Uka’s refleksjon: De farligste

I tillegg til at innsatte og ansatte ved Ilas gartneri har feiret Petters 80 årsdag har vi hatt vår ukentlig Veivalg-gruppe i kapellet til Ila fengsel og forvaringsanstalt. Det er et mektig rom å få lov å jobbe i og det har en helt spesiell historie. Veivalget er ANTA-programmets tilbud til innsatte. Siden det ikke er mer enn 5 uker siden jeg holdt et ukes kurs i ANTA for 7 innsatte, har de ikke kommet lengre enn oppgave 3. Hvem er du? Siden jeg har drevet Veivalget fra 2001 er jeg alltid spent på å høre svarene til den straffedømte. Det ene spørsmålet i denne oppgaven er hvem er farlig, et annet er hvem bør aldri slippe ut igjen. Et tredje spørsmål er om de opplever seg selv som uskyldig dømt.  

Som sagt så har jeg drevet denne gruppa for straffedømte siden 2001. Ikke i fengsel, men for dem som var på samfunnsstraff. I fengsel har jeg drevet Veivalget siden 2007 og har derfor fått høre mange ulike svar. De fleste sier at pedofile er farlige og aldri burde slippe ut igjen, men noen mener at fundamentalister og veldig psykisk ustabile burde bli holdt unna samfunnet på livstid. Breivik og fanatiske islamister er gjerne dem som nevnes.

Nå er det første gangen jeg har holdt kurs for 7 forvaringsdømte samtidig og har heller aldri holdt Veivalget for andre enn de som sitter på ordinære dommer og hvor det kanskje har vært en forvaringsdømt i gruppa.  Det som har slått meg på Ila er den roen som er der. Hverken den straffedømte og ansatte har det stresset over seg som jeg har opplevd i andre fengsel. Spesielt der hvor det er mange som sitter i varetekt. En annen ting som også er merkbart er hvor seriøst alle jobber med oppgavene sine. Ikke noe slurv der i gården. Det handler kanskje om at de vet de skal sitte lenge og at de har søkt seg til gruppa fordi deres ønske om endring er oppriktig.

Gutta i denne gjengen var enige om en ting og det var at alle som satt i fengsel fortjente det. Vi fikk vite at det kun var mellom 1-3% som var uskyldig dømt i Norge så det var ikke noe å snakke om, mente de. I allefall ikke i denne gruppa. Spørsmålene virker enkle å svare på, men det kreves mye kunnskap for den som leder en slik gruppe. Først av alt må lederne vite hvor programmet vil med oppgavene. Her er målet selvinnsikt og ansvarliggjøring så den straffedømte kan unngå å utføre de kriminelle handlingene igjen. Derfor skjer det mye fra det skrevene svaret og igjennom den muntlige delingen av oppgaven. Her stiller både de andre deltagerne og gruppelederne tilleggsspørsmål. De mest direkte spørsmålene stilles av de andre straffedømte.

Jeg skal ikke gå inn på svarene disse ga denne uken, men det var et av svarene som har fått meg til å reflektere. En av gutta sa at de aller farligste menneskene på jord var intrigemakere, de kalkulerende og beregnende. De som bevisst løy for å skade andre. De kunne ødelegge alt fra langvarige vennskap, familierelasjoner og livsavgjørende muligheter med kjeften sin.

REFLEKSJON. Som sagt skal jeg ikke gå inn på bakgrunnen for at denne unge personen sa akkurat dette, men det ligger alltid noe bak svarene og det forteller mye om den som svarer.  Jeg har aldri hørt at noen har sagt akkurat dette tidligere, men jeg har jo selv kjent konsekvensene av slike mennesker farlige tunge på kropp og sjel. Det å bli manipulert og lurt av noen man stoler på, som man har gått i krigen for, er tøft. Spesielt der man også har valgt side og hvor det viser seg at grunnlaget for valget har vært basert på løgn. Smerten forsterkes selvfølgelig der hvor man opplever å miste både seg selv og det som gjør livet verd å leve.

Har man vært utsatt for mobbing og krenkelser fra tidlig barndom så forsterkes jo effekten av slik ondskap seg. Det er ikke selve handlingen som leder til tap av fellesskap, venner og trygghet som skaper de største problemene, men følelsene av å være utstøtt, uønsket, utnyttet og først bak lyset, som smerter langt inn i sjela. For noen kan jo dette lede til både tilbakefall til rusmisbruk, innleggelse i psykiatrien, selvmord eller drap.

Som en annen i gruppa kommenterte ved delingen: «Det jævligste er jo at det er jo dem som er «nobody» – som ikke klarer å produsere noe sjæl som er de farligste og største jævla. De er så misslykka på alt at selv en liten drittunge ville vært flau. Det eneste sånne kan er å spille på sympati, smiske, grine eller slå seg til ting».

Ja! jeg helt enig i siste taler – det er disse som er de farligste menneskene, de tar ikke livet av noen, bare livet i livet til uskyldige og lovlydige mennesker som ikke vil gjøre en flue fortred. Disse er det flest av og de går ute i det fri

Uka’s refleksjon: Ensomhet

I helvete finnes ikke solidaritet bare en fryktelig ensomhet.  Den flyktige, forføreriske og  øyeblikkets  smertelindrende skjønnhet som finnes der leder vår oppmerksomhet bort fra alt som kan gi oss et glimt av en himmel som gjør livet godt å leve.

Juli 2019 og jeg sitter her og kjenner på en sinnssyk glede over livet mitt. Jeg har overhørt at enkelte som kjenner min historie tror at dette er noe jeg bare sier fordi jeg ønsker å fremstå som vellykket. Jeg benekter aldri at det er noen sår som tidvis rives opp og som verker og blør noe voldsomt, men nå jeg har fått mer perspektiv og kan raskere sette ord på hvor sårets smerte stammer fra, og tillater både sjel og kropp få gråte fritt så lenge det kreves.  

De daglig samtaler jeg har med mine Like er viktig for meg. Disse gir meg et blikk inn i min egen fortid. Alt fra hendelser som skjedde før rusen tok tak i meg, livet med alkohol, narkotika og fanatisk religion, og til begynnelsen på det rusfrie livet. Det å stå i følelsene av alle de store tapene et slikt liv gir og den personlig indre og ytre opprydning, og den ensomhet som følger en slik livsreise, har vært livgivende for meg. Det er igjennom et slikt arbeid jeg også kan kjenne friheten og den enorme gleden jeg har i små øyeblikk. En følelse ingen kjemisk fremstilt rus kan gi.

Denne uka har jeg blitt kontaktet av mange – på telefon, mail og messenger. Ensomhet av ulike årsaker har vært tema. Ensomheten blir veldig tydelig når de få holdepunktene man innehar i hverdagen forsvinner og ikke har alternativer. Noen steder stenges helt og hos andre kan man miste kontakten med de få tillitspersonene man har pga ferieavvikling.  

Mine innringere skal enten bli sittende helt alene inntil Norge åpner igjen eller være sammen med familie og bekjente de føler seg fremmed for. Følelser som blir forstørrelsesglasset på selve årsaken til fraværet fra eget liv og hvor det begynte. Alt fra overgrep til andre former omsorgssvikt. Som ofte har gått i generasjoner

Venn vs nettverk

For mange av oss som har levd lenge i rusens rike, har stort sett hatt felleskap med våre like. Satt på spissen så handler dette fellesskapet som oftest kun om å få tak i noe som kan lette en indre udefinerte plage. Dernest så blir det å få tiden til å gå på en mest mulig smertefri måte frem til vi skal ta vårt siste åndedrag. Noen av oss kaller dette venner, men sannheten er vel at det er mer som et nettverk å regne. Et fellesskap hvor vi kun møtes for å tilfredstille egne behov. Hvem kan skaffe meg noe å innta…. Hvem kan jeg sitte med inntil noe bedre dukker opp… Hvem kan jeg gjemme meg bak for å skjule min egenforståtte identitet og heve den sosiale status…. Hvordan kan jeg slippe de verste konsekvenser for livet jeg lever…. osv. osv. Kan vi ikke bruke noen eller brukes til noe er vi alene

Frivillighet vs ubevisst

For mange av oss startet destruktiviteten allerede tidlig barne- og ungdomsår. Vi etablerte en vennekrets i et miljø vi kjente oss komfortable. Sammen med mennesker som oss selv som hverken hadde sunne grenser for oss selv eller for mennesker rundt oss. Utryggheten vi selv følte overførte vi til de andre som var nær oss.  Vi kom og gikk ut av ens liv, lånte, stjal og bedro uten tanke for den andres følelse når egen smerte var på topp. Vi alle levde på mange måter som levende døde i et helvete. Dette ga også grobunnen for å flykte fra alt og alle. Spesielt fra livets ansvaret vi hverken hadde ferdigheter eller ressurser til å ta

Refleksjon

Mangt og meget kan oppleves urettferdig, men å bli passiv av slike følelser bringer ingen noe steds hen. I årene fra 1996 – 2018 har det vært flere nye begynnelser. Begynnelser på godt, men noen har også vært svært smertefulle. Til tider verre enn noen jeg opplevde i mine første år som rusfri. Det har vært opplevelser jeg trodde man bare kunne oppleve i miljøer som tilhører et aktivt rusmiljø.

Juli 2019. Med en mann som har vist seg å stå støtt når jeg vakler, familiemedlemmer som er der selv om jeg føler verden går under, venner jeg får være sammen med og oppleve  gode pauser fra travle hverdager , gode kollegaer i IOGT som jeg arbeider i takt med mot et mål om å gi mange HÅP, gjør livet til et godt sted å være. Ikke problemfritt, men uten alkohol, narkotika og medikamenter er jeg i stand til å løse de utfordringer livet har å by på.

For å slippe følelsen av ensomhet handler det ikke om å ha en masse mennesker som skal underholde meg på en eller annen måte, men å oppsøke steder som kan gi meg gode opplevelser – med eller uten andre mennesker. Et glimt av Gud kaller sjelesørgeren min det.

I går fikk Reidun og jeg oppleve noe stort sammen som vi begge skal leve lenge på. Gode samtaler, fint foredrag om den sterke kvinnen Åsta Holth og avsluttet kvelden med konsert med blant annet Mari Boine og 2 av hennes fantastiske musikere. Vi var også så heldige at vi fikk en fin samtale med henne og hennes venninne etterpå. Under konserten sa Mari noe jeg selv har tenkt en del på og som jeg synes dekker det jeg har skrevet i denne Uka’s refleksjon:«Det vi gjør mot Moder jord gjør vi mot oss selv» Ja slik vi behandler naturen vil den behandle oss.

Vi er natur og slik vi behandler oss selv må hver og en av oss svare for. Samtalen om bla. ensomhet kan derfor ikke være om ting er rettferdig eller ei – den må også gå ut på: Hva er MITT problem og hvordan kan JEG være sjefen for å få løst det (sammen med de som har ressurser til å hjelpe meg)…

Reidun Birgitte Skjønberg Hansen, Mari Boine og meg

Uka’s refleksjon: Vil du virkelig vite ?

Hallå-på-dei  Rita, – long time no see!  Hva jobber du egentlig med for tiden?

  • Jeg jobber for IOGT i Norge – en ruspolitisk organisasjon som arbeider med forebygging.

Er det sånn moralistisk organisasjon som skal få oss til å drikke mindre med at dere øker alkoholprisene og nekter oss å kjøpe taxfreevarer og putter hasjrøykere i fengsel?

  • For enkelte kan det nok oppleves sånn, men det er nok litt mer sammensatt enn som så

Hm…! Hva mener du?

  • Vil du virkelig vite det?

Ja det vil jeg!

Les uka’s refleksjon da…Nå skal jeg på jobb og snakke for ca 80 ungdom og unge voksne i rusbehandling. Noen av disse har sikkert opplevd noe av det mine arbeidsoppgaver har som mål: Forebygging av tilbakefall til alkohol – og rusmiddelmisbruk. Flere av disse unge har nok ikke bare opplevd følelsene deres egne tilbakefall har gitt dem, men også frykten og smerten som følger når deres omsorgspersoners har hatt et. Kanskje livet de lever nå rett og slett er en konsekvens av andres alkohol og rusmisbruk?  

Smerten til en nynykter mor

Et lite bakteppe for mitt arbeid. Jeg begynner med å dele et utdrag fra en historie som jeg fikk lov til å refere:

God morgen til alle der ute. Sitter her og lar tankene få vandre og det jeg stadig fastner i er tanker rundt mine barn og min rolle som mor. Jeg er selv barn av en rusmisbruker så jeg vet dessverre så altfor godt hva det gjør med et barnesinn. Men jeg er også mor og dessverre en rusmisbruker også (…)

Mine 2 sønner sa at dem ikke ønsket kontakt på noe vis så lenge jeg var i aktiv rus (…)

Min yngste sønn ble tatt fra meg i 2012 og da rakna alt egentlig. Jeg gikk rett inn i en  4-årig massiv sprekk(…)

Min yngste sønn bodde i fosterhjem i samme bygd. Så vi møttes på butikken på kafeen eller i gatene og det å se han men aldri kunne gå bort å bare klemme han er vel noe av det tøffeste jeg har opplevd. Alt inni meg skrek etter å bare ha han i armene mine (…)

Da jeg ble nykter igjen kom jo savnet så ufattelig klart og nært og jeg savnet å være mor. Se mine barns oppturer og nedturer (…)

Jeg ba om tilgivelse og en sjanse til å reparere. Den fikk jeg (…)

Nå har vi mye kontakt og til helgen er det første helgesamvær. Vi får ha en hel helg på ca 5 år. Fra fredag til søndag. Fy fader som jeg har venta på dette. Men da kommer alle demonene frem. Redselen for å skuffe for å gi han håp og deretter gå på trynet igjen og la han stå att alene.

Jeg føler også på usikkerhet. Hvem er denne lille mannen. Hvilken musikk liker han. Hva liker han å spise osv. Alt dette som før var en viten jeg hadde fordi jeg var hans mamma den er borte og nå må vi bli kjent på nytt. Jeg er kjemperedd. Sikkert noen som kjenner seg igjen i dette, men da vil jeg si. Ikke gi opp (…)

Les hele innlegget: Trykk her ( Tusen takk kjære Lill Chatarina Schee‎ ønsker dere lykke til i helga)

Enslig mor med karriere

Kvinnen det snakkes om her har funnet tilbake til det livet hun levde før fasadelivet med sin eks-mann. Kvinnen ringte meg opp etter ferien for det var der det smalt skikkelig og hun måtte gjøre noe med hele sin livssituasjon. Hun fikk hjelp til å bearbeide sin sorg og orientert seg på nytt. Alkoholbruken hennes stoppet henne i å følge opp barna, men dette løste seg da vinflaska ble korket. Barna, som nå er i midten av 20-årene, har det som unge mennesker flest med utdanning, jobb og venner:

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre? Min mann har reist fra oss for en yngre kvinne. Nå er jeg alene med mine barn mens han lever det søte liv med på restauranter, nattklubber og langweekends i en av Europas storbyer. Det livet vi levde før skilsmissen (…)

Nå blir det jobb og pappvin om kveldene som drikkes av kaffekopper (…)

Ungene får mat, klær og en seng, mer makter jeg ikke. Stiller opp på noen av aktivitetene deres, men det er jo noe hver uke (…)

Som toppleder strekker rett og slett ikke tiden til. Det eneste jeg ser frem til nå er sommerferie for da reiser vi ned til storfamilien og koser oss i mange uker. Der har vi god mat med noe godt i glassene, barna leker med fettere og kusiner og de passer seg selv (…)    

Smerten for barn, far og mor

Mannen som her deler sin historie er ikke lengre blant oss. Han fikk noen rusfrie år før han døde  – som rusfri. Det var kreft som tok han og jeg bruker historien han delte med meg i et fengsel fremdeles når det passer:

De lot oss få være foreldre i 13 år. Alle barna våre er ødelagt og moren er død (…)

Alle gutta mine sitter i fengsel og det er min skyld. Dattra mi er for øyeblikket i psykiatrien. Ja og som du ser sitter jeg her og her skal jeg bli leeeeenge (…)

Både jeg og kona har jo gått igjennom det samme unga våre gjør nå. Helt for jævlig! Kona blei til å med solgt av faren sin for ei dose Heroin (…) Mora mi drakk seg ihjel – jeg veit ikke hvem faren min er. Horekunde kanskje?

Bruk historien min Rita om du trenger den til noe. Du kan nå inn der hvor ingen andre orker å gå (…)

Refleksjon: Det kan av og til oppleves som at mange bruker ord i hytt og pine uten helt å ha noe innhold i dem.  Det er jo ikke helt rett. Vi alle har bilder i hode som gir ordene vi bruker mening. Denne meningen er igjen knyttet til vår egen innsikt og forståelse.  Min forståelse knyttet til ordet alkohol- og rusforebygging er altså knyttet til et HÅP om at jobben vi gjør i IOGT – på ulik måte – skal forebygge den smerten som ligger/lå i livene til dem du leser over.

Bevisstgjøringen gjennom våre kampanjer Hvit jul og Fyll ferien har som mål å  gjøre noe med de voksnes holdninger til alkoholinntak på  barn og unges arenaer.  Foreldreprogram som Sterk & Klar og Intro bidrar til at tenårsforeldre med og uten minoritetsbakgrunn lærer blant annet noe om de rusutfordringene deres tenåringsbarn blir eksponert for. Aktivitetene i Enestående familier, Møteplassen og Kafé Klar skaper gode alkohol- og rusfrie arenaer hvor barn og unge, med og uten foreldre og jevngamle, får gode opplevelser sammen i trygge omgivelser. Sammensentrene og ANTA-programmet gir mennesker som sliter på grunn av eget eller andres alkohol og rusmiddelmisbruk, i og utenfor fengsel, støtte og kunnskap på veien mot et meningsfylt liv uten alkohol og annet rusmiddelmisbruk.

Alt dette, pluss vårt globale bistandsarbeid og nasjonalt politisk arbeid for å redusere helse- og sosiale problemer knyttet til alkohol og rusmiddelbruk, sist, men ikke minst det arbeidet vi gjør i solidaritet med mennesker som allerede har problemer, ligger i et politisk forebyggende arbeide. Altså er det forebyggende arbeid jeg er med på i sammen med mine medarbeidere – ansatte og frivillige – nok knyttet til noe langt mer enn økte priser på polvarer, fjerning av taxfreeordningen eller å hindre at flere rusmidler skal selges fritt.

Les mer om IOGT: Trykk her

Uka’s refleksjon: To ører og forståelse er hva jeg kan tilby

(Denne delingen er noe anonymisert med tillatelse av han som delte historien – ADVARER mot sterke inntrykk)

Det begynner å bli en stund siden jeg traff han sist. Han sitter rett innenfor døra, full kontroll over rommet og hilser på alle som kommer inn med et smil og sorgfylt blikk. Til meg sa han: Denne uka har jeg både grudd og gledd meg til. Denne gangen nådde smilet helt opp til øynene.  Jørn avsluttet et ANTA-kurs sist fredag så flere av dem som deltok på dette fordypningskursert hadde jeg aldri møtt, men de visste at jeg også har gått mine skritt i dritten, så jeg opplevde ingen hverken redde eller avstengte

Gruppa er stor – 20 stykker hadde meldt seg på og alle møtte. Det var samboerpar, familie; mor, far og barn og andre som ønsket mer kunnskap om seg selv. Noen hadde knapt et døgn rusfri mens andre hadde vært rusfrie i nært 30 år. Noen var i behandling, mens andre hadde fått fri fra jobben. Felles for alle var kunnskapshungeren.  Igjennom selve ANTA-kurset hadde de fått en bekreftelse på at det ikke var noe galt med dem, men at noe hadde gått galt et eller annet sted. – enten pga andres handlinger eller egen rusing – så håpet om at økt kunnskap skulle hjelpe var etablert. Allerede første dag utkrystalliserte det seg et tema som krevde litt tid så Jørn og jeg valgte å arrangere en åpen temakveld om vold. 40 personer møtte opp på under ett døgn.

Sannheten setter fri Onsdag kom og temaet vold hadde virkelig skapt engasjement i gruppa. De av deltagerne som hadde vært der hadde mye på hjerte. Mannen med smilet og det sorgfylte blikket ba om å få litt plass. Vi alle forsto at det var viktig og lot han derfor snakke ut.

  • Bygdas fantastiske fotballtrenere holder åpent hus for de viktige voksne og oss små gutter. Alt virket vel uskyldig for andre voksne som ikke var innviet i klubbens og husets hemmeligheter. Jeg var 3,5 år første gangen jeg var med. En fotballbane med et ordentlige fotballmål hvor barna kunne spille en ordentlig kamp. I et tilstøtende rom til dusjen skiftet alle guttene til sine fotballdrakter. Jeg var for liten til både å spille og  få en drakt som passet. Men jeg var ikke for liten til å misbrukes seksuelt av den voksne. Gleden jeg hadde kjent ved ankomst ble byttet ut med en skrekk jeg aldri har kjent maken til noen gang. Da de andre hadde spilt ferdig satt jeg stiv som en stokk og så at den voksne fulgte noen av guttene inn i dusjen. Latteren og smilene de hadde da de kom inn var som vasket bort når de kom ut igjen.
  • Da jeg endelig kom meg ut av huset løp jeg hjem så raskt jeg kunne hjem for å fortelle hva som hadde skjedd. Der var det også en vond stemning, mor hadde grått og far var hvit i ansiktet, og ingen så meg. Jeg løp ut igjen og tente på skogen. Der startet det hele og jeg fikk stemplet: Problemunge nummer 1. Ikke visste jeg den gang at far hadde fått beskjed om at han hadde uhelbredelig kreft, jeg trodde det hadde noe med meg å gjøre. Jeg var som en turbo natt og dag og som 12 åring fikk jeg mine første 2 mg. Rohypnol av legen slik at jeg skulle få sove og siden har jeg vært hekta på rus.

Når traumehjelpen traumatiserer Han flytter langt unna bygda så snart han kunne og har aldri vendt tilbake. Nært 40 år senere sitter han her og forteller om hvordan inngangen til rusmiddelmisbruket startet for han. Fire ti-år av hans liv hadde vært preget av hinsides rus, bostedsløshet med stemplet gjenganger i både fengsel og institusjoner. Han fortsetter historien med å fortelle at han ved ett av sine fengselsopphold ba om hjelp. Han ville fikse livet sitt fordi han ønsket å ta vare på sønnen sin når han ble løslatt. Det gikk ikke som planlagt.

Først av alt hadde han dårlig kjemi med psykologen. Han forsto aldri hvor psykologen ville og følte at psykologen så litt ned på han. Dessuten var han ikke noe å stole på fordi han ved et tilfelle hadde fått vite at han hadde hatt kontakt med fengsels jurist. En dag da han kom tilbake fra psykologen ble han bedt om å gå inn i kontrollrommet fordi han skulle sjekkes. To aspiranter sto i rommet med plasthansker på og klar til jobb. Han ble bedt om å ta av seg alle klærne og bøye seg fremover så de kunne undersøke kroppens hulrom. Samtalen han hadde hatt hos psykologen og fomlingen til aspirantene ble for mye for han så han klikka fullstendig. Hans to forsøk på å få overgrepsopplevelsen ut av hode hadde med andre ord bare bidratt til økt problemer for han.

Det er aldri for sent Over 50 år har gått fra hans møte med bygdas fotballtrener og først nå forteller han hvordan toppene i bygda hadde dekket hverandre. En av guttene hadde blitt sendt til spesialskole etter at han hadde forsøkt å ta det opp med faren sin. Faren der hadde også en sentral plass i lokalmiljøet. Sønnen til en av overgriperne hadde det også gått svært dårlig med – det samme med datterens hans.

Vår mann mente at alt fra lensmann til barne-og ungdomsarbeidere dekket over det som skjedde av overgrep i bygda og i dens fotballklubb. De  småbarna ble ofret og hadde måtte betale prisen med et liv i helvete. Det var ikke bare de nevnte som sto han nært som var blitt rammet, mange andre av nyere dato også kunne han meddele. Han visste om flere fra bygda og omegn som slet med alkohol- og narkotikamisbruk eller var psykiatriske pasienter. Etter denne delingen gikk han ut av rommet for å samle seg igjen.

Da han kom inn i rommet igjen sa han at han valgte å fortelle denne historien nå på bakgrunn av min åpenhet og alt jeg hadde delt med gruppa i denne runden og tidligere. Han visste at jeg ville tro på en som han. Han visste at jeg ville tro på at ingen ville stå opp for sånne som han og hans like når de mektige måtte velge side. «Vi kan ikke brukes til noe annet enn å være et avansert onaniobjekt for dem», sa han

Alle trenger alle noen Dessverre så vet jeg at det han sier er sant. Det er mange som velger å støtte løgner selv om løgnene rammer mange uskyldige mennesker. I mange tilfeller så er det ufattelig og uansett hvor mye vi prøver så vil vi aldri forstå hvorfor løyner får seire. Jeg har kommet frem til at dem som bærer løgnene til torgs første gang er de eneste som vet hvorfor. At de har sine gode grunner, ja det er helt sikkert. Det vil for slike alltid være noe alvorlig de ønsker å skjule. Alt fra alvorlige overgrep og straffbare handlinger til bare å være frykten for å tape ansikt.

Dere som satt i rommet vet hvor langt mobbing, oppkonstruerte sannheter og konspirasjonsteorier tok meg. Dette er noe jeg har arbeidet meg igjennom – sårene har nok grodd, men ikke sårbarheten. Samtidig så er jeg takknemlig for alle erfaringer jeg har hatt frem til i dag. Skulle selvfølgelig ønske at jeg var spart for noen, men i den jobben jeg har nå er de gull verd. Uten den spesielle erfaringen han sikter til hadde jeg nok ikke tenkt over hvor raskt du ofres når de med makt og myndighet vil skjule noe.

Refleksjon Jeg kan ikke være der for alle som trenger hjelp til ett eller annet, men jeg kan være der for dem som ber om det jeg har å tilby. Det er ingen fancy evidensbasert metode – jeg tilbyr kun to ører som lytter til deres side av den saken de har på hjerte, litt kunnskapsoverføring om det å være et menneske i utvikling, og igjennom samtalen vi har kan de forstå seg selv bedre. Veien mot endring må de selv finne, opprydningen etter eget eller andres rot må de også stå for. Rettferdig eller urettferdig.

Gudskjelov har min arbeidsgiver, IOGT Norge , mye som kan være støttende på veien. Ikke minst inviteres mennesker inn i et fellesskap hvor vi alle kan være med på å gjøre en forskjell i det samfunnet vi er en del av – uavhengig av bakgrunn.

Neste ukes oppgaver Kommende uke blir det enesamtaler med innsatte på Ila fengsel som deltok på ANTA-kurset jeg holdt tidligere denne måneden. Så skal jeg på en samling i Valdres for innlagt i Fossumkolletivet. Der skal jeg også møte barn som sliter av ulik grunn.

ps. det er fint at Tolga-saken nå løftes frem i lyset – håper flere uærlige saker samme lys på seg.

Uka’s refleksjon: Status quo

Liten og forskremt i en stor muskulær kropp. Mektig og myndig i en liten vever figur  

Bak alle maskene. Alle de tøffe og harde ord, ser jeg din sorg og lengsel. Din sorg over alt som var det det ble – din lengsel etter noe annet. Noe annet hverken du eller jeg kan sette ord på. Nå. Ikke ennå

Det du ser er bare kaos og håpløshet. Du kan ser rester av blod på hendene. Barnegråten synger fremdeles i dine ører. Du kjenner saltet av tårene i munnen fra de tårer ingen andre enn deg vet om

Daglig kjenner du effektene av slagene fra en svunnen barndom som var ment for noen andre. Alle de sårende ordene som ble uttalt mot dine nærmeste er nå vendt og blitt deg. Huggene du har på armene som skulle lindre smerten kan ikke telles. Ei heller dem du har i ditt hjerte. De ensomme vandringer du har tatt i dem mørkeste netter er ikke i nærheten av alle dine døgn du har hatt i ditt fangede sinn. Dine tause smertefulle skrik var det det ingen som hørte

Det eneste de gjorde var å holde meg i staus quo, sa du.  Jeg følger deg. Hvert ord du sier minner meg på hvert et skritt jeg selv har gått. Hver tåre jeg har felt som ingen har sett. De smertefulle kampene jeg har hatt mot mine indre demoner som hjemsøkte meg på de mørkeste stundene jeg hadde. Og det på høylys dag. Men det jeg kan si: Det kommer en tid. En tid da du kan se tilbake på vårt første møte og si: Det var den gang da…Nå er jeg her…Jeg nådde frem og inn til meg selv. Men jobben med å komme dit er din

Du i denne lille refleksjonen er et speilbilde av alle samtalene jeg har hatt den siste måneden i ANTA-kurs og samtaler på ulike arenaer jeg har vært. De kommer fra unge og gamle, kvinner og menn, pengesterke som lever i alt fra eide hus til fattige forfaringsdømte i en celle. Felles for alle oss – de og meg – som jeg nevner her er at vi har noen livserfaringer få kan tro er mulig. Det eneste jeg kan gi dem er et glimt inn i min reise. En reise som starter der de er nå og frem til hvor jeg er i dag, uten at min vei skal være noen fasit for dem. Håpet mitt er at det lille jeg kommer med  kan gjøre en liten forskjell mot de nye livsvalg de står ovenfor….

Uka’s refleksjon: En fanget innsatt

«Mitt navn er Rita Nilsen og jeg er 57 år, godt gift, en bonusdatter og barnebarn. Tidligere alkohol- og narkotikamisbruker + + +. Jeg har vært totalavholdende fra alle midler med ruspotensiale i 23 år. Det vi si at jeg ikke har brukt noe som kan gi en rusopplevelse som igjen innebærer alt fra rensa vinduspylervæske, Atarax allergimedisin, Cosylan hostesaft til økologisk dyrka Cannabis. Alkohol og andre narkotiske stoffer forstår dere selv ligger i dette med totalavhold.

ANTA-kurset er et kunnskapsbasert kurs. Kompendiet, Veien fram går først tilbake, bygger på forsknings- og erfaringsbasert kunnskap. Derfor liker vi som holder kurset å si at det er et Likepersonskurs. Altså vi som holder kurset har selv en tilsvarende erfaring som kursets deltagere.  Formålet til kurset er at dere skal økt forståelse for dynamikken i avhengighetssyndromet. En dynamikk som ofte er årsaken til at dere ikke klarer å stoppe å misbruke som gir en  go’følese. En steming som tar rotta på dere psykisk  fordi den alltid ledsages av dårlig samvittighet. Jeg trenger ikke gå dybden på hvorfor den dårlige samvittigheten kommer, dere kjenner jo selv til konsekvensene et hvert misbruk gir uansett om det er rusmidler, mat, sex, gambling, selvskading eller hva dere bruker for å få en endret indre stemning. Eller?

Aprops;  når jeg sier tar rotta på deg psykisk så gjelder selvfølgelig dette kun den som innerst inne vet at den ikke skulle inntatt eller gjort noe, men gjorde det likevel. I dette kurset blir dere tilsnakket som selvstendig tenkende kursdeltagere og ikke som en klient, pasient eller straffedømt. Har dere problemer med det så gå med en gang. Om dere har kommet hit for å få snakke om hvor urettferdig systemet er og at ansatte i ulike etater ikke forstår en dritt, ja da kan dere også gå. Jeg er her for å hjelpe den av dere som ønsker å forstå seg selv og få verktøy til å endre det de opplever skaper problemer for dem. Spørmål…»

Ja det slik eller noe i denne duren jeg åpner ett hvert ANTA-kurs. Denne uka var jeg i Ila fengsel og forvaringsanstalt og hadde kurs for 7 forvaringsdømte. Noen med fryktelig mange år bak seg i fengsel, mens andre ikke hadde kommet inn i soningsmodus engang. Altså ikke forsonet seg med at her skal jeg være i x-antall år og må gjøre det beste ut av det. Derfor fulgte jeg opp min intro med: «Jeg er ikke interessert i hva dere sitter for og synes det er best at jeg på dette stadiet slipper å vite så mye om dere. Det gir meg friheten til å si det jeg har på hjerte uten å måtte tenke på om noen av dere tenker at jeg sier som jeg gjør fordi jeg vet noe om dere.  Som dere vet har vi ikke fått vite hvem som kommer til dette kurset på forhånd. Noen av dere kjenner min assistent, Petter Lange igjennom flere år, men meg kjenner ingen. Petter og jeg har taushetsplikt. Dvs. vi har meldeplikt dersom dere deler om pågående kriminalitet og derfor ber vi dere om ikke å prate om dette. Jeg ber dere også om å ikke snakke om straffbare handlinger dere ikke er dømt for fordi det kan hende det ligger under min plikt for varsling. Dere har ikke taushetsplikt, men jeg oppfordrer til en moralsk taushetsplikt. Både av hensyn til deres medinnsatte og hva hensyn til meg om hva jeg deler av personlige erfaringer»

Dessverre så er det sånn at avhengighet og misbruk ikke har noe med intelligens å gjøre og det fikk jeg virkelig merke på dette kurset. En måtte gå ut fordi det ble krevende å sitte så lenge rolig og konsentrert, de andre 6 satt virkelig skjerpet og lydhøre med etterfølgende spørsmål. En i gruppa hadde litt mer enn gjennomsnitt kunnskap om kroppens anatomi og fysiologi, noe som utfordret meg selvfølgelig. Og hadde jeg ikke kunne svare på stående fot ville jeg ha fått et troverdighetsproblem. Dette ble med andre ord et svært spennende og krevede kurs. Ikke bare på bakgrunn av den teoretiske fremstillingen i foredragene, men også fordi jeg selv måtte ut med svært personlige erfaringer for å kunne sette det teoretiske inn i et levd liv. Noe som selvfølgelig ble utfordrende fordi kursdeltagerne fikk raskt tillit til meg og delte åpent om den fortvilelse de hadde rundt sin egen livssituasjon. Ikke at de satt i fengsel for det hadde de full forståelse for, men at livet hadde tatt den dreining det hadde.

Her jeg sitter gråter jeg over den sorg de uttrykker selvfølgelig, men aller mest fordi dem ikke har mulighet til å utrykke sine følelser fordi dem av ulike årsaker ikke har den retten til å gjøre det. De får beskjed om å skamme seg – det er hva de har retten til. Og den som forteller dem dette med den høyeste stemmen som overdøver alt er dem selv.

Vi som arbeider med mennesker som sitter fast i et misbruk må forstå hva de sliter med. Vi kan ikke bare si: Ikke gjør sånn eller slik mer for da går det deg godt…Så enkelt er det ikke. Mennesker som ikke får uttalt sin sorg fordi årsaken til sorgen er knyttet enn deres egne handlinger og skyldfølelse, blir stående fast. De vil ende opp med å måtte «flykte» igjen bort fra sin egen smerte. Legger vi ikke forholdene til rette slik at endring er mulig vil ingenting endres.

Hele uka har jeg som alltid holdt fokus på formålet med ANTA-kurset. Med andre ord har jeg lyttet til det hva den enkelte har uttrykt og forsøkt å forstå forløpet til det resultatet som endte opp i en celle i Ila landsfengsel. Igjennom dette har de fått nye spørsmål de selv aldri har stilt seg og det har krevd at de har tenke seg godt om før de svarte meg. Det å se at håpets lys tennes i øynene til dem som har mistet det har bidratt til at jeg har orket å jobbe med dette i 21 år. Det var ingen unntak  for noen av deltagerne i uka’s ANTA-kurset.  

Oppsummering:

Det viktigste for meg er å huske: Veiled ingen inn på en vei du selv ikke har gått – be ingen holde ut en smerte du selv ikke har kjent, for da krenker du dem. Jeg må lytte til hvordan de selv opplever sitt liv – det er den hele sannheten de har og det er den jeg skal møte.

Min rolle i de kommende sjeleomsorgssamtaler jeg skal ha med dem: Jeg skal være som en jordmor som skal legge forholdene til  rette for det livet som skal fødes og settes fri. Altså jeg skal være lydhør og peke i den retning der de kan finne den hjelp de selv ber om.

Primært arbeider jeg til daglig med sekundærforebygging men det er også et godt primærforebyggende tiltak.  Fremtiden til den som ber om hjelp til endring og får den, kan se svært lys og oppbyggelig ut – for denne og kommende generasjoner til den enkelte.

IOGT i Norge setter opp ANTA-kurs i hele landet, følg med hvor neste dukker opp: Les mer her

Takk

Dr. Smith og meg

Dette jeg skriver her er egentlig ment for NADA Norge’s nyhetsbrev denne månen, men siden jeg nå sender ut 15 nye NADA-sertifikat i disse dager synes jeg det passer å legge det ut som en blogg. Det er en hyllest til alle dere som har gjort den jobben som kreves for å få et NADA-sertifikat og at dere med dette bærer arven etter Dr. Smith videre.

Egentlig ikke bare av den grunn, men også fordi jeg har vært en del frustrert og lei meg i det siste. Dette gjorde at jeg denne uka tok kontakt med en som kjenner meg veldig godt og han sa: Hold fokus og tro på den jobben du har gjort i over 20 år. Samme dag leste jeg Guidepoint og ble påminnet alt Dr Smith lærte meg igjennom de 13 årene jeg fikk være hans praktikant både på Lincoln Hospital, Bronx, NYC og etter han gikk av med alderspensjon

Noen ord om praksis fra grunnlegger av National Acupuncture Detoxification Association (NADA), dr. Michel Smith (1942-2017)

«Words From the Founder,praxis» : Et utdrag fra et foredrag Dr. Smith hadde i Düsseldorf 2003

I Guidepoint, nyhetsbrevet til NADA USA har de tatt inn en artikkel fra Dr. Smith mange foredrag. Jeg deler fritt et utdrag fra en av dem  i en kortversjon.

» La meg snakke litt om hvordan NADA-protokollen hjelper behandlings- og rådgivningssystemet innen rus og psykiatri. Først av alt vil jeg si sånn generelt at dagens rusbehandling ikke er spesielt god de fleste steder. Hovedsakelig fordi forventningen fra politikere, byråkrater, ledelser og hovedtyngden av behandlings – og omsorgspersoner til en alkohol- og narkotikamisbruker er svært lav. Hjelpere og nærstående forventer ofte at personen som misbruker psykoaktive stoffer ikke vil klare å endre rusmiddelinntaket og det er disse signalene som går til de bevilgende myndigheter.  

På bakgrunn av dette gis den hjelpetrengende i fleste tilfeller kun en skadereduserende behandling på et minimumsnivå. Et slikt behandlingsnivå er gjerne en medikamentell tilnærming for psykisk uro og fysiske smerter, men svært lite annet settes inn. (I Norge vil nok dette tilsvare en Legemiddelassistert behandling (LAR)). Av denne grunn blir derfor ikke mye endret for dem som lider og dette demotiverer de som arbeider nærmest den hjelpetrengende. Når du lærer om akupunktur og NADA-protokollen kan vi forhåpentligvis justere denne oppfatning»

Han forteller videre  hva de gjorde da han kom inn som psykiater ved Lincoln Hospital, avdeling for rus og psykisk syke, på slutten av 60-tallet. «Våres jobb besto først og fremst å lindre abstinessymptomene og holde øye med eventuelt de kriser som kan oppstå når en person går av effekten til alkohol eller narkotika. Som oftest delirium eller psykoser. I begynnelsen behandlet vi svært komplisert abstinenssymptomer med kortvirkende barbiturater, siden ble det benzodiazepiner for alkohol og metadon for narkotika. Når vi hadde fått pasienten av de verste symptomene sendte vi dem ut igjen til det samme de kom fra. I beste tilfelle fikk pasienten en henvising til sosialen så de kunne få økonomisk krisehjelp og et hostspist om de var bostedsløse». Mange steder i Europa, også Norge, ble – og blir – rusmiddelmisbruekre behandlet slik Dr. Smith snakker i sitt foredrag i Düsseldorf i 2003.

Hva som endret tilnærmingen til rusbehandling for Dr. Smith

På slutten av 60-tallet leste Dr. Smith en artikkel av neurokirurg Ween og hvordan han lindret abstinensene hos en opiumsabstinent med akupunktur. Dette fenget Dr. Smith som ville lære mer, problemet var bare at dette foregikk i Kina som var lukket frem til Nixon dro på statsbesøk i 1972. Dr. Smith og noen av hans kollegaer med deres sjef i spissen, lærte seg raskt akupunktur når anledningen bød seg. Den østerlig medisin har et helhetssyn som bidro til at staben ved Lincoln fikk en annen tilnærming til sine pasienter som led på grunn av rusmiddelmisbruk.

Først av alt begynte de å se på misbruket som et symptom og mulige bakenforliggende årsaker. Deretter om betingelsene for varig bedring var tilfredsstillende i forhold til de behov den enkelte hadde. Dette krevde at de måtte få en økt bevissthet om både de fysiske, psykiske og sosiale forhold til den de skulle hjelpe. De ble med andre ord mer våkne for at de basisbehov et hvert menneskes har for å kunne være i stand til å ta mest mulig ansvar for egen helse var tilfredsstillende.   

Dr. Smith  fant  så ut hva som var felles for mange misbrukere og bisto med hjelp og støtte i forhold til dette. De fleste misbrukere var feilernært, de hadde ofte uholdbare boforhold, en økonomi som gjorde at de måtte ty til kriminell aktivitet eller prostitusjon og de hadde lite eller ingen relasjoner i et trygt nettverk og ofte et anstrengt forhold til menneskelig nærhet. Mange hadde også en traumatisk fortid. Alt dette skapte ubalanse både fysisk, psykisk og sosialt. Med andre ord slet de fleste med depresjon, var angstfylte og svært ensomme og hadde mye fysisk smerte når de var på nedadgående rus. Med dette dypdykket så Dr. Smith & co at misbrukerne ikke fikk den hjelpe de trengte, og sjeldent når de var lengst nede og mest motivert.

* NADA-protokollen som utøves slik den skal, var til stor hjelp for personalet ved Lincoln. De  kunne ha opptil 400 pasienter i uken, men hadde svært få menneskelig og økonomiske ressurser å ta av. NADA-protokollen var lett tilgjengelig fordi flere ved dagavdelingen kunne sette akupunktur-programmet.  Effekten av behandlingen ga først og fremst ro i neversystemet og styrket immunforsvaret slik at kroppen ordnet opp mye selv. Den krevde ikke mye plass da de kun fylte opp et rom med stoler så mange kunne behandles samtidig og akupunkturnålene var billigere enn medikamentene. Det var ingen krav om rusfrihet når de kom til akupunkturrommet som var satt av til dem som var påvirket.  Med utdanningen personalet fikk i NADA-protokollen ble det slutt på konfronterende og arrogante holdninger mot den hjelpesøkende og derfor heller ingen disharmoni mellom pasient og personalet lenger.  

*Se under hvordan NADA-protokollen skal utføres

I tillegg til å gi NADA-protokollen bisto også staben i førstelinjen ved Lincoln med litt praktisk hjelp.  De hadde nært samarbeid med sosialen så pasienten kunne få en egnet bolig, økonomisk trygghet og de ble veiledet inn på sosiale arenaer hvor de kunne senke forsvaret før behandling og terapi ble satt inn. Dette bidro til at pasientene kunne nyttiggjøre seg behandlingen de ble tilbudt på en annen måte enn tidligere.

Mange av pasientene ved Lincoln var dømt til å møte opp og gå i behandling. Dr. Smith trodde aldri på tvang, derfor lot han pasientene selv fortelle hva de var dømt for og hva deres mål ved en slik alternativ straffegjennomføring var. Dommen kunnen være alt fra trussel om å miste omsorg for barn, sosialpenger, fengselsstraff for prostitusjon eller måtte sitte fult av en fengselsstraff. Sammen fant de et opplegg som skulle bidra til at den domfelte skulle lykkes i sine mål. Dr. Smith var klar over hvilken effekt en mestringsfølelse ga derfor fikk personale og pasient hvert sitt tydelige ansvar, noe som også ga gode resultat.  

Oppsummert: I de knappe 30 årene på dette tidspunktet i 2003 hadde Dr. Smith erfart at personlige og individuell tilnærmingen og NADA-protokollens effekt virket motiverende. Pasienten slapp å snakke samtidig som de ikke måtte være alene. Roen akupunkturen gir er en annen enn den pasienten kjenner fra rusmidler eller medikamenter og dette ga dem håp og tro om at endring også var mulig for dem. Personalet ble mer engasjerte når de ga en hjelp som viste at noe positivt skjedde. På bakgrunn av denne tilnærmingen arbeidet pasient og personale ved Lincoln side om side mot et målrettet,  strukturert, definert og uttalt behandlingsmål.

Noen etterord fra meg (Rita Nilsen)

Denne avdelingen ved Lincoln Hospital genererte mye penger til sykehuset. Både sosial – og kriminalomsorgen kjøpte tjenestene deres fordi dem opplevde at behandlingen ga gode resultat. I 2011 ble denne avdelingen for rus og psykisk syke som lå utenfor selve sykehusområdet flyttet til en kjeller i sykehuset. USA hadde  en økonomisk nedgang og trodde de kunne spare penger ved ikke å leie eksterne lokaler. Men så feil gikk det an å ta. Dette bidro til at rusmiddelavhengige ikke ville oppsøke Lincoln Recovery centre, som avdelingen het, lenger. Nå ble de kroppsvisitert av politiet hver gang de kom til behandling, de fikk ikke NADA-protokollen slik de var vant med og store deler av personalet ble byttet ut med NADA-utrente sykepleiere, og sist men ikke mist gikk Dr. Smith av som leder og ut i alderspensjon.  Da Dr. Smith døde 24. des. 2017 etterlot han oss 37 års kunnskapsbasert hjelpetiltak som vi står fritt til å bruke. Jeg har selv arbeidet med denne tilnærmingen i 21 år og vet at den fungerer. ( Som vanlig NADA-utøver 7 år og siden i 14 år som NADA-utdanner i Norge)

* Dere som har deltatt på et NADA-kurs kjenner jo i prinsippet til hvordan vi skal gå frem:

Betingelsesløs: Ingenting hindrer en til å motta NADA-protokollen (bortsett fra de som har sykdom som trenger lavt immunforsvar). Viktig at flere på arbeidsplassen er NADA-utøvere

Non-verbal: Ingen samtale knyttet til NADA-settinger, hverken før, under eller etter settingen. Den hjelpesøkende styrer enhver kommunikasjon

Minst mulig fysisk kontakt: Hold god avstand, minst mulig fysisk kontakt med koppen. Håret tar mottaker selv bak øret om det er i veien

Ta ingenting personlig: Uansett hva mottaker måtte si til deg av krenkende art må du ikke ta det personlig. Snakke med din leder om nødvendig

Vær lydhør for NADA-mottagers ytringer: Forstå den hjelp de selv ber om og vær rask med å finne den sammen med dem

Næringsstoffer: Tilby mat og de viktigste vitaminer og mineraler om du har mulighet.