Ikke en av resten

Jeg ser oppgangen – trappene ned – muren; vi gikk inn, ned eller satt på. Minnene strømmer på, utløst av en fortvilet melding på messenger.

Med et brennende ønske om å skli inn i mengden blant dem som lever i takt med hans indre verdier, valgte han å ta en ny retning. Bort fra overlevelsesjaget han hadde hatt i flere ti-år. Naiv og på leting etter et nytt nettverk ble han et lett offer for kynikerne blant oss. De farligste! De som ser ut som «hvermannsen» som lever tilsynelatende et helt vanlig hverdagsliv; Jobb, utdanning, betaling av lån, ferie og sosialt samvær med familie og venner – etter hva lommeboka tillater. Men sånn er det ikke bak fasaden. Disse er som parasitter og blodigler som snylter og lever på andres godtroenhet – de suger ut det de kan av sine medmenneskers slit og hardt tilegnende ressurser.

Det var samfunnets «gratispassasjerer» som ønsket han velkommen inn i sitt gode selskap – personer som avslørte hans sårbarhet og brukte den til egen vinning. Han satt mer ensom enn noen gang igjen med konsekvensene av å være flådd. Ruinert for illusjonene om at det finnes en rettferdighet og det lille materielle han hadde. I det åpenbare så alle bedraget, men fra jussens ståsted tapte han. De så på han som voksen mann som selv måtte ta ansvar for sine valg. Ikke minst valg av sosialt nettverk.

Misbrukt og utnyttet. Som barn. Skorpen som legger seg over slike dype sjelelige sår, er tynn og brister raskt hos dem som fant sin selvmedisinering for smerten de bærer på. Spesielt for dem som ser at medisinen ikke gir den ønskelige effekt lenger. Disse opplever at de ikke passer inn lenger hos dem de var en av – ei heller der de ønsker å være. Sårene deres blør ikke, de verker fra en byll som aldri tømmes i takt med tilsiget av økte smertefulle opplevelser.

Hans tause skrik: Hvor skal sinn og kropp få hvile?

Jeg kjenner hjerte mitt brister, jeg gråter med han og svarer: Veien kan oppleves som både lang, slitsom og smertefull, men du kan nå dit…

Fra en Fastlåst mening til Lønnsom undring

I dag startet dagen min med et blidt ansikt og noen tindrende øyne som så stolt ned på en liten krabat som sa: Hei verden – her har dere meg! Med bilde fulgte teksten: Det er som du sa; det å bli edru er verdens beste investering. Takk !

Slik startet vår samtale:

– Hei, mitt navn er… Hørt at du jobber med alkoholikere, narkomane og pillemisbrukere. Det er noen som ba meg ringe deg. Forstår ikke helt hvorfor jeg skal det

Hva er grunnen til at noen mener du burde ringe meg? Hva er du egentlig er uenig?

– Jeg som alle liker å ta meg en fest. Slappe av med noen øl når jeg kommer hjem fra jobben. Stikke innom pub’n og slå av en prat med kompiser av og til. Ser ikke noe galt i dette. Muttr’n og dama er uenig, men…Vil ikke si noe vondt om dem, men de er litt «to much» bekymra og overbeskyttende

Hva er det de ikke synes om?

– Dem synes det blir mye alkohol. Er ikke enig der asså. På fest, ja da kan det gå litt vilt for seg noen ganger, men ellers blir det noen halvlitere på pub’n og en sixpack hjemme.

Hvordan ser en uke ut for deg når vi snakker om alkoholinntak?

– Nei, det blir noen halvlitere ettermiddager på pub’n. Har gjerne en sixpack hjemme på kvelden, så blir det en fest eller to i måneden. Det er ikke sånn at jeg er full hver dag asså. Helgene, ja da blir det gjerne full pupp

Hva er en fest i helga for deg? – Starter ofte fredag på by’n, så følger gjerne lørdagen med en eller annen hjemmefest hos noen. Søndagene lander jeg med noen øl

Bruker du noe narkotika da?- Nei, røyker cannabis i ny og ne når noen sender rundt en joint på fest, og så har jeg tatt litt Kokain i ungdommen. Av og til tar jeg noe sovepille og beroligende

Nei jeg jobber ikke med alkoholikere, narkomane eller pillemisbrukere. Jeg jobber for mennesker som ønsker å finne ut og forstå hvorfor de gjør ting de selv opplever holder dem fanget og som gir dem negative konsekvenser

– Hmmm…Kanskje vi kan ta en prat?

“Døm meg ikke for det jeg fikk til, men for alle de gangene jeg mislyktes og reiste meg igjen”

I disse dager et jeg i sluttfasen av en større opprydning både i og utenfor meg selv. Uventet? I grunnen ikke. Vi alle bør ta revurderinger av hverdagen og livsmål. Jeg har gjort det med ujevne mellomrom, men nå må jeg snu opp ned på alt. Det er i alle fall sånn det oppleves. Det meste av ting – med eller uten affeksjonsverdi må bort. Det skal skjæres ned slik at jeg sitter igjen med det mest nødvendige og det som tar minst plass.

Livet ble tøffere enn forventet. Av mange grunner. I utgangspunktet hadde jeg satset alt på ett kort. Dumt. Dumt. Dumt! Ikke for alle, men for meg og noen få jeg er svært glad i. I alle fall når jeg i dag har fått fasitsvaret på noe som fikk dyptgripende konsekvenser for flere.

Jeg må selvfølgelig stå for de dumme valgene jeg har tatt, men en ting skal alle vite: Alt ble gjort med de beste hensikter. Psyken tålte ikke mer – alt ble mørkt, men jeg slapp å ruse meg. Det var noen halmstrå jeg kunne holde meg fast i og mennesker som var der. En av livbøyene var bilde av Nelson Mandela og hans blikk. Det minnet meg på: Det kan se ut som det ikke finnes noen vei ut når det er løgnene som får råde, men en dag kommer da vi skal «slippes fri» fra det som holder oss fanget i håpløsheten.

Mandelas utsagn “Døm meg ikke for det jeg fikk til, men for alle de gangene jeg mislyktes og reiste meg igjen” er noe jeg har tatt med meg – både før og etter at jeg selv fikk en psykisk knekk igjen. Spesielt da jeg arbeidet med dem som hadde tilbakefall, som atter ble fanget i sitt misbruk. Flere hadde jeg fått følge i lange perioder hvor de gjennomførte både utdanning og andre store bragder, men som også hadde hatt sine fall og reist seg igjen gang på gang.

I dag tar jeg med meg utsagnet av andre grunner også – og det er at jeg holder meg til dem som også sto ved min side da mørket lukket seg rundt meg. De sto ikke bare der når de hadde noe å hente for egen del. De sto og står der fordi dem har valgt å bli kjent med mennesket meg og ikke bare en bruksgjenstand de løy om når de skulle forsvare sine skjulte egoistiske agendaer.

Poeten Stig Dagerman skrev rett før han tok selvmord så vakkert om mennesket ingen egentlig så – og det mennesket som ikke ønsket å bli sett: Därför att han gömde sig i ljuset. Hade vi ändå ett ljus att gömma oss i.

I 2012 fikk jeg fotoet av Nelson Mandela av Morten Krogvold. Nå som jeg ikke lenger har plass må jeg selge bilde. Da jeg fikk bilde sa Morten i sin tale til meg: Du må love meg en ting- selg det aldri under 80.000 kroner. Aller mest hadde jeg ønsket å ha plass til det vakre, vakre portrettet, men livssituasjon og alder gjør at det vil nok aldri vil skje. Derfor håper jeg noen kan kjøpe det og få like mye glede av det som jeg har hatt frem til nå 2020 – og som alle dem som satt i en viss stue frem til 2018 fikk. (Pengene skal gå til noe som kommer flere til nytte om noen år)

Å velge noe ukjent

Alkoholikeren møtte en snill fé og hun sa:

  • Du skal få to ønsker oppfylt.

Alkoholikeren tenkte seg godt om, tok seg en diger slurk av spritflaska før han svarte:

  • Jeg vil ha en flaske Whisky som aldri blir tom

Féen svingte tryllestaven og hun sa:

  • Nå har du ett ønske igjen.

Alkoholikeren så på flaska og smilte bredt og svarte:

  • Jeg vil ha en flaske til for sikkerhets skyld.

Det er ikke bare alkoholikere som kan ha så de klarer seg, men som likevel føler at de må ha noe ekstra i reserve. I mitt arbeid som sjelesørger og samtalepartner har jeg sett mange varianter av det som kan se ut som manglende «magamål». Nå tror ikke jeg at alkoholikeren velger seg en flaske til – eller andre som overforbruker alt fra mat til kjæresteforhold pga. grådighet, men av helt andre årsaker.

For noen år tilbake hadde jeg en grundig refleksjonsrunde på mangt og meget over mitt eget liv. Livet måtte være noen mer enn jobb og syv hverdager i uka tynget av ansvar. Det å komme til kort – alltid være bakpå og uansett hvor mye jeg sto på kom jeg aldri mål. Noen ganger føltes det som å drukne eller miste alt som var fint av syne. Min kjære samtalepartner igjennom 20 år måtte på banen – igjen! Det har blitt noen runder med han når livsmålene skulle evalueres.

Lett har det ikke alltid vært, jeg har måtte bruke hode selv. I det nevnte tilfelle fikk jeg et ark hvor det sto; «Tingene på jordens overfalte er skapt for menneskene for å hjelpe dem til å oppnå målet de er skapt til. Av dette følger at man må bruke skapte ting i den grad de hjelper en å nå sitt mål, og fri seg fra dem dersom de hindrer en fra dette»

Oversatt til mitt språk: Det du har skal hjelpe deg dit du ønsker for deg og dine – det som er til hinder må du kvitte deg med.

En ting var i alle fall helt sikkert, på det tidspunktet ville ikke ha mer av det samme som tynget meg. Jo mindre jeg hadde ansvar for jo lettere ville jeg få det. Både på det materielle og sosiale plan. Det var helt utrolig hvor mye jeg hadde “samlet ” på oppigjennom årene; i tilfelle jeg skulle få brukt for det – eller at jeg kanskje tok feil av mennesker jeg følte trykket meg ned eller utnyttet meg.

Med andre ord krevdes det at jeg måtte ta noen brutale valg og prioriteringer, både for å hjelpe meg selv, men også med tanke på dem som sto meg nær. Det som tynget meg, ble jo også en belastning for andre, etterhvert som slitet tæret på meg.  Men det som ble det vanskeligste var: Hva ville jeg? Hvorfor ville jeg akkurat det? Hva trengte jeg? Sist, men ikke minst: Hvor skulle jeg finne troen på at ting skulle gå bra om jeg kvittet meg med det gamle kjente? For jeg er litt som alkoholikeren – «det kan jo hende noe går galt på veien, så jeg må bare…»

Alkoholikeren ble egentlig tvunget til å ta livsviktige valg da han / henne ikke var i posisjon til å ta et så alvorlig valg – jeg var den gangen og nå, i en annen situasjon. Men det er likevel skummelt å ta steget ut i et ukjent landskap

Lengselen – et redskap

«Glem aldri henne du aldri møtte ( …). Glem aldri henne for hun alene er det du elsker i den du elsker »

Tenk deg å si noe sånt! Tenk å kunne tenke seg frem til å kunne skrive ned noe sånt! Vakrere bilde på lengsel tror jeg aldri jeg har fått.

En samtale jeg hadde i dag gikk nettopp ut på lengsel og hvor fattige man blir når man føler at man ikke har den lenger. Der man bare eksisterer uten mål og mening. Sånn man mange ganger kan oppleve det når noe kjært er blitt revet i fra èn og ikke vet hvordan man skal kunne orke å begynne på nytt igjen.

Nå er det kveld og stille i huset. Min kjære mann har lagt seg og jeg kan sitte med avskrudd tv og tenke litt grundigere over samtalen jeg hadde tidligere på dagen.

Det er en luksus for meg å ha slike dype samtaler – samtaler som krever refleksjon flere timer etter at vi har snakket sammen. Utgangspunktet for alt i dag handlet mest om hvordan hverdagene og dens krav som stjeler stillheten og roen fra de av oss som ønsker den, men ikke finner tiden i støyen.

Jo eldre man blir, jo færre blir alternativene til mangt og meget. Smidigheten både mentalt og fysisk blir svekket, arbeidsmuligheter og oppsøking av arenaer som kan gi nye impulser og muligheter minskes. Motivasjonen og energien til å være mennesker som kan gi åndelig påfyll blir det første man velger bort når kreftene skal disponeres. Jeg må i alle fall velge mine forpliktelser først og deretter det pliktfrie, gledelige sosiale.

Når livet kun blir fylt med slit kreves det en opprydning. Lengselen blir da det viktigste redskapet for å finne tilbake til det som er mistet. I USA sier vi at vi downsizer – med andre ord så kvitter vi oss med det overflødige for å få en enklere hverdag og kunne frigi tid til å gjøre det som bringer glede. For det er virkelig viktig å kvitte seg med det som stjeler energi og livsglede.

For meg handler det om å få en balanse mellom fritid og jobb. Jeg skal ha tid til mannen i mitt liv som jeg elsker av hele hjerte. Han har en ro, tålmodighet og raushet jeg aldri har opplevd maken til i hele mitt liv og som jeg drømte om fra jeg var bitte liten. Så ville jeg fortsette med arbeidet mitt. For er det noe jeg elsker så er det følelsen av HÅPET – hos meg selv og andre. Igjennom jobben min får jeg oppleve å se HÅPET bli tent hos mange som trodde de hadde mistet det og jeg kan stå på sidelinjen og se hvordan deres drømmer blir til virkelighet.

Igjennom samtalen i dag kom vi inn på at det har vært korte og lengre perioder hvor jeg har “glemt den jeg aldri møtte” – glemt hva som virkelig betyr noe for mitt liv, og latt ubetydeligheter, – støyende elementer, få forstyrre og oppta for mye av min dyrebare tid. Blant annet har det vært lite plass til lek. Min lek foregår igjennom fotografering…

Dette ville jeg dele blant annet noen av dere som tok kontakt med meg etter et innlegg jeg skrev tidligere i uka.

God natt!

Til hjertene

Glem aldri henne
du aldri møtte, –
som kanskje møter
deg etter døden.

Glem aldri henne
som kanskje ventet
på å få møte
deg hele livet.

Glem aldri henne
som har din lengsel.
Glem aldri henne
for den du elsker.

Glem aldri henne
for hun alene
er det du elsker
i den du elsker.

Gunnar Reis Andersen

Det beste med livet er at det er i bevegelse!

«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.» Sikkert mange som har hørt dette og tenkt; SPY! Jeg har i alle fall tenkt det. Ikke alltid, men når det har vært på det mørkeste så må jeg innrømme at den tanken slått meg. Spesielt når uforutsette såre og vonde hendelser har inntruffet brått og brutalt. Da har det vært huekjør 24/7, uke inn og uke ut, måned etter måned. Med andre ord så har jeg taklet slike hendelser svært dårlig og det er også hva som har opprettholdt det som har gjort dagene mine lange, vonde og slitsomme.

Utrykket er jo så rett, så rett, men av og til må man ha hjelp til å forstå hva det er som drar en ut av balanse og rytme. Mitt største problem er ofte at jeg kan ha litt urealistiske forventinger til mennesker. Spesielt til dem jeg ser opp til. De jeg ser opptil er ikke nødvendigvis mennesker med høy utdannelse, titler og status som andre i samfunnet har en tendens til oppskatte.  Det kan være alt fra bekjente, naboer, kollegaer eller «hjelpearbeidere». Det som kan sette meg helt ut av spill kan være tilsynelatende små ubetydelige hendelser. Alt fra helt vanlige menneskelige forglemmelser til større avtalebrudd som rammer mål jeg trodde vi hadde felles.

Enkelte ganger kan også andres destruktive oppførsel være knyttet til deres forventninger til meg. Der hvor de opplever at jeg har sviktet når jeg ikke innfrir deres uutalte forhåpninger til hva jeg kan utføre for dem. Slike ting kan man ofte snakke ut om og få løst. Verre er det der hvor jeg forstår at det ligger sjalusi, bitterhet og ondskap bak og som er direkte rettet mot meg som person. Eller at de har hatt en grunnleggende, fiendtlig innstilling til alt og alle rundt seg og som bare har ventet på en anledning til å såre den første og den beste. Der hjelper selvfølgelig ikke kommunikasjon for målet har jo bare vært å knuse et annet menneskes drømmer, samme hvem det måtte gjelde.

Uansett hva som er årsaken har det vært vanskelig å forstå og jo mer jeg har forsøkt å forstå, jo vanskeligere har det selvfølgelig blitt når jeg har sittet fast i eget tankekjør. Utenforstående har kommet med velmenende råd utfra hvordan de har sett hendelsen. Ofte har de opplevd den som en bagatell man bare må komme seg over og gå videre med livet, mens for en selv kan hendelsen vekke undertrykte dyptliggende minner om krenkelser, svik og tap. Redselen for å oppleve konsekvensene av slikt igjen er hva som kaprer hode og setter meg i en tilstand andre må dra meg ut av. Det er mennesker som må hjelpe meg til å se hele bilde og plasser ansvar det det skal være – og hvor jeg må ta min del.

I slikt arbeid kan det bety avskjeder jeg ikke hadde forutsett. Sorgen over det tapte må jeg ta og det krever at jeg finner ut hva det tapte er. Der hvor det avsløres at enkeltpersoner bruker sin tid på å ødelegge for min eksistens, må jeg selvfølgelig styre unna. Slike kan jeg aldri endre. Noen ganger kan disse være så nært meg at jeg trengt avstand for å forstå og bli i stand til å ta de nødvendige grep som setter en fri. Andre ganger hvor jeg ser at mine forventinger har vært urealistiske fordi jeg har handlet ut fra noe jeg trodde, men som siden viste seg ikke å ha rot i virkeligheten, må jeg revurdere veien videre.

Kommunikasjon og kunnskap er mine viktigste verktøy. Stort sett har alt jeg har opplevd siden 24. november 1996, som har bidratt til at jeg har fått delta i et liv jeg elsker, er forankret i kunnskap, innsikt og erfaring. Ingen ting har kommet rekende på ei fjøl, det har handlet om nidtidig studie og hardt arbeid de fleste av mitt døgns våkene timer. Hadde jeg ikke hatt den kunnskapen jeg har tilegnet meg opp igjennom årene så hadde jeg nok sunket enda lengre ned enn hva jeg har gjort til tider. Den viktigste kunnskapen, som jeg setter høyest, er kunnskapen om at jeg ikke hjelpe meg når min psyke går i vranglås. Det jeg også vet noe om er at et livet som er rystet trenger tid til å falle på plass igjen. Begge innsikter kan likevel være veldig vanskelig å forholde seg til.

Tegnet på at energien begynner å bygge seg opp igjen  er når jeg kan  kjenne på takknemlighet over at livet er i bevegelse. Det som en gang var er ikke mer, men noe nytt kommer inn.  Hva det nye er vet jeg kanskje ingen ting om.  Akkurat som jeg ikke vet noe om multeblomsten jeg tok bilde av i juni. Vil denne multeblomsten bære frukt?  Var det en hun- eller hanblomst?  Kunnskap om hvilket kjønn det er som bærer frukt har jeg heller ikke. Men det var altså i juni som den sto der og strålte til meg – nå i slutten juli er det sikker noen som får nyte godt av bæret – til jul, om så…

Ensomhet

Et tyngende mørke fra vugge til grav. Både ute og inne. Sola nådde aldri frem under fjellet der huset var satt opp. Slitet og sviket familien led under preget inneklimaet til den unge skjøre oppvoksende gutten.

Presten hadde gitt faren sitt ord på at tjenesteboligen i prestegården alltid ville forbli hans og hans families hjem. Et ord var et ord, så noe skreven avtale var unødvendig når Guds mann tok deg i hånda, var tanken. Ordet og håndtrykket holdt helt til den bortkommende prestesønnen kom hjem. Presten trengte boligen til sin late og mislykkede amerikafarende arving, kan vi lese.

Som takk for trofast jobb i flere ti-år – både for bygd, land og kirke – ble sliteren avspist med den mørkeste tomta i hele bygda. På utsiden av sentrum , på et sted hvor hverken mennesker, plater eller dyr kunne trives.   

På dagtid fortsatte faren et hardt arbeid for å brødfø familien – på kveldstid var han fremdeles politisk aktiv for sikre rettferdighet og bedre levekår for de fattige. Sønnen vokste opp, men ble ikke ingen kraftkar som kunne bidra på gårdsarbeid av noe slag. Det eneste sønnen virkelig kunne bidra med var sette ord på lidelsene både hans familie og mange av deres sambygdinger hadde. Og det gjorde han tilgangs. Allerede tidlig i tenårene skrev han om det han opplevde i bygda si. Det var alt fra fattigdom, sult og nød til ensomhet og selvmord, men dette arbeidet ble ikke verdsatt på samme måte som fysisk kroppsarbeid.  

Helt fra Snorres tid hadde bygda blitt sett som et veikryss – et sted man dro igjennom når man skulle øst, vest eller nord. Kirka med sitt spisse spir, omringet av mørke høye fjelltinder tjente som et landemerke – som den hadde gjort siden midten av 1100-tallet. Men i den unge guttens sinn hadde den satt annet merke – et merke som ledet  han  dypere og dypere ned i depresjonen, ensom og utstøtt. For han var og forble kirka symbolet på hykleri – en arena hvor man kunne oppleve bygdas rike sin dobbeltmoral. Hver søndag snakket presten om nestekjærlighet og storbøndene viste sin fromhet og ga sin kollekt så både de på høyre og venstre kunne se det.  Resten av uka tynte de det de kunne ut av fattige arbeidsfolka og det med prestens velsignelse.

Ettersom åra gikk endte han opp med å skrive i bygdeavisa under pseudonymet Mikro – den miste av den miste som ingen visste hvem var og han slapp å bli angrepet. Han satt med sin øl på nabobygdas togstasjon og skrev om liv og leven med et våkent blikk og skarp penn. Ulykkelig og ensom.

Mørket forlot aldri hans sjel – en dag, 35 år gammel skrev han sitt siste dikt om livet. Livet som han aldri skulle miste, men som han selv tok. Tor Jonsson var guttens navn og han vokste opp i bygda Lom. Fattigdommen i dag 2020, utløses av noe annet enn hva den gjorde 1916-1951, men den som etterlater seg følelsen av utstøtthet smerter like mye.

Mine tanker går nå til alle dem som har levd et liv som ble for tungt å bære og deres nære som ikke hadde kunnskapen til å forstå hvor strevsom det var.

En stille stund

Bibel og Natur

Ludvig Holberg (1684- 1754) sa: «Gud har gitt oss 2 «bøker» – Bibelen og Naturen – ved å studere disse vil vi forstå livsprinsippene».

Nå fortiden overstrømmes vi av med influenser. Noen av dem selvutnevnte livsstilsmestere. I tillegg har vi fått økt tilgang til de klarsynte med og uten glasskule som kan fortelle hva som skaper uro for oss. Alle vil de være med på å gi oss et godt, innholdsrikt og langt liv. De som kanskje blir mest lest og sett er nok de som forteller oss hvilken sminke, klær, interesser, mat og treningsprogram som skal gjøre oss lykkeligere. Og nest blir det vel dem som kan finne ut hvem av gamle kjente eller ukjente fra tidligere liv som forstyrre harmonien i heimen og som bør jages ut. Sikkert bra for noen, men etter min mening kan ingen konkurrere ut Holbergs to nevnte «bøker» med tanke på å forstå livet og et klokt levesett.

I 20 år forsøkte jeg å få kontroll på alkohol og annet jeg brukte på en destruktiv måte uten å lykkes. Årene hadde vært en runddans mellom alkoholmisbruk, spiseforstyrrelser, selvskading og en svært destruktiv livsstil på alle plan. Forsøkene på å komme ut av den nedadgående spiralen hadde omhandlet alt fra karismatisk religiøse sekter til chakra balansering, gjøre opp gamle synder fra tidligere liv til mat og urter som datidens guruer fortalte hadde en helbredende virkning. Ingen ting hjalp.  Det ble ikke stopp på hverken drikking eller noe annet jeg ønsket meg bort fra. Noe roet seg en stund, men kom alltid tilbake med økt kraft hver gang.

I tillegg til hjelpere fra den alternative verden hadde jeg vært i kontakt med leger, psykologer, barnevernspedagoger, sosionomer og politi med ujevne mellomrom i over 30 år. Så da alt krasjet i 1996 var ingenting igjen hverken av menneskelig eller materiell art. Det var ikke mer å miste annet enn det fysiske livet. Og det var på dette stadiet da livet var på de mørkeste at jeg skulle få egenerfaring med utsagnet; Når en dør lukkes åpnes en ny

Smerte og lykke

Av litt ulike grunner så har jeg kommet tilbake til min begynnelse. Når jeg sier begynnelse så vil det si at jeg er litt tilbake der alt startet for meg etter at jeg snudde levesettet 180 grader. Som nå snart har blitt til kvart århundre år. Selv om jeg ikke hadde noen formell utdannelse hadde jeg oppigjennom årene hatt veldig godt betalte jobber, men da det smalt levde jeg på en uføretrygd og et minimums eksistensgrunnlag. Det var mørkt, men noen måneder før snuoperasjonen fikk jeg billighetserstatning på 75.000 som jeg valgte å låse til utdanning. Fasinasjonen til akupunktur som jeg hadde hatt i noen ti-år ble også min studieretning. Og det skulle vise seg at dette ikke bare ble en studieretning som bidro til at jeg skulle hjelpe andre, men den ble også den viktigste hjelpen for mitt liv.

Rusfri og skjelven med et liv som lå i ruiner meldte jeg meg på et grunnkurs i østerlig medisin. Allerede første timen ramlet mange brikker på plass. Fokuset innen østerlig medisin er helhet; kropp, sinn og sjel (hele mennesket og dets miljø). Slik jeg husker det så brukte ikke foreleseren fremmede ord og utrykk fra østen som skapte distanse, men fortalte med en ydmyket om at mennesket også er en del av naturen og derfor er underlagt naturens livslover: Spiring, vekst, blomstring, modning, høst og hvile (død).  Om denne finstemte rytme forstyrres og kommer i ubalanse stoppes utviklingen – noe som er naturstridig og det vil oppstå problemer. Overført til mennesket vil det si at om vår fremdrift stoppes vil det skape ubehag og smerte. Det man kjenner er kroppens og sinnets varsling til oss. Den vil fortelle oss om sin tilstand.  Med andre ord kan vi via de ulike symptomer; smerte eller lykke, forstå om vi er på avveie eller på rett plass i våre liv, for å si det veldig enkelt. Derfor har også symptomer vært mitt viktigste arbeidsverktøy i alle mine 22 år som samtalepartner.

Sovende kunnskap vekkes

Av samme årsak som mange andre er jeg inne i en stille periode i livet. Pausen har gitt rom for refleksjon og en ny «vareopptelling» for å finne ut hvor min vei skal gå videre. Hva må reduseres og hva må det fylles på av mer. I min spede begynnelse innen akupunktur og naturmedisinske utdanningen lærte jeg at menneske må være ansvarlig for sin egen helse og derfor være bevisste sine valg. Kjente man på den indre stemning at valget man tar er feil, så var det gjerne det. I slike tilfeller måtte man si nei. Valgte man likevel å si ja måtte man gå hele veien tilbake der valget ble tatt og begynne på nytt. Uansett hvor mange år vi hadde gått på blindveien. Var man ute av stand til å ta et slikt ansvar av ulik grunn, så måtte man søke kunnskap om hvorfor, hva man måtte gjøre og hvor man finne hjelpen.

En av lærerne mine ga oss et tydelig bilde slik at vi skulle forstå hva han mente med å ta ansvar: Hvor mange er gift, rekk opp hånda?  Hvor mange er skilt og hva sa magefølelsen da du gikk opp kirkegulvet? Slik var det for partneren din også om det var en livslang ektefelle som var målet. Husket jo at ingenting føltes rett i inngåelsene av mine forhold, men jeg tenkte og sa: Ja om han følte det samme hvorfor kunne ikke han ha stoppet seremonien da? Læreren parerte kjapt: Og hva har det med at du skal ta ansvar for deg?

I mitt tilfelle handlet det mest om å ha det kjipt eller jævlig – manglet de rette ordene som kunne hjelpe. For en dreven akupunktør var alkohol, narkotika, medikament og misbruk av annet for å få en stemningsendring, kroppens tydelige språk på at kropp og sinn led, og noe annet enn denne symptombehandling som misbruk er måtte inn. En slik møtte ikke jeg da jeg trengte det som mest, og brikkene falt virkelig på plass da læreren sa følgende: Man løser ingenting med symptombehandling, i mange tilfeller forverrer og forlenger man bare lidelsene.

Selv når vi tar ansvar for vår egen helse og er bevisste våre valg vil vi usettes for noe som vil skape ubalanser i oss, og som vi selv ikke evner å se eller forstå fult ut. Som menneske vil vi møte mennesker som påvirker oss negativt, vi vil oppleve stress, rammes av uhell og vanskeligheter.  Det kan være vanskelige forhold hjemme, blant venner, på skole eller jobb. Kanskje man må ta større ansvar enn det man har ressurser til privat eller andre steder. I vårt samfunn er det heller ikke uvanlig at man utsettes for rivalisering eller man selv er drevet av et så stort konkurranseinstinkt at hode aldri får fred.

Akupunktørene og naturmedisinere arbeider ut fra den forståelse at så sant det ikke er en medfødt sykdom eller ulykke som er kilden til kroppslig smerte så er det noe ytre som påvirker tankegang og følelser som igjen kan generere sykdom og smerte. Langvarig sorg, depresjon og angst er ofte de følelser og tilstander gir grobunn for den fysiske smerten og behov for flukt. Alt migrene, magevondt, muskelspenninger, misbruk, selvskading, spiseforstyrrelse med mer.  I veldig mange tilfeller er det de overfornevnte opplevelser og følelser som er hovedutløserne – de som skaper ubalanser og disharmoni i kropp og sinn. Forskjellen mellom en vanlig lege og naturmedisiner er at de ikke stopper ved å navnsette smerten – sette et diagnosenavn og gi en pille som skal løse ubehaget, vi leter etter årsaken.

Årsaken er ikke alltid så åpenbar som man kanskje kan tro, derfor vil den som arbeider utfra naturvitenskapelige metoder bruke tid på å søke etter kildene for ubalansen sammen med den hjelpesøkende. Jo flere år en terapeut har arbeidet innenfor det naturmedisinske feltet – altså med sammenhengen på hvordan ytre hendelser påvirker følelser som igjen påvirker det hormonelle, hvordan det hormonelle påvirker hjernen og hvordan hjernen påvirker atferd, sist, men ikke minst hvordan atferd påvirker gjentagelsene som skaper større og større ubalanser etter hver som tiden går – jo mer presis vil også den støttende hjelpen til terapeuten være.  

Tilbake til begynnelsen

Holbergs utsagn om Bibelen og Naturen har virkelig gitt og gir meg mening.  Opp igjennom årene både i mitt arbeid og utdanningen innen akupunktur og sjelesorg, har jeg lært enormt mye. Ikke minst nå i min stille stund har jeg hatt tid til å reflektere, lese meg opp, samtalt med både pater, sjelesørger, akupunktører og andre kollegaer. Bibelen har vist meg den menneskelige atferd og hvor grusomme vi kan være mot hverandre, og akupunktørens naturmedisinske teori holder kunnskapen på konsekvenser av atferd og tankegang – altså årsak og virkning – levende.

Men mye har skjedd på de rundt 5000 årene som akupunkturens teoretiske grunnlag ble utviklet. Det hele bygger på den empiriske kunnskap; en kloke så helheten og videreførte sine erfaringer til yngre læreviling som tok imot. Kunnskapen har oppigjennom årene også smittet over til leger i den vestlige verden. Dr. Anne Luise Kirkengen holdt et fantastisk foredrag på Toppmøte i 2019. I dette foredraget tar hun oss igjennom hvordan blant annet krenkede barn blir syke voksne. Det som fra tidens morgen har gått under begrepet naturmedisink har i dag betegnelsen Nevrovitenskap – en samling av alle grener innen medisin som er nødvendig for å møte bla. menneskene Dr. Kirkengen snakker om. Dette er en kunnskap som ikke er navnsatt på samme måte i det naturmedisinske, men som likevel har vært basiskunnskapen i over 5000 år.  

Helt til slutt vil jeg avslutte dette innlegget med et tydelig innspill som er av yngre dato enn Naturen, Bibelen og Holberg. Den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty (1908- 1961): Vi mennesker er i verden som kropp. Vi kan ikke kjenne, lære, føle, erfare eller vite noe som helst uten at kroppen vår er med i det vi kjenner, føler, lærer og erfarer. Følgelig finnes ingen kroppsløse tanker eller ikke-kroppslige emosjoner eller rene psykiske erfaringer uansett hva disse måtte handle om.  All gledelig, lystfull, anerkjennende, konfliktfull, trist, redselsfull og skammelig erfaring fyller jo kroppen vår. ( fra foredraget til A.L Kirkegen)

Disse vil jeg takke for at de vekket liv i min sovende kunnskap og tilført noe nytt og livgivende

Pater Rory

Søster Valborg

Reidun S. Hansen

Ragnhild Nordahl

Lars og Mette Wiinblad

Eric Rebeyrol

Siv Rydheim

Trykk her: Anne Luise Kirkengen foredrag:

Det var verd jobben

Om jeg husket denne samtalen? Gjett?

Det funker ikke likevel – jeg gir faen!

Jaha…hva skjer da? Hvor leder den veien?

Jeg har prøvd alt – absolutt alt!

Har du prøvd totalavhold?

Nei!

Det går jo ikke! Mange har fortalt meg det…Det går ikke!

Men du har ikke prøv selv?

Nei!

Hva annet har du forsøkt som andre har rådet deg til?

Alt, har jeg sagt! Absolutt alt! Barnehjem, Psykiatri, Rusinstitusjon, Fengsel – Alkohol, Amfetamin, Heroin, Hasj, Ritalin, Temgesic, Metadon; You name it – I’ve tried it

Men ikke totalavhold ?

Nei!

Ti år senere.

Rita, Rita!!! Jeg besto – Jeg er psykolog…Husker du første gang vi møttes? Hvem hadde trodd detta da?

Dette er andre uteksaminerte psykolog i år som har levd et liv få ville ha overlevd. Kjenner hjerte mitt jubler med dem. Jeg fikk være der når det så mørkest ut og følge dem til en port de selv gikk igjennom og siden møtte jeg dem igjen via en telefonsamtale.

En ting var jeg helt sikker på da jeg snakket med innringer og andre i hennes situasjon: Det går an å endre sin skjebne når forholdene ligges til rette for det. Men at forholdene skal ligge til rette for den enkelte,  må den enkelte selv be om hjelp til å få til…

Gratulerer alle dere HÅPløse som fant veien ut av avhengighetens fangeskap…

Når man ikke kjenner veien

En verden i et kaos av uvitenhet. Ingen vet noe med sikkerhet. De som vet litt, vet likevel ikke nok til at vi andre uvitende kan beroliges. Frykt som utløses av en reell usikkerhet for fremtiden – en fremtid med konkrete utfordringer hvor det ikke finnes en løsning i sikte – en løsning som kan bringe trygghet tilbake hverdagen, er ikke spesielt helsebringende for noen som opplever dette. Rådvillheten som følges av manglende løsninger gjør oss forvirret, deprimerte og handlingslammet, og i forlengelsen av dette kommer ofte angsten som spiser oss opp fra innsiden.  

Et bittelite virus setter en hel verden i sjakk. Selv krigen i Jemen har dette lille mikroskopiske krapylet, Covid-19, klart å stoppe. I VG kan vi lese at man antar at over 100.000 mennesker hittil er blitt drept, over fire millioner mennesker er på flukt inne i landet, 20 millioner er rammet av sult, og 14 millioner av landets egne innbyggere trenger umiddelbar humanitærhjelp og det er før koronan har nådd landet. Det sies ofte;  at det ikke er så galt at det ikke er godt for noe. Kornaviruset klarte altså det ingen menneske med all verdens makt har klart tidligere – den har gitt en pause i krigen. En skjør våpenhvile fordi det er ikke freden i seg selv som er målet, men kun for å roe krigsherrenes angst for virusets ukontrollerte herjinger. Slik jeg ser det så er det er vel intet annet sted uttrykket Pest eller Kolera passer bedre enn her nå.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. For den store verden og dens uløste problem får jeg ikke gjort noe, men på et mikronivå kan jeg gjøre litt.  For ett enkelt menneske som sliter med noe som også er kjent for meg, kan jeg gi litt håp når det virker som mest håpløst. Jeg kan peke i en retning som kanskje kan hjelpe den som har gått litt i stå i hverdagslivets mas og kav

Denne påsken har jeg hatt «nattevakt» i Norge. Telefonen har ikke dessverre ikke vært stille. Det er feil å si dessverre for det har også vært noen veldige hyggelige samtaler om natten. Et dikt ble gitt, et gledesutbrudd fordi en Skype-samtale ble gjennomført med et familiemedlem personen ikke har snakket med på flere år har jeg fått høre om. Opplevelsen av forelskelse som ble gjengjeldt har også svært hyggelig å fått høre om.  

I tillegg til de ordinære telefonsamtaler har også kurset jeg har holdt om tilbakefall, utløst tanker enkelte trengte og tenke helt ut sammen med noen. Jeg har også lyttet til såre og dystre monologer når innringer ber om å få snakke uforstyrret. Noen av samtalene har også gitt assosiasjoner til mennesker jeg har hatt kontakt tidligere igjennom de 20 årene jeg har jobbet for dem som sliter med rus og psykiske plager. Spesielt har jeg tenkt på samtaler jeg har hatt med  x-misbrukere som lever mer eller mindre et anonymt «hvermannsenliv».   Altså et liv hvor svært få eller ingen kjenner til deres fortid. De har kunne skjule sin angst for nærhet i en travel hverdag, deres tilkortkommenheter når det har kommet til skrive- og leseferdigheter har de på ulik måte klart å holde hemmelig. Jeg undres over hvem av disse som nå sitter i karantene, isolerte sammen med sin familie eller har hjemmeundervisning,  og hvordan de løser det?  Jeg skulle så gjerne hørt deres erfaringer og gitt dem videre for jeg har ingen tilsvarende jeg kan dele med enkelte av de som har ringt inn.

Det jeg derimot kan dele noe om er ensomheten når man ikke lenger har rusmidler, – kjøp, salg eller bruk,  som et samlingspunkt, og heller ikke har etablert noe trygghet andre steder. Alenehet uten alternativ er ensomhet, noe som er smertefullt for alle som opplever det uansett bakgrunn, og det gjør spesielt en skjør rusfri tid vanskelig.  

Jeg vet også en god del om det å føle seg uvelkommen der man skal føle seg trygg og hva det gjør med en.  Ikke minst for alle dem kjemper for å holde sitt liv samlet på daglig basis, som  mange tidligere rusmisbrukere gjør uavhengig av  lengde på avhold. Det er enormt psykisk slitsom. Spesielt om man i tillegg er utsatt for det vi kaller doble meldinger; ha deg vekk – kom til meg…,  fra sine hjelpere eller ledere. Dette vekker i mange tilfeller liv i gamle traumer fra mobbing og overgrep. Noe som sier seg selv ikke spesielt til hjelp for dem som ønsker et liv som rusfri. Verst er det selvfølgelig for dem som ikke har noen de føler vil stille opp for dem når følelsen utrygghet er på sitt verste.

De fleste jeg har snakket med i påsken har ikke gått så lenge på den rusfrie veien. Noen har startet på den gang på gang, men har aldri kommet så langt før tryggheten i rusen igjen har blitt et førstevalg igjen. Opplevelsene mange alkohol- og rusmiddelavhengige normalt har i sin tidlige gjenreisning, er lik den store deler resten av verden kjenner på i dag. De står ovenfor utfordringer de tidligere aldri har hanskes med – med få eller ingen hjelpende ressurser tilgjengelig.

Verdensledere som er opptatt av å trygge sine lands borgere snakker sammen og de snakker med de fremste eksperter som hvert land har i forhold til dem konkrete utfordringer de ønsker å få løst. En slik luksus har ikke mine Likemenn – alle de som ønsker seg ut av det livet et rusmiddelmisbruk gir. Mandag skal barnehager og småskolen starte så smått opp igjen i Norge. Vi er blitt gjort kjent med at det er utarbeidet en veileder – en slags GPS –  til denne sakte gjenåpningen av landet. Vi har også blitt varslet om at de regner med å måtte justere denne noe underveis for ingen klarer ikke å se alle konsekvensene av forsøket ennå. Jeg håper og tror at ingen vil si; De var nok ikke motiverte nok til å beskyttet folket, om myndigheter og spesialister bommer på målet. Man kan ikke forlange at den som ikke har en korrekt veiviser når frem til målet ved første forsøk.

Torsdag 23. april kl. 19.30 skal jeg holde nettkurs for dem som hverken har hatt spesialister å drøfte sine utfordringer med eller fått tilsendt en veileder når deres spede forsøk på en gjenreisning etter sykdom begynner. De har heller aldri fått en  tilleggsmelding om at anbefalingene vil bli korrigert underveis om de ikke når det satte målet. I kveld skal jeg snakke om hvor viktigheten av de å ha klare mål og evaluering av delmålene underveis.  Forhåpentligvis vil dette kurset bli et slags kompass som kan gi en retning for noen i deres eget liv…