Der kjærligheten ikke får plass

Historien gjentar seg!  Jeg blir så fryktelig trist og lei meg hver gang jeg hører om det. Eller rettere sagt så kjenner jeg på mer og mer smerte hver gang jeg kommer i nærheten av ondskap. Den villede ondskap.  

Det er sår i meg selv som rives opp. De slitsomme tankene jeg får skaper også en følelse av at jeg ikke orker mer og sender en bønn om å slippe livet. Selv når det som skjer ikke har noe direkte med meg gjøre.  Når flashbackene utløses av det som bekrefter utsag som:  «djevelen er i detaljene «og «dine fiender kjenner deg bedre enn dine venner» vekkes utryggheten i meg. Jeg vet at jeg også kan bli rammet av noe tilsvarende igjen. Jeg vet også en annen ting – jeg  har ikke flere krefter igjen til å kjempe mot mennesker som vil meg vondt.

Smerten ved å føle seg mobbet – utestengt og uønsket, kan bare den som har erfart det samme  fult ut forstå. Blikket jeg møtte da den eldre passerte meg i døren fortalt mer enn ord. Så ydmyket, fullstendig sønderknust og ulykkelige. Både kroppsspråk og øynene fortalte meg hva som pågikk i hans indre da jeg så han forsvant ut.

Jeg ble sittende igjen og lytte til hva som ble snakket om videre i møte. Siden jeg kjente nokså mye til den uselviske utstøtte mannen og hadde hatt noen samtaler med andre som kjente til dagens situasjon, var jeg nysgjerrig på hva jeg skulle få høre av den andre siden. Og det ble som forventet: en detaljert fremstilling av et menneske og hans intensjoner som hadde gitt 10 år av sitt liv for å trygge og glede andre. Detaljene som ble hentet frem og meninger mannen ble tillagt, ble fremstilt ene og alene med den hensikt å sverte og rakke ned på den utstøtte.  Samtidig bidro deres fremstilling til at de fikk et alibi som kunne forsvare deres egne handlinger. Handlinger som iallfall ikke jeg forsto hensikten av. Uansett hvor mye jeg forsøkte fikk jeg aldri tak i om de hadde noen gode definerte mål for det som skulle påvirke manges hverdag.  

Det skremmende ved hele situasjonen var at de andre og jeg som har vært tilstede igjennom noen år – vet at det som trekkes frem i dag ble gjort med gode hensikter den gang. Flere av oss hadde til å med uttrykte takknemlighet, men nå ble det dratt ned i dritten. Episodene som ble gjenfortalt ble fortalt i et tonefall som var både latterliggjørende og nedvurderende. For under ett år siden hadde de samme folkene applaudert for alt som ble arrangert og utført. Nå spyttet de på det. Men det som gjorde sterkest inntrykk var at hovedtaler satt og løy og de samme som engang hadde vist den utslåtte anerkjennelse og respekt, satt nå og nikket og heiet på noe de visste ikke stemte.

I denne saken er alt så uforståelig for meg. Det er jo ingen kamp om en godt betalt lederstilling eller å trygge en lønnet arbeidsplass. Her vil det jo alltid kun være snakk om at noen må gjøre en ekstra innsats slik at et lite felleskap skal kunne gjøre noe godt for mange andre som ikke har det lett.

Jeg forsøkte å få blikkontakt med de mest aktive og intense i hetsekoret, men de så en annen vei. De valgte av grunner jeg ikke forsto å støtte det de visste var usannheter. Noen av dem som satt på første rad vet jeg har mottatt mye støtte fra den de nå kaster ut i mørket. En gang strakk han hånda ut til dere, tenkte jeg –   nå er dere selvgående og deres gjensvar er at dere slår ned på den dere innerst inne vet har et rent motiv for alt det den gjør for sin neste.

Slik jeg kan tolke dette dolkestøtet så var det kun for at den sist ankommende til fellesskapet ville ha lederposisjonen. Ledertittel med eller uten lønn kan gi følelsen av makt. Så i denne saken så var det vel ene og alene makten som sto i fokus?

I dag mottok jeg en beskjed om at mannens helsetilstand fremdeles uavklart. Ingen vet helt hva som skjedde bak hans lukkende dører…

                                                                           Historien er gjengitt med tillatelse.

Sånn var det – slik ble det

Så lite, men likevel så enormt mye – for noen. Kunnskap gjør en forskjell. Ikke minst gir den en innsikt som igjen gir kontroll over eget liv. Noe som er livsviktig for den som har utviklet en avhengighet og misbruker alkohol, narkotika eller andre tilstands – og stemmingsforandrende midler og metoder, og som vil endre livet sitt.

Her deler en kursdeltager fra ANTA-kurset sin misbrukshistorie med oss. Dette er en av de viktigste oppgavene i ANTA-programmet. Kjenner man ikke sin historie er man nesten dømt til å gjenta den. I dag er det meste på stell for personen. På forholdvis kort tid har mye rettet seg og på daglig basis holdes fokuset på målet som ble satt for noen måneder siden. Nettverket har kommet igjennom ANTA-programmets Support-gruppe som nå finnes flere steder i landet.

Misbrukshistorie

1 ) Hvordan så livet ditt ut da du oppsøkte hjelp siste gangen, eller kom hit?

– ANTA Kurs 2019, etter tre års behandling og 8 – år med skjult misbruk – Problemer i ekteskap – Dårlig samvittighet for meg selv, familie, ektefelle, kollegaer og arbeidsgiver-

– Risiko for konsekvenser har forhindret meg til å søke hjelp tidligere. Jeg har fått konsekvensene jeg risikerte å få. Jeg har også konsekvenser av å utsette å søke hjelp for misbruket og avhengigheten som jeg utviklet

– Jeg har selv innsett at jeg ikke ville klare å bryte mønsteret og ønsket hjelp til dette, i 2016 2

2) Har du gitt opp kontrollen?

–  Ja! Jeg ble sykere og gav mer blaffen etter at jeg sykemeldte meg og ikke fikk lov til å gå i arbeid fordi jeg frivillig har gitt fra meg førerkortet. Jeg hadde ikke lyst å arbeide mere der lenger heller, jeg var i sorg og deprimert og hadde dårlig selvfølelse av mitt misbruk. 48 år, sorg, savn og smerte

–  Jeg fikk enda en konsekvens, en redd ektefelle

–  Jeg har gitt opp kontrollen to ganger tidligere i livet også. Som 17 åring, sorg, savn og smerte. Som 31 åring, sorg savn og smerte

3) Har noen bemerket at du ser syk ut?

–  Jeg var 17 år og ruset, på jakt etter verdisaker/penger til mer rus, jeg ble fersket av mor

–  Jeg har opplevd tap av venner tidlig i ungdom pga. utseende og misbruk

–  Da jeg etter tre år, seks måneder uten misbruk, prøvde litt hasj og ble avhengig. Det ble 8 år i fornektelse i frykt for konsekvenser ovenfor min ektefelle. Jeg fikk ofte høre at jeg virket rar. Jeg har også sett min ektefelle resignere og gi opp av sin redsel for meg i mitt misbruk

4) Har du følt at du er i dårlig fysisk form? Hvis ja: Hva tror du er årsaken?

–  Ja! Hasj har gitt meg pustebesvær. Amfetaminavhengighet kan sammenlignes med et gammelt og dårlig bilbatteri. Jeg har hatt noen timers opptur og en lang nedtur, utladet i flere dager etterpå. Jeg har hatt en fysisk krevende jobb og har hatt lite energi til å klare å utføre den på en god måte

            –  Dårlig pust og tom for energi

            –  Dårlig selvfølelse

5) Hva gjorde du for å døyve dårlig selvfølelse?

–  Jeg har økt misbruket, brukt beslektede/lignende stoffer, (krysstoleranse)

–  Andre avhengigheter: Shopping, sex, arbeid, skole, «pleasing» av andre mennesker, å sette seg selv til sides

6 ) Har du følt at selvfølelsen er dårlig?

–  Ja.

–  Jeg har 34 års misbruk med illegale rusmidler

–   39 år med konsekvenser av misbruk

7)  Hvor gammel var du da du begynte å kjenne på skyldfølelse for misbruket?

– 11 år.

8) I hvilke situasjoner har misbruket hjulpet deg over usikkerhetsfølelsen?

–  Sinne, urettferdighet og skam

–  Sorg for mine kollegaer som har gått bort på jobb, sorg for å velge bort kollegaer i sorg, sorg  for å ikke bli forstått av hjelpeapparat og familie.

–  Sinne for at jeg ikke har vært i stand til å forstå at hjelpeapparatet har prøvd å hjelpe meg

–  Sinne for at kollegaer og arbeidsgiveren har prøvd å hjelpe meg men har trukket meg en  annen retning enn hjelpeapparatet og familie på sin måte.

–  Jeg har vært usikker etter å søkt hjelp og har samarbeidet i hjelpeapparatet og fått  konsekvenser, ansettelsesforhold, boligforhold, økonomisk, i ekteskap og familieforhold

9 ) Når var det misbruket gikk ut over utdanning eller jobb?

–  11 år, jeg fikk ikke lov å delta i gateavisredaksjonen på grunn av misbruk

–  15 år, jeg fikk betinget fengsel for kjøring i alkoholrus (har ikke fått advokat)

–  18 år, tyveri. Legemiddelloven selv om der ikke finnes bevis på noe beslag (har ikke fått advokat)

–   24 år, kjøring ruspåvirket. Anmeldt av Politiet for å ikke følge Politiets oppfordring om å  fjerne meg fra mitt eget nærmiljø, hvor jeg har bodd. Selv om jeg har oppført meg fint og vært edru. 30 dager i fengsel (har ikke fått advokat)

–  33 år, frikjent i en spesiell sak, (første gang i rett med advokat)

–  Har en rød tråd i de fleste ansettelses forhold om å bryte relasjonene jeg har til kollegaer og slutte ansettelsesforhold av skam og dårlig selvfølelse

10 ) Hvilke unnskyldninger har du brukt for å skjule misbruket?

–  Jeg har som oftest vært åpen om mitt misbruk til foreldre, venner, kollegaer, Politi og til lege første gang jeg oppsøkte lege selv 31 år gammel

–  Jeg har hatt skjult misbruk fra 2007, fram til 2015 for min kone, familie, kollegaer, arbeidsgiver, hjelpeapparat

–  Jeg kan ha brukt unnskyldninger som: Tretthet, mye å gjøre, skal bare besøke en venn for å prate litt, jeg har nok hatt flere unnskyldninger og har helt sikkert også vært kreativ for å unngå sannheten

11 ) Hvor gammel var du første gangen du forsøkte å kontrollere eller slutte med misbruket?

–  Jeg var 22 år. Jeg var lei av å være på kjøret.

–  Jeg fikk en gylden sjanse i livet, mulighet til å ta maskinfører utdannelse.

–  Jeg gikk inn for å bestå utdannelsen.

–  Jeg tok avstand fra det belastede miljøet

–  Jeg har bare hatt mor og far som støtte

–  Det ble for vanskelig å klare meg uten jevnaldrende venner

–  Ble god på å skjule og å kontrollere misbruket

–  Jeg begynte for alvor å merke at dårlig samvittighet ble et problem i forhold til misbruket.

–  Jeg fikk problemer med å holde på gode jobber

–  Sluttet i flere stillinger av min skam for mine probleme

12)  Hvor gammel var du når du mistet interessen for hobbyer og annet du likte?

–  Jeg var14–15år

–  Jeg fikk høre av venner i nærmiljø at korps var ikke noe for meg, jeg sluttet i korpset  etter dette

–  Jeg kan huske at jeg har blitt lurt til å avstå fra bordtennistrening til fordel for annen idrett som ikke fant sted

–  Jeg kan ha fått dette som en konsekvens av at jeg har tatt meg inn i min bestevenns bosted og fratatt min venns sparepenger. Jeg fikk kick av å ta meg inn i huset, tok med meg en annen venn. Sammen ble vi beryktet for våre barnlige handlinger. Hele min vennekrets har fått problemer med å forholde seg til meg etter dette. Jeg har aldri klart å snakke om dette til mine foreldre. Jeg har fått konsekvenser av skam i kriminell lavalder.

–  15 – 16 år. Rus ble et alvorlig problem

13 ) Hvor gammel var du første gang du kom på kant med loven?

–  15 år, promillekjøring – Betinget fengsel

–  12 – 13 år, Jeg har sammen med venner tatt meg inn i ubebodd hus og vært med på å ta oss til rette. Flyktet da det kom noen. Id. har lagt igjen. Fått Id. Tilbake av venn/far til venn som også har vært Politi. Har ingen kjente konsekvenser av dette.

14)  Når var det finnansieringsmulighetene endret seg?

–  2010

–  Solgt leilighet med 1. gangs lån/kommunalt lån med tap

–  Har klaget gjentatte ganger på uro hos nabo

–  Anmeldt forholdet til Politi og meklet i konfliktråd, uten å komme til enighet

–  Valgt å avslutte sak uten å gå rettens veg

–  Solgt leilighet med tap

–  Har ikke klart å finansiere bolig etter dette, gjelden har økt

15 ) Hvor gammel var du første gangen du oppsøkte hjelp?

–  1999  31 år

–  Oppsøkte for første gang i mitt liv lege

–  Øyeblikkelig henvisning til Psykiatrisk Poliklinikk ved et sykehus,  

–  Vanskelig for meg å gjøre rede for meg. Åpen om rus. Hasj som rusmiddel. Ikke misbrukt andre rusmidler på flere år.

–  Jeg har følt at jeg ikke har blitt hørt, sett og forstått.

–  Jeg har mistet kontroll senere. Valgt bort gode kollegaer, havnet i belastet rusmiljø og avsluttet behandling vår/forsommer samme år.

16) Hvor gammel var du da du først opplevde at misbruket påvirket kropp og psyke?

–  18–20år

–  20–24år

–  31–34år

–  42–50år

17) Hvor gammel var du da du begynte å misbruke daglig?

– 15 år

18 ) Hvor gammel var du når tankene dine stort sett kretset om misbruket?

– 16 år 19

19) La du planer du ikke fikk gjennomført på grunn av misbruket?

–  Sluttet på en høyere utdannelse – skam

–  De fleste jobber fram til 2004 – skam

20 ) Endret du vennegjeng?

– Ja. 15–16år

21) Hvor gammel var du når du begynte å misbruke alene?

– 16 – 17 år oppsøkte jeg de åpne russcener alene for å bruke alene

22) Hvilke interesser hadde du da du gikk på skolen?

Nyheter, avisbud. Korps fra 9 år til 15 år. Bordtennis, elite fra 8 år til 14 år. Friluftsliv. Teknikk.

23)  Hvordan gikk det på skolen?

– Fra 4. klasse, et problem i skolen og i klassen

24) Var det venner du tok hjem til familien?

– Slik jeg har vokst opp har det vært lang veg og kronglete vei å gå fra andre. Ofte har jeg følt meg ensom og har savnet venner. Fra pubertet.

25) Hvilke venner holdt du deg sammen med?

–  Gode venner til pubertet

–  Hardere miljø fra pubertet

–  Rusvenner fra 16

26)  Oppdaget noen i familien misbruket ditt.

–  Søster har ikke merket mye, hun er en del år eldre

–  Bror har tatt avstand, 3 år eldre, etter at han kom hjem fra jobb i utlandet. Jeg var omkring 16 – 17 år den gang.

–  Mor har hatt bekymring, hun har arbeidet i byen.

 – Arbeidsgiver har støttet meg i mitt misbruk. Jeg har fått mye språkelig hjelp av mor og arbeidsgiver har jobbet med min adferd, den gang da jeg vanket i byen

–  Far har vært en trygghet. Har støttet meg i samtaler med ham. Jeg har aldri fått kjeft for min adferd. Jeg har lært å selv stå for mine handlinger.

27) Begynte du å bruke noe annet for å komme i ønsket stemning?

–  Alkohol fra 11 år

–  Ofte i helger fra 14 år

–  Fleinsopp fra 15 år

–  Hasj fra 16 år

–  Amfetamin fra 17 – 18 år

–  Piller har jeg sjeldent brukt mye av

–  Heroin har jeg avstått fra. Jeg har hatt erfaring med amfetamin og forstått at jeg ikke har klart å begrense misbruket. Heller avstå enn å dø av det. Men jeg har prøvd det. Likte ikke rusen

28 ) Hvordan finansierte du det du brukte?

–  Pengene jeg tjente på jobb

–  Stal penger hjemme

–  Vinnings kriminalitet, en eneste gang. En dom. Samfunnstjeneste har fungert og fått meg på bedre veier

–  Solgt små mengder stoff, i små perioder

29 ) Var det noe med oppførselen din som noen kommenterte?

–  Mine egne synspunkter

–  Jeg har aldri vært main streem, verken i rusmiljø eller i arbeidsmiljø. Jeg har hatt min måte å møte problemer på hele veien.

30) Hvor gammel var du da du følte at du måtte ha mer for å komme i ønsket stemning?

–  17 år

31) Var det noe du skjulte?

–  Alkohol og hasj var de fleste klar over

–  Injisering og amfetaminmisbruk ble skjult så god jeg kunne

32) Hvor ofte planla du å bruke noe?

– Jeg har blitt trukket mot å bruke. Helt fra første gang jeg brukte andre rusmidler enn alkohol. 16 år

33) Hvordan tror du at andre opplevde deg den gangen?

–  Jeg har vært en vanskelig person å forholde seg til

–  Jeg har gått inn for å skille meg ut

–  Selv om jeg har hatt problemer med misbruk har jeg alltid vært godt likt arbeidssammenheng

–  Utseende og væremåte i rus har gjort at jeg ofte har blitt offer for vold, uten at jeg har oppført meg truende. Jeg kan ha blitt provosert av det jeg har sanset og ikke klart å oppføre meg rolig og behersket. Jeg har tidlig fått rykte på meg av venner i oppvekst om at jeg er en skummel fyr.

–  Jeg har aldri vært slem , men en som vil det beste for alle.

34) Hvor mye måtte du bruke for å komme i ønsket stemning?

–  Noen vanlige doser hasj

–  Små doser amfetamin i ung alder

–  Toleranse og krysstoleranse fra 20 år

35 ) Hva begynte du å bruke som endret den indre stemningen?

–  Fleinsopp

–  Hasj

–  Amfetamin

–  Valium små doser av og til fra 23 år

Haddy – et menneske

Ja da er dagboken til Haddy Njie lest og jeg har kjent på alt fra irritasjon, redsel, sinne, oppgitthet til mye sorg. Nå har jeg mange, mange spørsmål jeg nok aldri vil kunne stille og få svar på. Slik hun beskriver maktpersoner og det dobbeltspillet som pågår i maktens korridorer er gjenkjennbart. Det har gjort at jeg blant annet har vært svært syk og blitt ekstremt redd mennesker igjen. Nå makter jeg ikke å forholde meg til mennesker som ikke kan forvalte makten som ligger i den hensikt stillingen deres har eller der jeg opplever at mennesker lyver til meg på ulikt vis.

Jeg skrev noen notater da jeg var langt nede: Hvordan forberedes menneskene til livet? Hvem lærer oss forsoningens kunst? Den vi trenger så sårt når det skapte vi har trodd og levd for taes i fra oss eller dør…

Når jeg ser tilbake på mitt liv så er det kun mine egne levde dager som har vært min læremester. Smerte, flukt, smerte, flukt, smerte, glede, smerte og glede har gått hånd i hånd. Mine reaksjoner har vist meg mang en gang at jeg iallfall ikke har vært forberedt på mye av det livet har å by på. Det har enten handlet om å dope meg ned eller havne inn i selvmordplanleggningens mørke. Det var ingen læremester og veiviser der for meg i livet. Spesielt ikke på hva jeg kunne møte på i den såkalte straight og nyktre delen av samfunnet. Det jeg trodde skulle være så mye redeligere og bedre enn det jeg har levd da livet var preget av alkohol- og narkotikamisbruk var feil. Iallfall i forhold til den posisjonen og oppmerksomhet jeg fikk.

I rusen hadde jeg bare opplevd å bli lurt for penger og rusmidler av syke rusmiddelmisbruker, utroskap av rusa partnere eller tilnærminger av klåfingra gressenkemenn, og dette handterte jeg greit. I det nye livet jeg fikk som rusfri har gitt meg helt nye erfaringer av trakassering og krenkelser. Her har jeg opplevde mye dobbeltspill av maktsyke folk som har skremt livet av meg. Det har berørt meg på en måte som gjorde at jeg ikke våget å lese boka til Haddy før nå. Jeg har Posttraumastisk stresslidele (PTSD) og jeg var redd for å gjenoppleve smerten ved løgn og ryktespredning. Jeg forsto aldri hvorfor noen ønsket å ødelegge meg – jeg var ikke forberedt. I dag vet jeg mer.

Jeg synes det er flott at seksuell trakassering – og alle andre former for trakassering for den saks skyld, kommer for dagen og det skal det slåes ned på. Krenkelser og overgrep skal få sterke reaksjoner. Jeg har ofte opplevd at reaksjoner – eller mangel reaksjoner, er knyttet til offerets nytteverdi i et nettverk der destruktiv maktutøvelse råder. Jeg har hatt samtaler med alt fra barn som utsettes for omsorgssvikt, blir misbrukt på ulik måte av en voksen, hjelpetrengende som oppsøker et hjelpetiltak som ender opp som sexleketøy for ansatte til unge voldtektsofre som ikke har blitt trodd. Disses overgripere har ikke fått noen reaksjon eller oppmerksomhet. De øverste ledere som har blitt gjort kjent med sakene har dysset dem ned helt til hendelsene har rent ut i intet. Det har ikke vært noen nyhetsinteresse hverken av politisk art eller som kjendissladder i disse sakene, men jeg har lyttet til deres indre smerte.

Jeg håper virkelig at boken til Haddy kan skape diskusjoner om langt mer enn at hun har snakker ned varslerne. Det er for meg – som er en A-4 borger i landet vårt, en meget sterk og personlig bok som berører. Hva skjer det med mennesker som aldri får fortelle sin side av anklagelser som er rettet mot dem? Hva skjer når innleide advokater forteller deg hva du skal si, hvordan du skal si det og når du skal si noe, så du unngår å bli fremstilt som en som vil forsvare seg? En ting er iallfall sikkert – noen rettferdig behandling av en sak blir det ikke. Slik behandling skaper kun flere ofre og mye mer lidelse.

Konsekvensene av mediakjøret som stakk meg mest var hvordan Haddy, som mor – et barns læremester og veileder, satte ord på hvordan hun og barnets far ikke hadde krefter til å følge de oppdragende rutiner som lite barn trenger så sårt i denne brutale verden. Hun viste oss hvordan et lite barn tok inn sine omsorgspersoners psykisk helsetilstand og agerte ut dette. Hver dag tappet henne mer og mer og til slutt maktet å snakke med dem, sin egen familie, som kunne gi henne krefter.

Jeg tenker også på AP-metoovarslerne og hvordan de må ha kjent på det offentlige trykket. Mange jeg har snakket tenkte før boka til Haddy kom at det har vært er en intern maktkamp i AP. Men hva og hvem som har utløst mediakjøret på varslene vil vi alltid måtte spekulere på. Var det varslerne selv som ønsket dette eller var det noen i AP ? Hvorfor har det ikke vært like stor mediastorm om metoo-varslene i andre partier ? De fleste har nok gjort seg opp en mening om hele denne saken. Både når det gjelder varslerne og medias interesse. Siden vi ikke får en rettsak om noe så alvorlig som en trakasseringsak er vil alltid bli spekulasjoner og kan dukke opp igjen på «passende» tidspunkt. Se bare på Lahlums bok om Reiulf Steen – tro og tvil har blusset opp igjen. Var det et kjæresteforhold mellom han og Gro Harlem Bruntland? Vi alle vil tro det som passer seg best for oss selv inntil det det korrekte blir bevist. Jeg hadde noen samtaler med Steen da min bok kom ut: En alkoholikers dagbok – dessverre spurte jeg han aldri hva som skjer med deg når man utsettes for maktkamper.

Det kommer til å ta tid før jeg klarer å fordøye og plassere alt jeg har lest i Haddy’s dagbok. For dem som har vært utsatt for løgn og ryktespredning eller kjent at media har pustet dem i nakken, kan forstå de menneskelige reaksjonene til både Giskes tanker da han ønsker å lette situasjonen for hans nære og kjære og Haddy’s bunnløse fortvilelse og smertefulle angst for sine. Som utfall av alt dette håper jeg i det miste at varslerne har oppnådd det de hadde til hensikt og at ledelsen i AP har tatt godt vare på av dem under mediastormen. Vi kan se til Mikael Persbrandt og Fredrik Virtanen og tro at hverdagen man setter pris på vil komme tilbake, det fikk aldri Tore Tønne erfare

Uka’s refleksjon: Dårlig butikk…

Denne uka har vært noe helt spesiell for meg meg. Verden går videre sies det, men på visse områder kan det virke som at ting har stoppet opp. Det har vært mange flashback for å si det sånn. Norge er ikke stort når man er tilgjengelig på telefon, mail, Facebook og messanger

Det er en haug med mennesker som er ansatt i AS Norge. Disse skal se til at alt skal gå rett for seg slik at alle i vår velferdsstat skal ha et godt land å bo i. Det mange skal ha fokus påer :  hjelpe dem som ikke klarer å administrere sin dag og sitt liv på en god og hensiktsmessig måte. NAV og Helseforetakene er de største – og viktigste – aktører AS Norge har engasjert for å bistå disse.

Rederfirmaet Frontline, Aker Solutions eller andre bedrifter som har et tydelig mål om å overleve setter inn de beste folka som kan dra dem i riktig retning. De ansetter proffe merkevarebyggere, skarpe produktutviklere og forhandlere, og alle de andre de måtte ha behov av for å lykkes. De får tak i gode personalansvarlige som hele tiden har fokus på å styrke det svakeste ledd i kjeden slik alle kan delta med å få fornøyde kunder, overskudd og trygge arbeidsplasser. De som skaper ekstrakostnader for bedriften ved å ikke ta sitt ansvar på alvor må forlate firmaet eller omplasseres til en stilling med mindre ansvar.

I mange, mange år har jeg fått følge med hvordan mange av de nevnte ansatte i AS Norge arbeider. For å si det sånn; noen overskuddsbedrift kan man kanskje ikke si at alle avdelinger har klart å skape og trygghet har vel svært få kunder fra disse avdelingene fått oppleve. Snare har enkelte kundegrupper fått kjenne på det stikk motsatte. De har til og med blitt tappa for ressurser slik at de til slutt blir en ekstrautgift for bedriften. For i motsetning til Frontline og Aker Solution kan det oppleves som at de i AS Norge som lever dårligst resultat får fortsette å ture frem, og hvor det ender med at ledelsen selv må finne finansieringsordninger som kun opprettholder utenforskapet til den kunden som ligger nede med «brukket» rygg og endre opp som ung ufør. Noe vi har sett går i arv fra generasjon til generasjon.

Et eksempel. En narkoman – godt voksen person på over 60 år, havner i en livskrise svært få i vårt land opplever. Alt blir revet bort fra henne. På noen få sekunder står hun på bar bakke. Barn, ektemann og bolig forsvinner. Øvrig familie er borte for flere år siden. Hennes hjelpere fra AS Norge er spesialisthelsetjenesten, NAV med bo-oppfølgingen i bydelen hun sokner til, samt fastlegen og psykolog, og  ymse organisasjoner fra ideell sektor. Som en sterkt medisinert pasient i kjempesjokk blir hun plassert på et lavterskel kommunalt botiltak hvor hun føler seg både ydmyket og krenket på flere plan. Fordi hun har en liten arv og uføretrygd må hun betale alt selv og kommunale tiltak koster flesk. Ingen der ser etter bedre alternativer for henne, de eneste de gjør er å tappe henne for de små ressursene hun har. Bolighaien hun senere kommer i kontakt med for å komme seg ut av det belastede kommunale tilbudet, tyner henne for 500 kr. dagen for en hybel på drøye 10 kvm. Uføretrygden holder ikke og arven spises opp. Og hun synker dypere og dypere inn i depresjonen, blir mer og mer forvirra og arven skrumper dag for dag. Om ingen med et klart hode snart griper inn vil hun bli  100% avhengig av statlig og kommunal omsorg.  

Med min minimumskunnskap om traumer, rusmiddelmisbruk og ensomhet, og noe innsikt i kvinnes livshistorie, ville nok jeg ha valgt en annen strategi på vegne av AS Norge og enkeltindividet i denne historien. Da ville jeg først og fremst ha sikret henne egen bolig. Siden hun har betalingsevne via en uføretrygd og fremdeles litt igjen av arven ville jeg søkt om startlån for henne. Denne løsningen kunne vært en vinn – vinn situasjon på flere områder. Samlet sett ville dette bli rimeligere enn bolighaiens 500 kr døgnet samtidig som det ville trygge et menneske som har vært en kasteball siden hun var ei lita jente. Dette ville koste også AS Norge mindre på sikt.  Ikke minst ville det trygge kvinnen.

Deretter ville jeg ha satt inn noe som kunne forebygge ensomheten samtidig som hun kunne fått hjelp til å bearbeide mange sine traumatiske opplevelser og den store sorg hun bærer på. Av egenerfaring har jeg både opplevd og sett at mirakler kan skje for den som er lengt nede når de føler seg trygge og inkludert.

Av og til lurer jeg på hva skjer med dem som bidrar til at AS Norge øker unødig sine utgifter – og  tapper AS’et for ressurser? En ting er jeg iallfall sikker på og det er at dette er en svært dårlig butikk. Et slikt personale hadde nok ikke fått bli hos reder Fredriksen, konserndirektør Kjell Inge Røkke eller matbutikken på hjørne.

Sinne

  1. Sinne er en respons om man opplever en trussel på grunn av fysisk vold, urettferdighet, krenkelser, ydmykelser eller svik.

Innsendt oppgave fra Support’n

At jeg har sinne og har blitt sint, har fått konsekvenser både for meg og for flere av mine kjære i min familie. Jeg kan ikke huske at mitt sinne har fått konsekvenser for noen andre mennesker enn mine nærmeste som jeg er glad i. Jeg har aldi likt å slåss, slå andre mennesker men dette har nok hendt i min oppvekst. Mitt sinne er vanligst at det kommer ut i form av verb og gestikulerende bevegelser og ansiktsutrykk. Jeg kan skremme fanden på flat mark bare ved å se på et menneske. Slik er jeg skapt og har nok også blitt formet slik av innestengte følelser.

Jeg kan selv ikke huske at jeg noensinne har hatt vansker med å innrømme mitt sinne eller mine handlinger. Jeg er oppdradd til å innrømme min skyld. Derimot kan dårlig impulskontroll ha skapt bekymring og sinne hos medmennesker som jeg har hatt noe med å gjøre. Som oftest har jeg innrømmet mine feil og stått for dette.

Sinne framkalt av redsel, misforståelser, det at jeg ikke har fått det som jeg vil, at andre ikke har handlet som jeg vil, hører etter mitt syn til skjeldenhetene når det kommer til vold, framkalt av mitt sinne. Men jeg har reagert med voldelig sinne både psykisk og fysisk i mitt 51 – årige liv.
Det er vanlig at jeg hever stemmen og gestikulerer, når jeg i sinne prøver å saklig argumentere for mitt syn i sak. Jeg har også tendens til å påpeke personlige syn til min nærmeste i mitt liv, nemlig min kone som jeg er glad i. Dette jobber vi med sammen.

Å skille mellom sak og person er noe jeg selv mener jeg er god på. Men min tålmodighet settes på prøve når jeg ikke ser interesse for hva jeg prøver å formidle. Jeg blir ofte veldig engasjert og kan lett misoppfattes som sint uten at jeg er sint.
Derimot kan jeg ha vanskeligheter med å forstå foskjellen mellom egne og andres behov. Det betyr ikke at jeg ikke føler empati for andre mennesker.
Dette handler mere om min utålmodighet i diskusjoner hvor jeg finner motparten uærlig eller at motparten argumenterer mot meg som person og ikke saken diskusjonen angår.

Det er ikke lett for meg å begrave stridsøksen når det ikke fokuseres på sak og når motparten ikke responderer på mine utsagn og jeg får respons som går på meg som person verbalt.

Jeg kan ikke la være å innrømme at jeg har vært både tilbakeholden,åpen og oppriktig til mine nærmeste og til alle som har hatt med meg å gjøre tidligere når det kommer til min historie. Slik har jeg vert for å beskytte meg og fordi dette har vert skam.
Krenkelser, psykisk/fysisk vold, urettferdighet, ydmykelser, mine følelser av å bli sviktet som sønn, bror, venn, en varetektsfengslet, tvangsinnlagt pasient, av psykiatrisk personell, av politi, skole, naboer og venner er følelser jeg har blitt mer og mer klar over i senere tid. Jeg føler det er lettere å forholde meg til mine følelser og min historie etter at jeg er tatt av Psykofarmaka som jeg har tatt i 17 år.
Mest er det skammen som har vert årsaken til min innesluttsomhet, følelsene av å ikke bli tatt på alvor når jeg har prøvd å forsiktig dele av min historie. Det er også viktig for meg å ikke krenke mine medmennesker. Jeg har alltid hatt som prinsipp å behandle medmennesker med respekt.
Når jeg teller etter, er det nok mindre enn 10 ganger, i mitt 51 – årige liv jeg har brukt vold mot andre mennesker. Som oftest har jeg sittet igjen med at det er meg det er noe galt med. Innestengt sinne har jeg nok av og jeg klarer å akseptere dette.

Jeg tenner på alle pluggene når jeg føler meg krenket og misforstått. Når jeg ber om å få fred, uten at jeg føler at jeg får fred. Jeg takler disse følelsene mye bedre etter at jeg har sluttet å ruse meg og jeg jobber med disse følelsene i gode samtaler med min kone som har hold ut med meg i 18 år.

Det kan være egoistisk av meg å be om fred. Men syntes det er viktig å nevne at, ber jeg om fred, da har det allerede gått over min grense for toleranse. Flere ganger har jeg da eksplodert.

av Terje Eikeland, Os, 13.08.2019

Ensomhet

Innsendt oppgave 15.09.2019 fra en i en av landes Support-grupper

Ensomhet – å være alene:Det er stor forskjell på det å være ensom og det å være alene!

Min ensomhet i dag, handler mest om følelsen min av å stå alene i min tilfriskning, blant andre mennesker som er i en lignende situasjon og der disse menneskene ikke har tatt valget om å leve sine liv, uten bruk av noen rusmidler.

Jeg opplever ikke at min ensomhet er håpløs. Jeg har forstått betydningen av å kunne regulere mine følelser, ved å snakke om det som plager meg, sammen med likepersoner, eller profesjonelle hjelpere.

Jeg er heldig som har mange å velge mellom når jeg trenger en prat og ofte velger jeg å snakke med flere av mine hjelpere om det som er aktuelt og som plager meg.

Jeg føler at det er til nytte å snakke med flere hjelpere fordi jeg da belyser alvoret i dette å føle seg ensom i tilfriskning, i nærmiljø og i hverdagslivet generelt.

Mesteparten av mitt liv har jeg selv valgt å stå alene med alle utfordringer og problemer. Jeg har hatt store vansker med å finne og å få tillit til andre mennesker. Det har som en selvfølge av dette, ikke vært lett å hjelpe meg, selv om jeg har prøvd å bryte mitt mønster. Det å ruse seg.

Jeg har hatt vansker med å sette ord på følelser. Vansker med å bli tatt på alvor. Vansker med bli godtatt og vansker med å bli trodd på. Som følge av dette har det også blitt vanskelig å akseptere at mitt liv har blitt slik som mitt liv har blitt.

Jeg har i dag kommet langt på veg med å akseptere mitt liv. Mitt liv er et eventyr slik som det har blitt. Jeg kan ikke forandre det. Å akseptere meg selv og min historie, vil jeg jobbe mer med. Det kan også jeg bruke til å hjelpe andre med, det motvirker også ensomhet.Dette å akseptere.

Jeg er både bevisst og så ærlig jeg kan, når jeg deler om min historie. Jeg ser ingen grunn til å skjule, eller dekke over noen sannhet i min historie. Alikevel ser jeg betydningen av å selv kunne velge hva jeg ønsker å dele fra min historie. Det som opptar meg i samtaler, med likepersoner eller profesjonelle hjelpere er det som betyr mest. Det er jeg som velger hva jeg vil dele, fra min oppvekst og min historie fra ruspåvirkning og andre menneskers syn om dette.

– Kjenner jeg meg ensom eller alene?

Ja og Nei! Min ensomhetsfølelse har jeg fra tidlig i min oppvekst. I dag våger jeg å søke til andre mennesker og miljøer for å få til et bedre liv, å være deltaker i trygge miljøer hvor rus ikke blir en faktor som ødelegger dette som jeg prøver å oppnå.

– Hva er grunnen til at jeg føler det slik?

Skam er den største faktor for mine ensomhetsfølelser. Rus er den største faktor som er grunn til at jeg ikke har kommet i kontakt med gode og trygge miljøer i mitt liv. Min ærlighet om mitt rusproblem har ikke vært til hjelp for meg. Jeg har måttet innse at rus ikke har hatt en god virkning for meg. Jeg har ruset meg på mine ensomhetsfølelser.

– Hva gjør ensomheten med deg?

Når jeg føler meg ensom, tenker jeg negativt om meg selv og andre. Mine ensomhetsfølelser får meg også til å tenke på å ruse følelsene bort. Jeg er klar over at det å snakke med noen om det hjelper. Jeg sier nei takk, til rus. Hver dag!

– Hva gjør jeg den tiden jeg er alene?

Sjeldent er jeg helt alene. Trenger jeg alenetid, hviler jeg, eller jobber med noe som har med min tilfriskning å gjøre. Noen flukter har jeg, jeg prøver å begrense dem. Slik at mine flukter ikke skal gå utover noen andre.

– Har jeg noen tanker om hvordan jeg kan bryte ensomheten?

Ja. Jeg har vært og er, aktiv for å bygge gode og trygge nettverk med mennesker som sier nei takk til bruk av rusmidler og med mennesker som tør å vise og å si hva dem står for.

– Setter jeg av nok tid til å være alene?

Nei.Jeg vil sette av tid til å være alene når jeg er klar for det. Jeg liker det å ha det travelt i min tilfriskning og trenger alle de menneskene jeg har rundt meg.

Uka’s refleksjon: Det drepende MEN’et

Du er flink, men…Du leser bra, men…Du er flink til å tegne, men… Du løper fort, men…Du deltok, men…Kjæresten din er sikkert hyggelig, men…Du skulle ha sagt…,du skulle ha ment…du skulle ha trodd….du skulle gjort…Alt det du trodde var til det beste for dem du hadde tillit til ble ansett som feil!

Blikket flakker – jeg åpner ikke for noe. Denne gangen er det dine ord og din mening som skal få komme frem, tenker jeg. Det forblir stille. Dørgende stille. Føles nesten som vi er to bilister som møtes på en smal vei og ingen vil rygge.

Hva vil du med ditt liv – hva drømmer du om, var spørsmålet mitt. Jeg vet hvordan man blir når du hele tiden får vite at du et null. Et menneske som ikke duger til noe og som helst skulle vært en våt flekk på lakenet. Kan du ikke brukes til noe så er du heller ikke noe verd noe. Men kan noen utnytte deg og dine ressurser så er du hjertelig velkommen inn i varmen – for stakket stund.

Jeg vet ikke, visker du. Jeg har ingen drømmer. Jeg vil bare kjenne på ro uten å innta alkohol, narkotika og piller. Livet mitt handler bare om dette – alt annet er borte for meg.

Der kom vi i bevegelse. Med små skritt skal han finne frem til sin drøm – ønske eller hva det nå vil bli kalt av han. Min jobb på denne veien blir å stille spørsmål og unngå bruk av ordet: Men…