En uke med 9 innsatte – noen frø er sådd

Oslo Fengsel

Oslo Fengsel

Ting blir veldig tydelig når jeg arbeider med innsatte i fengsel. Jeg holder et lærings og mestringskurs jeg selv har utviklet. Et slikt kurs holdes av en person som har vært igjennom temaene personlig. Nå har jeg ikke sittet noe  særilg i fengsel, men jeg har nok så jeg kan forstå litt av det. Det  er  skjeldent at det fysiske fengsel er det verste for disse gutta. Det fengslet har en løslatelsesdato, det er verre med det fengsel rusmisbruket og de psykiske plagene setter dem  fast i. Det har ingen dato man kan se frem til. Og det fengslet har jeg masse erfaringer fra og det er disse erfaringene jeg må dele når jeg underviser dem. En uke hvor vi intensivt  går igjennom temaer om utfordringer i barne og ungdomsår, krenkelser, vold  og overgrep, skyld og skam og veien tilbake til null. Det er tøffe tak, men selv den som har uttalt at han har sterk ADHD sitter i ro og lytter i 5 dager. Alle tegn på ADHD er som forduftet i disse beinharde dagene hvor ærligheten tvinger seg frem og som virkelig gir grobunn for behovet for å flykte i hyperaktivitet og annen forstyrrende aktivitet.

Lunsj i Oslo fengel med Retretten

Lunsj i Oslo fengel med Retretten

.

Denne gangen var det 9 innsatte som deltok. En var førstegangssoner, mens de andre hadde vært noen runder. Av de 9 så hadde 3 bolig resten sto uten. 2 hadde rusfrie partenere, de andre var single ( merk: ensomme) og ingen hadde jobb eller fast inntekt i form av uføre -eller alderspensjon.  Jeg ble sterkt påminnet mitt eget utgangspunkt når jeg arbeidet for denne gruppa. I 1996 hadde jeg en liten uførepensjon, bolig på tvangssalg og var ensom.  Samtidig så fikk jeg  kjenne på at vi alle er vår egen lykkesmed når alt kommer til alt. Ingen kan bli rusfri for deg, ingen kan bryte med det kriminelle miljøet for deg og ingen kan gi deg mening i livet eller et oppbyggelig nettverk –  alt må du stå for selv.

Utsikten fra vår nye terrasse

Utsikten fra vår nye terrasse

.

I snart 19 år har jeg vært i bevegelse og i dag fikk jeg nøkkelen til min egen Oslo-bolig. Et hjem. Et trygt hjem.  Den eneste  drømmen jeg kan huske å ha hatt.  Den kom ikke rekende på en fjøl – Jan og jeg har jobbet for dette sammen i over 11 år. Bare det å ha et menneske å jobbe sammen med for mitt private liv  er  i seg selv veldig uvirkelig for meg å oppleve. Bare det å ha et annet menneske så langt innpå meg er noe jeg har måttet jobbe hardt  for å klare. Min erfaring med mennesker har gjort at jeg opplever det  tryggest når jeg kan leve som  «isolert på en øde øy» også i det som skal defineres som nære relasjoner. Og det var noe jeg ble påminnet sterkt denne uka. Hvilken innsats som faktisk ligger i det å inkludere seg i fellesskapet man tilsynelatende er en del av. Selv egen barn. Dette er en vei de fleste av disse gutta også skal gå om de skal lykkes i sine uttalte ønsker for livet. Den veien er tornefull og smertsom til tider, men med utholdenhet så vil de lykkes. Jeg vet de vil lykkes.

Kake bakt på avd. B2 av en innsatt

Kake bakt på avd. B2 av en innsatt

.

Vanligvis så kjenner ikke jeg til hvorfor de som søker seg til gruppa vår  sitter eller hvilken bakgrunn de har. Det kommer jo frem etterhvert, men hos noen sitter det langt inne å fortelle. ANTA kursene som holdes i Retretten eller kortkursene i fengsel gjør jo at kursdeltagerne åpner seg opp på en helt spesiel måte. Ved at vi som holder kursene deler vår bearbeidede historie – hvordan vår barne og ungdomstid var, hvordan alkohol og rusmisbruket utviklet seg og hvordan vi holdt det gående og til slutt hvor vi sto i livet når det snudde, bidrar til at frykten for å vise sin mest skamfulle side reduseres. Usminket får vi høre om deres smertefulle opplevelser og hvordan rusen og miljøet ble deres redning. I går ga en av kursdeltagerne meg sin personunderøskelse som er utført så retten kan avgjøre om han skal få en forvaringsdom eller vanlig soning. Når jeg hører hva han  sitter for og hva han tenker og sier i gruppa så henger dette ikke sammen. Han har de vakreste tanker for sine medmennesker og  gir  det  han har utfra den situasjonen  han er i  bare for å glede dem han er glad i. En annen som jeg har fulgt i flere år med jevne mellomrom  brukte sin lille tilmålte tid han har  utenfor cella til å lage kake til oss alle i kurset bare  for å gjøre noe ekstra for oss.  Og er det noe jeg vet om denne gutten så er det nok ingen som har gjort så veldig mye for å glede spesielt han opp igjennom tidene.

Kursdeltagere i Oslo fengsel 27-31. juli

Kursdeltagere i Oslo fengsel 27-31. juli

.

Jeg har mine utfordringer i dag også. Både privat og på jobb. Jeg har det jeg opplever som svindlere tett på kroppen som gjør meg veldig vondt. De værste og mest utspekulerte kriminelle er de som spekulerer i boligen min med myndighetens velsignelse (Les:  meglere og boligkjøpsforsinkringselskap). Dette var jeg ikke forberdt på da jeg ble rusfri. Jeg hadde store forventninger til at de som levde et tilsynelatende  lovlyding liv i rådgivende yrker ville hjelpe meg. Jeg  var ikke forberedt på det var de  som skulle ta meg hardest og som aktiviserte følelser jeg normalt hadde måtte ruset meg på for å handtere.  Kursdeltagerene denne uken trodde også at alt  av det som hadde gått galt for dem hadde gjort det fordi dem var uregjerlig som barn og narkomane som eldre. At deres offentlige hjelpeytere kanskje også kunne ha en finger med i spillet var aldri en tanke de hadde hatt. Et traumatisert menneske utsettes ofte for hendelser som kan utløse traumereaksjoner som igjen leder til nye rusepisoder. De mest utsatte er de som er avhengige av hjelp fra ulike system. Derfor er det svært viktig å få god innsikt i sin egen historie slik at man kan forstå dynamikken i både traumerreaksjoner og rusmisbruk ( les: selvmedisinering). Jeg ber nå om at myndighetene våre kan sikre Retrettens arbeid slik at vi kan få være der når frøene vi har sånn begynner å spire. Det er da det er viktig at de har tillitspersoner de kan lene seg til når alle de uventende livsslagene treffer dem. I tillegg ber jeg om at myndighetene går igjennom den lovgivningen som bidrar til å skade oss svakeste…

Mitt alternativ er ikke noe alternativ

Utsikt

Utsikt

.

Helg. Det er søndag. Lørdagen gikk med til å få oversikt over ressursene i Retretten. Ikke pengene, men medarbeidere. Høsten nærmer seg og vi har mange oppgaver som skal gjennomføres.

I arbeid

I arbeid

.

HMS. Det er mye man må sette seg inn i når man skal lede en arbeidsplass. Jeg  skal undersøke mye før vi kan få lov å gjøre en jobb for dem som er der vi fleste medarbeidere i Retretten en gang var.

Tall på arbeidet Retretten gjorde i 2013

Tall på arbeidet Retretten gjorde i 2013

.

Ute av øye ute av sinn. Vi har fullt opp i Retretten. Flere og flere bruker oss som en trygg base i sin hverdag. Dessverre så er ikke rekruteringen til vår målgruppe nedadgående. I fjor hadde vi over 12000 besøk og 4000 samtaler i fengslene vi arbeider. Hvert år krever mer og mer av oss.. Så mye at vi til tider blir veldig usynlig i det offentlige rusfeltet. På godt og vondt.

.

På godt. Flere av ”gjengangeren” og våkne unge får øynene opp for alternativer. Man trenger ikke gå inn i LAR, man trenger ikke å dø av drukning i alkohol eller en nål i lysken. De unge trenger ikke å lete etter det minst farlige rusmidlet for å slippe ruspresset.

Å ha en tro

Å ha en tro

.

På vondt. For meg som leder finnes ingen HMS som beskytter meg for lange dager og år uten helt ferie. Det er ingen indeksregulering når man skal redde liv på statlige, kommunale og private tilskudd.

Livet som er så skjørt og sterkt på samme tid

Livet som er så skjørt og sterkt på samme tid

.

Søndag. Søknad skal skrives i håp om Hjelp til videre Hjelp for Retrettens arbeid. Jeg kan jo la være, men det er ikke noe alternativ

Når det ikke finnes annet enn døden i sikte

ensom

Det har vært en fantastisk dag i dag på det faglige nivå, samtidig som jeg fikk enda ett nytt perspektiv på livet – i og med rus. Jeg snakket med en lege som ledet en avdeling for mennesker som er dødende av ulike somatiske (kroppslige) sykdommer. Det var mektig å sitte og høre hva hun fortalte. For en jobb de gjør, tenkte jeg. I første omgang så forsto jeg ikke at hennes pasienter også var alkohol og rusmiddelavhengige og ble helt satt ut da hun fortalte om narkomane og LAR-pasentene, og hvilke ekstrabelastninger disse pasientene hadde. Hvilke utfordringer både de, deres familiemedlemmer og nære har i en slik situasjon, og de dilemmaer hun som avdelingsleder og lege har.

Mens hun snakket om pasientens, deres nære og kjæres utfordringer, kom jeg til å tenke på noe som står skrevet om alkoholisme av alkoholikere: En sykdom av dette slaget – og vi tror det er en sykdom – involverer alle omkring oss på en måte ingen annen menneskelig sykdom kan. Hvis en person har kreft, synes alle synd på ham og ingen blir sint eller såret. Men slik er det ikke med den alkoholiske sykdom, for med den følger utslettelse av de tingene som gjør livet verd å leve. Denne legens pasienter og pårørende hadde dobbelt opp.

Det er ikke ofte jeg får lyst til å grine når noen forteller meg om sitt arbeid, men det fikk jeg i dag. I kveld har jeg sittet og tenkt litt og blir virkelig fylt av takknemlighet. Til tider har jeg også mine utfordringer jeg må handtere, men kjære meg…Så langt har det jo funnets en god løsning på dem. Av og til har det tatt litt tid, men så langt har jeg jo endt opp i dansen med de glade igjen.

Nå vet jeg litt om noen av de slitsomme tanker og følelser en alkohol og rusmiddelavhengige kan streve med i ”ledige” stunder er, hvordan er det da for dem som vet at de går mot døden med raske skritt ? For dem er ikke lenger en tilstand de tror de har kontroll over. De kan ikke bare legge seg inn til avrusing og behandling for så og bli friske. Nå vet de at det ikke finnes noen behandling som kan hjelpe dem – nå handler det kun om å få finne det som kan lindre mest mulig smerte – på veien mot livets endestasjon. Det jeg lurer mest på er om de har noen å dele sin sorg med ? Er det noen som lytter til den sjelesmerten de har forsøkt å døyve med rusmidler igjennom alle år? Kanskje helt fra de var små barn…

Foto er funnet på google

Tenk om jeg ikke hadde hatt tro…

Baby sover

Tenk om jeg ikke hadde hatt tro på at de som sliter med misbruk av alkohol, narkotika og tabletter kunne hjelpes ut av misbruket. Da hadde ikke de 26 misbrukerene som møtte opp til lærings og mestringskurset, ANTA, i februar, lært det dem har lært frem til i nå. Da hadde heller ikke de 6 pårørende som kom i helgen sammen med sin misbruker fått vite hva de fikk vite om sine kjære og som kan hjelpe dem begge på sikt. Jeg hadde heller ikke kunne ta med meg 8 menn på et ukeskurs slik at de kan lære mer om hvorfor nære forhold kan være vanskelig og hvordan de kan løse utfordringene, kommende uke. De nært 10.000 registrerte samtaler med alkoholikere, narkomane og pårørende i Retretten, 3500 i Oslo fengsel hadde heller ikke kunne vært gjennomført i 2012. De 106 alkohol og narkotikamisbrukere hadde heller ikke fått sitt kursbevis for gjennomført ANTA-kurs om avhengighet, atferd og atferdsfortyrrelser i fjor. For ikke å snakke om alle de som har vært ut og inn i Retretten siden 2002 – mange av deres barn hadde kanskje ikke hatt rusfrie foreldre om ikke noen hadde trodd at det gikk ann å bli rusfri. Ja tenk om jeg og de andre i Retretten ikke hadde hatt troen…

Var det dette som var drømmen – eller?

Det var en urolig sjel som kom inn i rettsalen i dag for å få sin dom forkynt. Kjæresten satt der,en vakker ung kvinne. Hun var svært blek med et redd blikk. Aktor var der først av alle, forsvarer kom rett etter og tok i mot den tiltalte som ble fulgt inn av to fra arresten. Vi satt der alle sammen å tittet opp på klokken. Den sneglet seg over to. Det var kl.14.00 de hadde sagt at dommen skulle forkynnes. Den ble 5 over, kjærestens venninne visker febrilsk med henne. Så 10 over, og venninnen forsøker å skape en viskedialog med meg også, men jeg blir taus og har ingen behov av å snakke når det er en slik spenning i rommet jeg er i. 14 minutter over kom dommeren inn med sine to meddommere.
«Beklager forsinkelsen». Han forstatte uten å se opp: «Jeg skal nå forkynne dommen, jeg kommer ikke til å lese alt, jeg vil forklare hvorfor når jeg kommer dit» Det han ikke leste var innholdet i de konkrete nummerete paragrafene tiltalte ble dømt under.

Det var en lang og vondt innledning. Den var detaljert fra flere vikler. Og endelig kom det vi alle hadde ventet på: 7 års forvaring, minstetid 4 år med fratrekk på 320 dager i varetekt. Pluss noen og syttitusen han måtte betale i erstatning.

Anker på stedet

Hele dommen?

Ja

Da har domfelt i samråd med sin advokat anket hele dommen

Det hele var over på noen minutter, men det føltes som en evighet. Jeg er glad jeg har valgt å vite minst mulig om hvorfor gutta vi jobber med sitter. Det er best sånn. I dag fikk jeg bekreftet at dette har vært et klokt valg. Jeg er glad jeg blir kjent med gutta for det dem er der dem sitter,mens de er rusfrie. Det er gode og omtenksomme mennesker jeg får møte. Da jeg ringte i kveld og spurte hvordan han hadde det svarte han: Jeg tenker på mamma og kjæresten min, jeg synes synd på dem. Igjen har jeg gjort mamma vondt og kjæresten min må nå leve med meg som sitter her. Og antalig lenge. Det var ikke dette vi planla.Ingen selvmedlidenhet å spore, bare en enorm bekymring for de to som står han nærmest.

At dette ikke var planlagt vet jeg og jeg tror på det som er blitt sagt. På grunn av en ulykke og store mengder smertestillende så gikk det galt. Det han fryktet mest etter siste dom var det som skjedde. Tilbakefall. Ikke på den vanlige måten- det å stikke ned på «plata» med en gang porten ble lukket bak seg – slik han hadde gjort 11 ganger tidligere. Nei denne gangen skjedde det etter noen år via smertestillende piller gitt av en lege. Og tydeligvis en uvitende en.

Jeg vet ikke hva som skjer med mennesker som får en forvaringsdom- får de behandling? Blir de utredet? Blir utredningen gjort med et nøytralt grunnlag, eller har de sakskyndinge med seg personens tidligere kriminelle rulleblad som et bakteppe for vurderingen som skal gjøres? Gies de en reell sjanse til å komme tilbake til samfunnet mens de soner? Det jeg vet er at det er mange vakre sjeler som går fortapt på grunn av manglede hjelp og støtte tidliger i livet, mens de er i behandling, sitter i fengsel eller ligger på psykiatriske sengeavdelinger.

Det er så lite jeg får gjort, men det lille jeg kan gjøre skal jeg fortsette med. Helst mest mulig uvitende om årsak for innsettelsene. Jeg vil fortsette å stille opp og fortelle hvordan jeg opplever dem i retten eller hvor det måtte være. Og i dette så får jeg håpe at de som virkelig kan bidra med å gjøre en forskjell benytter den makten og myndigheten de har til å gjøre noe for mennesker som kanskje ikke har de store oddsene her i livet. Jeg hadde bare behov for å skrive dette for dette handler om mennesker og mennesker som sjeldent blir gitt en rettferdig behandling. Og da tenker jeg ikke på fengselsdommen de får – det er kanskje det mest rettferdige av alt som gjøres mot såkalte kriminelel narkomane gjengangere.

Les mer om Retrettens arbeid: http://www.retretten.no