VOLD

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I går hadde jeg en fin samtale. VOLD. Ja hva er vold?

Enkelt forklart: Når man tvinges til å gjøre noe du ikke vil eller står for, utsettes du for vold.

For en tid siden ringte en som har gått på Relasjonskurset jeg har hatt den glede av å holde for en del som både er voldsutøvere og voldsofre og spurte om følgende:

Er det noen mulighet for at du kan holde Relasjonskurs på krisesentret for voldsutsatte kvinner?

Svar: Ja det kan jeg, men jeg kan også holde kurs for voldsutsatte menn!

I dag og i morgen skal jeg jobbe med fagdagen jeg skal holde for Havang brukerstyrt senter i Lillehammer for PÅRØRENDE…også en gruppe, både barn, unge voksne og eldre, som utsettes for mye vold i mange former på daglig basis.

Ønsker alle en fin uke og håper jeg ser noen av dere i Lillehammer

Når nok er nok kan selvmord bli en løsning

Engler i kamp for en eksistensI tøffe tider kan det være vanskelig å forstå hva som er vitsen med livet. Det kan være mange årsaker til at man kan føle at livet er tungt, vondt og vanskelig. Det kan være økonomiske problemer, familiære vansker, en kan være mobbet på arenaer man føler er viktig for en eller at man ser på seg selv som totalt mislykket.

Er man så uheldig at det eneste man har er personer som forsterker de nevnte opplevelser,  er det ikke rart at man føler at livet ikke er verd å leve. For mange av oss som kommer skjevt ut i livet og som ikke har en opplevelse av å være elsket og inkludert, blir det også umulig å finne en motivasjon til å kjempe for en videre eksistens når mørket setter seg fast i sinnet.

I gjennom flere år har jeg fått være tilskuer til en verden få har innsikt i. Det som virker skremmende for folk flest er peanøtter i forhold til det jeg har opplevd som det mest faretruende. Rammes man av mennesker med dårlig selvinnsikt, mangel på ekte ydmykhet og historieløshet koblet på bitterhet, er man i store problemer om man sliter med nedsatt psykisk helse. Og slike mennesker er det mange av i vårt samfunn – også der man minst venter å finne dem.

Alle har sin historie og ingen ting er så tilfeldig som det til tider ser ut til. Det jeg har sett er hvordan de svakest utrustede tar til takke med den oppmerksomhet de får. En oppmerksomhet som kun er ment til å gavne den som gir den. Om det er i det politiske landskap eller i en fengselsavdeling. Mekanismene til utnytterne er de samme: Splitt og hersk – inkluder og ekskluder

I en periode av livet hadde jeg en del mennesker tett på meg som drev et slikt spill. Det var store summer, mye eiendom og makt det handlet om. Tre av disse tok sitt eget liv til slutt. Men det som skjedde før dette rammet mange familier. Jeg var gudskjelov ung og allerede tungt ute i rusmisbruket så følelsesmessig ble jeg ikke berørt på samme måte som dem som hadde større forpliktelser. To av de som tok sitt eget liv var i samme familie og den tredje var en nyetablert investor. Felles for dem var at de var små og ville bli større på raskest mulig måte og kom i hendene på et utenlandsk firma som på papiret så seriøse ut.

Når noe går galt og man får det vondt og ikke har mennesker man kan snakke med som vil hjelpe deg til å se hele bildet, ja da blir livet et vanskelig sted å være. Følelsene har ingen alder, de slår hardt inn når man opplever at livet står i fare. Og når forsvaret opplever at man er alene i verden er responsen at selve livet er truet på en eller annen måte. Denne følelsen kan være overveldende og bli til en mørk flekk i ”øye”. En slik mørk flekk kan drive et menneske i mange retninger – alt fra kamp mot alt og alle for å bevise at man er verd noe og til å tro at verden er mest tjent med at du forsvinner og dermed begår selvmord.

I går var det den internasjonale markeringen for overdoseofre. Og mine tanker går til alle dem som fikk denne utgangen av sitt liv. Dessverre så vet jeg at noen av disse overdosene har vært rene selvmord. Det var slitene sjeler som ikke har orket å kjempe for en plass i sitt samfunn og miljø. Mennesker som har opplevd krenkelser og svik i hele sitt liv og som av den grunn ikke har hatt ett eneste menneske de har følt de kunne vende se til når den sjelelige smerte holdt på å spise dem opp.

 

Om jeg skal be en bønn til Gud så må det bli:

Kjære Gud hjelp oss mennesker til å snakke sammen til et felles beste!

Vold, dop, drap og fengsel

Farger i Snø .jpgDet er mye som skjer i mitt liv for tiden og det fineste er at  jeg har opplevd at veldig mange er glad i meg og som ønsker meg alt godt. Dessverre må jeg innrømme disse varme og omsorgsfulle ord ikke får størst plass hos meg.

Det som har opptatt meg veldig mye er de unge som beskrives som gjengmedlemmer. Unge jenter og gutter som oppleves som voldelige bråkmakere som selger narkotika. For meg som har jobbet med de yngste innsatte i Oslo fengsel i mange år, kjenner til flere av unge som antagelig har fått et slikt stempel. Min erfaringer med disse er noe helt annet enn det tabloide, mediaskapte bilde av dem.

Disse unge, som er under 20 år har vist meg en side ved et samfunn få har innsikt i. Eller rettere sagt konsekvensene av samfunnets omsorgssvik av dem som av ulike grunn er ute av stand til å ta vare på seg selv og sine barn.

Unge jeg har snakket med både på cella og i gruppa jeg har ledet bak murene er fine reflekterte unge mennesker. Noen har fortalt som sine drømmer om egen familie eller en tilstedeværelse for yngre søsken og mødre. Andre har fortalt at de ikke kan drømme fordi dem må overleve.

Disse unge er barn av rusmisbrukere som har opplevd seg som pakkepost i barnevernet, barn av krigstraumatiserte flyktninger eller selv vært barnesoldater frem til til kom på et mottak i Norge. Felles for disse er at det er eldre kriminelle som har invitert dem inn i varmen. Eldre kriminelle som selv var det barnet som opererte som levende oppbevaringsbokser for dopet som skulle selges på skoler, fritidsklubber og kjøpesentre hvor andre unge rotløse oppholder seg.

Ingen av de jeg har truffet i fengsel drømte om å være overskrifter i nyhetene eller sitte på en celle på dom. Den yngste jeg har hatt kontakt med var 15 år da han fikk sin første dom. Han sa: Jeg vil ikke være noe annet sted enn  fengsel for her er jeg trygg. Når det kommer gutter fra rivaliserende gjenger  bruker jeg noe dop eller er stor i kjeften mot en betjent, for da får jeg utestengelse fra felleskapet for noe dager eller uker.  Jeg vet at døden er den eneste redning jeg har for det finnes ikke hjelp for sånne som meg.

 

Må bare få si tusen takk

ANTAgjengen Havang

Det har vært en helt fantstisk uke på Havang og min kjære tidligere kollega fra Retretten, Hilde Nilseng. Denne uka har betydd så uendelig mye på mange plan. Først av alt at jeg kan bidra med å så et HÅP, dernest over å se hvordan Hilde viderefører det hun har tatt med seg fra Retretten. Sist, men ikke minst er jeg ufattelig glad for de fine folka jeg har blitt kjent med og snakket med på sentret.

Havang, et brukerstyrt senter i Lillehammer

Besøkende hos Havang trenger ikke å ha slitt med eget eller andres alkohol- og rusmisbruk. Flere som  kommer innom kan av ulik grunn kan ha havnet i en livskrise eller ha en redusert psykisk helse hvor depresjon og angst setter dem ut av spill. Noen har utviklet en avhengighet til legeordinerte medikamenter og hvor inntaket har gått over i misbruk. Andre kan slite på grunn av misbruk av andre ting.

Den ensomme pensjonist

I lunsjen fikk jeg snakke med flere av brukerne på Havang. Onsdagkveld  hadde jeg en fin stund med pårørende som går i gruppa som Veiledningssentret holder i Havangs lokaler. Flere av disse fortalte litt om deres  erfaringer med NADA-protokollen som gis hver time. En kvinne fortalte at det var legen hennes som hadde tipset om Havang. Hun hadde gått av med pensjon etter et langt yrkes liv i en jobb med mye reiser. Familien hennes var spredd utover store deler av landet og verden, så hun ble veldig ensom. Ensomheten og depresjonen holdt på å spise henne opp. Av frykt for å utvikle avhengighet til piller hadde hun takket nei til det. I sin tidligere jobb hadde hun sett nok av tragedier knyttet til misbruk og avhengighet. Det som gjorde henne livsglad igjen var hennes faste besøk hos  Havang og  NADA. Hun opplevde en ny vår – full av liv og livslyst.

ANTA-kursdeltagere og NADA

Flere av de som jeg spiste lunsj med hadde gode erfaringer med NADA-protokollen. En fortalte om hvordan smertene i hånda var blitt bedre etter at han fikk NADA på Sannerud sykehus for noen år siden. Han hadde ikke penger til å følge opp denne behandlingen etter at han ble skrevet ut og var derfor overlykkelige for Havangs gratistilbud. Nå kom han så ofte han følte for det og hånda funka så godt som perfekt med tanke på skadene han hadde.

De fleste i ANTA-kurset benyttet seg også av NADA. En av jentene som hadde benyttet seg av Havangs tilbud sa at hun opplevde at hun ikke trengte å ta det så ofte lenger, men at hun gjorde det jevnlig. Hun hadde erfart at selv ved lengre pauser fikk hun effekten raskt tilbake når hun tok NADA igjen. Det hun merket det mest på var søvn og konsentrasjon. Hun følte seg mer samlet når hun tok NADA.

Alle som tok akupunktur under kurset  følte seg mer konsentrert og at de fikk med seg det meste av det som ble fremlagt under foredragene. Noen opplevde også at spenningene i kroppen og hodepinen forsvant. En ga uttrykk  for at det var kombinasjonen av ANTA og NADA som gjorde han godt.

En sa det så fint: Tilhørighetsfølelsen som oppsto i gruppa av de åpne erfaringsdelingene og roen akupunkturen ga, og sist, men ikke minst bekreftelsene jeg fikk på alle mine egne tenkte tanker igjennom ANTA-kunnskapen,  har gjort at jeg føler meg normal.

Jeg må bare få si tusen takk til alle som bidrar til at jeg føler livet er verd å leve!

Livet, handlingene og resultatet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Arbeidstid fra 0800 – 1600, mandag til fredag. Alle røde dager fri. Og 4 til 5 uker sommerferie. Avspassering og kompetansehevende kurs. Møter, møter og møter. I alt dette er det en hjelpeløs sjel som trygler om å bli sett. En som samfunnet ville verne livet til før fødsel, men som det  ikke var så viktig med etter.

Barnehagens daglig sysselsetting , fra 07.30 – 17.00. Lek, mat, søvn, lek. For dem som klarte følge med. Timene gikk av sted med aktiviteter så det skulle føles at dem gikk raskt dag for dag frem til skolestart.

År med lærere i et klasserom fylt av støy . Det ble  snakket og gitt oppgaver det var vanskelig å forstå noe av mellom  08.45 – 14.15, mandag til fredag for utenom sommerferie, høstferie, juleferie, vinterferie, påskeferie, alle de røde- og planleggningsdagene.

Kule og hippe barnevernspedagoger og fritidsledere fra club 7 og deromkring  delte ei pakke røyk med deg og stakk til deg noen kroner. Ja til og med en øl når dem var kule nok.  Utflukter som var fordekte fyllefester og politisk orienterte treff.

De få som var der hvor du i tillegg til det fysiske nærværet kunne kjenne det psykiske, var kortvarige. De forsvant alltid etter kort tid. Disse menneskene og alle de fraværende har lært meg hvordan jeg selv skal opptre.

Se personens livssituasjon her og nå og hvor personen selv vil. Agendaen for det jeg skal gjøre handler først og fremst om den som står foran meg og ikke hva jeg selv har å vinne. Mitt ettermæle betyr fint lite om det ikke kan benyttes til noe positivt for den som sliter. Mitt liv er kort og snart er mine dager talte , men livet til mange som kommer etter meg og etter dem igjen skal være her lenge.

Disse livserfaringene har gjort meg svært komplisert i hode. Jeg skulle ønske jeg bare kunne forholde meg til egne handlinger her og nå og ikke se forbi og til konsekvensene for dem jeg arbeider for. I min tidligere jobb handlet det ALDRI om å sysselsette meg selv for å få tiden til å gå mot lønningsdag og døden. Mine handlinger har aldri vært motivert av sjalusi eller med tanke om hevn og straff mot mine meningsmotstandere . Ei heller for å få en oppmerksomhet på meg som person. Alt jeg har gjort har vært for å synliggjøre at selv der det ser mørkest ut for et liv kan de rette handlingene gi en personlig vekst.

Det er godt jeg skal fortsette med dette arbeidet for jeg er ikke død riktig enda. Sees på Lillehammer til uka. I Oktober kan vi også sees i Haugesund og Grimstad

En flott artikkel av psykolog Trine Elverum

www.ritanilsen.no/anta

Mitt liv er ikke ditt liv!

Rosene i fange og frihet.jpg

» Hei Rita! Du kjenner ikke meg, men du kjenner broren min. Du skjønner storebroren min sitter i Ila fengsel og lillebroren min hadde rustrøbbel. Storebroren min gikk på et kurs med deg i Oslo fengsel om vold og ba lillebroren vår om å snakke med deg. Han gikk på et ANTA-kurs i Oslo. Siden dro han i militæret og har fått jobb der nå og er i utlandet for tiden. Jeg satt på Bredtveit kvinnefengsel fram til i våres og fikk boka di av mora mi til jul. Den er fin og psykologen jeg har nå jobber sammen med meg med den. Og nå skal jeg på ANTA-kurs i Haugesund»

Det er ikke første gangen jeg får en slik telefon,  det begynner å bli så mange jeg har hatt i ANTA-kurs og forskjellige kurs i fengsel så jeg kjenner ikke alle igjen. Men denne søskenflokken kjente jeg igjen. De hadde hatt mer enn gjennomsnittet med  problemer  knyttet til rus, vold, kriminalitet og psykiatri. Noe som heller ikke er så ukjent når personen har hatt problematferd fra tidlig barndom og rusdebut før tenårene.

Personer jeg har hatt på ANTA-kurs har hatt de flotteste ønsker for seg selv. Alt fra ingeniør for bevegelige deler til jordmor og har lykkes med det. Til og med en som ville bli politi og ble det ( han kom før han fikk noe på rulleblad). Det har vært utrolig moro å være i heia-gjengen deres. Knall og fall, stryk på eksamen og tap av jobber på målstreken, men de har gått på gang på gang. Derfor var det veldig fint å høre at lillebroren til hun som ringte meg hadde lykkes med å få en jobb jeg vet han drømte om.

ANTA-kurs alene er jo ikke nok, så nå tar kvinnen kontakt med sin ruskonsulent og ser om det er mulig komme på  institusjon eller om hun kan få en poliklinisk oppfølging, leilighet og hjelp av NAV til å ta en utdanning.

Mitt liv er ikke Ditt liv…har jeg alltid hatt fremst i panna. Hva hun ønsker for sitt liv skal jeg ikke si, men jeg kan love at jeg skal være i fremste rekke å heie henne frem mot mål

Les mer om ANTA

Inn i politikken for å gjøre en forskjell

Orange sommerfugl

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt at den kjipeste erfaringen jeg har er gull verd. Det mener jeg også.

Av ulike grunner har jeg noen spennende samtaler hver eneste dag for tiden. Dagen i dag har ikke vært noe unntak. Og jeg lærer noe nytt om livet og mennesker.

Ved to anledninger i dag har jeg fått høre at jeg skulle vært i politikken. Det hadde sikkert vært spennende det, men jeg tror nok ikke jeg tåler det trøkket der.

«Du kunne påvirke Rita ! » Ja det kan vi vel alle om vi kommer i posisjon til å si noe der beslutninger tas.

Jeg tror det holder for meg å være der hvor et menneskes skal ta en beslutning for sitt eget liv.

Ved hjelp av mitt lokale, regionale, nasjonale og internasjonale nettverk kan jeg gjøre en forskjell uten å være knyttet til et politisk parti: Trykk her og selv selv

 

Du er ikke alene

Til arbeid kopi

”Det surrer og surrer, jeg finner ikke fram… ” Ja jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt det samme. Diagnoser, håpløshet og utenforskap.  Alltid føle at alle andre var så mye bedre på alle plan, diagnoser som Suicidal og Borderline Personlighetsforstyrrelse, selvskader og tung rusmisbruker bidro jo til å forsterke det negative selvbilde . I min tid var ikke rusavhengighet noen diagnose som utløste pasientrettigheter, men det var forsøk på en del medisinering for å stoppe inntaket av rusmidler. Det hjalp ikke stort – jeg rusa meg like hardt. Hverdagen var slitsomt og ønske om å forlate livet var stort.

Med årene som rusfri – uten noe som har forstyrret hjernens eget signalapparat og en trygg tillitsperson og kunnskap om årsak og virkning, forsto jeg hvorfor livet hadde utviklet seg i den retning det hadde gjort. Symptomene av diagnosene er ikke forsvunnet, de blusser opp med jevne mellomrom. I dag vet jeg årsaken til at disse kommer og siden jeg er rusfri og har gode samtalepartnere, får de ikke så dratt meg så langt inn i mørket at destruktive løsninger blir benyttet.

Skammen – utenforskapets mor – var årsaken til at rusen kom tidlig på banen og ble en redning, men selvmordstanker og selvskading kom først. Skammen hindret samtaler som kunne lede til hjelp. Ensomheten ble verre og verre jo eldre jeg ble. Jo mer og mer jeg forsto at jeg ikke hadde noen verdi og var et uønsket menneske, ble distansen til menneskene større og selvskading og selvmordsplaner opptok de fleste av døgnets våkne timer.

I dag når jeg får disse slitsomme tanker har jeg lært å spørre meg selv; Hvorfor tenker jeg sånn nå? Jeg snakker med mine tillitspersoner og de hjelper meg til å sette ting på plass og de gir meg mot til å handle og stå i konsekvensene av valgene jeg tar. Noen ganger gir innsikten og valgene indre jordskjelv som etterlater seg både usikkerhet og angst, men det kan jeg snakke høyt om til visse utvalgte.

Jeg ber mine bønner for den innsatte – og alle andre som sliter med livet og destruktivitet som holder dem fanget og at de finner veien til det oppbyggelige. Jeg vet hva som kreves av egeninnsats , jeg vet hvor vanskelig det er å finne noen man kan stole på, men jeg vet også at det finnes gode mennesker der ute som ser og forstår og vil gi deg en hånd. Alene kan vi ALDRI klare oss.

Stopp ikke opp med å si: Vannet er vått- spør heller om hvorfor

Forstå veien

Ny horisont

Det har vært en rar uke. Sorg og glede, angst og trygghet har vekslet. Onsdag gikk jeg over til kun å ha en jobb. Jeg har arbeidet 100 % + i Retretten i 17 år og i 20 år på frivillig basis med NADA. Nå skal jeg bare jobbe for NADA Norge.

Dette er en uke jeg har lært sinnssykt mye. Mest om mennesker fra en vinkel jeg aldri har sett dem. Spennende! Noe har vært svært smertefullt å observere, men samtidig så er det ikke noe som overrasker. Eller rettere sagt; ikke skulle overraske – ettersom jeg stort sett har observert mennesker i 56 år. Alle handlinger vi mennesker utfører er forankret i våre mål og er dem ikke uttalt så er det ofte vanskelig for utenforstående å forstå det som skjer. ” For å forstå veien må man kjenne målet”, sier jeg ofte.

Min nye hverdag har preget av en del samtaler på nye arenaer  jeg har hatt stor glede av, men den har også vært fylt av sorg. I 17 år har jeg vært en del av et arbeidsfellesskap. Jeg har hatt mine kollegaer og styremedlemmer jeg har kunne snakke med og drøfte ulike problemstillinger og ikke minst kunne dele gledelig opplevelser. Nå er det over og jeg skal tusle ut i verden alene – igjen. Sånn føltes det helt til jeg tok en viktig samtale denne uka.

Jeg var i klosteret på Grefsen og hadde en sjelesorgssamtale. Det er alltid oppklarende fordi det plasserer ting der det skal være. Det er en tid for alt – alt som fødes skal ”dø”. Mens jeg sitter i samtalen kommer min kjære pater inn med et brev til meg. Han visste at jeg skulle snakke med en av søstrene og ville være sikker på at jeg fikk brevet før han reiste på ferie. Han vill være tilgjengelig  slik at jeg kunne stille spørsmål om nødvendig. De viser meg en omsorg jeg blir helt satt ut av. De forstår hva jeg går igjennom og møter meg i dette på en måte som jeg aldri har opplevd maken til.

Brevet inneholdt en artikkel om kvinnen Dorothy Day, en kvinne pateren min ser jeg har noen fellestrekk med. Kvinnen i artikkelen snakker om et brudd hun hadde: ” Det gikk flere år før jeg våknet om morgenen uten å kjenne lengselen etter…Savnet var vedvarende. Det var prisen jeg betalte”. Denne artikkelen og samtalen med nonnen har satt ting på plass i meg og jeg kan se en ny horisont med ro i sjela.

NADA jobber med utdanning av supplerende og støttende metoder til primærbehandling for mennesker som sliter med traumer og ”fastlåste” liv. NADA står for National Acupuncture Detoxification Association og er en verdensomspennende organisasjon hvor helse og omsorgspersoner fra alle profesjoner; professorer innen helse og juss,  sosialarbeidere og Likepersoner. Vi er et nettverk som samarbeider på tvers av kontinent, land og yrkesområder. I dette fantastiske nettverket skal jeg altså jobbe 100 % i Norge nå. Jeg skal møte mine kollegaer fra flere land og kontinent 6-7.sept. På denne konferansen som arrangeres av NADA Danmark, skal jeg snakke om NADA’s akupunkturprogram koblet på motivasjons- og læringsprogrammet ANTA. Sist , men ikke minst skal jeg ha ro og tid nok til å reflektere over det de andre på konferansen skal dele med meg som jeg igjen skal dele med de knappe 1000 medlemmene av NADA-nettverket her i Norge.

Glad jeg kjenner mitt mål så jeg kan forklare veien jeg går til dem som spør…

Meld dere på nyhetsbrevet mitt: klikk her

En avskjed og flere velkommen

RITA PETTER kopi
Petter og meg sommeren 2002

31. juli 2018 min siste arbeidsdag i Retretten. I morgen  1. aug. 2018 går jeg over til  være  bla. undervisningskonsulent i NADA Norge 

I en celle i Oslo fengsel i våren 2001 sammen med Petter Lange ble ideen om Retretten sådd.  Desember 2002 hadde jeg klar å skaffe pengene til gavebrevet og stiftelsen ble registrert i Brønnøysund og siden da har jeg  arbeidet store deler av døgnet  –  365 dager i årer i 17 år.  Nå gir jeg stafettpinnen videre til ny daglig leder.

Praksistiden for akupunktur i 1998 ble forløperen til dagens tilbud i Retretten. Jeg fikk låne et bakrom i klesbutikken til Vigdis Braastad på Grünerløkka hvor jeg kunne gi akupunktur til både pårørende og deres aktive rusmisbrukere. Budsjett var den gang på minus 0 til hva det er i  dag  på ca 8.mill. Det er  12 ansatte, mange frivillige og et svært oppegående styre som holder tak i   2 dagsentre og faste ukentlige  oppdrag  i 3 fengsel.

Som alt annet er det egenerfaringer som ligger bak det som tilbys brukere av Retretten. Jeg fikk NADA’s akupunkturprogram da jeg var til behandling på Trasopklinikken i 1996 og gikk mitt første NADA-kurs i 1998, sammen med Reidun Hansen fra Solliakollektivet og  har arbeidet med NADA-protokollen siden. I 2005 ble jeg NADA’s representant og utdanner i Norge.

I 2010, ett år etter at jeg fikk utbetalt  min første lønn i Retretten, begynte dobbeltarbeidet å tære på og  det ble diskutert hvordan Retretten og NADA Norge skulle arbeide videre med alt som var lagt ned i begge tiltakene.

Dr. Smith, utvikler av NADA-programmet (1974) og grunnlegger av den internasjonale organisasjonen NADA(1985),  hadde vært min veileder og mentor siden 2005 var klar og tydelig: Rita må være den eneste leder av NADA i Norge! Og i Retretten  var ingen økonomi som gjorde at man kunne ansette en ny daglig leder, så jeg måtte fortsette mitt arbeide på begge steder med hjelp av mannen min Jan.

Det skulle altså gå 8 år til før jeg ble fristilt til å spre kunnskap og erfaring til enda flere på landsbasis. Noe som var Dr. Smiths høyeste ønske. Han var i Norge 4 ganger for å bistå med NADAs arbeid siden jeg var bundet til Retretten. Dessverre fikk han ikke oppleve det som skjer nå fordi  han  døde  24.des. 2017. Det ble et stort tap for veldig mange verden rundt , for meg ble det et stort  tap yrkesmessig og jeg har et sinnssykt tomrom på det personlige plan som er vanskelig å fylle.

Uansett så mener jeg at jeg fikk 8 år til med uvurderlig kunnskap på mange plan – som Likeperson, arbeidsleder med ansvar for ansatte og frivillige og drift av et stort tilbud til samfunnets mest sårbare – som jeg tar med meg videre. Jeg føler at jeg igjennom alle disse erfaringene kan møte de menneskene jeg har viet mitt liv til – de som lever uten håp –  på en enda tryggere og bedre måte enn tidligere. På den samme måten Dr. Smith møtte alle sine pasienter igjennom 50 år i Bronx, New York

Nå skal jeg gi videre det jeg selv har erfart og lært igjennom mitt levde liv, av alle de 1000-vis av samtaler jeg har hatt med brukere av Retrettens tjenester i og utenfor fengsel samt kunnskapsutveksling fra kollegaer på hele rus- og psykiatrifeltet og kriminalomsorgen verden rundt, i tillegg til det jeg tilegnet meg av formell kunnskap. Arbeidsoppgavene vil  stort sett være som tidligere bare uten det enorme ansvaret det er å drive en stor stiftelse med mange ansatte. Håper vi sees på et kurs, utdanning , forelesninger eller foredrag et sted i landet.

Jeg ønsker alle mine tidligere kollegaer i Retretten, styret, støttespillere og for ikke snakke om alle brukere jeg har blitt kjent med, lykke til videre. Som jeg alltid har sagt: Jeg er aldri lenger unna enn en telefon, en e-post eller melding på sosiale medier.

Av frykt for å glemme et navn så vil jeg takke hver og en som bidro med etableringen i 2002 og alle som har kommet til etter det og frem til i dag, 31.juli 2018: Mine varmeste tanker med dyp takknemlighet går først og fremst til alle frivillige som har bidratt på hver sin måte, samtlige styremedlemmer og støttespillere i ressursgruppa som har gitt av sin tid og egne penger, og politikere og private bidragsytere som har trodd på meg, til fengsel og andre som har åpnet opp dørene for Retretten igjennom all år. For uten dere hadde ikke alle de som har fått sin hjelp igjennom Retretten fått de livene de har i dag og ingen ansatte hadde fått en lønn.

Tusen, tusen takk!

____________________________________________________________________________________________

Med to tomme hender og et ulevd liv

NADA og ANTA hånd i hånd

Dokumentaren fra Brennpunkt 14. jan. 1997 ( spilt inn fra påske 1996 mens jeg var i behandling på A-sentret. Sendt på tv mens jeg var på Trasopp klinikken. Mellom disse innleggelsene hadde jeg mitt siste selvmordforsøk)

Boka som ble grunnkapitalen for etableringen av stiftelsen Retretten ( Dette er dagboka jeg skrev menes jeg var i behandling)

Mail fra Dr. Smith

Til i dag med mye levd liv og et tonn å dele

Her kan du følge min aktiviteter fremover

Du kan abonnere på NADA Norges nyhetsbrev

Som en jordmor

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Blikket er skeptisk og granskende. I mitt stille tenker jeg at han tenker: Hva fa…. er hu skal gjørra her…

Det var forsåvidt stille i rommet. Flere sitter og ser ned i telefonen sin,  noen har en papiravis under armen der de kommer slentrende inn, mens noen sitter og ser rett ut i lufta. Kroppsspråket forteller meg at dette møte er ikke helt deres ”cup of tea”. De har nok hørt foredrag før som ikke har vært noen annet et tidsfordriv frem til utskrivelse eller løslatelse. Det er tydelig at dette er folk som har vært noen runder i behandling for sin ruslidelse.

Hvem har problemer med rusmisbruk, er mitt første spørsmål ut i forsamlingen. Av de drøye 30 som har møtt opp er det 4-5 stykker som rekker opp hånda. Min skeptiker er ikke en av dem. Jøss!, fortsetter jeg. Er ikke dette en rusinstitusjon som gir behandling til dem som sliter pga. rusmiddelinntak…?En med både mot og talegaver sa: Jeg ha’kke noe sted å bo, derfor er jeg her. Mitt neste spørsmål til han var: Hvorfor har du ikke det? Svar: Boligkontoret pælma meg ut rett før påske! Jeg hadde lyst til å gå tettere på. Spørre om hva som var årsaken til det osv.osv.osv. Helt til vi hadde kommet frem at de stikka han hadde  i armen nok var hovedårsaken til at mye gikk galt i mannens liv, men jeg lot det ligge.

Jeg la merke til en kvinne som virket brydd. Den eneste i rommet bortsette fra meg. Hun hadde heller ikke rukket opp hånda på spørsmålet mitt. Oppmerksomheten hennes var til noe hun hadde i vesken som sto ved det høyre stolbenet. På den måten fikk hun vendt seg litt bort og ut av mitt synsfelt. Noen andre satt å flirte litt småflaue, mens enkelte andre lot ikke til å bry seg det grann.

” Det står ikke stempla i panna på meg at jeg har vært en tung rusmiddelmisbruker i nært 25 år…. Det jeg fikk beskjed om at jeg var behandingsresistent. Altså ikke behandlingsbar. Uføretrygd og en leilighet på tvangssalg var den hjelpen de kunne tilby en som var helt på knæra og med en psyke som ikke tålte dagens lys…”.

Med hjelp av en tidligere alkoholmisbruker som pekte i en retning jeg kunne gå,  bidro til at jeg står her i dag. Men slik jeg ser det i dag, så var ikke alle min tidligere forsøk på å få til et liv som kunne tilby noe annet enn hva rusmidlene hadde å gi,  forgjeves.  Mine tidligere erfaringer  og siste innleggelse ga meg muligheten til å få en oversikt.  Jeg  så at ved alle mine tidligere forsøk så hadde jeg aldri stengt døra for misbruket. Ved å lytte til alle x-misbrukerne jeg kom i kontakt med, forsto jeg det var meg  som  måtte ta ansvar for mitt liv. De andre kunne bare støtte meg på veien.

De var som jordmødre: De kunne ikke gi meg livet, men de hjalp til så det nye livet skulle få se dagens lys. Og det er den jobben jeg selv har hatt i mange år nå. I går ringte det en mann til meg og sa: Jeg trur på deg Rita – jeg trur at jeg også skal få noe annet ut av livet enn det rusen har å tilby….

Et lite foredrag for noen måneder siden, en dokumentar fra Brennpunkt som ble lagt ut på Facebook, beviste det jeg hadde sagt under foredraget. Det lille  utløste et HÅP for skeptikeren i behandling…

Som jeg sa til han: Jeg er bare en telefon unna – løft røret om det er noe…

Nå må alle andre «jordmødre» trå til – vær med på legg til rette så det nye livet kan fødes med minst mulig smerte.

Hvor det pekes

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

De unge er våkne. De ser, hører og forstår. Vi voksne som skal veilede dem er mer opptatt av å se på fingeren til den som skal lede oss, enn å se  hvilken retning det pekes …