Godt du har kommet deg videre…

OLYMPUS DIGITAL CAMERASist uke arbeidet jeg med innsatte i Sandeid fengsel. Der deltok 7 staute karer. Det tok ikke mange timene før min assistent, Jørn Hansen og jeg opplevde at vi hadde tillit.  Og med tillit vokser HÅPET.

Som Likepersoner med 17 og 22 år totaltavhold fra alkohol – og narkotikamisbruk hadde vi noe å komme med for dem som sitter der vi en gang satt: fortvila, ensom, redd og uten håp. Jeg har min historie, min kunnskap og vilje til å dele den med kun en ting for øye: gi HÅP til den som kommer etter meg. Det samme har Jørn.

I helgen har jeg slitt noe voldsomt. Det er lenge siden jeg har  blitt så satt ut  av den  fortvilelsen jeg opplevde  hos noen av kursdeltagerne. Det er med en stor sorg jeg ser hvordan de unge må slite for å finne fotfeste. Terskelen for å få rett hjelp er så høy at de færreste kommer i posisjon til å få den.  Den tiden et skakkjørt liv trenger for å rette seg opp får de ikke.  De eksistensielle behovene som; egnet bolig, forutsigbar inntekt, jobb eller utdanning og trygt sosialt nettverk, er heller ikke på plass. Samtidig som jeg så hvor skjøre disse utseendemessig tøffe var, kvernet også  stengningen av Retretten  i hode mitt. Jeg så for meg brukere som holder seg samlet ved å bruke Retretten som et ankerfeste i sine kaotiske liv og mine tidligere kjære medarbeidere som har jobbet der mellom 16 og 9 år. Det ble rett og slett litt mye for meg og det er mange tårer som er felt i helgen. (Må takke Reidun som kom inn til meg og ga meg en  skulderen jeg kunne gråte på).

Den 31.juli 2018 hadde jeg min siste arbeidsdag i Retretten. Der har jeg fått gi HÅP til dem som har slitt på grunn av eget eller andres avhengighet og misbruk,  i og utenfor institusjon og fengsel. Hver dag, 7 dager i uken 365 dager i året i 20 år har jeg utført dette arbeidet. 16 år av dem som sagt  i regi av Retretten. Etter 16 år med mye ansvar, alvorlig sykdom med kreft og hjerteoperasjon uten sykemelding og  i tillegg til å jobbe med kjerneoppgavene ble det for mye. Men årsaken til at jeg trakk meg ut handlet aldri om brukere av Retrettens tjenester. De har aldri blitt for mye for meg!

Nå som det smalt i Retretten har flere sagt til meg: Godt du kom deg ut i tide og  har kommet deg videre….

Kommet meg videre?

Nei, jeg har ikke kommet meg videre! Jeg vil ikke komme meg videre! Jeg vil gjøre akkurat det jeg har gjort de siste 20 årene. Det ble ikke sånn at jeg kunne fortsette med det i Retretten, men jeg får gjøre det i regi av IOGT i Norge  og Havang brukerstyrt senter i Lillehammer, og det er jeg ekstremt takknemlig for. Nøyaktig det styret i Retretten og jeg så for oss i 2017 at vi skulle gjennomføre i Retretten, er jobben jeg nå gjør. I dag når jeg ut til enda flere enn jeg gjorde tidligere. På få måneder er det nå 4 brukerstyrte ukentlige Support-grupper rundt om i landet, en ny Veivalggruppe i fengsel og flere er planlagt av IOGT og Sammen Sentrene deres  Og her, i dette arbeidet,  skal jeg være så lenge jeg har en mulighet. Jeg vil være et lite lys i mørke for dem som vil ha det. Videre i livet skal jeg ikke!

 

 

 

 

Mitt liv er ikke ødelagt!

images

Jeg har vært utsatt for overgrep fra jeg var bitteliten,  opplevd fysisk og psykisk vold,  voldtatt og slått gul og blå, er blitt gitt diagnoser som har stengt meg ute fra storsamfunnet. Men livet er sterkere enn som så enn at noen skal sitte på avisrunden på nyhetskanalen  til Tv2 en søndagsmorgen og si at mitt liv er ødelagt som følge av mine erfaringer.

Hva skjer når dere tror at noe er ødelagt?  Hvilke hjelpetiltak setter dere i verk med denne troen?

At jeg har noen svake sider sier seg selv, men å si at livet mitt er ødelagt er å gå forlangt. Jeg har noen brister og skader som jeg har vært så heldig å  fått hjelp til å styrke og lege.

På bakgrunn av mine egne erfaringer har jeg  fokus på alt som kan forebygge skader på det sårede mennesket. Alt fra forebygging av overgrep av ulik slag mot små barn til senskadene som følger slike opplevelser.

Hver så snill ! Slutt å fortell at våre liv er ødelagt! Min bønn til dere som sier jeg og mine like har et ødelagt liv;

Hjelp tiltakene som har til mål å hjelpe det krenkende menneske!

«Den farlige bønn om hjelp…»

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

«Intet nytt liv kommer til uten igjennom smerte»…fritt oversatt av Willfrid Stinissen. Ja det kan sikkert dere som har født egne barn sagt mye mer om enn meg som ikke har biologiske barn. Men jeg vet mye om den smerten  som følger når et nytt liv i ens eget liv skal fødes.

De fleste av oss opplever utfordringer som gjør at livet tar uante retninger og man må tenke nytt. Det som engang fungerte leder ikke frem og  man må finne nye løsninger. For noen av oss kan det  kreve en 180 graders vending,  hvor alt det kjente og trygge tas fra oss og vi må finne et helt nytt fotfeste.

Slike situasjoner har jeg opplevd noen ganger og det gjør grusomt vondt. Redselen, ensomheten  og sorgen gnager i sjela natt og dag. «Dødskampen» – kampen mellom døden og livet – smerter både fysisk og psykisk. Selv om jeg vet at det å holde tak i det som har «gått ut på dato» forlenger «fødselssmerte» så kan det av ulike årsaker gjøre at det er vanskelige å gi slipp.

Disse tanker om død og fødsler utløses av  egen livssituasjon og intervjuet med programleder Michael Andreassen i P4 på Tv2 nyhetskanal i dag . Det Andreassen, som  misbrukte alkohol,  fryktet aller mest var at jobben – hans livsfundament – skulle falle i grus om han ba om hjelp.  Derfor var det så godt å høre hva hans leder, Per Henrik Stenstrøm, fortalte hva Michaels rop om hjelp utløste på arbeidsplassen. Både kollegaer og ledere spurte: Hva kan vi gjøre for deg? Slik jeg hørte det så fikk programlederen både hjelp i døds- og fødselsprosessen. Og en slik hjelp er 100 % avgjørende om man skal få komme seg godt igjennom en livsendring.

Og det er dette arbeidet jeg har drevet med de siste 20 årene for egen maskin,  uten og med egenansatte medarbeidere. Med stor sorg måtte jeg forsone meg med at jeg dessverre ikke hadde nok ressurser i meg selv eller rundt meg til å arbeide på denne måten lenger. Derfor er gleden stor over at jeg i går, 28.nov 2018,  skrev under en arbeidskontrakt med  IOGT i Norge,  og at jeg sammen med dem og  NADA Norge,  skal få fortsette mitt arbeid i direkte tilknyting til de som ber om hjelp. Så det jeg selv kan si er: Min bønn om hjelp har gitt – og gir-  meg sorgsmerter, men også en enorm livsglede

Tusen takk til alle dere som gir den rette kjærlighet – den som leder til skjønnhet i livet –  for andre… ( Det å gi en slik kjærlighet gjør også ens egen dag til å bli en god dag)

En dag av gangen i 22 år

My love one

«I drømmene mine om framtida var det ikke med noe om uføretrygd, sanseløs fyll, avrusinger og opphold på alkoholavvenningsklinikker. Men det er lenge siden jeg trodde at drømmene mine ville bli oppfylt, kanskje jeg aldri har gjort det, eller hatt grunn til å gjøre det. Jeg veit ikke.», er det første jeg skriver i dagboka mi fra min siste innleggelse på rusinstitusjon ( En alkoholikers dagbok)

Min drøm på den tiden var å få et trygt sted å bo og en utdannelse. Da jeg ble rusfri, 24. nov. 1996 så det svært mørkt ut. Jeg hadde en leilighet på tvangssalg, jeg hadde ingen jobb, ingen rusfrie venner eller noen nærstående jeg kunne lene meg til. I papirene mine sto det at jeg var behandlingsresistent, altså ikke behandlingsbar. ( NRK Brennpunkt 1997)

Med et veldig psykisk syk sinn, hinsides i rus og med et økonomisk kaos, var det ingenting som tilsa at jeg skulle få oppleve livet som rusfri og få oppfylt mine drømmer.  MEN, Petter kom å kjørte meg til avrusning, sykepleier Johan oppmuntret meg til å gi livet en sjanse da jeg ville reise derfra, Tor Martin hjalp meg med bo-situasjonen min, Per Lauborg ga meg utdanningsmulighet og Erling Kagge bidro til at det dagboka min ble publisert og ble en arbeidsplass for flere x-misbrukere enn meg og mannen i mitt liv har bidratt til at jeg i dag har fått oppfylt begge mine drømmer i tillegg til at jeg har fått en egen liten familie.

Sender også en stor takk til alle  mine tidligere støttespillere og medarbeidere og alle dere nye: Ingen ting av det jeg opplever i dag på min 22 årsdag som edru og nykter, ville vært mulig uten dere.

 

Kunnskap og livserfaringer hjelper.

veienfram-cover.indd

 

Vi bærer HÅPET for dem til de klarer å bære det selv

Det er mange veier inn i en avhengighet og like mange ut av den.  Når vi skal snakke om hva som hjelper, må vi være tydelige på hva vi snakker om: Skaderedusering eller rusfrihet. Siden jeg arbeider primært for mennesker som vil ut av alkohol, medisin- og/eller narkotikamisbruk, kriminelle samt de som sliter med spiseforstyrrelser, selvskading og gambling og på en oppfordring fra noen  som har fått hjelp via mitt arbeid vil jeg å dele min erfaring er.

Jeg har arbeidet for mennesker i de nevnte gruppene i 20 år. Primært under formålet Hjelp til videre hjelp. Det vil si at den hjelpesøkende skal få hjelp til å finne frem til rett tiltak etter behov.  Dette arbeidet er utført på det som man kan kalle lavterskeltilbud og hvor rusfrihet er en forutsetning slik at personene kan nyttiggjøre seg veiledningen. Lavterskel betyr at den hjelpesøkende kan  komme uten timeavtale, det koste ikke penger og det ble ikke blir ført  journal og  ingen trenger å oppgi personalia. Jeg har vært tilgjengelig på telefon 7 dager i uken, 365 dager i året fra kl. 08.00 – 22.00  på telefon. På de dagsentrene jeg har arbeidet er det blitt gitt akupunktur og det  arrangeres  lærings- og motivasjonskurset, ANTA, flere ganger i året.

Det er mange årsaker til at man utvikler avhengighet og misbruker  ett eller flere stemnings- og tilstandsforandrende midler, spesielt avhengighet til midler med et ruspotensial. Enkelte kan være genetisk disponerte. Andre igjen har utviklet dette gjennom hyppig bruk over en lang periode. Enkelte kan ha utviklet det via det miljøet hvor de har hatt sitt sosiale liv. De kan ha hatt smerter eller andre lidelser som har krevd at de har måttet bruke reseptbelagte vanedannende medisiner. Slik jeg ser det må derfor også tilnærming og behandling baseres på individuelle hjelpe- og tjenestetiltak. Målet for den hjelpen som skal gis, må være tydelig definert av både tjenestemottaker og -yter.

Når mennesker med et avhengighetsproblem oppsøker meg eller tiltaket jeg arbeider for, kommer alle av samme årsak: De har en livssituasjon de ønsker hjelp med å komme ut av.  Da har som regel avhengigheten og bruken kommet ut av kontroll. Det leder til at de føler at de ikke fungerer i hverdagen på den måten de ønsker. De kan føle at livet deres er meningsløst, og at de ikke er til nytte verken for seg selv eller andre. I veldig mange tilfeller så har de mistet familie, barn, foreldre og søsken –­­og/eller annet som har betydd mye for dem. Altså de vanligste konsekvensene som følger misbruk av rusmidler.

Via ulike veier kommer mennesker i kontakt i meg og tiltakene jeg arbeider for. Noen via lege, NAV, distriktspsykiatriske sentre, institusjoner, fengsler eller kriminalomsorgens friomsorgskontorer, men aller mest via familie, venner og bekjente. De som kommer føler ofte at de har forsøkt alt og allikevel aldri har klart å nå sine drømmer og mål. De kan ha vært i alt fra polikliniske dagtilbud, kort- og langtidsbehandlingsopphold, barne- og ungdomsinstitusjoner hvor fokuset har vært endring av rusvaner, til psykiatri og fengsel. Mange kan ha klart seg godt så lenge de har vært i et beskyttet miljø, men ramlet raskt tilbake til rus og annet destruktivt levesett når de er skrevet ut eller løslatt. Alle disse forsøkene har også  bidratt til at de ikke tror det er noe håp for dem, og at de bare  får gjøre så godt de kan ut av sin skjebne. Når dette er sagt, så må det også sies at en god del kommer til meg og tiltakene fordi de ikke trenger eller ønsker å oppsøke offentlige tilbud hvor de må oppgi hvem de er og få rusmiddelproblemet i papirene sine.

Problemet er ofte at personen som er avhengig av rusmidler, ikke har kunnskap om dynamikken i avhengigheten. Ofte mener mange at de kan bruke de midlene med ruspotensial som de normalt ikke benytter til daglig, og at de kun skal bruke sitt foretrukne rusmiddel noen ganger i året.  I de aller fleste tilfeller når personen med alkohol- eller annen rusmiddelavhengighet som oppsøker hjelp, så handler det om for dem å få kontroll over bruken. Målet deres er at de skal kunne klare å bruke alkohol og/eller andre rusmidler som folk flest. De har sjelden tenkt at de skal eller må slutte helt å bruke ett eller annet middel med ruspotensial. For eksempel er det svært mange med misbruk av illegale rusmidler som ikke ser på alkohol som et rusmiddel, og de opplever det som trygt å drikke. Personer med alkoholavhengighet tror ikke at beroligende og sovepiller gitt av legen er usikkert for dem å bruke. Det vi også ofte opplever, er at veldig få anser cannabisbruk som et problem.  Dessverre så får de ofte støtte i hjelpeapparatet og av nærstående om at dette er helt ok å bruke, så lenge de holder seg unna de tyngre stoffene og alkoholen for dem med alkoholavhengighet. Vi opplever ofte at det er denne «støtten» som er nok til at den med rusmiddelavhengighet faller tilbake til det rusmidlet som personen selv føler gir dem den stemningen de egentlig ønsker seg. Forskning viser at når man engang har utviklet en avhengighet til midler med ruspotensial, så kan man aldri helt trygt innta noen midler som skaper en ruseffekt.

Mangel på kunnskap er som kjent også mangel på løsning.

I min veiledning støtter jeg meg til  Verdens helseorganisasjons (WHO, 2010) og den amerikanske psykiaterorganisasjonens forståelser av avhengighet og slik begge definerer avhengighetssyndromet (APA, 2013). Kriteriene i disse manualene er noe personen med rusmiddelavhengighet gjenkjenner. Spesielt nikker de fleste gjenkjennende til punkt 4 i APA (2013): «Det forekommer en vedvarende trang til eller mislykkede anstrengelser for å redusere eller kontrollere stoffbruken.» De blir svært glade når de ser at dette ikke er spesielt for dem, men at det gjelder alle som har utviklet avhengigheten.

Slik jeg ofte gjør er  sammenlikne avhengighetssyndromet med en allergisk reaksjon. Det vil si at ved inntak av visse midler, så får man en unormal reaksjon. Kunnskapen jeg videreformidler tilsier at det er den som har allergien eller avhengighetssyndromet, som selv er ansvarlig for å forebygge tilbakefall til uønskede reaksjoner. Det innebærer at når man får en unormal reaksjon på et stoff, er den eneste løsningen å holde seg borte fra det stoffet som utløser ubehag og smerte. Hos personer med avhengighet blir det et viktig tiltak å holde seg totalavholdende fra de midler som utløser et ødeleggende og destruktivt atferds- og reaksjonsmønster.

Siden jeg primært arbeider i tiltak hvor det er Erfaringskonsulenter/Likepersoner, så bygger  misbruks- og tilbakefallsforebyggede kompetanse mye på egne erfaringer og at dette blir formidlet til hjelpesøkende på en ikke dømmende og nedlatende måte. Slik jeg ser det er en forutsetning at medarbeidere  med egenerfaring også har kunnskap som er forankret i en formell  kompetanse.  Det er personen selv som bruker ulike psykoaktive stoffer som kan avgjøre om de har et avhengighetssyndrom og ta valg utfra det for å nå de målene de har for sitt liv. Kommer man frem til at man har utviklet en avhengighet, så må man også tilegne seg kunnskap som kan bidra til å forebygge tilbakefall. Den sikreste måten er å være totalavholdende fra alle midler med ruspotensial. Prof. Jørg Mørland henviser til forhold knyttet til krysstoleranse ved at de ulike midler med ruspotensial kan vikariere for hverandre. Det vises til at totalavhold er det sikreste forebyggende tiltaket. Når vi leser kriteriene i ICD-10 (WHO, 2010) og DSM V (APA, 2013) ser vi at de er av samme mening som den Mørland (2002) viser til. Den sikreste kilden  personen med rusavhengighet har, er personens eget levde liv og egen erfaring med bruk av rusmidler og dens konsekvenser av dette.

ANTA-kurs – Lærings- og motivasjonsskurs

De ulike tiltakene jeg arbeider for har som mål å bidra til at den som har avhengighetssyndromet, gjøres i stand til å ta det ansvaret som nødvendig for å få til den endringen kursdeltageren selv ønsker. For å hjelpe personen som misbruker ulike rusmidler, får gis det et lærings- og motivasjonskurs omtalt som ANTA-kurset (ANTA = alkohol, narkotika, tabletter og andre avhengigheter). Det er et redskap for å hjelpe mennesker som ønsker seg ut av misbruket, og som vil ha hjelp til å forebygge tilbakefall. Dette er et kursopplegg som bidrar til at personen med en definert avhengighet eller et destruktivt atferds- og handlingsmønster lærer noe om dynamikken i avhengighet og vaners makt.

Hovedfokuset i ANTA-kurset er at ethvert misbruk av stemnings- og tilstandsforandrende middel kun er et symptom – for enkelte et symptom på at man en gang i tiden ikke hadde det som skulle til for å håndtere livet og hverdagens utfordringer så godt. Personen fant hjelp i ulike psykoaktive stoffer eller adrealinaktiviserende aktiviteter (Bergstrøm, 2012) for å kunne fjerne seg eller mestre situasjonen mentalt og følelsesmessig.

ANTA-kurset er ikke et terapiprogram for ulike lidelser som kan knyttes til rusmiddelmisbruk. Det er et kurs som kan være med på å sette ord på det som kan være årsak til at man søker løsninger som kan gi en opplevelse av mestring og velbehag, men som egentlig ikke gjør annet enn å skape problemer. Det personen avdekker i kurset, kan de ta med seg videre til sin behandler.

(All info om ANTA-programmet: https://anta.blog/)

Likepersonsarbeid hånd i hånd med fagligheten

Man må finne ut hva som er årsaken for det brukermønsteret som har ledet til misbruket og siden avhengighet.  Gjennom kursopplegget lærer man å se sammenhenger mellom årsak og virkning. Mye av kursprogrammet bygget på psykodynamisk  og kognitiv teori. I den delen som kun er for personer med alkohol- og annen rusmiddelavhengighet, har kursleder selv rusmiddelmisbrukerbakgrunn. Det er et krav om at kurslederne selv er totalavholdende og at de bruker sine erfaringer som eksempler. Eksempler på hva som var deres vei inn i avhengigheten, hvordan det var når de brukte psykoaktive stoffer, hva som bidro til at de stoppet, og hva de gjorde for å få det slik de har det i dag.

Det er ikke slik at kursleder har sett lyset, og at det er dennes vei som er den eneste. Kursleder skal koble sin teoretiske kompetanse opp mot egne livserfaringer. De har innsikt og kunnskap om at det å slutte å bruke et middel med ruspotensial kun er begynnelsen på en gjenreisnings- og rehabiliteringsvei. For noen er det et langt lerret å bleke med mye knall og fall. For andre igjen kan den teoretiske kunnskapen være nok for å få til den endringen som er nødvendig i forhold til det målet de har.

 Individuell behandling og tilnærming

Det eneste en person med rusmiddelavhengighet har til felles med en annen rusmiddelavhengig, er at de får problemer når de inntar midler med ruspotensial på en slik måte at de aktiviserer triggere, som igjen kan utløse rusmiddelmisbruket. De kan ha ulike oppvekstvilkår, barne- og ungdomsår, utdanning, yrkesliv og annet. Derfor må vi se det enkelte mennesket vi har foran oss, for å kunne gi en hjelp som kan fungere for dem. Om det er en person som gir sterkt utrykk for at han eller hun ønsker å bli rusfri, må vi gjøre alt vi kan for å finne den hjelpen som skal til. Vi må se hele mennesket. Mange, spesielt de som har hatt et tungt rusmiddelmisbruk siden barndom eller tidlig i tenårene, mangler ofte ord for hva som kan være galt. Følgelig må vi som samarbeider med dem, kunne forstå hele deres historie og det livet som leves i dag, for å forstå hva som kan være årsaker som kan utløse behovet for å handle destruktiv.

Det er ikke slik at alle som har utviklet et tungt rusmisbruk alt fra tidlig ungdomstid, nødvendigvis har hatt en dårlig barndom. Forskning viser i dag at det kan være en genetisk årsak bak utviklingen av en rusmiddelavhengighet. Vår erfaring er at de med en god oppvekst, og som likevel har utviklet avhengighet, fikk en enorm god opplevelse med primært alkohol, kokain eller hasj ved første forsøk. Det er som en følelse ”av å komme hjem”. Mørland gir oss et godt bilde av dette i artikkelen ”Hjernens ulykkelige forelskelse”. Poenget her er at når noen begynner å bruke rusmidler i ung alder, så kan de ha mye til felles med dem som har en mindre bra barndom.

En avhengighet går ikke etter posisjon og status, ingen er immune mot å utvikle dette.  Jeg  alt fra mennesker som ble født med rusmiddelabstinenser, til dem som kan slite med traumer fra ulike type overgrep – fysiske, psykiske, seksuelle, krigstraumer. Videre til dem som har festet og drukket alkohol jevnlig og supplert med piller for å få sove, for ikke å glemme alle de som har røyka hasj og marihuana i mange år, og som tror at de har brukt et rusmiddel som ikke er avhengighetsdannende eller som gir fysiske og psykiske konsekvenser. Det som er felles for alle, uansett årsaker, er at de må være totalavholdende fra midler med ruspotensial for å være på den sikre siden med tanke på tilbakefall.

I alle år har jeg arbeidet under slagord: «Det handler ikke om å slutte å ruse seg, men å finne en mulighet til å slippe.» I tillegg til å være totalavholdende må man samtidig  få hjelp til å se hva som kan være triggere, og som utløser et tilbakefall. Kunnskapen om dette er enormt viktig, spesielt for dem som har mange tidligere forsøk på å få kontroll over rusmiddelbruken. ANTA-kurset gir slik kunnskap. Der lærer man alt om dynamikken i avhengigheten og hvorfor det er viktig å ha fokus på totalavhold. Siden går vi gjennom de ulike utviklingsstadiene i avhengigheten og hva som er de vanligste abstinenssymptomene, hvor lenge de kan vare og hvorfor de må være på vakt om de inntar medisiner med ruspotensial for å dempe absistensubehaget.

Deltakerne får også kunnskap om de ulike fasene med abstinenser. Den første fasen er avrusningen. Deretter følger det som kalles det postakutte absistenssyndrom (Gorski & Miller, 1986). Dette er reaksjoner som kommer flere uker etter selve avrusningen. Symptomene på dette kommer også med jevne mellomrom ca. hver 12. uke, opptil flere måneder etter siste inntak. Kursdeltakerne får også innsikt i hva som skjer  i overgangsfaser (Culberg, 1978), og hvorfor kroppen reagerer på en slik måte at vi kan oppleve at vi er depressive. Her blir man gjort oppmerksom på at dette er en normal reaksjon. Dette er en tid da kroppen og sinnet trenger å orientere seg på nytt og stabiliseres før den kan fungere som normalt. Overgangsfasene og disse reaksjonene oppstår gjerne når man skrives ut av institusjon, løslates, flytter eller begynner i ny jobb eller på en utdanning.

Videre får man kunnskap om hva som er traumereaksjoner. Veldig ofte vet ikke den som har vært utsatt for krenkelser og overgrep, at dette er opplevelser som må bearbeides slik at opplevelsene ikke skal gi grunnlag for re-traumatisering.  Det er ikke uvanlig at personer med rusmiddelavhengighet kan ha traumer og at de samtidig lever liv hvor de re-traumatiseres. I mange tilfeller blir et tilbakefall utløst av traumereaksjoner, og derfor er det viktig at man får lære mer om dette.

Gjennom ANTA-kursets og den innsikten man får, klarer man også bedre å forstå at alle feilskjærene  man har hatt tidligere, ikke har noe med intelligens å gjøre. Dette bidrar til håp, som igjen utløser energi til ikke å gi opp. Derfor er det viktig at man selv får kunnskap om mulige årsaker til at man utviklet en avhengighet og hva som kan være grunnen til at man havner tilbake i misbruk.

Personer som har vært utsatt for rusmidler i fosterlivet, eller hatt en oppvekst med foreldre og omsorgspersoner som selv er aktive rusmiddelmisbrukere, er mer sårbare for å utvikle et avhengighetsproblem enn de som vokser opp med foreldre uten et slikt problem . Min erfaring er at de som er født med en eller annen abstinens, vil ha et oversensitivt sentralnervesystem. De vil ikke bare ha problemer med dette i starten på livet, men også i resten av livet, og rammes spesielt hardt når de står i følelsesmessige utfordringer. Dette er noe som kommer veldig tydelig frem hos personer som har hyppige opphold i kriminalomsorgen.

Flere av dem som oppsøker oss, mener de har ADHD. Etter noen samtaler kan noen fortelle at de har vært i barnehjem så å si siden fødsel fordi mor og far misbrukte alkohol – eller narkotika. Da  hjelper å få litteratur om symptomer som er klassiske for barn født av mor med rusavhengighet (fødalt abstinenssyndrom, fødal abstinenseffekt, neontalt abstinenssyndrom). Vi oppfordrer til å samtale mer om dette med behandler eller lege. Uansett hva man måtte ha av diagnoser, ADHD eller FAS/FAE/NAS, må man være spesielt oppmerksom på alt som stimulerer sanseapparatet. Dette kan raskt skape en følelse av å ha et kaos inni seg som man ikke klarer å regulere. Det er i slike situasjoner en person med disse diagnosene kan få tilbakefall for å stilne indre uro og ”huekjør”.

NADAs akupunkturprogram

Dette er et standardisert øreakupunkturprogram hvor man setter fem nåler i hvert øre. Dette programmet ble utviklet av dr. Michael Smith ved Lincoln Hospital, avdeling for rus og psykisk syke, Lincoln Recovery Center, i Bronx i USA i 1974. I 1985 ble det dannet en organisasjon for leger, dommere og akupunktører fra hele USA som fikk navnet National Acupunkture Detoxificaton Association. Derav navnet NADA, og siden har det spredd seg til hele verden. Dette akupunkturprogrammet reduserer hormonet kortisol, og det igjen gjør at immunforsvaret blir sterkere, sånn enkelt sagt. Rusmiddelavhengige og pårørende har mye emosjonelt stress som er kortisolfremmede og derfor opplever de ofte øyeblikkelig følelsesmessig bedring ved behandling. Det er en rekke studier som kan bekrefte dette. Jeg viser alltid til Psyk. Anne Berman tok sin doktorgrad om innsattes helse viser at dette akupunkturprogrammet er hormonbalanserende. Ulike studier viser at dette kan bidra til at personen opplever ro, og de har mindre angst og depressive følelser. I tillegg reduserer det abstinenssmertene (www.nada-norge). Dette akupunkturprogrammet benyttes av både offentlige og private helse og omsorgstiltak i Norge og det har vært en kraftig vekst av det etter at jeg ble utdannet til å være trener i Norge.

Evidence For The Nada Ear Acupuncture Protocol: https://acudetox.com/phocadownload/Research_Summary_2013%20(2).pdf

Oppsummert

Det jeg  opplever som hjelper personer som har utviklet et avhengighetsproblem, er at de får kunnskap om dynamikken i selve avhengighetssyndromet. Deretter at man får hjelp til å se hva som kan være årsakene til at man havnet i en slik situasjon, og at alle støttes på veien mot det målet de selv ønsker. Alt arbeid må være strukturert og målrettet med tydelige definerte mål  og delmål. Jeg har sett at uansett hvor tungt misbruket  har vært, klarer de raskere å endre på det som gjør det vanskelig i hverdagen  når de selv får kunnskap om årsakene til problemene sine. Tross alt så sitter de som alle andre med sine levde erfaringer og kunnskap om sitt eget liv, og disse livserfaringene er svært verdifulle i gjenreisnings- og tilfriskningsarbeidet, der mye handler om å finne nye løsninger på sine personlige utfordringer. I tillegg så hjelper det på at hjelpe- og tjenesteapparatet ser hele mennesket og gir personen den hjelpen vedkommende har behov for.

Kurs for helse og omsorgspersoner/Erfaringskonsulenter/Likeperosner

18. februar 2019 starter jeg opp undervisning på NKI om avhengighet og misbruk – et kurs som bygger på denne kunnskapen og kurset er åpent for alle.

https://www.nki.no/velg-ditt-studium/avhengighet-og-misbruk

Kildehenvisninger finner man i kompendiet til ANTA-kurset: Nilsen, Rita, Gangdal, Jon (2017) Veien fram går først tilbake, Oslo: https://anta.blog/salg-av-boker-og-annet/

ANTA-kursene arrangeres:

IOGT Norge og deres Sammen Sentre: http://iogt.no/om-oss/hva-gjoer-iogt         

Havang brukerstyrt senter, Lillehammer: https://havang.org/

jul igjen

Skaugumtre-2

Det er mørkt, kaldt, vått og nitrist ute. Høsten har satt seg. I bilen er det en lun og koselig atmosfære. Jeg høre på julesanger fra juli jeg, sa sjåføren og lo. Ja vi har alle vårt sa jeg og nynnet med. Brått blir spilleren slått av med kommentaren: Men ikke alle er like glad i det som meg

I går på toget var det en som sa med nokså høy og amper stemme: Jeg tror jeg skal søke politisk asyl til Saudia eller noe sånt så jeg kan slippe dette julestresset med «dingelbell», gavepes, skjeve grantrær med pynt på halvtolv , fyll og faenskap.

Noen skinner opp som en sol og bevrer av lengsel etter juledagene. De ser frem til å møte familiemedlemmer de ikke har sett på lenge. Ser frem til å holde tradisjonene ved like og pynte med julepynt som har fulgt familien i generasjoner. Maten, samtalene og historien de deler binder dem sammen og gir trygghet og ro i kropp og sinn.

Hos andre kan alt som gir fornemmelse av jul  drepe all livslystgnist som måtte finnes i dem. Minner som sitter i kroppen fyres opp så snart de tenker på juletider. Lukten og lyden av jul aktiviserer frykten som blir sittende som en jernklo i kropp og sinn. Den slipper ikke taket med snille menneskers velmenende  forsøk på å skape litt hyggelig julestemning med mat, musikk eller pakker. Av og til kan det bli verre fordi det minner om noe tapt.

I kveld snakket jeg med sjåføren som sa følgende: Jeg tenkte ikke over at dere satt i bilen og ikke hadde de samme opplevelser som meg. Blikket som møtte meg i bakspeilet fortalte det med et tydelige språk. Der kunne jeg se både smerte, sinne og sorg.

Årene som har gått i arbeid med folk som sliter med psykiatri , rus og kriminalitet, har gitt meg innsikt i mange skjebner og julefeiringer. Ikke bare julefeiringer, men alle høytider, helger og andre dagers markeringer.   År inn og år ut, har de levd under forhold de fleste av oss ikke har fantasi til å se for oss.

I år , som i alle andre år , skal jeg være tilgjengelig på epost, facetime, skype  og sosiale medier for dem som ønsker  å snakke med meg.  Det er av og til nok å vite at du kan kontakte noen som ikke vil annet enn å være en man kan kontakte når man trenger det.

Sender en stor takk til sjåføren som var lydhør med hele sitt sanseapparat. Din observasjon var helt korrekt! Den som ser nøye vil finne en engel hvor enn man er i livet og i dag har jeg truffet på flere – du er en av dem!

 

 

 

Det handler ikke om å få rett

Roser i fangenskap og frihetDet er stille i rommet, usikre blikk møtes i noen korte sekund. Hva som farer igjennom hodene til den enkelte av de knappe 20 personene som har møtt frem, vet jeg ikke. Jeg tenker i alle fall:

Jeg håper de får noen flere svar på spørsmålene de har knyttet til  egne handlinger enn dem de hadde før de kom. 

Det er en god spredning på alder. Det skiller 40 år fra den yngste til den eldste. Alder er bare tall i denne sammenheng for følelsene – vårt varslingsapparat – har ingen alder.

Jeg vet at de alle har mange hendelser fra sin historie de ikke klarer helt å romme. Både av hva de selv har vært utsatt for og hva de har utført mot seg selv og andre. 

At kunnskap utgjør en forskjell har jeg erfart og den kommende uke vet jeg at den vil gi grunnlaget for noe nytt for de fremmøtte. I alle fall for dem som ser innover  og fremover.

Hva andre mener er rett eller feil spiller ingen rolle. Det handler om hva en selv har opplevd og forstått og til sist hva en selv gjør for å få til en endring. 

Det er alltid godt å komme frem til fredagen og kunne få se øyner som skinner. Se at deltagerene  har tint opp og vil gå ut i lyset og møte en ny og levende hverdag.

Tusen takk til alle dere som viser meg tillit ved at dere deler så raust av dere selv. Erfaringene deres kommer veldig mange til gode! Delt sorg er halvert smerte – delt glede er dobbelt lykke!

Nytt ANTA-kurs i Sandefjord i regi av IOGT: ta kontakt: eline.troen@iogt.no

 

 

 

 

Ikke det tenkte, men det gjorte

Hjem for voksne

Jævelungen ingen orket…Propell som ingen fant der det ble forventet å finne den…Så her, så der, men sjeldent der den skulle være…Var på skolen når det passet, stakk av så fort anledningen bød seg…Slosskamper, røvertokter, lureri og rusmisbruk ble tidlig en del av en vanlig hverdag…

Ja hva kan det komme av?

Noen kommer fra et hjem for de voksne. Krangel og bråk fra morgen til kveld. De vonde ordene og/eller slagene som hjemmet var fylt av  hadde ikke er barn mulighet til å forstå rekkevidden av. At mange av ordene og handlingene som ble hørt og sett var trusler kun en voksen kunne handtere. Når de voksne roet seg og trøstet hverandre var det ingen som så den lille. Frykten den satt igjen med,  som fulgte med i kropp og sinn døgnet rundt, var det ingen som tok hensyn til.

Utenforstående så inn og  tenkte: Stakkars liten, men vi kan ikke blande oss inn og snudde ryggen til og gikk si vei.

Mange jeg møter i dag har alltid har følt seg uønsket. Mange er mine LIKE. I dag kan vi forstå at vi var både ønsket og elsket, men handlingene den gang fortalte oss noe annet. Vi forsto ikke hva de voksne kunne tenke, kun  hva de gjorde. Sårene vi bærer på  har som regel for mange av oss grodd, men sårbarheten er høyst levende.  Handlinger som minner oss på en tid hvor vi slet for å slippe å kjenne på klumpen i magen og frykten for at noe skulle gå galt der hjemme kan vekkes raskt. En hver opplevelse av trussel på viktige områder for oss kan raskt utløse følelser og handlinger vi ikke  kan kontrollere.

Døm ikke et barn utifra det du ser – still spørsmål om hva som kan være årsaken til at det handler som det gjør !

 

 

 

 

Selvom det er høst er det ikke for sent for livet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er mange stormer som raser både i og utenfor meg selv for tiden. Høsten kommer som kjent med alt fra den milde fønvind til andre med orkan styrke og mye nedbør. For meg er disse behagelige og forfriskende. De tanke- og følelsesstormer som raser inne i meg kan være vonde og svært tappende. Da er det godt å vite at det er en tid for alt og ved å ha gode tillitspersoner som jeg kan ha oppbyggelige samtaler med så vil jeg få oppleve en ny vår. En tid med  ny og økt energi og livsglede.

Uka som har gått har vært en svært lærerik uke på mange plan i mitt liv. Men det beste har vært at jeg har kunne videreføre en av mine viktigste erfaringer:  Så lenge det er LIV er ingenting for sent. 

Det er nok noe det kan være for sent å starte opp med , som for eksempel om man skal ha en yrkeskarriere eller bli småbarnsforeldre, men det er aldri for sent å få nyte livet på livets premisser. Dager kan være  fylt med alt fra glede til sorg, nærhet og avstand, kjærlighet og likegyldighet, varme og kulde. Men så lenge vi som har rusa oss store deler av tenårne og voksenlivet  har et klart hode og gode, sunne  støttespillere, så kan vi klare å handtere disse følelsesstormene uten å handle destruktivt. En dag av gangen. 

Høsten kommer ikke bare med stormene sine og løfte om en ny vår, den bringer også bud om at noe er over og derfor en del sorg. Før den nye livsgleden kan spire så er det en vinter hvor alt ligger i dvale. Det er ingenting som skjer og hvor vi får tid til refleksjon og tanker. En tilstand som for mange av oss er svært smertefull. Men jeg vet at  for hver dag vi opplever mestring vil vi styrkes så vi kan skape oss den hverdagen og det livet vi ønsker for våre og oss selv. Jo mer kunnskap og egenerfaring vi tilegner oss  vil vi på sikt kunne stå oppreist uansett hva vi utsettes for som ikke dreper oss. Ikke mist vil vi evne å oppleve naturens skjønnhet. Få oppleve og kjenne på årstidenes  soloppgang selvom vi  er i livets høst

Dette er like mye en trøstens ord til meg selv som det er for mange andre jeg har vært i kontakt med denne uka. Noen  har mistet sine omsorgspersoner og skal se tilbake og minnes det som har vært fra sin barndom og frem til i dag, andre skal se tilbake på tapte muligheter på grunn av det livet de har av ulik grunn har levd. Jeg skal jobbe med mine tap som smerter fremdeles. For hver dag som går kjenner jeg glede ved livet igjen og jeg ønsker nå å  delta fult og helt med hele meg. Den kalde vinterstemningen er i ferd med å smelte og et nytt liv er på gang. Tusen takk til alle dere som gjorde at jeg overlevde sprengkulda

Til alle dere som jeg var sammen med i Haugesund denne uka: Bruk meg igjennom deres kalde vinternatt

 

 

 

 

 

En blå time

Den blå time

En tung rusmisbruker nikker  og kommer mot  meg. Jeg kjenner han ikke igjen. Det kan det være mange grunner til at han virker ukjent: Vekt, klær, hår og stemmen. Nå er han rusa,  antagelig så jeg han nykter sist.

Hei Rita så godt å se deg! Vettø, jeg klarte ikke være ærlig og røyk utpå igjen. Hælvete heller! Du sa det jo ti’ meg: Du skal  alltid skal leve med deg og derfor må du snakke sant. Løyna vil alltid følge deg. Husker det vettø…! Fint å se at du fremdeles er nykter og at øya dine skinner. Ser du noe til den gamle gjengen? H’akke tid til å snakke mer med deg, sees om et kvarthundre år. Løgna har bare ramme meg denne gangen Rita, så det gjø’kke no’

Jeg satt meg ned på Espresso house og tok med en Chai latte på soya og forsøkte å huske hvor jeg hadde sett han. Det var noe i stemmen som var kjent, men jeg klarte ikke å plassere han. Tenkte også på hva han husket fra vårt møte om løgn. Nå er jo ikke det mine ord, men det var en som sa følgende til meg på et av mine første AA-møter: Det eneste menneske du alltid må leve med er deg selv, derfor er det best at du forholder deg til sannheten. Løgnen vil alltid forfølge deg og den vil spise deg opp innvending til slutt…

Dette utsagnet har jeg tatt vare på fordi jeg vet hvilken indre uro løgnen kan gi. En uro som aldri stilner før du får gjort opp der du vet løgnen har rammet noen uskyldige. Og er det noe de fleste aktive alkohol- og rusmisbrukere gjør så er det å lyve, såre og krenke mennesker som ikke har gjort oss noe – annet enn godt.

Så langt i mitt rusfrie liv har jeg holdt meg til sannheten og det gir meg en frihet til å se hvem jeg enn møter i øynene. I disse dager så har jeg ved noen anledninger fått høre mye løgn og hvor løgnen kun har hatt ett formål: Ramme hardt et menneske som alt ligger nede. Disse menneskene vet jo at de farer med løyn og jeg lurer på hvilken sjelefred de kan ha?

Mannen jeg møtte sa han ikke hadde ramma noen andre enn seg selv denne gangen. På mange måter tror jeg på han 100% fordi alt ved han er ærlig. Livet han lever er synlig og vi kan SELV velge hvilken kontakt vi skal ha med han. Verre er det med dem som har en konstruert fasade som er ment til å føre et medmenneske bak lyset. Husker jeg sa til en megler for noen år siden som forsøkte å snyte mannen min og meg: Er det noe jeg er glad for så er det at jeg arbeider daglig med ærlige kjeltringer bak lås og slå eller på institusjon  og ikke sånne som deg.

Dette ble min mimring i den Blå time på Espresso House på Oslo S denne ettermiddagen.

VOLD

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I går hadde jeg en fin samtale. VOLD. Ja hva er vold?

Enkelt forklart: Når man tvinges til å gjøre noe du ikke vil eller står for, utsettes du for vold.

For en tid siden ringte en som har gått på Relasjonskurset jeg har hatt den glede av å holde for en del som både er voldsutøvere og voldsofre og spurte om følgende:

Er det noen mulighet for at du kan holde Relasjonskurs på krisesentret for voldsutsatte kvinner?

Svar: Ja det kan jeg, men jeg kan også holde kurs for voldsutsatte menn!

I dag og i morgen skal jeg jobbe med fagdagen jeg skal holde for Havang brukerstyrt senter i Lillehammer for PÅRØRENDE…også en gruppe, både barn, unge voksne og eldre, som utsettes for mye vold i mange former på daglig basis.

Ønsker alle en fin uke og håper jeg ser noen av dere i Lillehammer

Når nok er nok kan selvmord bli en løsning

Engler i kamp for en eksistensI tøffe tider kan det være vanskelig å forstå hva som er vitsen med livet. Det kan være mange årsaker til at man kan føle at livet er tungt, vondt og vanskelig. Det kan være økonomiske problemer, familiære vansker, en kan være mobbet på arenaer man føler er viktig for en eller at man ser på seg selv som totalt mislykket.

Er man så uheldig at det eneste man har er personer som forsterker de nevnte opplevelser,  er det ikke rart at man føler at livet ikke er verd å leve. For mange av oss som kommer skjevt ut i livet og som ikke har en opplevelse av å være elsket og inkludert, blir det også umulig å finne en motivasjon til å kjempe for en videre eksistens når mørket setter seg fast i sinnet.

I gjennom flere år har jeg fått være tilskuer til en verden få har innsikt i. Det som virker skremmende for folk flest er peanøtter i forhold til det jeg har opplevd som det mest faretruende. Rammes man av mennesker med dårlig selvinnsikt, mangel på ekte ydmykhet og historieløshet koblet på bitterhet, er man i store problemer om man sliter med nedsatt psykisk helse. Og slike mennesker er det mange av i vårt samfunn – også der man minst venter å finne dem.

Alle har sin historie og ingen ting er så tilfeldig som det til tider ser ut til. Det jeg har sett er hvordan de svakest utrustede tar til takke med den oppmerksomhet de får. En oppmerksomhet som kun er ment til å gavne den som gir den. Om det er i det politiske landskap eller i en fengselsavdeling. Mekanismene til utnytterne er de samme: Splitt og hersk – inkluder og ekskluder

I en periode av livet hadde jeg en del mennesker tett på meg som drev et slikt spill. Det var store summer, mye eiendom og makt det handlet om. Tre av disse tok sitt eget liv til slutt. Men det som skjedde før dette rammet mange familier. Jeg var gudskjelov ung og allerede tungt ute i rusmisbruket så følelsesmessig ble jeg ikke berørt på samme måte som dem som hadde større forpliktelser. To av de som tok sitt eget liv var i samme familie og den tredje var en nyetablert investor. Felles for dem var at de var små og ville bli større på raskest mulig måte og kom i hendene på et utenlandsk firma som på papiret så seriøse ut.

Når noe går galt og man får det vondt og ikke har mennesker man kan snakke med som vil hjelpe deg til å se hele bildet, ja da blir livet et vanskelig sted å være. Følelsene har ingen alder, de slår hardt inn når man opplever at livet står i fare. Og når forsvaret opplever at man er alene i verden er responsen at selve livet er truet på en eller annen måte. Denne følelsen kan være overveldende og bli til en mørk flekk i ”øye”. En slik mørk flekk kan drive et menneske i mange retninger – alt fra kamp mot alt og alle for å bevise at man er verd noe og til å tro at verden er mest tjent med at du forsvinner og dermed begår selvmord.

I går var det den internasjonale markeringen for overdoseofre. Og mine tanker går til alle dem som fikk denne utgangen av sitt liv. Dessverre så vet jeg at noen av disse overdosene har vært rene selvmord. Det var slitene sjeler som ikke har orket å kjempe for en plass i sitt samfunn og miljø. Mennesker som har opplevd krenkelser og svik i hele sitt liv og som av den grunn ikke har hatt ett eneste menneske de har følt de kunne vende se til når den sjelelige smerte holdt på å spise dem opp.

 

Om jeg skal be en bønn til Gud så må det bli:

Kjære Gud hjelp oss mennesker til å snakke sammen til et felles beste!