Uka’s refleksjon: Som en kurèr

Et sterkt møte med sterke historier og verdien av mange års yrkeserfaring

De sitter og lytter på en uventet deling. » Jeg skulle bare kjøpe meg en pølse før jeg skulle kjøre videre» Jeg er en x-misbruker på vei hjem til samboer og barn etter jobb. Det var noen år siden han har sittet inne eller vært i hjelpeapparatet og synes livet smilte til han for første gang i livet

Det var julebordstid, nærmere midnatt, fredag og mange var ute. Støyen inne på bensinstasjonen gjorde at han vurderte å bare gå ut igjen, men han var så sulten. Utseende hans med de synlige tatooeringer helt opp til hårrota, tegn etter tunge øreringer og med møkkete arbeidsklær, jeans og hettegenser , bidro til at han så ut som en sliten narkoman.

Mens han står ved søppelbøtta utenfor og tar av pølsepapiret hører han: Jævla narkoman før han får seg en skikkelig dytt så cola og pølse fyker bortover. Han snur seg og ser rett inn i en bulldoser av en kar som løfter armen med en knyttet nevne. Gamle strategier våkner og på null komma null ligger muskelmannen på bakken med knukket nese og hyler

Liten og spinkel av vekst, en voldelig mor og far, seksuelle overgrep fra tillitspersoner i fosterhjem og mobbing hadde gitt grobunn for farlige forsvarsmekanismer. Hurtighet og uventede slag og spark mot områder på kroppen som slo en hver motstandere ut uansett størrelse og styrke, var hans strategi. Han ble betraktet som svært voldelig. Det var iallefall det som sto i papirene hans. Ikke minst hos politiet. Hendelsen på bensinstasjonen endte med 18 mnd. fengsel, brudd med samboer og null samvær med barnet

Denne noe anonymiserte historien ble delt for mange år siden i et fengsel jeg holdt kurs. I samme gruppe satt en fyr som oppsøkte steder og situasjoner hvor han kunne utøve vold. Han kunne sitte hjemme og fyre seg opp for så å gå ut i natten og finne noen han kunne sloss med. Han dro alltid alene på fremmede plasser. Ofrene han plukket ut var aldri tilfeldig valgte og der hvor politiet hadde blitt tilkalt fremsto han alltid som offer. Men alt har sin tid. Den siste voldshendelsen var blitt filmet derfor havnet han bak lås og slå

For å si det kort så kan jeg fortelle at samtalen mellom disse ble spesiell. Den unge mannen med mange dommer synliggjorde hva en uventet og uforståelig voldshendelse kunne resultere i for et uskyldig menneske. Han som utøvde vold mot en fremmed, den vold vi ofte kaller «blind vold», fikk se en side ved det han gjorde han aldri hadde hatt fantasi til å tenke seg frem til. Det fine ved det vi fikk oppleve var at de begge uforstyrret fikk dele hva de selv hadde tenkt. Ikke mist fikk han med mange voldsdommer fortalt sin historie og ble trodd. Noe han ga uttrykk for at gjorde han godt

I Sandeid fengsel denne uken hvor jeg hadde foredrag om vold, fikk jeg et flash back til den overnevnte historien. Der satt det også mennesker som aldri hadde fått fortalt sin side av det de var dømt for og av den grunn heller aldri fått den hjelp de trengte

Her jeg sitter og tenker jeg tilbake er jeg lei meg for at jeg ikke fikk delt denne historien med dem. Da kunne jeg også fortalt at den unge mannen fikk jobben sin tilbake, opparbeidet tillit til samboer og at de i dag er gift og har fått et barn til. Han som hadde oppsøkt situasjoner hvor han visste det ville bli bråk, har fått god hjelp og arbeider med voldsutøvere i sitt eget hjemland

Uka’s refleksjon: Rundt neste sving


Bakgrunnen for denne uka’s refleksjon er knyttet til et ungt menneske på 20 år som forlot oss i natt fordi noen har gitt han tilgang til narkotiske stoff

Denne uka har jeg vært på jobb i både kvinne- og mannsfengsel. Der møtte jeg innsatte som nok har tenkt som denne unge mannen vi kan lese om i artikkelen til Tobias Kvalvik Henriksen i Nordlys: Hadde de ikke fått det hos meg, ville de ha fått det hos andre. En kortsiktige tenkning jeg vanligvis møter hos ruspåvirkede eller dypt deprimerte. Jeg pleier å si at det er en kortslutning på vei til frontallappen og av den grunn klarer de ikke å tenke lengre enn til første stopp. Første stopp i denne forbindelsen er utsikten til rasktjente penger og lett tilgang for eget rusmiddelbruk. Den unge mannen har familie og en ordinær jobb, bruker hasj og selger hasj, men ingen kjenner til den siden som omhandler narkotika.

Utseende og posisjon

Historien er ikke så unik som man kan tro. I denne forbindelse går tankene tilbake til en jeg traff for mange år siden i et fengsel. Han var i en tilsvarende situasjon som den unge mannen i artikkelen – inntil han ble tatt. Den innsatte så nokså feilplassert ut der han satt ved langbordet i fengselsavdelingen. Han hadde hatt en ledende stilling, på fritiden trente han sønnens idrettslag og hadde hatt en sentral rolle i sameiet hvor familien bodde.  Kona var svært aktiv i foreldrearbeid på skolen begge barna gikk og drev et eget lite firma med noen ansatte. Som bi inntekt hadde mannen solgt narkotika til en utvalgt krets, som han selv forklarte det for å dekke eget misbruk. Ingen i hans familie eller nære venner visste om denne siden av mannens liv.

Selvinnsikten

Da jeg traff han var han på slutten av en lengre dom for oppvaring og salg av narkotika. I Veivalget (ANTA-programmets fengselsgruppe) snakker vi om mangt og meget, også hvordan en tenkning kan opprettholde lidelse.  Selv etter flere år bak murene holdt han fast på at om han ikke hadde solgt så hadde noen andre gjort det, og han trengte pengene like mye som dem. Hans eget forbruk kostet en del derfor måtte han selge.

For å opprettholde livsløgnen trøstet han seg med at ingen hadde tatt skade av det han hadde solgt eller hans eget bruk av narkotika for den sak skyld. Han understreket at han aldri hadde solgt til mindreårige, og at alle hans kunder var voksne og ressurssterke.  Dessuten så hadde han heller ikke påført familien dårlig økonomi og han hadde fulgt opp sine forpliktelser som samfunnsborger og familiefar. Om vi ser rundt neste sving av hans liv så er nok virkeligheten noe annet enn hva hans tenkning gir inntrykk av.

Fakta ved bruk og salg

På vei til sønnens fotballtrening ble mannen stoppet i rutinekontroll. Det ble funnet et parti narkotika som var noe litt for mye til at det kunne gå under betegnelsen eget bruk. I en razzia hjemme ble det funnet mer narkotika og et høyt pengebeløp i kontanter.  Utfra blodprøvesvaret var han også svært ruspåvirket bak rattet. Vips! Flere år bak lås og slå.

Ved salg og bruk

En lang historie kort: mannens ektefelle ble også satt i fengsel fordi påtalemyndighetene mente hun måtte ha deltatt i narkotikasalget eller iallefall visst om det. Barna ble tatt hånd om av familie, hus, jobb og nettverk forsvant.

Ved ikke salg og bruk

Hvordan ville det ha sett ut om mannen hadde tenkt litt lenger enn han gjorde. Altså ved å ikke gi noen en mulighet til rusmisbruk, bare for selv å få et øyeblikks rusopplevelse – for så til slutt å ødelegge seg selv og sitt: Da kunne han ha fulgt opp barna sine som betød mye for han, kona kunne leve det livet hun satt pris på med barna, ektefelle, foreldre og venner. Hun kunne også ha gitt noen en arbeidsplass og trygg inntekt.

Vi kjenner ikke livet hans kunder har fått. Hva de eventuelt har skapt av problemer for seg og andre pga. sitt rusmisbruk. Hvor mange barn, partnere, familiemedlemmer og andre som kan være rammet negativt av deres rusinntak. Legale eller illegale rusmidler er ikke spørsmålet, men hva et hvert middel med ruspotensiale gjør med hjernen og den atferd som følger deretter.

Til slutt

Dette ligger som sagt mange år tilbake i tid, historien er noe endret. Det vil si at det er flere historier som er satt sammen – forløp og resultat med tap av alt pga. av fengselsopphold. Noen av de jeg har vært bort i har ikke klart å endre seg, andre har snudd 180 grader og har jobbet seg tilbake til det livet de skadet med salg og bruk. Kvinnen jeg har i tankene her satt i varetekt i noen uker, fikk en betinget dom og flyttet siden til en annen kant av landet. Mannen kom etter dem etter endt dom og i dag har de et liv som hvem som helst «hvermannsen» . Mannen sa: Jeg har alltid hatt en langsiktig strategi i mitt ordinære arbeid, fulgt de planene og delmålene som er satt, men jeg gjorde ikke det for mitt eget liv…

Mine tanker går til den som mistet sitt umistelige barn i natt

Et vitnesbyrd fra ett liv

Foto: Benedikte Ugland

Når det blir trøkk fra mange kanter mister jeg fokus. Denne kvinnen minner meg på noe svært viktig. Må bare si: Tusen takk for hjelpen…

» Kjære Rita en ting må du love meg og huske på! Tenk på hvor mange liv du har reddet på grunn av din medmenneskelighet for mennesker som sliter. Kunnskapen du deler og ANTA kurset som gir et leveverdig liv. Dette er livreddende kunnskap. Bak hver misbrukere er det familier som slipper frykt, barn som slipper og være redde.  Gjennom årene har jeg også sett mange av mine venner komme tilbake til livet på grunn av hjelpen de har fått av deg. Den er verdifull for hele familien i generasjoner.  Jeg selv har fått kontakt med tre barn og to barnebarn og har en fin. Leilighet og et trygt liv😍

Etter mange år på institusjoner for rusbehandling var det din kunnskap om avhengighet og mulige bakenforliggende årsaker som gjorde at smerte, utrygghet og angst som satte som en smertefull klump i bryste og som med ANTA-kunnskapen forsvant. Da kunne jeg ta fatt på livet. Løfte blikket og være meg

Så TAKK kjære Rita vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten den hjelpen jeg har fått. Kanskje død eller at jeg enda hadde hatt et liv på gata som narkoman. Gudskjelov får du fortsette din jobb gjennom IOGT og nå får du jobbe spredt utover landet så flere får tak i kunnskapen det er stort.

Må jo si IOGT og er heldige som fått deg med på laget og at jeg fremdeles kan ha kontakt med deg. Livet jeg hadde før vil jeg ikke ha tilbake. Det er som jeg sa vært fylt av smerte, angst, utrygghet og ingen glede. Mange meg med har det sånn i dag og når jeg ser du skal ha ANTA-kurs rundt om i Norge vet jeg at en dag skal de få leve et liv rusfri med familien sin også. Så Rita lov meg igjen huske at den kunnskapen du gir redder liv barn og familier. Ikke bry deg om dem som snakker stygt om deg eller lager problemer. Vi er mange som vet hva som bor i deg.  Det er sååå stort TAKK 🙏❤️👍»

—————————- X——————————

Uka’s refleksjon: Alltid en vår

Når jeg kommer inn på avdeling D, i Ringeriket fengsel, er det nesten helt stille. Innlåsning, får jeg beskjed om. I avdelingens ryddige og rene fellesarreale; et lite t-kjøkken, en sofagruppe og bord med noen stoler rundt, er det kun en unggutt. Han vrir om kluten og henger den over kanten på oppvaskkummen og virker ikke ikke helt fornøyd. I et nærliggende rom med glassvindu satt noen betjenter. Derfra kunne de se alt som skjer ute i avdelingen.

Gutten snur seg mot oprasjonsleder, avdelingsleder og meg og sier nokså irritert ; Syns betjentene kan gørr’a jobben sin! Fa..! Det er jeg som må ta dritten etter dem! Som ganggutt er det hans oppgave å holde det rent og ryddig. Saken var at enkelte betjenter lot noen av de innsatte lage seg mat utenom tidene som er avtalt. Dette medførte at det ble grisa til uten at han visste om det og han sto i fare for å få refs fordi han ikke passet jobben sin.

Da han hadde fått ventilerte og kjølnet seg noe ned fikk jeg en fin prat med han. God gutt som er dedikert til det som opptar han. Med stolthet fortalte han at han hadde vært rusfri i 5 måneder sist gang han var ute. Han hadde valgt å flytte bort fra byen han kom fra og hadde roet den helt ned. Dagene hadde blant annet gått med på å lage musikk. En dag orket han rett og slett ikke mer av ensomheten og dro til barndomsbyen. Før han gikk av bussen var alkoholen inntatt og den første han støtte på da han gikk ned hovedgaten i sentrum var en kompis. Neste klare øyeblikk var glattcelle og nå var han altså her. Igjen.

Nå var han nokså fortvilet fordi han hadde fått avslag på pasientrettigheter. Kontaktbetjenten hans kunne bekrefte dette og var også forundret. Det var vanskelig å forstå at en som hadde vært ut og inn av fengsel på grunn av rus siden tidlig tenårene fikk avslag. Men de skulle anke.

Gutten er egentlig en ung mann på 23 år. På 23 år hadde han altså klart å få et rasert liv. Barne- og ungdomsinstitusjoner og fengsel, rus og kriminalitet hadde altså preget hans første 23 år av livet. Han mente han klarte seg greit, men han var veldig tydelig på at han ønsket noe annet.

På toget hjem tenke jeg på mine siste 23 år. Året han ble født ble jeg rusfri. Jeg vet jo at han har gode muligheter om ting legges til rette for han. Annisette Koppels, The Savages Rose, sa det så fint på konserten i går: Se den fine tiden vi er i nå… Se de små lyse grønne knoppene… de minner oss på at vi har fått en ny sjanse…

Fengslende, verdifulle minner

Utrolig hva et lite spørsmål om min formelle bakgrunn, et foredrag for innsatte og ansatte i Ringerike fengsel samt forberedelsene til ANTA-kurs i Ila fengsel- og forvaringsanstalt kan utløse.

Ja jeg har vært så heldig at jeg har gått 2 kurs i kriminalitet som livsstil hos G & K Pedagogkonsult & Ekonomi AB, Gunnar Bergstrøm. Jeg fikk vite psyk. Glenn D. Walters som hadde utviklet programmet til Kriminalitet som livsstil jobbet i Federal Correctional Institution, Schuylkill, Pennsylvania og dit ville jeg. I 2004 skrev Bergstrøm og fengselsleder Are Høidal en bekreftelse til meg på at jeg var under utdanning i Kriminalitet som livsstil og at jeg arbeidet i Oslo fengsel, så jeg kom inn. Jeg var sammen med Walters en hel dag og lærte sinnsykt mye. Det er alltid spesielt å lytte og lære av dem som har utviklet et program. Det samme gjorde jeg jo også med NADA-protokollen

Walters tok meg inn i 2 grupper som fulgte programmet til Kriminalitet som livsstil . En hvor de bare hadde gått 10 uker og en hvor de hadde gått i 40 uker. Når de går dette kurset så krevdes det at de også hadde psykolog ved siden av. Mange er jo veldig syke så mangt og menget kan vekkes til livet når man jobber med den type program. I disse gruppene fikk jeg virkelig se effekten av den innsikten programmet ga. Jeg var så heldig at jeg også fikk 2 heldagsseminar med Walters 5- og 6 år etter dette i Sverige i regi av G& K Pedagogokonsult. Da fikk jeg stille mange viktige spørsmål ut i fra min egen arbeidserfaring og jeg fikk verdifulle svar.

I krimutdanningen fikk jeg Bo-Gunnar Johansson, daglig leder ved Korpberget Behandlingscenter som min mentor. Det ble ett spennende år, 2003 – 2004, hvor Bo-Gunnar lot med delta på 2 Krimuker – en for kvinner og en for menn – i regi av Korpberget. I tillegg fikk jeg også en uke hvor jeg fikk jobbe med pårørende. HELT SINNSYKT BRA! Men siden jeg ikke hadde de ressursene som kreves i møte med denne gruppen laget jeg et eget opplegg hvor noe av Gunnar Bergstrøm og Glenn Walters tanker ligger i bunnen.

Siden gikk jeg i utdanning hos Wahlund Eva og hennes relasjonsprogram i over ett år. Her jobbet man også med kriminelle tanke – og handlingsmønster, men på en litt annen måte. Hennes vinkling har en utrolig effekt uten at det river opp sår med fare for å utløse traumereaksjoner man ikke har ferdigheter til å møte. Dette ble noe som styrket mitt ANTA-program. Eva har vært min mentor siden 2007. Da jeg ble ansatt i Retretten 1.januar 2009 var jeg derfor godt forberedt og klar til å holde Veivalg-gruppa for gutta i Oslo fengsel

Er det noe jeg er veldig glad for her jeg sitter så er det det seriøse arbeidet Stiftelsen Fossumkollektivet gjør for unge som sliter pga kriminalitet og kriminell livsstil. Begge gangene jeg var på krimuka på Korpberget kom det deltagere fra Norge. Mang en gang under disse oppholdene tenkte jeg: Disse skulle vært fulgt opp tettere i Norge. I dag har altså Stiftelsen Fossumkollektivet verdens beste leder for programmet og de gir de unge Krimuker med supergod oppfølging. Elin Rognerud Hansen, Markeds- og inntakskoordinator og jeg er helt enig i det. Jeg er også en stolt leder av deres brukerutvalg og får følge dette arbeidet tett.

Alt dette ble altså utløst et lite spørsmål vedr. min formelle kompetanse for å kunne arbeide med innsatte med en skjør psyke. I dag trener jeg opp Jørn HansenFrode N Winther og Gudmundur S Gudmundsson i ANTA-kurs, Veivalget og Support’n. Alle tre elementene i ANTA programmene har ett mål: Hjelpe den som trenger hjelp til det stedet de kan få den beste hjelpen…Og disse tre gutta gjør en stor forskjell for mange på Haugalandet.

Derfor er det stort at jeg nå trener opp flere i Oslo og Akershus som skal arbeide med Hans Petter Lange og deg Mona Svartås. Gleder meg veldig til ANTA-kurset i Ila Fengsel og forvaringsanstalt i juni og siden kurs i alle de andre husene til IOGT i Norge. For ikke å snakke om de andre fengslene rundt om i Norge

Uka’s refleksjon: Den GLADE framtid

Gullgryta finnes i enden

Innholdsrik uke som vanlig. Jeg har gått fra å være kursdeltager til selv å undervise, hatt møte med min sjef til selv å lede andre, vært i møte med rike og berømte til fattige og utslåtte og alt i mellom dette. I alt dette har jeg lært sinnsykt mye som jeg vet jeg skal få nytte av.

Det er en spennende tid jeg går i møte og jeg er så utrolig glad for at jeg har den ballasten i livet jeg har. Ikke sånn at jeg er glad for alle erfaringer, men når jeg ser i bakspeilet så er hver og en gull verd i dag. Hver tåre, hver depresjon, hver retraumatisering og hver kamp for rettferdighet – hvert smil , klapp på skulderen og klem har fått en mening.

I alt det spennende og oppløftende jeg har fått med meg denne uka er det største det som har skjedd for Daniel. Mannen som mot alle odds har klart igjennom hardt og målrettet arbeid å skape en trygghet for seg selv. Det har ikke vært noen autostrada fra 2013 og frem til i dag. Mang et hardt slag av alt fra såkalte nære til samfunnets byråkrater og uredelige støttespillere har skapt mange problemer for han.

Igjennom årene har han han felt mang en tårer og vært i det dypeste mørke man kan i sitt eget sinn, men han har aldri sittet stille og ventet at andre skulle gjøre jobben for seg. Han har ikke benyttet tiden til å finne syndebukker, men sett fremover. Denne uka ble siste brikka på vei mot selvstendighet satt på plass. En 100% fast jobb. Dette skaper en større ro så han kan se frem til alt det fine som skjer i hans egen lille familie; datter og kjæreste.

Den viktigste lærdommen for meg denne uka kom altså igjennom Daniel’s påminning. Han har vist meg hvilke kamper jeg skal ta, hvilke runder jeg skal gå. » «La de late og uvillige gå sin vei – støtte og heie frem dem som ønsker å bidra til sin egen lykke.

Jævla lett for deg å si…

Der jeg står fremstår jeg nok for mange som sterk, uten noen problemer og at alle vonde ting er lagt bak meg. Jeg har en bolig hvor jeg kan bo trygt, en jobb jeg elsker, en mann som er stø som et fjell og mange venner. Dette er nok en sannhet med modifikasjoner. Til tider store modifikasjoner – som det er for alle mennesker!

Jo jeg har det stort sett veldig bra, men det som har sett så fint og perfekt ut på utsiden for mange har ikke alltid vært sånn på innsiden for meg. Det står i Bibelen: Den som har ører den hører…jeg har dessverre ikke hatt veldig mange med ører rundt meg og aller minst øyner som har ville se og forstå, men de få som har vært der har hjulpet meg så jeg selv kunne mobilisere nye krefter alle de gangene jeg har ligget nede de siste 23 årene .

I 15 år har mannen min alltid stått der for meg, så har også noen svært få andre. De har støttet meg igjennom perioder med sykdom alt fra kreft, operasjon av sener i en hånd, da overkjeven gikk i oppløsning og bihulen var millimeter fra å ramle ned i munnen, til pacemakeren ble satt inn og ikke minst da jeg har hatt små og kraftige nervesammenbrudd. Dessverre så er det ikke slik at alle traumereaksjoner blir borte når man eksponeres for det som engang ga deg et traume. De kan reduseres ved at man arbeider med sin historie, men ikke alle blir helt borte. Sånn har iallefall vært for meg.

Til deg som nettopp har startet din reise mot et alkohol- og rusfritt liv vil jeg dele noe svært viktig. I starten og en god stund fremover kan det hende vil du kjenne på lengselen etter å slippe unna alt som skaper kaos på innsiden. De følelsene som kjennes som de skal presse seg igjennom brystet og et mørke som senker seg inn over sinnet og alt virker håpløst for deg, vil dra deg mot ditt fortrukne rusmiddel. Hold ut det vil lette og du vil etter hvert se nye løsninger på dine utfordringer. Samtidig er det viktig å si at ingenting kommer ikke av seg selv, du må jobbe deg mot et mål. Ditt mål og ikke «naboens».

Jeg har igjennom årene fått høre at jo eldre man blir jo nærmere deg kommer forhistorien du vil rømme fra. Det man gjemmer i sitt indre vil komme tydeligere og tydeligere frem i minnet. Vi må være villig til å ta det frem i lyset og snakke med noen om det som plager oss. Om ikke vil episodene og hendelsene opptre som et spøkelse som vil plage oss i tide og utide. Av ulike årsaker så har min forhistorie blitt eksponert både for enkeltpersoner, i grupper og på ulike mediaplattformer så dette har jeg måtte jobbe med dette om jeg har villet eller ei. I min gjenreisning har jeg fått hjelp av bla. en prest for å bearbeide mine mest smertefulle opplevelser – utført av meg selv eller av andre mot meg.

Det som virker litt skremmende på meg nå her jeg sitter og lager foredrag om utvikling i barne- og ungdomsår er hvordan ens første bevisste fluktmetode også dukker opp når man blir dypt retraumatisert. Altså en fluktmetode som kan komme før både en spiseforstyrrelse, selvskading og rusmidler som er de mest vanligste måtene å stikke av fra følelsesmessige vanskeligheter. For knappe et år siden opplevde jeg akkurat det. Selvmordsplanlegning. Før fylte 6 år planla jeg mitt første selvmord, da anledningen bød seg ble jeg forstyrret av et familiemedlem, men vi snakket aldri om det siden. Det neste kom da jeg hadde fylt 14, siden igjen da jeg var 28, 30 og 34 år. Og altså det siste da jeg var 56 år.

Jeg skal ikke gå i detaljer rundt hva som skjedde, men jeg visste at jeg måtte snakke med noen om dette for at det skulle ta slutt. Noe strittet i mot, men så åpnet jeg opp om mine slitsomme tanker til en. Personen jeg delte dette med ble nokså sjokkert over at jeg hadde kunne skjule så alvorlige tanker uten at det hadde syntes på utsiden. Jo han hadde forstått at ting kunne være vanskelig, men at jeg var så langtkommen i min plan mot døden skremte han. Det som har forundret meg aller mest var at jeg ikke hadde en eneste tanke på rusmidler for å ruse meg – kun for å få lov til å dø og gjøre verden til et bedre sted for mine nærmeste og andre som ga uttrykk for at jeg hadde plaget dem.

I årene som har gått har jeg blitt tillagt både hensikter og meninger jeg aldri har hatt. Ikke få ganger har jeg hørt: Det er så jævla lett for deg å si…Her er dagboken min som jeg skrev da jeg var til min siste rusbehandling i 1996. Les selv og vurder om det har vært eller er så lett for meg når jeg rammes på verst tenkelig måte.

En alkoholikers dagbok, Siv, vedtakene og livet forøvrig: Trykk her

I boka henter jeg Siv fordi jeg på den tiden ville beskytte min familie og andre AA-medlemmer. Jeg fikk snakket ut med min bestemor så hun var klar over hva som kom ut i boka 1997 og hun døde i 2001. Det meste av det som står i boka har nå kommet ut i det offentlige rom så jeg trenger ikke beskytte noen i denne sammenheng. Mye her er selvfølgelig basert på hvordan jeg opplevde det i mitt kaotiske sinn, men alt har sin rot i virkeligheten.

Sender en stor takk til alle som har støttet meg igjennom alle år og spesielt i det siste. Dere har tatt meg tilbake til det livet jeg engang drømte om. Mine erfaringer er nok ikke verdifulle for alle, men av tilbakemeldinger jeg har fått denne påsken vet jeg at noen kan ha nytte av det jeg deler nå.

Sender også en stor takk til dere som ikke følger deres egne valgte trossannhet, som kanskjeKarl Ove Knausgård ville ha sagt det, men på en sannhet som bygger på fakta og som kan være til hjelp for sårende sjeler. Løgner er ikke godt for noen, hverken den som må handle på løyner de vet kan drepe et annet menneske eller for den som må lyve for å skjule en annen sannhet.

Til min elskede mann: Takk for at du er den du er, uten deg ville jeg ha vært ekstremt ensom!