Du er et elsket barn

Sjelsens tåre

Sjelens tåre

Lytt til lydfil

Etter en lengre samtale sier jeg det jeg mener: Nei din mor valgte deg ikke bort til fordel for alkohol, narkotika og menn. Se hva dere  gjør sammen  når hun får sine rusfrie perioder. Lytt til hennes ord da og legg dem i hjerte. Det er det som er din mor – det er slik hun er bakom rusens ansikt. Du er et elsket barn, tvil aldri på det…

I det siste så har jeg hørt akkurat dette: Jeg ble valgt bort – de valgte dopen og livet som satte dem i fengsel fremfor meg – det verste er at jeg ikke er verd mer enn fest og moro.

Alle som selv er rusavhengige vet at det ikke er sånn. Jeg har ennå ikke møtt på noen som med frihet velger  rusens liv fremfor barn og andre nærstående, men mange av oss bærer på noe vi ikke makter vekten av. Og ikke alle får den hjelp vi trenger. Noe som hjelper oss så  vi kan være de menneskene vi egentlig er. Følsomme, varme og omsorgsfulle.

Det er trist at vi lar barn – i alle aldre – få gå med slike ødeleggende tanker og følelser uimotsagte. At vi lar dem bære på opplevelsen av at de er et uelsket menneske av sin mor – eller far. Noen og en hver bør ta inn over seg hva de er med på å så av sannheter i sårbare sinn.

Et utsagn som er dekkende: Alkohol og  narkotika er verdens beste rensemiddel – de tar fra deg alt som er verd å leve for.

Telefonen ingen vil ha

Barnegråt

Pappa og mamma valgte oss bort for rusen – nå er de begge døde. Jeg gjorde så godt jeg kunne; var snill, hjalp til med mine yngre søsken og passet på at ingen skulle få vite hva som pågikk hjemme. Det gikk ikke så bra – jeg lykkes ikke, for en dag sto barnevern med politiet på trappa og ventet på meg da jeg kom hjem fra skolen.

Søsknene mine hadde de alt hentet i barnehagen. Mor var innlagt på sykehus og far var i fengsel. En dame presenterte seg og opplyste at søsknene mine var tatt hånd om, og at det etter forholdene sto bra til med mine foreldre. Mer fikk jeg ikke vite. Meg kjørte dem til farmor.

En av mine onkler åpnet døren og slapp meg inn. Damen og politiet snakket litt med han før de dro. Ingen så på meg, ingen spurte hvordan jeg hadde det. Farmor satt ved kjøkkenbordet og gråt, onkel var sint og sa: Den jævelen har ikke gjort annet enn faenskap mot oss siden jeg var liten. Når skal det bli plass for andre enn han og hans liv i denne familien? Når skal mine barn få en farmor ?

Det går ikke bra med lillesøsteren min. Hun går i våre foreldres fotspor. Jeg lever alene og er uføretrygdet på grunn av nerver. Farmor og onkel har jeg ingen kontakt med. De liker meg ikke. Mor døde av en overdose for noen år siden, en sen kveld for noen måneder siden kom telefonen om far. Han tok sitt eget liv. De fant han bak en container med sin elskede spriten, og en boks med piller han hadde fått av sin lege.

Dette er en historie jeg fikk høre av en dansk medstudent  i Sverige for 15 år siden. Han forsøkte å finne noe som kunne gi livet hans mening og hvor han kanskje kunne hjelpe andre pårørende. Det endte med selvmord der også.

I går kveld fikk jeg en telefon som fikk meg til å minnes denne historien. Det er noen som står meg nær som nå har mistet sitt barn, sin far, bror, onkel og fetter. Verdens snilleste unge mann har valgt å forlate denne verden sammen med sprit og piller. Livet han levde var brutalt både for han selv og hans nære – spriten og narkotika krever sitt og er altoppslukende. Han som de fleste andre som er fanget i misbruket hadde gjort noe forsøk på å endre sitt liv. Men han mislykkes og valgte det enste som var igjen. Selvmord. Ikke lett å forstå for dem som ikke har levd det livet han har levd, men forståelig for den som også en gang hadde mistet HÅPET.

Jeg vet jo at det er ingen barn eller forelder som kunne redde hans liv. Det er ikke deres skyld at utgangen på hans liv ente slik. Men det er en ting jeg har lyst å si noe om; Ingen med kunnskap, kompetanse og myndighet la forholdene til rette for at han skulle lykkes med å bli rusfri. Årsaken til at han misbrukte rusmidler var sammensatt og hjelpen var fragmentert. Avstanden mellom de ulike hjelpeinstansene var stor både i kilometer og innholdsmessig.

Hvil i fred kjære

Erkjennelsen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Et tilbakeblikk

 

Lydfil for den som har lesevansker: Trykk her

I de siste ukene har jeg fått flere hyggelige tilbakemeldinger fra noen som har lest boka mi. Både fra ansatte hos Tanum bokhandel og noen som har slitt på grunn av alkohol- og rusmisbruk og noen pårørende i tillegg til gutter som sitter i fengsel. Tanum skriver i en mail: ” ….boka selger godt her i Tanum på Karl Johansgate. Jeg opplever at det har vært et behov i markedet for denne type bok (…..) og  at boka treffer bredt”. Må innrømme at dette var utrolig hyggelig å høre og jeg håper at kjøperne får noe ut av den som kan være dem til hjelp .

Men jeg må bare erkjenne at det gjør ett enda større inntrykk når det kommer tilbakemeldinger fra innsatte. Det varmer på flere måter. Først fordi jeg kun har hatt mulighet til å gi boka til 6 personer, så grunnlaget for en tilbakemelding har vært minimal. Nest at de velger å bruke av sin dyrbare tilmålte ringetid for å stille meg spørsmål. Til sist at de jeg har snakket med har fortalt meg at de forstår noe mer av seg selv og øyner håp. Men jeg blir heller ikke uberørt når en pårørende kontakter meg direkte og forteller hvilket utbytte den har hatt av boka.

Rett etter utgivelsen 31 mai ble jeg kontaktet av en kvinne på telefonen. Det var vanskelig å ta alderen hennes, men hun hørtes ikke gammel ut. Stemmen var munter:

– Hei, er det du som har skrevet boka: Veien fram går først tilbake?

– Jepp!

– Nå har jeg lest den fra perm til perm, jeg forstår ikke så veldig mye mer av dette med rusing og hvorfor det ikke bare er å kutte ut, men jeg kjenner på meg at det i alle fall ikke er min skyld at Kim ruser seg.

Selv om vi snakket en stund fikk jeg ikke noe klart bilde av hvem denne Kim er for henne. Bror, ektefelle, onkel eller en annen nærstående. Hun snakket om han og andre jeg går ut fra er familien, som om jeg kjente dem godt. Det hadde vært slitsomt med Kim i mange år, alle var negativt berørt på en eller annen måte. Men nå etter å ha lest boka mi så forsto hun at det ikke var noe hun gjorde som utløste rusepisodene hans. Hun takket og la på.

Jeg tenkte i mitt stille sinn at om hun ikke forsto så mye så hadde hun i alle fall forstått det viktigste: Hun var ikke skyld i at en rusmisbruker rusa seg og at hun herfra kunne ta noen andre valg for sitt liv. Basert på sine egne ønsker og ikke utfra en skyldfølelse for et annet menneske handlinger.

Igjennom Ann Helen Nyhus sin blogg får jeg vite hva boka mi også kan bidra med. Hun gikk fra å være motløs og deprimert til få tilbake gleden og livslysten ved lese noe som påminnet henne om hva gjenreisning og tilfriskning handler om. Vi som har fått gå edru og pillefri en stund vet at de tunge dagene kommer og da er det godt å ha noe som minner oss på at disse psykiske opp- og nedturene er en del av livet.

I begynnelsen av Juli ringer en innsatt fra Oslo fengsel og fortalte at han hadde fått boka mi av Petter og Heidi. Han kjente seg veldig mye igjen i småhistoriene som er skrevet i boka og mye av den øvrige teksten ga han mening. Nå ville han begynne med oppgavene for å se om det kanskje kunne hjelpe han enda et skritt nærmere det han drømte om. Han var lei rus, kjøp og salg av dop og våpen, vold og fengsel. Han ville være far for sønnen sin og forhåpentligvis få tilbake dama og resten av familien. Men han trengte hjelp til å forstå begynnelsen og skrivinga.

Boka starter med et kapitlet om erkjennelse. Første skritt på veien til en frigivende erkjennelse er å bli kjent med sin egen historie. Ikke for å finne syndebukker, men for å finne ut hva som ligger i bunnen for vårt eget tanke- og handlingsmønster. Derfor starter også boka med en oppgave om å skrive en selvbiografi. For mange av oss med alkohol- og rusavhengig handler det i første omgang å få økt selvinnsikt, kunnskap om hvordan ting henger sammen og plassere ansvar der det skal være, og til sist jobbe med den delen vi selv kan gjøre noe med.

Flere av oss som har vært i ulike rusbehandlinger og selvhjelpsgrupper har ofte måtte skrive selvbiografi uten at vi helt har forstått hvorfor og hva vi skulle med den. Utallige ganger har jeg følt at den eneste hensikt har vært å fylle kladdebokas tomme sider med blekk og at tiden skulle gå litt raskere. I denne boka; Veien fram går først tilbake, har hver oppgave et mål; det skal lede til innsikt som igjen skal bidra til at du tar et bedre valg for deg selv. For oss som har stått i noen kamper mot vårt gamle handlingsmønstre vet at det ikke finnes noen raske løsninger i et endringsarbeid. Men i utgangspunktet finnes det heller ingen snarveier til å bli et velfungerende menneske med både fysisk, psykisk og mental styrke for noen. Det vi aldri fikk lære av livgivende ferdigheter i barne -og ungdomstid må vi lære i den alderen man begynner å jobbe med seg selv.

Opp igjennom årene har jeg møtt på mange som sier at de arbeider med seg selv, men det er kun et fåtall som egentlig har gjort det på en grundig måte. De fleste arbeider med å finne en ny fluktmekanisme fra ubehag og vonde følelser når livet deres står fast. Nye fluktmetoder handler ofte om å finne nye teknikker i tankeokkupasjon. De okkuperer seg selv med alt mulig for å slippe forholde seg til den livssituasjonen de egentlig ikke liker. Uansett hvor tidkrevende en slik metoden er vil den kun gi en kortvarig virkning etter en tids bruk. Selv rusmidlers effekt blir svakere og svakere etter hvor hyppig vi bruker dem og man må finne nye blandingsforhold hele tiden for å oppnå den stemning man ønsker seg.

Når vi skal arbeide med oss selv handler det veldig mye om å bli bevisst hva som gjør at man til stadighet gjentar seg selv, og hvor man ender opp med de samme negative resultat man har opplevd så lenge man kan huske. Gjerne med en forsterket negativ virkning hver gang. Og det er her gjør det vondt. Ekstra vondt om vi ikke har verktøy til å møte vår egen historie. Spesielt når man kommer til skyld, skam og sorg.

Min vandring her på livets vei har lært meg at som menneske er det en god del ting jeg ikke kan styre eller kontrollere fordi det ligger utenfor min makt. Jeg kan blant annet ikke kontrollere andre menneskers handlinger. Dernest kan jeg heller ikke kontrollere reaksjoner som er knyttet til menneskets egen anatomi og psyke, fordi dette styres helt etter naturens egne lover. Men jeg har også lært at jeg kan redusere følelsesmessige smertene ved å bli kjent meg selv og forstå mitt eget reaksjonsmønster. Gjøre endringer og rette opp det som skaper problemer for meg og ikke gjenta de løsninger jeg av erfaringer vet ikke leder frem – og sist, men ikke minst må jeg be et annet menneske om hjelp der jeg trenger det. Derfor blir jeg ekstra glad for de tilbakemeldinger jeg har fått, for er det noe jeg  vet så er det at om den innsatte og de andre fortsetter med å tilegne seg mer av kunnskapen om årsak og virkning,  så vil de få oppleve en stor forskjell i deres liv.

Det er mange erkjennelser som må gjøres igjennom et liv. Erkjennelsen om at hverdagen og livet generelt aldri kan bli en smertefri reise på en rosebelagt autostrada er etter min erfaring den absolutt viktigste erkjennelsen vi kan gi – og arbeidet utfra det.

Les også:

Et typisk tilfelle

En pårørende deler

Ikke full av faen

Et typisk tilfelle

lys

Et utdrag fra boka: Veien fram går først tilbake.

» «Alt faller fra hverandre. Ekteskapet ryker. Barnas fundament rives i stykker. Arbeidskollegaer dekker over mangelfullt utført arbeid. Boligen ser mer og mer ut som en svinesti, og den lille familien står i fare for å bli kastet ut på grunn av mislighold og ubetalt husleie. Alt på grunn av alkohol, narkotika og piller som han trodde at han kunne kontrollere inntaket av. Det kunne han ikke.»

Januar 2017: Jeg ser programmet «Intervention» på amerikansk TV. Det handler om familiedynamikken i en rusmiddelmisbrukers hverdag. Dette er for meg kjent, både fordi jeg selv levde med mye av det i over 20 år som aktiv rusmiddelmisbruker fram til 1996, og fordi jeg siden har sett og hørt mye i mitt arbeid fra denne delen av virkeligheten.

Programmet viser oss blant annet den usminkede virkeligheten til en aktiv rusmiddelavhengig. Klippene er hentet fra hverdagen til familien og misbrukeren. De viser oss galskapen som følger et slikt liv. Det som særlig fanger min oppmerksomhet er de redde øynene til barna. Men også desperate foreldres kamp for sitt barn som er i ferd med å gå til grunne, og søsken som føler seg oversett.

Dagens episode handler om en mannlig, godt voksen rusmiddelmisbruker. Hans hjelpeløshet, som blir forsøkt dekket over av en blanding av tøff holdning og offerrolle, er både smertefull og flau å se på. Det er så tydelig at det er en påvirket person som kjemper for å opprettholde både verdigheten og misbruket med minst mulig negative konsekvenser for seg selv. Men han vet ikke selv hvor gjennomskuelig dette er, og hvilken skade han påfører andre.

Barna hans forteller om hvordan kranglingen mellom foreldrene har påvirket dem. Fraværet av faren etter skilsmissen, blir forklart med at barna ikke vil se ham fordi de er manipulert av sin mor. Søsknene hans er bekymret for foreldrene deres, som nå bor i en husvognpark sammen med den rusavhengige broren. De har nedsatt helse, men må fortsette å jobbe fordi de ikke tør å pensjonere seg av frykt for at pensjonspengene deres ikke vil strekke til. Dette feies til side av sønnen, som hevder at søsknene hans bare er redde for å miste arv.

Spørsmål om hvorfor han selv sluttet i alle jobbene sine etter kort
tid og ikke hadde arbeidet på over ett år, blir forklart med at enten så var sjefen eller kollegaene noen drittsekker, eller så ble han ble snytt på lønna. Selvsagt var det under hans verdighet å jobbe som oppvaskhjelp – og nå var det økonomisk krise i landet så det fantes ikke arbeid for han.

Det topper seg da han blir spurt om hvorfor han må ruse seg hele tiden og ikke vil i behandling. Han mener at det han driver med ikke er rusing, men helt nødvendig selvmedisinering. Den eneste måten han kan fungere på er å innta noe som roer ned hodet hans.

Når denne fungeringen blir diskutert, koker det ned til at den ene
 og alene handler om å stå opp, finne penger til rusmidler, innta dem og nyte effekten så lenge den varer. Deretter blir han så rolig at han ikke kan ta det ansvaret som forventes av et hvert voksent menneske med barn. Tilbudet han får om plass på en 12-trinns klinikk blir avvist med at han har forsøkt dette før. Dessuten tror han verken på Gud eller at han har en avhengighet som er en sykdom.

Benektelsen og forsvaret er gjenkjennelig. Jeg har hatt mine forklaringer på atferden jeg selv hadde som aktiv rusmiddelmisbruker. Som menneske har vi alle behov for å forstå oss selv. Det er ikke alltid
så enkelt. I mangel av kunnskap og innsikt finner vi på noe vi selv tror vi kan leve med, som for eksempel å døyve eller tilsløre det vi ikke skjønner. Da tyr vi ofte til alkohol, sto eller medikamenter. Det vi heller ikke vet, er at de fleste rusmidler som brukes aktivt, er sterkere enn oss. Det verste er at vi som oftest ikke merker – eller vil innse – at det vi trodde vi kunne kontrollere, i virkeligheten har tatt kontrollen over oss.»

Dette tilfelle er et helt vanlig – om det gjelder bruk av alkohol, narkotika eller medikamenter.

Ikke full av faen…

Avhengighet_glassprint_1

foto: Rita Nilsen

Det var en mann som takket meg fordi jeg hadde sagt at det ikke bare var de som var rundt en aktiv rusmiddelmisbruker som hadde det vanskelig og vondt. Misbrukeren led også  i og av misbruk sitt. Han takket meg også for at jeg hadde sagt at rusmiddelmisbrukeren ikke er full av faen, men at misbruket var et symptom på noe annet.

Som jeg også sa i intervjuet personen refererte til; en rusmiddelavhengig begynner ofte bruken av en grunn, men fortsetter et misbruk av en annen. Det er jo ofte mangel på kunnskap og innsikt som bidrar til at en misbruker tar de valgene de gjør. Andre ganger kan de ha en kunnskap, men livssituasjon og miljøet de befinner seg i gjør at de bruker gamle løsninger. Som regle den eneste løsningen de har,  og som de tyr til når de får et følelsesmessige kaoset. Som ofte et rusmiddelmisbruk er symptomet på.

Det var også en på onsdag som kommenterte de pårørende. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at de pårørende er muliggjørere og at det er de som i mange tilfeller opprettholder misbruket til den som bruker alkohol, narkotika og/eller medikamenter på en destruktiv måte. De burde bare stenge døra for slike ansvarsløse snyltere, er ofte ord jeg har hørt fra utenforstående.

At en pårørende ikke stenger døra er jo nettopp fordi dem også vet at personen som misbruker et rusmiddel ikke er full av faen. De kjenner også det rusfrie mennesket. Et menneske som ofte er verdens snilleste og det mest omtenksomme som finnes på jord.

Det gjør vondt

 

Gresset er grønnere.kopi psd kopi kopi

Utfordringer, Sorger, Gleder

 

Sitter og skriver rapporter for Retretten. I pausene tenker jeg  igjennom både det arbeide som legges ned igjennom hele året, de menneskene vi møter og hvordan mine siste 20 år har vært.

Telefonen har ringt jevnt og trutt disse dagene. Noen skulle ønske at Retrettens tilbud var flere steder i landet. De har fått akupunktur i fengsel, institusjon eller av en venn. Når de sliter på daglig basis er det ikke et sted de bare oppsøke når det smerter som mest. Ensomheten gjennomsyrer alt. Ikke at de sier det direkte, men det ligger i mellom linjene. Jeg husker hvordan jeg selv hadde det, den gang jeg manglet ordene på det som fylte mange av døgnets timer.

Det er mye kunnskap ute i feltet – både erfaringer og fagkunnskap – om hva som kan gi en skjevutvikling og konsekvensene. Er du alkoholiker så skal du dit, driver du med illegale stoffer da er det egne steder for det og misbrukere av reseptbelagte medikamenter med ruspotensiale så blir det vanskeligere, er tilbud som synliggjør fagfeltets kunnskap.

Gråten som treffer trommehinnen forteller meg hva som kommer når stemmen får slippe til. Han bare lyver og lyver – jeg orker ikke mer – men jeg klarer ikke å bryte med han. I 9 år har det vært sånn. Jeg har vært overalt for å få hjelp.

Så tilbake til meg. I snart 20 år har jeg jobbet med å forstå meg. Forstå det å leve med alt et liv har å by på. Hva en hverdag kan inneholde av utfordringer, sorger og gleder. Som er selve livet. Det er en stor opplevelse å lykkes når utfordringene løses, en stor sorg å måtte forlate noe jeg har trodd på og en ubeskrivelig glede av å få være følelsesmessig tilstedet i  alt som skjer.

Til de som har ringt meg dem 2 siste døgnene: Det gjør meg vondt at jeg ikke kan gi et quickfix-råd til deg som sliter på grunn av eget eller andres misbruk

Noe å tenke på…

Vanskelig å be om hjelp kopi

Redigert plakat

I går var jeg igjen på sykehuset for krigsveteraner, VA Hospital. Vi var på noe tilsvarende som lærings og mestringssenter vi har på sykehus i Norge.

For  en traumatisert soldat trengs det god og tydelig veiledning på hvordan sykehuset og deres tjenseter er. Det var 4 menn der.  Jeg var den eneste pårørende. Litt før vi skulle begynne kom en svært ung gutt inn med et blikk jeg kun har sett hos traumatiserte rusmiddelavhengige og pårørende. Spesielt hos unge pårørende og i restrektive fengselsavdelinger møter jeg slike mørke og angstfulle blikk.

FullSizeRender

Orginal plakat

På vei inn til undervisningsrommet hang det en plakat som som minnet meg på hvor vanskelig det er å be om hjelp når du virkelig trenger det. En annen ting jeg ble påminnet  er at det ikke bare ute i krigsherjede omeråder i ulike land man blir traumatisert – mange av oss har levd og lever liv hvor instinktene våre settes  i overlevelsesmodus hver dag – hele tiden.

Den unge gutten ble først stiv av skrekk, snudde seg og forlot oss. Jeg tenkte: Bedre lykke ved neste forsøk…

 

 

 

Det gjør vondt

Famile og nærståendedag

Famile og nærståendedag

Triste øyne og bristene stemmer, bøyde hoder og skjelvende hender. Sorgen, savnet  og smerten var å ta og føle på. Så mye vondt og alt kan knyttes til en ting: Rusmiddelmisbruk

Slike dager har jeg hatt mange av opp igjennom årene. Dagen hvor alkoholikeren, narkomane eller pillemisbrukeren skal sitte sammen med en nærstående og innta samme kunnskap om avhengighetssyndromet. Alle har en forventning til denne dagen – alle håper at den skal gjøre en forskjell. Og det gjør en slik dag. Ikke alltid som ønsket, men en forskjell gjør den.

Felles for mange av de som kommer – misbrukeren eller den nærstående, spesielt om det er et familiemedlem, så er det redselen for å såre ved å fortelle hvordan det har vært. De usikre blikkene, fingrenene som vris i hverandre og stotringen med ordene, svir langt inn i sjela på meg. Jeg vet så inderlig hva de går igjennom.

De bildene jeg ser for meg at de ser i sitt indre når de skal fortelle eller sette ord på hva de har opplevd er jo mine bilder. Bilder hentet fra mitt eget liv. Men uansett mine eller deres så gir de et syn som smerter. De gir liv i minner fra en tid hvor mørket og ensomheten preget natt og dag. En tid hvor man opplevde at alle dører til gode løsninger var stengt. For noen er slike opplevelser dagen i dag. De sitter midt i det og hver dag en kamp mot en intens redsel for å miste den man er glad i og kanskje elsker høyest på jord. Deres eget barn.

Det er kun en enste ting som kan hjelpe mennesker som sitter så fanget i frykten som disse gjør: ÆRLIGHET

Den jeg synes setter best ord på dette er Märta Tikkanen:

Tidlig

Skjulte jeg min sårbarhet

For deg

Hvordan skulle jeg kunne

Gjøre deg så vondt

Å la deg forstå

Hvor vondt

Du hadde gjort meg

Slik lykkes jeg å hindre

Både deg og meg

Å vokse

           (Norsk oversettelse)

Jeg sender med dette mine aller varmeste tanker ut til den datter, den søster, bror, mor og far som var med på dagens familie og nærståendedag. Mitt ønske for dere alle – rusmiddelavhengige og nærstående – er at dere skal få komme ut i dansen med de glade, synge og juble om at livet er et godt sted å være. Jeg vet at ting tar tid, men selv en reise på 1000 mil starter med det første steget. Forhåpentligvis ga dagen i dag en begynnelse på noe for dere…

Kreftpasienter – kan ikke la være å sammenlikne

Mange mennesker, mange meninger Foto: Rita Nilsen

Mange mennesker, mange meninger
Foto: Rita Nilsen

Ny høring er bestilt fra Helse og omsorgsdepartementet. Vi skal komme med vår mening om  regler for  gjennomføring fra begynnelse til slutt for  for rusavhengige i behandling. Sånn enkelt sagt. I denne høringen er alle invitert til å mene noe. Absolutt alle om jeg har forstått det rett. Fra den rus-uerfarene nabo’n på bygda til den utslåtte rusmisbrukeren på gata og alt mellom der. Her kan det  mange forslag slik jeg ser det ut fra de erfaringene jeg har i jobben min og som tidligere rusmiddelmisbruker med behandlingserfaring. Jeg bare ser hvor ulik tilnærming vi tidligere rusmiddelmisbrukere har til dette tema.

Min nabo ser på en hjelpesøkende rusmisbruker som en stakkar hjelpeløs person. Hun mener det er veldig synd på en som misbruker og er avhengig. Stakkars sier hun – de kan ikke engang klare å gå på jobben og ta vare på seg selv. De må leve på sosialpenger og ingen i familien vil ta dem inn når de står utenfor rusa og fryser. De blir kastet ut av institusjoner også og må bo på gata. De trenger behandling så de kan slutte med den forferdelige narkotikaen og bare drikker litt når det er fest. Vi må hjelpe dem.
Lurer på hvordan hennes svar blir seende ut…

Så har du broren til en narkoman gutt. Han som opplever at han aldri har blitt sett av foreldrene sine fordi broren har krevd all oppmerksomhet. Selv om han er lille-broren så har han alltid fått høre: Du må være litt overbærende med Jon. Kan du ikke ta han med deg til kameratene dine for han har jo bare dårlige venner som lurer han til å ruse seg. Du skal ikke være så irritert på broren din nå i jula, vi skal ha det hyggelig… Selv om han sitter med lukkende øyne under middagen så er han ikke rusa, han er bare trøtt etter å ha hatt det vanskelig… Vi får tåle det han gjør så han kan føle at han ar hatt en koselig jul og kjenne at noen som bryr seg om han…

Jeg lurer på hva hvert enkelt menneske i denne familie vil svare…

Hva med de redde foreldre som ikke våger åpne døra når deres abstinente rusmisbrukende barn banker på. Hvor truslene de har vært utsatte for i årevis våkner opp bare de hører skritt i trappoppgangen. De har tålt alt fra trusler om lemlestelse til drapsforsøk. I tillegg til at de har blitt ranet og frastjålet alt som har vært av verdi.

Hvordan vil disse svare mon tro…

Noen jeg av og til snakker med er ektefeller til en alkohol- og rusmiddelmisbruker med små barn. Disse er ofte redde for å bli avslørt og at barnevernet skal bli koblet inn. Pengene deres strekker ikke til og kredittverdigheten for banklån og kredittkort er for lengst historie. Den rusfrie partneren gjør alt som står i deres makt for å holde familien samlet og fasade perfekt.

Jeg undrer hva denne ektefellen og barna vil svare…

Den rusavhengige som har sagt ja til et behandlingsopphold – alt i fra 3 mnd – til 1 år, skal miste sin livsledsager. En de opplever som en livsviktig hjelper. Beskjeden er at de ikke får ta med seg noen rusmidler inn i behandling. Verken av de midlene som gir den foretrekkende stemning eller midler som kan gi andre rusopplevelser.                                                                                                           Hva kommer svaret til å lyde der…

Vi har jo også en del som opplever at det er uverdig å ta urinprøver eller andre prøver som kan avsløre inntak av rusmidler. Det er jo ingen andre pasientgrupper som utsettes for slikt… Når man legges inn for hjerteinfarkt eller nyrestein så legges pasienten i rene senger og blir pleiet inntil de er ferdig behandlet… Disse blir ikke ransaket eller utsatt for andre krenkende handlinger.
Jeg lurer på hvordan svarene fra disses blir…

Det er også mange som arbeider med ruspasienter som opplever å være redde på jobb. De vet aldri om en som ruspåvirket  har et stikkvåpen eller noe annet som kan skade dem eller pasientens medpasienter. Mange av de ansatte har opplevd både fysisk og verbale trusler. De har sett og kjent på stemninger som følger når det er smuglet inn rusmidler. Nattevakter og personale som har nær kontakt med pasientene har sett angstfulle blikk blant innlagte som ikke har fått tatt del – eller har hatt ønske om å ruse seg på ulovlige innbrakte rusmidler.

Hvilket svar vil de sende inn…

Vi har også folk som har en klar mening på hva målet med en behandling skal være og som forholder seg til hvordan et hvert middel med ruspotensiale påvirker hjernen og deretter menneskenes atferd og handlinger. Så har dem som ønsker å vise at de er tolerante og har stor takhøyde, og som kun ønsker en  bekreftelse  av misbrukeren at de er kule. Vi har også dem som mener at folk bare får ta seg sammen og at vi ikke trenger å kaste bort penger til behandling på slike viljeløse latsabber av noen folk som den rusavhengige er. I tillegg har vi jo dem som også synes det er greit at folk ruser seg fra gård og grunn for man må jo få velge sine liv. Det finnes også mange så kalte gjengangere i behandlignsapparatet som har vært krenket både fysisk og psykisk under tildligere behandlingsopphold. Og alle disse vil også mene noe om spørsmålene departementet ønsker svar på.

Men når sant skal sies så har jeg ennå ikke lest så grundig igjennom hva departementet lurer på. Ikke er jeg helt sikker på at absolutt alle som ønsker det skal svare på denne høringen heller , men jeg vet at vi som har fått tittelen Høringsinstans vil komme med uttalelser utfra vår kunnskap og ståsted, bilder og erfaringer på hva en behandlingstrengende alkohol og rusmiddelavhenige er og hvordan disse skal møtes. Derfor vil det være spennende å få høre hva de ulike svarene blir.

Fordi jeg har opplevd så god behandling som kreftpasient så ser jeg ofte i retning av dette når jeg jobber for ruspasienter. Jeg vet ikke om Gjennomsføringsforskriften for kreftpasienter ble utarbeidet på samme måte som den blir for ruspasienter…

Link til høring: https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/horing–lov-og-forskrifter-om-gjennomforing-av-rusomsorgen/id2365124/?regj_oss=10

Samtaler med pårørede slutter aldri å smerte

 

Det ble en tøff dag i går. Plutselig var jeg i en helt ordinær arbeidsdag. Møter, møter og møter. Samtaler som tok meg inn i en berg og dalbane  av følelser. Det svingte mellom vanvittig glede i møte  med  besøkende i Retretten det går godt for og ressursgruppa vår som hjelper oss i  vårt arbeid-  til inn i samtaler med pårørende og innlagte alkohol og rusmiddelmisbrukere og deres bunnløse fortvilelse. Det er ikke mye jeg kan få gjort for dem som har det så vanskelig annet enn å lytte og stille spørsmål som kanskje kan hjelpe.

Nå har jeg lyttet til pårørende siden 1999 – hørt hvilke utfordringer de har. Det er skremmende hva de blir utsatt for av abstinenssyke alkohol og narkotika/medikamentmisbrukere. Det er alt fra fysisk og psykisk vold, ran til drapstrusler. Det er kvinner som blir helt handlingslammet og ikke klarer å ta seg selv og sine barn ut av relasjoner som skader dem. Det er barn som føler seg forlatt og ikke elsket av sine foreldre som kun er opptatt av det ene barnet som er ute i misbruk. Lidelsene er store i liv som er preget av rusmiddelmisbruk.

Samtalene jeg har med pårørende handler veldig mye om spørsmål hva de kan gjøre for å få rusmiddelmisbrukeren til å slutte med rus. Svaret mitt er svært nedslående for dem: Du kan ikke gjøre noen verdens ting. Vil ikke den som misbruker slutte og blir drivkraften i eget liv, kan man ikke gjøre noe.  Pårørende og nærstående ringer aldri før de har forsøkt alt som står i deres makt og er så slitene at de ikke henger sammen. Samtlige har gjort det mest utrolige for å få misbrukeren til å slutte, men de har aldri spurt den avhengige  om dem ønsker hjelp med å slutte. De har mer eller mindre tatt det forgitt at  misbrukeren ønsker seg ut av misbruket. Som oftes er det ikke misbruket dem vil bort fra, men de vil slippe alle konsekvensene misbruket gir.

De såreste telefonene jeg får er der søsken til en misbruker ringer inn. Spesielt fra dem som  er så redde for misbrukeren skal dø eller skade seg, samtidig som de føler seg så oversett og ikke verdsatt av foreldre og besteforeldre. En amibvalens som er krevende og smertefull. Så har jeg søsken som har blitt utstøtt helt fra sin familie fordi dem nekter å ha noe mer å gjøre med misbrukeren. De har fått nok av ødelagte høytider og  feiringer – alt fra bursdager til bryllup og dåp. Noe som også smerter er der en mor eller far ikke kan gjøre annet enn å se sitt eget barn gå til grunne i rus. Det kan vel ikke være noe verre enn å stå så maktesløs på sidelinjen og se noe av det kjæreste man har gå til hælvete.

Men som sagt så er det lite en pårørende og nærstående  kan gjøre om ikke den som er avhengig selv ønsker en endring og tar konsekvensene av sine ønsker. Det vi på utsiden kan gjøre er å hjelpe dem mot sitt mål. Derfor vi også spørre hva misbrukeren ønsker hjelp til. Ønsker de hjelp til å slippe konsekvensene av sitt misbruk så må vi se om man har økonomi og psykisk styrke til å bistå med penger slik at misbruket kan opprettholdes. Det er en meget kostbar affære og gir store følelsesmessige utfordringer. Ønsker en misbruker å slippe mer alkohol og rusmiddelmisbruk, så må vi hjelpe dem slik at de kan klare endringen. Som kan være svært smertefull for den som skal igjennom en endringsprosess. Wilfrid Stinissen sier: Vi kan ikke tilføre noen livet, vi er kun som jordmødre og regne – vi kan kun legge til rette  for det nye livet som skal komme… (fritt oversatt)

Jeg kan jo ikke gi noen råd, men jeg ber pårørende eller misbrukere stille seg spørsmålet: Hva vil jeg med mitt liv? Hvordan ønsker jeg å ha det i min hverdag? Vil det jeg gjør nå lede til mine ønsker? Det eneste menneske vi kan forandre er oss selv – derfor er det viktig å ha fokuset på rett person. Oss selv!

Og til sist – om det passer- så spør jeg den jeg er i samtale med: Hva kan jeg hjelpe DEG med?

I dag er en ny dag for meg og jeg skal jobbe. I dag blir det sommeravslutning for gruppa vår i Oslo fengsel. Spekemat, reker og jordbær med fløte. Jeg skal også besøk en som sitter isolert – 22 timer i døgnet – før jeg skal møte et av hjertebarna mine – en ung kvinne som har vært en hardt rammet pårørende som nå skal presentere sin nye kjæreste for meg. Deretter går det til en 40-års feiring. Feiring av en selvhjelpsgruppe som hjalp meg de 10 første årene i min tilfriskning, derfor føler jeg det som en stor ære  å bli bedt om å si noen ord.