Velkommen til 2020 og kommende 10-år

Snart er 2019 – og et 10-år – tilbakelagt. Det har vært noen år som har vært fylt av nedturer og oppturer. Noe som i grunnen ikke er spesielt for hverken for ett 10-året eller 2019.  Slike opplevelser er vanlig for alle år, måneder, uker ja til å med dager og timer.

Dette året, 2019, har likevel vært veldig spesielt for meg: Det vært en del nye arbeidsoppgaver, mange reiser i vårt langstrakte land som har gitt meg møter med enormt mange nye mennesker og størst av alt har jeg fått være med på å plante noen frø jeg har allerede har fått se spire og gro.

Dessverre har noen forlatt oss dette året også og jeg mistet min lillesøster i dette 10-året. Vi har ingen å miste på grunn av alkohol, narkotika eller medikamentmisbruk, men det smertet mest når dødsbudskapet gjeldt de unge. Mine tanker går til dere som står igjen med bunnløs sorg. Vit at ikke ett eneste dødsfall blir stående som forgjeves – det blir en drivkraft i alt det forebyggende arbeide jeg får være med på.

Mine tanker går også til alle som har deltatt i kurs og grupper til ANTA-programmet. Hos noen har det kommet barn til i år og det varmer å tenke på at disse barna får gode og rusfrie hjem de skal vokse opp. Yngre og eldre misbrukere og deres pårørende har fått tent nytt HÅP for livet ved blant annet deltagelse i ANTA-programmet, slikt gir også mye å høre om. Tilbakemeldinger om gjennomførte utdanningsløp og oppstart i arbeid har tikket inn fra dette års – og tidligere, ANTA-kursdeltagere, slikt bidrar til økt pågang når energinivået er lavt. Straffedømte som deltar på Veivalget, på vei ut av lange eller korte fengselsopphold har fått økt tillit og større bevegelsesrom på korte og lengre permisjoner, er en utvikling det er enormt spennende å følge. Bli oppringt eller få meldinger på messenger fra de som følger Support-grupper rundt om i landet, får hjerte til å juble. Møte med unge og eldre i institusjon har vært nytt og veldig lærerikt. De innlagte har gitt økt innsikt i de utfordringer og hindringer mange pasienter møter på i hjelpeapparatet i dag. Sist, men ikke minst har det vært en berikelse å få undervise ansatte og frivillige i helse- og omsorgsektoren innen rus og psykiatri dette året.

Det gjør seg ikke selv noe og det er kolossalt mange å takke for alt det fine jeg har opplevd i 2019. Først av alt må jeg få takke min høyt elskede mann som støtter meg uansett hvor mye jeg jobber, hvor sliten eller nedfor jeg er. Dernest går det en stor takk til mine nære og kjære blant familie og venner som har gitt meg både trøst, styrke og glede igjennom hele 2019. Dere er uvurderlige!  Jeg vil også få takke alle mine kollegaer og samtlige som har oppmuntret og lagt til rette for kurs og annet jeg har fått deltatt med i 2019. Sammen bidrar vi alle med å skape HÅP til mange som har mistet det.

Med dette sier jeg si farvel til 2019 og et 10-år som har vært enormt utviklende, med all gammel og ny bagasje vil jeg ønske velkommen til det ukjente, med et stort HÅP om alt godt for oss alle i 2020

Til de etterlatte

Når sorgen vekkes til livet av hendelser utenfor meg selv får jeg ikke tak i ordene som kan hjelpe. Jeg dras fra det ene ytterpunkt til det andre. Mellom disse finner jeg sjeldent ro når det står på som verst. Noen ganger kommer min smerte og det jeg har på hjerte litt spontant ut. Det samme skjedde i torsdag.

På en Facebook-status skrev jeg blant annet at jeg at jeg misunte Ari Behn samtidig som jeg også er veldig glad for at jeg er i live så jeg kan gjøre litt for dem som har det slik han hadde det. Jeg skrev også at det er for sent å fortelle en død at han skulle gjort noe annet enn hva han gjorde mens han levde, og at de kloke visdomsord om omtanke og medmenneskelighet hjelper svært lite når livet alt har ebbet ut.  Samtidig oppfordret jeg til at vi kan strekke frem en hånd til dem som er i live når vi vet de sliter. Dette var det flere på FB som også gjorde, men av erfaring vet jeg at få involvere seg av ulike årsaker.

Noen takket meg for det jeg skrev, mens en annen stilte spørsmål om jeg kanskje klandret hans nære som sto igjen for at de ikke hadde gjort nok. Det var over hode ikke min hensikt. Jeg vet så inderlig vel at når den berømmelige dråpen kommer så er det lite andre kan bidra med for den som har et sterkt ønske om å slippe. Når det er sagt  ville jeg også si noe om hvor viktig er at man er litt bevisst på hva man utsetter dem man vet har en skjør psyke. Det er en grense for hva et menneske tåler selv om de på utsiden kan se og høres sterke ut.  

Vi er alle mennesker – vi kan være tankeløse til tider og ikke alltid forstå rekkevidden av det vi utsetter andre for. Men det er ikke til å stikke under en stol at noen kan være beregnende og vil med hensikt skape problemer og gjøre andre vondt. Det er vel om de sistnevnte Shakespir sier noe slikt som; Deres egne øynene vil ikke se det hendene gjør. Blant slike mennesker lever også vi som ønsker å finne fotfeste. Få et holdepunkt i livet. Vi som aldri har kjent tilhørighet. Følt oss hverken ønsket eller elsket. Vi som alltid har tatt til takke med den oppmerksomhet vi har fått – koste hva det koste ville. De som inviterte oss inn for en stakket stund har ofte gjort det når de selv har hatt noe å hente. Der vi kunne brukes ble vår lojalitet utnyttet maksimalt. For mitt vedkommende har det handlet om alt fra å være en voksens sexleketøy da jeg var et lite forsvarsløst barn til å bli ribbet for en hardt tilstrebet trygghet som voksen.

Det som gjør livet tungt, mørkt og vanskelig for meg er når jeg gjenopplever utstøting. Spesielt når de jeg trodde på forteller meg med ord at jeg er velkommen, men igjennom sine handlinger viser at jeg er uønsket. Bare fornemmelsen av manipulering hvor hensikten er å sette meg i et lys hvor jeg forstår at målet er å bli kvitt meg, får meg til å falle helt sammen innvendig og vil bare dø. Et ønske jeg har hatt fra jeg var en 5- 6 år.

Jeg har selv hatt 4 seriøse selvmordsforsøk som har vært så godt planlagte at det er helt utrolig at jeg sitter her i dag. Ved et av forsøkene sa en av legene som fikk liv i meg igjen at han nektet å tro at det var mulig å overleve. Jeg skal ikke gå i detalj på dette, men det er gode grunner for at jeg så langt ikke har gjort et 5’te forsøk. Men såpass kan jeg si: Det er ingen som kan endre beslutninger som først er tatt, det er det kun jeg som beslutningstager som kan gjøre det.

Som jeg også skrev på FB-statusen min, så handler det ofte at bestemmelsen kommer av at vi ikke ønsker å være til en belastning. For den av oss som har det slik så vet vi at vi påfører våre nære en ekstra belastning når vi er syke. Spesielt om vi er innpodet både direkte og indirekte måte fra fødsel av at vi er den ene for mye. I dag vet jeg bedre.

I min siste runde av en svært strategisk selvmordsplanlegning var jeg så heldig at noen avslørte meg. Jeg slapp å såre dem som er oppriktig glad i meg, selv om jeg ikke så det sånn da psyken gikk i svart. De som hadde mot til å stille meg et direkte spørsmål hadde på ingen måte noen mulighet til å hjelpe meg med årsaken til sammenbruddet, men de tvang meg si høyt hva jeg gikk rundt og tenkte på.

Jeg var kommet til et punkt hvor jeg ikke orket å kjempe mer – jeg hadde mistet så mye jeg trodde på og maktet ikke å sloss lenger.  Jeg hadde fått munnkurv for det passet seg ikke for sånne som meg å snakke om det jeg opplevde. Og er det noe jeg vet så er det at det ikke finnes en løsning om man ikke tar utgangspunkt i fakta. I over 40 år bar jeg på skammen for det mennesker med makt hadde utsatt meg for. Slik var det inntil en kvinne med samme bakgrunn fikk meg til å snakke om hva jeg bar på.

Nå er det ikke sånn at alle som sliter med selvmordstanker eller har lykkes med et selvmord har eller har hatt det som meg, men en ting vet jeg og det er at de som lykkes ikke fant noen løsning på det slitsomme de bar inne i seg. Mange informerer heller ikke dem som kan hjelpe dem om det som skjer og da blir det helt umulig for utenforstående. De færreste er synske og det er svært sjeldent det synes på utsiden hva som egentlig skjer på innsiden hos en som er suicidal. Jeg skrev som sagt på FB-statusen min at jeg var glad jeg var i live så jeg kan være til hjelp for noen som har det som Ari hadde det på slutten. Det jeg har mest erfaring med i forhold til å hjelpe selvmordskandidater er hva som skjer igjennom samtaler – det er under slike de selv finner det forløsende ord som hjelper dem videre – i livet…

Ukas refleskjon: Utseende til besvær

Roser i kaldt landskap

Livet er kort, er det vi oftest hører folk si. For noen kan det virke så uendelig langt. Det høyeste ønske de har er at det skulle vært over. Raskt.

Ikke alle er syke. Noen med det alt det materielle på plass. Familie og venner kan de også ha. Men det er noe inne dem som gjør det mørkt og vanskelig. For min del er det en knugende redsel som gjør livet til en svært krevende plass å være til tider.

En samtale denne uka fikk meg til å tenke på noe som jeg i grunnen aldri har brukt mye tid på før. Hvilke konsekvenser kan følge det å være en vakker, høyt udannet og tilsynelatende vellykket kvinne. Ikke noe annerledes enn den kvinnen som titulerte seg som: Vakker, narkoman og hore. «Slagene» de ble rammet av kom brått og uventet og ble utført av mennesker på ulikt nivå av samfunnets rangside, men det skapte den samme eksistensielle frykten hos de begge.

Kvinnen jeg snakket med denne uka var en såkalt vellykket forretningskvinne. Hun hadde viet sin ungdomstid til studier samtidig som hun hadde arbeidet i alle ferier og helger. Det hadde aldri vært noen løssluppen russetid og backpack-ferier med venninner. I dag var hun på papiret en suksessrik leder som var omgitt av et stort nettverk av innflytelsesrike mennesker av begge kjønn. Det som preget hennes hverdag var at hun var singel, ensom og sårbar. Ingen var der for henne, de var der kun for det hun representerte.   

Tilbake til den vakre narkomane hora. Denne kvinnen hadde brukt hele sin ungdomstid til å arbeide for å holde følelsen av å være lite verd på avstand. Det hadde aldri vært noen mulighet til å bli russ eller dra på venninneferier. Hennes liv som ung, tung narkoman, slukte all hennes tid. I det synlige hadde mennene svermet om henne som biene rundt honningkrukka, kvinnene hadde vært som en klokker som nøt godt av prestens regn. Hennes higen etter inkludering var det ingen som lot seg merke.

Det som slo meg ved denne ukes samtale var at begge kvinnene hadde funnet en løsning for en problematisk oppvekst, som var utløst av ulik grunn. De hadde søkt bort fra håpløsheten på hver sin måte. Fluktmetoden hadde okkupert sinnet og dempet den indre uro. Da kvinnen mister rusen og kvinnen sin tittel, sto de begge igjen som forlatte og ensomme. Felles for dem begge var at utseende og livet de hadde levd skapte problemer i nå-tid for dem. På ulik måte, men summen ble den samme: neste time, dag, uke, måned og år virket umulig å leve…

Jeg tenker – som så ofte: Hva er det vi mennesker utsetter hverandre for? Hva er det vi gir våre medmennesker? Uansett hva vi ser hos en annen kjenner vi som oftest ikke deres bakgrunn og indre liv. Om vi er rike eller fattige, stygge eller vakre, det spiller ingen rolle. Menneskelig følelser er de samme og ikke alle er utrustet til å handtere dem

Den narkomane hora ble dessverre ikke tatt inn i varmen – hun fikk aldri en reell sjanse her i livet. Født inni rus og kriminalitet, hvor både en mor og en far utnyttet alt og alle for å makte å stå i sine liv. Nå hviler hun i en felles grav et sted i Norge. Den vellykkede kvinnen, fra det tilsyneltaende perfekte barndomshjem , reiste denne uka til utlandet hvor janteloven og ynkelig grådighet ikke har den samme påvirkningkraft som her. Hun gir livet en ny sjanse, men desseverre ikke i sitt hjemland…

Helsebringende hjelp…

Sitter nå og forbereder meg til undervisningen for siste samling av NKI og Medlearn Norge om Avhengighet og misbruk.


Det er mange tanker som farer igjennom hode mitt nå. I går fikk jeg en et spørsmål (om man velger å se det sånn 😉 ): At du gidder…


«Spørsmålet» kom i forbindelse med noe jeg selv sa om at til tider kan arbeidet mitt gjøre det vanskelig for meg selv privat. Jeg slurver ikke med et menneskes liv. Dvs. at jeg er bevisst på hvorfor jeg gjør det jeg gjør, og jeg forøker hele tiden å tilegne meg mer kunnskap om mitt arbeidsområde. Jo mer kunnskap jeg får jo tyngre synes jeg til tider det kan være, fordi jeg har ingen å snakke med om alt dette jeg får innsikt i.

Kjenner at jeg rett og slett blir sliten av å være meg fordi jeg har ikke så mye annet som engasjerer så mye som nettopp arbeidet mitt; hjelpe den som sitter fast i et destruktivt og sykdomsfremmende liv.

I går kveld kjente jeg virkelig på om det jeg har holdt på med var verd det. Det blir fort ensomt å leve slik jeg gjør. Jeg får i svært korte perioder oppleve at jeg er «innafor» og føle meg inkludert. Så snart jeg ikke støtter livsløgner eller heier på noe jeg vet ikke er en helsebringende hjelp, støtes jeg ut. Som tidligere mobboffer kan slikt virkelig sette seg fast i meg og dra meg inn i et mørke jeg ikke vet om jeg vil komme meg ut av igjen.

Mørk til sinns og svært påvirket av jetlag fikk jeg en melding: Du gjør en så stor forskjell Rita! I dag skal jeg ut å spise middag sammen med den største kjærlighet i mitt liv. Vi var kjærester i 10 år, men rusen tok oss fra hverandre…Vi er begge rusfrie nå. ( Hun i mange år, jeg i 4 mnd. )

Dette ble min helsebringende hjelp i går – for noen lite, men for meg mye! Slike tilbakemeldinger gir et perspektiv og minner meg på hvorfor jeg sa JA til det arbeidet jeg har valgt. Jeg håper virkelig at mitt bidrag via NKI/Medlearn kan være med på å gjøre en forskjell for dem som har studert der i 1 år nå. Alle som sitter igjen i klassen er alle Erfaringskonsulenter, Miljøarbeidere eller Vernepleiere med egen erfaringskompetanse i tillegg.

Takk Gud for at jeg fikk kreft

Helseminister Bent Høie og meg 10.sept. 2019 på Verdensdagen for selvmordsforebygging (WHO)
Ahus 11 april 2014

Jeg ser sjefen min, Cecilie Widnes, stopper litt opp da hun hører meg si: jeg var glad jeg fikk kreft. Det går noen sekunder før hun kommer tilbake til meg.

Av og til tenker jeg at jeg må ha et snev av Tourette’s for jeg kan si ting uten å tenke meg om. Det er som om ordene bare triller ut. Mye av det jeg sier  skaper også reaksjoner hos andre jeg ikke alltid forstår helt heller. Første gangen jeg sa høyt dette med kreft mener jeg var til en journalist som intervjuet meg da jeg fikk cellegift. Uansett så sa jeg ting til han som overrasket på en måte jeg ikke hadde tenkt over.  

Ikke mange månedene før intervjuet hadde jeg hatt en operasjon hvor jeg måtte fjerne det ene brystet og hadde hatt en brystbevarende operasjon på det andre.  Altså var jeg hardt rammet og måtte ha cellegift i mange måneder etterpå. Journalisten, Robert Veiåker Johansen, måtte komme til sykehuset fordi jeg hadde ikke tid ellers. På dette tidspunktet var det mye som pågikk på arbeidsplassen min så jeg følte at jeg ikke kunne være sykemeldt. Det var både interne og eksterne utfordringer som jeg opplevde som så krevde at jeg som leder måtte være 100% tilstede for.

Jeg husker det var en spesiell dag på sykehuset den dagen intervjuet ble gjort. Følte meg på mange måter reddet da journalisten kom. Når man er på dagbehandling og får cellegift sitter man i et rom med mange som får behandling samtidig. Jeg hadde aldri hatt problemer med det, men denne dagen var det en kvinne som hadde flere av sine nærmeste med seg. Hun var så redd, så redd. Hun gråt og beklaget seg, hennes nære og kjære forsøkte etter beste evne å roe kvinnen, men hun var utrøstelig. Da journalisten kom ble jeg tatt ut av rommet og vi fikk et rom for oss selv. Stillheten jeg opplevde ga sjelefred og jeg følte jeg kunne puste igjen.

Journalisten var kjempehyggelig. Jeg følte ikke at jeg var i et intervju i det hele tatt. Vi hadde liksom en helt vanlig mellommenneskelig samtale. Da jeg leste intervjuet i ettertid forstår jeg jo at han var litt preget av situasjonen. Han hadde tydeligvis lest seg litt opp på meg også. Det er en kjent sak at jeg alltid etter en krise forsøker å finne ut hva jeg kan lære av den. Kreftdiagnosen var intet unntak og han lurte på hva jeg hadde lært så langt i behandlingsforløpet.

På den tiden var jeg glad over at jeg ikke ønsket å dø lenger. Det hadde vært ønsket mitt fra før jeg begynte i barnehagen og frem til ca 2005 tror jeg, så det var en stor opplevelse for meg at et slikt ønske ikke preget hverdagen lenger. Det var da jeg sto i kø for å levere inn en lottokupong, før jeg begynte med kreftbehandling, jeg fikk noen tanker om livet. Mens jeg sto i køen – noe som tidligere hadde vært mitt mareritt nummer 1 slo det meg; Jeg lurer på om jeg kommer til å stå i en slik kø flere ganger. Noe jeg håpet at jeg ville.

Som sagt husker jeg ikke om jeg sa til journalisten at jeg var glad jeg fikk kreft, men jeg sa det til noen andre som forsvant så raskt at jeg ikke fikk begrunnet hvorfor.  Sjefen min er en vitebegjærlig og nysgjerrig kvinne så da hun hadde fått samlet seg litt kommer oppfølgingsspørsmålet: Hva mener du med det? Det jeg mener er at jeg var glad for at jeg fikk kreft og ikke tilbakefall til alkohol og narkotikamisbruk.

Alle som behandlet meg for kreft var utdannet helsepersonell som var sikre på at jeg ville bli kvitt kreften. De ga meg operasjon og medisiner som hadde til mål å fjerne kreft og hjelpe meg så jeg blant annet kunne stå i kø for en lottokupong igjen. Det var ingen som mente at: Ikke alle vil bli kvitt kreften og behandlet meg deretter. Jeg ble ikke kun tilbudt et fellesskap med likepersoner i en gitt åpningstid, ingen rafting i Sjoa eller topptur til Galdhøpiggen som behandling – eller tidsfordriv frem til døden skulle redde meg fra angst og fortvilelse. Som sagt ble det operasjon, 2 ulike cellegift typer i noen måneder og siden 5 år med antihormoner. Kreften er borte og jeg har stått i mange køer – ikke bare for å levere lotto. Hadde jeg fått et tilbakefall til rusmiddelmisbruk kunne raskt min hverdag sett svært annerledes ut i dag.

Mitt synspunkt deles av flere. Ikke av samme grunn kanskje, men de sier på mange måte det samme. Professor og  president ved Laureate Institute for Brain Research, USA, Martin Paulus sier følgende:  You have a better chance to be well after many types of cancer than you have to recovering from methamphetamine dependence ( du har større sjanse til å bli frisk av ulike krefttyper enn hva du har til å bli rehabilitert fra methampetamine misbruk).

For avhengighet, uansett om det er til methamfetamin, heroin, nikotin, cannabis eller alkohol så det er en svært sammensatt sykdom. Den krever ulike profesjoner og ikke minst 100% egeninnsats for å bli frisk. Det er mange ting som må klaffe for at man skal kunne stå i en hverdag som rusfri når man først er blitt fanget inn i et misbruk av alkohol og narkotiske stoffer. Det samme gjelder for mat, sex, gambling, selvskading og andre ting som påvirker lystsentre i hjernen om effekten får tatt overhånd. Dette kan jeg skrive en bok om, men det farligste for meg  ville vært er alle dem som sier og handler utfra tanken om: Ikke alle vil bli rusfri…

Så av den den sistnevnte grunn var jeg glad jeg fikk kreft og ikke tilbakefall til misbruk av alt som kunne fjerne meg fra følelser. (Aller helst vil jeg være fri for alle sykdommer)

Ps: Jeg vet at Pakkeforløpet i rus og psykisk helse som har begynt å rulle ut i landet vårt er en modell etter kreftbehandling – det skal bli spennende å følge med om det vil fungere etter intensjonen.  

Jeg har en drøm

Meg 70-tallet, 90-tallet og 2019
Meg på 1970-tallet, 1996, 2019

24 november 2019, har jeg vært totalavholdende i 23 år etter å ha levd 24 år med alkohol, narkotika og medikamenter så jeg kunne døyve følelsene mine .

Jeg skulle ønske jeg kunne si at disse årene kun har vært en lystseilas, men det kan jeg ikke. Det har vært mange tunge stunder. Til tider så tunge at jeg har planlagt selvmord. Men så lenge jeg har holdt meg rusfri og har hatt gode mennesker rundt meg da det var på det mørkeste, så ble ikke planene iverksatt, og jeg sitter her i dag med mannen i mitt liv.

Men jeg må si at jeg har fått oppleve mange fantastiske ting også. Først og fremst at jeg har levd sammen med mannen i mitt liv i 15 år, vært gift i snart 4 av dem. Jeg har klart å skape arbeidsplasser for flere tidligere rusmiddelmisbrukere og pårørende, og jeg har fått være med på å se mennesker reise seg fra ruiner de færreste trodde var mulig.

I helga har jeg hørt på Usagt, om Martin Eia-Revheim NRK Radio. Det var en sår historie. Den fikk meg til å tenke på hvor heldig jeg var siste gang jeg forsøkte å bli rusfri. Det hadde vært så mange forsøk at det står i papirene mine at jeg behandlingsresistent. Altså ikke behandlingsbar. Men siste forsøk møtte jeg Petter Lange som har støttet meg fra han kjørte meg til avrusning og helt frem til i dag.Han var svært tydelig; Du får ta fylla og rusen først, så får du se hvor mye psykiatri det er igjen. For jeg pep jo fælt på at jeg slet med psyken. Uten Petters tydelighet og måten han hjalp meg på, hadde jeg nok levd som faren til Eia-Revheim. En fanget rusmiddelmisbruker som ikke kunne gjøre stort annet enn å ruse meg og være smilende og tilstedeværende blant venner og bekjente – ufin og utspekulert mot mine nærmeste.

Historien som ble fortalt på radioen gjør at jeg ikke skal gi meg på å støtte folk til edruelighet og nykterhet. Jeg føler jeg er ekstremt heldig som har en jobb hvor jeg har muligheten til kan hjelpe dem som ønsker hjelp til totalavhold. Jeg har muligheten til å hjelpe fedre og mødre som ønsker å være gode forbilder for sine barn. Sønner og døtre som vil støtte foreldre sine, ikke stjele fra dem. Være med brødre og søstre å skape glede og latter , ikke påføre dem skam og angst.

Kjenner jeg har mye å si om denne saken her. Det er mange som romantisere livet til en alkohol – og narkotikamisbruker. Forteller hvor snille og morsomme aktive rusmiddelmisbrukere kan være. Eller stakkarsliggjøre personen slik at den slipper å ta ansvar for eget liv. Hverken vi som har vært tunge rusmiddelmisbrukere eller familien vår opplevde livet som fargerikt, eksotisk eller spennende. Det er vel ingen som synes det er spesielt fint å ha en upålitelig og uforutsigbar person i livet sitt, som man i utgangspunktet har andre forventninger til. De fleste av oss som har vært misbrukere synes også det er trist ingen har – eller kan ha – forventninger til oss når det står på som værst. De færreste av oss ønsker egentlig å leve så ensomme som man blir med flakser, pulver og piller gjør oss.

Faren til Martin Eia-Revheim hadde vært en populær prest hos både innsatte og kjendiser på et tidspunkt, samtidig som han var en ekstremt voldelig ektemann og far. Han døde ensom, få var i begravelsen og han ble lagt på en liten minnelund uten gravsten. Til sønnen etterlot han en tom lommebok og et lydopptak hvor han sang sangen; Har en drøm

Har en drøm om å komme hjem
Dit ei framtid ennå bor
Har en drøm om å finne frem
Over ei mørklagt jord
Snart stiger sol et sted i øst
og i natt har ingen gitt deg svar
Men det finnes ei fattig trøst
Drømmen du alltid bar

Har en drøm om å høre tel
I en hverdag taus og grå
Har en drøm om at alt æ vil
finne en vei å gå
Snart stiger sol et sted i øst
alt vil være som det en gang va
Men det finnes ei fattig trøst
Drømmen du alltid bar

Osv, osv.

Sangen han etterlot sønnen sin sier mer enn noe om hvordan det kan være inne i en alkoholiker og narkoman. Jeg har en drøm om være rusfri, at jeg skal slippe å miste mannen min og venner og at jeg kan være til nytte og glede de årene jeg har igjen

Der kjærligheten ikke får plass

Historien gjentar seg!  Jeg blir så fryktelig trist og lei meg hver gang jeg hører om det. Eller rettere sagt så kjenner jeg på mer og mer smerte hver gang jeg kommer i nærheten av ondskap. Den villede ondskap.  

Det er sår i meg selv som rives opp. De slitsomme tankene jeg får skaper også en følelse av at jeg ikke orker mer og sender en bønn om å slippe livet. Selv når det som skjer ikke har noe direkte med meg gjøre.  Når flashbackene utløses av det som bekrefter utsag som:  «djevelen er i detaljene «og «dine fiender kjenner deg bedre enn dine venner» vekkes utryggheten i meg. Jeg vet at jeg også kan bli rammet av noe tilsvarende igjen. Jeg vet også en annen ting – jeg  har ikke flere krefter igjen til å kjempe mot mennesker som vil meg vondt.

Smerten ved å føle seg mobbet – utestengt og uønsket, kan bare den som har erfart det samme  fult ut forstå. Blikket jeg møtte da den eldre passerte meg i døren fortalt mer enn ord. Så ydmyket, fullstendig sønderknust og ulykkelige. Både kroppsspråk og øynene fortalte meg hva som pågikk i hans indre da jeg så han forsvant ut.

Jeg ble sittende igjen og lytte til hva som ble snakket om videre i møte. Siden jeg kjente nokså mye til den uselviske utstøtte mannen og hadde hatt noen samtaler med andre som kjente til dagens situasjon, var jeg nysgjerrig på hva jeg skulle få høre av den andre siden. Og det ble som forventet: en detaljert fremstilling av et menneske og hans intensjoner som hadde gitt 10 år av sitt liv for å trygge og glede andre. Detaljene som ble hentet frem og meninger mannen ble tillagt, ble fremstilt ene og alene med den hensikt å sverte og rakke ned på den utstøtte.  Samtidig bidro deres fremstilling til at de fikk et alibi som kunne forsvare deres egne handlinger. Handlinger som iallfall ikke jeg forsto hensikten av. Uansett hvor mye jeg forsøkte fikk jeg aldri tak i om de hadde noen gode definerte mål for det som skulle påvirke manges hverdag.  

Det skremmende ved hele situasjonen var at de andre og jeg som har vært tilstede igjennom noen år – vet at det som trekkes frem i dag ble gjort med gode hensikter den gang. Flere av oss hadde til å med uttrykte takknemlighet, men nå ble det dratt ned i dritten. Episodene som ble gjenfortalt ble fortalt i et tonefall som var både latterliggjørende og nedvurderende. For under ett år siden hadde de samme folkene applaudert for alt som ble arrangert og utført. Nå spyttet de på det. Men det som gjorde sterkest inntrykk var at hovedtaler satt og løy og de samme som engang hadde vist den utslåtte anerkjennelse og respekt, satt nå og nikket og heiet på noe de visste ikke stemte.

I denne saken er alt så uforståelig for meg. Det er jo ingen kamp om en godt betalt lederstilling eller å trygge en lønnet arbeidsplass. Her vil det jo alltid kun være snakk om at noen må gjøre en ekstra innsats slik at et lite felleskap skal kunne gjøre noe godt for mange andre som ikke har det lett.

Jeg forsøkte å få blikkontakt med de mest aktive og intense i hetsekoret, men de så en annen vei. De valgte av grunner jeg ikke forsto å støtte det de visste var usannheter. Noen av dem som satt på første rad vet jeg har mottatt mye støtte fra den de nå kaster ut i mørket. En gang strakk han hånda ut til dere, tenkte jeg –   nå er dere selvgående og deres gjensvar er at dere slår ned på den dere innerst inne vet har et rent motiv for alt det den gjør for sin neste.

Slik jeg kan tolke dette dolkestøtet så var det kun for at den sist ankommende til fellesskapet ville ha lederposisjonen. Ledertittel med eller uten lønn kan gi følelsen av makt. Så i denne saken så var det vel ene og alene makten som sto i fokus?

I dag mottok jeg en beskjed om at mannens helsetilstand fremdeles uavklart. Ingen vet helt hva som skjedde bak hans lukkende dører…

                                                                           Historien er gjengitt med tillatelse.