En vakker historie hentet fra en brutalt virkelighet

Engel i skogenFolkemord, et lite barn blir drept. Kvinnens yngste barn. Sorgen var stor, men skyldfølelsen større. Følelsen av å ikke ha tatt godt nok vare på babyen i kaoset, rev den sønderknuste moren i stykker. Sorgen ble ikke mindre ved at hun ikke hadde en grav å sørge ved. Flere år etter forteller hun sin historie:

En dag arrangeres det en felles lystenning for de døde på en gravlund i kvinnens landsby. Hun setter seg på utsiden og følger med. Hun bestemmer seg for at den første graven hun kommer til som ikke har et tent lys, skal bli graven til hennes tapte barn.

Igjennom denne handlingen kunne hun vende tilbake til de andre barna sine og være en tilstedeværende mor dem. En omsorgsperson de trengte for å kunne komme seg videre i sine liv.

En løsningsorientert kvinne, som så etter noe som kunne hjelpe henne og hun fant det. Så lite, men det gjorde en stor forskjell. Forsoning er et godt problemløsningsord.

Denne historien hørte jeg i dag – en historie hentet fra virkeligheten og den gjorde virkelig inntrykk. Den setter mye i perspektiv for meg

Etter mørket kommer lyset…

foto: Rita Nilsen Solnedgang i tåke

foto: Rita Nilsen
Solnedgang i tåke

Det kan være litt tøft å jobbe 29 dager uten stopp. Iallfall har denne perioden vært en følelsesmessige berg og dalbane for meg. Mye har handlet om at jeg har flydd mellom storting og bystyret og bedt på mine knær om å få penger til å arbeide for mennesker som ber på sine knær for sitt liv.

Jeg tenker på hvilken blikk jeg får når jeg snakker med dem som oppsøker meg– eller kommer til kurs hvor jeg underviser. Mennesker som aldri har fått en sjanse her i livet ser på meg med slitene øyne som viser en bunnløs sorg og håpløshet. De våger knapt nok å se på meg når de stiller meg et spørsmål. Jeg vet hva det kommer av – jeg har vært der selv. Jeg kjenner smerten av overgrep og krenkelsene de aldri har delt med noen. Mange av disse mennesker er helt prisgitt andre som ikke har noen annen relasjon til dem enn at de kommer og går fra jobb. Jobb de er betalt for å gjøre. Som oftest i et prosjekt med en begrenset tid – for så å forlate den hjelpetrengende som kanskje ikke har opplevd annet enn å bli forlatt fra de så dagens lys.

Mine medarbeidere og jeg begynner å få mye erfaring med å hjelpe de hjelpetrengende alkohol -og rusmiddelmisbrukere som ønsker seg ut av rushelvete. Vi vet hvor vårt arbeidet starter og slutter. Og vi gjør det vi kan for å hjelpe våre likepersoner som kommer etter oss. En hjelp som leder til mest mulig selvstendighet. Samtidig som vi 15 ansatte og 20 frivillige arbeider med dette så hører jeg på min vei i rusfeltet – som jeg har hørt i mange 10-år: Vi må ha ettervern – vi mangler ettervern… Hvor mange som har benyttet Retretten som en støttespiller på vei til det livet de ønsker seg vet jeg ikke helt, men det er mange i løpet av disse 13 årene vi har holdt på.

Jeg har fremdeles til gode å få en definisjon av hva det manglende ettervernet skal bestå av – hva de med høye røster legger i begrepet ETTERVERN. Ettervern etter hva? Vet vi egentlig hva vi behandler når vi snakker om RUSBEHANDLING? Rusmidlene er jo ute av kroppen den dagen vi inntar rusinstitusjonen en utrednings – og henvisningsinstans har gitt oss, hva er det da vi behandles for? I alt fra 3 måneder til flere år i en institusjon.

Bør vi ikke snart se nærmere på hvordan vi arbeider når vi sier at det er behandling eller omsorg vi holder på med? Behandling skal gi bedring og lindring, omsorg skal trygge. I mange av dem jeg møter på i mitt daglige arbeid finner jeg ikke spor av dette. De sliter med både fysisk, psykisk, mental og sosial smerte. Det er ingenting i deres liv som kan gi dem lindring eller trygghet. De som kommer til Retretten er levende mennesker med de samme følelser som alle andre – de lever sine liv 24 timer i døgnet og de ber om en hjelpende hånd. For oss i Retretten  er det viktig å huske på at selv om vi er ute av deres liv når vi snur dem ryggen, så står de igjen med konsekvensene av det vi gir dem. Det at vi i Retretten også igjennom våre arbeidsoppgaver forteller dem om at vi også henger i en tynn tråd hvert år, gjør jo ikke saken bedre for mange av dem. Kan de stole på oss – vil vi være der for dem når de trenger noen som mest?

Akkurat nå så føler jeg at hode mitt er litt tåkelagt av alle inntrykkene har fått den siste tiden. Godt jeg vet at det finnes både en soloppganger og solnedganger bak denne tåka. Jeg må stole på at vi i Retretten får leve i mange ganger 13 år til.

Mest av alt gleder jeg meg til å komme hjem til mitt normale liv igjen…

foto: Bjørg Hexeberg

Som jeg sa på morgen i dag: Det er dager og netter det er greit å minne seg selv på at det å være litt trist og lei seg er hverken farlig eller dødelig. Alle følelser jo der for å berike mitt liv. Hadde jeg ikke hatt litt tunge dager så hadde jeg jo ikke forstått når jeg har de gode…

Det er litt tungt nå og jeg føler meg veldig trist inne i mellom. Sykdom og frykten for hvordan ting skulle gå har gjort mer med meg enn hva jeg har trodd. Usikkerheten er tappende. Nå skal jeg inn i en periode med mye nytt på boligfronten. Jeg trodde ikke at dette skulle gjøre så mye med meg. Er det noe jeg har gjort mye i mitt liv så er det å flytte. Men nå kjennes det sårt og vondt. En del av meg vil ikke flytte, men hode og fornuften  forteller meg at hverdagen blir bedre.

Jeg har mye å se frem til. Mye å glede meg over, og i dag så jeg frem til en ny studiesamling. Jeg så frem til å møte alle mine med-studenter igjen. Og først i dag ble jeg klar over hva tema for denne samlingen: Krise, tap og sorg. Temaer som jeg ser kan hjelpe meg i den livssituasjonen jeg er i nå. Og jeg har stor tro på at denne samlingens temaer skal gi meg like mye som da jeg fikk diagnosen kreft. Diagnosen fikk jeg på fredag og samlingen var på mandag. Temaene  var da: Gudstro, lidelse og død.

Dagens forelesning startet med en salme. Jeg er ikke spesielt hardt rammet religiøs, men det var godt da foreleser Tor Joan Grevbo leste dette høyt:

Jesus, dra meg til ditt hjerte

Jesus dra meg til ditt hjerte her hvor stormen griper tak.

Du har ført meg på en reise; jeg vil gå, om jeg er svak.

Gi meg håpets vinger, gi meg troens kraft og mot.

Og når reisen går i mørket, vær du lyset for min fot

Jesus, vern meg når jeg fristes, vær mitt ly når livet slår.

Og når natten blir til morgen, vil du lege mine sår.

Gi meg håpets vinger, gi meg troens kraft og mot.

Og når reisen går i mørket, vær du lyset for min fot

Du har skatter gjemt i mørke, jeg er fattig, du er rik.

Og når neiser er til ende, skal jeg se deg, bli deg lik.

Gi meg håpets vinger, gi meg troens kraft og mot.

Og når reisen går i mørket, vær du lyset for min fot

                                                          Tekst: Margareth Becker

Tankene mine vandret litt mens han leste og jeg føler i alle fall at jeg har fått håpets vinger og jeg har fått en tro som har gitt meg kraft og mot til mangt og meget, men jeg lengter virkelig til å komme tilbake til den vanlige hverdagen jeg trives aller best i. For er det noe jeg føler så er det at mitt hverdagsinnhold er blitt et lys for min fot

Choose your battle – Velg dine kamper

Foto: Ukjent

Foto: Ukjent

En uke med sterke opplevelser – ja denne uken har virkelige vært det. Nå blir nok det meste også følelsesmessig forsterket for tiden. Sånn oppleves det i allefall. Bivirkningene av cellegiften øker på det fysiske planet og psyken er ikke så sterk som den pleier. Det sistnevnte er jo det jeg frykter aller mest med denne kreftbehandlingen, men så langt har den ikke satt meg ut av spill. Mye kommer nok av at jeg beveger meg i et landskap som setter livet mitt i et perspektiv som viser meg hvor heldig jeg trossalt er, men det krever også at jeg har fokus på det som gir energi og at jeg velger mine kamper.

Alle har sine utfordringer, men det løser ikke mine. Slike tanker er  noen hvileskjærtanker-   som gir meg  litt en trøst om at jeg ikke er alene om å ha det slikt, men jobben med å løse ting må gjøres om jeg ønsker en endring på det som ikke funker– sånn er det bare. Det å delegere oppgaver har aldri vært problem for meg – om jeg har noen å delegere til. Sånn det jo ikke alltid– om jeg er frisk eller syk. Nå fortiden så har jeg mye både på jobb og privat og det er ikke lett å finne ut hvilke saker jeg må ta og hva jeg må la ligge. Det tankearbeide som kreves for å finne ut av det er fryktelig energitappende. Mye blir jeg også veldig trist av. Fryktelig trist. Og jeg vet at denne tristheten også kan gjøre meg sårbar for den tyngre depresjonen. En tilstand jeg frykter mest på jord.

Søndag. Siste dag av forrige uke fikk jeg den triste beskjeden om at en kvinne, som jeg i hele mitt liv har kalt tante, døde. Det er ikke mye jeg husker fra min barndom, i alle fall ikke så mye hyggelig og hvor redselen ikke lå på lur, men ukene hos henne om sommeren var noe jeg så frem til hele året. Aftenbønnen etterfulgt at klem og kyss på panna er minnet som sitter best. Vi hadde ikke snakket sammen på bortimot 20 år, men jeg hadde en løs avtale med hennes datter at jeg skulle komme innom denne torsdagen på vei hjem fra Halden fengsel. Sånn gikk det altså ikke. Hun har vært i mine tanker hele uken og jeg har valgt å tenke på alle de gode minnene som kan knyttes til henne. Det gjør godt. Manglende tilhørighet til nær familie og andre det ville vært vanlig at jeg skulle hatt, er en sorg jeg allerede tatt, bearbeidet og forsonet meg med. Derfor velger jeg å ha fokus på de gode minnene og ikke over hennes bortgang som gjør at jeg aldri mer for muligheten til å snakke med henne.

Dette har vært en uke som av ulike årsaker har krevd at jeg kun skulle ha lyttet til de menneskene jeg har rundt meg som forstår mitt ståsted, mine mål og tar litt hensyn til at jeg ikke har de kreftene mye av mitt arbeid egentlig krever. Sånn ble det ikke. En ting er å være bevisst på hva en bør gjøre, noe annet er hva man faktisk har klarer. Opp igjennom årene, av min egen gjenreisning og oppbyggingen av Retretten, har jeg hatt mange opp og nedturer. Det har til tider vært et umenneskelig slit. Noen ganger har jeg mistet blikket på Retrettens mål og vinglet, men jeg har sluppet å få tilbakefall til rusmisbruk. Psyken har vært hardt prøvd, men jeg har ikke hatt tilbakefall til den tunge depresjonen, vært i nærheten av psykoser eller behovet for selvskading. Tankene på å gi opp Retretten har vært så nær, så nær. For noen år siden hadde jeg en prat med mannen i mitt liv og vi ble enig i at jeg skulle si opp jobben min i Retretten. Han har aldri kommentert at jeg arbeidet mye og klaget over at en god del av tiden som egentlig var satt av for oss, har blitt spist opp av utfordringer som har måttet løses. Men på dette tidspunktet sa han rett ut at han synes det var leit å se meg så mye trist og redd og han visste ikke om han orket dette mer.

Nå ble det ikke sånn at jeg sa opp, med god hjelp fra en kvinne – som etterhvert har blitt god venninne jeg kan ha 100% tillit til når jeg har problemer, fikk jeg løst de utfordringene som var på den tiden. På torsdag, i Halden fengsel, fikk jeg virkelig en følging med hvor viktig avgjørelse om å fortsette å sloss for Retrettens eksistens var. Det samme har det vært ved at jeg gikk tilbake på at jeg ikke ville i media med min historie mer. Noen uker før journalisten i Aftenposten tok kontakt med meg snakket med en person jeg ser opp og han stilte meg noen spørsmål vedrørende min avgjørelse. Aftenpostens portrett av meg har gitt både Retretten og meg mange tilbakemeldinger på at mennsker som lever i den dypeste håpløshet, tror at det finnes en løsning for dem også der fremme. Tilbakemeldingene som har nådd meg er fra både fra innsatte i Halden fengsel og andre som lever et tilsynelatende velfungerende liv. Men det som virkelig gjorde at jeg atter engang har måtte tenke: Velg dine kamper…er utløst av samtaler jeg har hatt denne uken med flere av innsatte i Halden, Oslo og Ila fengsel og noen av deres pårørende. De har virkelig gjort noe med meg. Spesielt 3 jeg hadde i Halden.

En av de innsatte har jeg fulgt siden 2001 med jevne mellomrom – alt ettersom han ble satt inn, helt frem til 2008. Dette var en jeg trodde enten hadde klart seg bra eller var død siden jeg ikke har sett han på 6 år. Nå sto han der foran meg og begynte neste å gråte. Han var så glad for å se meg – ikke bare for at det var meg, men at jeg fremdeles jobbet i Retretten og at vi fremdeles var der for han og andre i hans situasjon. Den andre har jeg fulgt fra varetekt og i en del år fordi han fikk en veldig lang dom. Begge hadde lest Aftenposten, den ene fikk litt sjokk, den andre har jeg snakket jevnlig med i 5 år så han var klar over at jeg hadde hatt kreft og var i etterbehandling. Men begge utrykte at de satte stor pris på at jeg viste dem at det går an å leve totalavholdene fra både alkohol og andre rusmidler – selv piller, når det var tøft. En annen som også kom bort og snakket lenge med meg var en som hadde en dom på over 10 år. Han hadde også lest Aftenposten og hadde gjort seg noen tanker. Det som gjorde størst inntrykk på meg var at han hadde begynt å se på alt som kunne være positivt. Etter dette ble ting litt lettere for han og han håpet han kunne ringe til meg innimellom. Både han og kona fordi hun trengte noen å snakke med som forsto både han og henne, sa han omsorgsfullt. Jeg fortalte at de kunne ringe til Retretten og at det stort sett var meg de ville snakke med om de ringte mobilnummeret på kveldstid og helger.

Ellers så har uka bidratt til at jeg har fått oppklart noe som har vært vanskelig for meg å forstå. Jeg har fått hjelp til å se hva jeg må ha videre av ressurser for å kunne opprettholde det livet som gir både meg og andre en meningsfull hverdag. Noe har utløst sorg, men jeg vet at dette er en følelse som også bidrar til nye fødsler. Min erfaring så langt i mitt knappe 18-åringe edruskap og nykterhet er at ” intet nytt liv kommer til utenom igjennom smerte”. Uansett hva som skjer så vil det bli bra til slutt. Jeg skal gjøre mitt for at Retretten skal leve så får det være opptil andre om de vil hjelpe meg eller ei. Kommende uke vil bli preget av skriving av høringsinnspill til Oslo bystyre og ulike komiteer på Stortinget, møte med andre bidragsytere, møte med en komite på Stortinget, styremøte og konferanseinnspill til Helse og omsorgsdepartementet hvor de vil høre hva jeg mener om hva rusavhengige trenger. Andre kamper og utfordringer på det personlige plan lar jeg ligge fordi jeg har noen svært få og nære – så nære jeg er i stand til å slippe folk inn – som jeg vet er der for meg og som vil hjelpe meg til å stå støtt uansett hva som skjer…

Sjelesorg

En oppgave i kristen sjelsesorg

En oppgave i kristen sjelsesorg

Etter at jeg la ut på Facebook at oppgaven min   i kristen sjelesorg ble godkjente har jeg gått mange spørsmål om hva jeg holder på med. De fleste vet jo at jeg ikke er spesielt hardt ramma av religisøse «hangups», så de synes utdanningsvalget mitt har vært litt spesielt. Nå mener jo jeg at alle som arbeider  med mennesker som sliter i livene sine skulle hatt denne utdannelsen. Med  lærere og foredragsholdere som har  det samme menenskesynet og tilnærmingsmåter  som dem har der  jeg går.  Det har vært et helt fanstastisk lærerikt år og jeg må bare takke stiftelsen Scheibler som ga meg en pris så jeg kunne ta denne utdanningen Diakonova har i kristen sjelesorg. Det sto mellom  Oslo universitet om traumer og vold og sjelesorgen. Universtitet kom jeg ikke inn på – takk Gud for det! Jeg er så vanvittig glad for at jeg har ett helt år igjen!

Som sagt så er det mange som har lurt på hva jeg holder på med og siden spurt om de kunne få lese oppgaven min. Jeg har vært litt sånn bob-bob, men her kommer den.

Refleksjonsoppgave i Kristen sjelsesorg:

Gudsbilde, identitet, Gudstro, lidelse og død var temaene for modul 2. Jeg har valgt å oppgave 1 hvor jeg skal reflektere over samtale og sjelesørgeriske rolle. Slik jeg forstår oppgaven så kan jeg trekke ut ett av temaene vi var innom i modulen og mitt hovedfokus blir hvordan jeg forholder som sjelesørger i forhold til lidelse.

Kontekst/ramme for samtalen

Jeg arbeider som sosionom og sjelesørger i en ideell livssynsnøytral organisasjon for pårørende med psykisk syke. Kvinnen som tar kontakt med oss er 55 år, arbeider i NAV, gift, 2 barn og ett barnebarn. Hennes 5 år eldre ektefelle hadde i alle år arbeidet som koordinator med mye reising, men sto nå uten jobb. Tidligere hadde kvinnen arbeidet på et trygdekontor og hadde hatt lite direktekontakt med klienter. Dette ble endret da trygdekontoret gikk inn i NAV-systemet. Ved at hun jobbet med utredninger i forhold til hvilke trygdeytelser klientene hadde krav på, ble det mye klientsamtaler. Hennes eldste sønn er en enslig karrierejeger, mens datteren er alenemor og sliter psykisk. Kvinnen må derfor se mye etter barnebarnet.

Kvinnen vokste i en annen landsdel med 3 yngre søsken, en mor i Jehovas vitne og en alkoholisert voldelig far som også var tilknyttet sekten. Hun giftet seg på sin 18- årsdag uten å ha vært forelsket. Hele ekteskapsinngåelsen var en fluktmulighet fra familie og menighet. Hennes oppvekst var bakgrunn til at hun hadde tatt kontakt med oss. Hun hadde aldri forstått hvordan snille menighetspersoner og en god Gud kunne la barn lide slik hun hadde gjort. Derfor slet hun også med å ha tillit til både mennesker og Gud

Kvinnen bestilling til oss var råd og veiledning forhold til sin datter og hennes hjelpebehov.

Et utsnitt av samtalen

Lavmeldt og blikket festet til sine folede hender, sier kvinnen at hun trengte hjelp  fordi alt var i ferd med å rakne for henne. Hun forteller om datteren og hennes økende hjelpebehov. Hun styret egentlig samtalen raskt bort fra datteren, og snakket mer om sine klienter som kunne være både psykisk ustabile, truende og verbalt stygge.

Av og til kunne hun bli sittende på kontoret å  gråte etter siste klient. Jeg så at dette gjorde noe med henne fordi hun ble rødflammete på halsen da hun snakket det. Det virket nærmest som at hun fortalte om ektefellens depresjon  og hans krav om  oppvartning , samt egne muskelplager  og spenningshodepine, søvn- og konsentrasjonsproblemer, for å få bort stemningen disse flashbackene hun  fikk av å snakke om  sine klienter.

Da kvinnen kom innpå den ressurssterke sønn følte jeg at jeg mistet den lille kontakten jeg hadde hatt med henne under samtalen . Hun trodde han skulle avlaste henne litt, men han  hadde vært svært avvisende og sagt hun måtte sette grenser og finne seg et nytt arbeid. Jeg hørte henne  knapt og hun sank ytligere sammen da hun forsøkte å sette ord på sin ensomhetsfølelse og hvordan den hadde blitt forsterket av sønnens avvisning.  Fordi hun både var  så energiløs og forsto at hun ikke hadde noen til å hjelpe seg ut av den slitsomme livssituasjonen hun befant seg i, tvang henne nå til å oppsøke hjelp.

Sjelesørgerens rolle

Her blir det viktig å holde tungen rett i munnen og være bevisst hvilken rolle jeg har som sjelesørger. Torborg Aalen Leenders ga en forklaring på hva som skilte mellom sjelesorg og terapi: Terapien gikk ut på   bearbeiding av fastlåste mønstre knyttet til person og relasjon, mens sjelesorg var klargjøring i en vanskelig livssituasjon og viktige valg (Leenders ,2013). Jeg har Leenders perspektiv med når jeg skal klargjøre for meg selv min rolle som sjelesørger for kvinnen. Det er tydelig at kvinnen har dype sår og mønstre fra barndommen som må bearbeides, men min rolle blir altså å finne ut hvor hun skal få åpent opp for noe som kan føre til at hun tar nye og bedre valg for sitt liv.

I denne samtalen var det mye som måtte sorteres for å finne ut hvor kjernen til problemene lå. Det kunne i første omgang se ut som om hun slet med fryktelig mange forskjellige ting, men slik jeg opplever det så henger alt sammen og går i hverandre. For å begynne med det siste først så kan det se ut som om hennes fysiske plager henger sammen med de utfordringer hun står overfor i dagliglivet – i jobb og privat – og hennes løsningsmetoder. (Bang 2013). Eller retter sagt mangel på gode løsningsstrategier.

Utfra det jeg vet om kvinnes bakgrunn så synes jeg det kom nokså tydelig frem at hun ikke hadde utviklet noen sunne og gode relasjoner, verken til egen biologisk familie, sin ektefelle og egne barn. Det kunne også oppleves som at hun heller ikke har noen god relasjon til sine kollegaer, for jeg får igjennom samtalen en opplevelse av at hun ikke snakker med noen om sine utfordrende klienter. Siden hun flyttet til en ny landsdel og jeg heller ikke hører henne snakke om venner, så virker det som om hun ikke har noen tilhørighetsfølelse eller felleskap med noen foruten sine mer eller mindre pleietrengende familiemedlemmer.

Med tanke på de oppvekstvillkår hun hadde hatt med 3 yngre søsken, foreldre som tilhørte en strengt religiøs sekt samt at faren i tillegg var både voldelig og alkoholisert, så forteller det meg også at hun lærte seg raskt i livet at hun ikke var god nok. Fysiske og psykiske staff og mishandling av omsorgspersoner, i tillegg til at du tror at en snill Gud tillater overgrepene, gjør noe med selvfølelsen til et menneske. Det jeg forstår videre ut av hennes fortelling, så har hun som ung hatt mye eneansvar via ekteskap og barn, noe som aldri tillot henne til å bli kjent med seg selv og finne ut av sine behov. Dårlig selvbilde og selvfølelse sammen med manglende sunne relasjoner og overgreps utsatt av voldelige omsorgspersoner gir mange og helsemessige negative konsekvenser i voksenlivet ( Farstad 2011).

Så slik jeg kan forstå problemene hennes så er de en konsekvens av hennes mangel på sunne og støttene relasjoner samt et hverdagsinnhold – privat og på jobb – hvor det lett kan forståes slik at hun både re-traumatiseres og sekundær-traumatiseres, og hun er i ferd med å bli utbrent ( Farstad, 2011, Grevbo 2013, Bang 2013). Hun har ingen tillitspersoner, verken venner, familie eller kollegaer hun kan snakke med når hun står fast. Og i tillegg så lever hun under konstant frykt for å bli utsatt for vold på jobben, og utfra hva litteraturen viser oss, så er det ikke rart at hun opplevde at ting falt sammen for henne og at hun fikk fysiske problemer (Farstad, 2011, Grevbo 2013, Bang, 2013).

Fra og ha alt under kontroll gikk hun inn i en tilstand hvor hun følte at alt ramle i hode på henne. På jobben hadde hun sittet med dokumentene sine, ektefellen var stort sett bortreist og hun hadde tilsynelatende klart å holde hus og heim i orden. På kort tid hadde alt dette endret seg, mannen var hjemme og krevde hennes fulle oppmerksomhet fordi han var deprimert, en datter og et barnebarn som hun opplevde trengte henne døgnet rundt, en sønn hun følte seg avvist av og en jobb som krevde mer enn hva hun tålte av utagerende og truende personer. Og her satt hun og visste verken ut eller inn – hun følte seg redd, fortvila og fryktelig ensom.

Som hennes sjelesørger skal forsøke å klargjøre en vanskelig situasjon og valg som må taes, da vil jeg i første omgang oppmuntre henne til å komme tilbake til oss. Hun trenger å få etablert tillit til noen slik at hun på sikt kan våge å stole på at noen er der for henne når hun trenger det. Selv om det på dette tidspunktet er uaktuelt å snakke om det å se Gud i et bredere perspektiv enn hva hun har lært av en oppvekst i Jehovas vitne, så er er det viktig at vi kan etablere en tro på noe. (Grevbo 2013). Jeg kan i alle fall oppmuntre til det Carl Gustav Jung kaller en religiøs holdning – det å ha troen på noe ( Grevbo 2014)

Målet mitt som sjelesørger vil være å få kvinnen i en dialog slik at hun både kan få en bekreftelse og korrigerer på sine tanker og handlinger og samtidig våge å ta det imot. I tillegg til at jeg vil videreformidle henne min kunnskap om hvordan mennesker påvirkes av det utenforliggende og hvordan det gir innvirkninger på det psykiske og hormonelle , og igjen gir somatiske plager, slik at hun selv vil ta gode valg for sitt liv ( Bang 2013). Og forhåpentligvis vil terapi være ett av valgene hun tar.

Avslutning

Kristen sjelesorg er å ledsage et menneske (eller flere) et stykke av livsveien i lys av Guds ord for å oppmuntre til å leve og til å tro” ( Grevbo, 2006, s. 508) Det ble også sagt i en forelesning at vi skulle ha et Transfaglige perspektiv ( Grevbo 2014) . Det vil si , slik jeg oppfattet det, at vi skal kunne se over grensene i det tverrfaglige – fysiske, psykiske -og sosialfaglige og hjelpe utfra en slik innsikt. Selv om vi som sjelesørgere ikke skal arbeide som terapeuter, så viser i denne samtalen at det er svært viktig å ha faglig kunnskap og forståelse, samt god selvinnsikt og egenerfaring slik at vi kan forstå reaksjonen til konfidenten og samtidig ha en god og livgivende empati. I tillegg viser også samtalen at alle som arbeider med mennesker som sliter på en eller annen måte bør ha god kjennskap til sin egen historie og eventuelt egne ubearbeidede opplevelser, (Bang 2013).

Litteraturreferanser:

Leenders Aalen, Torborg (2013): Foredrag 6.november

Bang, Susanne (2013): ” Rørt, rammet og rystet, Gyldendal Akademiske

Grevbo, Tor Joahn (2013): ” Guds masker i sjelesorg”, Luther forlag

Grevbo, Tor Johan (2006) : ”Sjelesorgens vei”, Luther forlag

Grevbo, Tor Johan (2014): Foredrag 25. mars

Grevbo, Tor Johan (2014) ”Hva er nevrotisk religiøsitet”, Kristen sjelesorgs kompendium modul 2

Farstad, Marie (2011) ” Skammens spor. Avtrykk i identitet og relasjoner», Conflux

Glede og sorg – hand i hand

foto:Rita Nilsen

foto:Rita Nilsen

Dagen i dag er noe annerledes følelsesmessig enn tidligere dager i denne sykdomsperioden jeg er inne i. Jeg flyter mellom en tung tristhet og en vanvittig takknemlighet.

Jeg føler meg så enormt heldig som har mulighten til å være på en plass som denne her i skogen nå som formen ikke er helt på topp. Dagene fra mandag har i grunnen gått med på å overdøve de kroppslige ubehagsfølelsene jeg har hatt med gode sanseinntrykk. Og naturen her har gitt meg raust av opplevelser som har hjulpet meg. Den har vist meg fugl, hare, rev, rådyr og ikke minst multeblomster som indikerer hva jeg har i vente.

I dag er første dagen jeg våkner opp hvor jeg ikke er skikkelig kvalm. Deilig!  Men håret begynner så smått å falle av. Og det har satt igang noe jeg ikke har var forberdt på. Kjenner det er sårt og at tårene presser på hele tiden.  Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er jo så mye annet jeg har mistet i tiden fra 21.mars som er en konsekvens av sykdommen. Noe jeg aldri vil få jeg tilbake på lik linje som håret. Derfor blir jeg så overrasket for de første tapene ga ikke samme reaksjon som den jeg sitter med nå.

 

foto: Anne Merete Bergh

foto: Anne Merete Bergh

Nå smører jeg på med solfaktor 50 og går ut en liten tur i det nydelige været med mannen i mitt liv og lille «dattra» mi.  Får grine , hyle eller le. Siden blir det å forberede et Skypemøte med Nashville i forbindelse med foredraget jeg skal holde i morgen. Mandag skal jeg hente parykken min. Tross alt så sitter jeg med livet i kroppen! Jeg skal få følge med alt som betyr noe for meg en stund til…

Det er en tid for alt og sorgen har sin

Det er ikke første gang jeg har det sånn. Jeg mest lyst til å skrike ut om alt jeg har på hjerte. Det er så mye jeg ville ha sagt, men jeg orker ikke. Mye jeg skulle ha gjort, men jeg har ikke kreftene nå. Tankene farer hit og dit, men jeg får ikke helt taket på noen av dem. En ting har vært å miste noen jeg er glad i ved en fysisk død, noe annet er å miste mennesker og løsninger jeg har trodd på. Dessverre så er det jo ikke sånn at det bare er en aktiv rusmisbrukende person som har dratt meg ut og inn av håpet om at ting er på rett vei. Kjære, kjære søstra mi, du som jeg aldri fikk muligheten til å bli ordentlig kjent med fordi rusen sto i veien for oss. Vi forsøkte, men vi lykkes aldri. Du viste ved flere anledninger at ting var på god vei, men det holdt ikke så lenge avgangen. Alt hva du gjorde i rusens galskap kunne jeg forholde meg til fordi du alltid var ærlig mot meg og sa det som det var. Uansett hva du gjorde ga det meg aldri opplevelse av svik. Den er det mange andre som har gitt meg. Lenge før du døde hadde jeg mistet så mye av gleden min på grunn av mange smertefulle erfaringer. Jeg ble bare mer og mer redd. Gikk hele tiden å tenke på hva som kanskje kunne bli det neste. Av hvem og hvordan skulle neste slag komme som kunne ramme meg. Det vanskeligste med alt var at slagene ikke var fysiske eller gitt av fiender. Du var aldri med i disse slitsomme tankene. Slaget kom og det rammet hardt – denne gangen var det at du forlot oss.

Kunnskap gir smerte sies det, men kunnskapsløshet kan drepe. Jeg kunne ha vært spart for mye om jeg ikke gjennomskuet en god del det som skjer både her og der, men dessverre så tror jeg at jeg gjør det. Uansett så smerter det jeg forstår av det jeg får høre om. Livet er sterkt og skjørt på samme gang. Det kan være slitsomt å være menneske til tider for alle, men tyngre er det for oss som står for det meste alene og har våre egne dype sjelelige sår. Derfor så gjør det meg vondt når jeg ser og hører at noen jakter på bagateller bare for å sverte og ødelegge det lille som kanskje kan bidra med noe for dem som sliter. For alle dem som kjente ditt liv og dine kamper vet at mye av det du opplevde var et resultat av kunnskapsløshet og indre stridigheter mellom de ulike hjelperne du oppsøkte.

Det er en tid for alt og sorgen har sin. Den er forferdelig tappende uansett hva som har utløste den. Men, igjen skal jeg reise meg. Det noe og noen som vil hjelpe å løfte meg opp igjen. Jeg har fått en del erfaringer som gjør at jeg i dag vet at det som kan føles som en undergang blir en redning til slutt. Deg, min egen kjære søster, kunne jeg ikke hjelpe, men hver dag får jeg små vink som forteller meg at jeg er på en vei jeg skal fortsette på. Hver dag møter jeg på de med håpstomme øyene som knapt nok ser meg når vi er i samme rom, og andre med sorgfulle som søker etter trøst . I tillegg til disse får jeg høre og se mange av dem som engang kom med tunge byrder og som i dag har fått et liv de trives med. Jeg må ikke la noe ødelegge for de ønsker og mål jeg hadde da jeg startet Retretten. Jeg må gjøre det som kreves for å finne tilbake til roen jeg trenger i livet mitt. Jeg må holde fast for kreftene skal komme tilbake. Jeg vet de kommer tilbake.

Du klarte ikke nyttegjøre deg av den hjelpen Retretten har å tilby, men jeg vet at du ville at andre skulle bli kjent med oss og prøve på det du selv ikke maktet. Ingen menneske kan gi et annet livet, men vi kan alle gjøre vårt for legge ting til rette for at det livet som er skal bli godt. Jeg skal gjøre mitt sammen med Mona og de andre gode medarbeiderne som finnes i Retretten og i rusfeltet forøvrig , slik at færre skal få den samme utgang av livet som du fikk. Hvil i fred min kjære Hege