Tabu og dilemma

 

(noe er endret i denne historien for å anonymisere kvinnen, men selve innholdet er korrekt slik hun vil det skal komme frem)
Hei, du vet ikke hvem jeg er, men du kjenner broren min. Han satt i fengsel og gikk på kurs hos deg. Det er veldig lenge siden. Jeg har tre brødre og alle sammen bruker narkotika og piller og kommer mye i fengsel . Jeg ruser meg også, men det vet ingen. Farmor gjorde det samme, men hun er død. Jeg vet ikke om mine andre søstre gjør det fordi dem har flyttet til mine foreldres hjemland da de giftet seg. Nå er det bare meg, min datter og mor som er kvinner i min familie her. Jeg har ruset meg på det jeg funnet på mine brødres rom. Piller og hasj for det er trygt. Nå sitter dem i fengsel igjen og jeg vet ikke hvor jeg kan kjøpe disse pillene selv. Som kvinne med min bakgrunn kan jeg ikke reise opp til byen og kjøpe som de norske jentene gjør. Vanligvis har jeg lagd alkohol selv, men det virker ikke lenger. Jeg vil slutte, men vet ikke hvordan jeg skal klare det. Den ene broren min som gikk på kurs hos deg har bladene dine på rommet sitt. Ser også på Facebook at du har skrevet bok, men finner den ikke i butikken. Bladene dine synes jeg er veldig fine, jeg leser dem som broren min leser blader med sex. Under dyna så ingen kan se det.

Tabu og dilemma

Tenk det. Kvinner fra andre kulturer hvor alkohol er forbudt, kan også utvikle alkoholisme og narkomani. Vi fikk en lang prat og jeg må innrømme at det virker mørkt. Hun hadde sett hvordan farmoren hadde laget alkohol av bær, frukt og sukker som hun egentlig skulle lage syltetøy av. Etter at hun fikk datteren sin hadde hun blitt kjent med brødrenes tabletter. Dette var piller de gjemte på rommet sitt og som hun hadde funnet da hun gjorde rent hos dem. Siden de hadde dem følte hun seg trygg på at de ikke var farlige. Hasj hadde hun sett da hun gikk på ungdomskolen da politiet vist frem ulike narkotiske stoffer. Hun hadde hørt av andre elver på at det ikke var farlig. Det var mange år siden, men hun husket hvordan det så ut og spiste som piller. Hun hadde følt at hun ble veldig nervøs av hasjen og den mengde alkohol hun fikk tak i ga ingen ro. Det var pillene til brødrene hun følte hjalp.

Det var 10 dager siden sist hun hadde tatt en tablett og nå følte hun seg veldig syk. Ut fra kurskompendiene mine og det hun hadde lest på nettet forsto hun at du hadde abstinenser. Hun hadde også sett filmen jeg la ut hvor psykiater Lars Lindroth snakker om psykose. Nå var hun kjempenervøs for å få psykose siden hun ikke hadde annet valg enn å bråslutte med pillene. En bror var blitt sendt tilbake til hjemlandet da han sist ble løslatt, en hadde sittet lenge i fengsel og hun visste hvor lenge det var før han kom ut, og siste broren satt nå i varetekt. Hun visste ikke hva pillene het og kunne derfor ikke gå til legen å be om flere. På gata kunne hun altså ikke kjøpe noen og våget verken å bestille boka mi eller ”ruspiller” på nettet.

 Nå er det ikke første gang jeg er borte i kvinner og menn som må skjule misbruket sitt. Det er heller ikke første gang jeg er borte i ikke-etniske nordmenn som har utviklet en avhengighet og hvor misbruket har kommet helt ut av kontroll. Men det er første gangen jeg har blitt kontaktet på bakgrunn av et arbeid jeg har gjort i fengsel og hvor kurskompendiene blir lest i smug av andre som sliter. Slikt gjør inntrykk, men som alltid gir et stort inntrykk er hva mennesker er villig til å gjøre for skjule sin lidelse og smerte i frykten for hva samfunnet deres kan gjøre mot dem. Redsel er for mange at de skal bli utstøtt og tape familie og sosialt nettverk ,jobb og hjem.

De fleste avhengige rusmiddelmisbruker lever i helt vanlige familier, de har stort sett en arbeidsdag mellom kl.0800-16.00, følger sine barn på trening og møter opp til foreldremøter. Sitter i ulike utvalg og komiteer, trener og feirer høytider som folk flest. Disse lever med en tung bør på skulderen fordi de lider i ensomhet. En ensomhet som er helt nødvendig fordi tapene kan bli mange og store om noen får vite. Den vanlige avhengige misbruker får nemlig med seg hvordan storsamfunnet ser, snakker til og behandlinger en tung narkoman eller alkoholiker, og slik vil de færreste bli behandlet. Så på mange måter er det ikke bare unggutter og kvinnen som vil bli pillefri som leser ”porno under dyna”, det gjør også en stor stigmatisert pasientgruppe: De avhengige rusmisbrukere…

Jeg skal holde kontakt med kvinnen som ringte inn. Hun bor et stykke unna der jeg arbeider, men vi skal holde kontakt på telefon. Veien blir litt til mens vi går og jeg skal bistå så godt jeg kan. Selv om hennes slekt kommer fra en kultur hvor alkohol er forbudt er det likevel flere generasjoner kvinnelige alkoholikere der. Ikke bare farmor og henne. Hun sa hun vil bryte det mønstret, men vil heller død enn å være åpen om det hun sliter med. Slik kvinnene i hennes slekt har gjort i alle tider.

Hvem våger å stå frem og bryte det mediaskapte bilde av en alkohol – og rusmiddelavhengig ? Eller rettere sag: Om noen skulle være interessert i å løfte frem den vanlige avhengige misbruker, vil noen stå sammen med meg?

En lang dags ferd mot…

 

Du kom til verden i en tid da det ikke passet så godt. Det var ingen der som hadde ressursene til å ta deg i mot og følge deg frem til du ble sterk nok til å bære ditt eget liv. De som ga deg mat, klær og husly hadde ingen mulighet til å se deg og dem behov du hadde for å klare å møte storsamfunnets krav til sine medborgere.

Raskt lærte du deg å ikke skape oppmerksomhet av dem du anså som autoriteter og som du hadde erfaring med gjorde deg vondt. Du fant en plass hvor du trodde ingen så deg og hvor du hadde oversikt. De du ikke så var alle dem som så deg fra sitt gjemmested og som forsto at du var lett å fange. Med sin innøvde vennlige imøtekommende væremåte og beskyttende tilstedeværelse, lokket de deg frem fra ditt skjulested. Gang på gang ble din sult etter å bli inkludert og elsket din fallgruve på veien mot et liv i trygghet.

Tidlig fant du din reddende engel: alt som ga deg en bedøvende beruselse. I den engels favn var det ingen som kunne såre og krenke deg. Men ensomheten den tilbød tok fra deg muligheten til å skape den tilhørighet og beskyttelse du innerst inne lengtet etter. Det du hadde drømt om så lenge du du kunne huske.

Jo lengre tid du satt din første redningsplanke, jo flere mennesker hadde du kontakt med. Alle kalte seg hjelpere og støttespillere. Spritlangere, dop-pushere, kjøpmann på hjørne som ga deg kreditt, rause leger med reseptblokker og dem med makt til å sette deg fullstendig ut av samfunnet. For ikke snakke om kjæreste og gode venner du trodde på og valgte å beholde. Sannheten var at alle kun hadde  seg og sitt i sikte.

På det mørkeste kom den ENE til deg. Den som kunne snakket til ditt liv i kraft av sin erfaring, kunnskap og kompetanse og som forsto dine drømmers mål og ga deg troen på at ditt liv også kunne være et godt sted å være. Den ENE ga uselvisk både din kropp, sjel og psyke den mat du trengte så du med ustøe skritt søke tilbake og begynne din reise på nytt .

Dager ble til år,  du inviteres stadig til å dele om dine dyrekjøpte erfaringer for å gi HÅP til flere. Du klappes frem til en stol som liksom er ment for deg. Sannheten deres handlinger viser i de lukkede kretser forteller noe langt annet enn at det er dem som ønsker deg velkommen. Dine livserfaringer er ikke verdsatt av dem som inviterer. Din tilegnet kompetanse på en spesialists nivå overhøres fordi den passer ikke inn i de høye herrers ( på alle nivåer under det øverste , av begge kjønn) skjulte agendaer og uuttalte mål. Det eneste alle disse etterlater seg hos deg når du står utenfor er at du i ditt indre føler at ringen atter er sluttet.

Ingen kan beskrive disse fenomener bedre enn Vesaas med sitt Is-slott, Ibsen med sitt Dukkehjem og Hamsun med sin Sult. Ingen kan sette disse hovedpersonene, Unn, Siss, Nora og beileren til Ylajali (av begge kjønn) inn i vår tidsalder og gi dem liv, bedre enn koreografene Kristian Støvind og Jo Strømgren. Ikke andre den som har levd et liv hvor man etter en lang dags ferd mot natt forsvinner inn der hvor det døde begraves av de døde, hvor familiebånd må kuttes for å overleve eller hvor man må gi opp sine drømmer og kaste loss og styre mot nye ukjente havner…

Rus, vold og ensomhet

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Takk Gud for at jeg  får oppleve mye HÅP, glede og mestring, selvom denne uka har vært preget av konsekvensene av rus, vold og ensomhet.

Enspora                                                                                                                                        Denne uka har vært en berg og dalbane ut av en annen verden. 1.mai snakket jeg med en mann som fortalte meg rett ut:  du er for kjedelig eller ubehagelig  å høre på Rita. Du kommer ikke med saftige og fargerike historier som kan underholde folk med gråe innholdsløse A4-liv. Du er oppriktig i ditt ønske om å hjelpe dem som sitter fast og du sier ting rett fra levra og det er ikke alltid det folk  er ute etter selvom de sier de er det. Må innrømme at jeg har tenkt en del over denne uttalelsen.

Lite vidsyn                                                                                                                                             Men annen uttalelse jeg også har tenkt en del over og det er en advokat som sa at folk måtte få ha full råderett over sin egen kropp, og i det lå det at folk kunne ruse seg på hva dem ville siden dem ikke skadet andre enn seg selv med rusinntak. Jeg skulle ønske at han kunne følge meg i mitt arbeid noen dager, da tror jeg han hadde fått en annen forståelse av ringvirkningene når en person skader sin psyke og kropp med rusmidler.

Menneskets følelesspekter                                                                                                             Som sagt har denne uka vært en berg og dalbane. Jeg har hatt fine samtaler som har vært oppmuntrende og stimulerende, lyttet på mennesker som står i et ingenmannsland og  hvor de ikke vet hvilket retning de skal ta. Jeg har holdt personer i hånda når gråten har tatt pusten fra dem. Speilet dem som ikke ser at den smerten de selv opplevde i sin barndom er hva de nå gir andre små barn ved at de nå er dem som forsyner noens foreldre narkotika. Jeg har kjent på smerten det er å føle seg forlatt som barn og ikke har hatt tid for drømmer som kan hentes frem igjen når kriminalitet og rus skal legges på hylla.

Sin plass                                                                                                                                                Jeg har sett inn øyner fra de lysende og klare  med glimt og latter i til de mørkeste som er som er lik en bunnløs brønn, men som ikke klart å skjule den  dypeste fortvilelse. Øyner som har funket og fortalt om  forelskelse til andre som har vist sinne, hat og sorg. Vært i gruppe med 40 åringer som har oppført seg som rampete snørrunger til  tenåringer som har vært familiens og deler av slektas overhode. Vært i møte med ansatte i tjenesteapparatet som har forstått sin plass og rolle i den hjelpetrengendes liv til dem som har kun sett sin egen navlelo.

Endringsmuligheter                                                                                                                     Denne uka har jeg truffet tidligere brukere av Retrettens tjenester som har kommet kjørende med egen bil og en gravid kjæreste som skal til ultralyd, jeg har fått bilder av tenåringsforeldre som forbereder seg til at barna skal konfirmeres og meldinger fra noen som sitter med egne eksamensnerver. Det har også vært mange  nye brukere som står på terskelen til å gi opp: jobb, utdanning, ektefelle, barn, øvrig familie og selve livet. Noen unge, andre godt voksne med egen eller andres rusmisbruk i og utenfor fengsel. Alle har en ting felles:  alt har sin rot i omsorgssvikt, rus, vold og ensomhet.

Tillitsperson                                                                                                                                       Min dag preges jo av mitt ståsted som andres gjør av sitt. Jeg forstår at noen opplever at  gnålet mitt kan oppleves som kjedelig og til tider veldig irriterende.  Noe jeg også har merket meg i mange år, men i dag velger jeg å trekke meg unna så de slipper å plages med meg. Jeg har ikke lenger krefter til å stå på alle arenaer som tidligere. Jeg vil være et lite lysglimt for dem som lever  i mørke. For alle dem som har vært  villedet på grunn av veilederes manglede kunnskap og innsikt i helheten eller sitt egostyrte livskompass.

Viktig påminnelser                                                                                                                                I 2004 traff jeg på et barn som var på en institusjon jeg holdt info om Retretten. På onsdag traff jeg han tilfeldigvis igjen. Jeg klarte ikke å plassere han for nå var han blitt en flott ung mann. Vi snakket litt og noen timer etterpå  fikk jeg en sms fra han: Kult å se du fremdeles holder koken ❤

Sammen er vi dynamitt                                                                                                           Sender en takk til alle dere som holder meg oppe når kreftene på både det fysiske og psykiske plan svikter. Takk til alle dere som minner meg på hva jeg skal bruke kreftene mine på.

Vitnesbyrd som vil leve for evig                                                                                              Denne bloggen vil jeg dedikere til Tim Berling , Avicii, fordi hans korte liv forteller hva som skjer når rådgivere har skjulte agendaer for sin tilstedeværelse

 

 

Hvorfor?

Bakgrunn2 .jpg

Vold i byen min

På 70-tallet i mine barne og ungdomsår vanka jeg i et miljø som ble opplevd som skremmende for de fleste av mine jevnegamle. Det var kjent at vi i gjengen røyka, rusa oss og at de eldre begikk innbrudd i kiosker og rana «horekunder» som kjøpte seksuelle tjenester av oss unge jenter og gutter  under 14 år. Det var ingen av de eldre som tvinga oss til å utføre noen kriminell aktivitet, i noen  tilfeller ble vi bedt om å stå vakt. De fleste av oss har det ikke gått bra for selv om vi fikk egne barn

Det har vært kjent i over 20 år at unge blir dratt med i kriminell aktivitet som var helt fraværende for 40 år siden. En som satt på kontakttelefonen til barn og unge i regi av Røde kors på midten av 90-tallet fortalte meg at jenter helt ned i 1 klasse ble benyttet som oppevaringsbokser for hasjen noen eldre solgte på skolen. Jentene ble benyttet fordi det var få kvinnelige politibetjenter og derfor mindre sjanse for at jentungene ble sjekket. Mange av disse gjengmedlemmene er i dag foreldre til tenåringer

Jobb i fengslet

I noen år har jeg vært så heldig at jeg har fått arbeidet for de yngste domfelte vi har i Norge. De er i alder fra 15 år. Jeg har hatt den glede av å bli kjent med dem som de menneskene de er og ikke rollen de har ute i det kriminelle miljøet. De har fortalt meg hvordan de havnet i den situasjonen de har gjort og hva deres innerste drømmer virkelig er. De har fortalt meg hva de ønsker for sine mindre søsken og tankene de har rundt det å ikke ha en trygg voksenperson i sitt liv.

Jeg kan love at det er mang en gang jeg har gått hjem og grått. Mye av det de forteller er også kjent for meg fra mine livserfaringer. Jeg vet hvor vondt er å se ut mot de folka som får det til og som er en del  storsamfunnet som gjør at de kan leve med senkede skuldre.

Slik jeg ser det

Vi må favne dem som har tydelige tegn på at omsorgsevnen til deres livsveiledere  ikke er av det beste. Fattigdom, rus, psykiske problemer og manglede tilhørighet i det samfunnet man lever i er noe som må opp på bordet og diskuteres ut fra et felles mål om det beste for våre barn og unge . Forebygging må få et innhold som setter en stopper for at de sårbare barna kommer i klørne til kyniske egostyrte kriminelle og selvsentrerte kule voksne med manglede innsikt om rollen de skal ha for den unge. Nå må vi stoppe opp og se at vold og rus – kun er et tegn på at noe har gått galt tidligere. Det er nå på tide at vi stiller oss spørsmålet: Hvorfor går det så galt? Hva må vi gjøre for å bryte denne destruktive nedadgående spiralen for enkeltindividet og samfunnet forøvrig?

En bønn

Jeg har en bønn: Kjære politikere: slutt å krangle om hvem som har sagt hva når og hvor, hva som er gjort og ikke gjort tidligere . Jeg ber dere om å si noe om: HVA GJØR VI NÅ i samlet flokk!

Konklusjon fra meg

Vi er dyktige på DUGNAD og FRIVILLIGHET i Norge – bruk det for alt hva det er verd. Vi må ville noe mer for våre barn og unge

NRK-art.

De sårbare

OLYMPUS DIGITAL CAMERAKarl Ove Knausgård, Min kamp i 6 bind. Nå som jeg skal roe ned stressnivået mitt foran ulike medisinske kontroller: kreft og hjerte,  passer det godt at jeg har begynt å lytte på 6 mursteinsbind fra Storytel. På torsdag kjøpte jeg bokversjonen også. Alle 6 bindene.

Kan ikke annet enn å si at jeg er mektig imponert. Jeg har ikke kommet lengre enn til begynnelsen av bind 3, men han skriver – beskriver – dynamikken i det dysfunksjonelle så godt at jeg får vondt i magen. Karl Ove og far (omsorgsperson)….Karl Ove og Linda (ektefellen)…. WOW, WOW!!! Har jeg kjent det….? Har jeg vært der…. ?  Yes I have!!!…mange ganger…

Knausgård, en sårbar sjel som også har  noen genetiske sårbarheter slik jeg forstår det. Det genetiske er knyttet til alkohol. Han sier det selv: Jeg har lyst å drikke og drikke, men jeg slipper ikke taket! Han holdt seg fast i hverdagens ansvar og plikter. Sånn at han ikke lar seg styre av det sterke draget mot alkoholen slik hans far gjorde. Hans far døde på en måte  jeg tror må være den jævligste  måten å dø av et rusmiddel på.

Det jeg har «lest» frem til nå har virkelig satt tankeboksen min i gang. Jeg vet ikke hvorfor Knausgård har valgt som han har valgt her i livet, hva som er bakgrunn for den skammen han gir uttrykk for at han har i de 2 første bindene, men jeg vet hvor jeg har fått min i fra.

Det som overrasker meg mest ved å lytte til ANDERS RIBU som leser boka, er hvordan jeg tenker tilbake på de ulike krenkelser jeg selv har vært utsatt for og hvilke konsekvenser de egentlig har gitt meg. Vet ikke om det er Ribu’s innlevelse og hvordan stemmen hans gir uttrykk for den opplevelsen Knausgård får når han krenkes, som får meg til å se tilbake eller om det er noe annet?

Onsdag ringte dem fra er Finansfirma i Parkveien som vil at jeg skal komme til et møte.  De ønsker å presentere et sparetilbud nå i disse tider hvor innskuddsrenta er så lav. Da jeg fortalte dem hvilke sparemuligheter jeg har så tror jeg nok ikke at jeg er like velkommen til møte. Om innskuddsrenta er høy eller lav spiller ingen rolle for meg. Jeg har ingen grunnlag som gir meg mulighet til å spare.

Timen etterpå ringer Gjensidige forsikring. Forsikringer, pensjonsavtale og sparing. Min fortid gir meg minstepensjon når den tid kommer. Uføretrygd og lavtlønnet uten pensjonsavtaler når jeg først har arbeidet, gjør at jeg ikke har de lyseste utsikter. Med tanke på pensjon i alle fall. Her jeg sitter nå så tenker jeg at det er en  kombinasjon av Min kamp-serien og telefonene som synliggjør hva mennesker med min fortid mister  på grunn av valgene som ble tatt i yngre år, som gir litt flashback

På torsdag var jeg hos pateren min som har fulgt meg i 18 år  for å snakke litt om tro. Jeg merker mer og mer at jeg har vanskeligheter med å forstå dette med tro. For meg er det rett og slett umulig å  tro på at Gud elsker alle og at han ofret sin egen sønn for min skyld. Men jeg ser at om jeg hadde hatt en slik tro så ville livet mitt vært beriket. I alle fall så hadde jeg kanskje hatt en annen trygghet i livet. Nå er jeg stort sett alltid redd for noe som kan knyttes til Retrettens arbeid og liv. Jeg klarer ikke å hvile i at det ordner seg. Jeg har dessverre fått erfare mer enn en gang at det som er avhengig av politikere i ulike komiteer ikke er forutsigbart og stabilt. Og det har rammet både brukere og lønnende x-misbrukere negativt.

Og der kommer jeg inn på det:  De sårbare. Vi sårbare. Vi x-misbrukere med lang fartstid i rusens eller et annet destruktivt jerngrep. Spesielt for oss som kun hadde en plikt til å møte opp på barne- eller ungdomsskolen. Vi som kom tidlig i kontakt med alkohol eller andre midler å ruse oss på.  Vi ga oss hen til noe som kunne fjerne oss fra det vi ikke klarte å handtere og som ingen så  eller tilbød seg å hjelpe oss med.

For mange av oss handler det ofte om dype krenkelser fra tidlig barndom og massiv omsorgssvikt. Vi ble redde mennesker og gjemte oss der vi kunne. I rus og / eller destruktive forhold/relasjoner. Veldig mange av oss  har isolerte oss på en måte som har bidratt til at vi ikke har maktet å jobbe slik at vi kan  ta vare på oss selv i alderdommen.  Vi  føddest  sårbare, levde utsatt med åpne sår og går alderdommen i møte enda mer sårbar.

Nå gleder jeg meg til fortsettelsen med Knausgård og etter 17.mai skal jeg til Gjensidige forsikring. Min kollega sparte 6000 i året med å bytte over. Hvor mye jeg sparer på å bytte vet jeg ikke, men dem pengene skal jeg spare i en helt vanlig bank uten lovnad om raske, høye gevinster. Er jeg kreftfri og alt står bra til med hjertet mitt, så fortsetter jeg å jobbe i Retretten så lenge politikere synes arbeidet vårt for de mest sårbare i vårt samfunn er verd å støtte.

 

 

 

 

 

Jon Michelet – nå er det for sent…

download
bildet funnet på Google
.
Nå er det for sent…Først gang vi snakket sammen var i  1997, da  ringte du meg og vi snakket litt om boka mi: En alkoholikers dagbok
 .
Da du  2001 eller 2002 ringte tilbake, lurte du på hvordan det gikk. Jeg skravla i vei og du lyttet. Vi får møtes en dag sa du –  du har mye på hjertet
.
Det jeg snakket mest om var de innsatte som hadde to fangenskap og hvor det tyngste og mest ødeleggende  sto uten noen løslatelsedato.
 .
Vi ble enig om å treffes,  neste gang jeg hørte fra deg eller rettere sagt,  om deg, var du  blitt syk.
 .
Vi fikk ikke til noe møte og nå er det for sent. I dag sendes du til hvile.
 .
Jeg fikk aldri nyte din klokskap i en samtale ansikt til ansikt, men du forteller meg noe viktig i dag:
Gjør det du synes er viktig nå – i morgen kan det være for sent.
.
Du vil nok aldri helt forstå hvor mye det betydde for meg at du ringte meg. Du av alle ringte lille meg og spurte hvordan det gikk!
 .
    Tusen takk Jon, hvil i fred!

Mitt bidrag

Nytt og gammelt

Etter helgens kongress gjør jeg meg mange tanker. Først av alt rundt det arbeidet som utføres hver eneste dag landet rundt av veldig mange organisasjoner, tiltak og enkeltpersoner som arbeider der. Rusmiddelmisbruk skaper store problemer for fryktelig mange,  både på fysisk, psykisk og sosiale områder, og samtlige av dem jeg har vært sammen med i 2 dager bidrar med å redusere lidelsene for veldig mange.  Alt fra de ufødte, små, unge, voksne til de  eldste.

De  knappe 70 delegatene som var på Actis kongressen kom fra behandlingsinstitusjoner, brukerorganisasjoner og brukerstyrte tiltak, nasjonale og internasjonale ruspolitiske organisasjoner, samt frivillige og ideelle organisasjoner. Samtlige hadde fokus på å skape et trygt og godt samfunn for kommende generasjoner samt å bidra med  hjelpe dem som har problemene og sliter i dagens samfunn.

Sitter og reflekterer litt over det jeg opplevde under møte hvor vi skulle stemme over plattformene på Alkohol, narkotika, spill. Der kom det tydelig frem at vi arbeidet på ulike områder og møter mennesker med ulike utfordringer. Forslag og svar synliggjorde dette. Noen av forslagene ble vedtatt andre ikke, men uansett utfall i stemmingen fikk vi igjennom argumentasjonene en titt inn i en virkelighet vi ikke kjenner til. Det var enormt lærerikt å  høre  hvordan et ord kan endre et fokus på en sak. Jeg er vanvittig imponert over våkene mennesker som vil så mye godt for så mange og som passer på at setninger blir tydelige budbærere for formålet.

Noen av dem som deltok har flere tiårs yrkeserfaringer fra ulike områder av helse, behandling og omsorgsektoren samt politisk og organisasjonsliv. De inspirer meg med sitt kraftfulle engasjement for å skape en god framtid og deres raushet av erfaringsutveksling med oss som kommer bak. Flere av disse er årsaken for mye av de godene vi har i dag, slik at vi kan få utføre det arbeidet vi mener er viktig og nødvendig fra vårt prioriterte arbeidsområde. Ved å se på dem vil jeg gjøre mitt for at de som kommer etter meg skal  få den samme muligheten. Både på system og individnivå. Spesielt for mine LIKE…