Inn i politikken for å gjøre en forskjell

Orange sommerfugl

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt at den kjipeste erfaringen jeg har er gull verd. Det mener jeg også.

Av ulike grunner har jeg noen spennende samtaler hver eneste dag for tiden. Dagen i dag har ikke vært noe unntak. Og jeg lærer noe nytt om livet og mennesker.

Ved to anledninger i dag har jeg fått høre at jeg skulle vært i politikken. Det hadde sikkert vært spennende det, men jeg tror nok ikke jeg tåler det trøkket der.

«Du kunne påvirke Rita ! » Ja det kan vi vel alle om vi kommer i posisjon til å si noe der beslutninger tas.

Jeg tror det holder for meg å være der hvor et menneskes skal ta en beslutning for sitt eget liv.

Ved hjelp av mitt lokale, regionale, nasjonale og internasjonale nettverk kan jeg gjøre en forskjell uten å være knyttet til et politisk parti: Trykk her og selv selv

 

Du er ikke alene

Til arbeid kopi

”Det surrer og surrer, jeg finner ikke fram… ” Ja jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt det samme. Diagnoser, håpløshet og utenforskap.  Alltid føle at alle andre var så mye bedre på alle plan, diagnoser som Suicidal og Borderline Personlighetsforstyrrelse, selvskader og tung rusmisbruker bidro jo til å forsterke det negative selvbilde . I min tid var ikke rusavhengighet noen diagnose som utløste pasientrettigheter, men det var forsøk på en del medisinering for å stoppe inntaket av rusmidler. Det hjalp ikke stort – jeg rusa meg like hardt. Hverdagen var slitsomt og ønske om å forlate livet var stort.

Med årene som rusfri – uten noe som har forstyrret hjernens eget signalapparat og en trygg tillitsperson og kunnskap om årsak og virkning, forsto jeg hvorfor livet hadde utviklet seg i den retning det hadde gjort. Symptomene av diagnosene er ikke forsvunnet, de blusser opp med jevne mellomrom. I dag vet jeg årsaken til at disse kommer og siden jeg er rusfri og har gode samtalepartnere, får de ikke så dratt meg så langt inn i mørket at destruktive løsninger blir benyttet.

Skammen – utenforskapets mor – var årsaken til at rusen kom tidlig på banen og ble en redning, men selvmordstanker og selvskading kom først. Skammen hindret samtaler som kunne lede til hjelp. Ensomheten ble verre og verre jo eldre jeg ble. Jo mer og mer jeg forsto at jeg ikke hadde noen verdi og var et uønsket menneske, ble distansen til menneskene større og selvskading og selvmordsplaner opptok de fleste av døgnets våkne timer.

I dag når jeg får disse slitsomme tanker har jeg lært å spørre meg selv; Hvorfor tenker jeg sånn nå? Jeg snakker med mine tillitspersoner og de hjelper meg til å sette ting på plass og de gir meg mot til å handle og stå i konsekvensene av valgene jeg tar. Noen ganger gir innsikten og valgene indre jordskjelv som etterlater seg både usikkerhet og angst, men det kan jeg snakke høyt om til visse utvalgte.

Jeg ber mine bønner for den innsatte – og alle andre som sliter med livet og destruktivitet som holder dem fanget og at de finner veien til det oppbyggelige. Jeg vet hva som kreves av egeninnsats , jeg vet hvor vanskelig det er å finne noen man kan stole på, men jeg vet også at det finnes gode mennesker der ute som ser og forstår og vil gi deg en hånd. Alene kan vi ALDRI klare oss.

Stopp ikke opp med å si: Vannet er vått- spør heller om hvorfor

Forstå veien

Ny horisont

Det har vært en rar uke. Sorg og glede, angst og trygghet har vekslet. Onsdag gikk jeg over til kun å ha en jobb. Jeg har arbeidet 100 % + i Retretten i 17 år og i 20 år på frivillig basis med NADA. Nå skal jeg bare jobbe for NADA Norge.

Dette er en uke jeg har lært sinnssykt mye. Mest om mennesker fra en vinkel jeg aldri har sett dem. Spennende! Noe har vært svært smertefullt å observere, men samtidig så er det ikke noe som overrasker. Eller rettere sagt; ikke skulle overraske – ettersom jeg stort sett har observert mennesker i 56 år. Alle handlinger vi mennesker utfører er forankret i våre mål og er dem ikke uttalt så er det ofte vanskelig for utenforstående å forstå det som skjer. ” For å forstå veien må man kjenne målet”, sier jeg ofte.

Min nye hverdag har preget av en del samtaler på nye arenaer  jeg har hatt stor glede av, men den har også vært fylt av sorg. I 17 år har jeg vært en del av et arbeidsfellesskap. Jeg har hatt mine kollegaer og styremedlemmer jeg har kunne snakke med og drøfte ulike problemstillinger og ikke minst kunne dele gledelig opplevelser. Nå er det over og jeg skal tusle ut i verden alene – igjen. Sånn føltes det helt til jeg tok en viktig samtale denne uka.

Jeg var i klosteret på Grefsen og hadde en sjelesorgssamtale. Det er alltid oppklarende fordi det plasserer ting der det skal være. Det er en tid for alt – alt som fødes skal ”dø”. Mens jeg sitter i samtalen kommer min kjære pater inn med et brev til meg. Han visste at jeg skulle snakke med en av søstrene og ville være sikker på at jeg fikk brevet før han reiste på ferie. Han vill være tilgjengelig  slik at jeg kunne stille spørsmål om nødvendig. De viser meg en omsorg jeg blir helt satt ut av. De forstår hva jeg går igjennom og møter meg i dette på en måte som jeg aldri har opplevd maken til.

Brevet inneholdt en artikkel om kvinnen Dorothy Day, en kvinne pateren min ser jeg har noen fellestrekk med. Kvinnen i artikkelen snakker om et brudd hun hadde: ” Det gikk flere år før jeg våknet om morgenen uten å kjenne lengselen etter…Savnet var vedvarende. Det var prisen jeg betalte”. Denne artikkelen og samtalen med nonnen har satt ting på plass i meg og jeg kan se en ny horisont med ro i sjela.

NADA jobber med utdanning av supplerende og støttende metoder til primærbehandling for mennesker som sliter med traumer og ”fastlåste” liv. NADA står for National Acupuncture Detoxification Association og er en verdensomspennende organisasjon hvor helse og omsorgspersoner fra alle profesjoner; professorer innen helse og juss,  sosialarbeidere og Likepersoner. Vi er et nettverk som samarbeider på tvers av kontinent, land og yrkesområder. I dette fantastiske nettverket skal jeg altså jobbe 100 % i Norge nå. Jeg skal møte mine kollegaer fra flere land og kontinent 6-7.sept. På denne konferansen som arrangeres av NADA Danmark, skal jeg snakke om NADA’s akupunkturprogram koblet på motivasjons- og læringsprogrammet ANTA. Sist , men ikke minst skal jeg ha ro og tid nok til å reflektere over det de andre på konferansen skal dele med meg som jeg igjen skal dele med de knappe 1000 medlemmene av NADA-nettverket her i Norge.

Glad jeg kjenner mitt mål så jeg kan forklare veien jeg går til dem som spør…

Meld dere på nyhetsbrevet mitt: klikk her

En avskjed og flere velkommen

RITA PETTER kopi
Petter og meg sommeren 2002

31. juli 2018 min siste arbeidsdag i Retretten. I morgen  1. aug. 2018 går jeg over til  være  bla. undervisningskonsulent i NADA Norge 

I en celle i Oslo fengsel i våren 2001 sammen med Petter Lange ble ideen om Retretten sådd.  Desember 2002 hadde jeg klar å skaffe pengene til gavebrevet og stiftelsen ble registrert i Brønnøysund og siden da har jeg  arbeidet store deler av døgnet  –  365 dager i årer i 17 år.  Nå gir jeg stafettpinnen videre til ny daglig leder.

Praksistiden for akupunktur i 1998 ble forløperen til dagens tilbud i Retretten. Jeg fikk låne et bakrom i klesbutikken til Vigdis Braastad på Grünerløkka hvor jeg kunne gi akupunktur til både pårørende og deres aktive rusmisbrukere. Budsjett var den gang på minus 0 til hva det er i  dag  på ca 8.mill. Det er  12 ansatte, mange frivillige og et svært oppegående styre som holder tak i   2 dagsentre og faste ukentlige  oppdrag  i 3 fengsel.

Som alt annet er det egenerfaringer som ligger bak det som tilbys brukere av Retretten. Jeg fikk NADA’s akupunkturprogram da jeg var til behandling på Trasopklinikken i 1996 og gikk mitt første NADA-kurs i 1998, sammen med Reidun Hansen fra Solliakollektivet og  har arbeidet med NADA-protokollen siden. I 2005 ble jeg NADA’s representant og utdanner i Norge.

I 2010, ett år etter at jeg fikk utbetalt  min første lønn i Retretten, begynte dobbeltarbeidet å tære på og  det ble diskutert hvordan Retretten og NADA Norge skulle arbeide videre med alt som var lagt ned i begge tiltakene.

Dr. Smith, utvikler av NADA-programmet (1974) og grunnlegger av den internasjonale organisasjonen NADA(1985),  hadde vært min veileder og mentor siden 2005 var klar og tydelig: Rita må være den eneste leder av NADA i Norge! Og i Retretten  var ingen økonomi som gjorde at man kunne ansette en ny daglig leder, så jeg måtte fortsette mitt arbeide på begge steder med hjelp av mannen min Jan.

Det skulle altså gå 8 år til før jeg ble fristilt til å spre kunnskap og erfaring til enda flere på landsbasis. Noe som var Dr. Smiths høyeste ønske. Han var i Norge 4 ganger for å bistå med NADAs arbeid siden jeg var bundet til Retretten. Dessverre fikk han ikke oppleve det som skjer nå fordi  han  døde  24.des. 2017. Det ble et stort tap for veldig mange verden rundt , for meg ble det et stort  tap yrkesmessig og jeg har et sinnssykt tomrom på det personlige plan som er vanskelig å fylle.

Uansett så mener jeg at jeg fikk 8 år til med uvurderlig kunnskap på mange plan – som Likeperson, arbeidsleder med ansvar for ansatte og frivillige og drift av et stort tilbud til samfunnets mest sårbare – som jeg tar med meg videre. Jeg føler at jeg igjennom alle disse erfaringene kan møte de menneskene jeg har viet mitt liv til – de som lever uten håp –  på en enda tryggere og bedre måte enn tidligere. På den samme måten Dr. Smith møtte alle sine pasienter igjennom 50 år i Bronx, New York

Nå skal jeg gi videre det jeg selv har erfart og lært igjennom mitt levde liv, av alle de 1000-vis av samtaler jeg har hatt med brukere av Retrettens tjenester i og utenfor fengsel samt kunnskapsutveksling fra kollegaer på hele rus- og psykiatrifeltet og kriminalomsorgen verden rundt, i tillegg til det jeg tilegnet meg av formell kunnskap. Arbeidsoppgavene vil  stort sett være som tidligere bare uten det enorme ansvaret det er å drive en stor stiftelse med mange ansatte. Håper vi sees på et kurs, utdanning , forelesninger eller foredrag et sted i landet.

Jeg ønsker alle mine tidligere kollegaer i Retretten, styret, støttespillere og for ikke snakke om alle brukere jeg har blitt kjent med, lykke til videre. Som jeg alltid har sagt: Jeg er aldri lenger unna enn en telefon, en e-post eller melding på sosiale medier.

Av frykt for å glemme et navn så vil jeg takke hver og en som bidro med etableringen i 2002 og alle som har kommet til etter det og frem til i dag, 31.juli 2018: Mine varmeste tanker med dyp takknemlighet går først og fremst til alle frivillige som har bidratt på hver sin måte, samtlige styremedlemmer og støttespillere i ressursgruppa som har gitt av sin tid og egne penger, og politikere og private bidragsytere som har trodd på meg, til fengsel og andre som har åpnet opp dørene for Retretten igjennom all år. For uten dere hadde ikke alle de som har fått sin hjelp igjennom Retretten fått de livene de har i dag og ingen ansatte hadde fått en lønn.

Tusen, tusen takk!

____________________________________________________________________________________________

Med to tomme hender og et ulevd liv

NADA og ANTA hånd i hånd

Dokumentaren fra Brennpunkt 14. jan. 1997 ( spilt inn fra påske 1996 mens jeg var i behandling på A-sentret. Sendt på tv mens jeg var på Trasopp klinikken. Mellom disse innleggelsene hadde jeg mitt siste selvmordforsøk)

Boka som ble grunnkapitalen for etableringen av stiftelsen Retretten ( Dette er dagboka jeg skrev menes jeg var i behandling)

Mail fra Dr. Smith

Til i dag med mye levd liv og et tonn å dele

Her kan du følge min aktiviteter fremover

Du kan abonnere på NADA Norges nyhetsbrev

Som en jordmor

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Blikket er skeptisk og granskende. I mitt stille tenker jeg at han tenker: Hva fa…. er hu skal gjørra her…

Det var forsåvidt stille i rommet. Flere sitter og ser ned i telefonen sin,  noen har en papiravis under armen der de kommer slentrende inn, mens noen sitter og ser rett ut i lufta. Kroppsspråket forteller meg at dette møte er ikke helt deres ”cup of tea”. De har nok hørt foredrag før som ikke har vært noen annet et tidsfordriv frem til utskrivelse eller løslatelse. Det er tydelig at dette er folk som har vært noen runder i behandling for sin ruslidelse.

Hvem har problemer med rusmisbruk, er mitt første spørsmål ut i forsamlingen. Av de drøye 30 som har møtt opp er det 4-5 stykker som rekker opp hånda. Min skeptiker er ikke en av dem. Jøss!, fortsetter jeg. Er ikke dette en rusinstitusjon som gir behandling til dem som sliter pga. rusmiddelinntak…?En med både mot og talegaver sa: Jeg ha’kke noe sted å bo, derfor er jeg her. Mitt neste spørsmål til han var: Hvorfor har du ikke det? Svar: Boligkontoret pælma meg ut rett før påske! Jeg hadde lyst til å gå tettere på. Spørre om hva som var årsaken til det osv.osv.osv. Helt til vi hadde kommet frem at de stikka han hadde  i armen nok var hovedårsaken til at mye gikk galt i mannens liv, men jeg lot det ligge.

Jeg la merke til en kvinne som virket brydd. Den eneste i rommet bortsette fra meg. Hun hadde heller ikke rukket opp hånda på spørsmålet mitt. Oppmerksomheten hennes var til noe hun hadde i vesken som sto ved det høyre stolbenet. På den måten fikk hun vendt seg litt bort og ut av mitt synsfelt. Noen andre satt å flirte litt småflaue, mens enkelte andre lot ikke til å bry seg det grann.

” Det står ikke stempla i panna på meg at jeg har vært en tung rusmiddelmisbruker i nært 25 år…. Det jeg fikk beskjed om at jeg var behandingsresistent. Altså ikke behandlingsbar. Uføretrygd og en leilighet på tvangssalg var den hjelpen de kunne tilby en som var helt på knæra og med en psyke som ikke tålte dagens lys…”.

Med hjelp av en tidligere alkoholmisbruker som pekte i en retning jeg kunne gå,  bidro til at jeg står her i dag. Men slik jeg ser det i dag, så var ikke alle min tidligere forsøk på å få til et liv som kunne tilby noe annet enn hva rusmidlene hadde å gi,  forgjeves.  Mine tidligere erfaringer  og siste innleggelse ga meg muligheten til å få en oversikt.  Jeg  så at ved alle mine tidligere forsøk så hadde jeg aldri stengt døra for misbruket. Ved å lytte til alle x-misbrukerne jeg kom i kontakt med, forsto jeg det var meg  som  måtte ta ansvar for mitt liv. De andre kunne bare støtte meg på veien.

De var som jordmødre: De kunne ikke gi meg livet, men de hjalp til så det nye livet skulle få se dagens lys. Og det er den jobben jeg selv har hatt i mange år nå. I går ringte det en mann til meg og sa: Jeg trur på deg Rita – jeg trur at jeg også skal få noe annet ut av livet enn det rusen har å tilby….

Et lite foredrag for noen måneder siden, en dokumentar fra Brennpunkt som ble lagt ut på Facebook, beviste det jeg hadde sagt under foredraget. Det lille  utløste et HÅP for skeptikeren i behandling…

Som jeg sa til han: Jeg er bare en telefon unna – løft røret om det er noe…

Nå må alle andre «jordmødre» trå til – vær med på legg til rette så det nye livet kan fødes med minst mulig smerte.

Hvor det pekes

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

De unge er våkne. De ser, hører og forstår. Vi voksne som skal veilede dem er mer opptatt av å se på fingeren til den som skal lede oss, enn å se  hvilken retning det pekes …

Merkedagen 22.juli

22 juli 2011

En merkedag i norsk historie, sies det i mediene i dag. Aldri mer 22. juli, er et slagord som ble skapt denne dagen i 2011.

Hva legger du av mening i slagordet – hva er det vi aldri mer skal oppleve?

For meg ligger det en tragisk historie om 2 enkeltmennesker som ikke var integrert steder de oppholdt seg og i landet de bodde. En kvinne – en mor, som gjorde alt hun kunne for å skjule sin forhistorie, holdt alle mennesker,  bortsett fra sin egen sønn, på avstand . En ung mann – en sønn, som aldri opplevde at han ble sett, tatt hånd om og støttet på sine arenaer i storsamfunnet og dannet sitt eget univers.

Har vi lært noe ut fra det du ser knyttet til slagordet: Aldri mer 22.juli?

I mitt daglig arbeid opplever jeg at vi ikke har lært så mye om hvilke konsekvenser utenforskap kan gi…

Merkedagen 22.juli påminner meg om at inkludering er det viktigste arbeidet vi må utføre på daglig basis.

Mine tanker går alle dere som miste det umistelige, dere som overlevde og til samtlige hjelpearbeidere som var tilstede i regjeringskvartalet og Utøya.

Dette skrev jeg 23. juli 2011

Dett den 30. juli 2011

Selvgjort er velgjort

Til arbeid

Sitter og tenker litt på foredraget jeg skal lage til en internasjonal helsekonferanse om en drøy måned i Danmark. Bestillingen er ANTA og NADA. ANTA er et lærings- og motivasjonskurs for mennesker som sliter med avhengighet og som misbruker ulike tilstands-for stemningsforandrende midler og metoder. NADA er en internasjonalt organisasjon som har utviklet et øreakupunkturprogram som styrker immunforsvaret. Hvordan kan dette samarbeide?

I Norge går rusmiddelmisbrukere med og uten psykiske utfordringer inn og ut av institusjoner og fengsler. Det utvikles og settes inn stadig inn nye metoder i håp om at det skal hjelpe. De mest kjente jeg vet om er : Psykodynamiske tilnærminger – individuelt og grupper, 12-trinnsbehandlinger, Felleskapet som metode, Recovery, Samtaleterapi, Mentalisering, Legemiddelassistert behandling og en mengde andre metoder jeg ikke kjenner navnet på. Alle har det til felles at det er den rette – for noen. I alle fall for en kortere og lengre periode

Tallene for re-innleggelser og innsettelse eller poliklinisk behandling, som jeg velger å kalle tilbakefall, sies ligger på mellom 50- 70%, men jeg finner ingen godkjent studie som kan dokumentere disse tallene. Utfra den lille studien jeg personlig kan vise til er følgende: Jeg hadde ANTAkurs for 77 personer i våres som sliter med misbruk – primært rusmidler av ulike slag. 71 av disse svarte på noen spørsmål vedr. innlegges på døgninstitusjon, poliklinikk og avrusning. 35 svarte at de hadde vært på døgninst. 38 hadde vært til poliklinisk behandling, 36 hadde vært til avrusning, 37 hadde vært domfelt.

Disse personene sto for 100 innleggelser på døgninstitusjon, 158 ganger til en poliklinisk behandling, 364 innleggelser til avrusning og 205 ganger i retten som hadde ledet til en dom. Disse tallene er på bakgrunn av at noen har svart hvor mange ganger de har vært innom de ulike stedene, men tallene er høyere fordi noen har bare krysset av at de har vært der.

Ut i fra min studie så er nok ikke 50-70 % tilbakefall som leder til en re-innleggelse eller innsettelse så riv ruskende galt. Det som er mer enn riv ruskende galt er at et hvert tilbakefall til misbruk rammer så mange og det får vanvittig langttidsvirkende konsekvenser både for personen som misbruker, dere nære og kjære og samfunnet for øvrig. De som rammes hardes er barn.

Det som er lett å glemme er at mange av dem som misbruker rusmidler i voksen alder , selv har vært et barn med rusmiddelmisbrukende og/eller psykisk syke omsorgspersoner. Kjente tall på barn under 18 år som vokser opp med rus, psykisks syke eller fengslede foreldre er drøye 40.00. Vi kan bare tenke oss hva mørketallene er. I de fleste tilfeller vil disse barna være sårbare for selv å utvikle en avhengighet til psykoaktive stoffer eller få psykiske problemer. Det disse barna tar med seg av ferdigheter er til å overleve i det destruktive, men ingen til å møte storsamfunnet på storsamfunnets premisser.

Ved somatisk sykdom har leger og annet helse og omsorgspersonell en veldig klar og tydelig bestilling. Tror jeg da. Det hadde i alle fall mine leger da jeg fikk kreft, triggerfinger, kjeveben i oppløsning og hjerteproblemer. Målet der var: Raskest mulig tilbake til hverdagen, jobb og det å spise normal mat. Behandling var rett cellegift i forhold til krefttype, åpning av senetunnelen på høyre tommelfinger så senen kunne passere, bygge opp en ny kjeve og sette inn pacemaker.

Når vi kommer til alkohol, narkotika og medikamentmisbruk så er ikke bestillingen like tydelig og det forventer ingen heller. Det er noen som ønsker total rusfrihet, noen ønsker å brukere alkohol på en sosial måte, enkelte vil bruke narkotika på en slik måte at det gir minimalt med konsekvenser og så er det noen som må bruke vanedannende medikamenter med ruspotensiale som en medisin. Hjelpeapparatet jobber med at ruslidelsen er et sammensatte problem og møter den syke og hjelpetrengende med et fragmentert – splittet og delt – behandlingstilbud. Noen henvises sågar til ren sysselsetting som ikke har noe annet til mål enn å bruke opp tiden frem til de dør.

Ja ruslidelsen er sammensatt, dette kunne jeg gått ned til den minste detalj på – både fysisk, psykisk, mentalt, materielt og sosialt. Diagnosen avhengighetssyndrom i seg selv sier noe om det – når det er avhengighet vi snakker om. WHO sier syndromet gir både, fysisk, kognitiv og adferdsmessige symptomer. I tillegg kommer symptomer på feilernæring, fattigdom (materiell og/eller åndelig) , ensomhet og håpløshet, som også følger en hver avhengighet hvor personen misbruker noe for å slippe å forholde seg til sin virkelighet.

Så hva kan ANTA og NADA bidra med? Disse to verktøyene kan være med på å forberede personen på det arbeidet de selv må gjøre for å få til en varig endring i deres liv. NADA reduserer stresshormoner, styrker immunforsvaret, klarner frontallappen og dermed styrker personens evne til å tenke klarere og motta og nyttiggjøre seg ny kunnskap. ANTA-programmet gir kunnskap som bidrar til normalisering og økt HÅP.

Ti små akupunkturnåler, tid med stillhet deretter noen timer i en forelesning som inviterer til dialog. Så lite, men likevel så mye. Og jeg vet at det fungerer! Ingen utenfrastyrt metode kan erstatte det som kommer innenfra slik HÅPET gjør!

Knowledge makes a difference!

 

Kilder:

ANTAkurs-rapporten

https://antadotblog.files.wordpress.com/2018/07/antarapport-fc3b8rste-semester-2018.pdf

Evidens på NADA

https://acudetox.com/phocadownload/Research_Summary_2013%20(2).pdf

Barn som pårørende

https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/1025/Barn%20som%20pårørende-IS-0522.pdf

Samfunnsøkonomiske gevinster

https://www.vista-analyse.no/no/publikasjoner/samfunnsokonomiske-effekter-av-investeringer-i-sosialt-entreprenorskap/

Rus og helse til innsatte

http://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/seraf/publikasjoner/rapporter/2016/nedlastinger/seraf-rapport-nr-2-2016-rusmiddelbruk-og-helsesituasjon-blant-innsatte.pdf

Pasienterfaringer i døgnopphold

https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2016/pasienters-erfaringer-med-dognopphold-innen-psykisk-helsevern-i-2016—metoderapport.pdf

Stille lys

Stille lys, Krogvold
Boken til Morten Krogvold som jeg har lest og bladd i noen uker

”Det vakre og det motbydelige er evig forbundet. Det motsatte av det vakre er ikke det avskyelige, men den manglende evnen til den sanselige tilstedeværelse. Det stygge – som virkelig er en fiende av det vakre – er alt omkring oss som virker neddempende, langsomt dødelig for sansene. Det som får oss til å stenge av”, skriver Morten Krogvold i sin siste bok: Stille lys.

Dette er noe jeg har gått å tenkt mye på i det siste. Stimuleringen som virker neddempende på sansene våre er mange. De tradisjonelle rusmidler som alkohol, narkotika og vanedannende medikamenter er ikke de farligste synes jeg. De har et tydelig språk og det er greit å forholde seg til. De kan ikke virke negativt på en ødeleggende måte som andre fordekte sansetyver gjør. Jeg sier ikke at rusmiddelmisbruk ikke er ødeleggende for de ekte sanseopplevelser, det jeg sier er at det vet vi – vi forstår at inntak av psykoaktive midler som påvirker hjernekjemien gir et endret opplevelsesbilde. Vi vet også at årsaken til inntak for mange som har utviklet en avhengighet har sin rot at de ikke makter å være tilstede i sitt eget liv.

Det vakre og det motbydelige er evig forbundet. Ja,  vi må ha motpolene for å forstå igjennom sansene om det vi ser eller opplever er verd å ta vare på eller kastes. Hva som er livgivende og hva vi må gi slipp på eller la gå.   ”Kjærligheten er den største fordi det er den som skaper skjønnhet”, sier Sufiene – mystikerne i Islam. Kjærligheten krever tilstedeværelse for om vi ikke er tilstede i oss selv evner vi ikke å ta vare på det som gir livet næring og det dør.  Vi dør ikke fysisk, men manglende opplevelser av å føle at man er en del av noe større, en viktig del av et  meningsfull fellesskap og hvor en kan kjenne på  tilhørighet,  tar livet i livet, som Scott Peak skriver i sin bok: People of the lie.

Det å «ta liv” – det å bidra til å hindre tilstedeværelse – er ikke bare det motsatte av det vakre, det er et barbarisk drap. Kjærligheten skaper skjønnhet og harmoni, mens ondskapen skaper forvirring og disharmoni. Disharmoni og forvirring skaper behov for tilstands – og stemningsforandrende midler og metoder. Midler som lindrer og roer det fortvilede menneske. Det er likevel ikke selve midlet som legger lokk på følelsene som er det mest avskyeligste , men det er alt som gjør mennesket forvirret og fortvilet, slik jeg ser det.

I dagens samfunn opplever flere og flere seg stengt ute. Det jages etter karrierer og profitt på alle kanter.  Noe som gjør at man stenger av og som er verre enn rusmidler fordi det er så skjult. Det jages  heder og ære hvor hen man ”opptrer”, firmaer og arbeid skal skinne og stinke av suksess med høyt overskudd og målbare resultat. Privat skal man vise at alt er på stell via interiørdesignet bolig, barn som lykkes på skole og fritidsaktiviteter, familieferier på de mest eksotiske steder under fjerne himmelstrøk, kropp og utseende skal være som klippet ut av fitness-blader og motemagasin. Lykkes du ikke her er du utenfor.

For en tid siden hadde jeg en fantastisk lærerik og inspirerende samtale med en katolsk prest  om skam, skyld og sorg. Spesielt den falske skyld. Falsk skyld som har skammen som mor kveler deg langsomt og som hindrer deg til å bearbeide den sorg som måtte finnes, er kjent for meg.  Den ubearbeidede sorg binder mennesket og skaper stillestans. Stillestans strider mot alle åndelige prinsipper. De åndelige prinsipper er bevegelse og vekst. Og leve med falsk skyld skaper behov for det som kan gi en neddempende effekt og sløve sansene.

Jeg var så spent på hva pateren skulle komme med av botemiddelet for det fangede liv og hvordan det skulle komme seg videre. Slik at det kan bli så fri at det slipper  å lete opp og   bruke sansepåvirkende midler eller metoder. Indifferentia var ordet han benyttet. Et ord som kan forståes som likegyldighet om man oversetter det som det engelske ordet: indifferent. På latin, som han henviser til , i den nevnte kontekst, så har en ordet en annen betydning  enn vår forståelse av likegyldighet. Det handler om at menneske må fristilles. Slik jeg tenker om fristilles, så handler det mye om å være i kontakt med seg selv, bruke ens egne sanser som veivisere og ikke la ens liv være styrt av det som utløser falsk skyld. Skyldfølelse for noe man umulig kunne ha gjort noe med,  ut fra de reelle muligheter og ressurser man hadde tilgjengelig på  hendelsestidspunktet.  For å finne ut  om skyldfølelsen er ekte eller falsk  kan man ikke være redd for å møte seg selv og ens egen avgrunn. Vi må finne ut hva som er problemet og rydde bort den støy som falsk skyld skaper.

Tilbake til boka til Morten. ” Jeg tvinges til å søke i min ”indre reise” og forsøke å finne ut hvem jeg er. Det er en selv man er skjult for… Jeg er redd for falske følelser. Engstelig for at påvirkningen utenfra skal kneble trykket innenfra”, skriver han videre. Tove Nilsen skriver et forord i boken ” Samtalen som ikke tar slutt ”. ”Han nekter å la seg forføre av motivet…han må se hva som er problemstillingen, hva som må ryddes vekk eller fjernes…” . Dette for å få det han ønsker å oppnå – det han ønsker å formidle til seg selv og oss, tenker jeg. Selv i en trykker bok lar han oss få en sanseopplevelse uten sidestykke. I alle fall for meg. Her blir alle mine sanser berørt og stimulert. Det å bla i boka påvirker luktesansen, ved å la håndflaten gli over og berøre sidene kjenner jeg fotografiet og får en helt spesiell nærhet til fotoet og det  øyet ser påvirker både hørsel og smak.

Alt dette og mer til får jeg oppleve i dag fordi jeg slipper å stenge av med neddempende stimuli. Jeg skal ikke jage etter noe utenfra som skal bekrefte meg som menneske. Jeg skal kun lytte, lære og gi det videre til dem som kan ha brukt – og som vil ha – det jeg har å tilby.

Tusen takk kjære Morten! En dag vet jeg at jeg kan få bli med deg til ditt elskede Italia. Der skal jeg lytte og suge til meg av dine livgivende anekdoter og historier fra svunnen tid til nå-tidens store forfattere, komponister og filmskapere. Og jeg skal lære mer om det lys vår skaper har gitt oss…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En vandring i mitt barndomsrike

Fredensborgveien 40
Fredensborgveien 40 mitt barndomshjem  t.h

Et foredragsoppdrag fra Oslo Arkitektforening – Bysalongen 2018 . Her skal jeg fortelle litt om min oppvekst i Oslo sentrum som 13 generasjons Osloborger. Nærmere bestemt Hammersborg  – Fredensborgveien og Damstedet. Dette foredraget er skrivi på skikkelig indre Osloby dialekt. Jeg pleier å si at det er Banjokari ( Kari Svendsen) og meg som holder godt på den. Hu er fra Ila dal’n

Slekta mi kan føres til Gudbrandsdalen, står det i en kopi av slektsboka bestefar ga meg. Første Oslonavnet: Engebret Nielsen Sinsen født ukjent – gift med ukjent, men han fikk en sønn. Niels Engebretsen Sinsen giftet 19.juni 1670 seg med Karin Arnsdatter Smedstad. Hun var født før 1641, kan vi lese.

300 år etter, 1941, blir mora mi  født i samme by. Hennes far, min bestefar ble født i 1905 i Oslo. Han vokste opp med sin mor, som også var født i Oslo,  i en sidebygning i Grønlandsleiret 19. I folketellingen  i 1910 kan vi se at han var et skilsmissebarn som 5-åring. Hans far som også var født i Oslo, bodde i en kjeller i Ekebergveien med 4 andre voksne og sin eldste sønn på 30 kvm. ( jeg ringte opp dagens eiere og spurte om huset i dag)

I 1962 så jeg dagens lys og vokste opp  hos mine besteforeldre i Fredensborgveien/ Damstredet.  På 60-tallet var dette ansett som et lite slumområde, men for et barn som meg var det et flott sted å vokse opp. Det var mange kunst og kulturpersonligheter som beriket mitt liv. Det kommer jeg tilbake til .

download-1
Fra Fredensborgveien opp mot Westye Egebergsgate

Det var ikke sikkerhetsbelter  i tretoppene eller luftmadrasser i bunn av fjellknauser på den tiden.  Noen av oss barna hadde konkurranse på hvem av oss som kom lengst opp i skallfjellet som rager opp mot de 4 gule karakteristiske gule høyblokkene i Westye Egebergsgate. Noen få kom til topps, men de fleste av oss raste ned når steina løsna fra fjellet. Noen ti-år etter mine klatreekspedisjoner , raste  fjellet ut og la igjen 2 tonn stein i haga’n til nabohuset der jeg vokste opp. Så dette var en ubevisst ekstremsport spør du meg!

Som sagt var ikke dette  rikmannsområde og vi som bodde der var vel like fattige som man  kunne få inntrykk av. Det var utedasser i småhusa og stort sett «klaskedasser» i bygårdene. ( Klaskedass var at doene var i trappeoppganger  mellom etasjene og skiten falt ned et i et åpen hull. Store bøtter med urin og avføring ble tømt i bunnen av store dassbiler. Om vinteren kunne disse bøttene fryse og det var et hæl…En dassbil hvelvet på hjørne av Rostedtsgate og Fredensborgveien. Da fikk vi fri fra skolen) Noen var heldige å ha vannklossett i trappoppgangen.

download-2
Veslebrunens stall   t.v

Det var ikke mange som fikk ukepenger, men vi unga blei jo løsningsorienterte  så om våren plukka vi syriner i fjellskråningskanten som vender ned mot barnehagen som ligger bak Henrik Wergelands stall i Damstredet. Der hadde Wergeland hesten sin, Veslebrunen. Disse syrina solgte vi til noen snille naboer så vi fikk kjøpt oss en is eller annet slikkeri.

download-3
Toya gottebutikken våre tv

Vi løp fra bakken i Damstredet igjennom tranga som også blir kalt ” Knivstikker’n”. Den går ut mot trappene som går ned til hjørne av Fredensborgveien og Dopsgate og til kiosken Toya hvor vi kjøpte oss snop som vi  delte.

Fra Dopsgate klatret vi over muren inn til Axl Jensens fabrikker. I det bygget som huser det kreative fellesskapet  657  i dag lå en fabrikk som pakket potetchips, Bacon Crisp , popkorn og peanøtter. Vareheisen som førte opp til loftet var aldri stengt og der oppe fant i sekker med blanda snacks. Ikke visste vi at dette var oppsopet fra gulvene i fabrikken, så det er mange en ung og gammel i Fredensborgveien som har spist avfall.

På politistasjonen i Møllergata 19 fikk vi være med politiet på badeturer. Politfolka lekte med oss, badet og ga oss brus og is. Noe som var stort for oss fattigunga i sentrum. Vi vinket alltid opp til fangene som satt i fengslet i bakgården som vendte ut mot Grubegata da vi gikk opp til Deichmanske bibliotek .

012uMXHGZVSg
Deichmanske bibiotek

På baksiden av Deichmann, i begynnelsen av Fredensborgveien, er det en flott trapp som leder opp til søyler og bueganger. Høyt der oppe på et platået under buegangene satt vi å røyka og klina. Kom politiet eller vaktmestere, kasta  vi oss ut i reine Tarzan-stilen mot en lysmast som sto  tett ved og filte oss ned og løp derfra ned mot Akersgata og opp til forsøktgym  ( i dag Frelsesarmeen) og ned i kjeller’n hvor Hammersborg fritidsklubb lå.  På den gang nyoppstrata juniorklubb i begynnelsen av 70-tallet var jeg medlem nummer 7.

images-1
Gamle Forsøksgym

I dag ligger klubben på hjørne av Akersveien og Rossingate, vis a vis Vår frelsers gravlund, hvor mang en storhet ligger. Også han som er årsak til at jeg har en kopi av min håndskrevne slektsbok: Biskop Andreas Grimelund.

Dikter Tor Jonsson, fra Lom i Guldbranddalen, tar oss med på en vandring blant gravene her. Han reflektere over blant annet  Ivar Aasen og Bjørnstjerne Bjørnson som ligger der. Jeg lekte mye blant gravene på hele kirkegården. Av og til la jeg blomster på grava til Biskop Grimelund som jeg hadde stjålet fra andre graver. Men det jeg satte størst pris på var seremonien som blir holdt tidlig morgen hver 17.mai hvor det legges ned krans på Henrik Wergelands grav og hvor Møllergata skoles musikkorps spiller. En skole som min bestefar, mor og jeg har gått.

download-2
Telthusbakken

Ellers hadde jeg som Tor Jonsson, min vandring blant ” kjendisene” og kommende kjendiser i mitt distrikt. Jeg kunne gå forbi Egebergslottet opp mot  Gamle Aker kirke hvor jeg er døpt og hvor en av mine forferde var prest, og gå ned Telthusbakken og besøke min klassevenninne Gisken Armann. Fra henne kunne jeg gå Kjærlighetsstien  hvor man kan se ned på Vulkan og Cuba. Stien ligger mellom  Maridalsveien og Egebergløkka, og munner ut i enden av Fredensborgveien.

images
Espen Schønberg

Da jeg kom ned  i Maridalsveien og litt bort i Fredensborgenveien kunne jeg gå innom Espen Schønberg og Mona Hofland og lytte til dem når de øvet på sine roller. Før de flyttet ned i Fredensborgveien  bodde de i bakken i Damstredet og jeg fikk jeg is når jeg vannet blomstene deres. I deres gamle hus ble jeg kjent med den nye eieren; fotografen Jan Svartsot som også var en fargerik person. Videre opp i bakken kunne jeg stikke innom Sigrund Bergs vevstue og drikke te med henne og  Inger Hagerup.

024
Rabarbraslottet

Jeg kunne gå tur med skuespiller Vegard Hall og hans hund Rita  som også bodde i bakken, og jeg fikk sitte på trappa til Rabarbraslotten med skuespiller Stig Egede Nissen lille sønn på fanget.  I samme hus bodde også den vakre ballettdanserinnen Ellen Fjellberg.  Jeg kunne aldri se meg mett på henne da hun gikk på sin grasiøse måte på vei til opera’n. Andre ganger kunne jeg sitte i timevis i atelier  til  keramiker Von der Lippe og se da hun dreide sine fine krukker eller la farge på sine vakre fat.

Som sagt var Fredensborgveien/Damstredet og Hammersborg  et slumområde i min oppvekst. I dag  ser det noe annerledes ut. Huset hvor jeg traff Cornelius Wresvik er til salg og for den nette sum av 6,980 mill for et skjelett for knappe 40 kvm. Om rausheten og de åpne dører er det samme i dag som da jeg var liten  vet jeg ikke. Men jeg kan ofte ta en tur på ruta jeg har nevnt for dere her nå også. Med og uten venner og bekjente.

download
Det okergule huset i bunnen av bakken er mitt dagens utgave av mitt barndomshjem

Jeg oppfordrer dere til å gjøre det samme. Det er en liten vakker juvel som skinner i vår travle by med innflytterarkitekter som får sette igjen sine fingeravtrykk før de vender tilbake til sitt – kanskje – uberørte barndomsrike.

  • Tusen takk for at jeg fikk denne muligheten til å dele dette med dere

Foredraget ble filmet: Trykk her

Alle bildene er funnet på Google

Når barn er pårørende

Anne Kristine BergemFort gjort å tenke på barn av rusmisbrukere når vi sier: barn som pårørende. Men så enkelt er det ikke. Anne Kristine Bergem skriver i sin nye bok, Når barn blir pårørende: Barn er pårørende når èn av foreldrene eller en annen nær omsorgsperson eller søsken blir syk eller skadet, har en funksjonsnedsettelse eller har et rusproblem. Rusmisbruk blir nevnt sist fordi det er gudskjelov de færreste barn som er pårørende til en rusmiddelmisbruker.

Men det er – kan være – mange fellestrekk hos alle barn som vokser opp som en pårørende uansett hva som måtte feile deres omsorgspersoner eller søsken. De kan være ekstremt vare for forandringer. Spesielt for det som skjer på deres eget territorium. Altså hjem, skole, jobb og fritidsarenaer. Mange blir også syke av disse forandringene om de ikke klarer å forstå hva som skjer og plassere dem.

Her om dagen traff jeg ”Ann”, ei jeg ikke har sett på en stund. Nærmere 20 år for å være presis. Det var spesielt å lytte til det hun fortalte meg om sin reise frem til i dag ( det jeg nå forteller er med tillatelse). Det får meg til å tenke litt på flere jeg har møtt på min vei som ikke er knyttet til rus. «Fy søren hvor glad jeg er for at du er rusavhengig og kunne hjelpe meg med å plassere hendelser der de hørte hjemme«, sa hun rett før vi gikk hver vår vei igjen. Mange ganger er jeg selv også enormt takknemlig for min fortid i møte med en hjelpesøkende – med og uten rusmisbruk som sitt hovedsymptom.

Da vi traff hverandre første gangen var jeg praksis i akupunktur. Ann hadde migrene, mage- og søvnproblemer og var svært deprimert og følte seg utbrent. Slik hadde hun hatt det med (u)jevne mellomrom fra hun var liten, men i de siste årene hadde det forverret seg og hun opplevde utbrentheten som mer eller mindre en konstant tilstand, med og uten mage- og hodesmerter. På den tiden var det ”in” med diagnosen: Candidaovervekst i den alternative verden og den ble brukt på alle symptomer som var diffuse for den alternative utøver. Alle skulle liksom prøve Robert Gray tarmrens, drikke Spirulina og spise levede tarmbakterier. Hun hadde gjort det samme uten at det hjalp. Snarere tvert om.

Min lærer i akupunktur, Per Lauborg,, kjøpte ikke alle disse lettvinthetene som han kalte in-diagnosene og ba oss være våkne på miljøet og samfunn personen oppholdt seg i, som han uttrykte det. Han var veldig tydelig – ja nesten overtydelig – på at der hvor man ikke kunne påvise at personen var født med et avvik eller ha vært i en ulykke eller hadde feil arbeidsstilling, der var det alltid en følelsesmessig årsak

I tillegg til å spise både det ene og andre, hadde hun også vært hos terapeuter og psykologer av ymse slag. Det siste hun hadde forsøkt et par år før vi snakket sammen var en hypnotisør. Hos sistnevnte hadde hun fått vite at hun hadde vært utsatt for seksuelle overgrep og etter all sannsynlighet av sin far. Verden hennes ble knust. Hun fortalte det til sin eldre søster som nektet å tro det. De hadde vokst opp sammen, de hadde hjulpet hverandre med pliktene de var pålagt og vært mye sammen ellers også. Det var bare 1,5 år som skilte dem. Søsteren fungerte som folk flest og hadde de vanlige utfordringer som følger et liv og en hverdag, som hun løst på en god måte for seg og sine.

Som sagt Ann fikk meg som sin akupunkturpraktikant. Da hun kom var det for å få hjelp med migreneanfall og utmattelse. Altså depresjonen. Vi fikk raskt god kontakt og hun fortalte meg om sin vandring mellom skolemedisin og det alternative. Hun var godt utdannet, hadde en snill kjæreste og et barn fra et tidligere forhold.

Siden Lauborg var mer enn gjennomsnittet opptatt av at vi skulle granske ”miljø og samfunn” klienten var en del av om vi ikke fant årsaken til symptoemene, ble jeg opptatt av å finne mer ut om dette hos henne. Det hadde liksom ikke passet inn  de første gangene hun hadde vært hos meg, men den tredje gangen fikk jeg henne til å fortelle seg litt om livet i dag.  Utover det jeg alt visste og hun selv kom inn på sin søster og oppvekst .

Ann arbeidet i Telenor, som het Televerket da hun begynte. Det var mye endringer på jobben og de sto foran en stor flytting. Hele jobben skulle flytte ut til Fornebu. De ansatte var blitt varslet om at noen kom til å miste jobben. Selv om de ble beroliget om at de fleste ville ha en naturlig avgang i forhold til alder, skapte det usikkerhet og uro på hennes avdeling. Hun skulle bli samboer med kjæresten og barnet som var 50 – 50 hos henne og far skulle bo fast hos henne fra høsten pga skoleoppstart.

 Moren hennes var skadet i en fallulykke og måtte ha en del hjelp av barna – døtrene sine – for å få hverdagspliktene gjort. Ann var bare 6 år da hun begynte å hjelpe til. Hun og søsteren   dekket bord, vasket opp, handlet, støvsugde og vasket der de kunne. Altså måtte de bidra der hvor det krevdes en del bevegelse og fysisk forflytning. Faren hadde en jobb som gjorde at han stort sett jobbet hjemmefra. De så han omtrent bare når det var mat og ellers satt han på hjemmekontoret sitt og skulle ikke forstyrres. Bortsett fra når onkelen en sjelden gang kom på besøk opplevde de far glad. Da ble det drukket de litt vin til maten, spilt gitar og piano, sang og alle hadde det morsomt. Faren kunne  til og med ta jentene sine på fanget og fortelle spennende historier. Faren hadde siden forlatt moren og døtrene sine for en yngre og sprek dame og de så han kun rett før jul og noen ganger på bursdagene deres”.

Vi fikk plassert dette med overgrep gjort av far. Jeg vet av egen erfaring hvilken personslighetsendring som følger selv med ett lite glass alkohol og hvilken usikkerhet det kan skape og jeg visste (vet) svært godt hvordan det er å leve i beredskap 24/7 på ting som kanskje kunne skje, så dette fikk vi også snakket om den gangen. Og nå, for 4 dager siden står hun foran meg. Som vanlig kjente jeg henne ikke igjen på utseende, men jeg husket stemmen hennes. Vi har ikke sett hverandre siden 1999 fant vi ut, men hun har fulgt meg i media og på Facebook. Hun hadde sluttet i Telenor etter ørten nedbemanninger (trussel om tap av jobb), hun var gift med den gangs kjæreste (som hun hadde fryktet ville forlate henne pga. sykdom) og det lille barnet studere i utlandet.

Selv om verken hun eller mannen hadde hatt noe alkoholproblem så hadde de valgt å være totalavholdende. Hun hadde ikke lenger migrene og hadde vel en normalenergi som hun kalte det. Om hun fikk et snev av sine gamle symptomer stoppet hun helt opp og fant ut av hvor utrygghetstriggeren var…

Alt dette fikk jeg lyst å dele med dere fordi Bergem skriver i sin bok at barn og unge som opplever endringer som skaper utrygghet – og spesielt de endringer det ikke informeres og hvor barnet ikke involveres, kan få en økt sårbarhet for egen sykdomsutvikling, men hun er også tydelig på at  barn kan klare seg bra i utrygge situasjoner om de forstår hva som skjer. Så tusen takk Anne Kristine for alt du har gjort for å sette søkelys på barn og unges utvikling tidligere og nå til sist  med denne boka – NÅR BARN ER PÅRØRENDE. Jeg gleder meg til å fordype meg i den.

God helg!

Vernissasje – Ens dag

Dagen i dag har vært preget av historieløse mennesker.  Liv, drømmer og stiene som skal lede til noe nytt  fikk min oppmerksomhet…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En ung kvinne står alene foran et stort livsvalg. Ensomheten ble større da hun ble presentert for familiemedlemmer hun ikke visste om…OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Drømmer som var drømt ble plutselig flere og skapte kaosOLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den åpne samtale viste vei…OLYMPUS DIGITAL CAMERA