jul igjen

Skaugumtre-2

Det er mørkt, kaldt, vått og nitrist ute. Høsten har satt seg. I bilen er det en lun og koselig atmosfære. Jeg høre på julesanger fra juli jeg, sa sjåføren og lo. Ja vi har alle vårt sa jeg og nynnet med. Brått blir spilleren slått av med kommentaren: Men ikke alle er like glad i det som meg

I går på toget var det en som sa med nokså høy og amper stemme: Jeg tror jeg skal søke politisk asyl til Saudia eller noe sånt så jeg kan slippe dette julestresset med «dingelbell», gavepes, skjeve grantrær med pynt på halvtolv , fyll og faenskap.

Noen skinner opp som en sol og bevrer av lengsel etter juledagene. De ser frem til å møte familiemedlemmer de ikke har sett på lenge. Ser frem til å holde tradisjonene ved like og pynte med julepynt som har fulgt familien i generasjoner. Maten, samtalene og historien de deler binder dem sammen og gir trygghet og ro i kropp og sinn.

Hos andre kan alt som gir fornemmelse av jul  drepe all livslystgnist som måtte finnes i dem. Minner som sitter i kroppen fyres opp så snart de tenker på juletider. Lukten og lyden av jul aktiviserer frykten som blir sittende som en jernklo i kropp og sinn. Den slipper ikke taket med snille menneskers velmenende  forsøk på å skape litt hyggelig julestemning med mat, musikk eller pakker. Av og til kan det bli verre fordi det minner om noe tapt.

I kveld snakket jeg med sjåføren som sa følgende: Jeg tenkte ikke over at dere satt i bilen og ikke hadde de samme opplevelser som meg. Blikket som møtte meg i bakspeilet fortalte det med et tydelige språk. Der kunne jeg se både smerte, sinne og sorg.

Årene som har gått i arbeid med folk som sliter med psykiatri , rus og kriminalitet, har gitt meg innsikt i mange skjebner og julefeiringer. Ikke bare julefeiringer, men alle høytider, helger og andre dagers markeringer.   År inn og år ut, har de levd under forhold de fleste av oss ikke har fantasi til å se for oss.

I år , som i alle andre år , skal jeg være tilgjengelig på epost, facetime, skype  og sosiale medier for dem som ønsker  å snakke med meg.  Det er av og til nok å vite at du kan kontakte noen som ikke vil annet enn å være en man kan kontakte når man trenger det.

Sender en stor takk til sjåføren som var lydhør med hele sitt sanseapparat. Din observasjon var helt korrekt! Den som ser nøye vil finne en engel hvor enn man er i livet og i dag har jeg truffet på flere – du er en av dem!

 

 

 

Det handler ikke om å få rett

Roser i fangenskap og frihetDet er stille i rommet, usikre blikk møtes i noen korte sekund. Hva som farer igjennom hodene til den enkelte av de knappe 20 personene som har møtt frem, vet jeg ikke. Jeg tenker i alle fall:

Jeg håper de får noen flere svar på spørsmålene de har knyttet til  egne handlinger enn dem de hadde før de kom. 

Det er en god spredning på alder. Det skiller 40 år fra den yngste til den eldste. Alder er bare tall i denne sammenheng for følelsene – vårt varslingsapparat – har ingen alder.

Jeg vet at de alle har mange hendelser fra sin historie de ikke klarer helt å romme. Både av hva de selv har vært utsatt for og hva de har utført mot seg selv og andre. 

At kunnskap utgjør en forskjell har jeg erfart og den kommende uke vet jeg at den vil gi grunnlaget for noe nytt for de fremmøtte. I alle fall for dem som ser innover  og fremover.

Hva andre mener er rett eller feil spiller ingen rolle. Det handler om hva en selv har opplevd og forstått og til sist hva en selv gjør for å få til en endring. 

Det er alltid godt å komme frem til fredagen og kunne få se øyner som skinner. Se at deltagerene  har tint opp og vil gå ut i lyset og møte en ny og levende hverdag.

Tusen takk til alle dere som viser meg tillit ved at dere deler så raust av dere selv. Erfaringene deres kommer veldig mange til gode! Delt sorg er halvert smerte – delt glede er dobbelt lykke!

Nytt ANTA-kurs i Sandefjord i regi av IOGT: ta kontakt: eline.troen@iogt.no

 

 

 

 

Ikke det tenkte, men det gjorte

Hjem for voksne

Jævelungen ingen orket…Propell som ingen fant der det ble forventet å finne den…Så her, så der, men sjeldent der den skulle være…Var på skolen når det passet, stakk av så fort anledningen bød seg…Slosskamper, røvertokter, lureri og rusmisbruk ble tidlig en del av en vanlig hverdag…

Ja hva kan det komme av?

Noen kommer fra et hjem for de voksne. Krangel og bråk fra morgen til kveld. De vonde ordene og/eller slagene som hjemmet var fylt av  hadde ikke er barn mulighet til å forstå rekkevidden av. At mange av ordene og handlingene som ble hørt og sett var trusler kun en voksen kunne handtere. Når de voksne roet seg og trøstet hverandre var det ingen som så den lille. Frykten den satt igjen med,  som fulgte med i kropp og sinn døgnet rundt, var det ingen som tok hensyn til.

Utenforstående så inn og  tenkte: Stakkars liten, men vi kan ikke blande oss inn og snudde ryggen til og gikk si vei.

Mange jeg møter i dag har alltid har følt seg uønsket. Mange er mine LIKE. I dag kan vi forstå at vi var både ønsket og elsket, men handlingene den gang fortalte oss noe annet. Vi forsto ikke hva de voksne kunne tenke, kun  hva de gjorde. Sårene vi bærer på  har som regel for mange av oss grodd, men sårbarheten er høyst levende.  Handlinger som minner oss på en tid hvor vi slet for å slippe å kjenne på klumpen i magen og frykten for at noe skulle gå galt der hjemme kan vekkes raskt. En hver opplevelse av trussel på viktige områder for oss kan raskt utløse følelser og handlinger vi ikke  kan kontrollere.

Døm ikke et barn utifra det du ser – still spørsmål om hva som kan være årsaken til at det handler som det gjør !

 

 

 

 

Selvom det er høst er det ikke for sent for livet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er mange stormer som raser både i og utenfor meg selv for tiden. Høsten kommer som kjent med alt fra den milde fønvind til andre med orkan styrke og mye nedbør. For meg er disse behagelige og forfriskende. De tanke- og følelsesstormer som raser inne i meg kan være vonde og svært tappende. Da er det godt å vite at det er en tid for alt og ved å ha gode tillitspersoner som jeg kan ha oppbyggelige samtaler med så vil jeg få oppleve en ny vår. En tid med  ny og økt energi og livsglede.

Uka som har gått har vært en svært lærerik uke på mange plan i mitt liv. Men det beste har vært at jeg har kunne videreføre en av mine viktigste erfaringer:  Så lenge det er LIV er ingenting for sent. 

Det er nok noe det kan være for sent å starte opp med , som for eksempel om man skal ha en yrkeskarriere eller bli småbarnsforeldre, men det er aldri for sent å få nyte livet på livets premisser. Dager kan være  fylt med alt fra glede til sorg, nærhet og avstand, kjærlighet og likegyldighet, varme og kulde. Men så lenge vi som har rusa oss store deler av tenårne og voksenlivet  har et klart hode og gode, sunne  støttespillere, så kan vi klare å handtere disse følelsesstormene uten å handle destruktivt. En dag av gangen. 

Høsten kommer ikke bare med stormene sine og løfte om en ny vår, den bringer også bud om at noe er over og derfor en del sorg. Før den nye livsgleden kan spire så er det en vinter hvor alt ligger i dvale. Det er ingenting som skjer og hvor vi får tid til refleksjon og tanker. En tilstand som for mange av oss er svært smertefull. Men jeg vet at  for hver dag vi opplever mestring vil vi styrkes så vi kan skape oss den hverdagen og det livet vi ønsker for våre og oss selv. Jo mer kunnskap og egenerfaring vi tilegner oss  vil vi på sikt kunne stå oppreist uansett hva vi utsettes for som ikke dreper oss. Ikke mist vil vi evne å oppleve naturens skjønnhet. Få oppleve og kjenne på årstidenes  soloppgang selvom vi  er i livets høst

Dette er like mye en trøstens ord til meg selv som det er for mange andre jeg har vært i kontakt med denne uka. Noen  har mistet sine omsorgspersoner og skal se tilbake og minnes det som har vært fra sin barndom og frem til i dag, andre skal se tilbake på tapte muligheter på grunn av det livet de har av ulik grunn har levd. Jeg skal jobbe med mine tap som smerter fremdeles. For hver dag som går kjenner jeg glede ved livet igjen og jeg ønsker nå å  delta fult og helt med hele meg. Den kalde vinterstemningen er i ferd med å smelte og et nytt liv er på gang. Tusen takk til alle dere som gjorde at jeg overlevde sprengkulda

Til alle dere som jeg var sammen med i Haugesund denne uka: Bruk meg igjennom deres kalde vinternatt

 

 

 

 

 

En blå time

Den blå time

En tung rusmisbruker nikker  og kommer mot  meg. Jeg kjenner han ikke igjen. Det kan det være mange grunner til at han virker ukjent: Vekt, klær, hår og stemmen. Nå er han rusa,  antagelig så jeg han nykter sist.

Hei Rita så godt å se deg! Vettø, jeg klarte ikke være ærlig og røyk utpå igjen. Hælvete heller! Du sa det jo ti’ meg: Du skal  alltid skal leve med deg og derfor må du snakke sant. Løyna vil alltid følge deg. Husker det vettø…! Fint å se at du fremdeles er nykter og at øya dine skinner. Ser du noe til den gamle gjengen? H’akke tid til å snakke mer med deg, sees om et kvarthundre år. Løgna har bare ramme meg denne gangen Rita, så det gjø’kke no’

Jeg satt meg ned på Espresso house og tok med en Chai latte på soya og forsøkte å huske hvor jeg hadde sett han. Det var noe i stemmen som var kjent, men jeg klarte ikke å plassere han. Tenkte også på hva han husket fra vårt møte om løgn. Nå er jo ikke det mine ord, men det var en som sa følgende til meg på et av mine første AA-møter: Det eneste menneske du alltid må leve med er deg selv, derfor er det best at du forholder deg til sannheten. Løgnen vil alltid forfølge deg og den vil spise deg opp innvending til slutt…

Dette utsagnet har jeg tatt vare på fordi jeg vet hvilken indre uro løgnen kan gi. En uro som aldri stilner før du får gjort opp der du vet løgnen har rammet noen uskyldige. Og er det noe de fleste aktive alkohol- og rusmisbrukere gjør så er det å lyve, såre og krenke mennesker som ikke har gjort oss noe – annet enn godt.

Så langt i mitt rusfrie liv har jeg holdt meg til sannheten og det gir meg en frihet til å se hvem jeg enn møter i øynene. I disse dager så har jeg ved noen anledninger fått høre mye løgn og hvor løgnen kun har hatt ett formål: Ramme hardt et menneske som alt ligger nede. Disse menneskene vet jo at de farer med løyn og jeg lurer på hvilken sjelefred de kan ha?

Mannen jeg møtte sa han ikke hadde ramma noen andre enn seg selv denne gangen. På mange måter tror jeg på han 100% fordi alt ved han er ærlig. Livet han lever er synlig og vi kan SELV velge hvilken kontakt vi skal ha med han. Verre er det med dem som har en konstruert fasade som er ment til å føre et medmenneske bak lyset. Husker jeg sa til en megler for noen år siden som forsøkte å snyte mannen min og meg: Er det noe jeg er glad for så er det at jeg arbeider daglig med ærlige kjeltringer bak lås og slå eller på institusjon  og ikke sånne som deg.

Dette ble min mimring i den Blå time på Espresso House på Oslo S denne ettermiddagen.

VOLD

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I går hadde jeg en fin samtale. VOLD. Ja hva er vold?

Enkelt forklart: Når man tvinges til å gjøre noe du ikke vil eller står for, utsettes du for vold.

For en tid siden ringte en som har gått på Relasjonskurset jeg har hatt den glede av å holde for en del som både er voldsutøvere og voldsofre og spurte om følgende:

Er det noen mulighet for at du kan holde Relasjonskurs på krisesentret for voldsutsatte kvinner?

Svar: Ja det kan jeg, men jeg kan også holde kurs for voldsutsatte menn!

I dag og i morgen skal jeg jobbe med fagdagen jeg skal holde for Havang brukerstyrt senter i Lillehammer for PÅRØRENDE…også en gruppe, både barn, unge voksne og eldre, som utsettes for mye vold i mange former på daglig basis.

Ønsker alle en fin uke og håper jeg ser noen av dere i Lillehammer

Når nok er nok kan selvmord bli en løsning

Engler i kamp for en eksistensI tøffe tider kan det være vanskelig å forstå hva som er vitsen med livet. Det kan være mange årsaker til at man kan føle at livet er tungt, vondt og vanskelig. Det kan være økonomiske problemer, familiære vansker, en kan være mobbet på arenaer man føler er viktig for en eller at man ser på seg selv som totalt mislykket.

Er man så uheldig at det eneste man har er personer som forsterker de nevnte opplevelser,  er det ikke rart at man føler at livet ikke er verd å leve. For mange av oss som kommer skjevt ut i livet og som ikke har en opplevelse av å være elsket og inkludert, blir det også umulig å finne en motivasjon til å kjempe for en videre eksistens når mørket setter seg fast i sinnet.

I gjennom flere år har jeg fått være tilskuer til en verden få har innsikt i. Det som virker skremmende for folk flest er peanøtter i forhold til det jeg har opplevd som det mest faretruende. Rammes man av mennesker med dårlig selvinnsikt, mangel på ekte ydmykhet og historieløshet koblet på bitterhet, er man i store problemer om man sliter med nedsatt psykisk helse. Og slike mennesker er det mange av i vårt samfunn – også der man minst venter å finne dem.

Alle har sin historie og ingen ting er så tilfeldig som det til tider ser ut til. Det jeg har sett er hvordan de svakest utrustede tar til takke med den oppmerksomhet de får. En oppmerksomhet som kun er ment til å gavne den som gir den. Om det er i det politiske landskap eller i en fengselsavdeling. Mekanismene til utnytterne er de samme: Splitt og hersk – inkluder og ekskluder

I en periode av livet hadde jeg en del mennesker tett på meg som drev et slikt spill. Det var store summer, mye eiendom og makt det handlet om. Tre av disse tok sitt eget liv til slutt. Men det som skjedde før dette rammet mange familier. Jeg var gudskjelov ung og allerede tungt ute i rusmisbruket så følelsesmessig ble jeg ikke berørt på samme måte som dem som hadde større forpliktelser. To av de som tok sitt eget liv var i samme familie og den tredje var en nyetablert investor. Felles for dem var at de var små og ville bli større på raskest mulig måte og kom i hendene på et utenlandsk firma som på papiret så seriøse ut.

Når noe går galt og man får det vondt og ikke har mennesker man kan snakke med som vil hjelpe deg til å se hele bildet, ja da blir livet et vanskelig sted å være. Følelsene har ingen alder, de slår hardt inn når man opplever at livet står i fare. Og når forsvaret opplever at man er alene i verden er responsen at selve livet er truet på en eller annen måte. Denne følelsen kan være overveldende og bli til en mørk flekk i ”øye”. En slik mørk flekk kan drive et menneske i mange retninger – alt fra kamp mot alt og alle for å bevise at man er verd noe og til å tro at verden er mest tjent med at du forsvinner og dermed begår selvmord.

I går var det den internasjonale markeringen for overdoseofre. Og mine tanker går til alle dem som fikk denne utgangen av sitt liv. Dessverre så vet jeg at noen av disse overdosene har vært rene selvmord. Det var slitene sjeler som ikke har orket å kjempe for en plass i sitt samfunn og miljø. Mennesker som har opplevd krenkelser og svik i hele sitt liv og som av den grunn ikke har hatt ett eneste menneske de har følt de kunne vende se til når den sjelelige smerte holdt på å spise dem opp.

 

Om jeg skal be en bønn til Gud så må det bli:

Kjære Gud hjelp oss mennesker til å snakke sammen til et felles beste!

Vold, dop, drap og fengsel

Farger i Snø .jpgDet er mye som skjer i mitt liv for tiden og det fineste er at  jeg har opplevd at veldig mange er glad i meg og som ønsker meg alt godt. Dessverre må jeg innrømme disse varme og omsorgsfulle ord ikke får størst plass hos meg.

Det som har opptatt meg veldig mye er de unge som beskrives som gjengmedlemmer. Unge jenter og gutter som oppleves som voldelige bråkmakere som selger narkotika. For meg som har jobbet med de yngste innsatte i Oslo fengsel i mange år, kjenner til flere av unge som antagelig har fått et slikt stempel. Min erfaringer med disse er noe helt annet enn det tabloide, mediaskapte bilde av dem.

Disse unge, som er under 20 år har vist meg en side ved et samfunn få har innsikt i. Eller rettere sagt konsekvensene av samfunnets omsorgssvik av dem som av ulike grunn er ute av stand til å ta vare på seg selv og sine barn.

Unge jeg har snakket med både på cella og i gruppa jeg har ledet bak murene er fine reflekterte unge mennesker. Noen har fortalt som sine drømmer om egen familie eller en tilstedeværelse for yngre søsken og mødre. Andre har fortalt at de ikke kan drømme fordi dem må overleve.

Disse unge er barn av rusmisbrukere som har opplevd seg som pakkepost i barnevernet, barn av krigstraumatiserte flyktninger eller selv vært barnesoldater frem til til kom på et mottak i Norge. Felles for disse er at det er eldre kriminelle som har invitert dem inn i varmen. Eldre kriminelle som selv var det barnet som opererte som levende oppbevaringsbokser for dopet som skulle selges på skoler, fritidsklubber og kjøpesentre hvor andre unge rotløse oppholder seg.

Ingen av de jeg har truffet i fengsel drømte om å være overskrifter i nyhetene eller sitte på en celle på dom. Den yngste jeg har hatt kontakt med var 15 år da han fikk sin første dom. Han sa: Jeg vil ikke være noe annet sted enn  fengsel for her er jeg trygg. Når det kommer gutter fra rivaliserende gjenger  bruker jeg noe dop eller er stor i kjeften mot en betjent, for da får jeg utestengelse fra felleskapet for noe dager eller uker.  Jeg vet at døden er den eneste redning jeg har for det finnes ikke hjelp for sånne som meg.

 

Må bare få si tusen takk

ANTAgjengen Havang

Det har vært en helt fantstisk uke på Havang og min kjære tidligere kollega fra Retretten, Hilde Nilseng. Denne uka har betydd så uendelig mye på mange plan. Først av alt at jeg kan bidra med å så et HÅP, dernest over å se hvordan Hilde viderefører det hun har tatt med seg fra Retretten. Sist, men ikke minst er jeg ufattelig glad for de fine folka jeg har blitt kjent med og snakket med på sentret.

Havang, et brukerstyrt senter i Lillehammer

Besøkende hos Havang trenger ikke å ha slitt med eget eller andres alkohol- og rusmisbruk. Flere som  kommer innom kan av ulik grunn kan ha havnet i en livskrise eller ha en redusert psykisk helse hvor depresjon og angst setter dem ut av spill. Noen har utviklet en avhengighet til legeordinerte medikamenter og hvor inntaket har gått over i misbruk. Andre kan slite på grunn av misbruk av andre ting.

Den ensomme pensjonist

I lunsjen fikk jeg snakke med flere av brukerne på Havang. Onsdagkveld  hadde jeg en fin stund med pårørende som går i gruppa som Veiledningssentret holder i Havangs lokaler. Flere av disse fortalte litt om deres  erfaringer med NADA-protokollen som gis hver time. En kvinne fortalte at det var legen hennes som hadde tipset om Havang. Hun hadde gått av med pensjon etter et langt yrkes liv i en jobb med mye reiser. Familien hennes var spredd utover store deler av landet og verden, så hun ble veldig ensom. Ensomheten og depresjonen holdt på å spise henne opp. Av frykt for å utvikle avhengighet til piller hadde hun takket nei til det. I sin tidligere jobb hadde hun sett nok av tragedier knyttet til misbruk og avhengighet. Det som gjorde henne livsglad igjen var hennes faste besøk hos  Havang og  NADA. Hun opplevde en ny vår – full av liv og livslyst.

ANTA-kursdeltagere og NADA

Flere av de som jeg spiste lunsj med hadde gode erfaringer med NADA-protokollen. En fortalte om hvordan smertene i hånda var blitt bedre etter at han fikk NADA på Sannerud sykehus for noen år siden. Han hadde ikke penger til å følge opp denne behandlingen etter at han ble skrevet ut og var derfor overlykkelige for Havangs gratistilbud. Nå kom han så ofte han følte for det og hånda funka så godt som perfekt med tanke på skadene han hadde.

De fleste i ANTA-kurset benyttet seg også av NADA. En av jentene som hadde benyttet seg av Havangs tilbud sa at hun opplevde at hun ikke trengte å ta det så ofte lenger, men at hun gjorde det jevnlig. Hun hadde erfart at selv ved lengre pauser fikk hun effekten raskt tilbake når hun tok NADA igjen. Det hun merket det mest på var søvn og konsentrasjon. Hun følte seg mer samlet når hun tok NADA.

Alle som tok akupunktur under kurset  følte seg mer konsentrert og at de fikk med seg det meste av det som ble fremlagt under foredragene. Noen opplevde også at spenningene i kroppen og hodepinen forsvant. En ga uttrykk  for at det var kombinasjonen av ANTA og NADA som gjorde han godt.

En sa det så fint: Tilhørighetsfølelsen som oppsto i gruppa av de åpne erfaringsdelingene og roen akupunkturen ga, og sist, men ikke minst bekreftelsene jeg fikk på alle mine egne tenkte tanker igjennom ANTA-kunnskapen,  har gjort at jeg føler meg normal.

Jeg må bare få si tusen takk til alle som bidrar til at jeg føler livet er verd å leve!

Livet, handlingene og resultatet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Arbeidstid fra 0800 – 1600, mandag til fredag. Alle røde dager fri. Og 4 til 5 uker sommerferie. Avspassering og kompetansehevende kurs. Møter, møter og møter. I alt dette er det en hjelpeløs sjel som trygler om å bli sett. En som samfunnet ville verne livet til før fødsel, men som det  ikke var så viktig med etter.

Barnehagens daglig sysselsetting , fra 07.30 – 17.00. Lek, mat, søvn, lek. For dem som klarte følge med. Timene gikk av sted med aktiviteter så det skulle føles at dem gikk raskt dag for dag frem til skolestart.

År med lærere i et klasserom fylt av støy . Det ble  snakket og gitt oppgaver det var vanskelig å forstå noe av mellom  08.45 – 14.15, mandag til fredag for utenom sommerferie, høstferie, juleferie, vinterferie, påskeferie, alle de røde- og planleggningsdagene.

Kule og hippe barnevernspedagoger og fritidsledere fra club 7 og deromkring  delte ei pakke røyk med deg og stakk til deg noen kroner. Ja til og med en øl når dem var kule nok.  Utflukter som var fordekte fyllefester og politisk orienterte treff.

De få som var der hvor du i tillegg til det fysiske nærværet kunne kjenne det psykiske, var kortvarige. De forsvant alltid etter kort tid. Disse menneskene og alle de fraværende har lært meg hvordan jeg selv skal opptre.

Se personens livssituasjon her og nå og hvor personen selv vil. Agendaen for det jeg skal gjøre handler først og fremst om den som står foran meg og ikke hva jeg selv har å vinne. Mitt ettermæle betyr fint lite om det ikke kan benyttes til noe positivt for den som sliter. Mitt liv er kort og snart er mine dager talte , men livet til mange som kommer etter meg og etter dem igjen skal være her lenge.

Disse livserfaringene har gjort meg svært komplisert i hode. Jeg skulle ønske jeg bare kunne forholde meg til egne handlinger her og nå og ikke se forbi og til konsekvensene for dem jeg arbeider for. I min tidligere jobb handlet det ALDRI om å sysselsette meg selv for å få tiden til å gå mot lønningsdag og døden. Mine handlinger har aldri vært motivert av sjalusi eller med tanke om hevn og straff mot mine meningsmotstandere . Ei heller for å få en oppmerksomhet på meg som person. Alt jeg har gjort har vært for å synliggjøre at selv der det ser mørkest ut for et liv kan de rette handlingene gi en personlig vekst.

Det er godt jeg skal fortsette med dette arbeidet for jeg er ikke død riktig enda. Sees på Lillehammer til uka. I Oktober kan vi også sees i Haugesund og Grimstad

En flott artikkel av psykolog Trine Elverum

www.ritanilsen.no/anta

Mitt liv er ikke ditt liv!

Rosene i fange og frihet.jpg

» Hei Rita! Du kjenner ikke meg, men du kjenner broren min. Du skjønner storebroren min sitter i Ila fengsel og lillebroren min hadde rustrøbbel. Storebroren min gikk på et kurs med deg i Oslo fengsel om vold og ba lillebroren vår om å snakke med deg. Han gikk på et ANTA-kurs i Oslo. Siden dro han i militæret og har fått jobb der nå og er i utlandet for tiden. Jeg satt på Bredtveit kvinnefengsel fram til i våres og fikk boka di av mora mi til jul. Den er fin og psykologen jeg har nå jobber sammen med meg med den. Og nå skal jeg på ANTA-kurs i Haugesund»

Det er ikke første gangen jeg får en slik telefon,  det begynner å bli så mange jeg har hatt i ANTA-kurs og forskjellige kurs i fengsel så jeg kjenner ikke alle igjen. Men denne søskenflokken kjente jeg igjen. De hadde hatt mer enn gjennomsnittet med  problemer  knyttet til rus, vold, kriminalitet og psykiatri. Noe som heller ikke er så ukjent når personen har hatt problematferd fra tidlig barndom og rusdebut før tenårene.

Personer jeg har hatt på ANTA-kurs har hatt de flotteste ønsker for seg selv. Alt fra ingeniør for bevegelige deler til jordmor og har lykkes med det. Til og med en som ville bli politi og ble det ( han kom før han fikk noe på rulleblad). Det har vært utrolig moro å være i heia-gjengen deres. Knall og fall, stryk på eksamen og tap av jobber på målstreken, men de har gått på gang på gang. Derfor var det veldig fint å høre at lillebroren til hun som ringte meg hadde lykkes med å få en jobb jeg vet han drømte om.

ANTA-kurs alene er jo ikke nok, så nå tar kvinnen kontakt med sin ruskonsulent og ser om det er mulig komme på  institusjon eller om hun kan få en poliklinisk oppfølging, leilighet og hjelp av NAV til å ta en utdanning.

Mitt liv er ikke Ditt liv…har jeg alltid hatt fremst i panna. Hva hun ønsker for sitt liv skal jeg ikke si, men jeg kan love at jeg skal være i fremste rekke å heie henne frem mot mål

Les mer om ANTA

Inn i politikken for å gjøre en forskjell

Orange sommerfugl

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt at den kjipeste erfaringen jeg har er gull verd. Det mener jeg også.

Av ulike grunner har jeg noen spennende samtaler hver eneste dag for tiden. Dagen i dag har ikke vært noe unntak. Og jeg lærer noe nytt om livet og mennesker.

Ved to anledninger i dag har jeg fått høre at jeg skulle vært i politikken. Det hadde sikkert vært spennende det, men jeg tror nok ikke jeg tåler det trøkket der.

«Du kunne påvirke Rita ! » Ja det kan vi vel alle om vi kommer i posisjon til å si noe der beslutninger tas.

Jeg tror det holder for meg å være der hvor et menneskes skal ta en beslutning for sitt eget liv.

Ved hjelp av mitt lokale, regionale, nasjonale og internasjonale nettverk kan jeg gjøre en forskjell uten å være knyttet til et politisk parti: Trykk her og selv selv