Uka’s refleksjon: Status quo

Liten og forskremt i en stor muskulær kropp. Mektig og myndig i en liten vever figur  

Bak alle maskene. Alle de tøffe og harde ord, ser jeg din sorg og lengsel. Din sorg over alt som var det det ble – din lengsel etter noe annet. Noe annet hverken du eller jeg kan sette ord på. Nå. Ikke ennå

Det du ser er bare kaos og håpløshet. Du kan ser rester av blod på hendene. Barnegråten synger fremdeles i dine ører. Du kjenner saltet av tårene i munnen fra de tårer ingen andre enn deg vet om

Daglig kjenner du effektene av slagene fra en svunnen barndom som var ment for noen andre. Alle de sårende ordene som ble uttalt mot dine nærmeste er nå vendt og blitt deg. Huggene du har på armene som skulle lindre smerten kan ikke telles. Ei heller dem du har i ditt hjerte. De ensomme vandringer du har tatt i dem mørkeste netter er ikke i nærheten av alle dine døgn du har hatt i ditt fangede sinn. Dine tause smertefulle skrik var det det ingen som hørte

Det eneste de gjorde var å holde meg i staus quo, sa du.  Jeg følger deg. Hvert ord du sier minner meg på hvert et skritt jeg selv har gått. Hver tåre jeg har felt som ingen har sett. De smertefulle kampene jeg har hatt mot mine indre demoner som hjemsøkte meg på de mørkeste stundene jeg hadde. Og det på høylys dag. Men det jeg kan si: Det kommer en tid. En tid da du kan se tilbake på vårt første møte og si: Det var den gang da…Nå er jeg her…Jeg nådde frem og inn til meg selv. Men jobben med å komme dit er din

Du i denne lille refleksjonen er et speilbilde av alle samtalene jeg har hatt den siste måneden i ANTA-kurs og samtaler på ulike arenaer jeg har vært. De kommer fra unge og gamle, kvinner og menn, pengesterke som lever i alt fra eide hus til fattige forfaringsdømte i en celle. Felles for alle oss – de og meg – som jeg nevner her er at vi har noen livserfaringer få kan tro er mulig. Det eneste jeg kan gi dem er et glimt inn i min reise. En reise som starter der de er nå og frem til hvor jeg er i dag, uten at min vei skal være noen fasit for dem. Håpet mitt er at det lille jeg kommer med  kan gjøre en liten forskjell mot de nye livsvalg de står ovenfor….

Uka’s refleksjon: En fanget innsatt

«Mitt navn er Rita Nilsen og jeg er 57 år, godt gift, en bonusdatter og barnebarn. Tidligere alkohol- og narkotikamisbruker + + +. Jeg har vært totalavholdende fra alle midler med ruspotensiale i 23 år. Det vi si at jeg ikke har brukt noe som kan gi en rusopplevelse som igjen innebærer alt fra rensa vinduspylervæske, Atarax allergimedisin, Cosylan hostesaft til økologisk dyrka Cannabis. Alkohol og andre narkotiske stoffer forstår dere selv ligger i dette med totalavhold.

ANTA-kurset er et kunnskapsbasert kurs. Kompendiet, Veien fram går først tilbake, bygger på forsknings- og erfaringsbasert kunnskap. Derfor liker vi som holder kurset å si at det er et Likepersonskurs. Altså vi som holder kurset har selv en tilsvarende erfaring som kursets deltagere.  Formålet til kurset er at dere skal økt forståelse for dynamikken i avhengighetssyndromet. En dynamikk som ofte er årsaken til at dere ikke klarer å stoppe å misbruke som gir en  go’følese. En steming som tar rotta på dere psykisk  fordi den alltid ledsages av dårlig samvittighet. Jeg trenger ikke gå dybden på hvorfor den dårlige samvittigheten kommer, dere kjenner jo selv til konsekvensene et hvert misbruk gir uansett om det er rusmidler, mat, sex, gambling, selvskading eller hva dere bruker for å få en endret indre stemning. Eller?

Aprops;  når jeg sier tar rotta på deg psykisk så gjelder selvfølgelig dette kun den som innerst inne vet at den ikke skulle inntatt eller gjort noe, men gjorde det likevel. I dette kurset blir dere tilsnakket som selvstendig tenkende kursdeltagere og ikke som en klient, pasient eller straffedømt. Har dere problemer med det så gå med en gang. Om dere har kommet hit for å få snakke om hvor urettferdig systemet er og at ansatte i ulike etater ikke forstår en dritt, ja da kan dere også gå. Jeg er her for å hjelpe den av dere som ønsker å forstå seg selv og få verktøy til å endre det de opplever skaper problemer for dem. Spørmål…»

Ja det slik eller noe i denne duren jeg åpner ett hvert ANTA-kurs. Denne uka var jeg i Ila fengsel og forvaringsanstalt og hadde kurs for 7 forvaringsdømte. Noen med fryktelig mange år bak seg i fengsel, mens andre ikke hadde kommet inn i soningsmodus engang. Altså ikke forsonet seg med at her skal jeg være i x-antall år og må gjøre det beste ut av det. Derfor fulgte jeg opp min intro med: «Jeg er ikke interessert i hva dere sitter for og synes det er best at jeg på dette stadiet slipper å vite så mye om dere. Det gir meg friheten til å si det jeg har på hjerte uten å måtte tenke på om noen av dere tenker at jeg sier som jeg gjør fordi jeg vet noe om dere.  Som dere vet har vi ikke fått vite hvem som kommer til dette kurset på forhånd. Noen av dere kjenner min assistent, Petter Lange igjennom flere år, men meg kjenner ingen. Petter og jeg har taushetsplikt. Dvs. vi har meldeplikt dersom dere deler om pågående kriminalitet og derfor ber vi dere om ikke å prate om dette. Jeg ber dere også om å ikke snakke om straffbare handlinger dere ikke er dømt for fordi det kan hende det ligger under min plikt for varsling. Dere har ikke taushetsplikt, men jeg oppfordrer til en moralsk taushetsplikt. Både av hensyn til deres medinnsatte og hva hensyn til meg om hva jeg deler av personlige erfaringer»

Dessverre så er det sånn at avhengighet og misbruk ikke har noe med intelligens å gjøre og det fikk jeg virkelig merke på dette kurset. En måtte gå ut fordi det ble krevende å sitte så lenge rolig og konsentrert, de andre 6 satt virkelig skjerpet og lydhøre med etterfølgende spørsmål. En i gruppa hadde litt mer enn gjennomsnitt kunnskap om kroppens anatomi og fysiologi, noe som utfordret meg selvfølgelig. Og hadde jeg ikke kunne svare på stående fot ville jeg ha fått et troverdighetsproblem. Dette ble med andre ord et svært spennende og krevede kurs. Ikke bare på bakgrunn av den teoretiske fremstillingen i foredragene, men også fordi jeg selv måtte ut med svært personlige erfaringer for å kunne sette det teoretiske inn i et levd liv. Noe som selvfølgelig ble utfordrende fordi kursdeltagerne fikk raskt tillit til meg og delte åpent om den fortvilelse de hadde rundt sin egen livssituasjon. Ikke at de satt i fengsel for det hadde de full forståelse for, men at livet hadde tatt den dreining det hadde.

Her jeg sitter gråter jeg over den sorg de uttrykker selvfølgelig, men aller mest fordi dem ikke har mulighet til å utrykke sine følelser fordi dem av ulike årsaker ikke har den retten til å gjøre det. De får beskjed om å skamme seg – det er hva de har retten til. Og den som forteller dem dette med den høyeste stemmen som overdøver alt er dem selv.

Vi som arbeider med mennesker som sitter fast i et misbruk må forstå hva de sliter med. Vi kan ikke bare si: Ikke gjør sånn eller slik mer for da går det deg godt…Så enkelt er det ikke. Mennesker som ikke får uttalt sin sorg fordi årsaken til sorgen er knyttet enn deres egne handlinger og skyldfølelse, blir stående fast. De vil ende opp med å måtte «flykte» igjen bort fra sin egen smerte. Legger vi ikke forholdene til rette slik at endring er mulig vil ingenting endres.

Hele uka har jeg som alltid holdt fokus på formålet med ANTA-kurset. Med andre ord har jeg lyttet til det hva den enkelte har uttrykt og forsøkt å forstå forløpet til det resultatet som endte opp i en celle i Ila landsfengsel. Igjennom dette har de fått nye spørsmål de selv aldri har stilt seg og det har krevd at de har tenke seg godt om før de svarte meg. Det å se at håpets lys tennes i øynene til dem som har mistet det har bidratt til at jeg har orket å jobbe med dette i 21 år. Det var ingen unntak  for noen av deltagerne i uka’s ANTA-kurset.  

Oppsummering:

Det viktigste for meg er å huske: Veiled ingen inn på en vei du selv ikke har gått – be ingen holde ut en smerte du selv ikke har kjent, for da krenker du dem. Jeg må lytte til hvordan de selv opplever sitt liv – det er den hele sannheten de har og det er den jeg skal møte.

Min rolle i de kommende sjeleomsorgssamtaler jeg skal ha med dem: Jeg skal være som en jordmor som skal legge forholdene til  rette for det livet som skal fødes og settes fri. Altså jeg skal være lydhør og peke i den retning der de kan finne den hjelp de selv ber om.

Primært arbeider jeg til daglig med sekundærforebygging men det er også et godt primærforebyggende tiltak.  Fremtiden til den som ber om hjelp til endring og får den, kan se svært lys og oppbyggelig ut – for denne og kommende generasjoner til den enkelte.

IOGT i Norge setter opp ANTA-kurs i hele landet, følg med hvor neste dukker opp: Les mer her

Takk

Dr. Smith og meg

Dette jeg skriver her er egentlig ment for NADA Norge’s nyhetsbrev denne månen, men siden jeg nå sender ut 15 nye NADA-sertifikat i disse dager synes jeg det passer å legge det ut som en blogg. Det er en hyllest til alle dere som har gjort den jobben som kreves for å få et NADA-sertifikat og at dere med dette bærer arven etter Dr. Smith videre.

Egentlig ikke bare av den grunn, men også fordi jeg har vært en del frustrert og lei meg i det siste. Dette gjorde at jeg denne uka tok kontakt med en som kjenner meg veldig godt og han sa: Hold fokus og tro på den jobben du har gjort i over 20 år. Samme dag leste jeg Guidepoint og ble påminnet alt Dr Smith lærte meg igjennom de 13 årene jeg fikk være hans praktikant både på Lincoln Hospital, Bronx, NYC og etter han gikk av med alderspensjon

Noen ord om praksis fra grunnlegger av National Acupuncture Detoxification Association (NADA), dr. Michel Smith (1942-2017)

«Words From the Founder,praxis» : Et utdrag fra et foredrag Dr. Smith hadde i Düsseldorf 2003

I Guidepoint, nyhetsbrevet til NADA USA har de tatt inn en artikkel fra Dr. Smith mange foredrag. Jeg deler fritt et utdrag fra en av dem  i en kortversjon.

» La meg snakke litt om hvordan NADA-protokollen hjelper behandlings- og rådgivningssystemet innen rus og psykiatri. Først av alt vil jeg si sånn generelt at dagens rusbehandling ikke er spesielt god de fleste steder. Hovedsakelig fordi forventningen fra politikere, byråkrater, ledelser og hovedtyngden av behandlings – og omsorgspersoner til en alkohol- og narkotikamisbruker er svært lav. Hjelpere og nærstående forventer ofte at personen som misbruker psykoaktive stoffer ikke vil klare å endre rusmiddelinntaket og det er disse signalene som går til de bevilgende myndigheter.  

På bakgrunn av dette gis den hjelpetrengende i fleste tilfeller kun en skadereduserende behandling på et minimumsnivå. Et slikt behandlingsnivå er gjerne en medikamentell tilnærming for psykisk uro og fysiske smerter, men svært lite annet settes inn. (I Norge vil nok dette tilsvare en Legemiddelassistert behandling (LAR)). Av denne grunn blir derfor ikke mye endret for dem som lider og dette demotiverer de som arbeider nærmest den hjelpetrengende. Når du lærer om akupunktur og NADA-protokollen kan vi forhåpentligvis justere denne oppfatning»

Han forteller videre  hva de gjorde da han kom inn som psykiater ved Lincoln Hospital, avdeling for rus og psykisk syke, på slutten av 60-tallet. «Våres jobb besto først og fremst å lindre abstinessymptomene og holde øye med eventuelt de kriser som kan oppstå når en person går av effekten til alkohol eller narkotika. Som oftest delirium eller psykoser. I begynnelsen behandlet vi svært komplisert abstinenssymptomer med kortvirkende barbiturater, siden ble det benzodiazepiner for alkohol og metadon for narkotika. Når vi hadde fått pasienten av de verste symptomene sendte vi dem ut igjen til det samme de kom fra. I beste tilfelle fikk pasienten en henvising til sosialen så de kunne få økonomisk krisehjelp og et hostspist om de var bostedsløse». Mange steder i Europa, også Norge, ble – og blir – rusmiddelmisbruekre behandlet slik Dr. Smith snakker i sitt foredrag i Düsseldorf i 2003.

Hva som endret tilnærmingen til rusbehandling for Dr. Smith

På slutten av 60-tallet leste Dr. Smith en artikkel av neurokirurg Ween og hvordan han lindret abstinensene hos en opiumsabstinent med akupunktur. Dette fenget Dr. Smith som ville lære mer, problemet var bare at dette foregikk i Kina som var lukket frem til Nixon dro på statsbesøk i 1972. Dr. Smith og noen av hans kollegaer med deres sjef i spissen, lærte seg raskt akupunktur når anledningen bød seg. Den østerlig medisin har et helhetssyn som bidro til at staben ved Lincoln fikk en annen tilnærming til sine pasienter som led på grunn av rusmiddelmisbruk.

Først av alt begynte de å se på misbruket som et symptom og mulige bakenforliggende årsaker. Deretter om betingelsene for varig bedring var tilfredsstillende i forhold til de behov den enkelte hadde. Dette krevde at de måtte få en økt bevissthet om både de fysiske, psykiske og sosiale forhold til den de skulle hjelpe. De ble med andre ord mer våkne for at de basisbehov et hvert menneskes har for å kunne være i stand til å ta mest mulig ansvar for egen helse var tilfredsstillende.   

Dr. Smith  fant  så ut hva som var felles for mange misbrukere og bisto med hjelp og støtte i forhold til dette. De fleste misbrukere var feilernært, de hadde ofte uholdbare boforhold, en økonomi som gjorde at de måtte ty til kriminell aktivitet eller prostitusjon og de hadde lite eller ingen relasjoner i et trygt nettverk og ofte et anstrengt forhold til menneskelig nærhet. Mange hadde også en traumatisk fortid. Alt dette skapte ubalanse både fysisk, psykisk og sosialt. Med andre ord slet de fleste med depresjon, var angstfylte og svært ensomme og hadde mye fysisk smerte når de var på nedadgående rus. Med dette dypdykket så Dr. Smith & co at misbrukerne ikke fikk den hjelpe de trengte, og sjeldent når de var lengst nede og mest motivert.

* NADA-protokollen som utøves slik den skal, var til stor hjelp for personalet ved Lincoln. De  kunne ha opptil 400 pasienter i uken, men hadde svært få menneskelig og økonomiske ressurser å ta av. NADA-protokollen var lett tilgjengelig fordi flere ved dagavdelingen kunne sette akupunktur-programmet.  Effekten av behandlingen ga først og fremst ro i neversystemet og styrket immunforsvaret slik at kroppen ordnet opp mye selv. Den krevde ikke mye plass da de kun fylte opp et rom med stoler så mange kunne behandles samtidig og akupunkturnålene var billigere enn medikamentene. Det var ingen krav om rusfrihet når de kom til akupunkturrommet som var satt av til dem som var påvirket.  Med utdanningen personalet fikk i NADA-protokollen ble det slutt på konfronterende og arrogante holdninger mot den hjelpesøkende og derfor heller ingen disharmoni mellom pasient og personalet lenger.  

*Se under hvordan NADA-protokollen skal utføres

I tillegg til å gi NADA-protokollen bisto også staben i førstelinjen ved Lincoln med litt praktisk hjelp.  De hadde nært samarbeid med sosialen så pasienten kunne få en egnet bolig, økonomisk trygghet og de ble veiledet inn på sosiale arenaer hvor de kunne senke forsvaret før behandling og terapi ble satt inn. Dette bidro til at pasientene kunne nyttiggjøre seg behandlingen de ble tilbudt på en annen måte enn tidligere.

Mange av pasientene ved Lincoln var dømt til å møte opp og gå i behandling. Dr. Smith trodde aldri på tvang, derfor lot han pasientene selv fortelle hva de var dømt for og hva deres mål ved en slik alternativ straffegjennomføring var. Dommen kunnen være alt fra trussel om å miste omsorg for barn, sosialpenger, fengselsstraff for prostitusjon eller måtte sitte fult av en fengselsstraff. Sammen fant de et opplegg som skulle bidra til at den domfelte skulle lykkes i sine mål. Dr. Smith var klar over hvilken effekt en mestringsfølelse ga derfor fikk personale og pasient hvert sitt tydelige ansvar, noe som også ga gode resultat.  

Oppsummert: I de knappe 30 årene på dette tidspunktet i 2003 hadde Dr. Smith erfart at personlige og individuell tilnærmingen og NADA-protokollens effekt virket motiverende. Pasienten slapp å snakke samtidig som de ikke måtte være alene. Roen akupunkturen gir er en annen enn den pasienten kjenner fra rusmidler eller medikamenter og dette ga dem håp og tro om at endring også var mulig for dem. Personalet ble mer engasjerte når de ga en hjelp som viste at noe positivt skjedde. På bakgrunn av denne tilnærmingen arbeidet pasient og personale ved Lincoln side om side mot et målrettet,  strukturert, definert og uttalt behandlingsmål.

Noen etterord fra meg (Rita Nilsen)

Denne avdelingen ved Lincoln Hospital genererte mye penger til sykehuset. Både sosial – og kriminalomsorgen kjøpte tjenestene deres fordi dem opplevde at behandlingen ga gode resultat. I 2011 ble denne avdelingen for rus og psykisk syke som lå utenfor selve sykehusområdet flyttet til en kjeller i sykehuset. USA hadde  en økonomisk nedgang og trodde de kunne spare penger ved ikke å leie eksterne lokaler. Men så feil gikk det an å ta. Dette bidro til at rusmiddelavhengige ikke ville oppsøke Lincoln Recovery centre, som avdelingen het, lenger. Nå ble de kroppsvisitert av politiet hver gang de kom til behandling, de fikk ikke NADA-protokollen slik de var vant med og store deler av personalet ble byttet ut med NADA-utrente sykepleiere, og sist men ikke mist gikk Dr. Smith av som leder og ut i alderspensjon.  Da Dr. Smith døde 24. des. 2017 etterlot han oss 37 års kunnskapsbasert hjelpetiltak som vi står fritt til å bruke. Jeg har selv arbeidet med denne tilnærmingen i 21 år og vet at den fungerer. ( Som vanlig NADA-utøver 7 år og siden i 14 år som NADA-utdanner i Norge)

* Dere som har deltatt på et NADA-kurs kjenner jo i prinsippet til hvordan vi skal gå frem:

Betingelsesløs: Ingenting hindrer en til å motta NADA-protokollen (bortsett fra de som har sykdom som trenger lavt immunforsvar). Viktig at flere på arbeidsplassen er NADA-utøvere

Non-verbal: Ingen samtale knyttet til NADA-settinger, hverken før, under eller etter settingen. Den hjelpesøkende styrer enhver kommunikasjon

Minst mulig fysisk kontakt: Hold god avstand, minst mulig fysisk kontakt med koppen. Håret tar mottaker selv bak øret om det er i veien

Ta ingenting personlig: Uansett hva mottaker måtte si til deg av krenkende art må du ikke ta det personlig. Snakke med din leder om nødvendig

Vær lydhør for NADA-mottagers ytringer: Forstå den hjelp de selv ber om og vær rask med å finne den sammen med dem

Næringsstoffer: Tilby mat og de viktigste vitaminer og mineraler om du har mulighet.

Hvorfor ???

Rita Nilsen, ANTA-kurs
Medlemsbladet til IOGT juni 2019

ANTA-kursdeltagere kan slite med alt fra misbruk av mat til misbruk av dataspill, men de fleste har problemer fordi alkohol eller andre rusmidler tar overhånd over livet. Felles for alle er at de ikke har hatt ord eller evne til å fortelle hva de slet med i ungdommen. Mangt og meget er glemt når de kommer til kurset, men de forteller litt om hvordan de opplever sitt eget misbruk og hvorfor.

(Mann i 40-årene) Det var sinnet som ødela for meg…ingen ville ha noe med meg å gjøre. De stengte meg ute alle som en. Jeg klarte å oppføre meg ordentlig en liten stund. Noen ganger så lenge at jeg til å med trodde jeg hadde funnet venner. Så skjedde det noe og rullgardina gikk ned….

(Mann i 30-årene) Jeg blir så feit når jeg ikke bruker amfetamin for jeg trener aldri. Vil ikke at noen skal se på kroppen min. Gym på skolen var aldri et tema for meg. Gå i dusjen med en helt haug andre var helt uaktuelt…

(Kvinne i 30-årene) Gutter var ikke vanskelig å få tak i…de faller som fluer når jeg setter inn sjarmstøtet. Men sex orker jeg ikke når jeg er nykter…

(Mann i 30-årene) Ensomheten gjør at jeg ikke klarer å få orden på livet mitt. Jeg klarer meg bra når jeg er i fengsel eller på institusjon, men ikke i egen hybel eller leilighet…

(Mann i 40-årene) Det er noe som mangler når jeg ikke inntar noe. Fikser ikke familielivet uten at jeg juster litt. Nå som jeg har mistet alle kjenner jeg at jeg savner dem. Da jeg var med dem savnet jeg rusvenner og rusen, men nå som jeg har friheten til all rus når jeg vil savner jeg dem alle. Det blir liksom aldri bra nok…

(Kvinne i 40-årene) De sier at jeg ikke får mer døgnbehandling – jeg har fått så mange og at jeg bare går tilbake til det samme når jeg skrives ut…

Målet med kurset er mer selvstendighet og personlig anvar for eget liv

Om dere hadde hørt det bakenforliggende for slike uttalelser så kunne dere forstått hvorfor de har handlet som de har gjort. Det er dette jeg oppmuntrer dem til å snakke med noen om. Det er ved å bli kjent meg seg selv og sine egne reaksjoner og reaksjonsmønstre, det er da de kan få til en varig endring. Som jeg alltid sier; det er en grunn for at du en gang søkte deg til du følte hjalp deg og ble der – koste hva det kostet.

Fra 2000 har jeg kjørt grupper av ANTA-programmet stort sett i Oslo, i jobben hos IOGT i Norge er jeg over hele landet. I kurset har vi fokus på årsak og virkning. Altså vi ser på ting fra fugleperspektiv og ned på mikronivå og alt dette gir økt forståelse og mening for den som selv søker seg til kurset. Det jeg har hørt aller mest igjennom årene er: Hvorfor har ingen fortalt meg dette tidligere?

Uka’s refleksjon: Et valg

Denne helga har jeg deltatt på landsmøte til IOGT Norge. En opplevelse som vil sitte i kropp og sinn i lang tid. Det jeg har tenkt mye på disse dagene er at alt som skjer har jo begynt et sted og at det er noen godt tenkte tanker som har fått ting i sving

Året min arbeidsplass ble stiftet i Norge er 1877 , knappe 30 år etter selve oppstarten i USA. Fra den gang og frem til i dag har formålet egentlig handlet om å forebygge den lidelse alkohol, og i de senere år, andre rusmidler gir den som misbruker og alle rundt dem

Denne gjengen vet hva det snakkes om når IOGT sier at de vil gjøre det lettere å ta alkohol- og rusfrie valg

På midten av 1800-tallet hadde de sine utfordringer også i forbindelse med misbruk av alkohol. IOGT hjalp både kvinner og barn ved holde avholdsfokuset varmt og levende. På den tiden var nok moralen høyere hos alkoholselgere enn vi kan finne hos dagens rusmiddelselgere så vi har nok noen flere utfordringer med tanke på de svært unge alkohol og rusmisbrukere

Disse varne er ikke rettet mot en voksen kundegruppe, men til unge jenter

Den jobben IOGT’ere gjorde på 1800-tallet er den samme vi skal gjøre i dag: Vi skal bidra til at det skal bli lettere å ta alkohol- og rusfrie valg. Tenk at ideen som var tent hos ett menneske som klarte å få med seg flere har holdt seg levende i alle disse årene. Og er det ett VALG jeg har tatt så er det å holde liv i ideen – det går an å forebygge på mange nivå…

Geir Riise Generalsekretær i Den norske Legeforening: Se et svært viktig foredrag

Uka’s refleksjon: Reflekter med meg

Mennesket – naturen – er et vakkert skaperverk

Denne uka har jeg fått være med på en utrolig rundreise i menneskesinnet og min egen kunnskapsbase. Konklusjon: Takk for at jeg får være med på slike reiser

Denne uka skal ikke jeg reflektere høyt selv, men jeg inviterer dere til å reflektere sammen med meg. Med tillatelse inviteres du altså til en sniktitt inn i et ANTA-kurs uten å ha betalt inngangsbilletten som er et liv med avhengighet og misbruk.

Først ut er det en som fikk møte seg selv for første gang på 8 år som rus og krimfri. Nest ut er det en som har levd i noen år og som har søkt hjelp siden 1973, dernest avslutter jeg med en bloggers refleksjoner fra temaene vi går igjennom på kurset.

Vann meg så jeg kan puste igjen…

Jeg drukner i mitt eget hi. Fylt av avfall, grums og tørketid. Helt uten stimuli og langt borte fra det fri. Å dø alene forut min tid, er i strid med min egen livsfilosofi. Prøver å søke ly.  Omringet av skrekk, gru og hykleri. Min eksistens er en trussel, for de lar meg streve med å gli forbi. Prøver å sette strek over min biografi. Valgte en sti som var hel feil ifølge dem. Jeg vil leve for meg selv, og ikke for de. Gi meg en sjanse til å vise frem. Jeg ikke er et handicap uten lem. Vann meg så jeg kan puste igjen

Kursdeltager 2. Tanker og refleksjoner fra kurset

Dette er noe av det beste jeg har fått ut av grupper og samtaler jeg har hatt i diverse behandlingssteder fra de jeg kaller de boklærde! Her har det vært rett fra levra til mennesker som har levd i helvete på godt og vondt. Jeg har fartstid fra diverse såkalte behandlinger siden 1973. Det har vært masse pekefingre og dommere, blitt sett på ovenfra og ned og sjeldent regnet som det menneske jeg er uansett hva jeg har i min bagasje jeg. Er så glad for den kunnskapen jeg har mottatt på bare 5 dager, fått bekreftelser på så mange fordommer og tanket som jeg aldri før har turt å dele med noen

Kursdeltager 3. Tøff kjærlighet er det eneste som nytter

…Og jeg får aldri nok av Rita Nilsen, et helt fantastisk menneske på alle måter. Om noen lurer på overskriften, så kan jeg skrive under på at tøffere kjærlighet enn det hun gir, skal du lete lenge etter. Der nytter det ikke å lure seg unna, for hun griper fatt i deg, ikke noe dill-dall, men du forstår at hun oppriktig ønsker å hjelpe deg på rett spor. Ekte kjærlighet med andre ord! Og det rare er at hun ikke går tom for kunnskap heller. Og for selv om det virker som det er fullt oppe i hodet mitt, klarer hun likevel å prente inn litt til, av ren og skjær raushet og omtanke. Rita «kapper ikke av hånden på noen». Hun vil bare vise hver enkelt at de innehar egenstyrke, og at det er opp til den enkelte selv og bruke den fremtidsrettet, først på oss selv, for så senere kunne bidra i den store sammenhengen. Det er kun opp til den enkelte å ta mulighetene, ta ansvar for vårt eget liv. Hun er en veiviser, og veien har hun gått opp selv! For oss…

…Bare noen ord til de som skal gjøre veien enda lettere å gå for oss “avhengige mennesker”, nemlig politikerne. Jeg håper og ønsker at alle byråkrater og de «høye herrer og damer» etter dagens besøk kan se hvilke ressurser det ligger i et hvert menneske, selv de som har brukt litt lengre tid på å komme seg opp i lyset. Og det har kanskje sin årsak. Det meste av ansvaret ligger jo hos personen selv, men hadde tilretteleggingen av hele behandlingsforløpet innen rusbehandlingen vært bedre organiser og «bygget opp», hadde flere kommet seg dit lenge før. Likevel er jeg takknemlig for at de stilte opp, viste litt av veien de også, og muligens bidrar til at færre personer som lider av avhengighetssyndromet stigmatiseres og ikke settes i bås. Alle vi seksten er synlige bevis på at det går an, at vi er ressurssterke om vi bare slipper til! Takk for at dere lyttet og åpner opp for mer åpenhet og forhåpentligvis gjør veien lettere. Vi vil jo være i lyset, ikke bare se det!

På avslutningen kom lokalpolitiker Harald G. Rønneberg, høyres ordførerkandidat i Sarpsborg, Kristine Gustavsen, SV førstekandidat, Sarpsborg, statssekretær Anne Grethe Erlandsen og Christian Sohlberg fra Helse og omsorgsdep. (HOD) På bilde er både kursdeltagere og frivillige i IOGT, samt de nevnte politikere og byråkraten

Jeg gleder meg til å treffe noen av disse og mange andre fra et av ANTA-kursene jeg har holdt i vårt langstrakte land, samt alle i IOGT-systemet som kommer på landsmøte til IOGT

Finn ut hvor neste ANTA-kurs skal være: ANTA-kurs

Jeg anbefaler også at dere leser hennes a’ha opplevelse med sjokolademisbruk

Uka’s refleksjon: Som en kurèr

Et sterkt møte med sterke historier og verdien av mange års yrkeserfaring

De sitter og lytter på en uventet deling. » Jeg skulle bare kjøpe meg en pølse før jeg skulle kjøre videre» Jeg er en x-misbruker på vei hjem til samboer og barn etter jobb. Det var noen år siden han har sittet inne eller vært i hjelpeapparatet og synes livet smilte til han for første gang i livet

Det var julebordstid, nærmere midnatt, fredag og mange var ute. Støyen inne på bensinstasjonen gjorde at han vurderte å bare gå ut igjen, men han var så sulten. Utseende hans med de synlige tatooeringer helt opp til hårrota, tegn etter tunge øreringer og med møkkete arbeidsklær, jeans og hettegenser , bidro til at han så ut som en sliten narkoman.

Mens han står ved søppelbøtta utenfor og tar av pølsepapiret hører han: Jævla narkoman før han får seg en skikkelig dytt så cola og pølse fyker bortover. Han snur seg og ser rett inn i en bulldoser av en kar som løfter armen med en knyttet nevne. Gamle strategier våkner og på null komma null ligger muskelmannen på bakken med knukket nese og hyler

Liten og spinkel av vekst, en voldelig mor og far, seksuelle overgrep fra tillitspersoner i fosterhjem og mobbing hadde gitt grobunn for farlige forsvarsmekanismer. Hurtighet og uventede slag og spark mot områder på kroppen som slo en hver motstandere ut uansett størrelse og styrke, var hans strategi. Han ble betraktet som svært voldelig. Det var iallefall det som sto i papirene hans. Ikke minst hos politiet. Hendelsen på bensinstasjonen endte med 18 mnd. fengsel, brudd med samboer og null samvær med barnet

Denne noe anonymiserte historien ble delt for mange år siden i et fengsel jeg holdt kurs. I samme gruppe satt en fyr som oppsøkte steder og situasjoner hvor han kunne utøve vold. Han kunne sitte hjemme og fyre seg opp for så å gå ut i natten og finne noen han kunne sloss med. Han dro alltid alene på fremmede plasser. Ofrene han plukket ut var aldri tilfeldig valgte og der hvor politiet hadde blitt tilkalt fremsto han alltid som offer. Men alt har sin tid. Den siste voldshendelsen var blitt filmet derfor havnet han bak lås og slå

For å si det kort så kan jeg fortelle at samtalen mellom disse ble spesiell. Den unge mannen med mange dommer synliggjorde hva en uventet og uforståelig voldshendelse kunne resultere i for et uskyldig menneske. Han som utøvde vold mot en fremmed, den vold vi ofte kaller «blind vold», fikk se en side ved det han gjorde han aldri hadde hatt fantasi til å tenke seg frem til. Det fine ved det vi fikk oppleve var at de begge uforstyrret fikk dele hva de selv hadde tenkt. Ikke mist fikk han med mange voldsdommer fortalt sin historie og ble trodd. Noe han ga uttrykk for at gjorde han godt

I Sandeid fengsel denne uken hvor jeg hadde foredrag om vold, fikk jeg et flash back til den overnevnte historien. Der satt det også mennesker som aldri hadde fått fortalt sin side av det de var dømt for og av den grunn heller aldri fått den hjelp de trengte

Her jeg sitter og tenker jeg tilbake er jeg lei meg for at jeg ikke fikk delt denne historien med dem. Da kunne jeg også fortalt at den unge mannen fikk jobben sin tilbake, opparbeidet tillit til samboer og at de i dag er gift og har fått et barn til. Han som hadde oppsøkt situasjoner hvor han visste det ville bli bråk, har fått god hjelp og arbeider med voldsutøvere i sitt eget hjemland