ble benyttet fordi det var få kvinnelige politibetjenter og derfor mindre sjanse for at jentungene ble sjekket. Mange av disse gjengmedlemmene er i dag foreldre til tenåringer

Jobb i fengslet

I noen år har jeg vært så heldig at jeg har fått arbeidet for de yngste domfelte vi har i Norge. De er i alder fra 15 år. Jeg har hatt den glede av å bli kjent med dem som de menneskene de er og ikke rollen de har ute i det kriminelle miljøet. De har fortalt meg hvordan de havnet i den situasjonen de har gjort og hva deres innerste drømmer virkelig er. De har fortalt meg hva de ønsker for sine mindre søsken og tankene de har rundt det å ikke ha en trygg voksenperson i sitt liv.

Jeg kan love at det er mang en gang jeg har gått hjem og grått. Mye av det de forteller er også kjent for meg fra mine livserfaringer. Jeg vet hvor vondt er å se ut mot de folka som får det til og som er en del  storsamfunnet som gjør at de kan leve med senkede skuldre.

Slik jeg ser det

Vi må favne dem som har tydelige tegn på at omsorgsevnen til deres livsveiledere  ikke er av det beste. Fattigdom, rus, psykiske problemer og manglede tilhørighet i det samfunnet man lever i er noe som må opp på bordet og diskuteres ut fra et felles mål om det beste for våre barn og unge . Forebygging må få et innhold som setter en stopper for at de sårbare barna kommer i klørne til kyniske egostyrte kriminelle og selvsentrerte kule voksne med manglede innsikt om rollen de skal ha for den unge. Nå må vi stoppe opp og se at vold og rus – kun er et tegn på at noe har gått galt tidligere. Det er nå på tide at vi stiller oss spørsmålet: Hvorfor går det så galt? Hva må vi gjøre for å bryte denne destruktive nedadgående spiralen for enkeltindividet og samfunnet forøvrig?

En bønn

Jeg har en bønn: Kjære politikere: slutt å krangle om hvem som har sagt hva når og hvor, hva som er gjort og ikke gjort tidligere . Jeg ber dere om å si noe om: HVA GJØR VI NÅ i samlet flokk!

Konklusjon fra meg

Vi er dyktige på DUGNAD og FRIVILLIGHET i Norge – bruk det for alt hva det er verd. Vi må ville noe mer for våre barn og unge

NRK-art.

De sårbare

OLYMPUS DIGITAL CAMERAKarl Ove Knausgård, Min kamp i 6 bind. Nå som jeg skal roe ned stressnivået mitt foran ulike medisinske kontroller: kreft og hjerte,  passer det godt at jeg har begynt å lytte på 6 mursteinsbind fra Storytel. På torsdag kjøpte jeg bokversjonen også. Alle 6 bindene.

Kan ikke annet enn å si at jeg er mektig imponert. Jeg har ikke kommet lengre enn til begynnelsen av bind 3, men han skriver – beskriver – dynamikken i det dysfunksjonelle så godt at jeg får vondt i magen. Karl Ove og far (omsorgsperson)….Karl Ove og Linda (ektefellen)…. WOW, WOW!!! Har jeg kjent det….? Har jeg vært der…. ?  Yes I have!!!…mange ganger…

Knausgård, en sårbar sjel som også har  noen genetiske sårbarheter slik jeg forstår det. Det genetiske er knyttet til alkohol. Han sier det selv: Jeg har lyst å drikke og drikke, men jeg slipper ikke taket! Han holdt seg fast i hverdagens ansvar og plikter. Sånn at han ikke lar seg styre av det sterke draget mot alkoholen slik hans far gjorde. Hans far døde på en måte  jeg tror må være den jævligste  måten å dø av et rusmiddel på.

Det jeg har «lest» frem til nå har virkelig satt tankeboksen min i gang. Jeg vet ikke hvorfor Knausgård har valgt som han har valgt her i livet, hva som er bakgrunn for den skammen han gir uttrykk for at han har i de 2 første bindene, men jeg vet hvor jeg har fått min i fra.

Det som overrasker meg mest ved å lytte til ANDERS RIBU som leser boka, er hvordan jeg tenker tilbake på de ulike krenkelser jeg selv har vært utsatt for og hvilke konsekvenser de egentlig har gitt meg. Vet ikke om det er Ribu’s innlevelse og hvordan stemmen hans gir uttrykk for den opplevelsen Knausgård får når han krenkes, som får meg til å se tilbake eller om det er noe annet?

Onsdag ringte dem fra er Finansfirma i Parkveien som vil at jeg skal komme til et møte.  De ønsker å presentere et sparetilbud nå i disse tider hvor innskuddsrenta er så lav. Da jeg fortalte dem hvilke sparemuligheter jeg har så tror jeg nok ikke at jeg er like velkommen til møte. Om innskuddsrenta er høy eller lav spiller ingen rolle for meg. Jeg har ingen grunnlag som gir meg mulighet til å spare.

Timen etterpå ringer Gjensidige forsikring. Forsikringer, pensjonsavtale og sparing. Min fortid gir meg minstepensjon når den tid kommer. Uføretrygd og lavtlønnet uten pensjonsavtaler når jeg først har arbeidet, gjør at jeg ikke har de lyseste utsikter. Med tanke på pensjon i alle fall. Her jeg sitter nå så tenker jeg at det er en  kombinasjon av Min kamp-serien og telefonene som synliggjør hva mennesker med min fortid mister  på grunn av valgene som ble tatt i yngre år, som gir litt flashback

På torsdag var jeg hos pateren min som har fulgt meg i 18 år  for å snakke litt om tro. Jeg merker mer og mer at jeg har vanskeligheter med å forstå dette med tro. For meg er det rett og slett umulig å  tro på at Gud elsker alle og at han ofret sin egen sønn for min skyld. Men jeg ser at om jeg hadde hatt en slik tro så ville livet mitt vært beriket. I alle fall så hadde jeg kanskje hatt en annen trygghet i livet. Nå er jeg stort sett alltid redd for noe som kan knyttes til Retrettens arbeid og liv. Jeg klarer ikke å hvile i at det ordner seg. Jeg har dessverre fått erfare mer enn en gang at det som er avhengig av politikere i ulike komiteer ikke er forutsigbart og stabilt. Og det har rammet både brukere og lønnende x-misbrukere negativt.

Og der kommer jeg inn på det:  De sårbare. Vi sårbare. Vi x-misbrukere med lang fartstid i rusens eller et annet destruktivt jerngrep. Spesielt for oss som kun hadde en plikt til å møte opp på barne- eller ungdomsskolen. Vi som kom tidlig i kontakt med alkohol eller andre midler å ruse oss på.  Vi ga oss hen til noe som kunne fjerne oss fra det vi ikke klarte å handtere og som ingen så  eller tilbød seg å hjelpe oss med.

For mange av oss handler det ofte om dype krenkelser fra tidlig barndom og massiv omsorgssvikt. Vi ble redde mennesker og gjemte oss der vi kunne. I rus og / eller destruktive forhold/relasjoner. Veldig mange av oss  har isolerte oss på en måte som har bidratt til at vi ikke har maktet å jobbe slik at vi kan  ta vare på oss selv i alderdommen.  Vi  føddest  sårbare, levde utsatt med åpne sår og går alderdommen i møte enda mer sårbar.

Nå gleder jeg meg til fortsettelsen med Knausgård og etter 17.mai skal jeg til Gjensidige forsikring. Min kollega sparte 6000 i året med å bytte over. Hvor mye jeg sparer på å bytte vet jeg ikke, men dem pengene skal jeg spare i en helt vanlig bank uten lovnad om raske, høye gevinster. Er jeg kreftfri og alt står bra til med hjertet mitt, så fortsetter jeg å jobbe i Retretten så lenge politikere synes arbeidet vårt for de mest sårbare i vårt samfunn er verd å støtte.

 

 

 

 

 

Jon Michelet – nå er det for sent…

download
bildet funnet på Google
.
Nå er det for sent…Først gang vi snakket sammen var i  1997, da  ringte du meg og vi snakket litt om boka mi: En alkoholikers dagbok
 .
Da du  2001 eller 2002 ringte tilbake, lurte du på hvordan det gikk. Jeg skravla i vei og du lyttet. Vi får møtes en dag sa du –  du har mye på hjertet
.
Det jeg snakket mest om var de innsatte som hadde to fangenskap og hvor det tyngste og mest ødeleggende  sto uten noen løslatelsedato.
 .
Vi ble enig om å treffes,  neste gang jeg hørte fra deg eller rettere sagt,  om deg, var du  blitt syk.
 .
Vi fikk ikke til noe møte og nå er det for sent. I dag sendes du til hvile.
 .
Jeg fikk aldri nyte din klokskap i en samtale ansikt til ansikt, men du forteller meg noe viktig i dag:
Gjør det du synes er viktig nå – i morgen kan det være for sent.
.
Du vil nok aldri helt forstå hvor mye det betydde for meg at du ringte meg. Du av alle ringte lille meg og spurte hvordan det gikk!
 .
    Tusen takk Jon, hvil i fred!

Mitt bidrag

Nytt og gammelt

Etter helgens kongress gjør jeg meg mange tanker. Først av alt rundt det arbeidet som utføres hver eneste dag landet rundt av veldig mange organisasjoner, tiltak og enkeltpersoner som arbeider der. Rusmiddelmisbruk skaper store problemer for fryktelig mange,  både på fysisk, psykisk og sosiale områder, og samtlige av dem jeg har vært sammen med i 2 dager bidrar med å redusere lidelsene for veldig mange.  Alt fra de ufødte, små, unge, voksne til de  eldste.

De  knappe 70 delegatene som var på Actis kongressen kom fra behandlingsinstitusjoner, brukerorganisasjoner og brukerstyrte tiltak, nasjonale og internasjonale ruspolitiske organisasjoner, samt frivillige og ideelle organisasjoner. Samtlige hadde fokus på å skape et trygt og godt samfunn for kommende generasjoner samt å bidra med  hjelpe dem som har problemene og sliter i dagens samfunn.

Sitter og reflekterer litt over det jeg opplevde under møte hvor vi skulle stemme over plattformene på Alkohol, narkotika, spill. Der kom det tydelig frem at vi arbeidet på ulike områder og møter mennesker med ulike utfordringer. Forslag og svar synliggjorde dette. Noen av forslagene ble vedtatt andre ikke, men uansett utfall i stemmingen fikk vi igjennom argumentasjonene en titt inn i en virkelighet vi ikke kjenner til. Det var enormt lærerikt å  høre  hvordan et ord kan endre et fokus på en sak. Jeg er vanvittig imponert over våkene mennesker som vil så mye godt for så mange og som passer på at setninger blir tydelige budbærere for formålet.

Noen av dem som deltok har flere tiårs yrkeserfaringer fra ulike områder av helse, behandling og omsorgsektoren samt politisk og organisasjonsliv. De inspirer meg med sitt kraftfulle engasjement for å skape en god framtid og deres raushet av erfaringsutveksling med oss som kommer bak. Flere av disse er årsaken for mye av de godene vi har i dag, slik at vi kan få utføre det arbeidet vi mener er viktig og nødvendig fra vårt prioriterte arbeidsområde. Ved å se på dem vil jeg gjøre mitt for at de som kommer etter meg skal  få den samme muligheten. Både på system og individnivå. Spesielt for mine LIKE…

 

 

Et lite møte med sommerfugleffekt

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hjelpen kan komme fra minst ventet hold

«Når kaosteorien mener at vingelslagene fra en sommerfugl i Brasil kan forårsake en tornado i Texas, hva kan man ikke oppnå av positive ringvirkninger simpelthen ved å møte medmennesker med varme og respekt”

For en uke! Snakk om å få det når du trenger det…Dere som har vært tett på meg i de siste ukene har forstått at ting ikke har vært så greit. Livet byr på både gleder og utfordringer, og av og til kan det føles som at det  ikke er noen tid igjen for livgivende gledespåfyll. Sånn er det i alle fall for meg og slik har det vært for meg siden begynnelsen av januar.

Jeg har gått noen runder med meg selv for å finne ut om jeg skal orke å jobbe mer med avhengige, kriminelle og deres pårørende. Snakket en del med min mann og spurte han om jeg skal bruke mer tid på å finne muligheter til å arbeide med brukere av Retrettens tjenester. 22 år i bevisst arbeid med å bli kjent med meg selv,  finne ut hvorfor ting ble som det ble for så å styrke mine svake sider, har ikke vært noen  søndagskole. I mars var  det 20  år siden jeg begynte å videreformidle mine erfaringer til folk med tilsvarende bakgrunn som meg,  slik at de kunne få HÅP og finne sin vei ut av elendigheten. Med tiden som Retretten har vokst har jeg fått arbeide mindre og mindre med det jeg ønsker og mer og mer til  ting som stjeler energi.  Det har vært slag fra både ventet og uventet hold og noen har de vært så uforståelig at jeg til tider har blitt handlingslammet.

De som kjenner meg vet at jeg elsker jobben min,  noe jeg tror  de fleste mennesker ville ha gjort om de fikk oppleve det jeg gjør. Bare det å oppleve å være til nytte , noe som tross alt et følelsesmessig grunndbehov vi  må få tilfredstilt på en eller annen måte, er grunnen nok. Men det som topper det hele er når jeg ser HÅPET blir tent i de håpsløses øyne. Nå er det ALDRI arbeidet med reelle brukere av Retrettens tjenester som er tappende for meg. Det som tar både lyst og til tider ork er alt som må på plass  for å få gjennomført  dette arbeidet.  Hver gang jeg har holdt på å gi opp tidligere så har jeg har hatt  gode folk rundt meg som  jeg har kunne snakke med og som har hjulpet meg igjennom når det har vært på det mørkeste.  De tider hvor det har vært vanskelig å sette ord på det jeg har bært på så har jeg selvfølgelig slitt mer enn jeg og mine har hatt godt av.

Mannen min har vært igjennom noen runder med meg oppigjennom årene så han har lyttet, men  ikke kommentert så mye. Han har erfaring med at jeg kommer meg på beina igjen og det var vel det han trodde nå også. Tiden gir svar, er nok arbeidsmetoden hans – som også er min når jeg har energien til å vente.  Denne uken fikk jeg rikelig med bekreftelser på at jeg er på rett sted og skal fortsette å ha fokus på det som betyr noe for meg. Gi HJELP til VIDERE hjelp til dem som trenger det.

 

29573071_10213807053024986_6752428869320676999_n
Daglig leder Havang, Hilde , meg og miljøarbeider Barm, Liljan

Som sagt så har denne uka vært helt spesiell. Det startet med at jeg holdt foredrag i Lillehammer for rusavhengige, pårørende og det offentlige tjenesteapparatet. Det ble tid for spørsmål fra salen, noe jeg setter stor pris på. Et engasjert publikum gir meg masse energi. Det er fint når jeg også kan bistå de sosialfaglige i sitt arbeid innen rus og psykisk syke, for de føler seg til tider veldig alene. De er ofte kvinner som skal arbeide innen for et system som ikke er spesielt menneskevennlig og er de riktig uheldig så får de  en rigid og systemtro mannlig leder som ikke ser at  behovet til den hjelpesøkende  er støttespillere som er både smidige og som tolke loven til den sykes fordel. Det kjentes godt at jeg kunne følge og støtte en ruskonsulents tanker og vi ble enige om å møtes sammen med flere av konsulents medarbeidere og klienter.Så var det en pårørende som ringte meg i etterkant. Hun var helt oppløst. Det var noe som hadde skjedd og hvor hun hadde fått vite noe som ikke gavnet hverken henne eller hennes nærstående som slet med rus. Det var vondt å høre på fordi jeg forsto at den som hadde vært budbringer ikke hadde tanke for å hjelpe den hjelpetrengende, det var personens eget behov for å bringe en nyhet til torgs som betydde noe. Det er ikke første gangen jeg hører om slike hendelser og jeg vet – har kjent på – hvordan det er når folk har skjulte agendaer for kontakten de tar. Det å trøste i silke situasjoner er umulig for meg, sorgen og fortvilelsen er alt etablert. Det eneste jeg fikk gjort var å si at dette ikke er ukjent slik at hun ikke skulle føle seg alene. Jeg oppfordret kvinnen til  å ikke ta dette personlig for det lå hos den som hadde slarvet og vi snakket litt om dette. Hun takket for samtalen og spurte om hun kunne ringe tilbake.

Knut Storberget
Knut Storberget, tidligere justisminister

Onsdagen kom og jeg skulle til Helsedirektoratet på kurs om bruk av  sosiale medier. Det var to andre fra jobben som også skulle dit, så da jeg så seminar om Kriminalpolitikk på litteraturhuset, så steppa jeg opp der i håp om å få komme inn uten påmelding eller invitasjon. Sinnsykt bra seminar! Jeg kjente mange der, både politikere og advokater, så det gikk helt greit å sitte der. De vet jo at dette er mitt arbeidsfelt så jeg var ikke helt malplasert. Det var fascinerende og spennende å lytte på historien bak strafferetten og jeg kjente på glede da jeg fikk høre hvor stort apparat som passet på at ting gikk rett for seg uansett påtrykk av Storting eller mediaopprop. For meg som vanlig dødelig har jeg kjent på mye frustrasjon på vegene av dommer noen av «mine» har fått.  Etter dette møte tenke jeg: Når alt kommmer til alt så er det godt det ikke blir for mye føleri og for mange antagelser bak en dom. ( les bloggen jeg skrev for Retretten)

Generalsekretær i advokatforeningen, Merete Smith er en klok dame jeg lytter til og har gjort det noen år når vi møtes på Stortinget i ulike høringer. På onsdag sa hun med tydelig stemme: For å få ned antall fengselsdøgn er det andre områder  i samfunnet  man må arbeide med enn fengslet. AMEN! sa jeg inni i meg og  jeg er superglad for at  jeg kan arbeide  fra fengslet og ut mot de andre sider i samfunnet slik at vi kan ta i bruk alt som egentlig finnes av hjelpetiltak for at bl.a gjengangerkriminelle  og førstegangssonere så de skal slippe å have i fengsel igjen.  Jeg har erfaring på at der man flytter fokuset fra fengseslcella og ut i en vanlig hverdag og mestringen av den så har det gått bra,  men det krever et samarbeider på tvers av helse, sosial,  kriminalomsorg og et inkluderende arbeidsliv og dette er ikke alltid vi lykkes med. ENNÅ!

Magne Raundalen.jpg
Magne Raundalen, Barnepsykolog

Så kom den store torsdagen.  Som nyutnevnt faglig leder i Retretten fikk jeg til et samarbeid mellom Rusfri oppvekst og Retretten og arrangerte fagdag:  Barn og traumer, med psykolog  Magne Raundalen.  Rusfri oppvekst skal ha denne i Hamar 17.april og da er jeg opptatt på RVTS og vold i nære relasjoner, men jeg bare MÅTTE få til begge deler så da ble det sånn at vi fikk gjennomført noe tilsvarende i  Retretten i Oslo. ca 70 personer kom og vi fremmøtte fikk en dag vi sent vil glemme. Barnepsykolog Magne Raundalen som jeg har sett på tv så lenge jeg har levd og som alltid er på partiet med barna betyr noe helt spesielt for meg. For en fyr!!! For meg som selv er nokså traumatisert av livet jeg har levd og veien frem til å kunne leve som jeg gjør i dag, så var jeg fryktelig spent på hva han skulle tilføre meg av økt og ny kunnskap. Hele foredraget ble jo som å være en unge i godteributikk hvor jeg kunne velge hva jeg ville etter å ha smakt på det først. Det var moro å snakke med noen av  ANTA-kursdeltagerene som følte de fikk en bekreftelse på at de nå var på en vei som kunne bringe dem et stykke fremover.

Så ble det fredag. Den startet med at en som har deltatt på kurs både i og utenfor fengsel, ringte meg og sa: Jeg er glad for at du viste meg at jeg også er snill inne i meg. Den vordende pappa’n trengte å vite dette. Det jeg tenker er  hvor heldig dette barnet er som skal få vokse opp med en pappa som vil gjøre alt han kan for at det barnet ikke skal få den samme skjebne som han hadde frem til han var over 30. Så fortsatte det med  at jeg ble med som medlem av brukerutvalget til Fossumkollektivet hvor  jeg skal være med på å finne gode behandlingsforløp for unge  i og utenfor barnevern med rusproblemer. Det er alltid en berikelse  å jobbe sammen med gode folk og i Fossumkollektivet er det mange av dem .

BraDamer
BraDamer

Å så ble det fest. BraDame-fest!  Det å treffe så mange damer hvor alle hadde et engasjement for sine medmennesker, alt fra lokalt, regionalt, nasjonalt til globalt nivå,  og med den tanke at vi alle skal få et bedre sted å leve, gjorde inntrykk. Jeg vet jo at verden er så mye større enn bare det lille  felt mitt her på berget, men det er noe å få nærkontakt og kunnskap om mye av det jeg bare leser om i avisa. Det er mye jeg tar med meg fra denne festen, men det viktigste for meg personlig er å  forstå at mange av mine mest slitsomme erfaringene som daglig leder er knyttet til at jeg er  kvinne.  Jeg har jo med jevne mellomrom fått med meg mennenes behov for å bekrefte hverandre igjennom kameratslig klapp på skulderen til «vennetjenester» av ulike slag, men stort sett så har jeg trodd at arrogansen og nedlatenheten har vært knyttet til meg pga min bakgrunn.  At disse høyt utdannende kvinnene som arbeider som ledere i prestisjetunge stillinger hadde de samme erfaringene var helt uforståelig for meg. Mangel på denne kunnskapen og vidsynet har også gjort at jeg til tider har synes at kvinner som arbeider for likestilling i dag  er litt sånn 70-talls, men nå forstår jeg bedre hvorfor.

Oppsummering: 

Presentasjon1

Et lite møte gjorde en forskjell. Jeg har fått bekreftelse fra selve akademia at de støtter arbeidsfokuset jeg har hatt i alle år: Hjelp til videre hjelp. Barnepsykologen var enig i at vi mennesker  kan påvirke hjernesentret amygdala og at dette kan redusere traumereaksjoners kraft og destruktive makt over ens liv. At de ærligste delinger om det mest smerterfulle  kan bli den beste hjelp der man minst forventer det. At erfaring, kunnskap og kompetanse kan fange opp små nyanser som kan hjelpe en til å stille spørsmål som kan åpne opp låste tanker. At 22 år i utviklingsarbeid  gjør en forskjell i samtale med dem som har sin første dag. Det å få redusert skammen og outsider-følelsen gjør livet til et bedre sted å være.  Denne uka har vist meg at jeg er verdens heldigste menneske som har fått oppleve alt jeg har fått oppleve og at jeg i de siste 22 årene  fått  delta 100 % i mitt eget liv og det er hva jeg skal spre videre med mine sommerfuglvinger sammen med mange, mange andre.

 

 

 

 

 

 

 

Sommer, sol, ferie, familie – og rus

Åpent landskap

Tjenestetelefonen på jobben er åpen som vanlig kl.08.00-22.00, hver eneste dag, 365 dager i året. Like mange dager i året er det jeg som har den. Jeg får mange spørsmål og noen av dem er knyttet til kriminelle.  Dem som kjenner til meg vet at jeg har arbeidet i fengsle siden 2001. Det noen ikke tenker over er at det er mange fengsel i Norge og utrolig mange kriminelle. Og jeg kjenner ikke en brøkdel av dem.

I morges ringte en ung kvinne til meg og lurte på om alle som hadde drevet med narkotika og sittet i fengsel aldri kunne bli som vanlige folk. Jeg fikk en sterk mistanke om at hun kanskje var forelsket eller hadde en kjæreste som har eller hadde hatt et slikt problem. Hun hadde sett et innslag og lest om Trond Einar Frednes på nettet. Han hadde greid seg bra, sagt på tv at han ikke ville falle tilbake til rus og krim fordi han hadde det livet helt i vranga, men som nå satt bak lås og slå igjen.

Rett etter dette fikk jeg en telefon fra Mona fra jobben. Hun lurte på om jeg kunne ha en temakveld i mai om tilbakefall om sommeren. » Sommer, sol, ferie, familie og rus – på godt og vondt» var det første som slo meg. Jeg vet ikke hvor mange telefoner fra fortvilede pårørende og rusmiddelavhengige jeg har mottatt i løpet av de 16 årene jeg har hatt tjenestetelefon og hvor de har gitt uttrykk for sin fortvilelse. Det  som har vært felles for de fleste er at de ikke har forstått hvordan det har vært mulig å havnet tilbake i rus og faenskap der hvor det har gått bra en stund.

Jeg kjenner ikke til Trond Einar Frednes, men jeg kjenner veldig mange med hans bakgrunn det ikke har gått bra med. De fleste har oppsøkt gamle venner hvor hensikten  bare har vært å si hei for gammelt vennskap skyld. Det hadde gått greit noen ganger, men så en dag var det noe uventet som skjedde. Det kunne være noe godt rusmiddel som nettopp hadde ankommet og som bare måtte testes,  det kunne ha vært et såkalt 100% sikkert opplegg med høy fortjeneste som var ment som enengangsforeteelse  eller de bare måtte  stille opp for en gammel venn som hadde kommet i trøbbel.

Ikke alle som tar seg et glass med alkohol ramler ut på grisekjøret, men felles for dem som gjør det er at det begynner så uskyldig. Det kan en sommerfest med familie, slekt og venner med god mat og godt drikke eller  en storby weekend hvor man skulle ta en  kald en i sola med kjæresten. De normale – familie, venner eller kjæreste som ikke har hatt et rusproblem,   bruker sitt eget forhold  til alkohol som garantister for hva andre også må tåle og støtter den tidligere misbruker til å ta den ene. Det kan ha gått bra noen ganger, ja til og med for enkelte opptil flere år, men så plutselig har det vært som om alle grenser ble opphevet og inntaket kom ut av kontroll igjen. Mer og mer festing og alkohol, oftere og oftere ispedd med litt andre rusmidler eller piller. Det de færreste har visst er  jo at det er nettopp dette som er faren for en som har Avhengighetssyndrome – MAN KAN ALDRI TRYGT INNTA NOE MIDDEL MED RUSPOTENSIALE. Det er denne kunnskapen  både den som har slitt med misbruk av ulike typer rusmidler bør ha innsikt i. Det samme gjelder for mennesker som omgåes folk med denne type problematikk.

Det var ikke kjæresten som ringte i morges. Det var en lillesøster. Broren hennes hadde ikke kommet hjem på over en uke og det var et dårlig tegn for henne og familien. Hun håpet at han satt i fengsel og at det var årsaken til at han ikke hadde gitt livstegn fra seg,  for om han hadde kommet seg  til Oslo kunne han ligge død alene ett eller annet sted.

Siden jeg som sagt ikke kjente til Trond Einar Frednes fra før googlet jeg han. Slik jeg forstår det som har skjedd med han så er han prototypen på en som har slitt og ikke fått jobbet godt med de bakenforliggende årsaker for misbruk og kriminalitet.  Han er like de fleste av oss x-ere med broket fortid med tungt misbruk. Vi er som en båt på åpent hav hvor vi oppholder oss i et ingenmannsland. Antagelig er det ingen  som fortalte han at det kunne gå en lang stund før han kunne stå støtt  på tørt land.

Dette får meg til å tenke på hva en av en av toppene i Oslo universitetssykehus (OUS) sa   da Rikshospitalet, Ullevål og Aker sykehus ble slått sammen: Det er tre ulike kulturer som skal slåes sammen til å bli en – det vil ta tid før dette kan gå på skinner.  Er det en ting jeg kan skrive under på så er det ikke mindre utfordrende  når en må skrifte miljø,  endre på gamle vaner og mønstre. Sist, men ikke minst bytte vennekrets.

 

 

Når våren kommer med smerte

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tiden går og mange ting som var dominerende før har sluppet taket. Hvor ofte hørte jeg ikke: tiden er en venn. En venn som lindrer og helbreder, men det trodde jeg ikke på.

Feberen og hodepine i kombinasjon av sår hals og tørrhoste herjer i kroppen. Det var ikke helt sånn vi hadde planlagt påskeferien. Solskinnet utenfor vinduet reflekteres i sneen så  lyset forsterkes enormt. Nydelig! Men kjipt å sitte inne i en varm stue med pledd, papirlommetørkler og varm ingefærte med nypresset sitron og masse honning. Drømmen hadde vært å være i skogen, ta bilder av snøsmelting og de første vårtegn. En telefon drar meg tilbake til en tid jeg nesten hadde glemt.

Jeg har få minner om våren fra jeg er liten  Det eneste jeg husker jeg  gledet jeg meg var at gatene skulle bli ordentlig sneløse og at solen skulle tørket asfalten slik at jeg kunne få gå med sko et et minne. Duften av syriner og lillekonvall,  samlingen på Vor Frelses gravlund  foran Henrik Wergeland gravstøtte på 17.mai, var også en gledens stund. Dette ga meg nemlig et varsel om at hyttesesongen med mine besteforeldrene og timer alene  i skogen snart var i gang igjen.

Som sagt fikk jeg en telefon tidlig på dagen i dag som dro meg tilbake til en tid hvor vårtegnene ikke brakte noen form for glede med seg. Fra jeg var  veldig liten og frem til de 40, har depresjon og angst vært min følgesvenn. Tyngst har det alltid vært om våren. Jeg elsket mørket som kom i oktober. Regnfulle dager i november var de beste. Før sneen kom og lyste opp. Det passet så perfekt til min indre stemning.  Mørket ga meg en ro og jeg kunne  styre styrken på innelyset ved å tenne stearinlys og bak store og trykke klær følte jeg at jeg slapp blikk  jeg å føle rettet mot meg. Jeg opplevde på denne måten at jeg kunne stenge alt vondt ute. Både fysisk og psykisk.

Jeg følte meg alltid så utenfor når våren kom. Alle rundt meg var så glade. De jublet over lange lyse sommernetter som skulle fylles dans og moro. Mange reiste ut til badestrendene, ordentlige ferier med mor og far eller interrail med vennene sine. De hadde så mye å fortelle når de kom tilbake på skolen. Jeg søkte meg bort fra slike gjenforeninger med klassekamerater og bekjente om jeg var rusfri. Jo færre jeg måtte forholde meg til, jo bedre var det. Jeg kan ikke fult ut beskrive med ord hvordan jeg hadde det, men fortvilelsen av å være en outsider var vondt. En sommer jeg kan huske som en perfekt  er sommeren  da jeg levd bak mørke gjentrukne gardiner dagen lang. Iallfall frem til jeg var i blackout.

Noen år etter at jeg ble rusfri hadde jeg østlig medisin. Læreren min, Per Lauborg gikk igjennom alle de 5 elementene vi som akupunktører  arbeide etter,  og forklarte dem inngående ved bruk at bilder. Hvert element hadde navn etter årstidene: Vinter, Vår, Sommer, Sen-sommer og Høst. Da falt mange brikker på plass for meg og jeg kunne jobbe med både depresjonen og angsten på en helt annen måte enn å forsøke å flykte fra dem inn i isolasjon, selvmedisinering, klær og mørke. Vårens voldsomme energi bringer liv, mens vinterens representer død for da ligger alt i dvale. Enkelt sagt ble jeg normalisert med denne kunnskapen og jeg trengte ikke være redd det som skjedde i og rundt meg om våren. Min medfødte sensitivitet for stemninger bidro også til at jeg reagerte på årstidsskiftene, og ikke bare på det som skjer i et rom eller mellom mennesker.

Et av mine favoritt dikt som beskriver denne prosessen er: Javisst gör det ondt, av Karin Boye – hør Lena Nyman lese diktet: Trykk her

JA VISST GÖR DET ONT

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar,
glömmer att de skrämdes av det nya,
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

 

Ønsker deg og alle andre som er redd for angsten og psykosene denne våren alt godt. Forhåpentligvis vil både tiden og økt kunnskap bli deres hjelp også