Minnes de døde og forebygge nye dødsfall

Det er stort at vi har en dag hvor vi kan minnes våre nære og kjære vi mistet til narkotikaen.

Den internasjonale markeringen for overdoseofrene ble etablert i 2001 på bakgrunn av sorg. Sally Finn, en frelsesarmesoldat i Australia, som arbeidet på noe tilsvarende som vårt sprøyterom så all lidelse som fulgte i kjølvannet av misbruk – både for rusmisbrukeren og for alle dem som mistet sine. Hun opplevde at sorgen ble tyngre å bære fordi den var knyttet til en stigmatisert gruppe. De narkomane.

Målet til Sally var å øke bevisstheten om narkomani og redusere stigma. Jeg har fulgt med i rusfeltet i Norge siden 1996 og mye har skjedd disse årene, men jeg opplever at vi fremdeles har en lang vei å gå – både når det gjelder bevisstgjøring og stigmatisering.

Stigma er så mangt, slik jeg ser det. Jeg har arbeidet med den gruppa som jeg opplever som de mest stigmatiserte – de rusmiddelavhengige som omtales som gjenganger i hjelpeapparatet og kriminalomsorgen i over 20 år. Via dette stemplet behandles de ofte som håpløse. En kar sa til meg for noen år siden: Det verste er at ingen har noen forventninger til meg. For han og hans like er svært lite bevisst tenkning og handling på årsaken til at de ikke har lykkes med å komme ut av misbruket sitt, i stedet har det vært mye symptombehandling hvor det legges vekt på å fjerne inntak av illegale rusmidler

Hva Sally Finn tenke da hun ville arbeide med bevisstgjøring for å redusere stigma vet jeg ikke. Det jeg tenker på er at alle vi som vil hjelpe. Enten om vi er tidligere misbrukere, pårørende og nærstående, ulike tjenesteytere eller politikere, er å ha et bevisst forhold til hva vi gir av hjelp og hva den skal lede til for den hjelpetrengende. Mer og mer erfarer jeg hvor viktig det er å forstå at det er våre handlinger verbale og non-verbale som gir  signaler til den hjelpesøkende. Gir våre handlinger og ord håp og tro på at livssituasjonen kan endres til det bedre for den som sliter – eller gir våre dem signaler om at vi ikke har noen tro på at rusmisbrukeren evner å endre sin skjebne.

Ofte møter jeg pårørende som viser hvilken smerte rusmismiddelmisbrukere påfører sine nære og kjære, av og til får vi alle det presentert igjennom media. I 2014 fikk vi høre Jens Stoltenbergs sin tale til sin lille søster Nini: Det var så forferdelig vondt å se hvordan rus skapte mørke og sorg. Og mange av oss vet at det ikke bare er mørke og sorg for dem står nær misbruken, men også for misbrukeren selv. Det å være fanget i rusen – det å bli holdt i rusens jerngrep og se ut på livet: på sin familie, venner eller barn samtidig å ikke kunne delta fult og helt, er for svært mange smertefullt.

Mot alle odds så er jeg her hvor jeg er i dag. Etter å ha ruset meg mer eller mindre i 24 år – hvor livet til tider hang i en tynn tråd, enten pga overdoser, alkoholforgiftning eller selvordforsøk vet jeg at det går an å få et liv med lys og glede. Det som hjalp meg var at det fantes en som trodde på meg, som oppmuntret meg til ikke å gi opp da jeg slet og minnet meg på at ingen rusmidler ville hjelpe meg til å leve det livet jeg ønsket meg. For hvert steg jeg tok som ga meg følelsen av mestring kjente jeg at håpet om å få et vanlig liv vokse – for det var det som var min drøm.

Da jeg startet min gjenreisning hadde jeg ingen utdanning, jobb, oppbyggelig nettverk, støttende familie, bolig eller kredittverdighet til å få en mobil en gang. Steg for steg, med god hjelp, så har jeg i dag fått alt hva jeg trenger og mer til. I tillegg har offentlige og private bidragsytere gitt meg tillit og mulighet til å skape flere lønnede arbeidsplasser for mennesker som slet med tungt rusmisbruk til å bli totalavhold som i dag betaler skatt. Vi er ikke lenger til belastning og sorg, men til nytte og glede for langt flere enn oss selv.

Som barnebarn og stedatter av alkoholikere , som storesøster som mistet sin lillesøster i overdose, som x-kjæreste til rusmisbruker som ligger innlagt i psykiatrien og kanskje aldri kommer ut igjen, som tidligere tung rusmiddelmisbruker, som i dag lever totalavholdene vil jeg avslutte denne appellen med å sende en tanke ut til:  alle som er ute i misbruket nå, til dem som har et tilbakefall og kjemper seg tilbake time for time, til alle som prøver et rusmiddel for aller første gang i dag og til alle de barn som nå fødes inn i misbruket …

Og med en oppfordring til alle som står nær en misbruker: Vi skal ikke hjelpe den avhengige rusmiddelmisbruker med å slutte å ruse seg – men mer med å bistå slik at de kan slippe å ruse seg igjen…

( på bilde er min lillesøster som ble en i overdosestatestikken og som aldri fikk møte sitt barnebarn)

Bundet av fortiden

Energien mellom menneskene i gruppa er ubehagelig. Stemningen varsler at det brygges opp til oppbrudd. Blikkene og kroppsspråket til dem som sitter i rommet bekrefter det. For den det gjelder sitter det langt inne å pakke sammen og dra. Det er vondt å måtte forlate noe som er kjent og kjært. Spesielt om du må forlate noe du føler er en stor del av deg – knyttet til din identitet. Du har kanskje lært deg det å leve i voksenlivet der, knyttet nære bånd, fått følge noen du opplever som dine nærmeste. Det har vært år med slit, tårer og latter. Kanskje de viktigste årene av ditt liv.

Brått ble det slutt – det var klart for en ny start. Full av energi på vei mot nye mål slik at hjerte og sinn skulle finne tilbake ro, fred og glede. I taktfast bevegelse – et steg av gangen, kom den nye destinasjonen til syne og fast grunn under føttene var snart en realitet. Da gjøres det som kona til Lot; hun snur seg og ser tilbake til Sodoma for å få et glimt av livet hun elsket, men som var livsnødvendig å måtte forlate.

Alt stoppet opp – livet ble med ett som et stillestående vann. Alt som hadde betydd noe ble med ett meningsløst og tomt. Latteren og smilene nådde ikke frem. Alle gjøremål ble utført på en mekanisk måte. Samtaler som tidligere betydde noe fikk ingen oppmerksomhet. Menneskene som alltid hadde brakt lyset inn i tunge hverdager ble holdt på avstand. De som nå trakk var dem som ga raske smertelindrende løsninger. Personer som sa det rette for å få en i overfladisk god stemning ble valgt.

Forebygging er ordet som ofte svirrer i luften. For mange oppleves det som noe tungt, moraliserende – et ord med mange påbud. Personlig liker jeg ordet FORBEREDNING bedre. Og hvem andre kan vel bedre forberede enn dem som selv har forlatt og mistet.

Det å bli veiledet av noen som selv ikke kjenner veien eller smerten denne type endring fører med seg, kan ofte oppleves som krenkende. Utsagn som: Det er jo bare…., så går alt så meget bedre, i nyorienteringsperioden er ikke til mye hjelp. I verste tilfeller kan det bidra til at mennesket aldri finner et nytt fotfeste eller at man forlenger smerten til den det gjelder. Spesielt hos de som av ulike og kanskje ukjente årsaker opplever en del knall og fall før de klarer å stå støtt på egne ben. Av egenerfaring vet jeg at kombinasjonen; formell kompetanse og egenerfaring har vært det beste

Ønsker alle en god dag – finn deg en samtalepartner du kan ha tillit til. Om du heter Northug eller Olsen – som menneske trenger vi det i livets ulike faser

Offentlig

Ta deg sammen!

Det er som et ekko i hode: Du må stå opp for deg selv! Det hjelper jo ikke å unngå ting du ikke liker! Du må rydde opp og det gjøres igjennom kommunikasjon.

Kjenner åndenøden sniker seg på, det snører seg sammen i halsen og hode kobles av. Kroppen stivner – jeg får panikk. Jeg vet jo at dette møte bare skal fortelle meg at jeg har misforstått, tatt feil og overreagert. Ordene jeg hadde natten før er med ett borte. Selv om jeg skrev dem ned mange ganger for å huske dem. De var så viktig. Alt var så krysstallklart, følte meg så forberedt, men så tok tvilen og usikkerheten overhånd. Nå var det bare å stålsette seg – alle krefter ble mobiliserer slik at jeg skulle klare å sitte i ro under hele møte til det var over. Måtte jo bare holde ut.

Det lange konferansebordet på møterommet var klargjort. Stolene plassert pent langs begge sider, to ved siden av hverandre på den ene enden og en på den andre. Den som sto alene var nok ment til meg. Rundt dette bordet skulle altså de viktige menneskene sitte og legge fram fakta. Deres fakta – ikke min. Siden jeg ikke hadde noen verdi sammenliknet med for de «høye herrer» (av begge kjønn) fra administrasjonen visste jeg på forhånd hvem sin fremlegging som ville bli trodd og hvem som skulle gå skamfull ut av rommet.

Panikken slår inn igjen bare tanken på det som hadde hendt ved tidligere anledningene hvor jeg ble pekt ut som syndebukken. Minnene om det som hadde kommet i kjølvannet av møter med autoriteter og de flinkeste smiskerene – de som klarte å leve på løgner, hvelvet opp i meg. Jeg ga alt – som vanlig, og det er jeg som skulle stå alene uten noe støtte, da de med makta var ferdig med meg. Gang på gang var det jeg som måtte finne et sted hvor jeg kunne overleve. Et sted hvor jeg kunne finne fred så jeg kunne samle meg, Finne en ny retning i håp om å kunne slippe mer at krenkelser og utstøting.

Utstøtt, uønsket, mobbet og syndebukk er de sterkeste oppvekstopplevelser, og som har satt sine dypeste spor av livet som er levd frem til nå, gjør at jeg ikke bare kan ta meg sammen. Jeg klarer ikke å stå opp for meg selv når urett begås mot meg lenger. Jo eldre jeg blir jo verre er det. Det blir færre og færre jeg klarer å inkludere i min innerste svære. Når jeg ser ryggene forsvinne ut døren, ned langs veien, er jeg alene med meg. Det er ingen der som heier på meg, støtter meg inntil jeg står støtt på egne ben igjen etter rystende hendelser. Kreftene i meg strekker ikke til. Nå må jeg overleve i mitt eget fangenskap. Det psykiske fangenskap som utløses av minnene fra tidligere år.

Joda jeg forstår at det er fristene å si at folk skal ta seg sammen når de snakker om det samme om igjen og om igjen – hvor det til slutt oppleves som gnål. Men når vi lytter til det dem sier og forstår hvor dem kommer fra, så kan ikke slike fraser kastes ut. Det er enkelt å ta seg sammen når man skal gjøre det en time eller to, men når man må mobilisere alt av krefter bare for å eksistere, så kommer man til et punkt hvor man ikke kan det lenger.

PTSD er ikke bare 4 bokstaver for dem som har diagnosen Posttramaumatisk stress lidelse, det kan til tider ta fullstendig overhånd og invalidisere bærer av lidelsen. Det beste er selvfølgelig at der det legges til rette for mestring vil den som sliter kunne reise seg og gå. De vil kunne få gode dager hvor de føler at livet smiler til dem. Det er ofte ikke mye som skal til for at de kan oppleve «Lykkedager»

Bildet er fra stykket «Lykkedager» Av: Samuel Beckett Med: Anne Krigsvoll, Kim Hauge

Ikke en av resten

Jeg ser oppgangen – trappene ned – muren; vi gikk inn, ned eller satt på. Minnene strømmer på, utløst av en fortvilet melding på messenger.

Med et brennende ønske om å skli inn i mengden blant dem som lever i takt med hans indre verdier, valgte han å ta en ny retning. Bort fra overlevelsesjaget han hadde hatt i flere ti-år. Naiv og på leting etter et nytt nettverk ble han et lett offer for kynikerne blant oss. De farligste! De som ser ut som «hvermannsen» som lever tilsynelatende et helt vanlig hverdagsliv; Jobb, utdanning, betaling av lån, ferie og sosialt samvær med familie og venner – etter hva lommeboka tillater. Men sånn er det ikke bak fasaden. Disse er som parasitter og blodigler som snylter og lever på andres godtroenhet – de suger ut det de kan av sine medmenneskers slit og hardt tilegnende ressurser.

Det var samfunnets «gratispassasjerer» som ønsket han velkommen inn i sitt gode selskap – personer som avslørte hans sårbarhet og brukte den til egen vinning. Han satt mer ensom enn noen gang igjen med konsekvensene av å være flådd. Ruinert for illusjonene om at det finnes en rettferdighet og det lille materielle han hadde. I det åpenbare så alle bedraget, men fra jussens ståsted tapte han. De så på han som voksen mann som selv måtte ta ansvar for sine valg. Ikke minst valg av sosialt nettverk.

Misbrukt og utnyttet. Som barn. Skorpen som legger seg over slike dype sjelelige sår, er tynn og brister raskt hos dem som fant sin selvmedisinering for smerten de bærer på. Spesielt for dem som ser at medisinen ikke gir den ønskelige effekt lenger. Disse opplever at de ikke passer inn lenger hos dem de var en av – ei heller der de ønsker å være. Sårene deres blør ikke, de verker fra en byll som aldri tømmes i takt med tilsiget av økte smertefulle opplevelser.

Hans tause skrik: Hvor skal sinn og kropp få hvile?

Jeg kjenner hjerte mitt brister, jeg gråter med han og svarer: Veien kan oppleves som både lang, slitsom og smertefull, men du kan nå dit…

Fra en Fastlåst mening til Lønnsom undring

I dag startet dagen min med et blidt ansikt og noen tindrende øyne som så stolt ned på en liten krabat som sa: Hei verden – her har dere meg! Med bilde fulgte teksten: Det er som du sa; det å bli edru er verdens beste investering. Takk !

Slik startet vår samtale:

– Hei, mitt navn er… Hørt at du jobber med alkoholikere, narkomane og pillemisbrukere. Det er noen som ba meg ringe deg. Forstår ikke helt hvorfor jeg skal det

Hva er grunnen til at noen mener du burde ringe meg? Hva er du egentlig er uenig?

– Jeg som alle liker å ta meg en fest. Slappe av med noen øl når jeg kommer hjem fra jobben. Stikke innom pub’n og slå av en prat med kompiser av og til. Ser ikke noe galt i dette. Muttr’n og dama er uenig, men…Vil ikke si noe vondt om dem, men de er litt «to much» bekymra og overbeskyttende

Hva er det de ikke synes om?

– Dem synes det blir mye alkohol. Er ikke enig der asså. På fest, ja da kan det gå litt vilt for seg noen ganger, men ellers blir det noen halvlitere på pub’n og en sixpack hjemme.

Hvordan ser en uke ut for deg når vi snakker om alkoholinntak?

– Nei, det blir noen halvlitere ettermiddager på pub’n. Har gjerne en sixpack hjemme på kvelden, så blir det en fest eller to i måneden. Det er ikke sånn at jeg er full hver dag asså. Helgene, ja da blir det gjerne full pupp

Hva er en fest i helga for deg? – Starter ofte fredag på by’n, så følger gjerne lørdagen med en eller annen hjemmefest hos noen. Søndagene lander jeg med noen øl

Bruker du noe narkotika da?- Nei, røyker cannabis i ny og ne når noen sender rundt en joint på fest, og så har jeg tatt litt Kokain i ungdommen. Av og til tar jeg noe sovepille og beroligende

Nei jeg jobber ikke med alkoholikere, narkomane eller pillemisbrukere. Jeg jobber for mennesker som ønsker å finne ut og forstå hvorfor de gjør ting de selv opplever holder dem fanget og som gir dem negative konsekvenser

– Hmmm…Kanskje vi kan ta en prat?

“Døm meg ikke for det jeg fikk til, men for alle de gangene jeg mislyktes og reiste meg igjen”

I disse dager et jeg i sluttfasen av en større opprydning både i og utenfor meg selv. Uventet? I grunnen ikke. Vi alle bør ta revurderinger av hverdagen og livsmål. Jeg har gjort det med ujevne mellomrom, men nå må jeg snu opp ned på alt. Det er i alle fall sånn det oppleves. Det meste av ting – med eller uten affeksjonsverdi må bort. Det skal skjæres ned slik at jeg sitter igjen med det mest nødvendige og det som tar minst plass.

Livet ble tøffere enn forventet. Av mange grunner. I utgangspunktet hadde jeg satset alt på ett kort. Dumt. Dumt. Dumt! Ikke for alle, men for meg og noen få jeg er svært glad i. I alle fall når jeg i dag har fått fasitsvaret på noe som fikk dyptgripende konsekvenser for flere.

Jeg må selvfølgelig stå for de dumme valgene jeg har tatt, men en ting skal alle vite: Alt ble gjort med de beste hensikter. Psyken tålte ikke mer – alt ble mørkt, men jeg slapp å ruse meg. Det var noen halmstrå jeg kunne holde meg fast i og mennesker som var der. En av livbøyene var bilde av Nelson Mandela og hans blikk. Det minnet meg på: Det kan se ut som det ikke finnes noen vei ut når det er løgnene som får råde, men en dag kommer da vi skal «slippes fri» fra det som holder oss fanget i håpløsheten.

Mandelas utsagn “Døm meg ikke for det jeg fikk til, men for alle de gangene jeg mislyktes og reiste meg igjen” er noe jeg har tatt med meg – både før og etter at jeg selv fikk en psykisk knekk igjen. Spesielt da jeg arbeidet med dem som hadde tilbakefall, som atter ble fanget i sitt misbruk. Flere hadde jeg fått følge i lange perioder hvor de gjennomførte både utdanning og andre store bragder, men som også hadde hatt sine fall og reist seg igjen gang på gang.

I dag tar jeg med meg utsagnet av andre grunner også – og det er at jeg holder meg til dem som også sto ved min side da mørket lukket seg rundt meg. De sto ikke bare der når de hadde noe å hente for egen del. De sto og står der fordi dem har valgt å bli kjent med mennesket meg og ikke bare en bruksgjenstand de løy om når de skulle forsvare sine skjulte egoistiske agendaer.

Poeten Stig Dagerman skrev rett før han tok selvmord så vakkert om mennesket ingen egentlig så – og det mennesket som ikke ønsket å bli sett: Därför att han gömde sig i ljuset. Hade vi ändå ett ljus att gömma oss i.

I 2012 fikk jeg fotoet av Nelson Mandela av Morten Krogvold. Nå som jeg ikke lenger har plass må jeg selge bilde. Da jeg fikk bilde sa Morten i sin tale til meg: Du må love meg en ting- selg det aldri under 80.000 kroner. Aller mest hadde jeg ønsket å ha plass til det vakre, vakre portrettet, men livssituasjon og alder gjør at det vil nok aldri vil skje. Derfor håper jeg noen kan kjøpe det og få like mye glede av det som jeg har hatt frem til nå 2020 – og som alle dem som satt i en viss stue frem til 2018 fikk. (Pengene skal gå til noe som kommer flere til nytte om noen år)

Å velge noe ukjent

Alkoholikeren møtte en snill fé og hun sa:

  • Du skal få to ønsker oppfylt.

Alkoholikeren tenkte seg godt om, tok seg en diger slurk av spritflaska før han svarte:

  • Jeg vil ha en flaske Whisky som aldri blir tom

Féen svingte tryllestaven og hun sa:

  • Nå har du ett ønske igjen.

Alkoholikeren så på flaska og smilte bredt og svarte:

  • Jeg vil ha en flaske til for sikkerhets skyld.

Det er ikke bare alkoholikere som kan ha så de klarer seg, men som likevel føler at de må ha noe ekstra i reserve. I mitt arbeid som sjelesørger og samtalepartner har jeg sett mange varianter av det som kan se ut som manglende «magamål». Nå tror ikke jeg at alkoholikeren velger seg en flaske til – eller andre som overforbruker alt fra mat til kjæresteforhold pga. grådighet, men av helt andre årsaker.

For noen år tilbake hadde jeg en grundig refleksjonsrunde på mangt og meget over mitt eget liv. Livet måtte være noen mer enn jobb og syv hverdager i uka tynget av ansvar. Det å komme til kort – alltid være bakpå og uansett hvor mye jeg sto på kom jeg aldri mål. Noen ganger føltes det som å drukne eller miste alt som var fint av syne. Min kjære samtalepartner igjennom 20 år måtte på banen – igjen! Det har blitt noen runder med han når livsmålene skulle evalueres.

Lett har det ikke alltid vært, jeg har måtte bruke hode selv. I det nevnte tilfelle fikk jeg et ark hvor det sto; «Tingene på jordens overfalte er skapt for menneskene for å hjelpe dem til å oppnå målet de er skapt til. Av dette følger at man må bruke skapte ting i den grad de hjelper en å nå sitt mål, og fri seg fra dem dersom de hindrer en fra dette»

Oversatt til mitt språk: Det du har skal hjelpe deg dit du ønsker for deg og dine – det som er til hinder må du kvitte deg med.

En ting var i alle fall helt sikkert, på det tidspunktet ville ikke ha mer av det samme som tynget meg. Jo mindre jeg hadde ansvar for jo lettere ville jeg få det. Både på det materielle og sosiale plan. Det var helt utrolig hvor mye jeg hadde “samlet ” på oppigjennom årene; i tilfelle jeg skulle få brukt for det – eller at jeg kanskje tok feil av mennesker jeg følte trykket meg ned eller utnyttet meg.

Med andre ord krevdes det at jeg måtte ta noen brutale valg og prioriteringer, både for å hjelpe meg selv, men også med tanke på dem som sto meg nær. Det som tynget meg, ble jo også en belastning for andre, etterhvert som slitet tæret på meg.  Men det som ble det vanskeligste var: Hva ville jeg? Hvorfor ville jeg akkurat det? Hva trengte jeg? Sist, men ikke minst: Hvor skulle jeg finne troen på at ting skulle gå bra om jeg kvittet meg med det gamle kjente? For jeg er litt som alkoholikeren – «det kan jo hende noe går galt på veien, så jeg må bare…»

Alkoholikeren ble egentlig tvunget til å ta livsviktige valg da han / henne ikke var i posisjon til å ta et så alvorlig valg – jeg var den gangen og nå, i en annen situasjon. Men det er likevel skummelt å ta steget ut i et ukjent landskap

Lengselen – et redskap

«Glem aldri henne du aldri møtte ( …). Glem aldri henne for hun alene er det du elsker i den du elsker »

Tenk deg å si noe sånt! Tenk å kunne tenke seg frem til å kunne skrive ned noe sånt! Vakrere bilde på lengsel tror jeg aldri jeg har fått.

En samtale jeg hadde i dag gikk nettopp ut på lengsel og hvor fattige man blir når man føler at man ikke har den lenger. Der man bare eksisterer uten mål og mening. Sånn man mange ganger kan oppleve det når noe kjært er blitt revet i fra èn og ikke vet hvordan man skal kunne orke å begynne på nytt igjen.

Nå er det kveld og stille i huset. Min kjære mann har lagt seg og jeg kan sitte med avskrudd tv og tenke litt grundigere over samtalen jeg hadde tidligere på dagen.

Det er en luksus for meg å ha slike dype samtaler – samtaler som krever refleksjon flere timer etter at vi har snakket sammen. Utgangspunktet for alt i dag handlet mest om hvordan hverdagene og dens krav som stjeler stillheten og roen fra de av oss som ønsker den, men ikke finner tiden i støyen.

Jo eldre man blir, jo færre blir alternativene til mangt og meget. Smidigheten både mentalt og fysisk blir svekket, arbeidsmuligheter og oppsøking av arenaer som kan gi nye impulser og muligheter minskes. Motivasjonen og energien til å være mennesker som kan gi åndelig påfyll blir det første man velger bort når kreftene skal disponeres. Jeg må i alle fall velge mine forpliktelser først og deretter det pliktfrie, gledelige sosiale.

Når livet kun blir fylt med slit kreves det en opprydning. Lengselen blir da det viktigste redskapet for å finne tilbake til det som er mistet. I USA sier vi at vi downsizer – med andre ord så kvitter vi oss med det overflødige for å få en enklere hverdag og kunne frigi tid til å gjøre det som bringer glede. For det er virkelig viktig å kvitte seg med det som stjeler energi og livsglede.

For meg handler det om å få en balanse mellom fritid og jobb. Jeg skal ha tid til mannen i mitt liv som jeg elsker av hele hjerte. Han har en ro, tålmodighet og raushet jeg aldri har opplevd maken til i hele mitt liv og som jeg drømte om fra jeg var bitte liten. Så ville jeg fortsette med arbeidet mitt. For er det noe jeg elsker så er det følelsen av HÅPET – hos meg selv og andre. Igjennom jobben min får jeg oppleve å se HÅPET bli tent hos mange som trodde de hadde mistet det og jeg kan stå på sidelinjen og se hvordan deres drømmer blir til virkelighet.

Igjennom samtalen i dag kom vi inn på at det har vært korte og lengre perioder hvor jeg har “glemt den jeg aldri møtte” – glemt hva som virkelig betyr noe for mitt liv, og latt ubetydeligheter, – støyende elementer, få forstyrre og oppta for mye av min dyrebare tid. Blant annet har det vært lite plass til lek. Min lek foregår igjennom fotografering…

Dette ville jeg dele blant annet noen av dere som tok kontakt med meg etter et innlegg jeg skrev tidligere i uka.

God natt!

Til hjertene

Glem aldri henne
du aldri møtte, –
som kanskje møter
deg etter døden.

Glem aldri henne
som kanskje ventet
på å få møte
deg hele livet.

Glem aldri henne
som har din lengsel.
Glem aldri henne
for den du elsker.

Glem aldri henne
for hun alene
er det du elsker
i den du elsker.

Gunnar Reis Andersen

Det beste med livet er at det er i bevegelse!

«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.» Sikkert mange som har hørt dette og tenkt; SPY! Jeg har i alle fall tenkt det. Ikke alltid, men når det har vært på det mørkeste så må jeg innrømme at den tanken slått meg. Spesielt når uforutsette såre og vonde hendelser har inntruffet brått og brutalt. Da har det vært huekjør 24/7, uke inn og uke ut, måned etter måned. Med andre ord så har jeg taklet slike hendelser svært dårlig og det er også hva som har opprettholdt det som har gjort dagene mine lange, vonde og slitsomme.

Utrykket er jo så rett, så rett, men av og til må man ha hjelp til å forstå hva det er som drar en ut av balanse og rytme. Mitt største problem er ofte at jeg kan ha litt urealistiske forventinger til mennesker. Spesielt til dem jeg ser opp til. De jeg ser opptil er ikke nødvendigvis mennesker med høy utdannelse, titler og status som andre i samfunnet har en tendens til oppskatte.  Det kan være alt fra bekjente, naboer, kollegaer eller «hjelpearbeidere». Det som kan sette meg helt ut av spill kan være tilsynelatende små ubetydelige hendelser. Alt fra helt vanlige menneskelige forglemmelser til større avtalebrudd som rammer mål jeg trodde vi hadde felles.

Enkelte ganger kan også andres destruktive oppførsel være knyttet til deres forventninger til meg. Der hvor de opplever at jeg har sviktet når jeg ikke innfrir deres uutalte forhåpninger til hva jeg kan utføre for dem. Slike ting kan man ofte snakke ut om og få løst. Verre er det der hvor jeg forstår at det ligger sjalusi, bitterhet og ondskap bak og som er direkte rettet mot meg som person. Eller at de har hatt en grunnleggende, fiendtlig innstilling til alt og alle rundt seg og som bare har ventet på en anledning til å såre den første og den beste. Der hjelper selvfølgelig ikke kommunikasjon for målet har jo bare vært å knuse et annet menneskes drømmer, samme hvem det måtte gjelde.

Uansett hva som er årsaken har det vært vanskelig å forstå og jo mer jeg har forsøkt å forstå, jo vanskeligere har det selvfølgelig blitt når jeg har sittet fast i eget tankekjør. Utenforstående har kommet med velmenende råd utfra hvordan de har sett hendelsen. Ofte har de opplevd den som en bagatell man bare må komme seg over og gå videre med livet, mens for en selv kan hendelsen vekke undertrykte dyptliggende minner om krenkelser, svik og tap. Redselen for å oppleve konsekvensene av slikt igjen er hva som kaprer hode og setter meg i en tilstand andre må dra meg ut av. Det er mennesker som må hjelpe meg til å se hele bilde og plasser ansvar det det skal være – og hvor jeg må ta min del.

I slikt arbeid kan det bety avskjeder jeg ikke hadde forutsett. Sorgen over det tapte må jeg ta og det krever at jeg finner ut hva det tapte er. Der hvor det avsløres at enkeltpersoner bruker sin tid på å ødelegge for min eksistens, må jeg selvfølgelig styre unna. Slike kan jeg aldri endre. Noen ganger kan disse være så nært meg at jeg trengt avstand for å forstå og bli i stand til å ta de nødvendige grep som setter en fri. Andre ganger hvor jeg ser at mine forventinger har vært urealistiske fordi jeg har handlet ut fra noe jeg trodde, men som siden viste seg ikke å ha rot i virkeligheten, må jeg revurdere veien videre.

Kommunikasjon og kunnskap er mine viktigste verktøy. Stort sett har alt jeg har opplevd siden 24. november 1996, som har bidratt til at jeg har fått delta i et liv jeg elsker, er forankret i kunnskap, innsikt og erfaring. Ingen ting har kommet rekende på ei fjøl, det har handlet om nidtidig studie og hardt arbeid de fleste av mitt døgns våkene timer. Hadde jeg ikke hatt den kunnskapen jeg har tilegnet meg opp igjennom årene så hadde jeg nok sunket enda lengre ned enn hva jeg har gjort til tider. Den viktigste kunnskapen, som jeg setter høyest, er kunnskapen om at jeg ikke hjelpe meg når min psyke går i vranglås. Det jeg også vet noe om er at et livet som er rystet trenger tid til å falle på plass igjen. Begge innsikter kan likevel være veldig vanskelig å forholde seg til.

Tegnet på at energien begynner å bygge seg opp igjen  er når jeg kan  kjenne på takknemlighet over at livet er i bevegelse. Det som en gang var er ikke mer, men noe nytt kommer inn.  Hva det nye er vet jeg kanskje ingen ting om.  Akkurat som jeg ikke vet noe om multeblomsten jeg tok bilde av i juni. Vil denne multeblomsten bære frukt?  Var det en hun- eller hanblomst?  Kunnskap om hvilket kjønn det er som bærer frukt har jeg heller ikke. Men det var altså i juni som den sto der og strålte til meg – nå i slutten juli er det sikker noen som får nyte godt av bæret – til jul, om så…

Ensomhet

Et tyngende mørke fra vugge til grav. Både ute og inne. Sola nådde aldri frem under fjellet der huset var satt opp. Slitet og sviket familien led under preget inneklimaet til den unge skjøre oppvoksende gutten.

Presten hadde gitt faren sitt ord på at tjenesteboligen i prestegården alltid ville forbli hans og hans families hjem. Et ord var et ord, så noe skreven avtale var unødvendig når Guds mann tok deg i hånda, var tanken. Ordet og håndtrykket holdt helt til den bortkommende prestesønnen kom hjem. Presten trengte boligen til sin late og mislykkede amerikafarende arving, kan vi lese.

Som takk for trofast jobb i flere ti-år – både for bygd, land og kirke – ble sliteren avspist med den mørkeste tomta i hele bygda. På utsiden av sentrum , på et sted hvor hverken mennesker, plater eller dyr kunne trives.   

På dagtid fortsatte faren et hardt arbeid for å brødfø familien – på kveldstid var han fremdeles politisk aktiv for sikre rettferdighet og bedre levekår for de fattige. Sønnen vokste opp, men ble ikke ingen kraftkar som kunne bidra på gårdsarbeid av noe slag. Det eneste sønnen virkelig kunne bidra med var sette ord på lidelsene både hans familie og mange av deres sambygdinger hadde. Og det gjorde han tilgangs. Allerede tidlig i tenårene skrev han om det han opplevde i bygda si. Det var alt fra fattigdom, sult og nød til ensomhet og selvmord, men dette arbeidet ble ikke verdsatt på samme måte som fysisk kroppsarbeid.  

Helt fra Snorres tid hadde bygda blitt sett som et veikryss – et sted man dro igjennom når man skulle øst, vest eller nord. Kirka med sitt spisse spir, omringet av mørke høye fjelltinder tjente som et landemerke – som den hadde gjort siden midten av 1100-tallet. Men i den unge guttens sinn hadde den satt annet merke – et merke som ledet  han  dypere og dypere ned i depresjonen, ensom og utstøtt. For han var og forble kirka symbolet på hykleri – en arena hvor man kunne oppleve bygdas rike sin dobbeltmoral. Hver søndag snakket presten om nestekjærlighet og storbøndene viste sin fromhet og ga sin kollekt så både de på høyre og venstre kunne se det.  Resten av uka tynte de det de kunne ut av fattige arbeidsfolka og det med prestens velsignelse.

Ettersom åra gikk endte han opp med å skrive i bygdeavisa under pseudonymet Mikro – den miste av den miste som ingen visste hvem var og han slapp å bli angrepet. Han satt med sin øl på nabobygdas togstasjon og skrev om liv og leven med et våkent blikk og skarp penn. Ulykkelig og ensom.

Mørket forlot aldri hans sjel – en dag, 35 år gammel skrev han sitt siste dikt om livet. Livet som han aldri skulle miste, men som han selv tok. Tor Jonsson var guttens navn og han vokste opp i bygda Lom. Fattigdommen i dag 2020, utløses av noe annet enn hva den gjorde 1916-1951, men den som etterlater seg følelsen av utstøtthet smerter like mye.

Mine tanker går nå til alle dem som har levd et liv som ble for tungt å bære og deres nære som ikke hadde kunnskapen til å forstå hvor strevsom det var.