Det var verd jobben

Om jeg husket denne samtalen? Gjett?

Det funker ikke likevel – jeg gir faen!

Jaha…hva skjer da? Hvor leder den veien?

Jeg har prøvd alt – absolutt alt!

Har du prøvd totalavhold?

Nei!

Det går jo ikke! Mange har fortalt meg det…Det går ikke!

Men du har ikke prøv selv?

Nei!

Hva annet har du forsøkt som andre har rådet deg til?

Alt, har jeg sagt! Absolutt alt! Barnehjem, Psykiatri, Rusinstitusjon, Fengsel – Alkohol, Amfetamin, Heroin, Hasj, Ritalin, Temgesic, Metadon; You name it – I’ve tried it

Men ikke totalavhold ?

Nei!

Ti år senere.

Rita, Rita!!! Jeg besto – Jeg er psykolog…Husker du første gang vi møttes? Hvem hadde trodd detta da?

Dette er andre uteksaminerte psykolog i år som har levd et liv få ville ha overlevd. Kjenner hjerte mitt jubler med dem. Jeg fikk være der når det så mørkest ut og følge dem til en port de selv gikk igjennom og siden møtte jeg dem igjen via en telefonsamtale.

En ting var jeg helt sikker på da jeg snakket med innringer og andre i hennes situasjon: Det går an å endre sin skjebne når forholdene ligges til rette for det. Men at forholdene skal ligge til rette for den enkelte,  må den enkelte selv be om hjelp til å få til…

Gratulerer alle dere HÅPløse som fant veien ut av avhengighetens fangeskap…

Når man ikke kjenner veien

En verden i et kaos av uvitenhet. Ingen vet noe med sikkerhet. De som vet litt, vet likevel ikke nok til at vi andre uvitende kan beroliges. Frykt som utløses av en reell usikkerhet for fremtiden – en fremtid med konkrete utfordringer hvor det ikke finnes en løsning i sikte – en løsning som kan bringe trygghet tilbake hverdagen, er ikke spesielt helsebringende for noen som opplever dette. Rådvillheten som følges av manglende løsninger gjør oss forvirret, deprimerte og handlingslammet, og i forlengelsen av dette kommer ofte angsten som spiser oss opp fra innsiden.  

Et bittelite virus setter en hel verden i sjakk. Selv krigen i Jemen har dette lille mikroskopiske krapylet, Covid-19, klart å stoppe. I VG kan vi lese at man antar at over 100.000 mennesker hittil er blitt drept, over fire millioner mennesker er på flukt inne i landet, 20 millioner er rammet av sult, og 14 millioner av landets egne innbyggere trenger umiddelbar humanitærhjelp og det er før koronan har nådd landet. Det sies ofte;  at det ikke er så galt at det ikke er godt for noe. Kornaviruset klarte altså det ingen menneske med all verdens makt har klart tidligere – den har gitt en pause i krigen. En skjør våpenhvile fordi det er ikke freden i seg selv som er målet, men kun for å roe krigsherrenes angst for virusets ukontrollerte herjinger. Slik jeg ser det så er det er vel intet annet sted uttrykket Pest eller Kolera passer bedre enn her nå.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. For den store verden og dens uløste problem får jeg ikke gjort noe, men på et mikronivå kan jeg gjøre litt.  For ett enkelt menneske som sliter med noe som også er kjent for meg, kan jeg gi litt håp når det virker som mest håpløst. Jeg kan peke i en retning som kanskje kan hjelpe den som har gått litt i stå i hverdagslivets mas og kav

Denne påsken har jeg hatt «nattevakt» i Norge. Telefonen har ikke dessverre ikke vært stille. Det er feil å si dessverre for det har også vært noen veldige hyggelige samtaler om natten. Et dikt ble gitt, et gledesutbrudd fordi en Skype-samtale ble gjennomført med et familiemedlem personen ikke har snakket med på flere år har jeg fått høre om. Opplevelsen av forelskelse som ble gjengjeldt har også svært hyggelig å fått høre om.  

I tillegg til de ordinære telefonsamtaler har også kurset jeg har holdt om tilbakefall, utløst tanker enkelte trengte og tenke helt ut sammen med noen. Jeg har også lyttet til såre og dystre monologer når innringer ber om å få snakke uforstyrret. Noen av samtalene har også gitt assosiasjoner til mennesker jeg har hatt kontakt tidligere igjennom de 20 årene jeg har jobbet for dem som sliter med rus og psykiske plager. Spesielt har jeg tenkt på samtaler jeg har hatt med  x-misbrukere som lever mer eller mindre et anonymt «hvermannsenliv».   Altså et liv hvor svært få eller ingen kjenner til deres fortid. De har kunne skjule sin angst for nærhet i en travel hverdag, deres tilkortkommenheter når det har kommet til skrive- og leseferdigheter har de på ulik måte klart å holde hemmelig. Jeg undres over hvem av disse som nå sitter i karantene, isolerte sammen med sin familie eller har hjemmeundervisning,  og hvordan de løser det?  Jeg skulle så gjerne hørt deres erfaringer og gitt dem videre for jeg har ingen tilsvarende jeg kan dele med enkelte av de som har ringt inn.

Det jeg derimot kan dele noe om er ensomheten når man ikke lenger har rusmidler, – kjøp, salg eller bruk,  som et samlingspunkt, og heller ikke har etablert noe trygghet andre steder. Alenehet uten alternativ er ensomhet, noe som er smertefullt for alle som opplever det uansett bakgrunn, og det gjør spesielt en skjør rusfri tid vanskelig.  

Jeg vet også en god del om det å føle seg uvelkommen der man skal føle seg trygg og hva det gjør med en.  Ikke minst for alle dem kjemper for å holde sitt liv samlet på daglig basis, som  mange tidligere rusmisbrukere gjør uavhengig av  lengde på avhold. Det er enormt psykisk slitsom. Spesielt om man i tillegg er utsatt for det vi kaller doble meldinger; ha deg vekk – kom til meg…,  fra sine hjelpere eller ledere. Dette vekker i mange tilfeller liv i gamle traumer fra mobbing og overgrep. Noe som sier seg selv ikke spesielt til hjelp for dem som ønsker et liv som rusfri. Verst er det selvfølgelig for dem som ikke har noen de føler vil stille opp for dem når følelsen utrygghet er på sitt verste.

De fleste jeg har snakket med i påsken har ikke gått så lenge på den rusfrie veien. Noen har startet på den gang på gang, men har aldri kommet så langt før tryggheten i rusen igjen har blitt et førstevalg igjen. Opplevelsene mange alkohol- og rusmiddelavhengige normalt har i sin tidlige gjenreisning, er lik den store deler resten av verden kjenner på i dag. De står ovenfor utfordringer de tidligere aldri har hanskes med – med få eller ingen hjelpende ressurser tilgjengelig.

Verdensledere som er opptatt av å trygge sine lands borgere snakker sammen og de snakker med de fremste eksperter som hvert land har i forhold til dem konkrete utfordringer de ønsker å få løst. En slik luksus har ikke mine Likemenn – alle de som ønsker seg ut av det livet et rusmiddelmisbruk gir. Mandag skal barnehager og småskolen starte så smått opp igjen i Norge. Vi er blitt gjort kjent med at det er utarbeidet en veileder – en slags GPS –  til denne sakte gjenåpningen av landet. Vi har også blitt varslet om at de regner med å måtte justere denne noe underveis for ingen klarer ikke å se alle konsekvensene av forsøket ennå. Jeg håper og tror at ingen vil si; De var nok ikke motiverte nok til å beskyttet folket, om myndigheter og spesialister bommer på målet. Man kan ikke forlange at den som ikke har en korrekt veiviser når frem til målet ved første forsøk.

Torsdag 23. april kl. 19.30 skal jeg holde nettkurs for dem som hverken har hatt spesialister å drøfte sine utfordringer med eller fått tilsendt en veileder når deres spede forsøk på en gjenreisning etter sykdom begynner. De har heller aldri fått en  tilleggsmelding om at anbefalingene vil bli korrigert underveis om de ikke når det satte målet. I kveld skal jeg snakke om hvor viktigheten av de å ha klare mål og evaluering av delmålene underveis.  Forhåpentligvis vil dette kurset bli et slags kompass som kan gi en retning for noen i deres eget liv…

Samlet kunnskap gjør oss sterke

Jeg klager ikke over min livssituasjon for jeg har det så fint et menneske kan ha det i disse tider. Det som skjer i verden påvirker samtlige på en eller annen måte. Ingen er spart, derfor velger jeg å se på hva jeg kan bidra med i disse dugnadstider sammen med blant annet mine kollegaer.

Vi i IOGT i Norge; medlemmer, frivillige og ansatte gjør hva vi kan for brukere av våre tjenester og samfunnet i sin helhet. Nå jobbes det med alt fra høringsinnspillet til Rusreformen til enkeltmenneske som på ulik måte har det tøffere enn vanlig. I denne situasjonen ser jeg også at mine erfaringer og kunnskap kommer mange innen mitt arbeidsområde til gode.

ANTA-kurset ( tidl.navn: tirsdag og torsdags-gruppa) har holdt på i 20 år og derfor er det mange jeg ikke har direkte kontakt med lenger. Noen er døde, andre kan være ute i misbruket, men for en god del går bra med. Noe som varmer mitt hjerte. Veldig mange av dem følger jeg her på Facebook. Moro når jeg ser at de fullfører utdanning, kjøper sin første bolig, finner seg partnere og får barn. Mange av disse latt meg få følge deres barnas utvikling – fra fødsel , første skoledag til dem flyr ut av redet. For tidligere ANTA-kursdeltagere er dette langt fra noen selvfølge – utgangspunktet deres tilsa nemlig et helt annet resultat.

Fra 2000 og frem til 13. mars 2020 har jeg vært tilgjengelig for blant annet  tidligere ANTA-kursdeltagere og de sist ankommende fra kl.08.00-22.00, syv dager i uka. På sentret jeg drev, Ankerklinikken, siden under navnet stiftelsen Retretten, var det mulig å komme til samtaler og akupunktur til avtalte tider. I mitt arbeid i IOGT i Norge fra 2018 har jeg kunne dele mine erfaringer med frivillige og ansatte som har videreført mye av dette flere steder i landet. Vårt arbeid i og utenfor institusjon og fengsel har hjulpet mange et godt stykke på vei til et liv som har noe annet å tilby enn hva rusmiddelmisbruk gjør. De har fått en ny start som de fleste har utnyttet på en fantastisk måte.

Men, «når man har gått mange år inn i skogen trenger man også tid på å komme seg ut av den». Det er ikke sånn at når rusmidler er satt bort, eller at alkohol og rusmisbruker blir edru og nyktre,  så smiler livet til en. Det er når rusmidlene er satt bort og tidligere misbrukere begynner på sin gjenreisning, jobben starter. Der rusmidlene tidligere beskyttet oss for tunge tanker og vonde følelser skal vi nå klare og handtere med et klart hode, og våre nære skal bli kjent med en helt ny versjon av oss. En hver endring har frykten med seg. Det er noe ukjent og vi har ingen erfaring med hva utfallet kan bli. Og det er i disse situasjonene det er viktig å snakke med en likemann. En mulighet jeg selv har – og noe jeg har gitt videre i snart 24 år til dem som har kommet etter meg.  

Mitt likemannsarbeid har jeg kunnet utføre på mange ulike arenaer. Først og fremst i 12-trinnsgrupper, dernest igjennom alle mine mellommenneskelige møter i arbeidslivet og privat. Nå foregår det mest i mitt daglige arbeid i IOGT i Norge sammen med veldig mange som har det forebyggende arbeid fremst i hode. Noen av oss arbeider med primærforebygging – altså jobber først og fremst for at barn og unge skal utsette eller unngå å teste ut rusmidler. Så er det noen av oss som jobber med sekundær- og tertiærforbygging – dvs. at vi jobber for å bremse utvikling av sykdom og sosial nød hos dem som har utviklet en avhengighet til ulike midler man kan ruse seg på, i tillegg til at vi bistår den enkelte å forebygge tilbakefall rus rusmisbruk eller annet destruktivt levesett.

Mennesker trenger mennesker – og vi må gjøre det beste ut av de ressursene vi nå har tilgjengelig. Slik jeg ser det så er teknologien en god støttespiller i disse tider, men en skikkelig god klem som stimulerer velværehormonet Oksitosin kan den ikke hjelpe oss med. Den stimulerer mest stresshormonet Kortisol (som er mat for angsten) og angst er ofte en driver inn i gamle tillærte overlevelsesstrategier.

Samtlige i IOGT arbeider så godt vi kan på de nevnte 3 forebyggingsområder også i disse koronatidet. Mitt bidrag er individuell oppfølging på mail og Messengner, samt FaceTime-samtaler fra kl.22.00 – 03.00, syv dager i uka. Denne helgen går med på å forberede et foredrag på nettet torsdag 2.april for alle som er med i ANTA-programmets Support-grupper. Altså det ukentlige oppfølgingsprogrammet som tilbys for dem som har gått et ANTA-kurs. I tillegg har vi åpent opp for at alle som har vært i ANTA-programmet igjennom de siste 20 år kan delta.

Temaet jeg skal snakke om er ENSOMHET og fare for TILBAKEFALL

Send meg en melding på Messenger om du vil være med på foredraget 2. april. Du vil få videre info. når vi får kontakt.

Ønsker dere alle en god helg 🌹

Støy som smerter

Med dagens offentlige fokus på rusproblematikken blir jeg rett og slett fortvila. Hvor er de høye røster som snakker for de oppsøkende hjelpetrengende for tiden? Hvem er det som krever at politikere skal legge forholdene til rette for at mennesker som har havnet i en avhengighet til alkohol, narkotika og medikamenters skal lykkes når de ber om hjelp?

I går kveld, 28. feb., så jeg på Insider FEM » Ung og rusa». Programmet handlet om tre unge jenter som var fanget i narkotika- og pillemisbruk. To av dem fortalte oss at de var født inn i misbruke. Vi fikk høre og se hvordan deres rusmisbrukende omsorgspersoner hadde påvirket deres liv. Noe programmet virkelig synliggjorde var at konsekvensene av alkohol- og narkotikamisbruk er utrygghet, og for et barn som trenger all den trygghet som finnes i sin utviklingstid er et slikt oppvekstmiljø katastrofalt.

Arv og miljø kan i mange tilfeller gå hånd i hånd for dem som lever med utrygghet og for iallfall 2 av disse kvinnene var dette tilfelle. Den ene jenta sa: Jeg valgte å ruse meg, men jeg valgte ikke å bli avhengig! Dessverre vet vi ikke med sikkerhet om vi er disponert for avhengigheten – vi vet ikke når vi passerer grensa fra kontrollert bruk til avhengighet som leder til et misbruk som krever 24 timers oppmerksomhet.

Alle tre ga et sterkt utrykk for at de ville bli rusfrie, men hva møtte så den unge vakre jenta vi fikk følge inn i behandling? Hun gikk til aktiv handling for hun ville virkelig ha noe annet enn det livet med rusmisbruk kan gi. Hun gikk igjennom en tøff behandling, for så å komme ut til en ventestasjon, i en åpen institusjon , hvor innholdet ble fylt opp av byråkrati, mye utrygghet og med en medisin som kun kan ta toppen av et nervekjør for en som har en velutviklet toleranse for beroligende midler. Det gikk som det måtte gå; etter x-antall uker i denne utrygge livssituasjonen havnet hun tilbake i fult narkotikamisbruk igjen.

Dagens fokus på rusproblematikk synes jeg forstyrrer mer enn det noen har godt av. Slik jeg opplever det så er det om å gjøre og legge forholdene til rette for økt rusmiddelinntak. Enten ved å gi den utslåtte narkoman med forstyrrende atferd et sted hvor de kan ruse seg i fred eller en rusreform som åpner opp for null reaksjoner på lovbrudd og at absolutt alle kan ha et x-antall gram narkotika til eget bruk. Det jeg synes støyer mest er fokuset på reformens hovedfokus: Fra straff til behandling hvor begrunnelsen for straff får mest oppmerksomhet: Slutt å jage, slutt å gå opp i kroppens hulrom, slutt på bøter…osv.osv. (noe jeg er helt enig i om vi snakker om de mennesker som de utslåtte 3 jentene jeg så i går) Men den behandlingen som møter den hjelpetrengende hører vi ingen ting om. Det vil vel ikke bli færre behandlingstrengende om noen år når de grenser som kan stå til hinder for bruk opphører?

Hva vil jeg med dette hjertesukket? Jo jeg vil ha igjen de mennesker med og uten egen brukererfaring som står opp og slår i bordet på vegne av dem som ber om hjelp ut av livet med alkohol og narkotikamisbruk. Så godt vi kan må vi forebygge at flere skal havne i det hamterhjulet disse 3 unge kvinnene er i.

Velkommen til 2020 og kommende 10-år

Snart er 2019 – og et 10-år – tilbakelagt. Det har vært noen år som har vært fylt av nedturer og oppturer. Noe som i grunnen ikke er spesielt for hverken for ett 10-året eller 2019.  Slike opplevelser er vanlig for alle år, måneder, uker ja til å med dager og timer.

Dette året, 2019, har likevel vært veldig spesielt for meg: Det vært en del nye arbeidsoppgaver, mange reiser i vårt langstrakte land som har gitt meg møter med enormt mange nye mennesker og størst av alt har jeg fått være med på å plante noen frø jeg har allerede har fått se spire og gro.

Dessverre har noen forlatt oss dette året også og jeg mistet min lillesøster i dette 10-året. Vi har ingen å miste på grunn av alkohol, narkotika eller medikamentmisbruk, men det smertet mest når dødsbudskapet gjeldt de unge. Mine tanker går til dere som står igjen med bunnløs sorg. Vit at ikke ett eneste dødsfall blir stående som forgjeves – det blir en drivkraft i alt det forebyggende arbeide jeg får være med på.

Mine tanker går også til alle som har deltatt i kurs og grupper til ANTA-programmet. Hos noen har det kommet barn til i år og det varmer å tenke på at disse barna får gode og rusfrie hjem de skal vokse opp. Yngre og eldre misbrukere og deres pårørende har fått tent nytt HÅP for livet ved blant annet deltagelse i ANTA-programmet, slikt gir også mye å høre om. Tilbakemeldinger om gjennomførte utdanningsløp og oppstart i arbeid har tikket inn fra dette års – og tidligere, ANTA-kursdeltagere, slikt bidrar til økt pågang når energinivået er lavt. Straffedømte som deltar på Veivalget, på vei ut av lange eller korte fengselsopphold har fått økt tillit og større bevegelsesrom på korte og lengre permisjoner, er en utvikling det er enormt spennende å følge. Bli oppringt eller få meldinger på messenger fra de som følger Support-grupper rundt om i landet, får hjerte til å juble. Møte med unge og eldre i institusjon har vært nytt og veldig lærerikt. De innlagte har gitt økt innsikt i de utfordringer og hindringer mange pasienter møter på i hjelpeapparatet i dag. Sist, men ikke minst har det vært en berikelse å få undervise ansatte og frivillige i helse- og omsorgsektoren innen rus og psykiatri dette året.

Det gjør seg ikke selv noe og det er kolossalt mange å takke for alt det fine jeg har opplevd i 2019. Først av alt må jeg få takke min høyt elskede mann som støtter meg uansett hvor mye jeg jobber, hvor sliten eller nedfor jeg er. Dernest går det en stor takk til mine nære og kjære blant familie og venner som har gitt meg både trøst, styrke og glede igjennom hele 2019. Dere er uvurderlige!  Jeg vil også få takke alle mine kollegaer og samtlige som har oppmuntret og lagt til rette for kurs og annet jeg har fått deltatt med i 2019. Sammen bidrar vi alle med å skape HÅP til mange som har mistet det.

Med dette sier jeg si farvel til 2019 og et 10-år som har vært enormt utviklende, med all gammel og ny bagasje vil jeg ønske velkommen til det ukjente, med et stort HÅP om alt godt for oss alle i 2020

Til de etterlatte

Når sorgen vekkes til livet av hendelser utenfor meg selv får jeg ikke tak i ordene som kan hjelpe. Jeg dras fra det ene ytterpunkt til det andre. Mellom disse finner jeg sjeldent ro når det står på som verst. Noen ganger kommer min smerte og det jeg har på hjerte litt spontant ut. Det samme skjedde i torsdag.

På en Facebook-status skrev jeg blant annet at jeg at jeg misunte Ari Behn samtidig som jeg også er veldig glad for at jeg er i live så jeg kan gjøre litt for dem som har det slik han hadde det. Jeg skrev også at det er for sent å fortelle en død at han skulle gjort noe annet enn hva han gjorde mens han levde, og at de kloke visdomsord om omtanke og medmenneskelighet hjelper svært lite når livet alt har ebbet ut.  Samtidig oppfordret jeg til at vi kan strekke frem en hånd til dem som er i live når vi vet de sliter. Dette var det flere på FB som også gjorde, men av erfaring vet jeg at få involvere seg av ulike årsaker.

Noen takket meg for det jeg skrev, mens en annen stilte spørsmål om jeg kanskje klandret hans nære som sto igjen for at de ikke hadde gjort nok. Det var over hode ikke min hensikt. Jeg vet så inderlig vel at når den berømmelige dråpen kommer så er det lite andre kan bidra med for den som har et sterkt ønske om å slippe. Når det er sagt  ville jeg også si noe om hvor viktig er at man er litt bevisst på hva man utsetter dem man vet har en skjør psyke. Det er en grense for hva et menneske tåler selv om de på utsiden kan se og høres sterke ut.  

Vi er alle mennesker – vi kan være tankeløse til tider og ikke alltid forstå rekkevidden av det vi utsetter andre for. Men det er ikke til å stikke under en stol at noen kan være beregnende og vil med hensikt skape problemer og gjøre andre vondt. Det er vel om de sistnevnte Shakespir sier noe slikt som; Deres egne øynene vil ikke se det hendene gjør. Blant slike mennesker lever også vi som ønsker å finne fotfeste. Få et holdepunkt i livet. Vi som aldri har kjent tilhørighet. Følt oss hverken ønsket eller elsket. Vi som alltid har tatt til takke med den oppmerksomhet vi har fått – koste hva det koste ville. De som inviterte oss inn for en stakket stund har ofte gjort det når de selv har hatt noe å hente. Der vi kunne brukes ble vår lojalitet utnyttet maksimalt. For mitt vedkommende har det handlet om alt fra å være en voksens sexleketøy da jeg var et lite forsvarsløst barn til å bli ribbet for en hardt tilstrebet trygghet som voksen.

Det som gjør livet tungt, mørkt og vanskelig for meg er når jeg gjenopplever utstøting. Spesielt når de jeg trodde på forteller meg med ord at jeg er velkommen, men igjennom sine handlinger viser at jeg er uønsket. Bare fornemmelsen av manipulering hvor hensikten er å sette meg i et lys hvor jeg forstår at målet er å bli kvitt meg, får meg til å falle helt sammen innvendig og vil bare dø. Et ønske jeg har hatt fra jeg var en 5- 6 år.

Jeg har selv hatt 4 seriøse selvmordsforsøk som har vært så godt planlagte at det er helt utrolig at jeg sitter her i dag. Ved et av forsøkene sa en av legene som fikk liv i meg igjen at han nektet å tro at det var mulig å overleve. Jeg skal ikke gå i detalj på dette, men det er gode grunner for at jeg så langt ikke har gjort et 5’te forsøk. Men såpass kan jeg si: Det er ingen som kan endre beslutninger som først er tatt, det er det kun jeg som beslutningstager som kan gjøre det.

Som jeg også skrev på FB-statusen min, så handler det ofte at bestemmelsen kommer av at vi ikke ønsker å være til en belastning. For den av oss som har det slik så vet vi at vi påfører våre nære en ekstra belastning når vi er syke. Spesielt om vi er innpodet både direkte og indirekte måte fra fødsel av at vi er den ene for mye. I dag vet jeg bedre.

I min siste runde av en svært strategisk selvmordsplanlegning var jeg så heldig at noen avslørte meg. Jeg slapp å såre dem som er oppriktig glad i meg, selv om jeg ikke så det sånn da psyken gikk i svart. De som hadde mot til å stille meg et direkte spørsmål hadde på ingen måte noen mulighet til å hjelpe meg med årsaken til sammenbruddet, men de tvang meg si høyt hva jeg gikk rundt og tenkte på.

Jeg var kommet til et punkt hvor jeg ikke orket å kjempe mer – jeg hadde mistet så mye jeg trodde på og maktet ikke å sloss lenger.  Jeg hadde fått munnkurv for det passet seg ikke for sånne som meg å snakke om det jeg opplevde. Og er det noe jeg vet så er det at det ikke finnes en løsning om man ikke tar utgangspunkt i fakta. I over 40 år bar jeg på skammen for det mennesker med makt hadde utsatt meg for. Slik var det inntil en kvinne med samme bakgrunn fikk meg til å snakke om hva jeg bar på.

Nå er det ikke sånn at alle som sliter med selvmordstanker eller har lykkes med et selvmord har eller har hatt det som meg, men en ting vet jeg og det er at de som lykkes ikke fant noen løsning på det slitsomme de bar inne i seg. Mange informerer heller ikke dem som kan hjelpe dem om det som skjer og da blir det helt umulig for utenforstående. De færreste er synske og det er svært sjeldent det synes på utsiden hva som egentlig skjer på innsiden hos en som er suicidal. Jeg skrev som sagt på FB-statusen min at jeg var glad jeg var i live så jeg kan være til hjelp for noen som har det som Ari hadde det på slutten. Det jeg har mest erfaring med i forhold til å hjelpe selvmordskandidater er hva som skjer igjennom samtaler – det er under slike de selv finner det forløsende ord som hjelper dem videre – i livet…

Ukas refleskjon: Utseende til besvær

Roser i kaldt landskap

Livet er kort, er det vi oftest hører folk si. For noen kan det virke så uendelig langt. Det høyeste ønske de har er at det skulle vært over. Raskt.

Ikke alle er syke. Noen med det alt det materielle på plass. Familie og venner kan de også ha. Men det er noe inne dem som gjør det mørkt og vanskelig. For min del er det en knugende redsel som gjør livet til en svært krevende plass å være til tider.

En samtale denne uka fikk meg til å tenke på noe som jeg i grunnen aldri har brukt mye tid på før. Hvilke konsekvenser kan følge det å være en vakker, høyt udannet og tilsynelatende vellykket kvinne. Ikke noe annerledes enn den kvinnen som titulerte seg som: Vakker, narkoman og hore. «Slagene» de ble rammet av kom brått og uventet og ble utført av mennesker på ulikt nivå av samfunnets rangside, men det skapte den samme eksistensielle frykten hos de begge.

Kvinnen jeg snakket med denne uka var en såkalt vellykket forretningskvinne. Hun hadde viet sin ungdomstid til studier samtidig som hun hadde arbeidet i alle ferier og helger. Det hadde aldri vært noen løssluppen russetid og backpack-ferier med venninner. I dag var hun på papiret en suksessrik leder som var omgitt av et stort nettverk av innflytelsesrike mennesker av begge kjønn. Det som preget hennes hverdag var at hun var singel, ensom og sårbar. Ingen var der for henne, de var der kun for det hun representerte.   

Tilbake til den vakre narkomane hora. Denne kvinnen hadde brukt hele sin ungdomstid til å arbeide for å holde følelsen av å være lite verd på avstand. Det hadde aldri vært noen mulighet til å bli russ eller dra på venninneferier. Hennes liv som ung, tung narkoman, slukte all hennes tid. I det synlige hadde mennene svermet om henne som biene rundt honningkrukka, kvinnene hadde vært som en klokker som nøt godt av prestens regn. Hennes higen etter inkludering var det ingen som lot seg merke.

Det som slo meg ved denne ukes samtale var at begge kvinnene hadde funnet en løsning for en problematisk oppvekst, som var utløst av ulik grunn. De hadde søkt bort fra håpløsheten på hver sin måte. Fluktmetoden hadde okkupert sinnet og dempet den indre uro. Da kvinnen mister rusen og kvinnen sin tittel, sto de begge igjen som forlatte og ensomme. Felles for dem begge var at utseende og livet de hadde levd skapte problemer i nå-tid for dem. På ulik måte, men summen ble den samme: neste time, dag, uke, måned og år virket umulig å leve…

Jeg tenker – som så ofte: Hva er det vi mennesker utsetter hverandre for? Hva er det vi gir våre medmennesker? Uansett hva vi ser hos en annen kjenner vi som oftest ikke deres bakgrunn og indre liv. Om vi er rike eller fattige, stygge eller vakre, det spiller ingen rolle. Menneskelig følelser er de samme og ikke alle er utrustet til å handtere dem

Den narkomane hora ble dessverre ikke tatt inn i varmen – hun fikk aldri en reell sjanse her i livet. Født inni rus og kriminalitet, hvor både en mor og en far utnyttet alt og alle for å makte å stå i sine liv. Nå hviler hun i en felles grav et sted i Norge. Den vellykkede kvinnen, fra det tilsyneltaende perfekte barndomshjem , reiste denne uka til utlandet hvor janteloven og ynkelig grådighet ikke har den samme påvirkningkraft som her. Hun gir livet en ny sjanse, men desseverre ikke i sitt hjemland…