Uka’s refleksjon: En hjelp til å hjelpe seg selv

Mitt hovedfokus er at vi må se et mennesket som et menneske! Et menneske med egne drømmer. De fleste kjenner til hva disse drømmene er og når sine mål i kraft av egne ferdigheter og den hjelp de blir gitt av andre på veien. De kan hjelpes fordi de er i stand til sette ord på det de ønsker hjelp til. Slik er det ikke for alle jeg arbeider for. Mange vet ikke engang at de har en drøm fordi de kjemper en kamp på daglig basis med å slippe å kjenne på sin mislykkethet.  De vet ofte ikke engang at det er det de gjør når de flykter inn i et rusmiddel eller annet som kan fjerne det vonde de kjenner på.

Denne uka har vært preget av planleggingsmøter. Nå vet jeg sånn omtrent hvor jeg skal arbeide med videreformidling av kunnskap og egenerfaringer for målgruppa i mitt prosjekt. Det meste er spikret for de kommende vårmånene og hva som er planen for de neste 3 år.  Mange spennende møter med andre ord. Mine argumenter for mitt videre arbeid har blitt godt mottatt og lyttet til av mine overordnede. Samtidig så har noen av de siste dagers telefoner, SMS og epost med tilbakemeldinger fra tidligere kursdeltagere og en kollega hjulpet med å underbygge det jeg har sagt.  

Telefon fra min kollega: Hei Rita dette må jeg bare dele med deg! Nå skal et av fengslene jeg har gruppe i arbeide for at den straffedømte skal ha bolig og arbeid på plass før de slippes ut…Er ikke dette  bra?

Ja, tenkte jeg i mitt stille sinn: dette er superbra. Spesielt fordi akkurat dette fengslet har i tillegg til fysisk aktivitet og utdanning, en gruppe som arbeider strukturert med at den innsatte skal få en bedre oversikt over egen situasjon. De får blant annet hjelp til å forstå hvorfor de reager som de gjør i visse situasjoner og derigjennom ha større mulighet til å forebygge tilbakefall til rusmiddelmisbruk og fengsel.

Utdrag fra en melding på messenger fra en gjenganger (med tillatelse gjengir jeg dette utsnittet): Hei Rita! Jeg var i ett møte med Kriminalomsorgen i går grunnet en dom jeg skal sone.  Ønsker å søke om paragraf 12 soning. Jeg ble spurt om hva som hadde endret seg siden forrige gang jeg skulle sone. Sa jeg at jeg hadde deltatt på ANTA kurset. Og kunne fortelle en god del av det jeg lærte av deg. Vi pratet i to timer og hun skrev til å med søknaden for meg, selvom det ikke er hennes jobb. Hun sa hun aldri hadde hørt noen som kunne forklare så godt alt jeg hadde lært i forhold til følelser og ny forståelse av problemstillingene jeg står ved ( …)

I et møte med justiskomiteen denne uka viste jeg en sladdet versjon av hele meldingen til nestleder i justiskomiteen, Peter C. Frølich (H) og komitemedlem Frida Melvær (H), hvor jeg så fulgte opp med at vi styrke de kriminelle slik at han/hun kan nyttiggjøre seg et hvert hjelpetiltak den hjelpetrengende får.

Det er så lett å tenke: Bare de får en jobb, utdanning, bolig, meningsfull aktivitet og et trygt sosialt nettverk så.., men så enkelt er det ikke. I utgangspunktet er jo dette basisbehov alle mennesker må ha for å kunne fungere i sin hverdag. En hverdag de selv er arkitekten bak. De har valgt et yrke, en utdanning,  sted  de skal bo osv. Slik er det jo ikke for alle i brukergruppa jeg arbeider for.

Skal vi anse noe som et hjelpetiltak for en gjenganger i den offentlige omsorgssektoren, så trenger ofte den hjelpesøkende noe mer enn å få dekket de eksistensielle basisbehovene og tilfeldig valgt sysselsetting. Innenfor mitt felt, rus, psykiatri og kriminalitet så må mange først og fremst ha hjelp til å forstå seg selv. De må få hjelp til å slutte å se seg som en håpløse psykisk syk, rusmiddelmisbruker og /eller som kriminell jævel. Den enkelte må få hjelp til å forstå hvorfor det gikk galt ved deres tidligere forsøk på å bli det ansvarsfullt og lovlydige menneskene de innerst inne ønsker å være. De fleste har nemlig fått tilbud om både jobb, utdanning og bolig tidligere også, men av ulik grunn har de mislykkes likevel.

En melding til fra Glenn Kenneth på messenger: Vi har det veldig bra, sola skinner og motet er på topp. Du og ditt arbeide har vært et viktige verktøy på veien mot et normalt liv

Les Glenn Kenneths historie her: Trykk her   (Jeg arbeider nå for IOGT’s prosjekt innen deres brukerstyrte perspektiv)

Jeg tror det viktigste jeg kan bidra med er å vise dem sammenhengen mellom årsak og virkning og være ærlig med det som skjer i et endringsarbeid. Det er ikke noen dynamikk i det å slutte med et misbruk og samtidig kjenne på tilfredshet og lykke. Ting Tar Tid

En av ukas flere SMS: Hei Rita! Long time no see! Husker du at du sa til meg at en dag vil du kjenne på lykke ved å være nykter og på plass i livet? Poden vant skirenn i går og vi gikk på Pizz’n og feira. Tusen takk Rita! 

(De som har sendt meg sine tilbakemeldinger denne uka er ikke mennesker jeg har mye kontakt med til vanlig. De har tatt med seg kunnskapen jeg og andre har gitt dem inn i sin dag og sitt liv og forvalter den til det beste for seg og sine).

Uka’s refleksjon fra Tromsø

HÅPet ligger i det vi ønsker skal komme – det vi drømmer om å få oppleve – ikke i det vi alt har. Jobben for å komme dit vi ønsker oss må vi selv ta. Det hjelper ikke å lete etter syndebukker – verken ved å se på seg selv som den problemfylte eller andres atferd som årsak til at man ikke får endret sin skjebne. Av ulike årsaker klarer ikke vi mennesker alltid å se rekkevidden av våre egne ord og handlinger. Det gjorde kanskje heller ikke de som en gang hadde eller påtok seg rollen som våre veiledere.  Det gledelig for dem som oppsøker meg er at de er myndige og kan velge bort det som skader dem – de kan fortsette å oppsøke tiltak som kan hjelpe dem så de kommer på rett kurs mot sine livsmål.

Hvert eneste kurs, en til en samtaler, foredrag eller temakvelder jeg holder gjør det vanskelig å glemme hvor jeg kommer fra. De mange personlige delinger jeg får høre tar meg ofte tilbake til mine første famlende steg som alkohol, narkotika og pillefri. Samtalene jeg deltar i gir meg en sterk påminnelse på at jeg har måttet flykte inn i andre tilstands-og stemningsforandrende metoder fordi livet som alkohol- og rusmiddelfri var så vanskelig. Det eneste jeg visste var at jeg ikke orket mer rus, men hadde ikke piling på hvordan et liv skulle leves i storsamfunnet ei heller ikke hva jeg skulle strekke meg mot for jeg hadde ingen ord eller bilder på noen drøm. Siden jeg var så usigelig redd mennesker hadde jeg heller ingen å be om hjelp når mine indre kamper var i ferd med å ta meg.  Det eneste jeg kunne gjøre var å ty til metoder som forstyrret og støyet et jaget sinn.

Igjennom årene som har gått har jeg fått en erfaring med at vi finner det vi trenger på livets vei så lenge man er i bevegelse og på søken etter noe som vil hjelpe oss fremover. I alle fall når ens tilnærming og hensikt er ekte og ærlig. Ensomheten man kan kjenne når man står midt i mellom det kjente og det ukjente er slitsom – til tider svært forvirrende og enormt smertefull, men mye kan fødes i denne tilstanden om man har noe som gir oss HÅP om at ting vil bli bedre.

Først og fremst var det utdanningen som åpnet nye dører for meg – dører mot   en verden jeg ikke visste fantes. Jeg fikk kunnskap om at alt må læres og hvor avhengige vi egentlig er av sterke omsorgspersoner. Med bakgrunn i egenerfaring fikk jeg økt innsikt i hvilke konsekvenser som kan oppstå når det blir et tomrom i utvikling med hva som skjer om dette hullet fylles opp av tilfeldige «villedere».

Igjennom kurset og temakvelden jeg har holdt denne uka har jeg fått møte mange mennesker, noen svært unge i startgropa på noe helt nytt og uprøvd, mens andre har opplevd mange soloppganger og nedganger på i sin rusfrie vandring mot sine drømmer. Felles for dem alle er at de er på leting etter noe som kan tilføre dem flere svar på noen ordløse spørsmål for den livssmerte de bærer på. Uansett alder, kjønn og rusmiddelfri tid er at de er på vei bort fra det kjente og inn i noe ukjent, hvor en udefinert redsel og manglende kunnskap har vært – og er – det største hinder for at de kan klare å ta dem nødvendig grep i deres endringsprosess.

Denne uka som i de fleste arbeidsukene jeg har er mitt arbeidsoppdrag å videreformidle kunnskapen og erfaringene jeg har om helhet og at når vi skal hjelpes – eller hjelper oss selv – må hele menneske sees. Det gjør jeg ved å gi en forenklet innføring i utviklingsteorien, konsekvenser av en skjevutvikling og at både arv og miljø kan være faktorer som kan være årsak til ens valg.  Igjennom dette utvides deres egen forståelse av hvorfor mye har blitt som det har gjort for dem.

Ofte så er det ikke så mye som skal til for at det kan utgjøre en stor forskjell til det bedre. Bare det å få en dypere innsikt og forståelse av noe som tidligere kun har vært et ord uten et definert innhold åpner opp for mye. Det samme gjør det å få hjelp til å plassere ansvar der det skal være.

Når man får gjort opp sin egen reelle skyld slipper også den usunne og destruktive skammen tak og først da får man frihet til å arbeide i takt med sitt indre.  Feilplassering skaper bare mer problemer og økt smerte og det fratar den hjelpesøkende HÅPet og jeg kjenner ingenting som er verre enn det…

Kødder med livet

En tegning fra en innsatt i Haugesund fengsel

Goooooo’ mooooooooorgen! I dag gledet jeg meg til å komme på kurset for å lære mer om hva som er galt med meg…Ser jeg kan rette opp en del selv nemlig, sa en av de varetektsdømte som deltok på ANTA-kurset i Haugesund fengsel denne uka.

En annen delte sine opplevelser ved arrestasjoner: Det er deilig å komme inn i fengsel. Når dem hiver meg på glattcella kan jeg slappe av…Jeg sovner tvert selvom jeg vet jeg skal bli jævla sjuk…Av og til håper jeg at det skal gå noen måneder før dem slepper meg ut igjen… Dette har jeg hørt mange ganger, første gangen så trodde jeg den innsatte tulla med meg. Men dessverre så er det ikke fleip for mange av gjengangerne i kriminalomsorgen.

Tenk hvilket liv som leves når fengslet blir ansett som en sydhavsøy hvor freden og roen kan senke seg…

Hjelp til å hjelpe seg selv

Denne uka hvor jeg har vært i Haugesund fengsel (Haugå) har tankene mine gått tilbake til en som fortalte meg sin historie. Han hadde fengsel som sin livsløsning . Dessverre så lever han ikke lenger, men han fikk oppleve noen gode år som rusfri og suksess på det han hadde drømt om fra han var liten.

Jeg vokste opp med han og som mange andre i det miljøet jeg var, hadde han svært vanskelig hjemmeforhold. Da vi var små hadde vi det mye moro sammen. Han var i perioder borte hvor han fortalte at han hadde vært på reise med familien. En dag ble han plutselig helt borte og jeg så han ikke igjen før jeg traff han i Oslo fengsel.

Det viste seg at livet hans fra før barneskolen hadde handlet om institusjoner og fosterhjem inntil han som 15 åring fikk sin første varetekt. Fengsel var helt frem til jeg traff han etter nærmere 35 år stedet han hadde samlet krefter og gått på skole.

Jeg fikk snakke med han 4 dager i uka i mange måneder igjenom hans deltagelse i Veivalget og akupunktur og ved hans siste løslatelse hadde han skrevet en realistisk handlingsplan. Han fikk §12-soning ( siste del av straffen i rusinstitusjon) og siden en plass på et ressurs-senter hvor han bodde første året av studiene han hadde kommet inn på. For å fullføre studiet måtte han flytte bort fra Oslo og ordnet seg både hybel og liten jobb. Hele veien hadde jeg fulgt han. Inn på institusjonen til forsamtale , gjennom ukene i behandling, så DPS også i hans ansvarsgruppe, men  jeg var kun en samtalepartner for han. Ikke ett eneste sted utenom våre personlige samtaler åpnet jeg munnen. Han tok selv styringen i ansvarsgruppen sin. Han inviterte alle til møte, fortalte hva han trengte av hjelp og at han forventet at de stilte opp. Og det gjorde de. Jeg var kun bisitter og fulgte med han som et ekstra par ører. Det var et svært krevende studie og da han gikk ut var han skolens 4 beste elev. Jobb sto å ventet på han og der var han helt frem til sykdom tok han.

Den unges viktige gjennomtenkte spørsmål

Her jeg sitter nå går tankene mine spesielt til den yngste som var i gruppa i Haugesund fengsel. Knapt bikka 20 år. Han hadde tegnet en tegning han ga meg på avslutningen fredag. Han og jeg hadde mye til felles selv om han er nesten 40 år yngre enn meg. Han var lei seg for at ingen hadde fortalt han det han hadde fått vite igjennom dette ANTA-kurset tidligere.

Han spurte først: Har du noen gang tenkt at det ikke var HÅP for noen av dem du har jobbet med i fengsel?

Jeg svarte tilbake: Det står i mine papirer at jeg er Behandlingsresistent (ikke behandlingsbar) – på bakgrunn av mine egne erfaringer har jeg derfor ALDRI hatt slike tanker.

Han fulgt opp med et hjertesukk: Du må aldri slutte å jobbe med oss…mange kødder med livet vårt forstår’u

Godt å tanke på at jeg aldri  jobber med dem, men for dem et lite stykke på deres egen livsvei…

____________________________________________________________________________

Trykk her for å se også innslag fra Tv Haugaland fra ukas historiske hendelse i ANTA-programmets historie

Hemmeligheten

Alltid når jeg holder et ANTA-kurs får jeg henvendelser av mennesker som gjerne skulle deltatt på kurset, men av ulike grunner ikke har kommet med. Boken jeg holder på med nå, Skammen, av Bergljot Hobæk Haff passer godt inn i noen av samtalene jeg har hatt med enkelte av dem denne uka. Det samme gjør temaet som Skavland tok opp om Tysfjord på Tv2 i går.

Hvorfor har jeg det ikke godt? Hvorfor denne evindelige knagingen? Jeg har alt; familie, barn, hjem, utdanning, jobb og penger…! Hvorfor leter jeg etter svakhetene hos mine medmennesker? Hvorfor bruker jeg tiden min på å finne det som kan såre og ødelegge andre…?

Ja disse spørsmålene har en ulykkelig sjel tatt opp med meg denne uka.

Slik jeg forsto samtalen vår så handlet dette om mange dype krenkelser fra tidligere tider. Krenkelser som vekket den destruktive skammen – alt i de første barneår og hvor følelsene av dette har blitt holdt levende igjennom livet som leves på daglig basis. Levende fordi konsekvensene av egne livsvalg har synliggjort hvor «rett» krenkerene hadde…

Jeg har også hatt en annen spennende samtale om urettferdighet.

I morges hadde jeg et vakkert lys over landskapet jeg våkner opp til hver dag jeg er hjemme. Et lys som fylte meg med ydmykhet fordi det er så enormt mektig. Dette lyset våkner alle opp til uansett om de skader eller gleder sine medmennesker til det daglige. Men av erfaring så vet jeg at ikke alle får oppleve den livgivende følelsen som den indre gleden gir. Hemmeligheten ligger nemlig i hvor vårt fokus er. Den som ødelegger andre ødelegger nemlig aller mest for seg selv. Bitterhet og hat er kilden som tar gleden fra oss. For meg blir dette bilde på en rettferdighet som aldri svikter…

Veien andre har trått opp

Kristiansand 14. feb. 2019
Samling av ledere for IOGT’s Sammen Sentre og ledere for Support’n og Veivalget til
ANTA-programmet

Ukas offisielle virkedager går med til IOGT og ANTA, i dag er det søndag og NADA-dag. Altså jeg skal jobbe for alle NADA-utøvere i Norge som har kontaktet meg siden sist søndag. Denne uka har også noen studenter innen psykisk helse i Sverige kontaktet meg.  De vil at jeg skal dele mine 23 års erfaringer med NADA-protokollen. Det er stort! Altså jeg skal ikke gi dem noe løsning, men jeg skal fortelle dem hva mine erfaringer er. Deretter skal de se om noe av det jeg sier kan benyttes i deres løsningstenking i forhold til dem utfordringer de skriver om. Det er dette fokuset jeg alltid har jobbet etter og nå er jeg så heldig at dette fremdeles preger mitt ordinære arbeid i IOGT.

Hjelp til videre hjelp

IOGT og ANTA er mitt daglige arbeid. IOGT som arbeidsgiver og ANTA som et arbeidsverktøy, bedre kan det ikke bli for meg. Nå kan jeg være 100% tilstede for dem jeg ønsker å være der for; alkohol- og rusmiddelavhengige, straffedømte og pårørende. Jeg slipper å finne penger til drift, skrive rapporter og ha et personalansvar. Og denne uka’s arbeid har virkelig vist hvor stort dette er. A dream come true!

Da jeg ble rusfri hadde jeg store psykiske og sosiale utfordringer. Veldig psykisk skjør, uten hjelp fra helsevesenet pga. stemplet behandlingsresistent, ikke noe trygt og rusfritt nettverk og følelsesmessig svært ensom. Med andre ord så hadde jeg et liv uten mål og mening. Det eneste jeg hadde å lene meg til var gratistilbud for tidligere rusmisbrukere. Ikke noe galt det! Men  jeg trengte noe mer og jeg trengte noe som ikke alltid ble knyttet til at jeg var en psykisk syk tidligere rusmiddelmisbruker med en helvetes fartstid fra min livsvei.

Utdanning ble en åpner for meg – som det er for alle. Igjennom mitt valg av utdanning fikk jeg innsikt i hvordan livsvilkår og dets påvirkninger har på et menneskets utvikling og levesett, og da endret mye seg for meg. Det viktigste jeg lærte var at man kunne endre en destruktiv skjebne om forholdene ble lagt til rette for det. I dette arbeidet krevdes det at man så hele menneske. Altså at man måtte forstå kroppens og psykens tegn og sette dem inn personens tenkesett og det miljøet de levde i. Slik jeg selv forsto meg og mine behov så måtte jeg gjøre noe mer enn å bare motta en uføretrygd og slenge rundt på måfå hver dag. Jeg måtte finne noe som gjorde at jeg gledet meg til neste dag, noe som ga meg mening og som gjorde at jeg følte jeg var til nytte- sånn enkelt sagt.

I 1996 fikk jeg NADA’s akupunkturprogram og i 1998 ble jeg selv en NADA-utøver. Altså jeg fikk gi akupunktur til pårørende og deres alkohol-og rusmiddelmisbrukere, i 2001 ble det utvidet til straffedømte i Oslo fengsel. Som følge av den innsikten jeg fikk igjennom de som mottok akupunktur, satt jeg i 1999 sammen noen samtaletemaer for pårørende med og uten eget rusmiddelmisbruk. I 2000 så ble det til en samtalegruppe jeg holdt tirsdager og torsdager i gamle Torggata bad. Dette var det som i dag heter ANTA-programmet.  2002 grunnla jeg  stiftelsen Retretten  hvor formålet ble HJELP TIL VIDERE HJELP hvor hoved fokuset var på å forebygge tilbakefall til destruktivt atferdsmønster og rusmiddelmisbruk. Igjennom samtalene og gruppene lærte jeg virkelig hvor sammensatt et menneske er og de ulike behovene man kunne ha til ulike tider i en gjenreisning.

Den empiriske vei (veien som bygger på erfaringer)

Juli 2018 var min tid i Retretten over og andre tok over stafettpinnen og skal videreutvikle og styrke det jeg har startet på der. August 2018 går jeg inn i en svært viktig samtale med IOGT  for meg og mine ønsker for mitt liv. Dette er en organisasjon som har forebygging av alkohol- og rusmiddelmisbruk fremst i alt sitt arbeid for hele samfunnet som hver og en av oss er en del av. Med bakgrunn i det jeg alt har skrevet så forstår dere hvorfor IOGT sin visjon blir et slagord for meg: Alle skal få leve frie og meningsfylte liv uten at rusmidler står i veien for dette.

Vi kan ikke gjøre alt alene, men alle kan gjøre noe

 Føler meg sinnssykt privilegert som får muligheten til å være en del av det enormt viktige arbeidet andre startet på i midten av 1800-tallet i USA og i Norge fra 1877 og som i dag går på tvers av etnisitet, religion og politisk tilhørighet. Jeg har en ubeskrivelig respekt og føler meg ydmyk med tanke på det arbeidet alle menneskene opp igjennom historien har bidratt med for å holde organisasjonen levende i drøye 150 år. Mine tanker går spesielt til hver og en som har benyttet sin fritid og deltatt frivillig, til alle de lønnende medarbeidere som har stått skulder til skulder med de frivillige for å kunne jobbe med den livsviktige visjonen IOGT har. Jeg kan ikke med ord forklare hva jeg føler her jeg sitter.

Mitt arbeid med å hjelpe mennesker som er fanget i sitt liv på grunn av eget eller andres rusmiddelmisbruk har kun vart i et knapt kvart århundre, men jeg har opplevd at noe av det jeg har bidratt med har påvirket positivt og gjort en forskjell for en del. Igjennom både formell kompetanse og egenerfaringer – på godt og vondt – føler at jeg mitt arbeid har blitt styrket og har fått verdens beste hjelpemiddel igjennom IOGT’s ulike tiltak. Igjennom disse kan «mine» både få hjelp på ulike områder for å kunne klare å leve det livet de ønsker samtidig kan de selv bidra på områder i samfunnet de opplever det er viktig å styrke uten at det er knyttet til deres egen fortid. Sist, men ikke minst så har flere i IOGT gitt uttrykk for at jeg styrker deres forebyggende arbeid igjennom mitt Likepersonsarbeid

Snakk om vinn – vinn kombo! Takk til alle dere som har gått foran så mitt arbeid kan nyte godt av all innsats dere har gjort. Jeg skal gjøre mitt for ikke å ødelegge deres gode navn og rykte, forhåpentligvis skal mitt bidrag være med på å styrke deres visjoner og formål i mist 150 år til. I morgen er det ANTA-kurs i Oslo ( hiv dere på dere som er i målgruppa) og jeg GLEDER MEG!

Angstfylt sannhet Vs. Drepende løgn

Sto opp klokka 03.45 USA-tid og kosa meg fælt. Jeg ferdigstilte NADA Norges nyhetsbrev. Det å ha slik ro og kunne reflektere over det jeg skriver gjør virkelig noe med meg.

I begynnelsen av mitt rusfrie liv sa jeg at jeg var takknemlig og ikke mente det. I dag kan jeg si at jeg er utrolig takknemlig for alle mine erfaringer. Ikke alle ville jeg hatt, men nå har jeg en gang opplevd det jeg har og gjøre det beste ut av det. Det jeg i alle fall er 100 % er takknemlig for er at mine livserfaringer kan benyttes til noe oppbyggelig for andre.

Denne uka har jeg fått oppleve en del ting som viser at vi mennesker er veldig forskjellige. Noen med tung overgrepsproblematikk ender opp som bitre og skadelig for både seg selv og alle omkring dem. Andre med samme bakgrunn gjør hva de kan for å hjelpe andre så de kan få gode opplevelser. Og da er det så godt å få være med i gjengen med rene hjerter og sinn som vil bygge gode liv for andre. De som gleder seg stort over andres små og store suksesser. For vi vet at det kun er en liten del som er knyttet til flaks, det meste kommer igjennom hardt arbeid.

Det som er det aller beste ved å være meg i møte med andre er at hver og en selv velger å bruke det jeg har å tilby til sitt eget beste. Selvfølgelig er det noen som utnytter min åpenhet og skaper sannheter som passer inn i deres løgner.  Noen ganger har disse løgnene også som mål om skade meg, av grunner kun de og til tider jeg, kjenner til, men de aller fleste bygger håp for eget liv. Det er de sistnevnte jeg lever for.

Nå er jeg også heldig fordi jeg har ikke omgått så mange som er onde til sinns. Jeg kan telle dem på en hånd og det skumleste er at de som har forsøkt skade meg mest har aldri sittet i fengsel. Det har vært 50 % som har hatt et alkohol- eller rusmiddelmisbruk, mens den andre halvparten har stort sett skodd seg på andre menneskers godhet.

Jeg har i disse tidlige morgentimene sittet og meditert litt over noen av disse skadelige individene. Dem står klart foran meg og jeg ser deres stikkende blikk, urolige fakter med hendene og oppblåste arrogante kroppsholdning. De har en ting felles: De har levd på den ene delen livet kan gi av flaks – så lenge det varte. Men jeg har også sett de god klart og tydelig i dag. De har lyttet med hele seg, tatt inn hvert et ord deres medmennesker har delt med dem og strukket ut en hånd til dem som har bedt om det. Øynene har vist varme, hendene har vært rolig og hele deres vesen har vist omsorg. Et tegn på at de har kjent smerten et menneske kan ha når de føler jeg utstøtt og uønsket. For det er den smerten som er vondest for mange av mine like.

Hvor mange timer jeg har brukt for å forstå alt det vonde et annet menneske kan gjøre, vet jeg ikke. Det jeg kan si er at det er ikke få. Jeg har lest meg opp på fagbøker, lyttet når noen har snakket om skam. Noe har jeg forstått, men ikke nok til at jeg ikke har latt meg berøre når jeg har fått kjenne effekten av baksnakking og løgn. Men så var det en som foreslo bøkene til Carl Frode Tiller. Bøker jeg har hatt i bokhylla en stund, men ikke lest. Jeg rakk å laste dem ned som lydbok og lyttet til første av 3 bøker uten pause da jeg dro over dammen på torsdag. I 10 timer og 15 minutter fikk jeg delta i menneskers skjulte og indirekte jævelskap. Siden han skriver så levende om dette og jeg kan kjenner det igjen, følte jeg meg uvel til tider. Jeg var ikke klar over at noen helt bevisst kunne utsette andre på denne måten som personene i boka gjør.  At man med en ruskapret hjerne kan gjør noen vondt kan jeg forstå, men at man med et såkalt rusfritt hode kan gjøre verre ting, er ufattelig.

Den angstfylte sannheten og den drepende løgna, er ord som kommer til meg nå her jeg sitter og skriver. Jeg er glad jeg fikk veiledning og støtte til å kunne tåle sannheten jeg har om meg og dårlige valg jeg har tatt, og at jeg kunne arbeide meg igjennom sorgen over alle tap jeg har hatt. Jeg slipper med dette bitterheten som eter en opp fra innsiden. Følelsen som mates ved å glede seg over andres fall og nederlag. Der hvor de hatende bitre tilføyer menneskets livssmerte med sine ondskapsfulle løgnaktige fremstillinger for å kompensere og skjule for egne tilkortkommenheter. Jeg kan møte et hvert blikk, jeg er ikke redd for å vise min svakhet og jeg trenger ikke å frykte å bli tatt i løyn. Ikke alt er like lett å stå for, men jeg har erfart at løgnen gjør ikke livet til et godt sted å være.

Dette var noe av det jeg satt og tenkte på før mannen min sto opp og drakk kaffe sammen med meg.  Vi snakket om hvor deilig det var at operasjonen hans var vellykket og at vi skal få være sammen en hel uke før jeg må hjem til Norge igjen på jobb. En jobb jeg elsker over alt på jord. For der får jeg oppleve livstomme øyne fylles med HÅP og skinner som små juveler i mørke.  Ingenting er større for meg enn å gi HÅPet videre. Det HÅP jeg en gang selv fikk av noen som ønsket se tårer utløst av latter og ikke av sorgens smerte.

Sender med dette en stor takk til alle som beriker mitt liv – på ondt og godt.

Ps. Mannen min er veldig glad på mine vegne og han sa for å understreke dette: Do what you love to do and you will never work a day in your life.

Rita gjør noe hun ikke kan…

Sommerferie utenfor sesongen

Fire uker ferie etter et år som har vært svært turbulent. Ja da skulle jeg vel ha gjort masse annet enn å skrive et nytt kurskompendium for NADA Norge, pluss forberede ANTA-kurs for IOGT i Haugesund. Men det ligger vel noe i: Du får det når du skal ha når du skal det…

Ved at jeg nå går igjennom hele det gamle kompendiet jeg skrev i 2005 så får jeg mye repetisjon på noe som er svært viktig. Det er fort gjort å glemme at følelser ikke har noen alder og de snakker til deg på den måten de skal. Varsle om tidens tilstand. Det vil si: er det noe jeg burde stoppe opp og reflektere over før jeg haster videre?

Det viktigste spørsmålet jeg må stille meg selv nå: Sitter jeg å jobber så mye for å slippe unna vonde og vanskelige følelser?

Det tar tid å være ærlig med svaret…

Jeg har kjent på maktesløshet, jeg har lyttet til fortvilelser som nesten har revet meg i filler, gråten har fått fritt utløp, sinne og hevntanker har fått brenne ut med timene og dagene som har gått, så de vonde tankene og følelsene flykter jeg ikke fra.

Samtaler om fremtiden med mine nærmeste da jeg hadde det som værst i 2018, hvor jeg satt med en opplevelse av at noen ønsket å ta livslysten fra meg, som ville meg vondt med sine løgner, ryktespredning og baksnakking, gjorde en forskjell. Jeg kjenner mine livsmål, jeg vet hva jeg vil med livet mitt, så arbeidet mot disse målet har ikke bare gitt meg livslysten tilbake, men også glede og energi.

Så det å ha ferie, ferie som jeg forstår andre har det – og ikke gjøre noe av det jeg gjør til vanlig – er noe jeg ikke kan, men jeg er takknemlig for at jeg kan gjøre det jeg elsker i ferien min uten at jeg trenger å tenke på at nå må jeg legge meg, gå i et møte eller ta en telefon…