Edru livsstil – barnets beste

Natten siger på med håp om en ny solopgangI morgen skal jeg holde et lite innlegg på konferansen til Edru livsstil. Jeg kjenner ikke spesielt godt til hvordan de arbeider, men jeg vet at bare navnet kan være en rød klut for mange.  Jeg vet at noen får spader bare de ser meg fordi jeg er edru og nykter. Det er gjerne de som ikke har snakket med meg selv og som har hørt på rykter. Mitt edruskap og nykterhet har sin rot i noe veldig personlig og det kan jeg ikke gå ut med til hvem som helst. Det deler jeg med dem som spør og som jeg føler det kan hjelpe.

Uansett grunn for å leve alkoholfritt og edru eller ei, så synes jeg vi må være solidariske med barn og psykisk syke. Mârta Tikkanen skriver levende hvordan det er å være barn i et hjem preget av alkoholmisbruk.

Barn
orkar inte vänta
när de har nånting att säja
och få berätta
Hos oss
får barnen vänta middan ut
när du berättar dina tankar
och vänder ut och in på allt som hänt dej

Barn
klarar inte osäkerhet
de vill ha ett svar
som håller, nånting
som de kan lita på
Hos oss
får barnen nöja sej
med att du omöjligt kan binda dej
du måste ständig ha din frihet
att kunna gå och komma när och vart du vill

Barn
döljer inte svartsjuka
de nyper syskonen, tar deras
saker, skvllrar
Hos oss
har barn fått finna sej i at du rev en âlsklingsbok
förtalar deres vänner
och hånar den sosialism de tror på

Barn
bryter inte gräl
hur man än säjer
att den ar klokast som ger efter
Hos oss
har barnen tidligt lärt sej
att gå undan, se svarar
Hm och Jaja eller Kanske det, du
och låter dej gå på tills du har trøttnat

Barn
brukar inte vara de
om får ta ansvaret när nånting händer
Hos oss
tog sjuåringen rödvinsflaskan
gömde den halvtömd bakom ryggen för polisen
en gång när du var onykter vid ratten

Barn
skyddar oftast inte
det ä de som skyddas
så länge de är hjälplösa och små
Hos oss
är barnen de som skyddar dej   och tröstar
när maror rider dej
och du behôver andras styrka

Barn
borde sakta vâxa
in i vuxenvärlden
lära sej ta och ge
och känna skräck men klara av den
Hos oss
fanns allt i övermått från första början
men desto större växte deras ömhet
för dej, det barn
som tidigt blev dem givet

Mimre i ensomhet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I dag har det vært en lang og tenke-hektisk dag, og nå er jeg akkurat ferdig med å lage innhold i en workshop og et foredrag som jeg skal holde på inspirasjonkonferansen til IOGT i Bergen i morgen.

Spørsmålene jeg har fått til foredraget og noe av innholdet i workshopen satte igang fotoboken jeg har i mitt indre. Et av spørsmålene handlet om avhold gjorde en forskjell i samfunnet. Rett før jeg begynte på foredraget jobbet jeg med en ny arbeidsbok for familie og nærstående. Disse tingene fikk meg til å mimre litt i ensomhet om årene jeg hadde før Retretten så dagens lys. Noe jeg faktisk har gjort mye den siste tiden. Den gang arbeidet jeg med pårørende med og uten egen rushistorikk.

Den som gir et godt bilde på hvordan det er å være i en familie hvor «autoriteten» drikker er Märta Tikkanen – og den sier også noe om hvilken forskjell ikke avhold gir:

Tidligt

Dolde jag min sårbarhet

Fôr dej

Hur skulla jag kunna

Gôra dej så ont

Att jeg lât dej forstå

Hur ont

Du hade gjort mej

Så lyckades jeg hindre

Både dej og mej

Att væxa

                                                                                    Märta Tikkanen

Helt fri i dag…

Humla suser kopiSkal jeg få gjort alt som trengs å gjøre må jeg ta kvelder, helger, ferier og helligdager til hjelp. Timene i ordinær arbeidstid strekker rett og slett ikke til.

En del av det jeg gjør gjør jeg med tanke på at bevilgende myndigheter skal forstå hva vi faktisk gjør i Retretten for brukergruppa vår: alkoholikere, narkomane, medikamentmisbrukere, straffedømte og pårørende samt andre som sliter med en destruktiv livsstil.

Hva opplever jeg? Jo de få som sier noe sier gjerne: Vi må få nye tilbud på banen og da må dere gamle blø… (Les: dere som har tilegnet dere den nødvendige erfaring og tillit fra brukerene må settes på benken)

Det vil si at tilliten til de som sliter har økt, vi fått mer og gjøre og byråkrater kutter i bevilgningene for å gi plass til nye og uprøvde prosjekter til er gruppe mennesker med svært sammensatte utfordringer.

Det er bare et annet sted i samfunnet jeg vet de setter uerfarne og ufaglærte til viktige arbeidsoppgaver…De tar også svært sjeldent helt fri. Men i dag da tar i alle fall jeg 100 % fri og la livet går sin gang…

 

 

Brudd i «gidden» – brist i «orken»?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lytt til Calling all station her

Det er ikke få ganger jeg har hørt at en misbruker bare kan ta seg sammen, gidde å investere i eget liv og orke å gjøre jobben. Jeg vet bedre!

Til ettertanke. Nå har jeg altså skrevet en rapport om evalueringen av ANTAkurset som er avholdt i vinter/vår 2018. Igjennom evalueringen kom det frem at 64 personer hadde vært til avrusning 364, døgnbehandling 100 ganger og 158 ganger i et poliklinisk opplegg.

Enkelte hadde vært i døgn- og polikliniske behandling flere år.  Noen av disse 64 personene hadde i tillegg utløst 205 rettssaker hvor de ble domfelt. Det er ikke mitt poeng å bare skrive dette for å vise hvor forferdelig vanskelig det er å hjelpe disse stakkars rusmisbrukere, poeng mitt er å vise hva mennesker som sliter virkelig prøver for å endre sin skjebne.

VG på nett får vi virkelig  lese om hva en rusmiddelmisbruker er villig til å prøve for å komme ut av misbrukets jerngrep: På en grisefarm i Kenya skulle narkomane hjelpes ut av helvete.

Om du leser noe av dette så tror jeg du er enig med meg: Det handler om langt mer enn den som sliter med et misbruksproblem…Det kan jo hende at noen av de som sa de skulle hjelpe ikke helt har gjort jobben sin, eller forstått hva de arbeidet for.

Les Linns fantastiske historie : Eks-narkomane Linn (31) begynte å ruse seg som 14-åring: – Jeg drakk GHB som om det var vann

Tabu og dilemma

 

(noe er endret i denne historien for å anonymisere kvinnen, men selve innholdet er korrekt slik hun vil det skal komme frem)
Hei, du vet ikke hvem jeg er, men du kjenner broren min. Han satt i fengsel og gikk på kurs hos deg. Det er veldig lenge siden. Jeg har tre brødre og alle sammen bruker narkotika og piller og kommer mye i fengsel . Jeg ruser meg også, men det vet ingen. Farmor gjorde det samme, men hun er død. Jeg vet ikke om mine andre søstre gjør det fordi dem har flyttet til mine foreldres hjemland da de giftet seg. Nå er det bare meg, min datter og mor som er kvinner i min familie her. Jeg har ruset meg på det jeg funnet på mine brødres rom. Piller og hasj for det er trygt. Nå sitter dem i fengsel igjen og jeg vet ikke hvor jeg kan kjøpe disse pillene selv. Som kvinne med min bakgrunn kan jeg ikke reise opp til byen og kjøpe som de norske jentene gjør. Vanligvis har jeg lagd alkohol selv, men det virker ikke lenger. Jeg vil slutte, men vet ikke hvordan jeg skal klare det. Den ene broren min som gikk på kurs hos deg har bladene dine på rommet sitt. Ser også på Facebook at du har skrevet bok, men finner den ikke i butikken. Bladene dine synes jeg er veldig fine, jeg leser dem som broren min leser blader med sex. Under dyna så ingen kan se det.

Tabu og dilemma

Tenk det. Kvinner fra andre kulturer hvor alkohol er forbudt, kan også utvikle alkoholisme og narkomani. Vi fikk en lang prat og jeg må innrømme at det virker mørkt. Hun hadde sett hvordan farmoren hadde laget alkohol av bær, frukt og sukker som hun egentlig skulle lage syltetøy av. Etter at hun fikk datteren sin hadde hun blitt kjent med brødrenes tabletter. Dette var piller de gjemte på rommet sitt og som hun hadde funnet da hun gjorde rent hos dem. Siden de hadde dem følte hun seg trygg på at de ikke var farlige. Hasj hadde hun sett da hun gikk på ungdomskolen da politiet vist frem ulike narkotiske stoffer. Hun hadde hørt av andre elver på at det ikke var farlig. Det var mange år siden, men hun husket hvordan det så ut og spiste som piller. Hun hadde følt at hun ble veldig nervøs av hasjen og den mengde alkohol hun fikk tak i ga ingen ro. Det var pillene til brødrene hun følte hjalp.

Det var 10 dager siden sist hun hadde tatt en tablett og nå følte hun seg veldig syk. Ut fra kurskompendiene mine og det hun hadde lest på nettet forsto hun at du hadde abstinenser. Hun hadde også sett filmen jeg la ut hvor psykiater Lars Lindroth snakker om psykose. Nå var hun kjempenervøs for å få psykose siden hun ikke hadde annet valg enn å bråslutte med pillene. En bror var blitt sendt tilbake til hjemlandet da han sist ble løslatt, en hadde sittet lenge i fengsel og hun visste hvor lenge det var før han kom ut, og siste broren satt nå i varetekt. Hun visste ikke hva pillene het og kunne derfor ikke gå til legen å be om flere. På gata kunne hun altså ikke kjøpe noen og våget verken å bestille boka mi eller ”ruspiller” på nettet.

 Nå er det ikke første gang jeg er borte i kvinner og menn som må skjule misbruket sitt. Det er heller ikke første gang jeg er borte i ikke-etniske nordmenn som har utviklet en avhengighet og hvor misbruket har kommet helt ut av kontroll. Men det er første gangen jeg har blitt kontaktet på bakgrunn av et arbeid jeg har gjort i fengsel og hvor kurskompendiene blir lest i smug av andre som sliter. Slikt gjør inntrykk, men som alltid gir et stort inntrykk er hva mennesker er villig til å gjøre for skjule sin lidelse og smerte i frykten for hva samfunnet deres kan gjøre mot dem. Redsel er for mange at de skal bli utstøtt og tape familie og sosialt nettverk ,jobb og hjem.

De fleste avhengige rusmiddelmisbruker lever i helt vanlige familier, de har stort sett en arbeidsdag mellom kl.0800-16.00, følger sine barn på trening og møter opp til foreldremøter. Sitter i ulike utvalg og komiteer, trener og feirer høytider som folk flest. Disse lever med en tung bør på skulderen fordi de lider i ensomhet. En ensomhet som er helt nødvendig fordi tapene kan bli mange og store om noen får vite. Den vanlige avhengige misbruker får nemlig med seg hvordan storsamfunnet ser, snakker til og behandlinger en tung narkoman eller alkoholiker, og slik vil de færreste bli behandlet. Så på mange måter er det ikke bare unggutter og kvinnen som vil bli pillefri som leser ”porno under dyna”, det gjør også en stor stigmatisert pasientgruppe: De avhengige rusmisbrukere…

Jeg skal holde kontakt med kvinnen som ringte inn. Hun bor et stykke unna der jeg arbeider, men vi skal holde kontakt på telefon. Veien blir litt til mens vi går og jeg skal bistå så godt jeg kan. Selv om hennes slekt kommer fra en kultur hvor alkohol er forbudt er det likevel flere generasjoner kvinnelige alkoholikere der. Ikke bare farmor og henne. Hun sa hun vil bryte det mønstret, men vil heller død enn å være åpen om det hun sliter med. Slik kvinnene i hennes slekt har gjort i alle tider.

Hvem våger å stå frem og bryte det mediaskapte bilde av en alkohol – og rusmiddelavhengig ? Eller rettere sag: Om noen skulle være interessert i å løfte frem den vanlige avhengige misbruker, vil noen stå sammen med meg?

En lang dags ferd mot…

 

Du kom til verden i en tid da det ikke passet så godt. Det var ingen der som hadde ressursene til å ta deg i mot og følge deg frem til du ble sterk nok til å bære ditt eget liv. De som ga deg mat, klær og husly hadde ingen mulighet til å se deg og dem behov du hadde for å klare å møte storsamfunnets krav til sine medborgere.

Raskt lærte du deg å ikke skape oppmerksomhet av dem du anså som autoriteter og som du hadde erfaring med gjorde deg vondt. Du fant en plass hvor du trodde ingen så deg og hvor du hadde oversikt. De du ikke så var alle dem som så deg fra sitt gjemmested og som forsto at du var lett å fange. Med sin innøvde vennlige imøtekommende væremåte og beskyttende tilstedeværelse, lokket de deg frem fra ditt skjulested. Gang på gang ble din sult etter å bli inkludert og elsket din fallgruve på veien mot et liv i trygghet.

Tidlig fant du din reddende engel: alt som ga deg en bedøvende beruselse. I den engels favn var det ingen som kunne såre og krenke deg. Men ensomheten den tilbød tok fra deg muligheten til å skape den tilhørighet og beskyttelse du innerst inne lengtet etter. Det du hadde drømt om så lenge du du kunne huske.

Jo lengre tid du satt din første redningsplanke, jo flere mennesker hadde du kontakt med. Alle kalte seg hjelpere og støttespillere. Spritlangere, dop-pushere, kjøpmann på hjørne som ga deg kreditt, rause leger med reseptblokker og dem med makt til å sette deg fullstendig ut av samfunnet. For ikke snakke om kjæreste og gode venner du trodde på og valgte å beholde. Sannheten var at alle kun hadde  seg og sitt i sikte.

På det mørkeste kom den ENE til deg. Den som kunne snakket til ditt liv i kraft av sin erfaring, kunnskap og kompetanse og som forsto dine drømmers mål og ga deg troen på at ditt liv også kunne være et godt sted å være. Den ENE ga uselvisk både din kropp, sjel og psyke den mat du trengte så du med ustøe skritt søke tilbake og begynne din reise på nytt .

Dager ble til år,  du inviteres stadig til å dele om dine dyrekjøpte erfaringer for å gi HÅP til flere. Du klappes frem til en stol som liksom er ment for deg. Sannheten deres handlinger viser i de lukkede kretser forteller noe langt annet enn at det er dem som ønsker deg velkommen. Dine livserfaringer er ikke verdsatt av dem som inviterer. Din tilegnet kompetanse på en spesialists nivå overhøres fordi den passer ikke inn i de høye herrers ( på alle nivåer under det øverste , av begge kjønn) skjulte agendaer og uuttalte mål. Det eneste alle disse etterlater seg hos deg når du står utenfor er at du i ditt indre føler at ringen atter er sluttet.

Ingen kan beskrive disse fenomener bedre enn Vesaas med sitt Is-slott, Ibsen med sitt Dukkehjem og Hamsun med sin Sult. Ingen kan sette disse hovedpersonene, Unn, Siss, Nora og beileren til Ylajali (av begge kjønn) inn i vår tidsalder og gi dem liv, bedre enn koreografene Kristian Støvind og Jo Strømgren. Ikke andre den som har levd et liv hvor man etter en lang dags ferd mot natt forsvinner inn der hvor det døde begraves av de døde, hvor familiebånd må kuttes for å overleve eller hvor man må gi opp sine drømmer og kaste loss og styre mot nye ukjente havner…

Rus, vold og ensomhet

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Takk Gud for at jeg  får oppleve mye HÅP, glede og mestring, selvom denne uka har vært preget av konsekvensene av rus, vold og ensomhet.

Enspora                                                                                                                                        Denne uka har vært en berg og dalbane ut av en annen verden. 1.mai snakket jeg med en mann som fortalte meg rett ut:  du er for kjedelig eller ubehagelig  å høre på Rita. Du kommer ikke med saftige og fargerike historier som kan underholde folk med gråe innholdsløse A4-liv. Du er oppriktig i ditt ønske om å hjelpe dem som sitter fast og du sier ting rett fra levra og det er ikke alltid det folk  er ute etter selvom de sier de er det. Må innrømme at jeg har tenkt en del over denne uttalelsen.

Lite vidsyn                                                                                                                                             Men annen uttalelse jeg også har tenkt en del over og det er en advokat som sa at folk måtte få ha full råderett over sin egen kropp, og i det lå det at folk kunne ruse seg på hva dem ville siden dem ikke skadet andre enn seg selv med rusinntak. Jeg skulle ønske at han kunne følge meg i mitt arbeid noen dager, da tror jeg han hadde fått en annen forståelse av ringvirkningene når en person skader sin psyke og kropp med rusmidler.

Menneskets følelesspekter                                                                                                             Som sagt har denne uka vært en berg og dalbane. Jeg har hatt fine samtaler som har vært oppmuntrende og stimulerende, lyttet på mennesker som står i et ingenmannsland og  hvor de ikke vet hvilket retning de skal ta. Jeg har holdt personer i hånda når gråten har tatt pusten fra dem. Speilet dem som ikke ser at den smerten de selv opplevde i sin barndom er hva de nå gir andre små barn ved at de nå er dem som forsyner noens foreldre narkotika. Jeg har kjent på smerten det er å føle seg forlatt som barn og ikke har hatt tid for drømmer som kan hentes frem igjen når kriminalitet og rus skal legges på hylla.

Sin plass                                                                                                                                                Jeg har sett inn øyner fra de lysende og klare  med glimt og latter i til de mørkeste som er som er lik en bunnløs brønn, men som ikke klart å skjule den  dypeste fortvilelse. Øyner som har funket og fortalt om  forelskelse til andre som har vist sinne, hat og sorg. Vært i gruppe med 40 åringer som har oppført seg som rampete snørrunger til  tenåringer som har vært familiens og deler av slektas overhode. Vært i møte med ansatte i tjenesteapparatet som har forstått sin plass og rolle i den hjelpetrengendes liv til dem som har kun sett sin egen navlelo.

Endringsmuligheter                                                                                                                     Denne uka har jeg truffet tidligere brukere av Retrettens tjenester som har kommet kjørende med egen bil og en gravid kjæreste som skal til ultralyd, jeg har fått bilder av tenåringsforeldre som forbereder seg til at barna skal konfirmeres og meldinger fra noen som sitter med egne eksamensnerver. Det har også vært mange  nye brukere som står på terskelen til å gi opp: jobb, utdanning, ektefelle, barn, øvrig familie og selve livet. Noen unge, andre godt voksne med egen eller andres rusmisbruk i og utenfor fengsel. Alle har en ting felles:  alt har sin rot i omsorgssvikt, rus, vold og ensomhet.

Tillitsperson                                                                                                                                       Min dag preges jo av mitt ståsted som andres gjør av sitt. Jeg forstår at noen opplever at  gnålet mitt kan oppleves som kjedelig og til tider veldig irriterende.  Noe jeg også har merket meg i mange år, men i dag velger jeg å trekke meg unna så de slipper å plages med meg. Jeg har ikke lenger krefter til å stå på alle arenaer som tidligere. Jeg vil være et lite lysglimt for dem som lever  i mørke. For alle dem som har vært  villedet på grunn av veilederes manglede kunnskap og innsikt i helheten eller sitt egostyrte livskompass.

Viktig påminnelser                                                                                                                                I 2004 traff jeg på et barn som var på en institusjon jeg holdt info om Retretten. På onsdag traff jeg han tilfeldigvis igjen. Jeg klarte ikke å plassere han for nå var han blitt en flott ung mann. Vi snakket litt og noen timer etterpå  fikk jeg en sms fra han: Kult å se du fremdeles holder koken ❤

Sammen er vi dynamitt                                                                                                           Sender en takk til alle dere som holder meg oppe når kreftene på både det fysiske og psykiske plan svikter. Takk til alle dere som minner meg på hva jeg skal bruke kreftene mine på.

Vitnesbyrd som vil leve for evig                                                                                              Denne bloggen vil jeg dedikere til Tim Berling , Avicii, fordi hans korte liv forteller hva som skjer når rådgivere har skjulte agendaer for sin tilstedeværelse