Flere barn enn tidligere blir født med abstines – hvorfor?

Foto: Google

Foto: Google

Overlege Hallvard Reigstad  mener det er urovekkende at det gjelder andre regler for forsiktighet med medisiner for kvinner i LAR enn for andre medikamenter som brukes under graviditet. Han tar også til orde for økt bruk av tvangsavrusing for gravide. Ofte har jeg tenk på at den gravide  også blir frarådet å spise oppdrettslaks mer enn en gang i måneden pga. faren for skade på fosteret, mens den opiat-avhengige  kan innta høye doser med LAR-medisin (Metadon, Subutex og Suboxone), med LAR-legenes og Helsedirektorats velsignelse,  hver dag.

Barn som fødes av mødre som er  under Legemiddelassistert behandling (LAR)  følges opp av helsevesenet frem til de er 7 år. Hva skjer med dem etter det? En av konsekvensene av å være født med abstinenser er over sensitivt sentralnervesystem. Det vil si at barna  vil reagere på alt som påvirker sanseapparatet og i et klasserom med mange barn vil de bli overstimulert og få store problemer med bl.a konsentrasjon. De kan også  få problemer med søvn og spising, noe som påvirker psyken negativt. Aggresjon eller tilbaketrukkethet/isolering  er ofte symptomene på dette. Og av erfaring får disse barna diagnosen ADHD eller  ADD – og i mange tilfeller blir de medisinert. Vi vet også at mange som har gått på ADHD/ADD-medisiner går over til Amfetamin og beslektede narkotiske midler. Disse rusmidlene er som kjent kriminalfremmede stoffer og de  medisinerte barn og unge  kan lett bli gjengangere i helse -og kriminalomsorgen.

I 2003 var jeg på en LAR-konferanse hvor jeg tok tak i en lege som gikk hardt inn for at gravide i LAR skulle få gå på medisinen igjennom hele graviditeten. Jeg sa: Vit hva dere gjør for det utfødte liv ved å gå inn for en slik løsning. Legen så på meg,  snudde seg fra meg og gikk sin vei. Samme år eller året etter var jeg i stortinget da de tok opp temaet i en spørretime. Der sa Inge Lønning: Vi har ikke den luksusen lenger at vi kan si at vi ikke vet hva konsekvensene kan bli. Noe han hadde helt rett i. På Youtub finnes det mange filmsnutter av ærlige leger og hvordan de nyfødte barna har det.

Det er flott at vi nå får  stemmer som overlege  Hallvard Reigstad sin som stiller kritiske spørsmål til den ”sannhet” vi har blitt presentert for frem til nå her til lands.  Jeg er glad for  at Borgestadklinikken med overlege Egil Nordlie i spissen som i flere år har hatt  en årlig konfernanse med fokus på barn og rus, får flere tydelige stemmer med på laget. Vi har nemlig  fått inntrykk av at det er svært få LAR-abstinente barn som får problemer senere i livet. Jeg utrolig glad for at vi får noen som setter søkelyset på de ufødte og fødte barna – de som blir eksponert for medisiner, narkotika eller alkohol i fosterstadiet og som fødes med abstinenser. Jeg håper at denne oppmerksomheten også vil bidra til at kvinnene skal få all info som finnes om hvilket liv og hverdag et barn  som er født med abstinenser kan risikere å få. For jeg tror nemlig ikke at alle kvinnene i LAR får det i dag, noe som jeg tror kan være en av årsaken til at vi får flere barn som fødes med arbstinser.

Symptomer på NAS/FAS/FAE

Symptomer på NAS/FAS/FAE

Når det ikke finnes annet enn døden i sikte

ensom

Det har vært en fantastisk dag i dag på det faglige nivå, samtidig som jeg fikk enda ett nytt perspektiv på livet – i og med rus. Jeg snakket med en lege som ledet en avdeling for mennesker som er dødende av ulike somatiske (kroppslige) sykdommer. Det var mektig å sitte og høre hva hun fortalte. For en jobb de gjør, tenkte jeg. I første omgang så forsto jeg ikke at hennes pasienter også var alkohol og rusmiddelavhengige og ble helt satt ut da hun fortalte om narkomane og LAR-pasentene, og hvilke ekstrabelastninger disse pasientene hadde. Hvilke utfordringer både de, deres familiemedlemmer og nære har i en slik situasjon, og de dilemmaer hun som avdelingsleder og lege har.

Mens hun snakket om pasientens, deres nære og kjæres utfordringer, kom jeg til å tenke på noe som står skrevet om alkoholisme av alkoholikere: En sykdom av dette slaget – og vi tror det er en sykdom – involverer alle omkring oss på en måte ingen annen menneskelig sykdom kan. Hvis en person har kreft, synes alle synd på ham og ingen blir sint eller såret. Men slik er det ikke med den alkoholiske sykdom, for med den følger utslettelse av de tingene som gjør livet verd å leve. Denne legens pasienter og pårørende hadde dobbelt opp.

Det er ikke ofte jeg får lyst til å grine når noen forteller meg om sitt arbeid, men det fikk jeg i dag. I kveld har jeg sittet og tenkt litt og blir virkelig fylt av takknemlighet. Til tider har jeg også mine utfordringer jeg må handtere, men kjære meg…Så langt har det jo funnets en god løsning på dem. Av og til har det tatt litt tid, men så langt har jeg jo endt opp i dansen med de glade igjen.

Nå vet jeg litt om noen av de slitsomme tanker og følelser en alkohol og rusmiddelavhengige kan streve med i ”ledige” stunder er, hvordan er det da for dem som vet at de går mot døden med raske skritt ? For dem er ikke lenger en tilstand de tror de har kontroll over. De kan ikke bare legge seg inn til avrusing og behandling for så og bli friske. Nå vet de at det ikke finnes noen behandling som kan hjelpe dem – nå handler det kun om å få finne det som kan lindre mest mulig smerte – på veien mot livets endestasjon. Det jeg lurer mest på er om de har noen å dele sin sorg med ? Er det noen som lytter til den sjelesmerten de har forsøkt å døyve med rusmidler igjennom alle år? Kanskje helt fra de var små barn…

Foto er funnet på google

Des. 2012: Slik så vårt jubileumsprogram ut: Konferanse og info. om fotoutstilling: Mennesket reiser seg

Jeg vil takke alle som bidro til at dette ble et uforglemmelig minne for alle oss i Retretten. Tusen,tusen takk!!!!

MENNESKET REISER SEG!

I 10 år har Retretten erfart at alkoholikere, narkomane, straffedømte og deres pårørende har reist seg fra håpløse livssituasjoner.

Vi hører ofte om de som ikke klarer seg, men sjelden om de menneskene som reiser seg og får et godt liv.

I forbindelse med Retrettens 10-årsjubileum fokuserer vi på disse menneskene, både med fotoutstilling og fagkonferanse.

Retrettens filosofi er at mennesket kan reise seg uansett hvor mørkt det kan se ut om bare forholdene legges til rette ut i fra den enkeltes behov. Det er ikke en enkelt årsak til at mennesker blir avhengige av alkohol, narkotika eller utvikler et destruktivt levesett. Det er ikke bare en vei ut av misbruket, men felles for alle er at man trenger mennesker som forstår en og som man kan støtte seg på i gjenreisningen. Retretten besitter både kunnskap og styrke som bidrar til at menneskene som kommer til oss har en større sjanse for å lykkes.

Fotoutstillingen viser gjennom bilder og ord hvordan mennesker i Retretten har blitt hjulpet og hvordan vi arbeider. Konferansen viser hvilken kunnskapsplattform vårt arbeide er forankret i.

Den norske legeforening har godkjent konferansen som spesialkurs/vedlikeholds kurs i spesialistutdanning. Allmennmedisin godkjennes med 6 valgfrie kurspoeng til videre – og etterutdanning. Psykiatri godkjennes med 6 timer som valgfritt kurs for leger i spesialisering og spesialistenes etterutdanning.

Psykologforeningen godkjenner konferansen som 6 timers vedlikeholdsaktivitet

6.desember: Konferansen MENNESKET REISER SEG

De fleste foredragene som ble presentert kan leses her: http://www.retretten.no/brukernes-erfaringer/2011/8/12/litt-av-hvert-som-skjer-i-og-utenfor-retretten.html

Helseminister Jonas Gahr Støre åpner – Tverrfaglig samarbeid sammen med brukere
Terje Lie, forsker ved Research Institute of Stavanger,IRIS – Resultater av brukerundersøkelse av Retrettens lærings -og mestringskurs ANTA
Psykiater Per Føyn – Alt har en begynnelse: psykodynamisk behandling av ruslidelser
Barneoverlege Lisa Bjarkø ved nyfødtintensiven (OUS) – Sårbarhet hos barn som fødes med rusmiddelabstinenser
Dr. Egil Nordli – Passiv drikking og de mest vanlige psykosomatiske sykdommer hos barn og voksne
Psykiater Michael Singer (USA) – Seksuelle overgrep på barn, med fokus på menn
Psykiater Michael Smith og Nancy Smalls (USA) – Dagbehandling på sykehus for rusavhengige og psykisk syke. Akupunktur som et verdifullt hjelpemiddel
Terapeut Gunnar Bergstrøm (Sverige) – Program for de med en kriminell livsstil
Ellyn og Jessica (USA) – Ansatte ved brukerorganisasjonen The Standing Against Global Exploitation,SAGE, veien ut av rus og Prostitusjon/ Trafficking
Heidi – Ansatt i Retretten som leder i arbeidet for mennesker som er under Legemiddelassistert rehabilitering (LAR-pasienter) i og utenfor fengsel. Arbeid som R’n i LAR
En straffedømt – fortid, nåtid og fremtid
Film om SAGE og Retretten. Musikalsk innslag

Konferansen støttes av: Helsedirektorate og penger som er gitt Rita og Retretten i forbindelse med en hederspris fra stiftelsen Scheiblers og nominasjon til FERD’s årests sosiale entreprenør. Dette er helt i tråd med Den norske legeforenings krav for hvem som kan være konferansens bidragsytere.

5. – 12. desember Fotoutstillingen MENNESKET REISER SEG:Fotografene Henning Tunsli og Knut Vadseth viser 12 portrett av tidligere og nåværende brukere av Retretten og 12 bilder av Retretten i daglig arbeid i og utenfor fengsel. I tillegg til dette er det 12 bilder som er tatt av andre som har reist seg fra en vanskelig livssituasjon.

På åpningsdagen får vi møte fotograf Morten Krogvold og regissør/skuespiller Jan Jönson i ”Ansikt til ansikt”.

Morten Krogvold er en norsk fotograf. Han er best kjent som portrettør og har deltatt på en rekke kollektivutstillinger i inn- og utland

Jan Jönson er svensk teaterregissør som har satt opp «Mens vi venter på Godot» på Ila landsfengsel, Kumla fengsel i Sverige og på St. Quentin State Prison i USA. Frivillig har han latt seg låse inn blant fanger som har én ting til felles: de venter.

Sted: Oslo Rådhus, Ing. Sjøsiden
Tid: Åpningsdagen 5 des. Kl.1730 – 1930
Mandag – fredag:Kl.09.00 – 18.00
lørdag – søndag:Kl.11.00 – 16.00

Fotoutstillingen er støttet av: Restaurant Druen og anonyme private bidragsytere

Kunnskap er makt

Oslo 23. Juli 2012
Oppsummering fra ANTA* kortkurs i Oslo fengsel, 9-13. juli 2012

Retrettens lærings og mestringskurs, ANTA* benyttes i arbeid med brukere i NAV, LAR, før, under og etter institusjons og poliklinisk behandling, samt straffegjennomføring. Primært er dette et kurs for de som har hatt et rusmiddelproblem. Det er også meget egnet for mennesker som ikke har et definert rusproblem, men som til tider bruker alkohol, narkotiske stoffer eller tabletter på en slik måte at det får negative konsekvenser. Kursets målsetting er at personen skal kunne bli mest mulig selvstendig og makte å stå i en arbeid -og/eller utdanningssituasjon.
* ANTA står for Alkohol, Narkotika, Tabletter, Andre avhengigheter.

Bakgrunn

Gjennom flere år har Retretten sett hvorfor de med alkohol – og rusproblemer får tilbakefall og har derfor nå tilrettelagt et lærings -og mestringskurs, som er forankret i WHO ICD-10 og NADA-protokollen, for de som skal ut i jobb eller utdanning. Forskning viser at personer som har gått igjennom denne type kurs i større grad makter å stå løpet ut i det nevnte, enn personer som ikke har vært igjennom et slikt kurs (Sia, T.l., et. al., 2000, Recovery, Ph.D.Alain Topor).

Forskning viser at det som er felles for de ulike metoder og modeller og som best forklarer endring, er egenforståelse, mer enn den spesifikke teknikk eller metode (Wampold, 2001, Duncan & Miller, 2000, Psykodynamisk behandling av ruslidelser, P.Føyn og S.Shaygani). Det er videre tydeliggjort at aspekter ved pasientens/ den straffedømtes liv og hva de bringer med seg inn i rehabiliterende tiltak er av avgjørende betydning for utfallet. Nyere tid har løftet opp motivasjonsbegrepet og gjennom en nyansering av dette bidratt til at det har vært mulig å utføre studier der grad av internalisert motivasjon viser seg å være av betydning for utfallet av de nevnte tiltak (Zuroff et. al., 2007,Alain Topor).

Denne kunnskapen har vært sentral i utformingen av dette ANTA-kursets innhold. Det som vil være sentralt gjennom dette kurset er å skape arenaer der deltakerne får anledning til å utvikle egen forståelse av sin egen endringsprosess og tydeliggjøre egne utfordringer i dette arbeidet, med andre ord øke bevisstheten rundt egen motivasjon og ulike aspekter ved denne. Kurset er rettet mot personer som enten har tilbud om behandling i institusjon, poliklinisk behandling, attføringstiltak, samt straffedømte som har alternative straffereaksjoner som for eksempel samfunnstraff, lenkesoning eller dom i Narkotikaprogrammet med domstolskontroll (ND). I tillegg de som kun ønsker å lære mer om seg selv og sitt rusmisbruk for å kunne klare å stå i hverdagslige utfordringer. Kurset vil bestå av undervisning og oppgavearbeid . I tillegg til det være en lenger pause i løpet av kursdagen der deltakerne spiser sammen. (eget tilrettelagt program for fengsler)

Mange gjengangere i kriminalomsorgen kan ha et uavklart forhold til skadelig bruk av rusmidler og legeordinerte medisiner. Dette gjør det vanskelig for denne gruppen å gjennomføre nødvendige endringer for å kunne klare seg ute i samfunnet.

Temaer som ble gjennomgått for dette kurset

Som nevnt innledningsvis er kortukekurset i Oslo fengsel tilrettelagt etter deltagernes behov. Kursets hovedfokus er forankret i Verdens helseorganisasjons diagnosemanual ICD-10 på Avhengighetssyndormet og Atferd – og atferdsforstyrrelser. I dette konkrete kurset la vi opp forelesningene for de som har vold som reaksjonsmønster. I tillegg til litteraturen for ANTA-kurset har vi benyttet litteratur fra psykolog Per Isdal, Dr. Philos. Yngve Hammerlin, og rus -og krimterapeut Gunnar Bergstrøm (Sverige), for å bygge opp foredraget om vold. De øvring temaer er likt det som holdes utenfor fengslet: Årsak og virkning: oppvekst og utvikling av tankemønster. Avhengighet sykdom eller dårlig moral?: WHO ICD-10/DSM IV, faser i abstinenser. Følelser ved avhold: overgangsfaser, depresjon og angst. Skyld og skam: Omgjøre skam til skyld. Bearbeidelsesprosessen ved tap og sterke opplevelser. Stemnings og tilstansforandrende midler som fluktvei. Hva er vold: Når vold blir et reaksjonsmønster har man et voldsproblem. Årsaker til vold. Din atferd ditt ansvar. Tilbakefallsutviklingog vedlikehold: Hva er et tilbakefall. Rutiner som grensevakt. Psykosomatiske plager kan lede til tilbakefall: krysstoleranse. Få oversikt, prioriteringer under soning. NAV’s interessetest oppstart på en handlingsplan.

Antall deltagere

Det var i alt 9 deltagere, fra ulike avd. ved avd. A, som var klarert for dette kurset som ble avholdt i Oslo fengsel 9-13.juli. En deltager følte at det var et galt kurs å delta på siden vi denne gangen hadde lagt det opp rundt rusmisbruk og vold som reaksjonsform. En var syk 2 første dagene, det var ikke hensiktsmessig verken for gruppen eller han, at han kom med fra dag 3. En som hadde deltatt på forrige kurs, feb.2012, valgte å la en annen fra samme arbeidsplass få delta fra morgenen og kom selv til lunsj kl.1200, slik at han fikk noe repetisjon. En ble sendt av gårde til Halden torsdag og fikk derfor fullføre kurset. 5 av 6 som fullførte leverte inn en evaluering av kurset. Han som ikke fikk levert fredag pga. fredagsbønnen og ville levere det uken etter, men han dro til Hassel.

Gjennomføring

Slik vi kan bedømme det var det ingen problemer knyttet til gjennomføringen av kurset. Deltageren var veldig aktive og engasjerte i forelesningene og de ønsket flere tilsvarende kurs med tema som knyttet til det de opplevde som sitt problem.
Vi fikk inn mat fra et eksternt cateringfirma. Dette fungerte veldig godt. Da vi var å hentet inn maten fikk de som røykte en liten røykepause på trappa til luftegården ved C1.

Tilbakemeldinger fra deltageren
Ingen av deltagerne opplevde at noen av kursets temaer var uvesentlige. Alle ga utrykk for at de hadde fått bedre innsikt i sin egen problematikk igjennom forelesningene og de skriftlige arbeidsoppgavene. De mente også kurset hadde innfridd deres forventninger og at det hadde bidratt til at de lettere kunne nå sine mål. Noen ga også uttrykk for at de var blitt mer bevisst sitt ansvar som forelder. De var også veldig fornøyd med lunsjen.

Kurset ble ledet av Rita Nilsen, Heidi Kinge og Harald Lystad fra Retretten

Mvh.

Rita Nilsen
Daglig leder/Faglig ansvarlig
Stiftelsen Retretten
Tlf.dir. 90690286
Email dir. rita@retretten.no
http://www.retretten.no

Sprøyterom, varmestue, gratis Heroin og legalisering av hasj- blir summen av kunnskapsløs og lite strukturert behandling av syke etter min mening


Foto: Eirik Sverdrup

Dette blir en veldig forenklet fremstilling av noe veldig komplekst. Årsaken til at jeg skriver dette er at jeg håper det kan bidra til at flere kan forstå litt mer av hvor viktig det er å gi rett behandling i forhold hva det enkelte menneske, som sliter med et avhengighetsproblem, har behov av. Mer rusmidler og destruktive miljøer er ingen behandling eller god løsning for noen uansett forhistorie og bakgrunn. Ei heller med tanke på forebygging, slik jeg ser det utfra mitt ståsted.

Nå vet ikke jeg helt hva som er hovedmålet til dem som kjemper for at vi skal få slike tilbud. Min erfaring er at folk som jobber innstendig for å kunne få gjennomført de nevnte tiltak har sine helt egne agendaer, og det er nødvendigvis ikke ene og alene for å hjelpe dem som lider pga alkoholisme eller narkomani. Samtidig så velger jeg og tro at fleste har gode hensikter, men mange av disse har ofte ikke nok faglig kunnskap om Avhengighetssyndromet (WHO ICD-10/DSM IV)* og hvordan man skal gi rett hjelp i forhold til sykdommens behov. De fleste jeg har vært borte i er mennesker med et stort varmt hjerte eller med en enda varmere hjerne. Berit Synnøve Nilsen skriver i sin masteroppgave, ”Hvordan påvirker rusreformen arbeidsoppgavene og yrkesrollen til ansatte uten formell kompetanse i tverrfaglig spesialisert behandling?”, at feltet ennå er påvirket av mangelfull kompetanse 8 år etter reform ble innført og tatt i bruk.
* WHO ICD-10 / DSM IV er diagnosemanualene som benyttes i vårt helsesystem

Det som preger diskusjonene i rusfeltet er at de ofte mer følelsestyrt enn faktastyrt synes jeg. De som mangler på arenaen er dem som sitter inne med kunnskap og formell kompetanse – fagfolk med god faglig kunnskap og innsikt i det de arbeider med. De med egenerfaring som alkohol -og rusmiddelmisbrukere, som i dag har fått et liv som gjør dem til en del av storsamfunnet er heller ikke på banen når slike tiltak skal diskuteres.
tv/klipp/621747/» title=»Rita hos » Viggo på lørdag»»>http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/621747/

Misbruk bare et symptom – det handler om å finne årsak
Siden vi i hovedsak er inne på narkotiske stoffer og tiltak som er primært knyttet til det, så undrer jeg meg over hvor all den innsiktsfulle forskningen om rusavhengighet blir av i behandlingsverden. Jeg leser en god del studier og annen faglitteratur som kan knyttes til årsaken for alkohol -og narkotikamisbruk. Siden jeg jobber i dette feltet føler jeg at jeg må jeg sette meg godt inn i dette kompliserte landskap som menneskesinnet trossalt er. I tillegg har jeg fremdeles mange ubesvarte spørsmål knyttet til mitt eget liv som rusmisbruker, men jeg er bare meg og kan ikke bli noe sannhetsvitne for alle de andre rusmiddelmibrukere.

Hovedgrunnen for at jeg leser det jeg gjør er at jeg skal kunne vidreformidle dette til Retrettens medarbeidere. Noe som er svært viktig for at de skal kunne forstå mer av våre brukere som vi er i kontakt med i løpet av året, og tipse dem om hva og hvor de kan få hjelp. I løpet av ett år får jeg henvendelser om hendelser som kan oppfattes som både mangelfull og useriøs behandling av syke alkohol -og rusmisbrukere. Igjennom alt Retretten får av info forstår jeg også at ikke alle er like opptatt av å finne ut årsaksammenhenger for å kunne sette inn god behandling og rette tiltak i forhold til å hjelpe folk ut av misbruket. Hva de er opptatt av skal ikke jeg spekulere så mye i, men jeg gjør meg jo noen tanker. Ikke minst om alle dem som får livet sitt ødelagt på grunn av dette.


Foto: Rita Nilsen, spindelvev etter regn

Ikke bare arv og miljø
” Vi må være vare vi som spiller på sjelestrengene til hverandre”, skriver forfatteren Tor Jonsson i sin novelle ”Eit illmenne”. Menneskesinnet er på mange måter sart og sterkt på samme tid og det derfor det er viktig å få både innsikt og kunnskap hvordan dette fungerer når man skal jobbe med personer med en avhengighets -og misbrukerproblematikk. Det er mange grunner til rusmiddelavhengighet og at misbruk av ulike stemnings – og tilstandsforandrendemidler oppstår. Noen ligger på det genetiske plan. Dvs. at man har en medfødt sårbarhet for å kunne utvikle avhengigheten. Vi vet at man kan ha hatt en god og trygg oppvekst, men kan allikevel havne i et voldsomt rusmisbruk – uansett hvor i livet man er. Det er ikke få ganger jeg har møtt på mennesker som forteller at de har hatt et normalt forhold til alkohol, men som lynet fra klar himmel har de utviklet alkoholisme på rekordtid. I noen ekstreme tilfeller til og med havner på heroinkjør i godt voksnen alder. Jeg har jobbet noen år i dette feltet nå og har snakket med flere hundre tunge misbrukere både i Norge og andre land. Noen jeg har støtt på har fortalt at de ikke kan sette fingeren på noe som tilsier at de skulle have der det har gjort. Men når jeg går tettere innpå dem så viser det seg at de har vært genetisk arvelig belastet og at det har vært noe som har aktivert genene. Psykiaterne Per Føyn og Shahram Shaygani skriver en del om dette i sin bok, ”Psykodynamisk behandling av ruslidelser”. For å forstå alt dette så må vi se litt mer på hjernens funksjon også.

Hjernen på godt og vondt
Prof. Johan Cullberg beskriver i sin bok, Dynamisk psykiatri, hvor komplisert og fintfølende hjernen er og hvordan dens ulike sentre styrer alle funksjonene i kropp og sinn – reaksjoner og atferd. Alle sentrene er helt avhengig av å kommunisere med hverandre slik at vi kan handle i trå med det som er best for liv og helse. Sånn enkelt fortalt. I det øyeblikket det blir en forstyrrelse i den fine samordningsfunksjonen mellom de ulike sentrene kan ting virkelig få negative konsekvenser. Vi har et senter som heter Amygdala og det er det sentret som bla. husker følelser. Om det får en opplevelse av noe virkelig godt, ja så vil den alltid huske det og vil ”arbeide hardt” for å få oss til å gjenta det som kan gi en slik følelse. Om det er rett eller galt er ikke spørsmålet. Hele forsvaret vårt er bygd opp slik at vi skal få slippe mest mulig ubehag og derfor vil det søke etter løsninger som hjelper oss med det.

Så tilbake til genene og de som ikke har en ”vond” barndom å skylde på. Noen av de jeg har snakket med har faktisk opplevd lykke kun engang i livet og det var første gangen de inntok og kjente virkningen av et rusmiddel. Av og til kunne det ha en sammenheng med en smertefull følelsesmessig nedtur, men ikke nødvendigvis bare det. En gutt jeg snakket med hadde ikke blitt tatt ut til det fotballaget han ønsket å være med i og han drakk seg stupfull. Der og da ble han hektet fordi han kjente den go’følelsen bare en med avhengighetsyndromet (WHO ICD-10) kan kjenne. Dette velbehaget har forskere også funnet ut at bare vi med avhengighetssyndromet opplever ved inntak av rusmidler. En annen brukte sovemedisiner etter at hennes første store kjærlighet gjorde det slutt med henne og hun ble blandingsmisbruker på kort tid. Det har vært flere av det sistnevnte, men jeg har også hørt om dem som kun har festet som alle andre ungdom gjør, men som av grunner de selv ikke forsto, ikke klarte å stoppe slik de andre vennene gjorde.

Barne -og ungdomsår
Prof. Jørg Mørland ved Folkehelseinstittutet skriver i sin artikkel, ”Moderne biologisk forståelsesmodeller for rusmiddelavhengighet”, at det er viktig at de som kan være genetisk disponert blir stimulert slik at de får gode mestringsopplevelser i barne – og ungdomsårene. På måten kan de også lettere velge bort rusmidlene for å kunne fortsette å holde på med sunne interesser, noe som lett kan komme i bakleksa når hjernen får smaken på rusenopplevelsen. Dr. Jon Johnsen ved Blakstad sykehus sier at vi som har vært rusmisbrukere må lære oss til å ta til takke med ”den nest bestefølelsen” resten av vårt liv, for det vi ønsker å føle kan kun skje ved inntak av rusmidler.

Utfra det jeg har funnet ut så langt, kan ikke jeg se at vi hjelper noen bort fra livet med rusmidler ved å legge til rette for rusing eller forebygge rusmisbruk med arenaer hvor man ruser seg eller endrer lover som gir økt tilgjengelighet for flere rusmidler.

Ikke behandlingsbare

Vi vet – de fleste som jobber seriøst med alkohol og rusmisbrukere, at mange av «våre» folk sliter med ubearbeidede traumer, sterke opplevelse både fra barndom og voksen alder. Vi vet også at det ikke er noen automatikk i at alkohol og narkotikamisbrukere får en utredning på traumeproblematikk og da med tanke på behandlingsforløpet de bør få i forhold til disse. Blir det kjent igjennom utredningen så er ikke bearbeiding av traumer en integrert del i den rusbehandlingen som vi har i Norge dag. De av oss som vet noe om dette vet også at mennesker med en slik tilleggsproblematikk ofte lever liv hvor de re-traumatiserers og har egentlig diagnosen Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Blir ikke dette tatt hensyn til blir det heller ikke snakk om noen mulighet for bedring i forhold til rusmisbruk. Det opereres med at rundt 50 -60 % av alkohol -og rusmisbrukere som defineres som gjengangere i behandlingssystemet eller fengsler har PTSD. Og for meg er ikke dette utenkelig. Før vi stempler noen som ikke bahendlingsbare – og sender dem inn i den trua at de må ha en livslang medisinering, så bør vi undersøke mer om de bakenforliggende årsaker.

Traumer
Det er mye litteratur om akkurat dette med traumer og alkohol -og rusmiddelmisbrukere, men de som jeg personlig synes beskriver dette best er psyk. Lisa Najavits, Seeking safty og Dr. Judith Herman, Trauma and recovery. De forteller at misbrukere kan ha hatt PTSD-episoder lenge før de begynte med rusmidler og de beskriver utfyldene om hvordan symptomene som følger traumereaksjoner. Man trenger ikke være intelligent for å forstå at det kan bli vanskelig å holde seg edru eller nykter med slikt.

Jeg håper at det jeg nå har skrevet kan vise at dette med å klare å kutte ut rusmidler ikke så mye med dårlig vilje eller moral å gjøre. Det er som psyk. Arnhild Lauveng skriver i sin selvbiografi, ”I morgen var jeg alltid en Løve”, når hun beskriver sine Schizofren-anfall og hvor noen mente hun bare kunne ta seg sammen: Hadde jeg kunne tatt meg sammen så hadde jeg gjort det for lenge siden, skriver hun. Sånn er det for oss som har levd med ubearbeidede traumer også. Hadde vi hatt andre metoder å ty til enn ulike midler med ruspotensiale, så hadde vi benyttet oss av det. Jeg håper også at dette kan bidra til at dere som tror at dere er håpløse misbrukere som naldri kan få det livet dere drømmer om, kan revurdere dette. Vær litt spion i eget liv, se hvilke tilbud dere har fått og om det samsvarer med det dere har behov for. Det kan være at det som har blitt sett på som en rusfri behandling har innholdt halleluja, husvask og matlaging eller møkking av fjøs. Ikke noe galt i det, men det holder dessverre ikke alene for mennesker som sliter med ubearbeidede traumer.

Symptomer på avvik som ikke defineres i en diagnose
Judith Herman skriver i sin bok at mange misbrukere kan ha hatt så store problemer i barndommen at de kan ha symptomer som man ikke kan knytte til noen av diagnosene man i dag finner beskrevet i WHO ICD-10 eller DSM IV. Jeg knytter dette til det Tonje Dybsland Berge og Mona Kristin Park Hårklau skriver i studien: ”Hjerne uten beskyttelse? Nevrobiologiske konsekvenser av å vokse opp med vold og omsorgssvikt”.

Her kan vi lese mer om hvordan hjernen skal utvikle seg og hvilke konsekvenser det gir om den ikke får utvikle seg slik den skal. Slik jeg forstår det så ligger nok noe av svaret på det som Herman tar nettopp her. Fordi de ulike sentrene i hjernen skal utvikle seg helt i pararellt er det viktig at forholden for en slik utvikling ligger til rette. Der hvor et barnet lever under slike forhold at livet står i fare vil kun deler av hjernen utvikle seg og det igjen gir konsekvenser for andre ferdigheter og gi atferds – og reaksjonsavvik. Det kan jo være årsaken at de ikke er så kjent og heller ikke blitt forklart igjennom diagnoser man i dag kjenner til?

Med NAV-systemet som ”primærbehandler”
Uansett traumer eller hjernesenterstoppende utvikling så er dette ubalanser som kan rettes opp. Men det krever at vi får et hjelpeapparat som forstår seg på hva som skjer når menneske ikke får rett behandling i forhold til behov. Vi må få et system som i alle fall bidrar at de eksistensielle grunnbehovene blir tilfredslit på en god måte. Bolig, økonomisk trygghet, meningsfult innhold i dagen og sosialt nettverk som man kan ha tillit til over tid. Jan Aasen skriver i sin masteroppgave i psykisk helsearbeid, ” Langs gjengrodde stier, Applikasjoner av traumeteori og treaumeterapi i behandlingstilbudet til brukere med sammensatte rus –og psykiske lidelser”, at NAV ofte blir stående som det eneste behandlingstilbudet disse får. Og de er ikke akkurat kjent for å ha noen god terapeutisk effekt på syke mennesker.

Det sies at traumereaksjoner ikke en psykiatrisk lidelse, men snarer en sunn reaksjon på en ekstrem opplevlese. Det som blir vankelig er når disse ikke blir bearbeidet på en god måte. I en bearbeiding må man gi hjernen en ny kunnskap. Altså må bla. Amygdala programmeres på nytt. Den må få en ny info.om at det som engang var en fare ikke er det lenger. Slik jeg har erfart så er kognitiv atferdsterapi det beste for traumepasienter. Men det det finnes mest av i våre behandlingsinstitusjoner er konfrontasjonsmetoder, program som bygger på konsekvenspedagogikk og arbeidstrening under de merkeligste forhold på lukkede institusjoner. Metoder som frarådes på det sterkeste i behandling av rusavhengige med sammensatte lidelser.

Det er få av institusjonene og behandlingsoppleggene som jeg vet om som har fokus på at personen skal kunne klare seg etter institusjonsoppholdet. Jeg kjenner kun til Solliakollektivet som har fokus på at personen en dag skal klare seg i egen bolig, arbeid og etablere seg med venner som de velger fordi de har samme interesse som dem og ikke bare fordi dem er tidligere rusmisbrukere. Dessuten så har de fleste gjengangere i rusomsorgen stort sett NAV-systemet som behandler og er det noe som kan være retraumatiserende så å mææte være avhengig av NAV. Det er ikke et system som er menneskevennlig uansett årsak til at man havner der. Jeg har hørt foredrag om en som tidligere var rektor og som ble syk. Måten hun ble behandlet på gjorde at hun måtte flytte fra kommunen hun bodde i håp om at hun sulle få bedre hjelp, men endte opp som uføretrygdet. Det forteller jo litt hvordan en med svakere utgangpunkt enn denne rektoren kan havne.

Mye å ta hensyn til, men det første må alltid være først
Som sagt så kan altså folk som ikke har en vanskelig oppvekst også havne utpå. Som regel så klarer de seg veldig bra med kun litt støtte i begynnelsen. Men felles for de som har hatt en vanskelig oppvekst er at de har tilknytningsforstyrrelser . Det slår jo uheldig ut med tanke på at man må ha en tillitsperson å knytte seg til når man skal i gang med rehabiliteringen. Det sies at 40 % av gjenreisning ligger knyttet til å endre livssituasjonen, altså må så å si alt kjent skiftes ut og 30 % ligger til behandler/tillitspersonen, 15% på metoder og de siste 15% på egne forventinger og håp. Tillit utvikles over tid, uansett hvilken bakgrunn man har og da med tanke på alle de ulike personene en rusmisbruker må forholde seg til i et behandlings -og rehabeliteringsforløp så forstår vi også at dette kan bli en stor utfordring. Det neste som kan forstyrre oppbyggingen av tillitspersoner er at i helse og omsorgsektoren er det mye utskiftninger av personalet, så sier det seg selv hvor vanskelig det være å få i gang en god behandling.

Per Føyn og Shahram Shaygani skriver også i sin bok at uansett hva årsaken er så må personen være rusfri før en behandling kan starte. Behandlingen må være både strukturert og målrettet. Hvor lang tid det tar før man kan gå i gang med selve behandling er veldig individuelt. Judith Herman som jobber utfra Recoveryfilosofien snakker om 3 faser og at gjenreisningen er en livslang prosess. Denne prosessen sier ikke at menneske er ute av stand til å ta vare på seg selv i behandlingsforløpet, men snarer at den legger vekt på selvstendighet fra dag en. Så det å skape tiltak som opprettholder hjelpesløshet ser jeg ingen nytt i for menneske som er avhengig av alkohol eller narkotika.

Tilslutt
Og når vi tar med oss det lille jeg viser til her inn i det som i dag blir sett på som rusfri behandling som ikke førte frem så bør vi kanskje begynne å se hva alle disse behandlingene innholdt og om dette sto i forhold til behovet personen hadde. Det blir feil at hjelpeapparatet med alle sine kunnskapskilder skylder på at den rusavhengige kan skylde seg selv, og det blir helt galt at den rusavhengige skylder på at det er deres egen skyld fordi det er dem selv som velger. Hvordan kan man legge skylden på et menneske som har en rusmiddelkapret hjerne og som av den grunn er helt ute av stand til å ta vare på seg selv på en god måte? Hvordan ville den rusavhengige ha valgt om den fikk velge på øverste hylle? De fleste jeg hører om ønsker å leve et rusfritt liv

For den som mener at sprøyterom, varmestue, haroinutdeling og legalisering vil hjelpe – fortell meg hva det skal hjelpe for – og ikke minst hvem som hjelpes mest med slike tiltak. Ingen midler med ruspotensiale – uansett hva de måte hete – bidrar bedre helse, selvstendighet og frihet. Viktige elementer i et hvert menneskes liv. Det eneste slikt bidrar med er hva Eirik Sverdrup sier så beskrivende: Den dritten tar livet av de vakreste rosene.


Foto: Rita Nilsen, medarbeidere i stua til Retretten sammen med brukere


” Det handler ikke om å slutte å drikke eller ruse seg, men å få en mulighet til å slippe…”, sier nå jeg og de andre i Retretten

Livet er i bevegelse – godt er det når man kjenner alternativet – stoppet hos Charter Svein i dag

Dagen startet litt sånn i feriemodus – iallefall første timen. Skummet igjennom nattes aktivitet på Facebook og Twitter. Koslig å se alle meldinger som har sommermunterhet i seg. Litt stoff om rusfeltet, men ikke det vanlige trøkket som jeg er vant med. På oppfordring la jeg ut en link hvor Rusmiddeletaten ikke hadde tro på aksjoner som vi så på «Plata» tidligere i sommer. En tilbakemeldig. I grunn er jeg litt lei selv også. Synes mye av tiden blir brukt opp på å kritisere hva andre gjør og lite til gode forslag på hva man konkret kan gjøre. I mange sammenhenger føler jeg at man i diskusjonene glemmer at det er liv som skal leves vi snakker om.

Så kom arbeidsdagen min ramlende inn med alle ubesvarte mail fra de 5 virkedagen jeg hadde vært borte. Første tegn på at ting ikke stopper opp selv om jeg tar meg en «time out». Det mange som hadde spørsmål fra alt om åpningstider i sommer til neste NADA-kurs. Regninger og annet som kostet penger var det også noe av. Men jeg har måttet benytte en god del tid på å svare for meg i forhold til debattinnlegge Per Føyn og jeg hadde i Aftenposten aften 23. juni. Svært hyggelig å høre at noen har satt pris på at vi sa noe om hvordan vi diskriminerer en hel gruppe pasienter fordi de går på en en medisin gitt av en lege. En kvinne fortalte at hun var stabelisert på Metadon, men ønsket å trappe seg av for å se hvordan dette gikk. Hun var svært redd. Problemene var at hun hadde vært utsatt for massive overgrep fra hun var liten og orket ikke å være i institusjoner hvor det var menn. For henne fantes det ingen tilbud for det ene rene kvinnetiltaket som fantes i hennes nærhet tok ikke i mot LAR-pasienter. Hun følte at medisinen hindret henne i å komme seg videre. Symbolsk stopper livet for henne og vi vet jo hva som skjer i et stillestående vann – alt liv dør.

Det var noe spesielt å se at noen tilla meg at jeg ikke ønsket medisinfrie tilbud. Jeg vet hva jeg mener og står for det; Rett hjelp etter behov og en institusjon bør ikke si at en pasient ikke er ønsket fordi de får en medisin, men institusjonen bør være tydelig på hvilke pasienter de har ressurser til å behandle. Det er Helse Sørøst som må gå i seg selv å slutte med å si at en ruspasient er en ruspasient og alle skal behandles likt. Sånn er det ikke – en ruspasient har sammensatte problemer og må vurderes individuelt. En rose vokser ikke opp i en ørken og en kaktus ikke i et rosebedd. Motarbeidelser gavner ikke livet, vi må gi rett næring.

Etter å ha lest igjennom alle mail og besvart etter beste evne, så var det telefoner som skulle taes. Den først gikk til Oslo fengsel og til gangutten på C1. Det var meningen han skulle få perm så han fikk besøkt oss på Retretten, men saken var ikke behandlet ennå. Fikk jeg grei samtale med føstebetjenten og han fikk en rask innføring med hvordan vi samarbeidet generelt med Kriminalomsorgens Friomsrogskontor og overgansboliger. Flott når vi kan samarbeide til det beste for den som trenger vår støtte og hjelp.

Han virket også intressert i det prosjektet med utvikling av selvhjelpsgruppe, vi starter opp med gutta til fredag. Spesielt denne ganggutten har vært opptatt av å få i stand en selvhjelpsgruppe for kriminelle som er utviklet av kriminelle for kriminelle. Ekstra spennede er det om vi får med jentene fra Ravnaberget kvinnefengsel til å komme med innspill. Det blir avgjort på torsdag når jeg skal møte dem igjen. Ingen ting er som hjelp til selvhjelp – de vet hva de trenger for å få livet opp og stå, og godt at de kan hjelpe hverandre med det.

Før jeg gjorde noe som helst denne morgnen var jeg ute med lille Winnie. Jeg har savnet de små,men livgivende turene våre langs Glomma. Bare det å se vannet som fosser nedover om våren eller som nå, flyter stille og rolig forbi, gir meg virkelig sjeleferd. I dag var det sol som ble truet av sorte skyer – er vakkert skue. Et godt symbol på hvordan er hverdag kan fortone seg. Livet og naturen i bevegelse

Må innrømme at jetleggen har surra det litt til for meg i dag. Møter, email-lesing og telefoener har gått litt hurrameirundt. Som sagt var Oslo fengsel første telefonstopp i dag, deretter ringte en kvinne fra Evje fengsel og rusmestingsenheten der. Hun ville så gjerne ha noe av materiale vi har til ANTA-kurset. Og jeg deler raust med meg. Deretter ringte Jens Henrik fra Gjørvik fengsel og har laget et flott evalueringsskjema som gutta der skal fylle ut etter akupunkturbehandling de får der. Vi kommer til å benytte oss av dette i Retretten vi oså. Godt med samarbeide sier nå jeg.

Så var det et møkkamøte med regnskapsføreren min- godt at han vet hva han driver med for jeg blokker bare helt ut. Vi fant ut at det var godt vi kunne utfylle hverandre for ellers ville det jo ha gått til dundas med alt. Denne tenkingen er kanskje litt fraværende i rusfeltet. Synes det er lite fokus på hvordan vi kan utfylle hverandre, det er som nevnt mye kritikk av hva andre gjør. Men så kom det en fantastisk flott telefon. Svein Østvik, bedre kjent som charter Svein, har drevet med noe sykling i forbindelse med Tour de France og den sykkelen skal nå auksjoneres bort. Og han vil gi pengene til Retretten og det arbeidet vi gjør. Jeg begynte å grine jeg, asså. Det at noen tenker på oss og som kommer sånn ut av det blå, blir veldig overveldende. Han og mora hadde sett tv-programmet om meg på » Viggo på lørdag» og det hadde visst satt sine spor.

Ingenting skjer om ingentig gjøres, den saken er iallefall sikker og jeg vil jo si at jeg og de andre i Retretten er i bevegelse hele tiden og det ser ut som at vi får en uttelling for det nå. Mannen i mitt liv sier ofte til meg: Keep you busy and it will keep you out of trouble (vet ikke om jeg traff med engelsken- men det står altså at det er best å være opptatt for da holder jeg meg unna trøbbel)

Ønsker min gode venn og kollega, Egil, en riktig god natt og takk for besøket. Godt å snakke med noen som også vet å sette pris på at livet er i bevegelse fordi man vært like farlig nær alternativet som en selv.

God natt!!!