Det er en tid for alt og sorgen har sin

Det er ikke første gang jeg har det sånn. Jeg mest lyst til å skrike ut om alt jeg har på hjerte. Det er så mye jeg ville ha sagt, men jeg orker ikke. Mye jeg skulle ha gjort, men jeg har ikke kreftene nå. Tankene farer hit og dit, men jeg får ikke helt taket på noen av dem. En ting har vært å miste noen jeg er glad i ved en fysisk død, noe annet er å miste mennesker og løsninger jeg har trodd på. Dessverre så er det jo ikke sånn at det bare er en aktiv rusmisbrukende person som har dratt meg ut og inn av håpet om at ting er på rett vei. Kjære, kjære søstra mi, du som jeg aldri fikk muligheten til å bli ordentlig kjent med fordi rusen sto i veien for oss. Vi forsøkte, men vi lykkes aldri. Du viste ved flere anledninger at ting var på god vei, men det holdt ikke så lenge avgangen. Alt hva du gjorde i rusens galskap kunne jeg forholde meg til fordi du alltid var ærlig mot meg og sa det som det var. Uansett hva du gjorde ga det meg aldri opplevelse av svik. Den er det mange andre som har gitt meg. Lenge før du døde hadde jeg mistet så mye av gleden min på grunn av mange smertefulle erfaringer. Jeg ble bare mer og mer redd. Gikk hele tiden å tenke på hva som kanskje kunne bli det neste. Av hvem og hvordan skulle neste slag komme som kunne ramme meg. Det vanskeligste med alt var at slagene ikke var fysiske eller gitt av fiender. Du var aldri med i disse slitsomme tankene. Slaget kom og det rammet hardt – denne gangen var det at du forlot oss.

Kunnskap gir smerte sies det, men kunnskapsløshet kan drepe. Jeg kunne ha vært spart for mye om jeg ikke gjennomskuet en god del det som skjer både her og der, men dessverre så tror jeg at jeg gjør det. Uansett så smerter det jeg forstår av det jeg får høre om. Livet er sterkt og skjørt på samme gang. Det kan være slitsomt å være menneske til tider for alle, men tyngre er det for oss som står for det meste alene og har våre egne dype sjelelige sår. Derfor så gjør det meg vondt når jeg ser og hører at noen jakter på bagateller bare for å sverte og ødelegge det lille som kanskje kan bidra med noe for dem som sliter. For alle dem som kjente ditt liv og dine kamper vet at mye av det du opplevde var et resultat av kunnskapsløshet og indre stridigheter mellom de ulike hjelperne du oppsøkte.

Det er en tid for alt og sorgen har sin. Den er forferdelig tappende uansett hva som har utløste den. Men, igjen skal jeg reise meg. Det noe og noen som vil hjelpe å løfte meg opp igjen. Jeg har fått en del erfaringer som gjør at jeg i dag vet at det som kan føles som en undergang blir en redning til slutt. Deg, min egen kjære søster, kunne jeg ikke hjelpe, men hver dag får jeg små vink som forteller meg at jeg er på en vei jeg skal fortsette på. Hver dag møter jeg på de med håpstomme øyene som knapt nok ser meg når vi er i samme rom, og andre med sorgfulle som søker etter trøst . I tillegg til disse får jeg høre og se mange av dem som engang kom med tunge byrder og som i dag har fått et liv de trives med. Jeg må ikke la noe ødelegge for de ønsker og mål jeg hadde da jeg startet Retretten. Jeg må gjøre det som kreves for å finne tilbake til roen jeg trenger i livet mitt. Jeg må holde fast for kreftene skal komme tilbake. Jeg vet de kommer tilbake.

Du klarte ikke nyttegjøre deg av den hjelpen Retretten har å tilby, men jeg vet at du ville at andre skulle bli kjent med oss og prøve på det du selv ikke maktet. Ingen menneske kan gi et annet livet, men vi kan alle gjøre vårt for legge ting til rette for at det livet som er skal bli godt. Jeg skal gjøre mitt sammen med Mona og de andre gode medarbeiderne som finnes i Retretten og i rusfeltet forøvrig , slik at færre skal få den samme utgang av livet som du fikk. Hvil i fred min kjære Hege

Bør vi stille noen andre spørsmål enn de vi alt har stilt?

Utfra min faktakunnskap, hverdag og verden så blir det feil å fortsette å la syke mennesker være et bilde på en mislykket og feilslått narkotikapolitikk og handle deretter. Det blir helt feil når politikere profitterer på dette og sier at de skal arbeide for å åpne opp for økt tilgjengenlighet av de stoffene disse menneskene er blitt sykere av.

Politikere vil oss vel
Jeg går utfra at politikere vil oss vel og at de mener at bare stoffene blir legalisert eller foreskrevet av en lege så blir de fleste problemer borte. Hvilke av alle problemer som blir borte er jeg litt usikker på, men for de psykiske, fysiske og sosiale endres nok ingenting på lang sikt. Hadde det vært sånn at hjernen var skrudd sammen slik at den forsto forskjellen på legalt og illegalt rusmiddel, så kunne vi bruke legaliseringen og legeordninering som virkemiddel på å løse problemene rusmidler skaper. ”Hasj og Heroin som er kjøpt på ”Narkoteket” blir man ikke avhengige av, og det bidrar heller ikke til at livet kjøres rett i grøfta om man skulle være så uheldig å bli avhengig av det” Men slik er det dessverre ikke. Hjernen spør ikke hvor og hvordan man har kjøpt rusmidlet. Den gjenkjenner hva midlene med ruspotensiale gjør med hode og følelseslivet. Det som gir velbehag og gode følelser er det vi vil søke etter gang på gang. Spesielt om livet føles tungt og vondt. Alle midler med ruspotensiale, legale eller illegale, vil alltid forstyrre hjernens samordningsfunksjon hvilket igjen leder til blant annet dårlig resoneringsevne, nedsatt koordinering og hukommelse, noe som igjen fører til at vi blir ute av stand til å ta gode valg for livet vårt.Dessuten så skaper rusmidlener problemer for hormonsystem noe som igjen gir konsekvenser for immunforsvaret vårt.

Heroin og hasj
Nå står vi ved en skillevei – det skal vurderes om det skal åpnes for heroinbasert behandling for de mest utslåtte og legalisering av hasj så vi reduserer negative konsekvenser for de unge. Heroinbehandlingen er for dem som indirekte har fått diagnosen behandlingsresistente – ikke behandlingsbare. Disse mener man ikke har kunnet nyttegjøre seg rusfri- eller annen legemiddelassistert behandling. MEN, har disse pasientene vært nøye utredet før man valgte behandlingsinstitusjon som hadde et innhold som ville hjelpe den aktuelle pasient? Var ting lagt til rette etter endt institusjoneopphold for at personen skulle klare å holde seg rusfri?

Hjelp i forhold til behov?
Utfra mitt ståsted så ser jeg at alkohol, piller og narkotikamisbruk bare er et symptom, og i den forbindelse lurer jeg på noe. Hvem gransker hva som var problemet den første gangen de nevnte her var i kontakt med det offentlige hjelpeapparat, barnevern, sosialen, DPS, rusinst. fengsel mm.,behandling og den neste og den neste og neste…? Hvem har sjekket om innholdet i det som man i dag definerer som «en behandling som ikke førte fram», var en god behandling i forhold til personens behov?

Gjengangere
Nå er det ikke uvanlig at en alkohol– og rusmiddelavhengig har vært igjennom programmet ved en institusjon mer enn én gang. Blir dette tatt med i vurderingen når man mener at x-antall rusfri- eller medikamentelle behandlinger ikke har ført fram? Og i så fall, hvorfor er personen sendt til samme plass flere ganger når man visste at det ikke ledet til bedring? Og til sist, hvordan forberedte og gjennomførte man rehabiliteringen etter endt institusjonsopphold? Ble disse menneskene egentlig gitt en reell sjanse til å bli restituert?

Tilgjengelighet
Hva har det nevnte med narkotikapolitikken å gjøre? Det var ikke manglende tilgjengelighet til alkohol og rusmidler som var årsaken til at noen fikk et alkohol– og rusrelatert problem, det var tilgjengeligheten som bidro til det. Hvordan kan man da mene at man med økt tilgjengelighet skal lede til bedring for dem som allerede har utviklet et rusmiddelproblem eller til mennesker som er i risikogruppen for å få et? Resultatet av heroinbasert behandling vil jo kun fortsatt bli en kamp mot abstinensene som igjen leder til mer bruk og økte doser for de fleste går jeg utfra. Fordi det er hva som er dynamikken i avhengigheten. Og de unge vil jo få mer av et stoff som påvirker hjernen. Heroinavhengige vil slippe smerte og de unge vil slippe anmerkninger som kan ødelegge deres fremtidge yrkesvalg, men jeg ser ikke andre ting det vil hjelpe på.

Nye spørsmål er nødvendig
Det å legge skylden på narkotikapolitikken for at vi har syke mennesker blir for enkelt. Ja rett og slett farlig. Slik jeg ser det vil det å legge skyld/ansvar på politikken bare være en enkel fremgangsmåte for å få slutt på en vanskelig diskusjon – men dette vil jo ikke på noen måte hjelpe mennesker som lider. Vi må få en bredere diskusjon på dette feltet og flere spørsmål enn den vi har i dag. Vi ha hele mennesket med oss inn i diskusjonen. Livet handler om noe mer enn bare å slippe unna abstinenser, ubehagsfølelser og rent rulleblad. Vi bør vel stille spørsmål som kan gavne livet?

Leve livet – ikke bare eksistere
Hele livet handler om å lære, trene og mestre, for så å kunne ta ansvar for sitt eget liv og sin egen hverdag. Ansvaret må ledes tilbake dit det hører hjemme, hos personen selv – og personen må få den hjelpen som er nødvendig for selv å kunne ta dette ansvaret. Ansvar gir frihet til å velge hva man vil – avhengigheten til rusmidler vil alltid stå som hinder for de gode valg. Valg som gir livet en god mening.

Hva skal vi gjøre med innsatte som ønsker å rehabiliteres ?

Utdrag fra evalueringen til de innsatte etter kortkurset av ANTA som vi har kalt; KORTinnPÅ.

Det var syv godt motiverte gjengangere i Oslo fengsel som deltok på dette ukeskurset. Disse 7 har fulgt vårt motiveringskurs , VeiValget, noen måneder, 2 dager i uken. Alle syv har svart mer eller mindre likt. De synes kurset var svært lærerikt, de opplevde at de hadde fått mange bekreftelser og de ville fortsette å fordype seg i temaene. De likte settingen med at jeg som foreleser hadde mer enn bare en formell kompetanse. Samlet sett så var alt veldig positivt. Tungt og slitsomt, men positivt. De mente at de nå forsto bedre hva som lå i det å ta ansvar for eget liv. Samtlige ga utrykk for at de synes det var trist at de ikke hadde fått denne innsikten for flere år siden. Alle hadde vært i det offentlige omsorgsapparatet, noen fra de var små og alle hadde vært innom rusinstitusjoner og enkelte hadde vært i psykiatrien. Den sorgen de uttrykker er en sorg jeg selv kjenner godt igjen.

Jeg vil dele med dere 2 av de som har skrevet noe utfyllende under ” Egne kommentarer” på evalueringsskjemaet.

Den første er en godt voksen mann som har vært ut og inn av alt fra barnevernsinstitusjoner, psykiatrien, rusinstitusjoner til nå å være en gjenganger i fengsl. Denne gangen som tidligere sitter han på en lengre dom. Jeg har snakket med han igjennom mange år, men har aldri blitt kjent med den personen han er bakom den store ”torpedomasken” (han er ingen torpedo, men kan lett bli stemplet som det utfra utseende). Det er en av de mest omtenksomme, reflekterte og rettskafne jeg har møtt. Dessverre så har ikke den siden fått mulighet til å vise seg fordi han aldri har blitt møtt på en slik måte som kunne ha hjulpet han. Jeg har behov for å si at ingen av mennene i vår gruppe fremstiller seg som ofre eller uskyldige.

” Jeg hadde ikke noen forventninger til dette kurset og det har noe med mine tidligere erfaringer. Men jeg sitter nå igjen med en veldig positiv opplevelse av det hele. Det er mange av temaene som jeg vil ta med meg videre i livet, og jobbe mer målretta med, steg for steg. Hovedgrunnen til at jeg har fått en positiv opplevelse av dette kurset tror jeg ligger i at når jeg har lytta på hva Rita har sagt, forstår jeg hva hun snakker om og hun forstår også hva jeg sier til henne. Med mine erfaringer er dette første gang i mitt liv hvor noen forstår min frustrasjon over hvor vanskelig det er å være helt ærlig på ting når man ikke får noe forståelse tilbake. Så til slutt må jeg få lov å takke deg Rita for et veldig godt kurs og du skal vite at dette har vært et vendepunkt for meg i positiv retning. Tusen takk.”

Jeg forsto veldig godt hva han snakket om. Det å ikke kunne sette ord på det du trenger hjelp til er en fortvilende situasjon å være i. Det å ikke forstå betydningen av ordene og hva de rommer når man er i samtale med hjelpeapparatet er grusomt. Som jeg sa til han: Dette er ikke en medfødt kunnskap og når ingen har lært oss det så er det heller ingen kunnskap vi kan ha. Gruppen delte mange ting rundt akkurat det med å ikke forstå hverken vedtak eller innholdet dommeravsigelser. Veien videre for han er ikke fult så ensom som den var på mandag. Og han har en større forståelse av hva som ligger i utsagnet: Du har selv ansvar. Så lenge vi kan så skal vi være der, den saken er klar. Han fortjener så mye mer enn hva han har fått hittil i livet. Det fortjener også kona og barnet hans.

Den neste var en flink liten gutt inntil ansvaret ble større enn hva han som barn kunne makte å handtere. Han klarte seg sånn utenfra sett greit frem til slutten av tenårene, men da det revnet gikk alt galt. Det ble noen grusomme konsekvenser. Både for han, hans familie og andre rundt han. Mannen over brukte narkotika og han her brukte for det meste alkohol. Han har mange forsøk på å komme seg ut av både alkoholmisbruk og sine psykiske problemer, men han fikk det ikke til. Nå kan det hende han må sitte mange år i fengsel. Og da mener jeg veldig mange år. Igjennom dette kurset og de foregående ukene han har vært hos oss har han fått tilbake håpet og troen på at han en dag skal få det godt med seg selv, sin familie og at han nå har en mulighet til å bli kjent med barnet sitt.

” Jeg vil takk dere alle for den fineste uka jeg har hatt så langt i Oslo fengsel, som er noen år nå. Jeg er så glad for at jeg begynte i Retretten. Dere er så fine mennesker. Og dere er alle forbilder for meg. Jeg føler litt som vi er en familie, og det gir meg utrolig mye. Jeg har ikke på 10 år vært så klar som nå til å for å forandre livet mitt til noe positivt. Retretten drar meg i riktig retning, og nå er det bare opp til meg selv. Rita du er det av de mest fantastiske menneske jeg har møtt i hele mitt liv. Du gir av hele ditt hjerte, og det gjør det mye lettere for meg å åpne meg. Du snakker rett fra leveren, og du vet hva du prater om. Så mye kunnskap du sitter med er jo helt sykt. Dette ANTA-kurset gikk over alle mine forventninger. For første gangen er jeg stolt av meg selv for at jeg selv prøver å forandre livet mitt.
Jeg ser bare hele tiden at Retretten vet hva de snakker om, dere alle har jo vært der før. Det gjør alt så mye mer interessant. Jeg har sagt det før og sier det igjen. Dere i Retretten gjør en viktig jobb. Dere hjelper oss i fengselet og dere følger oss opp den dagen vi blir løslatt. At det finnes så utrolig gode mennesker gjør meg så lykkelig. Jeg er blitt glad i dere alle. Dere er ett av de verktøyene jeg trenger i livet for å lykkes. Og ved å lykkes mener jeg å være RUSFRI. Jeg bare ser hvor glade min familie er over at jeg får hjelp her inne for mine rusproblemer.
Jeg vil bare takke for en kjempeuke. Gleder meg til nye stunder sammen. Tusen takk Rita for alt du gir meg. Jeg er sååååååååååå takknemlig. Dere i Retretten er mine forbilder. Glad jeg har møtt dere og gleder meg til tiden fremover. Glad i deg”

Nå har jeg ikke noe behov for å fremheve meg selv eller Retretten, men jeg håper at dere som leser dette forstår verdien av å benytte brukererfaring i kombinasjon med den formelle kompetanse. At dere som sitter i posisjoner som kan gjøre en forskjell for dem som lider benytter dere av alt som kan hjelpe. Brukerrepresentanter kan bidra med mye, men vi har begrensense ressurser og kan ikke følge noen helt til mål alene. Det er viktig at vi jobber sammen- for mennesker som ber om hjelp og ikke minst alle de som trenger hjelpe fra ulike tjenesteytre. De har som oftest lidd lenge og mer enn nok. Vi har i denne uken fått være med 7 som ønsker rehabilitering, hvor skal de gå videre? Hvem med makt og myndighet vil lytte til dem slik at de kan få den hjelp de selv gir utrykk for at de trenger? Hjelp meg i å finne dem er dere snill!

I disse engletider…

Jeg ser henne for meg. En vakker ung kvinne. Hun var over 170 cm høy og slank. Veldig slank. Hun var urolig. Hun så seg rundt i det lille rommet jeg hadde. Jeg så ikke øynene fra der jeg satt, men jeg fornemmet at de flakket hit og dit. Jeg fikk en mistanke om at hun egentlig ikke ville snakke med meg, At hun bare ville videre. Da hun satte seg på stolen foran meg og la det ene benet over det andre så jeg hvor tynn hun var. Låret var ikke tykkere enn leggen min. Øynene var som sunket inn i hode og brunkremen klarte ikke å skjule de mørke ringene under dem. Det så ut som om kinnbena stakk ut i ansiktet hennes. Men allikevel var hun vakker.

Faren hadde tatt kontakt med meg. Han ville at jeg skulle hjelpe datteren. De hadde forsøkt alt, men ingenting så til å nyttet. Moren hadde fått en mistanke om at hun kanskje brukte narkotika. De var usikre, men hun ble bare tynnere og tynnere, merkeligere og merkligere og var ikke til å kjenne igjen, fortalte han meg. Han var villig til å betale hva som helst bare datteren fikk hjelp. Han var villig til å betale, men han hadde ingen mulighet til å komme ned sammen med henne til første samtale.Moren var i utlandet annen familie var det heller ikke som kunne komme med henne.

Hun hadde på seg en joggesko, mørkbrun velurbuske og velurhettejakke. Hetten var foret med et silkeaktig stoff. Under hadde hun en hvit t-shirt med rund hals. Det var en jaget, ensom sjel som satt der hos meg. En ung kvinne som ikke hadde noen rusproblem, men slet med anorexi. Hun opplevde ikke selv at hun hadde noen problem. Alt var greit. Da hun så jeg hadde en vekt ville hun veie seg. Hun tok av seg sko og jakke. Jeg hadde lagt merke til hårveksten i ansiktet hennes. Det var som et tett dunlag. På armene kunne jeg se at hun også hadde veldig mye hår. Hva hun veide fikk jeg aldri vite. Det var lett å forstå at hun ikke ville ha noen samtale så jeg tilbød akupunktur. Noe hun sa ja til. Hun så nok med at det var en fin måte å slippe unna samtalen på.

Hun følte nok ro og kom noen ganger å fikk akupunktur. Jeg oppmuntret henne til å oppsøke en samtalepartner innenfor det offentlige, men det ville hun ikke. Hun hadde ingen problem. En dag kom hun gledestålende og fortalte at hun skulle puste seg tilbake til tidligere liv så hun kunne rydde i karma. Kvinnen hun hadde funnet frem til hadde gitt henne noen øvelser, østerlandske riter, som hun skulle ta om morgenen før frokost. I tillegg hadde hun fått en diett; hun skulle spise noen sprir som skulle spire i det vestre hjørne på kjøkkenet i 48 timer. Og disse spirene var å finne i en butikk på Grünerløkka. Som den anotekrikeren hun var så tok hun ingen buss eller trikk, hun gikk – fra Frogner. Alt dette var som å gi dop til en narkoman. Alt som kunne konsumere hennes tid var hjertelig velkomment. Jeg så henne aldri mer. Jeg vet ikke om hun lever.

Diskusjonene om tidligere liv har jeg sittet midt i en gang før mitt møte med anorektikeren. På skolen da jeg utdannet meg til akupunktør. En av elevene der kom en dag gråtende på skolen, hennes barndomsvenninne hadde tatt sitt eget liv. Siden det var barndomsvenninne så kunne det ikke ha vært gamle jenta, tenkte jeg. En av de mest dominante elevene slang ut av at dette var gammel karma som skulle vært gjort opp i dette liv, men nå måtte hun fortsette jobben i sitt neste. En annen kvinne fulgte opp med at det å stikke av nå ville bare forlenge prosessen. Dette hadde ikke jeg hørt om før så jeg fulgte litt med uten og helt forstå at noen kunne tro på slikt. Hun som hadde mistet venninnen sin ble veldig fortvilet. Der satt klasses ”guru” en egosentrisk godt voksen mann og en ung kvinne og messet om hva hun kanskje hadde vært i tidligere liv siden hun hadde hatt så tungt at hun valgte selvmord som en pause. Venninnen fortalte at den stakkars jente hadde ikke gjort annet galt enn å bli født inn i vanskelige kår. Diskusjonparet forklarte at vi alle valgte våre foreldre utfra hvilke prøvelser vi måtte igjennom for å betale tilbake det vi hadde gjort galt i tidligere liv. Dette utviklet seg til en smertefull seanse. Kvinnen forklarte og forsvarte sin venninne med nebb og klør. Jenta som hadde forlatt livet hadde opplevd et liv med misbruk på alle tenkelige måter og hadde endt opp som narkoman i tidlig tenårene. Og nå satt kvinnen med en fryktelig skyldfølelse fordi hun ikke hadde klart å forhindre dette selvmordet.

Det var et fortvilet syn og se min med-student sitte mellom to mennesker som antageligvis hadde fått litt kjeft i barndommen og kjent på en ungdomskjærlighetssorg. Tilslutt ble det så ille at jeg ikke visste hva hun gråt for – tapet av venninnen eller av en desperasjon for å få disse til å slutte med slikt snakk. Jeg fikk det fryktelig vondt, kjente av det svimlet helt. Skulle disse jobbe med mennesker som trengte hjelp tenkte jeg. Da hun til slutt hørtes hysterisk ut og sa: dere kan jo ikke si at noen velger seg slike foreldre. En far som misbruker henne seksuelt fra hun var et lite barn og en mor som er ute avstand til å forsvare henne. Ingen kan velge slike foreldre skrek hun. Læreren vår hadde kommet inn og deltok i diskusjonen – han støttet det tidligerelivsynet. Da ble det nok for meg. Jeg var der,jeg kunne forsvare meg og meg skulle de svare. Jeg reiste meg opp og delte i kortversjon av min historie og spurte dem hva de mente om meg som kunne ha valgt meg inn i et slikt liv. Hvilket liv hadde jeg hatt tidligere som fortjente noe slikt. Det ble stille.

Men den som aldri forlater mitt hode er den unge kvinnen som sto ved gravens rand. Vi vet at de som får en enrom hårvekst på kroppen ikke har så mye forsvar igjen. Ble hun reddet av å rydde opp i tidligere liv, gjøre øvelser hentet fra et fremmed land eller spise noen spirer som har grodd under spesielle forhold i en nøyaktig tidsperiode? Eller kom det noe annet i hennes vei som hjalp henne? Og nå stiller jeg meg spørsålet: Vil noen hardt skadeskutte sjeler la seg repareres i møte med sine overjordiske engler ? I mitt hode blir dette en selskapslek, slikt vi kan holde på med i lystige lag, men langt borte fra mennesker i dyp sjelelig nød.

Maktesløs

En ny melding om et dødsfall. En ung jente døde under et epileptisk anfall. En epilepsi som ble en følge etter en overdose GHB. Ikke fordi hun hadde utviklet noen avhengighet, men av noe som kan ansees for en ungdomsflørt med rusmidler. Hva kan vi gjøre? (foreldrene ønsker at jeg forteller dette)

Nå sitter det en mor, far, søsken, besteforeldre og venner igjen i dyp sorg. Med en gnagende tvil om at de kanskje kunne ha gjort noe for å forhindret dette. Hva kunne de ha gjort?

Det å snakke med pårørende berører meg dypt inn i hjerte. Fortvilelsen, desperasjonen, sorgen og ikke minst skyldfølelsen de bærer gjør meg vondt. Hva kan jeg – lille meg gi dem av lindring? Hva kan jeg gjøre? Det eneste jeg kan er å gi av min tid så de kan få tømme seg for noe av alle de vonde tankene og følelsene de har.

Andre meldiger jeg har fryktet har også tikket inn. Et nytt år følger etter jule -og nyttårfeiringer. I år som tidligere så har ikke alle har kommet like godt ut av dem. Det er tungt å høre om de jeg så i fjor, som jeg så kjempet seg igjennom tunge stunder, som hadde tillit nok til oss slik at vi kunne være med å mobilisere håp og tro på bedre dager når det stormet som verst inne i dem. Nå er noen ute å sliter igjen. Deres pårørende er atter satt beredskapsmodus. Alle døgnets våkne timer går med på å være redd. Jeg kjenner det i kroppen når jeg får høre om hvordan barn og ektefeller kryper lags veggene for ikke å vekke demonen som raser i en aktiv alkohol -og narkotikamisbruker. Ser for meg de fortvilede foreldre som kjemper for at deres barn – som er godt voksne – ikke skal miste det lille som måtte være igjen. Hva kan vi gjøre – hva kan jeg gjøre?

Det jeg skal gjøre er fortsatt jobbe for å holde Retretten åpen slik at de som trenger litt støtte på veien ikke skal føle seg ensomme og overlatt til seg selv. Det er hva jeg kan gjøre!

Var det dette som var drømmen – eller?

Det var en urolig sjel som kom inn i rettsalen i dag for å få sin dom forkynt. Kjæresten satt der,en vakker ung kvinne. Hun var svært blek med et redd blikk. Aktor var der først av alle, forsvarer kom rett etter og tok i mot den tiltalte som ble fulgt inn av to fra arresten. Vi satt der alle sammen å tittet opp på klokken. Den sneglet seg over to. Det var kl.14.00 de hadde sagt at dommen skulle forkynnes. Den ble 5 over, kjærestens venninne visker febrilsk med henne. Så 10 over, og venninnen forsøker å skape en viskedialog med meg også, men jeg blir taus og har ingen behov av å snakke når det er en slik spenning i rommet jeg er i. 14 minutter over kom dommeren inn med sine to meddommere.
«Beklager forsinkelsen». Han forstatte uten å se opp: «Jeg skal nå forkynne dommen, jeg kommer ikke til å lese alt, jeg vil forklare hvorfor når jeg kommer dit» Det han ikke leste var innholdet i de konkrete nummerete paragrafene tiltalte ble dømt under.

Det var en lang og vondt innledning. Den var detaljert fra flere vikler. Og endelig kom det vi alle hadde ventet på: 7 års forvaring, minstetid 4 år med fratrekk på 320 dager i varetekt. Pluss noen og syttitusen han måtte betale i erstatning.

Anker på stedet

Hele dommen?

Ja

Da har domfelt i samråd med sin advokat anket hele dommen

Det hele var over på noen minutter, men det føltes som en evighet. Jeg er glad jeg har valgt å vite minst mulig om hvorfor gutta vi jobber med sitter. Det er best sånn. I dag fikk jeg bekreftet at dette har vært et klokt valg. Jeg er glad jeg blir kjent med gutta for det dem er der dem sitter,mens de er rusfrie. Det er gode og omtenksomme mennesker jeg får møte. Da jeg ringte i kveld og spurte hvordan han hadde det svarte han: Jeg tenker på mamma og kjæresten min, jeg synes synd på dem. Igjen har jeg gjort mamma vondt og kjæresten min må nå leve med meg som sitter her. Og antalig lenge. Det var ikke dette vi planla.Ingen selvmedlidenhet å spore, bare en enorm bekymring for de to som står han nærmest.

At dette ikke var planlagt vet jeg og jeg tror på det som er blitt sagt. På grunn av en ulykke og store mengder smertestillende så gikk det galt. Det han fryktet mest etter siste dom var det som skjedde. Tilbakefall. Ikke på den vanlige måten- det å stikke ned på «plata» med en gang porten ble lukket bak seg – slik han hadde gjort 11 ganger tidligere. Nei denne gangen skjedde det etter noen år via smertestillende piller gitt av en lege. Og tydeligvis en uvitende en.

Jeg vet ikke hva som skjer med mennesker som får en forvaringsdom- får de behandling? Blir de utredet? Blir utredningen gjort med et nøytralt grunnlag, eller har de sakskyndinge med seg personens tidligere kriminelle rulleblad som et bakteppe for vurderingen som skal gjøres? Gies de en reell sjanse til å komme tilbake til samfunnet mens de soner? Det jeg vet er at det er mange vakre sjeler som går fortapt på grunn av manglede hjelp og støtte tidliger i livet, mens de er i behandling, sitter i fengsel eller ligger på psykiatriske sengeavdelinger.

Det er så lite jeg får gjort, men det lille jeg kan gjøre skal jeg fortsette med. Helst mest mulig uvitende om årsak for innsettelsene. Jeg vil fortsette å stille opp og fortelle hvordan jeg opplever dem i retten eller hvor det måtte være. Og i dette så får jeg håpe at de som virkelig kan bidra med å gjøre en forskjell benytter den makten og myndigheten de har til å gjøre noe for mennesker som kanskje ikke har de store oddsene her i livet. Jeg hadde bare behov for å skrive dette for dette handler om mennesker og mennesker som sjeldent blir gitt en rettferdig behandling. Og da tenker jeg ikke på fengselsdommen de får – det er kanskje det mest rettferdige av alt som gjøres mot såkalte kriminelel narkomane gjengangere.

Les mer om Retrettens arbeid: http://www.retretten.no

Sprøyterom, varmestue, gratis Heroin og legalisering av hasj- blir summen av kunnskapsløs og lite strukturert behandling av syke etter min mening


Foto: Eirik Sverdrup

Dette blir en veldig forenklet fremstilling av noe veldig komplekst. Årsaken til at jeg skriver dette er at jeg håper det kan bidra til at flere kan forstå litt mer av hvor viktig det er å gi rett behandling i forhold hva det enkelte menneske, som sliter med et avhengighetsproblem, har behov av. Mer rusmidler og destruktive miljøer er ingen behandling eller god løsning for noen uansett forhistorie og bakgrunn. Ei heller med tanke på forebygging, slik jeg ser det utfra mitt ståsted.

Nå vet ikke jeg helt hva som er hovedmålet til dem som kjemper for at vi skal få slike tilbud. Min erfaring er at folk som jobber innstendig for å kunne få gjennomført de nevnte tiltak har sine helt egne agendaer, og det er nødvendigvis ikke ene og alene for å hjelpe dem som lider pga alkoholisme eller narkomani. Samtidig så velger jeg og tro at fleste har gode hensikter, men mange av disse har ofte ikke nok faglig kunnskap om Avhengighetssyndromet (WHO ICD-10/DSM IV)* og hvordan man skal gi rett hjelp i forhold til sykdommens behov. De fleste jeg har vært borte i er mennesker med et stort varmt hjerte eller med en enda varmere hjerne. Berit Synnøve Nilsen skriver i sin masteroppgave, ”Hvordan påvirker rusreformen arbeidsoppgavene og yrkesrollen til ansatte uten formell kompetanse i tverrfaglig spesialisert behandling?”, at feltet ennå er påvirket av mangelfull kompetanse 8 år etter reform ble innført og tatt i bruk.
* WHO ICD-10 / DSM IV er diagnosemanualene som benyttes i vårt helsesystem

Det som preger diskusjonene i rusfeltet er at de ofte mer følelsestyrt enn faktastyrt synes jeg. De som mangler på arenaen er dem som sitter inne med kunnskap og formell kompetanse – fagfolk med god faglig kunnskap og innsikt i det de arbeider med. De med egenerfaring som alkohol -og rusmiddelmisbrukere, som i dag har fått et liv som gjør dem til en del av storsamfunnet er heller ikke på banen når slike tiltak skal diskuteres.
tv/klipp/621747/» title=»Rita hos » Viggo på lørdag»»>http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/621747/

Misbruk bare et symptom – det handler om å finne årsak
Siden vi i hovedsak er inne på narkotiske stoffer og tiltak som er primært knyttet til det, så undrer jeg meg over hvor all den innsiktsfulle forskningen om rusavhengighet blir av i behandlingsverden. Jeg leser en god del studier og annen faglitteratur som kan knyttes til årsaken for alkohol -og narkotikamisbruk. Siden jeg jobber i dette feltet føler jeg at jeg må jeg sette meg godt inn i dette kompliserte landskap som menneskesinnet trossalt er. I tillegg har jeg fremdeles mange ubesvarte spørsmål knyttet til mitt eget liv som rusmisbruker, men jeg er bare meg og kan ikke bli noe sannhetsvitne for alle de andre rusmiddelmibrukere.

Hovedgrunnen for at jeg leser det jeg gjør er at jeg skal kunne vidreformidle dette til Retrettens medarbeidere. Noe som er svært viktig for at de skal kunne forstå mer av våre brukere som vi er i kontakt med i løpet av året, og tipse dem om hva og hvor de kan få hjelp. I løpet av ett år får jeg henvendelser om hendelser som kan oppfattes som både mangelfull og useriøs behandling av syke alkohol -og rusmisbrukere. Igjennom alt Retretten får av info forstår jeg også at ikke alle er like opptatt av å finne ut årsaksammenhenger for å kunne sette inn god behandling og rette tiltak i forhold til å hjelpe folk ut av misbruket. Hva de er opptatt av skal ikke jeg spekulere så mye i, men jeg gjør meg jo noen tanker. Ikke minst om alle dem som får livet sitt ødelagt på grunn av dette.


Foto: Rita Nilsen, spindelvev etter regn

Ikke bare arv og miljø
” Vi må være vare vi som spiller på sjelestrengene til hverandre”, skriver forfatteren Tor Jonsson i sin novelle ”Eit illmenne”. Menneskesinnet er på mange måter sart og sterkt på samme tid og det derfor det er viktig å få både innsikt og kunnskap hvordan dette fungerer når man skal jobbe med personer med en avhengighets -og misbrukerproblematikk. Det er mange grunner til rusmiddelavhengighet og at misbruk av ulike stemnings – og tilstandsforandrendemidler oppstår. Noen ligger på det genetiske plan. Dvs. at man har en medfødt sårbarhet for å kunne utvikle avhengigheten. Vi vet at man kan ha hatt en god og trygg oppvekst, men kan allikevel havne i et voldsomt rusmisbruk – uansett hvor i livet man er. Det er ikke få ganger jeg har møtt på mennesker som forteller at de har hatt et normalt forhold til alkohol, men som lynet fra klar himmel har de utviklet alkoholisme på rekordtid. I noen ekstreme tilfeller til og med havner på heroinkjør i godt voksnen alder. Jeg har jobbet noen år i dette feltet nå og har snakket med flere hundre tunge misbrukere både i Norge og andre land. Noen jeg har støtt på har fortalt at de ikke kan sette fingeren på noe som tilsier at de skulle have der det har gjort. Men når jeg går tettere innpå dem så viser det seg at de har vært genetisk arvelig belastet og at det har vært noe som har aktivert genene. Psykiaterne Per Føyn og Shahram Shaygani skriver en del om dette i sin bok, ”Psykodynamisk behandling av ruslidelser”. For å forstå alt dette så må vi se litt mer på hjernens funksjon også.

Hjernen på godt og vondt
Prof. Johan Cullberg beskriver i sin bok, Dynamisk psykiatri, hvor komplisert og fintfølende hjernen er og hvordan dens ulike sentre styrer alle funksjonene i kropp og sinn – reaksjoner og atferd. Alle sentrene er helt avhengig av å kommunisere med hverandre slik at vi kan handle i trå med det som er best for liv og helse. Sånn enkelt fortalt. I det øyeblikket det blir en forstyrrelse i den fine samordningsfunksjonen mellom de ulike sentrene kan ting virkelig få negative konsekvenser. Vi har et senter som heter Amygdala og det er det sentret som bla. husker følelser. Om det får en opplevelse av noe virkelig godt, ja så vil den alltid huske det og vil ”arbeide hardt” for å få oss til å gjenta det som kan gi en slik følelse. Om det er rett eller galt er ikke spørsmålet. Hele forsvaret vårt er bygd opp slik at vi skal få slippe mest mulig ubehag og derfor vil det søke etter løsninger som hjelper oss med det.

Så tilbake til genene og de som ikke har en ”vond” barndom å skylde på. Noen av de jeg har snakket med har faktisk opplevd lykke kun engang i livet og det var første gangen de inntok og kjente virkningen av et rusmiddel. Av og til kunne det ha en sammenheng med en smertefull følelsesmessig nedtur, men ikke nødvendigvis bare det. En gutt jeg snakket med hadde ikke blitt tatt ut til det fotballaget han ønsket å være med i og han drakk seg stupfull. Der og da ble han hektet fordi han kjente den go’følelsen bare en med avhengighetsyndromet (WHO ICD-10) kan kjenne. Dette velbehaget har forskere også funnet ut at bare vi med avhengighetssyndromet opplever ved inntak av rusmidler. En annen brukte sovemedisiner etter at hennes første store kjærlighet gjorde det slutt med henne og hun ble blandingsmisbruker på kort tid. Det har vært flere av det sistnevnte, men jeg har også hørt om dem som kun har festet som alle andre ungdom gjør, men som av grunner de selv ikke forsto, ikke klarte å stoppe slik de andre vennene gjorde.

Barne -og ungdomsår
Prof. Jørg Mørland ved Folkehelseinstittutet skriver i sin artikkel, ”Moderne biologisk forståelsesmodeller for rusmiddelavhengighet”, at det er viktig at de som kan være genetisk disponert blir stimulert slik at de får gode mestringsopplevelser i barne – og ungdomsårene. På måten kan de også lettere velge bort rusmidlene for å kunne fortsette å holde på med sunne interesser, noe som lett kan komme i bakleksa når hjernen får smaken på rusenopplevelsen. Dr. Jon Johnsen ved Blakstad sykehus sier at vi som har vært rusmisbrukere må lære oss til å ta til takke med ”den nest bestefølelsen” resten av vårt liv, for det vi ønsker å føle kan kun skje ved inntak av rusmidler.

Utfra det jeg har funnet ut så langt, kan ikke jeg se at vi hjelper noen bort fra livet med rusmidler ved å legge til rette for rusing eller forebygge rusmisbruk med arenaer hvor man ruser seg eller endrer lover som gir økt tilgjengelighet for flere rusmidler.

Ikke behandlingsbare

Vi vet – de fleste som jobber seriøst med alkohol og rusmisbrukere, at mange av «våre» folk sliter med ubearbeidede traumer, sterke opplevelse både fra barndom og voksen alder. Vi vet også at det ikke er noen automatikk i at alkohol og narkotikamisbrukere får en utredning på traumeproblematikk og da med tanke på behandlingsforløpet de bør få i forhold til disse. Blir det kjent igjennom utredningen så er ikke bearbeiding av traumer en integrert del i den rusbehandlingen som vi har i Norge dag. De av oss som vet noe om dette vet også at mennesker med en slik tilleggsproblematikk ofte lever liv hvor de re-traumatiserers og har egentlig diagnosen Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Blir ikke dette tatt hensyn til blir det heller ikke snakk om noen mulighet for bedring i forhold til rusmisbruk. Det opereres med at rundt 50 -60 % av alkohol -og rusmisbrukere som defineres som gjengangere i behandlingssystemet eller fengsler har PTSD. Og for meg er ikke dette utenkelig. Før vi stempler noen som ikke bahendlingsbare – og sender dem inn i den trua at de må ha en livslang medisinering, så bør vi undersøke mer om de bakenforliggende årsaker.

Traumer
Det er mye litteratur om akkurat dette med traumer og alkohol -og rusmiddelmisbrukere, men de som jeg personlig synes beskriver dette best er psyk. Lisa Najavits, Seeking safty og Dr. Judith Herman, Trauma and recovery. De forteller at misbrukere kan ha hatt PTSD-episoder lenge før de begynte med rusmidler og de beskriver utfyldene om hvordan symptomene som følger traumereaksjoner. Man trenger ikke være intelligent for å forstå at det kan bli vanskelig å holde seg edru eller nykter med slikt.

Jeg håper at det jeg nå har skrevet kan vise at dette med å klare å kutte ut rusmidler ikke så mye med dårlig vilje eller moral å gjøre. Det er som psyk. Arnhild Lauveng skriver i sin selvbiografi, ”I morgen var jeg alltid en Løve”, når hun beskriver sine Schizofren-anfall og hvor noen mente hun bare kunne ta seg sammen: Hadde jeg kunne tatt meg sammen så hadde jeg gjort det for lenge siden, skriver hun. Sånn er det for oss som har levd med ubearbeidede traumer også. Hadde vi hatt andre metoder å ty til enn ulike midler med ruspotensiale, så hadde vi benyttet oss av det. Jeg håper også at dette kan bidra til at dere som tror at dere er håpløse misbrukere som naldri kan få det livet dere drømmer om, kan revurdere dette. Vær litt spion i eget liv, se hvilke tilbud dere har fått og om det samsvarer med det dere har behov for. Det kan være at det som har blitt sett på som en rusfri behandling har innholdt halleluja, husvask og matlaging eller møkking av fjøs. Ikke noe galt i det, men det holder dessverre ikke alene for mennesker som sliter med ubearbeidede traumer.

Symptomer på avvik som ikke defineres i en diagnose
Judith Herman skriver i sin bok at mange misbrukere kan ha hatt så store problemer i barndommen at de kan ha symptomer som man ikke kan knytte til noen av diagnosene man i dag finner beskrevet i WHO ICD-10 eller DSM IV. Jeg knytter dette til det Tonje Dybsland Berge og Mona Kristin Park Hårklau skriver i studien: ”Hjerne uten beskyttelse? Nevrobiologiske konsekvenser av å vokse opp med vold og omsorgssvikt”.

Her kan vi lese mer om hvordan hjernen skal utvikle seg og hvilke konsekvenser det gir om den ikke får utvikle seg slik den skal. Slik jeg forstår det så ligger nok noe av svaret på det som Herman tar nettopp her. Fordi de ulike sentrene i hjernen skal utvikle seg helt i pararellt er det viktig at forholden for en slik utvikling ligger til rette. Der hvor et barnet lever under slike forhold at livet står i fare vil kun deler av hjernen utvikle seg og det igjen gir konsekvenser for andre ferdigheter og gi atferds – og reaksjonsavvik. Det kan jo være årsaken at de ikke er så kjent og heller ikke blitt forklart igjennom diagnoser man i dag kjenner til?

Med NAV-systemet som ”primærbehandler”
Uansett traumer eller hjernesenterstoppende utvikling så er dette ubalanser som kan rettes opp. Men det krever at vi får et hjelpeapparat som forstår seg på hva som skjer når menneske ikke får rett behandling i forhold til behov. Vi må få et system som i alle fall bidrar at de eksistensielle grunnbehovene blir tilfredslit på en god måte. Bolig, økonomisk trygghet, meningsfult innhold i dagen og sosialt nettverk som man kan ha tillit til over tid. Jan Aasen skriver i sin masteroppgave i psykisk helsearbeid, ” Langs gjengrodde stier, Applikasjoner av traumeteori og treaumeterapi i behandlingstilbudet til brukere med sammensatte rus –og psykiske lidelser”, at NAV ofte blir stående som det eneste behandlingstilbudet disse får. Og de er ikke akkurat kjent for å ha noen god terapeutisk effekt på syke mennesker.

Det sies at traumereaksjoner ikke en psykiatrisk lidelse, men snarer en sunn reaksjon på en ekstrem opplevlese. Det som blir vankelig er når disse ikke blir bearbeidet på en god måte. I en bearbeiding må man gi hjernen en ny kunnskap. Altså må bla. Amygdala programmeres på nytt. Den må få en ny info.om at det som engang var en fare ikke er det lenger. Slik jeg har erfart så er kognitiv atferdsterapi det beste for traumepasienter. Men det det finnes mest av i våre behandlingsinstitusjoner er konfrontasjonsmetoder, program som bygger på konsekvenspedagogikk og arbeidstrening under de merkeligste forhold på lukkede institusjoner. Metoder som frarådes på det sterkeste i behandling av rusavhengige med sammensatte lidelser.

Det er få av institusjonene og behandlingsoppleggene som jeg vet om som har fokus på at personen skal kunne klare seg etter institusjonsoppholdet. Jeg kjenner kun til Solliakollektivet som har fokus på at personen en dag skal klare seg i egen bolig, arbeid og etablere seg med venner som de velger fordi de har samme interesse som dem og ikke bare fordi dem er tidligere rusmisbrukere. Dessuten så har de fleste gjengangere i rusomsorgen stort sett NAV-systemet som behandler og er det noe som kan være retraumatiserende så å mææte være avhengig av NAV. Det er ikke et system som er menneskevennlig uansett årsak til at man havner der. Jeg har hørt foredrag om en som tidligere var rektor og som ble syk. Måten hun ble behandlet på gjorde at hun måtte flytte fra kommunen hun bodde i håp om at hun sulle få bedre hjelp, men endte opp som uføretrygdet. Det forteller jo litt hvordan en med svakere utgangpunkt enn denne rektoren kan havne.

Mye å ta hensyn til, men det første må alltid være først
Som sagt så kan altså folk som ikke har en vanskelig oppvekst også havne utpå. Som regel så klarer de seg veldig bra med kun litt støtte i begynnelsen. Men felles for de som har hatt en vanskelig oppvekst er at de har tilknytningsforstyrrelser . Det slår jo uheldig ut med tanke på at man må ha en tillitsperson å knytte seg til når man skal i gang med rehabiliteringen. Det sies at 40 % av gjenreisning ligger knyttet til å endre livssituasjonen, altså må så å si alt kjent skiftes ut og 30 % ligger til behandler/tillitspersonen, 15% på metoder og de siste 15% på egne forventinger og håp. Tillit utvikles over tid, uansett hvilken bakgrunn man har og da med tanke på alle de ulike personene en rusmisbruker må forholde seg til i et behandlings -og rehabeliteringsforløp så forstår vi også at dette kan bli en stor utfordring. Det neste som kan forstyrre oppbyggingen av tillitspersoner er at i helse og omsorgsektoren er det mye utskiftninger av personalet, så sier det seg selv hvor vanskelig det være å få i gang en god behandling.

Per Føyn og Shahram Shaygani skriver også i sin bok at uansett hva årsaken er så må personen være rusfri før en behandling kan starte. Behandlingen må være både strukturert og målrettet. Hvor lang tid det tar før man kan gå i gang med selve behandling er veldig individuelt. Judith Herman som jobber utfra Recoveryfilosofien snakker om 3 faser og at gjenreisningen er en livslang prosess. Denne prosessen sier ikke at menneske er ute av stand til å ta vare på seg selv i behandlingsforløpet, men snarer at den legger vekt på selvstendighet fra dag en. Så det å skape tiltak som opprettholder hjelpesløshet ser jeg ingen nytt i for menneske som er avhengig av alkohol eller narkotika.

Tilslutt
Og når vi tar med oss det lille jeg viser til her inn i det som i dag blir sett på som rusfri behandling som ikke førte frem så bør vi kanskje begynne å se hva alle disse behandlingene innholdt og om dette sto i forhold til behovet personen hadde. Det blir feil at hjelpeapparatet med alle sine kunnskapskilder skylder på at den rusavhengige kan skylde seg selv, og det blir helt galt at den rusavhengige skylder på at det er deres egen skyld fordi det er dem selv som velger. Hvordan kan man legge skylden på et menneske som har en rusmiddelkapret hjerne og som av den grunn er helt ute av stand til å ta vare på seg selv på en god måte? Hvordan ville den rusavhengige ha valgt om den fikk velge på øverste hylle? De fleste jeg hører om ønsker å leve et rusfritt liv

For den som mener at sprøyterom, varmestue, haroinutdeling og legalisering vil hjelpe – fortell meg hva det skal hjelpe for – og ikke minst hvem som hjelpes mest med slike tiltak. Ingen midler med ruspotensiale – uansett hva de måte hete – bidrar bedre helse, selvstendighet og frihet. Viktige elementer i et hvert menneskes liv. Det eneste slikt bidrar med er hva Eirik Sverdrup sier så beskrivende: Den dritten tar livet av de vakreste rosene.


Foto: Rita Nilsen, medarbeidere i stua til Retretten sammen med brukere


” Det handler ikke om å slutte å drikke eller ruse seg, men å få en mulighet til å slippe…”, sier nå jeg og de andre i Retretten