Uka’s refleksjon: Det drepende MEN’et

Du er flink, men…Du leser bra, men…Du er flink til å tegne, men… Du løper fort, men…Du deltok, men…Kjæresten din er sikkert hyggelig, men…Du skulle ha sagt…,du skulle ha ment…du skulle ha trodd….du skulle gjort…Alt det du trodde var til det beste for dem du hadde tillit til ble ansett som feil!

Blikket flakker – jeg åpner ikke for noe. Denne gangen er det dine ord og din mening som skal få komme frem, tenker jeg. Det forblir stille. Dørgende stille. Føles nesten som vi er to bilister som møtes på en smal vei og ingen vil rygge.

Hva vil du med ditt liv – hva drømmer du om, var spørsmålet mitt. Jeg vet hvordan man blir når du hele tiden får vite at du et null. Et menneske som ikke duger til noe og som helst skulle vært en våt flekk på lakenet. Kan du ikke brukes til noe så er du heller ikke noe verd noe. Men kan noen utnytte deg og dine ressurser så er du hjertelig velkommen inn i varmen – for stakket stund.

Jeg vet ikke, visker du. Jeg har ingen drømmer. Jeg vil bare kjenne på ro uten å innta alkohol, narkotika og piller. Livet mitt handler bare om dette – alt annet er borte for meg.

Der kom vi i bevegelse. Med små skritt skal han finne frem til sin drøm – ønske eller hva det nå vil bli kalt av han. Min jobb på denne veien blir å stille spørsmål og unngå bruk av ordet: Men…

Uka’s refleksjon: Vi er ingen øde øy

La meg slippe å se og kjenne smerten til de omsorgsløse, har jeg lyst å skrike ut

Jeg vil ikke se mer av disse ansiktsløse hjelpere med hørselsvern gjemt bak sine forsvarsmurer av lovenes paragrafer og hundrevis av retningslinjer og rundskriv

De profesjonelle håndlangerne har kunnskap som gir en dypere innsikt enn de fleste har, men av politiske spill og til tider egen feighet hemmes de  

Ledsagernes egen frykt for å ikke ha noen verdi svekker også sjansene for den hjelpesøkende selvstendighet

Av alle ting så kan det oppleves som at beslutningstagerne og tjenestefolk tror at all utenforskap og fremmedgjøring de påfører ikke skader, men sannheten er at de tar fremtiden fra et barn.

Vi må ikke glemme at den mor eller det barn som blir gående alene med sin smerte kan raskt bli en annens tårer

Kjærligheten den nærhetshungrende trenger så sårt kan omdannes til et hav av hatets ild – en ild som legger det meste dødt i det lengtende menneske

Et menneske som mangler liv i livet kan også ramme din og min fremtid

Alt dette og mer til er hva jeg har lært aller mest om når jeg er i samtale med et hjelpetrengende lidende menneske

Uka’s refleksjon: Dette hadde jeg godt av!

Vi alle fanges av vår hverdag og alt den gir av opplevelser. Til vanlig er min hverdag fylt opp av inntrykk knyttet til omsorgssvikt og jævelskap. Rettere sagt; jeg inviteres inn i livene til mennesker som har opplevd dette, og som kjemper sine kamper for å endre på dagens livssituasjon – som følge av sine oppvekstvilkår. Denne uka har jeg fått en miks av det mest vanlige liv «hvermannsens» har og det livet kun en liten prosentandel opplever.

Jeg hadde Veivalg-gruppe og mine faste samtaler i Ila fengsel og forvaringsanstalt, i tillegg Kafé Klar på Lillestrøm og noen lengre telefonsamtaler med tidligere ANTA-kursdeltagere. Mange av disse samtalene gjør at jeg får klump i halsen og kjenner på en enorm tristhet bare jeg tenker på dem. Igjennom alle år har jeg møtt på de største, tøffest, tatooerte muskelbuntene, som har hatt sine ting på hjerte de vil dele med meg. Det samme har aldrende pårørende, kvinner og menn, som har sett ut som små forskremte spurvunger og førstegangs fedre som sitter i fengsel. Felles for mange av disse har vært en grunnleggende utrygghet og ensomhet, hvordan det har påvirket deres valg helt fra de var bitte små og deres hverdag i dag. Det har vært en god tykk rød tråd igjennom det hele som aldri har blitt brutt.

Fredag, sen ettermiddag, etter jobben setter jeg nesa sørover med familien til mannen min som har kommet på ferie fra USA. Vi skal møte mange fra slekta deres. Både fra mors og fars siden. Fettere og kusiner kommer fra alle kanter. De fleste har jeg truffet mange ganger både i Amerika og Norge. Det er alltid hyggelig for alle er svært inkluderende og jeg har en god tone med hver og en jeg har snakket med – som de har med hverandre. Det snakkes om forfedre, tanter og onkler som ikke er her lenger. Nå har jeg vært så lenge i familien at noen av de nylig døde vet jeg også hvem var.

Men det var de nyankommende til slekta som fanget min oppmerksomhet. De små som var alt fra 6 mnd. til 4 år. Det var gutten på fire som fikk meg til å tenke på menneskene jeg arbeider for til vanlig. Først og fremst la jeg merke til på hvordan mormor og bestefar snakket sammen om den lille. Mor, deres datter, var i bryllup så guttungen skulle være der over natta og det var stort for dem alle tre. Besteforeldrene var begge involverte i både barnebarnets ve og vel på alle plan og måten den lille henvendte seg til dem begge på viste at der var det 100 % tillit.

I dette fikk jeg se hvordan barnet ble veiledet og trent med en kjærlig stemme og hjelpende hånd. Det var ord som skulle trenes på, grønnsaker som skulle kuttes med kniv og hender som skulle vaskes etter toalettbesøk. Mormor måtte også til tider stoppe gutten så han fikk seg en do-pause i leken. Jeg ble helt oppslukt i dette. Grenser ble satt med gode forklaringer til og blikket til småen viste at han lyttet.

Spørsmålet om hendene var vasket etter et do-besøk ble besvart på en litt unnvikende måte. Det var tydelig at den lille krabaten ikke hadde hatt tid til det, så det ble en ekstratur på toalettet igjen. Ikke alle ord var like lette å gjenta eller huske, så både barn og besteforeldre gjentok dem hver gang det var naturlig. Hvilken vei knivbladet skulle være og hvor store agurkbitene var ønskelig, ble også gjennomgått mer enn en gang. Vi i alle kunne se hva mestringen gjorde med den lille krabaten. Da mor kom tidlig søndag hadde arvingen mye å fortelle og det var en tydelig stolt mor som fulgte med og kommenterte.

Dette hadde jeg enormt godt av å oppleve. Det er viktig for meg å bli påminnet at de fleste barn i Norge og verden blir oppdratt på en god og omsorgsfull måte. De har foreldre som lærer opp sine barn til å møte de kravene et hvert voksende menneske blir stilt ovenfor i samfunnet. Alt av kunnskap og lærdommen kommer inn i små doser og med babysteg mestrer man litt mer for hver gang en øver.

Det er jo ikke en slik oppvekst jeg er vant til å hører om fra mange av de jeg arbeider for. Noen har måtte ta vare på yngre søsken fra de selv var 3-4 år gamle samtidig som de også skulle passe på at mor eller far ikke skader seg, eller at utenforstående skulle få vite hvordan det sto til i hjemmet. Som 8-9 åringer ble kroppene deres solgt eller de måtte selge narkotika for at mor eller far kunne få sin «friskemeldingsdose». Andre har stort sett vært redde av grunner ingen barn skulle ha.

Trøsta for mange av mine må være at alle har en mulighet til å få et liv med tilhørighet og trygghet – om man selv jobber for det. Det handler ikke om hvor gammel man er, men om man får den hjelpen man trenger. Les Daniel’s historie: Trykk her

Uka’s refleksjon: Det var så perfekt, men…

Den første tone er alltid perfekt, men så var det den andre og «ørtende» da…

Jeg hadde en interessant samtale med Morten Krogvold tidlig i morges. Elsker å snakke med dette levende kunst- og kulturarkivet. Vi snakket litt om komposisjoner både i musikk og bilder og kom innpå Miles Davis. Et av Miles utsagn var at det aldri er noe trøbbel med den første tonen, men at det var de som kom etter som kunne rote det til for det ønskede resultat.

Dette ga meg assosiasjoner til mer musikk. Det har vært mange toner i mitt liv som har virket som det perfekte, men som viste seg å ikke være det likevel. I mange tilfeller holdt jeg så lenge på den første tonen at jeg trengte enda lengre tid på å få stoppet for så å kunne snu og begynne på nytt igjen.

Jeg kan også spinne på det bilde jeg får av Davis utsagn til denne ukas arbeidsoppgaver. Jeg snakket med flere som har vært fanget inn i en usunn lojalitet. De trodde på mennesker som utga seg for å være venner, men så viste det seg i neste sving at vennene kun ville utnytte menneskene de hadde rundt seg. Prisen de måtte betale for å ikke slippe taket da de forsto at noe ikke stemte, ble høy.

For noen av dem ble det en ekstrem høy pris. Både for dem selv, deres nære og samfunnet. På Ila fengsel og forvaringsanstalt er døgnprisen per innsatt ca 11.000 – 4. mill. i året. Noen skal ut på statlig finansiert prøveløslatelse og det koster ca. 10. mill. i året per pers. Hva de selv må betale med en konstant gnagende samvittighet og et indre kaos, deres egne familie og hva de har av kvaler samt hva deres ofre og deres nære og kjære har, kan aldri prissettes.

«Jeg kan ingenting, jeg er dum – jeg blir så glad når noen vil være sammen med meg. Jeg tror dem ikke vil gå fra meg når jeg er snill. De jeg har vært snill mot har bare skapt problemer for meg. Alle jeg har kjent fra barnehjem, gata til fengsel. Det var bare moren og faren min som aldri skapte trøbbel for meg. Nå vil jeg inn i fengsel igjen for da kan jeg slappe av. Jeg klarer ikke bo alene. Jeg gjør så mange dumme ting når jeg drikker og bruker narkotika. Jeg klarer ikke å la rusen være heller», sa en godt voksen mann til meg for noen år siden. Jeg hører fremdeles stemmen hans og fortvilelsen han hadde. Foreldrene var tunge rusmisbrukere så dem hadde han ingen forventninger til, men offentlig ansatte og såkalte venner hadde han skyhøye tanker om. Det var noe tilsvarende jeg snakket med flere om denne uka. De var så alene med sine tanker og opplevelser etter atter å ha blitt svikta og skuffa.

Som sagt denne uka har jeg vært i kontakt med flere som har betalt en høy pris for kunne oppleve litt inkludering, anerkjennelse og kjærtegn. Alt hadde startet så bra, men så ble det ikke slik de hadde forestilt seg. De trodde de bare skulle hjelpe en venn, en slektning eller kjæreste som hadde havnet i vansker for så at det kunne bli ro.  

Deres hunger etter nærhet og omsorg bidro til at de ikke klarte å sette gode grenser for seg selv. Noen hadde gått til ytterligheter for å få et snev av litt varme og medmenneskelighet. I stedet for et liv i fred og ro, ble de atter en gang mottakere av psykisk og fysisk vold, fikk sitt hjem okkupert eller endte med lange fengselsstraffer for å hjelpe noen  ut av ei knipe.

Som mange av dere vet var Miles Davis et musikkgeni. I musikken kunne han raskt rydde opp i et hvert tonekaos som måtte oppstå, men han hadde interesser innen andre kunstneriske uttrykksformer også. Blant annet tegning. Her var han ikke like god til å finne løsningene som kunne ta han dit han ønsket seg slik som i musikken. I møte med vår anerkjente arkitekt Jan Georg Digerud spurte Davis hva han synes var galt med bildene. Digerud var nokså starstuck, men visste at han ville bli avslørt om han kom med noe smisk så han var ærlig.  «Bildene dine er veldig flate, du trenger en horisont i bildet» sa han. Han måtte med andre ord vite hvor han var og skulle.

Mine samtalepartnere har manglet en Digerud i sine liv. Det har vært mange elementer som har stått i veien for deres horisont og ingen har vært der å veiledet dem heller.  Jeg forsøker etter beste evne å gi tilbakemeldinger som kan gi dem både harmoni og skjønnhet i livet. En sa det så godt denne uken: «Du er utfordrende å snakke med for jeg kommer ikke rundt deg. Må si jeg er både forbanna og trist over at ingen har gitt meg de utsikter du viser til på et tidligere tidspunkt i livet. Jeg vet du har rett, men det er mye å fordøye. Ser likevel frem til vår neste samtale Rita» (jeg kan selvfølgelig ikke gå inn på hva vi snakket om, men jeg forstår at han er både trist og forbanna)

Jeg må  få takke for alle «Digeruder» i mitt liv. Alle dere som ikke har ønsket å bli sett på som løgnere etter at dere har besvart min bønn om hjelp. Uten deres ærlige og rettfremprat hadde det nok vært meg fremdeles gått i ring  –  innenfor eller utenfor en fengslsmur.

Lytt mer om saken her: Speilet

Uka’s refleksjon: Du ser det ikke før du tror det

Sånn er det: Lytt her

Denne uka har jeg virkelig fått møte mine like. Iallefall dem som er der jeg en gang var. Dypt fortvilet med en bønn om hjelp.  Hjelp til å komme ut av en livssituasjon som raserer alt sakte, men sikkert – på vei mot døden.

Det er 23 år siden jeg sto i knestående på denne måten, men det er ikke like lenge siden hvor livet mitt hang i en tynn tråd av andre årsaker enn aktivt rusmisbruk. Bare for noen måneder siden ble jeg satt tilbake til den følelsen som engang fikk meg til å flykte inn i rusen. Det er vel også derfor jeg så godt kan kjenne den indre smerten noen av dem jeg møtte sist uke videreformidlet. Smerten som uttrykkes på ulik vis. Alt fra aggressivitet, likegyldighet, selvutsletting til grandiositet både med ord og kroppsspråk.

Skepsisen og mistroen i rommet var til å ta og kjenne på da jeg presenterte meg selv. Blikkene jeg fikk fortalte mer enn hva ord noen gang kan si. En fremmed kommer, rutiner er brutt og slik skal det være hele kommende uke. Slikt kan rokke ved den skjøre tryggheten de har bygget opp. Enkelte bryr seg tilsynelatende ikke – andre virker utrolige, noen få viser nysgjerrighet. Isen brytes raskt når jeg er blitt sjekket ut og vi får fin gruppe hvor så og si alle bidrar med å løfte kursets innhold til maks.

Over alt hvor jeg har holdt ANTA-kurs for misbrukere – Finnmarkskollektivet var intet unntak- møter jeg på mennesker som har opplevd mer enn de fleste har fantasi til å tenke seg. Fra de var bittesmå har de måtte ta ansvar knapt nok en ressurssterk voksen ville klart. Før oppstart i småskolen har de sett og opplevd noe «hvermannsen» tenker man kun ser på de råeste actionfylte amerikanske filmer. Fra langt tilbake de kan huske har de følt seg utstøtte og ikke velkommen hos en eller begge foreldre – stemørdre -eller fedre. Noen har en mor eller far som har utnyttet og krenket sine barn på det groveste for sitt eget alkohol- eller rusmiddelmisbruk. På de vanlige arenaer hvor barn og unge møtes for å sosialisere seg og modens med likeverdige, har de aldri følte seg velkomne.

REFLEKSJON: En lege setter diagnose – vi andre setter i bås. Jeg opplever at begge tilnærmingsmåter begrenser oss i møte med den vi skal hjelpe. ADHD, Bipolar lidelse, Borderline personlighetsforstyrrelse, Schizofren, Posttraumatisk stresslidelse og «you name it» av diagnoser hvor resepter sitter løst hos doktor’n. Aggressiv, unnvikende, ansvarsløs, manipulerende og dramaqueen er båser man som hjelper raskt opplever som for krevende å ta i.

Hvordan snakker det utdannende helsepersonell til menneskene som har diagnoser man opplever som ressurskrevende for et miljø og hvordan behandler vi de hjelpetrengende vi setter bås? Dreies ikke samtalen ofte inn på et spor som støtter våre antagelser? Meninger som bygger på vårt eget kunnskapsgrunnlag og egne erfaringer.  Tar vi egentlig innover oss det ansvaret vi har når vi skal hjelpe og veilede et menneske som har mistet retning i sitt liv? Setter vi oss inn i den livssituasjonen den hjelpesøkende befinner seg i, hvor de kommer fra og hvilke utsikter de har for fremtiden? Er vi bevisste på hvor vår veiledning leder dem?  

Jeg er full av inntrykk etter uka som har gått. Det ble mange fine samtaler både med pasienter og daglig leder Trude Rød ved Finnmarkskollektivet. Sitter nå og tenker på mange av dem jeg har møtt på min vei i alle mine år som støttespiller. Det har blitt 21 år i rusfeltet og 18 år i kriminalomsorgen. Mange av disse er mennesker jeg vet har blitt bedømt negativt av sine egne og det miljøet de var født inn i. Rettferdigheten har aldri kommet dem til del på den rette siden av loven. Det har vært mennesker som har måtte sloss for den nærhet, de kjærtegn og inkludering et hvert menneske trenger. For enkelte har angsten for svik og utstøtelse vært styrende og atferden har vært deretter. Jeg vet så inderlig hvordan den som har det slik kan reagerer når en opplever å miste kontroll. De fleste jeg tenker på har vært som meg; gang på gang har vi oppsøkt mennesker vi trodde skulle hjelpe oss ut av elendigheten, men hver gang har vi havnet i større problem. Når tilliten mellom meg om min samtalepartner er opprettet tror jeg på hva de forteller for jeg har sett elendigheten den kommer fra.

Det jeg unders over er dem som har bestemt at 3, 6, 9 eller 12 måneder i behandling er nok for et skadeskutt menneske med et istykkerrevet liv? Har de noen gang valgt å tro på dem som har arbeidet tett med mine Like i flere 10-år? Jeg tror ikke det! Hadde de valgt det så hadde de også sett at det er mangt og meget som må på plass for at man skal kunne rette opp skjevutviklingen til barn som voksne engang overså…

Jeg trenger ikke se det vakre som bor i mange av de mest skremmende mennesker jeg møter for å tro at det er mye godt i dem. I små glimt har det skint igjennom det mørke som finnes i deres øyne. Dessverre så er det så mange masker og forsvarsmurer som må rives med trygghet før de selv og resten av verden får oppleve både empatien og kjærligheten som finnes i dem. Det beste av alt er at jeg vet det lar seg gjøre. Jeg kan si det samme som noen sa til meg: Du skal komme ut i dansen med de glade…

Uka’s refleksjon: De farligste

I tillegg til at innsatte og ansatte ved Ilas gartneri har feiret Petters 80 årsdag har vi hatt vår ukentlig Veivalg-gruppe i kapellet til Ila fengsel og forvaringsanstalt. Det er et mektig rom å få lov å jobbe i og det har en helt spesiell historie. Veivalget er ANTA-programmets tilbud til innsatte. Siden det ikke er mer enn 5 uker siden jeg holdt et ukes kurs i ANTA for 7 innsatte, har de ikke kommet lengre enn oppgave 3. Hvem er du? Siden jeg har drevet Veivalget fra 2001 er jeg alltid spent på å høre svarene til den straffedømte. Det ene spørsmålet i denne oppgaven er hvem er farlig, et annet er hvem bør aldri slippe ut igjen. Et tredje spørsmål er om de opplever seg selv som uskyldig dømt.  

Som sagt så har jeg drevet denne gruppa for straffedømte siden 2001. Ikke i fengsel, men for dem som var på samfunnsstraff. I fengsel har jeg drevet Veivalget siden 2007 og har derfor fått høre mange ulike svar. De fleste sier at pedofile er farlige og aldri burde slippe ut igjen, men noen mener at fundamentalister og veldig psykisk ustabile burde bli holdt unna samfunnet på livstid. Breivik og fanatiske islamister er gjerne dem som nevnes.

Nå er det første gangen jeg har holdt kurs for 7 forvaringsdømte samtidig og har heller aldri holdt Veivalget for andre enn de som sitter på ordinære dommer og hvor det kanskje har vært en forvaringsdømt i gruppa.  Det som har slått meg på Ila er den roen som er der. Hverken den straffedømte og ansatte har det stresset over seg som jeg har opplevd i andre fengsel. Spesielt der hvor det er mange som sitter i varetekt. En annen ting som også er merkbart er hvor seriøst alle jobber med oppgavene sine. Ikke noe slurv der i gården. Det handler kanskje om at de vet de skal sitte lenge og at de har søkt seg til gruppa fordi deres ønske om endring er oppriktig.

Gutta i denne gjengen var enige om en ting og det var at alle som satt i fengsel fortjente det. Vi fikk vite at det kun var mellom 1-3% som var uskyldig dømt i Norge så det var ikke noe å snakke om, mente de. I allefall ikke i denne gruppa. Spørsmålene virker enkle å svare på, men det kreves mye kunnskap for den som leder en slik gruppe. Først av alt må lederne vite hvor programmet vil med oppgavene. Her er målet selvinnsikt og ansvarliggjøring så den straffedømte kan unngå å utføre de kriminelle handlingene igjen. Derfor skjer det mye fra det skrevene svaret og igjennom den muntlige delingen av oppgaven. Her stiller både de andre deltagerne og gruppelederne tilleggsspørsmål. De mest direkte spørsmålene stilles av de andre straffedømte.

Jeg skal ikke gå inn på svarene disse ga denne uken, men det var et av svarene som har fått meg til å reflektere. En av gutta sa at de aller farligste menneskene på jord var intrigemakere, de kalkulerende og beregnende. De som bevisst løy for å skade andre. De kunne ødelegge alt fra langvarige vennskap, familierelasjoner og livsavgjørende muligheter med kjeften sin.

REFLEKSJON. Som sagt skal jeg ikke gå inn på bakgrunnen for at denne unge personen sa akkurat dette, men det ligger alltid noe bak svarene og det forteller mye om den som svarer.  Jeg har aldri hørt at noen har sagt akkurat dette tidligere, men jeg har jo selv kjent konsekvensene av slike mennesker farlige tunge på kropp og sjel. Det å bli manipulert og lurt av noen man stoler på, som man har gått i krigen for, er tøft. Spesielt der man også har valgt side og hvor det viser seg at grunnlaget for valget har vært basert på løgn. Smerten forsterkes selvfølgelig der hvor man opplever å miste både seg selv og det som gjør livet verd å leve.

Har man vært utsatt for mobbing og krenkelser fra tidlig barndom så forsterkes jo effekten av slik ondskap seg. Det er ikke selve handlingen som leder til tap av fellesskap, venner og trygghet som skaper de største problemene, men følelsene av å være utstøtt, uønsket, utnyttet og først bak lyset, som smerter langt inn i sjela. For noen kan jo dette lede til både tilbakefall til rusmisbruk, innleggelse i psykiatrien, selvmord eller drap.

Som en annen i gruppa kommenterte ved delingen: «Det jævligste er jo at det er jo dem som er «nobody» – som ikke klarer å produsere noe sjæl som er de farligste og største jævla. De er så misslykka på alt at selv en liten drittunge ville vært flau. Det eneste sånne kan er å spille på sympati, smiske, grine eller slå seg til ting».

Ja! jeg helt enig i siste taler – det er disse som er de farligste menneskene, de tar ikke livet av noen, bare livet i livet til uskyldige og lovlydige mennesker som ikke vil gjøre en flue fortred. Disse er det flest av og de går ute i det fri

Uka’s refleksjon: Ensomhet

I helvete finnes ikke solidaritet bare en fryktelig ensomhet.  Den flyktige, forføreriske og  øyeblikkets  smertelindrende skjønnhet som finnes der leder vår oppmerksomhet bort fra alt som kan gi oss et glimt av en himmel som gjør livet godt å leve.

Juli 2019 og jeg sitter her og kjenner på en sinnssyk glede over livet mitt. Jeg har overhørt at enkelte som kjenner min historie tror at dette er noe jeg bare sier fordi jeg ønsker å fremstå som vellykket. Jeg benekter aldri at det er noen sår som tidvis rives opp og som verker og blør noe voldsomt, men nå jeg har fått mer perspektiv og kan raskere sette ord på hvor sårets smerte stammer fra, og tillater både sjel og kropp få gråte fritt så lenge det kreves.  

De daglig samtaler jeg har med mine Like er viktig for meg. Disse gir meg et blikk inn i min egen fortid. Alt fra hendelser som skjedde før rusen tok tak i meg, livet med alkohol, narkotika og fanatisk religion, og til begynnelsen på det rusfrie livet. Det å stå i følelsene av alle de store tapene et slikt liv gir og den personlig indre og ytre opprydning, og den ensomhet som følger en slik livsreise, har vært livgivende for meg. Det er igjennom et slikt arbeid jeg også kan kjenne friheten og den enorme gleden jeg har i små øyeblikk. En følelse ingen kjemisk fremstilt rus kan gi.

Denne uka har jeg blitt kontaktet av mange – på telefon, mail og messenger. Ensomhet av ulike årsaker har vært tema. Ensomheten blir veldig tydelig når de få holdepunktene man innehar i hverdagen forsvinner og ikke har alternativer. Noen steder stenges helt og hos andre kan man miste kontakten med de få tillitspersonene man har pga ferieavvikling.  

Mine innringere skal enten bli sittende helt alene inntil Norge åpner igjen eller være sammen med familie og bekjente de føler seg fremmed for. Følelser som blir forstørrelsesglasset på selve årsaken til fraværet fra eget liv og hvor det begynte. Alt fra overgrep til andre former omsorgssvikt. Som ofte har gått i generasjoner

Venn vs nettverk

For mange av oss som har levd lenge i rusens rike, har stort sett hatt felleskap med våre like. Satt på spissen så handler dette fellesskapet som oftest kun om å få tak i noe som kan lette en indre udefinerte plage. Dernest så blir det å få tiden til å gå på en mest mulig smertefri måte frem til vi skal ta vårt siste åndedrag. Noen av oss kaller dette venner, men sannheten er vel at det er mer som et nettverk å regne. Et fellesskap hvor vi kun møtes for å tilfredstille egne behov. Hvem kan skaffe meg noe å innta…. Hvem kan jeg sitte med inntil noe bedre dukker opp… Hvem kan jeg gjemme meg bak for å skjule min egenforståtte identitet og heve den sosiale status…. Hvordan kan jeg slippe de verste konsekvenser for livet jeg lever…. osv. osv. Kan vi ikke bruke noen eller brukes til noe er vi alene

Frivillighet vs ubevisst

For mange av oss startet destruktiviteten allerede tidlig barne- og ungdomsår. Vi etablerte en vennekrets i et miljø vi kjente oss komfortable. Sammen med mennesker som oss selv som hverken hadde sunne grenser for oss selv eller for mennesker rundt oss. Utryggheten vi selv følte overførte vi til de andre som var nær oss.  Vi kom og gikk ut av ens liv, lånte, stjal og bedro uten tanke for den andres følelse når egen smerte var på topp. Vi alle levde på mange måter som levende døde i et helvete. Dette ga også grobunnen for å flykte fra alt og alle. Spesielt fra livets ansvaret vi hverken hadde ferdigheter eller ressurser til å ta

Refleksjon

Mangt og meget kan oppleves urettferdig, men å bli passiv av slike følelser bringer ingen noe steds hen. I årene fra 1996 – 2018 har det vært flere nye begynnelser. Begynnelser på godt, men noen har også vært svært smertefulle. Til tider verre enn noen jeg opplevde i mine første år som rusfri. Det har vært opplevelser jeg trodde man bare kunne oppleve i miljøer som tilhører et aktivt rusmiljø.

Juli 2019. Med en mann som har vist seg å stå støtt når jeg vakler, familiemedlemmer som er der selv om jeg føler verden går under, venner jeg får være sammen med og oppleve  gode pauser fra travle hverdager , gode kollegaer i IOGT som jeg arbeider i takt med mot et mål om å gi mange HÅP, gjør livet til et godt sted å være. Ikke problemfritt, men uten alkohol, narkotika og medikamenter er jeg i stand til å løse de utfordringer livet har å by på.

For å slippe følelsen av ensomhet handler det ikke om å ha en masse mennesker som skal underholde meg på en eller annen måte, men å oppsøke steder som kan gi meg gode opplevelser – med eller uten andre mennesker. Et glimt av Gud kaller sjelesørgeren min det.

I går fikk Reidun og jeg oppleve noe stort sammen som vi begge skal leve lenge på. Gode samtaler, fint foredrag om den sterke kvinnen Åsta Holth og avsluttet kvelden med konsert med blant annet Mari Boine og 2 av hennes fantastiske musikere. Vi var også så heldige at vi fikk en fin samtale med henne og hennes venninne etterpå. Under konserten sa Mari noe jeg selv har tenkt en del på og som jeg synes dekker det jeg har skrevet i denne Uka’s refleksjon:«Det vi gjør mot Moder jord gjør vi mot oss selv» Ja slik vi behandler naturen vil den behandle oss.

Vi er natur og slik vi behandler oss selv må hver og en av oss svare for. Samtalen om bla. ensomhet kan derfor ikke være om ting er rettferdig eller ei – den må også gå ut på: Hva er MITT problem og hvordan kan JEG være sjefen for å få løst det (sammen med de som har ressurser til å hjelpe meg)…

Reidun Birgitte Skjønberg Hansen, Mari Boine og meg