Jøyemei – What a day!

Det ble stille i huset kl. 1.45 – folk kom tok seg en øl, en dram eller et glass brus og gikk. Noen ble over til i dag. The big day. Gårsdagens kveld ble fylt med mye latter. Noen av glede over å se familiemedlemmer de ikke hadde sett på lenge, andre av vitser som ble fortalt og noen av ren nervøsitet, mens enkelte andres under lek.

”There are butterflies in our backyard”, kunne jeg sagt, men dem ligger i en boks i skapet vårt. De kom i går kveld de også. Det følger med en bruksanvisning om hvordan de skal våkne opp fra dvalen og fly ut av glassburet sitt. Forhåpentligvis over brudeparet før de lander på noen av de vakre blomstene som er der sermonien skal foregå. Rått hva enkelte kan finne på og tjene penger på. Skulle ønske jeg hadde det kreative genet så jeg kunne sikret Retretten liv…


Vi hadde vårt å gjøre . Dattra til Jan og mannen hennes som kommer opp fra Philadelphia, men rakk hente brudekjolen først. What a dress! Den kosta nok flesk, men bruden fortjener det beste- sånn er det med den saken. BASTA BOM! Jeg har vært heldig og fått følge henne i 6 – 7 år- fra vidregående , igjennom læreutdannelsen og inn i fast arbeid. Det har vært en hardt arbeidende, målretta ung dame dette, så hun fortjener virkelig det beste – av alt…

Siden Philly-folket ikke hadde vært på Greystone, så tok vi en sving ut dit etter lunsjen – og gjett hva som hendte? Politiet kom og jaget oss. Det var andre gang på under en uke at politiet kom i min nærhet og som hadde noe med selskapet jeg deltok i. Fyrverkeriet i forbindelse med 4. Juli og nå fotografering av et nedlagt psykiatrisk sykehus. Som politiet mente var i ferd med å ramle sammen og at vi kunne få steiner i hode. En koloss av steinbygning? Litt motvillig dro vi, men neste gang så skal jeg forsøke å få lov til å passerer adgangforbudt-skiltene som omringer huset

Klokken nærmet seg 16.00 og vi hadde lovet å montere kransekaka som jeg hadde tatt med fra Norge. Susanna Dewi de Voogd laget både ordinær kransekake og kransekakestenger som hun dyppet i både sjokolade og nøtter. Vi dekorerte og danderte både med norske og amerikanske flagg. Så var tiden inne for pynting av oss selv

Må innrømme at jeg var fryktelig usikker på kjolevalg og annet. Med tanke på at det var 160 gjester og alt jeg hadde fått med meg om bryllupsforberedelser her til lands, så var selvtilliten under null. Kvinnene som hadde vært i huset noen dager snakket ikke om annet enn kjoler, sko og selve festingen…de hadde virkelig forberedt seg. Jeg – jeg hadde kjøpt med en kjole på salg hos Design Forum.

Vi ankom festlokalet, Vallhalla, 1830 – sharp – og det var en bunch av folk der allerede. Sermonien startet kl. 1900. Vakkert, vakkert og enda mer vakkert. Den foregikk nede ved vannkanten, ved innsjøen, Lake Vallhalla. Vært var perfekt- sol og en svalende bris. Bruden var et vakkert syn for øye. Brudeparets foreldre, utenom brudens far kom inn først, så brudepikene og brudesvennene, deretter brudgommen og til sist bruden med sin far. Jøyemei! Full jubel fra 160 gjester pluss badegjester som var på stranden bortenfor. Det hele var over på 15 minutter og Brianne og Dave var så erklært som mann og kone og sommerfuglene ble sluppet ut av glassburet og noen landet perfekt på blomstene over hode på brudeparet. For et skue. Både festen og forhåpentligvis et ekteskap som vil vare i gode og onde dager, kunne begynne.

Gratulere Brianne og Dave – måtte all hell og lykke følge dere på veien !


Om noen timer sitter vi på flyet hjem til Norge og mandag så er jeg i min hverdag – ikke dum den heller

Fra et gufs av vietnamkrigens ofre til tåneglstell

Det kommer folk flyende inn fra ulike stater og huset fylles opp her. Og flere skal komme. Jeg tenker på sist gang jeg var i et bryllup utenfor Norge, det var i Sfax i Tunisia. Det mange forskjeller mellom disse bryllupene, men det er også noe likt . Kvinnene skal pyntes og jeg er den eneste utlendingen i skjønnhetssalongen. Men det har skjedd er mye annet som i dag som trekker mine tanker til Tunisia.

Det er hektisk i heimen der vi bor, hos brudens mor, men vi har våre egne gjøremål denne morgenen. Vi må være raske fordi jeg skal stelle neglene mine- har jeg fått beskjed om. En av kvinnene her har utrolig smerter i ryggen og jeg hadde gudskjelov noen akupunkturnåler med. Etter 30.min. spretter hun opp av stole og er tydelig sjokkert over at smerten er borte. Årsak til smerten var Simba-dans på treningstudio. Smiler litt og tenker på Tone i Retrettens styret, hun led samme skjebne. Det får meg til å tenke på noe jeg hørte for mange år siden: ” Det en sier trenger du ikke å bry deg så mye om, men det to sier bør du lytte til” Det forsvant mitt ønske om dansetrening… Men hovedoppgaven denne morgen for oss personlig er å hente krigsveteranid’n til Jan.

Etter at vi har passert sikkerhetsvaktene i rettsbygningen ønskes vi høflig velkommen. Jan får en veiledning om hvordan han skal fylle ut skjemaet. Kvinnen i skranken sier ” Thank you for serving our country” og ser opp på oss med tårer i øynene og fortsetter “I hope our all troops come home soon”. Hun viser meg en side ved krigen jeg ikke har sett før. Hun ser Jan og takker han for hva han har utført – etter ordre fra bestemmende myndigheter. Jan har selv utrygt hvordan han har følt det ved at han fritt fram kunne drepes etter fylte 18 år. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har tenkt så mye på at vi i dag også har kvinner og menn ute i kriger. Tårene hennes forteller meg om all den smerte enhver krig innhar. Ikke bare for dem ute på slagmarken, men også for alle i soldaters hjem…


Det har vært mye uroligheter i de muslimske land. Også Tunisia I år. I de hjem jeg kjenner mennesker har de også barn over 18 år som kan drepes. Hvordan har disse det nå? De lever under helt andre forhold enn de vestlige land som deltar i krigene, men smerten er jo lik når de frykter for sine.

Livet vårt skal gå videre denne dagen, og det gjør den. Siden huset er fylt opp med folk så stikker vi innom en Diner og spiser frokost. Stekt egg, pølser og stekte poteter. Jeg tar en blåbærpannekake med sirup. Nydelig! Vi måtte også innom Best Buy for å kjøpe et ekstra batteri til kamera mitt. Jeg har fått det ærefulle oppdraget at jeg skal filme bryllupsermonien.

Så var tiden kommet for mitt aller første besøk for pynting av negler. Jøyemei for en opplevelse. Det var vel rundt 10 av brudes følge der pluss noen utenom. En snakkesalig gjeng. Alle arbeiderene der var vietnamesere. Kvinnen som stelte mine negler var en skjønnhet, men hadde et fryktelig trist blikk. Hun fortalte meg at hun hadde ventet i 15 år for å få komme til USA. Hun bodde her med mann og 2 barn. Nå var også gått 7 år siden hun hadde sett noen andre familiemedlemmer. De ventet på familiegjenforening, men hun var usikker på om det var så klokt og få flere over hit til USA. Hun og mannen hadde jobber 7 dager i uken, uten en dag ferie i 5 år. Det så heller ikke ut til at de skulle få fri i den nærmeste framtd heller. Markedet hadde gått ned, men regningene forble de samme, fortalte hun. Kvinnene som arbeidet der var superdyktige og raske, på under en time var både neglene på hender og føtter ferdige og mer eller mindre perfekte.

Dette tok meg tilbake til skjønnhetsalongen jeg var i Sfax I 1985. Der ble både kropp, hår og ansikt stelt. Det tok en hel dag. Og salongen var fylt opp av kvinner som snakket et språk jeg ikke forsto, men det gikk likevel fint. Men det var pleingen av hender og føtter som tok lang tid. 2 døgn. De skulle dekoreres med Henna. En masse som liknet leire ble langt på, men før i ble det lagt på noe som gjorde at ble et ornamentliknede mønster på føtter og hender. De satte på meg poser av gullstoff som holdt det hele på plass igjennom natten, og de ble tatt av morgnen etter – og hele prosedyren ble gjenntatt på kvelden igjen. Slik stelles det til for bruden og brudepikene der i dag også.

Jan fikk sitt id-kort som viser at han er vietnamveteran. På dokumentet står det han ble sendt hjem 1971. I 2011 sitter jeg her i en neglsalong i New Jersay, USA og får mine negler stelt, kanskje av et barnebarn til en av vietnams krigsofre – fra en krig som ble avsluttet for 40 år siden og som ikke kan vise til noen seierherrer, kun mange ofre.


I morgen skal vi i bryllup og vi kan glede oss over at verden går videre

Sjooohei hvor det går- her i USA

Dagene her i New Jersay/New York har vært innholdsrike, det må jeg si. Lørdags ankomst var rolig.Jeg var stuptrøtt. Det ble middag på terrassen med utsikt til det sildrende vannet, noe som ikke gjorde meg mindre trøtt, så det ble tidlig kveld. Altså tidlig amerikansk tid, men 03.00 natt til søndag norsk tid.

Søndag var det et lite privat grillparty for alle rundt innsjøen vi bor hos søstra til Jan. Det gikk stille og rolig for seg, helt til sheriffen dukka opp og sa at han hadde blitt oppringt fordi det hadde vært utløst fyrverkeri. Noe som het helt forbudt her i Denville. Noen av de miste småguttene som deltok på festen – de mellom 30 og 60 år, hadde lekt seg litt. Men de var ikke «førstereisfyrverkeirboy’s» så de hadde stoppet i tide. Og nå ble vi altså forkynt at vi kunne risikere fengsel og møte i retten om det gjentok seg. Sheriffen sa litt sånn i munnviken- ikke send opp noe mer for det er en ved innsjøen her som vil ringe med engang og da er jeg pliktig til å komme, og jeg har faktisk viktigere oppdrag og utføre enn dette. Please help me!

Mandag ble det en liten utflukt til fetter Jr. og hans fantastiske skogseiendom. Et sted som virkelig gir sjelefred. Det var 4.juli – USA’s najonaldag,men det minner ikke om vår 17. mai-feiring. Det ble først sent på kvelden at byen Denville sendte opp en haug med rakketter. Jetleggen forhindret oss nordmenn til å reise ned og delta på feiringen. Neste år – kanskje, ble vi enige om og sovnet på et blunk

» Planlegg fremtiden, men ikke resultatet», er det noe som heter. Tirsdag ble ikke helt som tenkt. Det ble ingen møte med nålelevrandøren min i New York. Møte måtte utsettes til oktober. Fritid ingen hindring…Fotokurset mitt utløser jo en del ting som fyller de timene som ikke er opptatte med andre ting. Nå fikk jeg muligheten å reise ut til Greystone psykiatriske sykehus som er nedlagt. Fantastisk bygning som gir en stemning jeg skulle ønske jeg hadde klart å formidle igjennom kamerat.

Det er en enormt stor bygning, omringet at en fantastisk park. Men som sagt det er nedlagt og selve huset er stengt av, hvor bla. alle vinduer i 1 etg. er spikret igjen med lemmer. Og man får ikke komme for nært selve huset. Men vi ser spor etter fortidens virke ved at gardiner henger igjen, noen steder skimtes det også lys i lystoffrørene. Igjennom noen av vinduene i 2 etg. ser vi også bilder som henger på vegger og maling som er flasser av. Siden jeg vet hva dette huset har rommet av pasienter så løper selvfølgelig fantasien løpsk om hva som kan ha foregått her inne.

Onsdag ble alt som avtalt. Møte med Dr. Smith på Lincoln hospital og arbeidsmøte vedr. europakonferansen i Irland. De ønsker at jeg skal snakke begge dagene. Først og fremt om alt som gjøres i Retretten. Om programmene jeg har utviklet rundt NADA’s akupunkturprogram.

Som vanlig blir det gode samtaler i Bronx. Det er alltid noe nytt å lære og Dr. Smith og hans team er rause med sin kunnskap. Denne gangen ble det veldig spesielt. Han har gått av med pensjon og hans avd. rus og psykiatri, skal flytte. Stedet var preget av oppgitthet og frustrasjon. Dr. Smith var også preget av dette, men han så alle de nye muligheter hans noe ufrivillig pensjonisttilværelse hadde gitt han. Han får nå reise verden rundt å dele av sine erfaringer og NADA-verden, 40 land, gleder seg over dette. Han sa at han med glede kommer til oss i Norge også.

Jeg vet at Norma Hotaling, SAGE i San Francisco, som døde i des. 2008 og jeg har en spesiell plass i Dr. Smith’s hjerte og nå lot han meg få lov å velge hva jeg ville fra hans kontor. Jeg kunne ta alt jeg ønsket meg. Jeg valgte en plankett hvor det står at han har en livslangt medlemskap i organisasjonen han selv grunnla, NADA. Og i tillegg ga han meg sin nøkkel til Lincoln hospital, fordi han vet at dette stedet betyr noe helt spesielt for meg.

Nå er det 2 dager igjen til bryllupet til Brianne og Dave, og dagen i dag ble veldig spesiell, men det får komme senere.

Ingen kjenner morgendagen

”Intet nytt liv fødes uten smerte…Vi alle kommer til punkter i livet hvor alt virker mørkt og meningsløst, det er her et nytt liv fødes…Og hos dem som har gått igjennom denne tiden finnes ikke lenger medlidenhet, kun medlidenhetens handling – og det er å tillate et annet menneske å få gå de skritt som kreves for at det nye livet skal få se dagens lys…Ingen av oss kan gi et annet menneske selve livet, men vi kan legge til rett for det nye live som skal leves…” (Willfrid Stinissen)

Det er stille og rolig rundt meg, jeg har det trygt og godt – i dag. Jeg får lov til å kjenne på alt som skjer i meg, utløst av det som oppstår rundt meg og av mine tanker, minner, håp og drømmer. Ingen ting føler jeg behov for å flykte fra- lenger. Ikke alt er godt, men det gjør meg ikke så vondt at rusen trenger å redde meg fra den smerten jeg ikke helt fult ut klarer å handtere, ved føste forsøk. Det er en frihet jeg unner alle mine «søstre og brødre» å få oppleve. Men hvorfor skulle det ta så mange år før jeg fikk oppleve dette?

Hva har preget mitt liv? Redsel og Ensomhet. Hvor var de voksne som skulle passe meg? De jeg trodde skulle være snille mot meg fanget meg inn i en verden av utnyttelse og utstøtelse. Det var ingen guid der for meg etter overgrep og krenkelser. Det fantes ingen som strakk ut en hånd for å hjelpe meg. De som strakk den ut, skulle hjelpe seg selv. På en eller annen måte. Som barn var det noen ga meg rusmidler for selv å få en bekreftelse på at de var kule voksne, andre ga meg penger mot at de fikk tilfredstille sine drømmer om å ha sex med et barn og leger som ga meg piller fordi dem ikke hadde tid til å bli kjent med hvorfor jeg drev med selvskading og rusing Piller ble satt inn istedet for å gi meg sunne verktøy til å handtere alt på innsiden, så jeg slapp å flykte fra alt det vonde inne i meg.

Det var ingen voksenperson som var i stand til å se et lite barns behov i mitt oppvekstmiljø, dernest at det stille barn ble glemt og glemte barn blir oversett av de fleste, bortsett fra hos dem som har slike barn i sikte for å tilfredsstille seg selv. Psykoser, depresjon, angst og selvmordforsøk ble medisinert – med ett eller annet. Symptomene skulle bort. Og det fort. Ingen orket å følge meg igjennom traumene, ingen orket å hjelpe meg til å få en økt psykisk og mental styrke, ingen holdt meg ut når jeg var meg i mine kamper for livet.

De som hadde fått i oppgave, og penger, av politikere til å ta vare på slike skadeskutte sjeler som meg, vi traumatiserte som slet med rusproblematikk, var heller ikke der for meg da jeg trengte dem som mest. Jeg fikk oppleve at også disse brukte mitt liv som en brikke i sitt indre maktspill mot hverandre i institusjonene. At jeg til syvende og sist ble stående helt alene uten alt, til og med rusen var borte når de var ferdig med meg, det tenkte de ikke på- de tenkte kun på å redde sitt eget skinn etter overgrep som ansatte hadde begått mot meg. Og hvor skulle jeg gå med dette? Hvem ville ha trodd en sliten rusmisbruker?

Hvorfor tok det 36 år før jeg fikk kjenne et snev av lykke i livet av selve livet? Hvorfor? Fordi det var da jeg var 34 år en tørrlagt alkoholiker kom inn i mitt liv, en som forsto og orket meg da jeg slet som verst. Jeg ble møtt av en tørrlagt rusmisbruker, medisinfaglig og psykatriutdannet, som hadde gått alle stier og krinkelkroker i rusen som sa: Du må la alt som gir deg rusopplevelse ligge. Du må trene på å tåle og du må holde ut…Det kom inn et voksent barn av alkoholiker som forsto hvilken ensomhet jeg bar på og hvilken smerte det var i å forsøke å flykte fra den. Han satt ord på mye av min forvirring. Jeg traff deretter en prest som jobbet med sjelsorg, som forsto at det lå lag, på lag, på lag av ubearbeidede opplevelser og sorg, som måtte sorteres og bearbeides. Dette krevde at hode mitt var klart og tilstede , først da kunne selve livet gi meg mine første fornemmelser av glede.

Jeg vet at det er denne veien vi alle må gå, hvordan vi kommer dit eller hvor raskt, finner personen selv ut. En ting er i alle fall sikkert: Så lenge jeg lever og er rusfri, skal jeg være der for dem som sliter på en eller annen måte pga. rusmisbruk. Kan jeg være med på å legge til rette for det nye livet, så skal jeg gjøre det. Jeg skal bidra så godt jeg kan slik at den rusmisbruker som ønsker å oppleve noe annet enn det rusmidler kan gi, får det. Og for dem som ønsker å delta, fysisk og følelsesmessig i sine liv, en dag skal lykkes. Petter holdt ut med meg – og gjør det ennå. Jeg holder ut med noen og jeg skal gjøre mitt så jeg kan fortsette med det.

Sender med dette ut en tanke til alle dem som sliter i sitt rusmisbruk i dag, til alle dem som tar sin første dose av noe i kveld og til alle de barn som fødes inn i rusmisbruk i dette minutt.