Ikke det tenkte, men det gjorte

Hjem for voksne

Jævelungen ingen orket…Propell som ingen fant der det ble forventet å finne den…Så her, så der, men sjeldent der den skulle være…Var på skolen når det passet, stakk av så fort anledningen bød seg…Slosskamper, røvertokter, lureri og rusmisbruk ble tidlig en del av en vanlig hverdag…

Ja hva kan det komme av?

Noen kommer fra et hjem for de voksne. Krangel og bråk fra morgen til kveld. De vonde ordene og/eller slagene som hjemmet var fylt av  hadde ikke er barn mulighet til å forstå rekkevidden av. At mange av ordene og handlingene som ble hørt og sett var trusler kun en voksen kunne handtere. Når de voksne roet seg og trøstet hverandre var det ingen som så den lille. Frykten den satt igjen med,  som fulgte med i kropp og sinn døgnet rundt, var det ingen som tok hensyn til.

Utenforstående så inn og  tenkte: Stakkars liten, men vi kan ikke blande oss inn og snudde ryggen til og gikk si vei.

Mange jeg møter i dag har alltid har følt seg uønsket. Mange er mine LIKE. I dag kan vi forstå at vi var både ønsket og elsket, men handlingene den gang fortalte oss noe annet. Vi forsto ikke hva de voksne kunne tenke, kun  hva de gjorde. Sårene vi bærer på  har som regel for mange av oss grodd, men sårbarheten er høyst levende.  Handlinger som minner oss på en tid hvor vi slet for å slippe å kjenne på klumpen i magen og frykten for at noe skulle gå galt der hjemme kan vekkes raskt. En hver opplevelse av trussel på viktige områder for oss kan raskt utløse følelser og handlinger vi ikke  kan kontrollere.

Døm ikke et barn utifra det du ser – still spørsmål om hva som kan være årsaken til at det handler som det gjør !

 

 

 

 

Selvom det er høst er det ikke for sent for livet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er mange stormer som raser både i og utenfor meg selv for tiden. Høsten kommer som kjent med alt fra den milde fønvind til andre med orkan styrke og mye nedbør. For meg er disse behagelige og forfriskende. De tanke- og følelsesstormer som raser inne i meg kan være vonde og svært tappende. Da er det godt å vite at det er en tid for alt og ved å ha gode tillitspersoner som jeg kan ha oppbyggelige samtaler med så vil jeg få oppleve en ny vår. En tid med  ny og økt energi og livsglede.

Uka som har gått har vært en svært lærerik uke på mange plan i mitt liv. Men det beste har vært at jeg har kunne videreføre en av mine viktigste erfaringer:  Så lenge det er LIV er ingenting for sent. 

Det er nok noe det kan være for sent å starte opp med , som for eksempel om man skal ha en yrkeskarriere eller bli småbarnsforeldre, men det er aldri for sent å få nyte livet på livets premisser. Dager kan være  fylt med alt fra glede til sorg, nærhet og avstand, kjærlighet og likegyldighet, varme og kulde. Men så lenge vi som har rusa oss store deler av tenårne og voksenlivet  har et klart hode og gode, sunne  støttespillere, så kan vi klare å handtere disse følelsesstormene uten å handle destruktivt. En dag av gangen. 

Høsten kommer ikke bare med stormene sine og løfte om en ny vår, den bringer også bud om at noe er over og derfor en del sorg. Før den nye livsgleden kan spire så er det en vinter hvor alt ligger i dvale. Det er ingenting som skjer og hvor vi får tid til refleksjon og tanker. En tilstand som for mange av oss er svært smertefull. Men jeg vet at  for hver dag vi opplever mestring vil vi styrkes så vi kan skape oss den hverdagen og det livet vi ønsker for våre og oss selv. Jo mer kunnskap og egenerfaring vi tilegner oss  vil vi på sikt kunne stå oppreist uansett hva vi utsettes for som ikke dreper oss. Ikke mist vil vi evne å oppleve naturens skjønnhet. Få oppleve og kjenne på årstidenes  soloppgang selvom vi  er i livets høst

Dette er like mye en trøstens ord til meg selv som det er for mange andre jeg har vært i kontakt med denne uka. Noen  har mistet sine omsorgspersoner og skal se tilbake og minnes det som har vært fra sin barndom og frem til i dag, andre skal se tilbake på tapte muligheter på grunn av det livet de har av ulik grunn har levd. Jeg skal jobbe med mine tap som smerter fremdeles. For hver dag som går kjenner jeg glede ved livet igjen og jeg ønsker nå å  delta fult og helt med hele meg. Den kalde vinterstemningen er i ferd med å smelte og et nytt liv er på gang. Tusen takk til alle dere som gjorde at jeg overlevde sprengkulda

Til alle dere som jeg var sammen med i Haugesund denne uka: Bruk meg igjennom deres kalde vinternatt

 

 

 

 

 

En blå time

Den blå time

En tung rusmisbruker nikker  og kommer mot  meg. Jeg kjenner han ikke igjen. Det kan det være mange grunner til at han virker ukjent: Vekt, klær, hår og stemmen. Nå er han rusa,  antagelig så jeg han nykter sist.

Hei Rita så godt å se deg! Vettø, jeg klarte ikke være ærlig og røyk utpå igjen. Hælvete heller! Du sa det jo ti’ meg: Du skal  alltid skal leve med deg og derfor må du snakke sant. Løyna vil alltid følge deg. Husker det vettø…! Fint å se at du fremdeles er nykter og at øya dine skinner. Ser du noe til den gamle gjengen? H’akke tid til å snakke mer med deg, sees om et kvarthundre år. Løgna har bare ramme meg denne gangen Rita, så det gjø’kke no’

Jeg satt meg ned på Espresso house og tok med en Chai latte på soya og forsøkte å huske hvor jeg hadde sett han. Det var noe i stemmen som var kjent, men jeg klarte ikke å plassere han. Tenkte også på hva han husket fra vårt møte om løgn. Nå er jo ikke det mine ord, men det var en som sa følgende til meg på et av mine første AA-møter: Det eneste menneske du alltid må leve med er deg selv, derfor er det best at du forholder deg til sannheten. Løgnen vil alltid forfølge deg og den vil spise deg opp innvending til slutt…

Dette utsagnet har jeg tatt vare på fordi jeg vet hvilken indre uro løgnen kan gi. En uro som aldri stilner før du får gjort opp der du vet løgnen har rammet noen uskyldige. Og er det noe de fleste aktive alkohol- og rusmisbrukere gjør så er det å lyve, såre og krenke mennesker som ikke har gjort oss noe – annet enn godt.

Så langt i mitt rusfrie liv har jeg holdt meg til sannheten og det gir meg en frihet til å se hvem jeg enn møter i øynene. I disse dager så har jeg ved noen anledninger fått høre mye løgn og hvor løgnen kun har hatt ett formål: Ramme hardt et menneske som alt ligger nede. Disse menneskene vet jo at de farer med løyn og jeg lurer på hvilken sjelefred de kan ha?

Mannen jeg møtte sa han ikke hadde ramma noen andre enn seg selv denne gangen. På mange måter tror jeg på han 100% fordi alt ved han er ærlig. Livet han lever er synlig og vi kan SELV velge hvilken kontakt vi skal ha med han. Verre er det med dem som har en konstruert fasade som er ment til å føre et medmenneske bak lyset. Husker jeg sa til en megler for noen år siden som forsøkte å snyte mannen min og meg: Er det noe jeg er glad for så er det at jeg arbeider daglig med ærlige kjeltringer bak lås og slå eller på institusjon  og ikke sånne som deg.

Dette ble min mimring i den Blå time på Espresso House på Oslo S denne ettermiddagen.

VOLD

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I går hadde jeg en fin samtale. VOLD. Ja hva er vold?

Enkelt forklart: Når man tvinges til å gjøre noe du ikke vil eller står for, utsettes du for vold.

For en tid siden ringte en som har gått på Relasjonskurset jeg har hatt den glede av å holde for en del som både er voldsutøvere og voldsofre og spurte om følgende:

Er det noen mulighet for at du kan holde Relasjonskurs på krisesentret for voldsutsatte kvinner?

Svar: Ja det kan jeg, men jeg kan også holde kurs for voldsutsatte menn!

I dag og i morgen skal jeg jobbe med fagdagen jeg skal holde for Havang brukerstyrt senter i Lillehammer for PÅRØRENDE…også en gruppe, både barn, unge voksne og eldre, som utsettes for mye vold i mange former på daglig basis.

Ønsker alle en fin uke og håper jeg ser noen av dere i Lillehammer

Når nok er nok kan selvmord bli en løsning

Engler i kamp for en eksistensI tøffe tider kan det være vanskelig å forstå hva som er vitsen med livet. Det kan være mange årsaker til at man kan føle at livet er tungt, vondt og vanskelig. Det kan være økonomiske problemer, familiære vansker, en kan være mobbet på arenaer man føler er viktig for en eller at man ser på seg selv som totalt mislykket.

Er man så uheldig at det eneste man har er personer som forsterker de nevnte opplevelser,  er det ikke rart at man føler at livet ikke er verd å leve. For mange av oss som kommer skjevt ut i livet og som ikke har en opplevelse av å være elsket og inkludert, blir det også umulig å finne en motivasjon til å kjempe for en videre eksistens når mørket setter seg fast i sinnet.

I gjennom flere år har jeg fått være tilskuer til en verden få har innsikt i. Det som virker skremmende for folk flest er peanøtter i forhold til det jeg har opplevd som det mest faretruende. Rammes man av mennesker med dårlig selvinnsikt, mangel på ekte ydmykhet og historieløshet koblet på bitterhet, er man i store problemer om man sliter med nedsatt psykisk helse. Og slike mennesker er det mange av i vårt samfunn – også der man minst venter å finne dem.

Alle har sin historie og ingen ting er så tilfeldig som det til tider ser ut til. Det jeg har sett er hvordan de svakest utrustede tar til takke med den oppmerksomhet de får. En oppmerksomhet som kun er ment til å gavne den som gir den. Om det er i det politiske landskap eller i en fengselsavdeling. Mekanismene til utnytterne er de samme: Splitt og hersk – inkluder og ekskluder

I en periode av livet hadde jeg en del mennesker tett på meg som drev et slikt spill. Det var store summer, mye eiendom og makt det handlet om. Tre av disse tok sitt eget liv til slutt. Men det som skjedde før dette rammet mange familier. Jeg var gudskjelov ung og allerede tungt ute i rusmisbruket så følelsesmessig ble jeg ikke berørt på samme måte som dem som hadde større forpliktelser. To av de som tok sitt eget liv var i samme familie og den tredje var en nyetablert investor. Felles for dem var at de var små og ville bli større på raskest mulig måte og kom i hendene på et utenlandsk firma som på papiret så seriøse ut.

Når noe går galt og man får det vondt og ikke har mennesker man kan snakke med som vil hjelpe deg til å se hele bildet, ja da blir livet et vanskelig sted å være. Følelsene har ingen alder, de slår hardt inn når man opplever at livet står i fare. Og når forsvaret opplever at man er alene i verden er responsen at selve livet er truet på en eller annen måte. Denne følelsen kan være overveldende og bli til en mørk flekk i ”øye”. En slik mørk flekk kan drive et menneske i mange retninger – alt fra kamp mot alt og alle for å bevise at man er verd noe og til å tro at verden er mest tjent med at du forsvinner og dermed begår selvmord.

I går var det den internasjonale markeringen for overdoseofre. Og mine tanker går til alle dem som fikk denne utgangen av sitt liv. Dessverre så vet jeg at noen av disse overdosene har vært rene selvmord. Det var slitene sjeler som ikke har orket å kjempe for en plass i sitt samfunn og miljø. Mennesker som har opplevd krenkelser og svik i hele sitt liv og som av den grunn ikke har hatt ett eneste menneske de har følt de kunne vende se til når den sjelelige smerte holdt på å spise dem opp.

 

Om jeg skal be en bønn til Gud så må det bli:

Kjære Gud hjelp oss mennesker til å snakke sammen til et felles beste!

Vold, dop, drap og fengsel

Farger i Snø .jpgDet er mye som skjer i mitt liv for tiden og det fineste er at  jeg har opplevd at veldig mange er glad i meg og som ønsker meg alt godt. Dessverre må jeg innrømme disse varme og omsorgsfulle ord ikke får størst plass hos meg.

Det som har opptatt meg veldig mye er de unge som beskrives som gjengmedlemmer. Unge jenter og gutter som oppleves som voldelige bråkmakere som selger narkotika. For meg som har jobbet med de yngste innsatte i Oslo fengsel i mange år, kjenner til flere av unge som antagelig har fått et slikt stempel. Min erfaringer med disse er noe helt annet enn det tabloide, mediaskapte bilde av dem.

Disse unge, som er under 20 år har vist meg en side ved et samfunn få har innsikt i. Eller rettere sagt konsekvensene av samfunnets omsorgssvik av dem som av ulike grunn er ute av stand til å ta vare på seg selv og sine barn.

Unge jeg har snakket med både på cella og i gruppa jeg har ledet bak murene er fine reflekterte unge mennesker. Noen har fortalt som sine drømmer om egen familie eller en tilstedeværelse for yngre søsken og mødre. Andre har fortalt at de ikke kan drømme fordi dem må overleve.

Disse unge er barn av rusmisbrukere som har opplevd seg som pakkepost i barnevernet, barn av krigstraumatiserte flyktninger eller selv vært barnesoldater frem til til kom på et mottak i Norge. Felles for disse er at det er eldre kriminelle som har invitert dem inn i varmen. Eldre kriminelle som selv var det barnet som opererte som levende oppbevaringsbokser for dopet som skulle selges på skoler, fritidsklubber og kjøpesentre hvor andre unge rotløse oppholder seg.

Ingen av de jeg har truffet i fengsel drømte om å være overskrifter i nyhetene eller sitte på en celle på dom. Den yngste jeg har hatt kontakt med var 15 år da han fikk sin første dom. Han sa: Jeg vil ikke være noe annet sted enn  fengsel for her er jeg trygg. Når det kommer gutter fra rivaliserende gjenger  bruker jeg noe dop eller er stor i kjeften mot en betjent, for da får jeg utestengelse fra felleskapet for noe dager eller uker.  Jeg vet at døden er den eneste redning jeg har for det finnes ikke hjelp for sånne som meg.

 

Må bare få si tusen takk

ANTAgjengen Havang

Det har vært en helt fantstisk uke på Havang og min kjære tidligere kollega fra Retretten, Hilde Nilseng. Denne uka har betydd så uendelig mye på mange plan. Først av alt at jeg kan bidra med å så et HÅP, dernest over å se hvordan Hilde viderefører det hun har tatt med seg fra Retretten. Sist, men ikke minst er jeg ufattelig glad for de fine folka jeg har blitt kjent med og snakket med på sentret.

Havang, et brukerstyrt senter i Lillehammer

Besøkende hos Havang trenger ikke å ha slitt med eget eller andres alkohol- og rusmisbruk. Flere som  kommer innom kan av ulik grunn kan ha havnet i en livskrise eller ha en redusert psykisk helse hvor depresjon og angst setter dem ut av spill. Noen har utviklet en avhengighet til legeordinerte medikamenter og hvor inntaket har gått over i misbruk. Andre kan slite på grunn av misbruk av andre ting.

Den ensomme pensjonist

I lunsjen fikk jeg snakke med flere av brukerne på Havang. Onsdagkveld  hadde jeg en fin stund med pårørende som går i gruppa som Veiledningssentret holder i Havangs lokaler. Flere av disse fortalte litt om deres  erfaringer med NADA-protokollen som gis hver time. En kvinne fortalte at det var legen hennes som hadde tipset om Havang. Hun hadde gått av med pensjon etter et langt yrkes liv i en jobb med mye reiser. Familien hennes var spredd utover store deler av landet og verden, så hun ble veldig ensom. Ensomheten og depresjonen holdt på å spise henne opp. Av frykt for å utvikle avhengighet til piller hadde hun takket nei til det. I sin tidligere jobb hadde hun sett nok av tragedier knyttet til misbruk og avhengighet. Det som gjorde henne livsglad igjen var hennes faste besøk hos  Havang og  NADA. Hun opplevde en ny vår – full av liv og livslyst.

ANTA-kursdeltagere og NADA

Flere av de som jeg spiste lunsj med hadde gode erfaringer med NADA-protokollen. En fortalte om hvordan smertene i hånda var blitt bedre etter at han fikk NADA på Sannerud sykehus for noen år siden. Han hadde ikke penger til å følge opp denne behandlingen etter at han ble skrevet ut og var derfor overlykkelige for Havangs gratistilbud. Nå kom han så ofte han følte for det og hånda funka så godt som perfekt med tanke på skadene han hadde.

De fleste i ANTA-kurset benyttet seg også av NADA. En av jentene som hadde benyttet seg av Havangs tilbud sa at hun opplevde at hun ikke trengte å ta det så ofte lenger, men at hun gjorde det jevnlig. Hun hadde erfart at selv ved lengre pauser fikk hun effekten raskt tilbake når hun tok NADA igjen. Det hun merket det mest på var søvn og konsentrasjon. Hun følte seg mer samlet når hun tok NADA.

Alle som tok akupunktur under kurset  følte seg mer konsentrert og at de fikk med seg det meste av det som ble fremlagt under foredragene. Noen opplevde også at spenningene i kroppen og hodepinen forsvant. En ga uttrykk  for at det var kombinasjonen av ANTA og NADA som gjorde han godt.

En sa det så fint: Tilhørighetsfølelsen som oppsto i gruppa av de åpne erfaringsdelingene og roen akupunkturen ga, og sist, men ikke minst bekreftelsene jeg fikk på alle mine egne tenkte tanker igjennom ANTA-kunnskapen,  har gjort at jeg føler meg normal.

Jeg må bare få si tusen takk til alle som bidrar til at jeg føler livet er verd å leve!

Livet, handlingene og resultatet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Arbeidstid fra 0800 – 1600, mandag til fredag. Alle røde dager fri. Og 4 til 5 uker sommerferie. Avspassering og kompetansehevende kurs. Møter, møter og møter. I alt dette er det en hjelpeløs sjel som trygler om å bli sett. En som samfunnet ville verne livet til før fødsel, men som det  ikke var så viktig med etter.

Barnehagens daglig sysselsetting , fra 07.30 – 17.00. Lek, mat, søvn, lek. For dem som klarte følge med. Timene gikk av sted med aktiviteter så det skulle føles at dem gikk raskt dag for dag frem til skolestart.

År med lærere i et klasserom fylt av støy . Det ble  snakket og gitt oppgaver det var vanskelig å forstå noe av mellom  08.45 – 14.15, mandag til fredag for utenom sommerferie, høstferie, juleferie, vinterferie, påskeferie, alle de røde- og planleggningsdagene.

Kule og hippe barnevernspedagoger og fritidsledere fra club 7 og deromkring  delte ei pakke røyk med deg og stakk til deg noen kroner. Ja til og med en øl når dem var kule nok.  Utflukter som var fordekte fyllefester og politisk orienterte treff.

De få som var der hvor du i tillegg til det fysiske nærværet kunne kjenne det psykiske, var kortvarige. De forsvant alltid etter kort tid. Disse menneskene og alle de fraværende har lært meg hvordan jeg selv skal opptre.

Se personens livssituasjon her og nå og hvor personen selv vil. Agendaen for det jeg skal gjøre handler først og fremst om den som står foran meg og ikke hva jeg selv har å vinne. Mitt ettermæle betyr fint lite om det ikke kan benyttes til noe positivt for den som sliter. Mitt liv er kort og snart er mine dager talte , men livet til mange som kommer etter meg og etter dem igjen skal være her lenge.

Disse livserfaringene har gjort meg svært komplisert i hode. Jeg skulle ønske jeg bare kunne forholde meg til egne handlinger her og nå og ikke se forbi og til konsekvensene for dem jeg arbeider for. I min tidligere jobb handlet det ALDRI om å sysselsette meg selv for å få tiden til å gå mot lønningsdag og døden. Mine handlinger har aldri vært motivert av sjalusi eller med tanke om hevn og straff mot mine meningsmotstandere . Ei heller for å få en oppmerksomhet på meg som person. Alt jeg har gjort har vært for å synliggjøre at selv der det ser mørkest ut for et liv kan de rette handlingene gi en personlig vekst.

Det er godt jeg skal fortsette med dette arbeidet for jeg er ikke død riktig enda. Sees på Lillehammer til uka. I Oktober kan vi også sees i Haugesund og Grimstad

En flott artikkel av psykolog Trine Elverum

www.ritanilsen.no/anta

Mitt liv er ikke ditt liv!

Rosene i fange og frihet.jpg

» Hei Rita! Du kjenner ikke meg, men du kjenner broren min. Du skjønner storebroren min sitter i Ila fengsel og lillebroren min hadde rustrøbbel. Storebroren min gikk på et kurs med deg i Oslo fengsel om vold og ba lillebroren vår om å snakke med deg. Han gikk på et ANTA-kurs i Oslo. Siden dro han i militæret og har fått jobb der nå og er i utlandet for tiden. Jeg satt på Bredtveit kvinnefengsel fram til i våres og fikk boka di av mora mi til jul. Den er fin og psykologen jeg har nå jobber sammen med meg med den. Og nå skal jeg på ANTA-kurs i Haugesund»

Det er ikke første gangen jeg får en slik telefon,  det begynner å bli så mange jeg har hatt i ANTA-kurs og forskjellige kurs i fengsel så jeg kjenner ikke alle igjen. Men denne søskenflokken kjente jeg igjen. De hadde hatt mer enn gjennomsnittet med  problemer  knyttet til rus, vold, kriminalitet og psykiatri. Noe som heller ikke er så ukjent når personen har hatt problematferd fra tidlig barndom og rusdebut før tenårene.

Personer jeg har hatt på ANTA-kurs har hatt de flotteste ønsker for seg selv. Alt fra ingeniør for bevegelige deler til jordmor og har lykkes med det. Til og med en som ville bli politi og ble det ( han kom før han fikk noe på rulleblad). Det har vært utrolig moro å være i heia-gjengen deres. Knall og fall, stryk på eksamen og tap av jobber på målstreken, men de har gått på gang på gang. Derfor var det veldig fint å høre at lillebroren til hun som ringte meg hadde lykkes med å få en jobb jeg vet han drømte om.

ANTA-kurs alene er jo ikke nok, så nå tar kvinnen kontakt med sin ruskonsulent og ser om det er mulig komme på  institusjon eller om hun kan få en poliklinisk oppfølging, leilighet og hjelp av NAV til å ta en utdanning.

Mitt liv er ikke Ditt liv…har jeg alltid hatt fremst i panna. Hva hun ønsker for sitt liv skal jeg ikke si, men jeg kan love at jeg skal være i fremste rekke å heie henne frem mot mål

Les mer om ANTA

Inn i politikken for å gjøre en forskjell

Orange sommerfugl

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt at den kjipeste erfaringen jeg har er gull verd. Det mener jeg også.

Av ulike grunner har jeg noen spennende samtaler hver eneste dag for tiden. Dagen i dag har ikke vært noe unntak. Og jeg lærer noe nytt om livet og mennesker.

Ved to anledninger i dag har jeg fått høre at jeg skulle vært i politikken. Det hadde sikkert vært spennende det, men jeg tror nok ikke jeg tåler det trøkket der.

«Du kunne påvirke Rita ! » Ja det kan vi vel alle om vi kommer i posisjon til å si noe der beslutninger tas.

Jeg tror det holder for meg å være der hvor et menneskes skal ta en beslutning for sitt eget liv.

Ved hjelp av mitt lokale, regionale, nasjonale og internasjonale nettverk kan jeg gjøre en forskjell uten å være knyttet til et politisk parti: Trykk her og selv selv

 

Du er ikke alene

Til arbeid kopi

”Det surrer og surrer, jeg finner ikke fram… ” Ja jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt det samme. Diagnoser, håpløshet og utenforskap.  Alltid føle at alle andre var så mye bedre på alle plan, diagnoser som Suicidal og Borderline Personlighetsforstyrrelse, selvskader og tung rusmisbruker bidro jo til å forsterke det negative selvbilde . I min tid var ikke rusavhengighet noen diagnose som utløste pasientrettigheter, men det var forsøk på en del medisinering for å stoppe inntaket av rusmidler. Det hjalp ikke stort – jeg rusa meg like hardt. Hverdagen var slitsomt og ønske om å forlate livet var stort.

Med årene som rusfri – uten noe som har forstyrret hjernens eget signalapparat og en trygg tillitsperson og kunnskap om årsak og virkning, forsto jeg hvorfor livet hadde utviklet seg i den retning det hadde gjort. Symptomene av diagnosene er ikke forsvunnet, de blusser opp med jevne mellomrom. I dag vet jeg årsaken til at disse kommer og siden jeg er rusfri og har gode samtalepartnere, får de ikke så dratt meg så langt inn i mørket at destruktive løsninger blir benyttet.

Skammen – utenforskapets mor – var årsaken til at rusen kom tidlig på banen og ble en redning, men selvmordstanker og selvskading kom først. Skammen hindret samtaler som kunne lede til hjelp. Ensomheten ble verre og verre jo eldre jeg ble. Jo mer og mer jeg forsto at jeg ikke hadde noen verdi og var et uønsket menneske, ble distansen til menneskene større og selvskading og selvmordsplaner opptok de fleste av døgnets våkne timer.

I dag når jeg får disse slitsomme tanker har jeg lært å spørre meg selv; Hvorfor tenker jeg sånn nå? Jeg snakker med mine tillitspersoner og de hjelper meg til å sette ting på plass og de gir meg mot til å handle og stå i konsekvensene av valgene jeg tar. Noen ganger gir innsikten og valgene indre jordskjelv som etterlater seg både usikkerhet og angst, men det kan jeg snakke høyt om til visse utvalgte.

Jeg ber mine bønner for den innsatte – og alle andre som sliter med livet og destruktivitet som holder dem fanget og at de finner veien til det oppbyggelige. Jeg vet hva som kreves av egeninnsats , jeg vet hvor vanskelig det er å finne noen man kan stole på, men jeg vet også at det finnes gode mennesker der ute som ser og forstår og vil gi deg en hånd. Alene kan vi ALDRI klare oss.

Stopp ikke opp med å si: Vannet er vått- spør heller om hvorfor

Forstå veien

Ny horisont

Det har vært en rar uke. Sorg og glede, angst og trygghet har vekslet. Onsdag gikk jeg over til kun å ha en jobb. Jeg har arbeidet 100 % + i Retretten i 17 år og i 20 år på frivillig basis med NADA. Nå skal jeg bare jobbe for NADA Norge.

Dette er en uke jeg har lært sinnssykt mye. Mest om mennesker fra en vinkel jeg aldri har sett dem. Spennende! Noe har vært svært smertefullt å observere, men samtidig så er det ikke noe som overrasker. Eller rettere sagt; ikke skulle overraske – ettersom jeg stort sett har observert mennesker i 56 år. Alle handlinger vi mennesker utfører er forankret i våre mål og er dem ikke uttalt så er det ofte vanskelig for utenforstående å forstå det som skjer. ” For å forstå veien må man kjenne målet”, sier jeg ofte.

Min nye hverdag har preget av en del samtaler på nye arenaer  jeg har hatt stor glede av, men den har også vært fylt av sorg. I 17 år har jeg vært en del av et arbeidsfellesskap. Jeg har hatt mine kollegaer og styremedlemmer jeg har kunne snakke med og drøfte ulike problemstillinger og ikke minst kunne dele gledelig opplevelser. Nå er det over og jeg skal tusle ut i verden alene – igjen. Sånn føltes det helt til jeg tok en viktig samtale denne uka.

Jeg var i klosteret på Grefsen og hadde en sjelesorgssamtale. Det er alltid oppklarende fordi det plasserer ting der det skal være. Det er en tid for alt – alt som fødes skal ”dø”. Mens jeg sitter i samtalen kommer min kjære pater inn med et brev til meg. Han visste at jeg skulle snakke med en av søstrene og ville være sikker på at jeg fikk brevet før han reiste på ferie. Han vill være tilgjengelig  slik at jeg kunne stille spørsmål om nødvendig. De viser meg en omsorg jeg blir helt satt ut av. De forstår hva jeg går igjennom og møter meg i dette på en måte som jeg aldri har opplevd maken til.

Brevet inneholdt en artikkel om kvinnen Dorothy Day, en kvinne pateren min ser jeg har noen fellestrekk med. Kvinnen i artikkelen snakker om et brudd hun hadde: ” Det gikk flere år før jeg våknet om morgenen uten å kjenne lengselen etter…Savnet var vedvarende. Det var prisen jeg betalte”. Denne artikkelen og samtalen med nonnen har satt ting på plass i meg og jeg kan se en ny horisont med ro i sjela.

NADA jobber med utdanning av supplerende og støttende metoder til primærbehandling for mennesker som sliter med traumer og ”fastlåste” liv. NADA står for National Acupuncture Detoxification Association og er en verdensomspennende organisasjon hvor helse og omsorgspersoner fra alle profesjoner; professorer innen helse og juss,  sosialarbeidere og Likepersoner. Vi er et nettverk som samarbeider på tvers av kontinent, land og yrkesområder. I dette fantastiske nettverket skal jeg altså jobbe 100 % i Norge nå. Jeg skal møte mine kollegaer fra flere land og kontinent 6-7.sept. På denne konferansen som arrangeres av NADA Danmark, skal jeg snakke om NADA’s akupunkturprogram koblet på motivasjons- og læringsprogrammet ANTA. Sist , men ikke minst skal jeg ha ro og tid nok til å reflektere over det de andre på konferansen skal dele med meg som jeg igjen skal dele med de knappe 1000 medlemmene av NADA-nettverket her i Norge.

Glad jeg kjenner mitt mål så jeg kan forklare veien jeg går til dem som spør…

Meld dere på nyhetsbrevet mitt: klikk her