I voldens makt

En artikkel fra fengselsavia Gjenganger’n


foto:Knut Vadseth

Gjengangeren fikk nyss om at Rita fra Retretten hadde samlet en gjeng som virkelig hadde rukket opp hånda og ønsket hjelp til selvhjelp ved å sitte en hel uke fra morgen til kveld, og snakke om vold og hvordan få slutt på denne onde spiralen som har fucka til halve til de fleste. Det var en lett blanding fra MC-miljø, colabanditter og reinspikka slåssguruer som altså sa JA til å grilles i ei hel uke, med vonde kjipe ting og alle korta på bordet. Dette synes vi var så spez bra, så vi ba gutta ta på seg klæra igjen og gjøre seg klare for en aldri så liten realitycheck i form av Gjengangerbesøk, – noe de alle sa seg villig til.

Jeg fikk jobben av red. til å ta dette intervjuet av denne voldsgjengen og det var med blanda følelser jeg gikk opp i Retrettens lokaler her på avd. A. Det er noe med andres selvransakelse som gjør at man titter ekstra innover seg selv, og det er alltid en og annen skittentøyvask som skal taes, men utsettes gjerne til det siste, for det er så godt og bare ha det godt noen ganger. Ikke rote opp i rask og rusk når livet ellers bare har bydd på blod, faneskap og fengsel. Et slikt liv gjør noe med èn. Å rydde opp i slikt er mer enn en kjapp tur i tørketrommelen og vips (!), – så err’u tørr bak øra igjen, lissom. Nei, det kreves tid, kompetanse og lærevillighet. Alle gode ting er 3, tenkte Rita og tok dette sammen med psykodynamisk teroirer med forankting WHO ICD-10 og skreddersydde et opplegg til gutta i ren Boot-camp stil!

Gutta er i forskjellige størrelser der de sitter, men det er bare i høyden. Machvekta synes å være 100 kg for hele gjengen. Alvoret ligger tjukt i rommet og kan sees av ansiktet til gutta at uke har vært tøff. Retretten stilte opp med 3 stk kloke hoder som sørget for at alt og alle ble i varetatt. Selv de er noe dratt i maska etter dag 5.

Jeg får god kontakt med gjengen og spør om det er greit om jeg kjører kritiske spørsmål til opplegget, -sånn for sikkerhetsskyld, – og det var greit. De skjønner at denne typen kognitive programmer har de lærde ulike meninger om. Dog så er gutta veldig klare og tydelige på at de har fått mer ut av kunnskapen til Rita enn all tid de har gått til psykolog. At gutta selv er av denne oppfatningen, gjør svarene til våre kritiske spørsmål enda mer interessante. De er fullt overbevist om at de hadde fått denne kunnskapen tidligere i livet, så hadde de ikke sittet her i dag, det gir en god indikasjon på hvor virkningsfullt og målbart det kognitive programmet Retretten kan vise til er.

Det er oxo urovekkende at det er slik. Det skal jo ikke være slik at gutter som har levd er halvt liv med tut og kjør sier at det er første gangen de opplever å få hjelp slik at de nå gjør. Litt sånn Jesus i porten, men ingen hjemme, , tenker jeg om rusomsorgen i Norge. Rita er noe for seg selv og kunnskapen hennes har sitt grofeste fra Bronx i New York – så Retrettskolen er Top-1 Hardcoe. Da er det greit å hive BH’n og kjøre commando med dypdykk i verktøykassa og sette i gang å skru hue riktig vei igjen med kyndig veiledning. Dette er spesialmedisin på sitt beste.

God fornøyelse!

Hei alle sammen, sier jeg og spør om de kan fortelle meg hvorfor de har bedt om denne formen for hjelp- Det tar ikke lang tild før jeg får svar. ” Jeg trenger hjelp til å få oversikt over egne problemer slik at jeg kan få tilbake livet mitt,”- kommer det buldrende fra ” Erik” En røslig kan som minner meg om Odin og Eirik Blodøks på engang.

Jeg spør han om hva han har lært denne uka: ” Jeg har lært at problemet ”Erik” ikke bare er ”Erik” sitt problem, svarer han med blikket festet rett mot meg. Det er livet hans vi snakker om, så jeg gjør det samme mot han. Kanskje ikke like hardt, men med den direkte øyenkontakten stødig rett over nesepartiet hans med den respekt og ydmykhet det kreves når en spør folk om private ting som berører meget.

– Hva er din største opplevelse med Retrettens arbeid?, spør jeg forventningsfullt. ” Jeg er blitt mye roligere” sier han og jeg kan se for meg det fyrverkeriet av muskelmasse han kan sette i gang. ” Før tråkka jeg liksom til uansett. Det gjør jeg ikke nå lenger”

Alle rundt meg sier det samme. Jeg er blitt roligere. Har fred inne i meg, avslutter han og jeg kan se de blanke øynene hans at han synes dette er mer enn greit, men at det har vært tøft å komme dit. Dette må være hans vikingkrig mot det mørke i seg, tenker jeg

”Erik” forteller om teknikken han har lært og om hvordan han bruker kunnskapen fra Retretten i hverdagen. Jeg blir mektig imponert og skjønner raskt at jeg ikke kan gjenfortelle hele prosessen her. Dette er ikke Wenches kjøkken heller.

Læringen må følges opp av de som kan det. Gutta skal tross alt overleve med deg selv etter dagens økter, så jeg spør direkte om det.

Hvordan er det å komme på cella etter å han putta huet i sentrifugen på full omdreining?, spør jeg og ”Erik” trekker forsiktig på smilebåndet av formuleringen. ” det har vært veldig tung til tider” sier han og ser opp i taket litt oppgitt. ” Mye kunne vært gjort annerledes hvis jeg bare hadde fått denne kunnskapen før”, sier ”Erik”
” En blir litt mer enn litt født på ny med dette her, da…- en skjønner liksom ikke at det har vært mulig å ikke bli fanget opp før med denne kunnskapen som Retretten har gitt meg”,sier han, og jeg tar sjansen med å spørre han hva det er som er så vanskelig med å forandre seg og det tar ikke lang tid før busta han nesten skrifter farge. ” Erik” titter skarpt på meg som om jeg er helt køra tett i potta, men henter seg inn og forteller om hans personloge forankring i krim og rus, og hva det gjør med tanke – og vanemønsteret.

”Mange nok år med dritt så begynner dritten å leve deg” sier han. ”Da er ikke bare slutte, vøtt. Der skjønner du vel!, brumles det ut av munnen hans og jeg får uttelling for spørsmålet mitt. ”Erik” får vann på mølla og forteller om livet sitt slik det har forløpt seg med texas i hjemmet, vold, rus og har selv mange dommer for vold og trussler og alle han har blitt kjent med i årenes løp på godt og vondt.. ” Og noen av disse er fortsatt gode å ha”, sier han som for meg høres veldig beregnende og kalkulerende ut og kanskje er det ikke langt unna sannheten.

Men det er sannheten som må til pers hvis en skal gjøre noe av betydning, tenker jeg
– Hva gir det deg å sitte i gruppe?, skyter jeg inn kjapt mens det ennå ryker av jernet.

” Det er å dele synspunkter og erfaringer. De gjør godt å finne ut at en ikke sitter i dritten alene og at det går an å få et liv. Få livet tilbake ved å se andres vekst i gruppa” forteller ”Erik” med en og behagelighet bare en mann i balanse kan ha.
For det er faretruende mange knapper disse gutta og Rita må trykke som vekker både på usikkerhet , sorg, skyld, skam og fortvilelse. Rett og slett imponerende at det i det hele tatt lar seg gjøre uten at hele bygningen ligger i grus etterpå, slår det meg et øyeblikk før Rita skyter inn og bringer meg ned på jorden igjen med å fortelle at det er ingenting disse gutta ønsker mer enn å kunne leve rus- og krimfritt., ”derfor lar det seg gjøre å putte huet til gutta i sentrifugen, som du kalte det”, sier hun, som om hun akkurat hadde lest tankene mine.

Men det er ikke noe hokus pokus dette her. Det skjønner jeg nå. Det er voksne folk som er veldig ryddige og har livserfaring så det holder. Det er lunta det er noe galt med og alle er klar over det og hva de må gjøre for å erstatte kruttet med vann. Gutta har gått til brønnen og fylt opp mer en ei bøtte, så jeg girer opp et hakk og fortsetter der jeg sitter i varmen, roen og tryggheten gjengen viser.

De ansatte fra Retretten Heidi og Harald , sitter som tente lys de og. Det er rom for å stille dem noen spørsmål. De har bred erfaring de oxo. Heidi er først ut- Hva synes du om denne uka som har vært`” Jeg synes faktisk det var veldig bra”, sier hun oppriktig. Hun forteller om utfordringene ved å ha så sterke temaer som vold og er veldig stolt av gutta seff. – Men har du lært noe, da? Spør jeg like dirkete som hun er stolt.

”Helt klart. Jeg lærer å være ydmyk i forhold til det jeg kommer fra og har vært.” sier hun med den overbevisning bare en tøff jente fra miljø kan greie å få seg til å si uten at du får deg en på kjeften. ”Jeg har oxo lært å bruke fortiden min til noe positivt etter arbeidet her inne med gutt” avslutter hun med øyne det lyser både stolthet og håp av på engang.

Neste ut er Harald. En real Oslogutt, Veitvet, på sin hals. Han har jobbet med Retretten og gutta i Oslo fengsel et helt år og begynner å få skikkelig snørig på hvordan Retrettkunnskapen best skal formidles til gutta inne for at det skal ha en varig virkning. Jeg spør han om hva han synes om gruppa denne gangen og Harald svarer med at han er mektig imponert. Imponert over gutta og det temaet de valgte.- Hva mener du? ” Gutta har selv valgt voldstemaet og det byr på mye dritt for å si det sånn., slenger det ut fra denne mannen som minner mye om en langhåra freaker og rockestjerne med engang der han står på scenen og viser finger’n. Men det er utenpå

Jeg opplever at Harald er en varm sjel med genuin interesse for at gutta inne skal få oppleve det han i sin tid fikk. Bli rus –og krimfri med kunnskapen fra Retretten. Og han har greid seg siden. Det beinharde miljøet har satt sine spor, men det største fotavtrykket kommer fra Rita. Jeg spør han om hvorfor det er slik ”Kunnskapen må til for å få til en forandring” sier han og forteller kjapt om grunnlaget for Retrettens kunnskap og om alle som greier seg nå.

Fortell hva du synes om gruppa denne gangen? Det spesielle med gruppa denne gangen var at de var klare og tydelige på hva de sleit med her i livet. Og det var vold. Vold og hat som vekket alle spøkelser av uhyggeligheter som får plass i et skap som igjen drar med seg rus, fengsel og en noe herpa sjel når du kommer i mål. Dvs. hjem i livet der hvor du enn måtte ha hjemmet ditt.

Dette ville gutta ha en endring på og veien dit med erkjennelser, skam og skyld har ikke vært lett. Vi har brukt mye tid og fulgt opp hver enkelt forsvarlig, avslutter Harald og jeg aner konturene av doktorbrillene hans. Dette har han gjort før og dette kan han til gangs. Må jo ærlig innrømme at jeg blir motivert av å sitte å høre på. Motivert og nysgjerring.

Vil høre hva han vil si til gutta mens jeg sitter og hører på” Stå på videre gutta. Jeg er utrolig imponert av innsatsen, ærligheten og motet dere har vist igjennom denne uka” kommer det folkelig og rydding ut.

Jeg spør de andre hva de synes om det som er blitt sagt. Det er tydelig at de er mer enn enig og jeg spør fritt ut hva de tror det kommer av at dette lærings- og mestringsprogrammet funker som det gjør, og en plugg av en mann tar ordet. Kortklippet, rett i ryggen og det beste tent på deltagelse der han sitter og minner meg mer om en Navy Seal enn en kraftkar fra Oslo’s underverden.

”Her lærer jeg hvordan alt henger sammen på en forståelig måte”, sier han og jeg ber han utdype hva han mener. ” Jeg skal lære meg å leve på nytt og Rita har gått veien jeg er på nå og snakker mitt språk.” sier han med hevet hode og jeg kjenner at jeg blir litt rettere i ryggen jeg og. Han forteller om forskjellen med å bli fortalt om verktøyene og læren om å bruke dem og hvilke utfordringer en skal være forberedt på. Jeg blir drillet av denne mannen om mer enn teknikker. Snarere en levemåte og tenkning som er gjeldene for at det skal gi virkning, blir fortalt meg fra A-Å.

Ett innslag fra NRK-nyheter i mars 2012

” Og så må jeg være tålmodig” svarer han, ”Tiden må gjøre sitt oxo og mens den løper så er jeg nå viten klar om hvilken fallgruver jeg har og vil møte og hvordan mestre disse. Det er kjernen for min del, avslutter han før fortvilelsens setning bryter ut i ekte østlandskdialekt som klistrer til tapeten der vi sitter.
” Det er der det går så jævli gærnt for meg. Jeg gjør mitt ytterste for å holde meg unna krim og rus hver gang jeg slipper ut, men det virker som om det liksom er meningen at jeg skal sitte inne” sier han og det er triste saker han kommer med. Der er jo ikke meningen det, – vil jeg si til han, men holder det for meg selv for han fortsette:
” Du ville ikke trodd det om jeg fortalte det. Om hvor mange ganger det mest utrolige bare skjer meg og alt blir snudd på hue og alt plutselig handler om å overleve og du må kaste hele ”nå-skal-jeg-skjerpe-megplanen” – fordi verden viser nådeløs hukommelse”sier han og jeg øyner konturene av et miljø som ikke vil tilgi eller unne noen et straigth liv når en først har deltatt i manesjen i dette sirkuset med egne lover og regler. Old school with old rules.

Men du er jo svær og rimelig barsk mann. Har du noe å frykte? slenger jeg ut. ” Du skjønner det”sier han, det er ikke alltid meg det står på. Jeg har mennesker jeg er glad i oxo. Mennesker som har hjulpet meg. Og når de trenger meg så blir det mer en vanskelig å ikke stille opp” Jeg ser meg rundt i gruppa – det er stille. Det er vel sånn det må oppleves, tenker jeg.

Stille før stormen en vet om, men ikke ser! Jeg blir avbrutt i mine tanker av et håpest røst som melder sin ankomst. ” Men jeg er på god vei”, kommer det like kvikt som stolt. – På god vei til hva? spør jeg. ”På god vei til å bryte med krim og rus” sier han forsiktig. Jeg ser han i øynene før han titter ned i bordet. Ikke fordi han stakkliggjør seg selv, men fordi det blir så jævlig vanskelig, for å bruke hans ord.

Jeg spør direkte ut om de andre gutta opplever det samme og det tar ikke lang tid før bekreftelsen kommer. Alle sier det samme. Forskjellen er måten det blir sagt på. En kunne latt seg friste til å tro at disse gutta kjører vaffel i soninga og kuuler’n med Retretten og god mat, men det er så langt fra sannheten som det går ann å få blitt.
Gutta har kroner og tilgang på kjøkken på avdelingen. Det de ikke har hatt tilgang til er kunnskapen som gir dem friheten til å velge. Den fikk de først når de ble putta inn og møtte Rita.

Det er helt absurd,men sannheten. Og det er den vi må forholde oss til når vi skal gjøre en forandring av betydning. Jeg takker gutta for noen flott timer og får en god klem av dem alle. På vei ut døra snur jeg meg og ser på Rita, – for dette var skikkelig bra greier, hvis det er lov å kalle sannheten for det da.

Hun står der alene. Sammen med gutta. Hun trenger ikke å si noe. Jeg skjønner tegninga og smiler tappert tilbake., – for noe annet er det ikke å gjøre når politikk og penger kjører rusomsorgen i grøfta. Da er det godt vi har Gjensidigestiftelsen, stiftelsen Scheibler, m.f som sørger for økonomisk støtte til arbeide for de rusavhengige som sliter med krim, vold, penger og knark, – som vil endre livet sitt.

Opprettholdelsen av denne samfunnsoppgaven om å få folk på rett kjøl igjen er muligens den meste ivaretagelsen av menneskeverdet. Det er en sannhet det smaker godt av og er av stor betydning for oss alle. Det er mange å takk, men den største går til gutta som overbeviser med sin vilje til endring.

Lykke til videre alle sammen!
Red.

PS. dette er direkte avskrift med unntak av en rettelse. I gjengangeren står det at FERD støtter oss økonomisk, men det gjør de ikke. Vi var nominert til FRED’s kåring av » Årets sosiale entrepenør» og fikk 50.000 for nominasjonen, men de støtter ikke vårt arbeid økonomisk.

Erfaringer med NADA’s akupunkturprogram

Det er alltid givende å få tilsendt erfaringer om det akupunkturprogrammet Retretten benytter. Det er stadig noe å lære fra en verden som ligger utenfor rusfeltet. Her er det en et hyggelig brev jeg fikk i dag

Hei Rita, ville bare dele litt erfaring ved NADA som du kan publisere

Har en dame som har leddgikt, har fått behandling i 4 mnd nå og har ikke tatt medisin en eneste gang siden behandlingen med NADA’s akupunkturbehandling startet. Vanligvis skulle hun vært veldig dårlig nå på høsten!!

Har satt akupunktur på en kvinne i 6 mnd før prøverørs forsøk, tidligere har hun vært stresset og kroppen har ikke vært samarbeidsvillig så hun har mislyktes, nå har hun stor produksjon av egg og det ser ut som om at dette skal gå over all forventning!!!

I sommer hadde jeg en dame som fikk akupunktut i 4 mnd, hun hadde astma, og allergi. Brukte mye medisiner ( allergi medisin, asmaspray +++ ) allerede etter 3 behandling kjente hun bedring. Hun gikk hele sommeren uten medisiner og fikk jevnlig akupunktur Dette er plager hun har hatt i mange år og det er første gang hun er medisin fri en hel sommer!!!! Migrenen forsvant også

Ville dele dette med deg så du kan skrive det videre, hadde jeg publisert hadde taushetsplikten min blitt svekket siden de fleste kjennner de fleste som jeg setter akupunktur på…. kommer det fra deg er det ikke lett å spore hvor dette er fra

Les også Dr. Beverley De Valios studie om akupunktur på kreftopererte

http://www.nada-norge.no http://www.acudetox.com http://www.nada-danmark.dk

Det er et liv som skal leves…

Det er dager da jeg har lyst å grine blod. 20 åring og har hatt et liv i hælvete i 20 år – bortsett fra når han ruser seg. Har en atferd og et reaksjonsmønster som skremmer faen på flatmark. Ingen spør hva det kommer av eller tilbyr han hjelp så han kan få et litt større register å spille på når frustrasjon og fortvilelse slår inn. Han skal forhåpentligvis leve i mange, mange år til, hva slags liv vil vi gi han?

I morgen får vi se en dokumentar på tv2 om barn som vokser opp med rusmisbrukende foreldre. Ikke alle er så heldige som får oppleve at de noen gang blir rusfri. Han jeg møtte i dag fikk ikke det, ei heller ikke andre omsorgspersoner som har kommet og gått i hans liv. Det eneste han har nå er et liv i full isolasjon 23 timer i døgnet. Noe annet går dessverre ikke heller. Selv forstår han ingen ting av det som skjer, og hvordan skulle han forstå noe, hvem lærte han noe? Tunge kriminelle og rusmisbrukere har vært i hans liv fra han ble født.

Jeg vet ikke noe om hans liv bortsett fra det lille han har fortalt meg opp igjennom åra jeg har truffet han, enten inne i fengsel eller ute i Retretten. Han fremstiller seg aldri som noe offer, alt blir fortalt meg i en bisetning. Det er hva jeg forstår i dag at jeg kan slå to og to sammen. Han har ingen mulighet til noe annet liv enn det han har nå om ingen tålmodig kan få hans tillit og siden veilede han inn på et annet spor.

Historien her er ikke så unik med tanke på unge og eldre kriminelle gjengangere. Jeg har fått høre historier som de fleste vil har problemer med å tro er sant om de fikk høre dem. Det er barn som er blitt bortadoptert til familier som har hatt massive problemer selv, andre kan har vært i helt opptil 30 fosterhjem, beredskapshjem og institusjoner før fylte 18. Unge som har funnet familiemedlemmer døde enten av overdoser eller selvmord. Noen har begge foreldrene sine i fengsel og har vokst opp med andre familiemedlemmer som har trent dem opp til å bli gode kriminelle eller vakthunder når kriminelle handlinger eller prostitusjon skal gjennomføres. Det er lett å dømme slike foreldre, men er du en sånn forelder så har du gjerne din egen historie som ingen har hjulpet deg med. Vi alle gir fra oss det vi selv har, og ingen vil sine barn noe vondt, man gjør så godt man kan.

Som sagt så skal vi se en dokumentar i morgen på tv 2. Vi skal få se et lite glimt av en verden som bare har sorg og elendighet i seg. (godt jeg vet at en av tenårsbarna som deltar nå har en rusfri mor) Ingen barn har godt av å vokse opp med aktiv rusmisbrukende foreldre. INGEN! Jeg håper virkelig at programmet kan bidra til at bestemmende myndigheter, tjenesteytere i offentlig sektor og andre som er i tett kontakt med hjelpetrengende forstår hvilket ansvar man egentlig har. Det er et liv som skal leves, og barn skal kunne få utvikle seg på en sånn måte at de slipper å ende opp med å ha det meste av tenåra på en celle – innelåst i 23 timer i døgnet i ensomhet.

Det går seg til…

Foto: Knut Vadseth, Jon Georg Dale, Siv Jensen og Kari Kjønaas Kjos

Dagen startet brått og brutalt kl.0545. At jeg spratt opp ville være en overdrivelse, men jeg kjente at jeg gleda meg til denne dagen. Siv Jensen (FRP) skulle komme på oppfølgingsbesøk i Retretten. Hun sa at hun ville det da hun var med inn i fengslet i august. Torsdag 13.sept ble altså dagen. Og toppen av alt så skulle også bakkvinnen for besøkene, Kari Kjønaas Kjos (FRP), komme. Sist gang jeg snakket med Siv følte jeg at jeg ikke fikk godt nok frem hvorfor jeg ønsket mer mediafokus på at det går ann å reise seg, nå håpet jeg på å få en ny sjanse. Jeg mente at media hadde for mye fokus på dem som ikke klarer seg og der var vi uenige. I tillegg til at vi skulle få fint besøk i Retretten, skulle jeg også være med på feire Frode Woldsund og hans 30 års-jubileum i Frelsesarmeens rusomsorg, og siden skulle Harald, Heidi og jeg inn i fengslet for å feire utgivelsen av fengselsavisa, Gjengangeren. Men først skulle Hilde og jeg på shopping hos Idè – house of brands. Kl. 0815!

Eksemplenes makt
Gjett om Hilde og jeg fikk oss en rundtur i et shoppingseldorado for firmaer som skal profilere bedriften sin. Der var alt av små pins til store kjøkkenartikler som vi kunne få logoen vår på. Eva som viste oss rundt, var en veldig trivelig jente som til og med visste en del om oss fra før. Hun hadde vært i lokalet vårt før vi flyttet inn fordi vi skulle ha folie på vinduene og hadde av den grunn lest om oss på nettet. Alltid moro med folk som har lest om oss uten egentlig å ha brukt for Retrettens tjenester. Men selvom vi er bittesmå og ikke har et stort budsjett til profilering ble 1,5 time ble altfor lite, så vi ba om å få komme tilbake igjen. Og det fikk vi.

Vi hastet opp på jobben og var veldig spente på møte med Siv og Kari. Det var jo ikke planlagt noe – ikke annet enn at de skulle komme. Jeg hadde spurt Henning Tunsli, som tar portrettbilder av brukere av Retretten i forbindelse med fotoutstillingen, om han hadde en mulighet til å stikke innom å vise oss bilder. Per-Rune og jeg fikk se noen av dem sist gang vi var på møte med ressursgruppefor vårt 10 årsjubileum og det var utrolig sterkt å se hvordan Henning hadde klart å fange øyeblikk som talte mer en 1000 ord. Han kom og det samme gjorde noen av modellene hans også. For et møte!


Foto: Knut Vadseth, Siv Jensen og Heidi

Siv Jensen og Kari Kjønaas Kjos kom sammen med politiske rådgiver Jon Georg Dale og en journalist fra FRP’ egen avis. Etter en rask omvisning i Retretten og en prat med Heidi om Legemiddelassistert rehabilitering (LAR9, deretter litt om hva vi gjør, viste Henning filmen av portrettene han har tatt så langt. En veldig rørt Siv spurte når og hva som ble vendepunktet for oss og vi delte våre erfaringer så godt vi kunne. Vi hadde forskjellige måter å komme ut av misbruket på, men felles var at vi hadde forstått at vi selv måtte komme i posisjon så vi kunne klare å ta ansvar for eget liv. Og ikke minst at noen hadde hjulpet oss til å nå målene våre.

Egen erfaring eller ei, alle i rommet var alle enige om at motivasjonen var en ferskvare og at den måtte brukes for alt det den var verd. En misbruker måtte få komme raskt til avrusning og videre inn i behandling med oppfølgende ettervern. Damene fra FRP var også helt enige i at vi måtte få mer fokus på at det var mulig å komme ut av misbruket. Uansett hvor håpløst det kan se ut. Mange av Retrettens brukere kan bevitne det og ingenting er så effektfullt for HÅPET som levende bevis. Veldig mange i vårt land trenger et slikt HÅP å lene seg til når de har det som mørkest.


Foto: Knut Vadseth Siv og NN

Greit med straff, men en sjanse til å komme tilbake…

I tillegg til at flere av Hennings modeller var tilstede i dette møte kom også den innsatte som egentlig ønsket å treffe Siv, men som var blitt flyttet rett før hun kom til Oslo fengsel. Nå hadde han blitt innvilget fremstilling og kom med to betjenter. Han delte åpent om sin vei fra han møtte Retretten for noen år siden i Oslo fengsel, sine turer ut igjen og så inn til ny soning igjen, og til sist inn i gruppa vår og frem til det stedet han er i dag. Det hadde ikke vært lett, men i dag mente han at han hadde fått en kunnskap på hva han selv måtte gjøre for å kunne bli den faren han ønsket å være for sitt barn. Han snakket også om de heftige diskusjonene han og jeg hadde hatt – diskusjoner han var glad for. De hadde bidratt til at han hadde blitt tvunget til å tenke selv og ta ansvar. I dag hadde han en god soningsplan, han hadde ikke gjort det lett for seg selv, men som han sa så trengte han tiden med et slikt innhold i håp om å slippe flere tilbakefall.

Og han vet hva han snakker om for turene ut og inn av fengsel og institusjoner har vært hans liv de siste 20 årene. Jeg kjenner jeg blir varm inne i meg ved å tenke på det han snakket om til Siv og Kari. En ting er i alle fall sikkert og det er at mye har skjedd med han etter at han forlot oss og inn rusmestringsenheten han er på nå. Samtidig så er både han og vi klar over at hans tøffeste tid ikke har begynt ennå. Nå begynner han på en skummel del i sin gjenreisning. Han skal inn i permisjonsrutiner og da må han forholde til langt mer utfordrende situasjoner enn dem han møter i fengsel. Disse utfordringene må han nå møte på uten å ty til rusmidler – verken for gleder eller sorger. Og som han selv sa: Det er når jeg slipper ut at jeg virkelig trenger hjelp og derfor er jeg glad jeg har Retretten…

Foto: Knut Vadseth, Rita in action

Gjøre andre gode
Knut Vadseth, som følger meg og tar bilder av ”Retretten in action” til fotoutstillingen, og Henning delte begge litt om hva de hadde opplevd i dette prosjektet. Ingen av dem har kjenneskap til dette feltet fra før. Felles for dem begge var at de hadde lært vanvittig mye og ville ikke ha vært dette foruten. Knut har fulgt meg inn i fengsel, i rettssaler og rundt og kring på andre plasser. Henning har vært hjemme hos alle de 12 han har tatt portrett av. Og det begge har opplevd er at Retretten gjør menneskene gode – slik at de kan ta mer og mer vare på seg selv og det de har ansvar for. Som sagt Henning har møtt disse hjemme hos dem, møtt familien og barna til noen av dem og flere av disse har levd på alt fra gata til hospits. Knut var tilfeldig med da jeg var karraktervitne for den insatte som var hos oss i dag.For meg personlig gjør godt at noen faktisk ser det vi gjør og kan sette ord på det på en så fin måte. Henning sa også det som er viktigst for meg: Det flotteste var at jeg fikk se menneskets evne til å reise seg…

Jeg vet ikke om dette og det forrige møte med Siv og FRP kan hjelpe Retretten på noen måte. Vi sliter jo som kjent med å få litt mer langsiktig finansiering. Vi viste dem alt fra mailer og fortlate dem om ulike samtaler vi har hatt rundt om uten å komme noen særlig lengre. Ett år av gangen får vi noen penger fra Oslo kommune, Justis- og Heldesdirektoratet,men hadde det ikke vært for stiftelsen Scheibler og Gjensidigestiftelsen så hadde ikke vi kunne bidra som vi gjør i dag. Men uansett så er det iallefall en ting sikkert med disse møtene – det er 4 mennesker flere som vet litt mer og som kan spre HÅPET om at det går an å reise seg og at det er ulike måter å gjøre det på…

Feiring
Egil hadde kommet til byen ens æren for å få en klem av Siv Jensen. Han kom ikke forgjeves. Han ble så myk at han sa ja til å fortsette å være i byen noen timer til. Men andre ord så fikk jeg følge ned til Frelsesarmeen og feiringen av Frode Woldsund. Tenk 30 år i samme firma! Emil Skartveit ga oss en flott presentasjon av mannen vi skulle feire og hans vei inn til Frelsesarmeens rusomsorg. Som sønn av Frelsessoldater så falt jo ikke eple langt fra stammen forsto jeg. Det var koselig at Trond Granlund åpna hele ballet med fine Oslosanger – fra et Oslo jeg kjenner. Det ble mange fine taler for en person som fortjener det. Virkelig!!! Det var hyggelig å se hvor mange som kom til denne feiringen. Både brukere og annet fintfolk. Talene sa selvfølgelig ikke særlig mye nytt, byråd Anikken Haugli, utsendte fra Velferdsetaten sa det vi alle kjenner til med Frode fra før tror jeg. Samtidig så er det fint at en så trofast tjener i feltet får en bekreftelse på at jobben han gjør beryr noe. Det kom heller ikke noe nytt KRF’s stortingsrepresentant, men det var en som sa noe som gjorde at jeg følte at verden går fremover- også for Frelsesarmeen. Statsekretær Knut Erik Øye fortalte om sin tilknytning til Frode: Du er både svoger og sjefen til mannen min… Hørte jeg rett? Frode, Frelsesarmeemann har ansatt en homoseksuell – dette var nytt for meg…

Foto: Knut Vadseth «Egon Olsen-Inngangen» til avd A Oslo fengsel

Det leves et liv bak murene også
Jeg fikk dessverre ikke vært helt til slutt. Det var helt sikkert mye mer fint som ble sagt. Hver gang jeg kommer ned til Urtegata kjenner jeg på en enorm ydmykhet og takknemlighet. I dag har jeg virkelig mye å være glad for, ikke minst at jeg kan bidra med noe for dem som ønsker å komme ut av rus og kriminalitet. Denne dagen skulle jeg opp med pizza til folka som har hjulpet Michel med fengselsavisa. Vi skulle feire at det krevende arbeidet var over for denne gang. Fordi det hadde kokt litt i Retretten hadde de glemt å bestille pizza’n så den kom en halv time for sent.

Harald, Heidi og jeg fikk en fin prat på utsiden. Bærum kommune har invitert meg til å sitte i en styringsgruppe for et aktivitetsprosjekt de skal starte opp der. Fordi mine arbeidsuker er fylt opp langt fremover så måtte Harald reise i mitt sted. Han var veldig imponert over det arbeidet de hadde startet og han følte at han hadde blitt veldig godt mottatt. Heidi fortalte litt om det arbeide hun hadde gjort på en LAR-konferanse. Det var godt å høre på dem – gleden de uttrykte ved å kunne bidra både på den ene og den andre måten lyste ut av dem.

Michell og Knut Erik

Da vi endelig kom opp i fengslets bibliotek kunne vi merke på stemningen at ting ikke var som det skulle. Michel var helt stille og alle sto å så på han. Så plutselig dro seg i håret og stønnet; Det blir ikke noen gledesstund dette, det blir gravpizza. Fila på USB-pinnen er ødelagt og pc kræsja. F…’n for gammelt møl. Jeg har spurt i hele sommer om det ikke finnes en nyere maskin her på bruket, men neida…! Den møkka der har jo tryna 10-talls ganger alt mens jeg har holdt på! Vi har kun en backup fra mandag og det vil si at 30 timers jobb er borte…

Det var nå en gjeng som ventet på mat og vi fikk en liten time sammen. Flere av dem hadde sett tv-programmet om akupunktur og vi snakket litt om NADA’s akupunkturprogram som vi setter både i fengslet og Retretten. En av dem hadde hatt mye glede av det da han satt isolert på avdeling B og en annen følte at han ikke var så sint lenger etter at han hadde begynt å ta akupunktur jevnlig. Etter maten måtte Heidi og jeg ned å snakke med en som slet og han var for syk til å fortsette i gruppa vår, men han trengte likevel å snakke med oss. Vi ble enig i at jeg skulle komme ned til han på tirsdager og ta en prat med han, så får vi bare håpe at han kommer seg slik at han kan komme tilbake i gruppa igjen på sikt.

Så var det å haste bort til toget som jeg selvfølgelig mista med noen få minutter. Nesten en time på Oslo S på kvelden er ikke drømmen, men trossalt bedre enn å være innlåst 22 timer i døgnet på en celle som er 3×5 meter, med et indre kaos og smerte som du ikke vet når slipper taket. Jeg hadde ikke mye å klage over der jeg sto. Da jeg kom hjem ringte Michel og vi fikk en fin prat. Han hadde gått rett opp på cella si og begynt å lese i arbeidshefte til ANTA-kuret og det han selv hadde skrevet om sine fallgruber. Han kom frem til at det ikke var jordens undergang selv om det var drita-ærgelig for han bare kunne sette i gang å jobbe igjen nå som han var nykter. Vi snakket litt om at Siv nå antageligvis hadde forstått meg bedre denne gangen og var enig i at vi måtte få mer fokus på ulike ting som fungerte for rusmisbrukere og kriminelle, så snakka vi litt om hva som hadde skjedd med hans gamle medfange, deretter om Frelsesarmeens syn på homoseksuelle og kom frem til at ting går seg til…

Det ble som vanlig en innholdsrik dag på jobben – den ble lang, men hva gjør vel egentlig det…

Du skjønner ikke hvor tøft det er du…

Nei, ikke alt kanskje. Litt forstår jeg jo for jeg har selv vært i startfasen i et liv med rusmisbruk og hadde også noen voksne som hjalp meg raskere inn i avhengigheten. Det begynte i 10-årsalder. Da jeg var rundt 13 satt jeg på Parkcafen eller hva det het – Lorry i dag – og drakk halvlitere. I Slottsparken og ved Egertogert på restaurant Hong Kong var også steder jeg fikk rusmidler av eldre jeg så opp til og som jeg hadde tillit til. Så den delen av historiene jeg har blitt presentert for denne uka kjenner jeg meg igjen på. Men jeg forstår ikke hvordan det er å være på rusinstitusjoner hvor ansatte kommer bakskjeve eller fyllesyke på jobb hvor jeg er innlagt. Eller at de som skal finne egnede tiltak til meg er så påtente på amfetamin at de var ute av stand til å sitte i ro under samtalene vi har. Jeg har heller aldri opplevd at en som var betalt for å ta vare på meg da jeg var under 18 år kjøpte hasj av meg.

Det jeg forstår, om alt jeg har hørt i den senere tid er sant, er at det kan bli vanskelig å tro at det går an leve nykter og edru når man så å si kun har opplevd ruspåvirka mennesker i sitt liv. Alt fra biologiske foreldre og besteforeldre til offentlig ansatte omsorgspersoner. Og at den troen igjen vil være til et stort hinder om man ønsker seg noe annet enn det livet rusen har å tilby. Som for eksempel når èn ønsker å få tilbake omsorgen for ens barn om man har mistet det på grunn av eget rusmisbruk og at kravet er rusfrihet. Og jeg forstår veldig godt at det der er vonde tanker å leve med og at den fremste tanken da kan være å ta sitt eget liv. De tankene har jeg selv hatt da jeg ”visste” at det ikke var noe håp for meg.

Jeg levde i mange år med den forståelsen at jeg kun hadde meg selv å takke for alt som gikk galt med meg på grunn av mitt alkohol og narkotikamisbruk. Det var jeg som løfte glass eller dro inn narkotiske midler. Det var meg som spiste piller for å roe den indre uro og slippe søvnløse netter. Det var meg som manipulerte leger slik at jeg fikk resepter for sykdommer jeg ikke hadde, men som ga meg medisiner jeg kunne roes med. At det skulle gå an å lette på mye av uroen, depresjonen og angsten ved å holde meg unna alle rusmidler var en løsning jeg selv var ute av stand til å tenke. Jeg fikk heller ingen hjelp til å tenke i de baner på noen av de stedene jeg oppsøkte for å få hjelp. Selv ikke når jeg var så syk at jeg ikke kunne stå oppreist tok noen tak i det som var så åpenbart som rusmisbruk er. Heller ikke der hvor jeg var i rus og psykiatribehandling i 8 år, koblet de at mye av mine psykiske problemer hadde noe med mitt rusmiddelinntak å gjøre. Og ingen av alle instanser jeg var innom så at hele min livssituasjon skapte behovet jeg hadde for å flykte inn i rusen.

Det som gjorde en forskjell for meg, var da jeg sto på terskelen inn i døden og en mann sa til meg: Gi livet ditt en sjanse, jeg gjorde det og her sitter jeg… Der fikk jeg en god veileder som forsto avhengighetens dynamikk og han viste meg at jeg hadde alternativer. Så kom det en til som viste meg at det gikk ann. Dette var mennesker som var tydelig i ord og handling. De hadde ingen skulte agendaer, de ville bare hjelpe meg og mine like. Det var deres tydelighet som reddet mitt liv. Det er hva disse ga meg jeg ønsker å gi videre og det er til tider tøft. Svært tøft. Spesielt når jeg lar meg distrahere av mine egne forventninger som ikke innfries. Det kan være alt fra tillitsbrudd fra dem jeg trodde var venner eller samarbeidspartnere til handlinger som utføres som går i stikk motsatt retning av hva som tidligere er blitt sagt eller skrevet.

Men som sagt så forstår jeg ikke alt, men jeg forstår at om det som blir fortalt meg er korrekt, så kan det bli fryktelig vanskelig for dem som har et rusmiddelkapret hode og få til en forandring i sitt liv. Jeg forstår også at det som kan ligge bakom misbruk og uforståelige atferd hos mange misbrukere, kan bli vanskelig å presentere uten at den hjelpetrengende stemples som en person som skylder på andre for selv å slippe og ta ansvar for sine handlinger. Jeg forstår også at jeg om jeg skal kunne fortsette det arbeidet jeg ønsker, så må jeg holde meg til dem som hjelper meg til å holde fokus. Til dem som minner meg på at jeg ikke må gi opp jobben med å spre HÅP. Den viktigste jobben er å vise at DET NYTTER å få til en endring. Uansett årsak. Og jeg trenger verken å tro eller ikke tro på deres forhistorie, jeg kan hjelpe dem til å forstå hvordan ting henger sammen og at de selv må komme i posisjon hvor de kan få en reell sjanse til å ta nye valg. Det er alt hva jeg må skjønne…

Virkeligheten kan se nokså annerledes ut enn…En fengslende dag med Siv Jensen (FRP)

Det hele startet en gang tidlig i mai. En av gutta, en av gjengangerne i Oslo fengsel, var så møkk lei av soning, rus og faenskap. Han slo i bordet og sa: jeg tror den eneste som virkelig bryr og virkelig mener noe med det hun sier er Siv Jensen. Det ble en god diskusjon rundt bordet og etter en stund så hadde han nok overbevist oss om at han kanskje hadde noe rett. Hun er tøff, hun er direkte, hun har mye rett i sine observasjoner sa han. I og med at jeg ikke har så mye peiling på hvilket parti som mener hva, så sa jeg at jeg kunne spørre om hun kunne komme inn til gutta. Jeg kunne jo ikke få annet enn nei. Jeg spurte og jeg fikk svar og det ble ja. Siv Jensen FRP’s leder sa ja til å bli med en liten brukerstyrt stiftelse inn i Oslo fengsel for å snakke med de innsatte. Hvem hadde trodd det? I alle fall ikke jeg – eller gutta.


bilde: Jon Georg Dale, Siv Jensen, bak på bilde redaktør Michel

Stor robust, små aggressiv dame
Det ble mye frem og tilbake og vi rakk ikke noe møte før ferien, så det ble 9 aug. Kl.11.30 – 14.00. Av erfaring så ventet jeg at det skulle komme en mail om at ” Dessverre så må vi flytte møte pga. ditt og datt, vi kommer tilbake til dere…” men den mailen kom ikke. Det kom en trivelig mail fra Tone Liljeroth , 2.aug. hvor det sto ” Ja nå nærmere det seg. Kari Kjønaas Kjose kan dessverre ikke komme, men Siv tar med seg hennes politiske rådgiver, Jon Georg Dale, og møter dere som avtalt”.

Jeg hadde sett for meg Siv som en litt stor robust, små aggressiv dame som verken lyttet til andre eller egentlig var så opptatt av hva andre mente. Sånn har jeg fornemmet henne når jeg sett henne på tv eller i avisene. Men så feil gikk det ann å ta. Robust var hun, men ikke i høyde og bredde der er hun liten og nett – rundt 160 høy (uten høyhela sko), men hun virket trygg i seg selv og det fremkom tydelig at hun mente det hun hva hun sa, og slike mennesker ruver jo i terrenget. Samtidig så lyttet hun og hun noterte ned det som var nytt for henne. Og hun takket virkelig for at gutta hadde tatt initiativet til dette møte og at de ville møte henne.


Bilde:Siv Jensen, meg og ryggen til redaktør Michel

Send dem til Bjørnøya…
Vi hørte ingen ting om strengere straffer sagt i et tonefall som ga utrykk for at ” straff de ansvarsløse beistene” eller noe i den duren. Nei det var en dame som hadde mer innsikt en gjennomsnittet tror jeg. Hun var tydelig på at når man bryter norsk lov så skulle man straffes, men samtidig så skulle de få en reell sjanse til å komme ut til samfunnet igjen. En av gutta fortalte hvordan han hadde holdt på. Han har vært ut og inn av fengsel siden 86 og det eneste stedet han ble tatt på alvor var i fengslet. Spesielt Oslo fengsel.

Sist han var ute så hadde han oppsøkt rusakuttmottaket og der fikk han beskjed at han ikke var sjuk nok eller narkoman nok. Det var slik han oppfattet det som ble sagt og det som ble redningen var å komme tilbake til 10 etg. på avd B i Oslo fengsel – nå som så mange ganger tidligere.

Det var ikke første gangen hun hørte at motiverte rusmisbrukere ble kastet ut i mørke. Slik jeg forsto det så var dette mye av grunnen til at FRP var i mot delingen mellom stat og kommune fordi dem så at det vanskeliggjorde mye for den svakest gruppen, sa hun. Hun ga oss en god beskrivelse på hvorfor hun synes at systemet i dag ikke hang i hop med behovene til syke rusmisbrukere, og hvordan de byråkratiske tilnærmingene ødela mer enn de hjalp mennesket som slet. Jeg sier jo ofte til brukere av Retretten at systemets retningslinjer er ikke menneskevennlige, men systembeskyttere. Og jeg fikk en fornemmelse av at Siv hadde innsikt og jeg noen erfaringer som bekreftet dette.

I den lille samtalen vi hadde før vi gikk opp med gutta, så var hun veldig klar på at vi måtte ha differensiert hjelp, og at de som hjalp måtte ha rom for at den syke kunne få et tilbakefall, og at man ikke skulle sparke folk ut av hjelpeapparatet når det gikk litt galt. Denne uttalelsen er jo langt fra hva ryktene sier at FRP mener. De jeg har hørt sier at FRP mener at man skal sende rusmisbrukere og kriminelle til Bjørnøya og la dem bli der.


Bilde: Direktør Stig Storvik

Direktøren på snarvisitt med viktig informasjon
Det var 4 av 5 fra vår gruppe som møtte, så kom redaktøren av fengselsavisa, Gjengangeren, sammen med informasjonsansvarlige i Oslo fengsel, så var det meg og Harald fra Retretten. Det ble folksomt i det lille rommer Retretten har til rådighet i fengslet. To av de som hadde vært mest opptatt av å få Siv til fengslet var dessverre flyttet til andre fengsel. Dette skjedde i sommer – noe som kom nokså brått på alle. Dette ble også ett temaene som ble tatt opp med Siv. Det med forutsigbarhet, strukturerte samt det med målretta planer for etter løslatelsen. Nå er Oslo Fengsel blitt mer og mer ett varetektsfengsel, så derfra skal jo folk gå videre. Gutta mente at man kanskje først og fremst skulle flytte de som ikke var Oslotilhørende eller var i tiltak som var rehabiliterende, og ikke ta dem som var i ferd med å få til litt endring. Jeg støtter selvfølgelig det, men jeg har fått en erfaring på at ting ofte er mer sammensatt enn som så.

Borti 60 % av de innsatt i Oslo fengsel er utenlandske statsborgere og de fleste av dem skal tilbake til sine hjemland etter soning. Dette brakte oss inn på dette med å sende den straffedømte til de land de skulle returnere til og la dem sone der. Nå var det gode eksempler i vår gruppe på dette. Noen skal ut av Norge, men de skal sone her først. Disse vil jo være her fordi de føler at de nå er i ferd med å bygge opp gode løp for dem selv. Både med rusfritt nettverk som de får i Retretten, hjelp til å kunne makte å stå i hverdagen som rusfri og sist men ikke minst at de har fått håp om at det er en vei ut av misbruket og kriminaliteten.

Direktør Stig Storvik kom inn og fortalte oss litt om dette. Og som sagt så er ting mer komplisert enn som så. Det var visst lett og overføre innsatte fra nordiske land, men utover det så var det mange lover og regler kriminalomsorgen måtte forholde seg til og som vanskeliggjorde overføringer. Så mange at jeg ramla av i første sving. Siv og direktøren hadde innsikten der, og Siv var i alle fall veldig tydelig på at man måtte se på dette. Og det er jeg enig i for da kunne man sluppet soningskøene – de som skaper store problemer, spesielt for de unge.

Gode hensikter
Stig Storvik sa litt om de tilbud som Oslo fengsel har, men han opplevde også som alle oss andre at ting sviktet på systemnivå når den innsatt sto på gata etter endt soning. Og ting hadde jo ikke blitt bedre etter at fengslet hadde mistet en NAV-ansatt. Siv spurte om hvordan han opplevde de innsatte i dag i forhold til tidligere. Hun lurte på om det var mange tunge narkomane som satt. Og det kunne Storvik fortelle at det ikke lenger. De tyngste var tatt hånd om i LAR og de var på alternative straffetiltak. Nå var det mye narkoselgere og vold. Hun noterte flittig for ikke å snakke om rådgiver Dale. Han skrev så blekket spruta.

Det ble snakket en del om hvordan det ene slo det andre i hjel for noen. Vi snakket litt om hvordan den innsatte mistet leiligheten sin om de satt mer enn 6.mnd. og at man ikke fikk permisjon om man ikke hadde en adresse og derfor heller ikke kunne dra ut å finne et sted å bo før løslatelse. Og når man ikke hadde et sted å bo fikk man heller ikke 2/3-songingstid. 2/3 tid utløser en viss kontroll av kriminalomsorgen noe som de innsatte føler som en trygghet. Ved at man måtte sitte full tid så var det ingen som var forpliktet til å hjelpe dem på en god måte. Dette igjen gjorde at man måtte ”kræsje” på en sofa hos gamle venner fordi dem ikke har noe annet, fortalte en av gutta. Og det igjen er det samme som rus og mer kriminalitet og nye innsettelser. Oslo fengsel gjør hva de kan for å bistå, men som Storvik sa så stopper mye fordi systemet ute ikke fungerer i trå med den nylig løslattes behov.


Bilde: Maskene som brister…

Kunnskap kan endre mye…
Tiden gikk så altfor fort. Redaktør Michel skulle intervjue Siv plutselig hadde hun kun en halv time igjen. Hun og rådgiveren ble geleidet over til biblioteket og et hjørne der som fungerer som redaktørens kontor. Han har noen standardspørsmål han stiller sine intervjuobjekter. Jeg måtte over for å sjekke om de ville at jeg skulle være tilstedet. Så hører jeg i det jeg setter meg ned ved siden av Siv: Fortell meg litt om dine myke sider Siv…og hun tar det på strak arm: Jøss det var hyggelig å bli spurt om…jeg er vel som alle andre,han omsorg for mine nære, ler, gråter, blir rørt og lignende…Ja den siden har jeg aldri sett, smeller det fra Michell og jeg støtter han i det. Hun ler godt selv også og sier: Nei nå er det jo heller ikke sånn at jeg sier i en debatt ”nå skal jeg bare fortelle dere litt om mine myke sider først så skal jeg svarer på…”

Noe vi alle lærte denne dagen med Siv er at hun faktisk ønsker at den som sliter skal få den beste hjelpen som finnes, og at hun er svært godt orientert om den hverdagen en pasient og NAV-klient har å slite med. Og at hun vil fortsette og sloss for det hun tror på – og hun har mye støtte i mange sakene fra de innsatte. Dette ble virkelig et møte som fengslet oss alle som var tilstede på flere måter og ikke minst så fikk vi atter bekreftet at virkeligheten kan være noe helt annet enn det mediaskrevne, kryssklippede tv-innslag eller hva en opphetet debatt kan vise oss.

Fakta om Retrettens i arbeid for kriminalomsorgen
Retretten ble grunnlagt i 2002. Rita Nilsen, Retrettens grunnlegger har arbeidet i Oslo fengsel og for kriminalomsorgen fra 2001. I 2001 begynte Rita og gi akupunktur til innsatte i biblioteket 1 dag i uken, i 2004 gikk retretten inn 2 dager i uken med akupunktur, fra 2008 har arbeidet på begge avdelingene ved Oslo fengsel og vi er inne 4 dager i uken og 2 dager med et strukturert motivasjonsprogram.
Vårt mål er at vi skal bidra med HJELP til videre HJELP for den innsatte.

( Nå, mars 2016, skriver Michel noen blogger på Retrettens hjemmeside om livet som prøveløslatt)

Des. 2012: Slik så vårt jubileumsprogram ut: Konferanse og info. om fotoutstilling: Mennesket reiser seg

Jeg vil takke alle som bidro til at dette ble et uforglemmelig minne for alle oss i Retretten. Tusen,tusen takk!!!!

MENNESKET REISER SEG!

I 10 år har Retretten erfart at alkoholikere, narkomane, straffedømte og deres pårørende har reist seg fra håpløse livssituasjoner.

Vi hører ofte om de som ikke klarer seg, men sjelden om de menneskene som reiser seg og får et godt liv.

I forbindelse med Retrettens 10-årsjubileum fokuserer vi på disse menneskene, både med fotoutstilling og fagkonferanse.

Retrettens filosofi er at mennesket kan reise seg uansett hvor mørkt det kan se ut om bare forholdene legges til rette ut i fra den enkeltes behov. Det er ikke en enkelt årsak til at mennesker blir avhengige av alkohol, narkotika eller utvikler et destruktivt levesett. Det er ikke bare en vei ut av misbruket, men felles for alle er at man trenger mennesker som forstår en og som man kan støtte seg på i gjenreisningen. Retretten besitter både kunnskap og styrke som bidrar til at menneskene som kommer til oss har en større sjanse for å lykkes.

Fotoutstillingen viser gjennom bilder og ord hvordan mennesker i Retretten har blitt hjulpet og hvordan vi arbeider. Konferansen viser hvilken kunnskapsplattform vårt arbeide er forankret i.

Den norske legeforening har godkjent konferansen som spesialkurs/vedlikeholds kurs i spesialistutdanning. Allmennmedisin godkjennes med 6 valgfrie kurspoeng til videre – og etterutdanning. Psykiatri godkjennes med 6 timer som valgfritt kurs for leger i spesialisering og spesialistenes etterutdanning.

Psykologforeningen godkjenner konferansen som 6 timers vedlikeholdsaktivitet

6.desember: Konferansen MENNESKET REISER SEG

De fleste foredragene som ble presentert kan leses her: http://www.retretten.no/brukernes-erfaringer/2011/8/12/litt-av-hvert-som-skjer-i-og-utenfor-retretten.html

Helseminister Jonas Gahr Støre åpner – Tverrfaglig samarbeid sammen med brukere
Terje Lie, forsker ved Research Institute of Stavanger,IRIS – Resultater av brukerundersøkelse av Retrettens lærings -og mestringskurs ANTA
Psykiater Per Føyn – Alt har en begynnelse: psykodynamisk behandling av ruslidelser
Barneoverlege Lisa Bjarkø ved nyfødtintensiven (OUS) – Sårbarhet hos barn som fødes med rusmiddelabstinenser
Dr. Egil Nordli – Passiv drikking og de mest vanlige psykosomatiske sykdommer hos barn og voksne
Psykiater Michael Singer (USA) – Seksuelle overgrep på barn, med fokus på menn
Psykiater Michael Smith og Nancy Smalls (USA) – Dagbehandling på sykehus for rusavhengige og psykisk syke. Akupunktur som et verdifullt hjelpemiddel
Terapeut Gunnar Bergstrøm (Sverige) – Program for de med en kriminell livsstil
Ellyn og Jessica (USA) – Ansatte ved brukerorganisasjonen The Standing Against Global Exploitation,SAGE, veien ut av rus og Prostitusjon/ Trafficking
Heidi – Ansatt i Retretten som leder i arbeidet for mennesker som er under Legemiddelassistert rehabilitering (LAR-pasienter) i og utenfor fengsel. Arbeid som R’n i LAR
En straffedømt – fortid, nåtid og fremtid
Film om SAGE og Retretten. Musikalsk innslag

Konferansen støttes av: Helsedirektorate og penger som er gitt Rita og Retretten i forbindelse med en hederspris fra stiftelsen Scheiblers og nominasjon til FERD’s årests sosiale entreprenør. Dette er helt i tråd med Den norske legeforenings krav for hvem som kan være konferansens bidragsytere.

5. – 12. desember Fotoutstillingen MENNESKET REISER SEG:Fotografene Henning Tunsli og Knut Vadseth viser 12 portrett av tidligere og nåværende brukere av Retretten og 12 bilder av Retretten i daglig arbeid i og utenfor fengsel. I tillegg til dette er det 12 bilder som er tatt av andre som har reist seg fra en vanskelig livssituasjon.

På åpningsdagen får vi møte fotograf Morten Krogvold og regissør/skuespiller Jan Jönson i ”Ansikt til ansikt”.

Morten Krogvold er en norsk fotograf. Han er best kjent som portrettør og har deltatt på en rekke kollektivutstillinger i inn- og utland

Jan Jönson er svensk teaterregissør som har satt opp «Mens vi venter på Godot» på Ila landsfengsel, Kumla fengsel i Sverige og på St. Quentin State Prison i USA. Frivillig har han latt seg låse inn blant fanger som har én ting til felles: de venter.

Sted: Oslo Rådhus, Ing. Sjøsiden
Tid: Åpningsdagen 5 des. Kl.1730 – 1930
Mandag – fredag:Kl.09.00 – 18.00
lørdag – søndag:Kl.11.00 – 16.00

Fotoutstillingen er støttet av: Restaurant Druen og anonyme private bidragsytere