Rita gjør noe hun ikke kan…

Sommerferie utenfor sesongen

Fire uker ferie etter et år som har vært svært turbulent. Ja da skulle jeg vel ha gjort masse annet enn å skrive et nytt kurskompendium for NADA Norge, pluss forberede ANTA-kurs for IOGT i Haugesund. Men det ligger vel noe i: Du får det når du skal ha når du skal det…

Ved at jeg nå går igjennom hele det gamle kompendiet jeg skrev i 2005 så får jeg mye repetisjon på noe som er svært viktig. Det er fort gjort å glemme at følelser ikke har noen alder og de snakker til deg på den måten de skal. Varsle om tidens tilstand. Det vil si: er det noe jeg burde stoppe opp og reflektere over før jeg haster videre?

Det viktigste spørsmålet jeg må stille meg selv nå: Sitter jeg å jobber så mye for å slippe unna vonde og vanskelige følelser?

Det tar tid å være ærlig med svaret…

Jeg har kjent på maktesløshet, jeg har lyttet til fortvilelser som nesten har revet meg i filler, gråten har fått fritt utløp, sinne og hevntanker har fått brenne ut med timene og dagene som har gått, så de vonde tankene og følelsene flykter jeg ikke fra.

Samtaler om fremtiden med mine nærmeste da jeg hadde det som værst i 2018, hvor jeg satt med en opplevelse av at noen ønsket å ta livslysten fra meg, som ville meg vondt med sine løgner, ryktespredning og baksnakking, gjorde en forskjell. Jeg kjenner mine livsmål, jeg vet hva jeg vil med livet mitt, så arbeidet mot disse målet har ikke bare gitt meg livslysten tilbake, men også glede og energi.

Så det å ha ferie, ferie som jeg forstår andre har det – og ikke gjøre noe av det jeg gjør til vanlig – er noe jeg ikke kan, men jeg er takknemlig for at jeg kan gjøre det jeg elsker i ferien min uten at jeg trenger å tenke på at nå må jeg legge meg, gå i et møte eller ta en telefon…

Ufødd GUD

Det ligg eit frø i hjerta

men hjerta er av is

Frøet er di lømde draum

om paradis

Det brånar is i elden

og elden brenn og brenn

Livet andar glede inn

i gode menn

Vi går mot heilagdomen

i jordisk kyrkjeskjeskrud

Livet er ei lengsel mot

ein ufødd Gud

                  Tor Jonsson

Nytt ANTA-kurs i Haugesund

ANTA-kurset i IOGT -Haugsund 2018

LEDIGE PLASSER

Se innslag fra TV Haugaland

ANTA-kurset er for dem som sliter med avhengighet og misbruk av ulike stemnings- og tilstandsforandrende midler/metoder. 

Kurset ledes av en Likeperson og programmet tar utgangspunkt i deltagerens egne evner og ressurser, øker dens kompetanse til å styrke seg selv både fysisk, psykiske og sosialt.

Tempoplan: Mandag – fredag
Kl. 10.00 – Foredrag
Kl. 12.00 – Lunsj
Kl. 13.00 – Gruppesamling for refleksjon og oppgavejobbing

Fredag:
kl. 12.00 – avslutning hvor kusdeltageren får kursbevis

Kurset koster ingen ting og det serveres lunsj hver dag. Akupunktur blir gitt på slutten av dagen

OPPFØLGING (ettervern):

Support’n, ukentlig oppfølgingsgruppe starter førtkommende onsdag, klokken 17.00 – 19.00 etter endt kurs.

Kontakt: 
Rune Hollekim; rune.hollekim@iogt.no,  mobilnr. 97081815,
Treffes også på Sammen senteret (T3) i Haugesund

Kurset holdes av kursutvikler Rita Nilsen som har arbeidet med dette kurset i 19 år
Les Rita’s cv: https://ritanilsen.no/min-cv-2/

Send mail for flere spørsmål: rita.nilsen@iogt.no

Les mer om kurset her: 
https://antadotblog.files.wordpress.com/2018/07/prosjektbeskrivelse-anta1.pdf

Aldri for sent å lære

I et brødre-paradis

Ti bud til en ung mann som vil frem i verden

I disse dager hører jeg på biografien om Jens Bjørneboe på lydbok. Det å vokse opp i et hjem med omsorgspersoner i posisjoner med mye makt – og som ikke kan forvalte den, har også sine sider det også.

I går hørte jeg Bjøreboes 10 bud til dem som vil frem i livet, tonesatt av Anne Grethe Preus: Lytt : https://www.youtube.com/watch?v=5hr1QjuXfe8

Og jeg tenkte: Av disse har jeg flere jeg må trene på…

I
Det første bud er ganske lett.
De som er flest har alltid rett.


II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.


III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.


IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.


V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.


VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)


VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.


VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du den beste livspolis.)


IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til han som ryktet gjelder.)


X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert!
Følg dristig med i kamp mot troll,
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
én time forut for din tid.

Dette tror jeg på

Hvem sannhet skal jeg velge å tro på? Skal jeg velge å tro blindt på den andre serverer meg?  Eller velge å tro på den som bygger på mine egne erfaringer? Eller velger jeg å tro på en oppkonstruert sannhet som passer meg best så jeg slipper å stå til ansvar for mine egne tidligere destruktive valg?

Jeg har ingenting mer å skjule – jeg har vært åpen om tidligere erfaringer – vonde og gode. Flere av erfaringene er det ikke mye å være stolt av. Det er mye som er blitt sagt og gjort – som jeg helst ønsker aldri hadde skjedd. Kampen for å overleve med en kapret hjerne i den galskap jeg levde, krevde sitt. Noe er ene og alene mitt ansvar og andre ting er utløst av et livsgrunnlag uten trygghet.

Uansett så må jeg erkjenne de faktiske forhold: Det er mange som har blitt såret og krenket av det jeg en gang utførte. Det er utrolig jeg lei meg for.

Med ord kan jeg si jeg er lei meg, men jeg vet at det er handlingene som teller. I dag og ca 22 år før dette har jeg levd et liv jeg har ment tåler dagens lys. Der jeg er blitt gjort kjent med at jeg har begått feil har jeg gjort alt jeg har kunnet for å rette dem opp. Til tider har det nok vært litt fanatisk og strengt over denne levemåten. Men det bidrar i dag til at jeg ikke trenger å skjule hverken mine handlinger eller det jeg har sagt bak et kaos, forvirring eller løgner om mine medmennesker. Derfor kan jeg tro på den sannhet som ligger i mine egne erfaringer. Jeg kan sidestille disse med sannheter andre presenterer meg og ta med meg det som bringer HÅP og sjelefred.

Jeg tror på at det som ble sådd i 2018 , som begynte å spire der, skal springe ut til noe vakkert som skal glede mange flere enn meg. Dette er den tro jeg har – den sannhet jeg vil forfølge.

Med dette ønsker jeg alle dere som bringer noe oppbyggelig til andre mennesker et riktig godt nytt år

En arv å forvalte

I morgen reiser vi opp til New Jersey og skal være sammen med familien igjen. Det har gått ett år siden jeg begynte å forberede en annen yrkeshverdag enn den jeg hadde hatt de siste 16 årene. I kveld sitter jeg alene og reflekterer litt over året som har gått.

Dette har vært et år som har snudd livet mitt helt på hode – det ble ikke som jeg så for meg og drømte om. Dr. Kenny Carter, tidligere president i NADA sa det på en måte jeg har funnet trøst i: Du er i godt selskap Rita… For dem som kjenner Dr. Michael Smith sin historie forstår hvorfor han sa det som han gjorde.

Om 3 dager er det  1 år siden Dr. Smith døde og jeg savner han enormt. Var det noen som kunne sette hendelser i perspektiv så var det han. Men det er ikke bare Dr. Smith mine tanker går til her jeg sitter i USA. For 2 dager siden fikk jeg vite at en annen som så noe i meg som jeg selv ikke så, er død. Det samme er læreren min i akupunktur, Per Lauborg. Dette er 3 menn som har bidratt stort til at jeg er her jeg er i dag og som bidro til at Retretten ble formet slik den har vært frem til jeg overlot den til ny leder.

Det som er felles for disse tre mennene er at ingen av dem kom i sin posisjon til å kunne hjelpe meg – og mange, mange andre – uten blod, svette og tårer. Og de fortalte meg alle om denne veien for at jeg skulle forstå at de mest grusomme og smertefulle erfaringene kunne bli til noe svært livgivende. Spesielt i forhold til det arbeidet vi hadde valgt å utføre for dem som kommer etter oss.  Fra 1998 og frem til i dag – og så lenge jeg lever, vil jeg stå på disse tre mennenes skulder og jeg skal forvalte arven jeg fikk av dem etter beste evne.

Sender med dette mange  tanker ut til alle dere som er ute i rusmisbruket nå, til alle som prøver et rusmiddel for første gang i kveld og som blir fanget i misbruket, til alle som falt tilbake til et misbruk de forsøkte kjempet seg bort fra og til alle nyfødte som fødes inn i misbruket i denne time. Jeg skal bidra så godt jeg kan for den som oppsøker meg og som lider slik jeg selv engang gjorde. Jeg klarte ikke å reise meg alene – jeg fikk en hjelp jeg aldri vil glemme og som jeg vil gi videre.

Blikket du aldri kan rømme fra

speilbildeI dag fikk jeg greie på at en mann jeg har satt veldig stor pris på har forlatt oss. Det var en mann som sa følgende til meg i 1997: Rita, det er en stor forskjell å leve under de 12-trinn enn å leve i dem. Når ditt liv styres  av noen annens tro  og du  ikke eier det livet du selv lever, produseres bare sinne og bitterhet. Et slikt sinne vil ikke bare skade din livskvalitet, men for alle dem som er rundt deg også.

Opp igjennom årene har jeg  fått være tilskuer til noe som virkelig har synliggjort teorien til denne kloke mannen. Jeg har sett hvordan et menneskes opplevelse av egen tilkortkommenhet og hva som skjer når de forsøker å skjule det. Sjalusien og sinnet rettet  mot alt og alle har skapt et så dårlig klima at både familier og venner har blitt spredd for alle vinder. Men det som har gjort mest inntrykk er all den smerten, fortvilelsen og forvirringen de rundt har stått i – og hvor lenge de har holdt ut –  før de ga slipp.

Min venn og jeg snakket en del om karakterbrister og nevrotikere. Skille mellom dem er at den med en karakterbrist gjør andre ulykkelig, mens nevrotikeren gjør seg selv ulykkelig. Nevrotikere blir ofte målt, veiet og alltid blitt funnet for lett for den med karakterbrist. De har blitt karikert og latterliggjort både i det skjulte og det åpne. Hvert område i dere liv har vært gjennomgått med et sylskarpt blikk og en hver ting som har avviket fra det perfekte  har blitt fremstilt som feil og snakket nedsettende om i et plenum. Det som er felles for disse to er skammen og bitterhet.

Min venn og jeg  snakket mye om bitterhet og sinne, og hvor viktig det er å få jobbet med. Og til dere som kjenner min historie så vet dere hvordan jeg kavet med dette. Jeg lette overalt etter hva som egentlig var bitterhet og fikk vite at det var hat, nag og  sinne. Noe jeg var tydelig på at jeg ikke hadde. Helt til pater Rory sa: Jo du er bitter og  bitterheten er sorg, savn og smerte – hat, nag og sinne er alltid følelse nummer to.Det som er like viktig var å jobbe med skammen. Den følelsen som forteller oss at vi er outsidere. Med den forståelse av at du har rett til å krenke andre fordi du selv er krenket – eller at du er så krenket at du ikke setter en stoppe for det når du utsettes for nye krenkelser.

Noe vi også snakket mye om i 1997 og 1998 var at vi kunne lære mye om oss selv ved å se på andre. Og det er nettopp det jeg har gjort. Min livsreise så langt i livet har vært en ensom reise for det meste. Jeg har  sluppet svært få  inn på meg og har ikke hatt så mange fortrolige samtaler, derfor har jeg måtte bruke mye tid til å observere andre og lære hva jeg bør gjøre og ikke. Noe av det viktigste jeg har  måtte lære meg et direkte språk så jeg ikke uttrykker meg på en indirekte måte i håp om at andre skal forstå hva jeg egentlig mener. Det har vært nødvendig med tanke på at jeg  ikke  skal såre noen  – spesielt ikke dem jeg opplever har vært urettferdig mot meg.  For når man bevisst går inn for å skade noen vil det alltid slå tilbake som en boomerang og brenne i sjel og sinn. En smerte som gjør at  jeg aldri kan finne  ro. For er det ett blikk jeg aldri kan slippe unna så er det fra mitt eget speilbilde og der vil jeg bli påminnet om hva jeg har påført noen lidelse. For at jeg skal ha sinnsro må jeg ha ren samvittighet for hva jeg gjør mot mine medmennesker – venn eller en som ikke har noe med meg å gjøre.

Etter beste evne har jeg forsøkt å leve etter bønnen vi oppfordres til å lese i 12-trinnsprogrammet. En bønn av Frans av Assisis, en bønn min venn allerede hadde levet etter i mange år før jeg traff han.

Hvil i fred kjære PKH – tusen takk for alt du viste meg i mine første sårbare edru og rusfrie år!

 

Frans av Assisis bønn


Herre gjør meg til redskap for din fred!La meg bringe kjærlighet der hatet rår.La meg bringe forlatelse der urett er begått.La meg skape enighet der uenighet rår.La meg bringe tro der tviler rår.La meg bringe sannhet der villfarelse rår.La meg bringe lys der mørket ruger.La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår! 

Å Mester!

La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.Ikke så meget å bli forstått som å forstå.Ikke så meget å bli elsket som å elske!For det er gjennom at man gir at man får.Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!Amen.

Godt du har kommet deg videre…

OLYMPUS DIGITAL CAMERASist uke arbeidet jeg med innsatte i Sandeid fengsel. Der deltok 7 staute karer. Det tok ikke mange timene før min assistent, Jørn Hansen og jeg opplevde at vi hadde tillit.  Og med tillit vokser HÅPET.

Som Likepersoner med 17 og 22 år totaltavhold fra alkohol – og narkotikamisbruk hadde vi noe å komme med for dem som sitter der vi en gang satt: fortvila, ensom, redd og uten håp. Jeg har min historie, min kunnskap og vilje til å dele den med kun en ting for øye: gi HÅP til den som kommer etter meg. Det samme har Jørn.

I helgen har jeg slitt noe voldsomt. Det er lenge siden jeg har  blitt så satt ut  av den  fortvilelsen jeg opplevde  hos noen av kursdeltagerne. Det er med en stor sorg jeg ser hvordan de unge må slite for å finne fotfeste. Terskelen for å få rett hjelp er så høy at de færreste kommer i posisjon til å få den.  Den tiden et skakkjørt liv trenger for å rette seg opp får de ikke.  De eksistensielle behovene som; egnet bolig, forutsigbar inntekt, jobb eller utdanning og trygt sosialt nettverk, er heller ikke på plass. Samtidig som jeg så hvor skjøre disse utseendemessig tøffe var, kvernet også  stengningen av Retretten  i hode mitt. Jeg så for meg brukere som holder seg samlet ved å bruke Retretten som et ankerfeste i sine kaotiske liv og mine tidligere kjære medarbeidere som har jobbet der mellom 16 og 9 år. Det ble rett og slett litt mye for meg og det er mange tårer som er felt i helgen. (Må takke Reidun som kom inn til meg og ga meg en  skulderen jeg kunne gråte på).

Den 31.juli 2018 hadde jeg min siste arbeidsdag i Retretten. Der har jeg fått gi HÅP til dem som har slitt på grunn av eget eller andres avhengighet og misbruk,  i og utenfor institusjon og fengsel. Hver dag, 7 dager i uken 365 dager i året i 20 år har jeg utført dette arbeidet. 16 år av dem som sagt  i regi av Retretten. Etter 16 år med mye ansvar, alvorlig sykdom med kreft og hjerteoperasjon uten sykemelding og  i tillegg til å jobbe med kjerneoppgavene ble det for mye. Men årsaken til at jeg trakk meg ut handlet aldri om brukere av Retrettens tjenester. De har aldri blitt for mye for meg!

Nå som det smalt i Retretten har flere sagt til meg: Godt du kom deg ut i tide og  har kommet deg videre….

Kommet meg videre?

Nei, jeg har ikke kommet meg videre! Jeg vil ikke komme meg videre! Jeg vil gjøre akkurat det jeg har gjort de siste 20 årene. Det ble ikke sånn at jeg kunne fortsette med det i Retretten, men jeg får gjøre det i regi av IOGT i Norge  og Havang brukerstyrt senter i Lillehammer, og det er jeg ekstremt takknemlig for. Nøyaktig det styret i Retretten og jeg så for oss i 2017 at vi skulle gjennomføre i Retretten, er jobben jeg nå gjør. I dag når jeg ut til enda flere enn jeg gjorde tidligere. På få måneder er det nå 4 brukerstyrte ukentlige Support-grupper rundt om i landet, en ny Veivalggruppe i fengsel og flere er planlagt av IOGT og Sammen Sentrene deres  Og her, i dette arbeidet,  skal jeg være så lenge jeg har en mulighet. Jeg vil være et lite lys i mørke for dem som vil ha det. Videre i livet skal jeg ikke!

 

 

 

 

Mitt liv er ikke ødelagt!

images

Jeg har vært utsatt for overgrep fra jeg var bitteliten,  opplevd fysisk og psykisk vold,  voldtatt og slått gul og blå, er blitt gitt diagnoser som har stengt meg ute fra storsamfunnet. Men livet er sterkere enn som så enn at noen skal sitte på avisrunden på nyhetskanalen  til Tv2 en søndagsmorgen og si at mitt liv er ødelagt som følge av mine erfaringer.

Hva skjer når dere tror at noe er ødelagt?  Hvilke hjelpetiltak setter dere i verk med denne troen?

At jeg har noen svake sider sier seg selv, men å si at livet mitt er ødelagt er å gå forlangt. Jeg har noen brister og skader som jeg har vært så heldig å  fått hjelp til å styrke og lege.

På bakgrunn av mine egne erfaringer har jeg  fokus på alt som kan forebygge skader på det sårede mennesket. Alt fra forebygging av overgrep av ulik slag mot små barn til senskadene som følger slike opplevelser.

Hver så snill ! Slutt å fortell at våre liv er ødelagt! Min bønn til dere som sier jeg og mine like har et ødelagt liv;

Hjelp tiltakene som har til mål å hjelpe det krenkende menneske!

«Den farlige bønn om hjelp…»

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

«Intet nytt liv kommer til uten igjennom smerte»…fritt oversatt av Willfrid Stinissen. Ja det kan sikkert dere som har født egne barn sagt mye mer om enn meg som ikke har biologiske barn. Men jeg vet mye om den smerten  som følger når et nytt liv i ens eget liv skal fødes.

De fleste av oss opplever utfordringer som gjør at livet tar uante retninger og man må tenke nytt. Det som engang fungerte leder ikke frem og  man må finne nye løsninger. For noen av oss kan det  kreve en 180 graders vending,  hvor alt det kjente og trygge tas fra oss og vi må finne et helt nytt fotfeste.

Slike situasjoner har jeg opplevd noen ganger og det gjør grusomt vondt. Redselen, ensomheten  og sorgen gnager i sjela natt og dag. «Dødskampen» – kampen mellom døden og livet – smerter både fysisk og psykisk. Selv om jeg vet at det å holde tak i det som har «gått ut på dato» forlenger «fødselssmerte» så kan det av ulike årsaker gjøre at det er vanskelige å gi slipp.

Disse tanker om død og fødsler utløses av  egen livssituasjon og intervjuet med programleder Michael Andreassen i P4 på Tv2 nyhetskanal i dag . Det Andreassen, som  misbrukte alkohol,  fryktet aller mest var at jobben – hans livsfundament – skulle falle i grus om han ba om hjelp.  Derfor var det så godt å høre hva hans leder, Per Henrik Stenstrøm, fortalte hva Michaels rop om hjelp utløste på arbeidsplassen. Både kollegaer og ledere spurte: Hva kan vi gjøre for deg? Slik jeg hørte det så fikk programlederen både hjelp i døds- og fødselsprosessen. Og en slik hjelp er 100 % avgjørende om man skal få komme seg godt igjennom en livsendring.

Og det er dette arbeidet jeg har drevet med de siste 20 årene for egen maskin,  uten og med egenansatte medarbeidere. Med stor sorg måtte jeg forsone meg med at jeg dessverre ikke hadde nok ressurser i meg selv eller rundt meg til å arbeide på denne måten lenger. Derfor er gleden stor over at jeg i går, 28.nov 2018,  skrev under en arbeidskontrakt med  IOGT i Norge,  og at jeg sammen med dem og  NADA Norge,  skal få fortsette mitt arbeid i direkte tilknyting til de som ber om hjelp. Så det jeg selv kan si er: Min bønn om hjelp har gitt – og gir-  meg sorgsmerter, men også en enorm livsglede

Tusen takk til alle dere som gir den rette kjærlighet – den som leder til skjønnhet i livet –  for andre… ( Det å gi en slik kjærlighet gjør også ens egen dag til å bli en god dag)

En dag av gangen i 22 år

My love one

«I drømmene mine om framtida var det ikke med noe om uføretrygd, sanseløs fyll, avrusinger og opphold på alkoholavvenningsklinikker. Men det er lenge siden jeg trodde at drømmene mine ville bli oppfylt, kanskje jeg aldri har gjort det, eller hatt grunn til å gjøre det. Jeg veit ikke.», er det første jeg skriver i dagboka mi fra min siste innleggelse på rusinstitusjon ( En alkoholikers dagbok)

Min drøm på den tiden var å få et trygt sted å bo og en utdannelse. Da jeg ble rusfri, 24. nov. 1996 så det svært mørkt ut. Jeg hadde en leilighet på tvangssalg, jeg hadde ingen jobb, ingen rusfrie venner eller noen nærstående jeg kunne lene meg til. I papirene mine sto det at jeg var behandlingsresistent, altså ikke behandlingsbar. ( NRK Brennpunkt 1997)

Med et veldig psykisk syk sinn, hinsides i rus og med et økonomisk kaos, var det ingenting som tilsa at jeg skulle få oppleve livet som rusfri og få oppfylt mine drømmer.  MEN, Petter kom å kjørte meg til avrusning, sykepleier Johan oppmuntret meg til å gi livet en sjanse da jeg ville reise derfra, Tor Martin hjalp meg med bo-situasjonen min, Per Lauborg ga meg utdanningsmulighet og Erling Kagge bidro til at det dagboka min ble publisert og ble en arbeidsplass for flere x-misbrukere enn meg og mannen i mitt liv har bidratt til at jeg i dag har fått oppfylt begge mine drømmer i tillegg til at jeg har fått en egen liten familie.

Sender også en stor takk til alle  mine tidligere støttespillere og medarbeidere og alle dere nye: Ingen ting av det jeg opplever i dag på min 22 årsdag som edru og nykter, ville vært mulig uten dere.

 

Kunnskap og livserfaringer hjelper.

veienfram-cover.indd

 

Vi bærer HÅPET for dem til de klarer å bære det selv

Det er mange veier inn i en avhengighet og like mange ut av den.  Når vi skal snakke om hva som hjelper, må vi være tydelige på hva vi snakker om: Skaderedusering eller rusfrihet. Siden jeg arbeider primært for mennesker som vil ut av alkohol, medisin- og/eller narkotikamisbruk, kriminelle samt de som sliter med spiseforstyrrelser, selvskading og gambling og på en oppfordring fra noen  som har fått hjelp via mitt arbeid vil jeg å dele min erfaring er.

Jeg har arbeidet for mennesker i de nevnte gruppene i 20 år. Primært under formålet Hjelp til videre hjelp. Det vil si at den hjelpesøkende skal få hjelp til å finne frem til rett tiltak etter behov.  Dette arbeidet er utført på det som man kan kalle lavterskeltilbud og hvor rusfrihet er en forutsetning slik at personene kan nyttiggjøre seg veiledningen. Lavterskel betyr at den hjelpesøkende kan  komme uten timeavtale, det koste ikke penger og det ble ikke blir ført  journal og  ingen trenger å oppgi personalia. Jeg har vært tilgjengelig på telefon 7 dager i uken, 365 dager i året fra kl. 08.00 – 22.00  på telefon. På de dagsentrene jeg har arbeidet er det blitt gitt akupunktur og det  arrangeres  lærings- og motivasjonskurset, ANTA, flere ganger i året.

Det er mange årsaker til at man utvikler avhengighet og misbruker  ett eller flere stemnings- og tilstandsforandrende midler, spesielt avhengighet til midler med et ruspotensial. Enkelte kan være genetisk disponerte. Andre igjen har utviklet dette gjennom hyppig bruk over en lang periode. Enkelte kan ha utviklet det via det miljøet hvor de har hatt sitt sosiale liv. De kan ha hatt smerter eller andre lidelser som har krevd at de har måttet bruke reseptbelagte vanedannende medisiner. Slik jeg ser det må derfor også tilnærming og behandling baseres på individuelle hjelpe- og tjenestetiltak. Målet for den hjelpen som skal gis, må være tydelig definert av både tjenestemottaker og -yter.

Når mennesker med et avhengighetsproblem oppsøker meg eller tiltaket jeg arbeider for, kommer alle av samme årsak: De har en livssituasjon de ønsker hjelp med å komme ut av.  Da har som regel avhengigheten og bruken kommet ut av kontroll. Det leder til at de føler at de ikke fungerer i hverdagen på den måten de ønsker. De kan føle at livet deres er meningsløst, og at de ikke er til nytte verken for seg selv eller andre. I veldig mange tilfeller så har de mistet familie, barn, foreldre og søsken –­­og/eller annet som har betydd mye for dem. Altså de vanligste konsekvensene som følger misbruk av rusmidler.

Via ulike veier kommer mennesker i kontakt i meg og tiltakene jeg arbeider for. Noen via lege, NAV, distriktspsykiatriske sentre, institusjoner, fengsler eller kriminalomsorgens friomsorgskontorer, men aller mest via familie, venner og bekjente. De som kommer føler ofte at de har forsøkt alt og allikevel aldri har klart å nå sine drømmer og mål. De kan ha vært i alt fra polikliniske dagtilbud, kort- og langtidsbehandlingsopphold, barne- og ungdomsinstitusjoner hvor fokuset har vært endring av rusvaner, til psykiatri og fengsel. Mange kan ha klart seg godt så lenge de har vært i et beskyttet miljø, men ramlet raskt tilbake til rus og annet destruktivt levesett når de er skrevet ut eller løslatt. Alle disse forsøkene har også  bidratt til at de ikke tror det er noe håp for dem, og at de bare  får gjøre så godt de kan ut av sin skjebne. Når dette er sagt, så må det også sies at en god del kommer til meg og tiltakene fordi de ikke trenger eller ønsker å oppsøke offentlige tilbud hvor de må oppgi hvem de er og få rusmiddelproblemet i papirene sine.

Problemet er ofte at personen som er avhengig av rusmidler, ikke har kunnskap om dynamikken i avhengigheten. Ofte mener mange at de kan bruke de midlene med ruspotensial som de normalt ikke benytter til daglig, og at de kun skal bruke sitt foretrukne rusmiddel noen ganger i året.  I de aller fleste tilfeller når personen med alkohol- eller annen rusmiddelavhengighet som oppsøker hjelp, så handler det om for dem å få kontroll over bruken. Målet deres er at de skal kunne klare å bruke alkohol og/eller andre rusmidler som folk flest. De har sjelden tenkt at de skal eller må slutte helt å bruke ett eller annet middel med ruspotensial. For eksempel er det svært mange med misbruk av illegale rusmidler som ikke ser på alkohol som et rusmiddel, og de opplever det som trygt å drikke. Personer med alkoholavhengighet tror ikke at beroligende og sovepiller gitt av legen er usikkert for dem å bruke. Det vi også ofte opplever, er at veldig få anser cannabisbruk som et problem.  Dessverre så får de ofte støtte i hjelpeapparatet og av nærstående om at dette er helt ok å bruke, så lenge de holder seg unna de tyngre stoffene og alkoholen for dem med alkoholavhengighet. Vi opplever ofte at det er denne «støtten» som er nok til at den med rusmiddelavhengighet faller tilbake til det rusmidlet som personen selv føler gir dem den stemningen de egentlig ønsker seg. Forskning viser at når man engang har utviklet en avhengighet til midler med ruspotensial, så kan man aldri helt trygt innta noen midler som skaper en ruseffekt.

Mangel på kunnskap er som kjent også mangel på løsning.

I min veiledning støtter jeg meg til  Verdens helseorganisasjons (WHO, 2010) og den amerikanske psykiaterorganisasjonens forståelser av avhengighet og slik begge definerer avhengighetssyndromet (APA, 2013). Kriteriene i disse manualene er noe personen med rusmiddelavhengighet gjenkjenner. Spesielt nikker de fleste gjenkjennende til punkt 4 i APA (2013): «Det forekommer en vedvarende trang til eller mislykkede anstrengelser for å redusere eller kontrollere stoffbruken.» De blir svært glade når de ser at dette ikke er spesielt for dem, men at det gjelder alle som har utviklet avhengigheten.

Slik jeg ofte gjør er  sammenlikne avhengighetssyndromet med en allergisk reaksjon. Det vil si at ved inntak av visse midler, så får man en unormal reaksjon. Kunnskapen jeg videreformidler tilsier at det er den som har allergien eller avhengighetssyndromet, som selv er ansvarlig for å forebygge tilbakefall til uønskede reaksjoner. Det innebærer at når man får en unormal reaksjon på et stoff, er den eneste løsningen å holde seg borte fra det stoffet som utløser ubehag og smerte. Hos personer med avhengighet blir det et viktig tiltak å holde seg totalavholdende fra de midler som utløser et ødeleggende og destruktivt atferds- og reaksjonsmønster.

Siden jeg primært arbeider i tiltak hvor det er Erfaringskonsulenter/Likepersoner, så bygger  misbruks- og tilbakefallsforebyggede kompetanse mye på egne erfaringer og at dette blir formidlet til hjelpesøkende på en ikke dømmende og nedlatende måte. Slik jeg ser det er en forutsetning at medarbeidere  med egenerfaring også har kunnskap som er forankret i en formell  kompetanse.  Det er personen selv som bruker ulike psykoaktive stoffer som kan avgjøre om de har et avhengighetssyndrom og ta valg utfra det for å nå de målene de har for sitt liv. Kommer man frem til at man har utviklet en avhengighet, så må man også tilegne seg kunnskap som kan bidra til å forebygge tilbakefall. Den sikreste måten er å være totalavholdende fra alle midler med ruspotensial. Prof. Jørg Mørland henviser til forhold knyttet til krysstoleranse ved at de ulike midler med ruspotensial kan vikariere for hverandre. Det vises til at totalavhold er det sikreste forebyggende tiltaket. Når vi leser kriteriene i ICD-10 (WHO, 2010) og DSM V (APA, 2013) ser vi at de er av samme mening som den Mørland (2002) viser til. Den sikreste kilden  personen med rusavhengighet har, er personens eget levde liv og egen erfaring med bruk av rusmidler og dens konsekvenser av dette.

ANTA-kurs – Lærings- og motivasjonsskurs

De ulike tiltakene jeg arbeider for har som mål å bidra til at den som har avhengighetssyndromet, gjøres i stand til å ta det ansvaret som nødvendig for å få til den endringen kursdeltageren selv ønsker. For å hjelpe personen som misbruker ulike rusmidler, får gis det et lærings- og motivasjonskurs omtalt som ANTA-kurset (ANTA = alkohol, narkotika, tabletter og andre avhengigheter). Det er et redskap for å hjelpe mennesker som ønsker seg ut av misbruket, og som vil ha hjelp til å forebygge tilbakefall. Dette er et kursopplegg som bidrar til at personen med en definert avhengighet eller et destruktivt atferds- og handlingsmønster lærer noe om dynamikken i avhengighet og vaners makt.

Hovedfokuset i ANTA-kurset er at ethvert misbruk av stemnings- og tilstandsforandrende middel kun er et symptom – for enkelte et symptom på at man en gang i tiden ikke hadde det som skulle til for å håndtere livet og hverdagens utfordringer så godt. Personen fant hjelp i ulike psykoaktive stoffer eller adrealinaktiviserende aktiviteter (Bergstrøm, 2012) for å kunne fjerne seg eller mestre situasjonen mentalt og følelsesmessig.

ANTA-kurset er ikke et terapiprogram for ulike lidelser som kan knyttes til rusmiddelmisbruk. Det er et kurs som kan være med på å sette ord på det som kan være årsak til at man søker løsninger som kan gi en opplevelse av mestring og velbehag, men som egentlig ikke gjør annet enn å skape problemer. Det personen avdekker i kurset, kan de ta med seg videre til sin behandler.

(All info om ANTA-programmet: https://anta.blog/)

Likepersonsarbeid hånd i hånd med fagligheten

Man må finne ut hva som er årsaken for det brukermønsteret som har ledet til misbruket og siden avhengighet.  Gjennom kursopplegget lærer man å se sammenhenger mellom årsak og virkning. Mye av kursprogrammet bygget på psykodynamisk  og kognitiv teori. I den delen som kun er for personer med alkohol- og annen rusmiddelavhengighet, har kursleder selv rusmiddelmisbrukerbakgrunn. Det er et krav om at kurslederne selv er totalavholdende og at de bruker sine erfaringer som eksempler. Eksempler på hva som var deres vei inn i avhengigheten, hvordan det var når de brukte psykoaktive stoffer, hva som bidro til at de stoppet, og hva de gjorde for å få det slik de har det i dag.

Det er ikke slik at kursleder har sett lyset, og at det er dennes vei som er den eneste. Kursleder skal koble sin teoretiske kompetanse opp mot egne livserfaringer. De har innsikt og kunnskap om at det å slutte å bruke et middel med ruspotensial kun er begynnelsen på en gjenreisnings- og rehabiliteringsvei. For noen er det et langt lerret å bleke med mye knall og fall. For andre igjen kan den teoretiske kunnskapen være nok for å få til den endringen som er nødvendig i forhold til det målet de har.

 Individuell behandling og tilnærming

Det eneste en person med rusmiddelavhengighet har til felles med en annen rusmiddelavhengig, er at de får problemer når de inntar midler med ruspotensial på en slik måte at de aktiviserer triggere, som igjen kan utløse rusmiddelmisbruket. De kan ha ulike oppvekstvilkår, barne- og ungdomsår, utdanning, yrkesliv og annet. Derfor må vi se det enkelte mennesket vi har foran oss, for å kunne gi en hjelp som kan fungere for dem. Om det er en person som gir sterkt utrykk for at han eller hun ønsker å bli rusfri, må vi gjøre alt vi kan for å finne den hjelpen som skal til. Vi må se hele mennesket. Mange, spesielt de som har hatt et tungt rusmiddelmisbruk siden barndom eller tidlig i tenårene, mangler ofte ord for hva som kan være galt. Følgelig må vi som samarbeider med dem, kunne forstå hele deres historie og det livet som leves i dag, for å forstå hva som kan være årsaker som kan utløse behovet for å handle destruktiv.

Det er ikke slik at alle som har utviklet et tungt rusmisbruk alt fra tidlig ungdomstid, nødvendigvis har hatt en dårlig barndom. Forskning viser i dag at det kan være en genetisk årsak bak utviklingen av en rusmiddelavhengighet. Vår erfaring er at de med en god oppvekst, og som likevel har utviklet avhengighet, fikk en enorm god opplevelse med primært alkohol, kokain eller hasj ved første forsøk. Det er som en følelse ”av å komme hjem”. Mørland gir oss et godt bilde av dette i artikkelen ”Hjernens ulykkelige forelskelse”. Poenget her er at når noen begynner å bruke rusmidler i ung alder, så kan de ha mye til felles med dem som har en mindre bra barndom.

En avhengighet går ikke etter posisjon og status, ingen er immune mot å utvikle dette.  Jeg  alt fra mennesker som ble født med rusmiddelabstinenser, til dem som kan slite med traumer fra ulike type overgrep – fysiske, psykiske, seksuelle, krigstraumer. Videre til dem som har festet og drukket alkohol jevnlig og supplert med piller for å få sove, for ikke å glemme alle de som har røyka hasj og marihuana i mange år, og som tror at de har brukt et rusmiddel som ikke er avhengighetsdannende eller som gir fysiske og psykiske konsekvenser. Det som er felles for alle, uansett årsaker, er at de må være totalavholdende fra midler med ruspotensial for å være på den sikre siden med tanke på tilbakefall.

I alle år har jeg arbeidet under slagord: «Det handler ikke om å slutte å ruse seg, men å finne en mulighet til å slippe.» I tillegg til å være totalavholdende må man samtidig  få hjelp til å se hva som kan være triggere, og som utløser et tilbakefall. Kunnskapen om dette er enormt viktig, spesielt for dem som har mange tidligere forsøk på å få kontroll over rusmiddelbruken. ANTA-kurset gir slik kunnskap. Der lærer man alt om dynamikken i avhengigheten og hvorfor det er viktig å ha fokus på totalavhold. Siden går vi gjennom de ulike utviklingsstadiene i avhengigheten og hva som er de vanligste abstinenssymptomene, hvor lenge de kan vare og hvorfor de må være på vakt om de inntar medisiner med ruspotensial for å dempe absistensubehaget.

Deltakerne får også kunnskap om de ulike fasene med abstinenser. Den første fasen er avrusningen. Deretter følger det som kalles det postakutte absistenssyndrom (Gorski & Miller, 1986). Dette er reaksjoner som kommer flere uker etter selve avrusningen. Symptomene på dette kommer også med jevne mellomrom ca. hver 12. uke, opptil flere måneder etter siste inntak. Kursdeltakerne får også innsikt i hva som skjer  i overgangsfaser (Culberg, 1978), og hvorfor kroppen reagerer på en slik måte at vi kan oppleve at vi er depressive. Her blir man gjort oppmerksom på at dette er en normal reaksjon. Dette er en tid da kroppen og sinnet trenger å orientere seg på nytt og stabiliseres før den kan fungere som normalt. Overgangsfasene og disse reaksjonene oppstår gjerne når man skrives ut av institusjon, løslates, flytter eller begynner i ny jobb eller på en utdanning.

Videre får man kunnskap om hva som er traumereaksjoner. Veldig ofte vet ikke den som har vært utsatt for krenkelser og overgrep, at dette er opplevelser som må bearbeides slik at opplevelsene ikke skal gi grunnlag for re-traumatisering.  Det er ikke uvanlig at personer med rusmiddelavhengighet kan ha traumer og at de samtidig lever liv hvor de re-traumatiseres. I mange tilfeller blir et tilbakefall utløst av traumereaksjoner, og derfor er det viktig at man får lære mer om dette.

Gjennom ANTA-kursets og den innsikten man får, klarer man også bedre å forstå at alle feilskjærene  man har hatt tidligere, ikke har noe med intelligens å gjøre. Dette bidrar til håp, som igjen utløser energi til ikke å gi opp. Derfor er det viktig at man selv får kunnskap om mulige årsaker til at man utviklet en avhengighet og hva som kan være grunnen til at man havner tilbake i misbruk.

Personer som har vært utsatt for rusmidler i fosterlivet, eller hatt en oppvekst med foreldre og omsorgspersoner som selv er aktive rusmiddelmisbrukere, er mer sårbare for å utvikle et avhengighetsproblem enn de som vokser opp med foreldre uten et slikt problem . Min erfaring er at de som er født med en eller annen abstinens, vil ha et oversensitivt sentralnervesystem. De vil ikke bare ha problemer med dette i starten på livet, men også i resten av livet, og rammes spesielt hardt når de står i følelsesmessige utfordringer. Dette er noe som kommer veldig tydelig frem hos personer som har hyppige opphold i kriminalomsorgen.

Flere av dem som oppsøker oss, mener de har ADHD. Etter noen samtaler kan noen fortelle at de har vært i barnehjem så å si siden fødsel fordi mor og far misbrukte alkohol – eller narkotika. Da  hjelper å få litteratur om symptomer som er klassiske for barn født av mor med rusavhengighet (fødalt abstinenssyndrom, fødal abstinenseffekt, neontalt abstinenssyndrom). Vi oppfordrer til å samtale mer om dette med behandler eller lege. Uansett hva man måtte ha av diagnoser, ADHD eller FAS/FAE/NAS, må man være spesielt oppmerksom på alt som stimulerer sanseapparatet. Dette kan raskt skape en følelse av å ha et kaos inni seg som man ikke klarer å regulere. Det er i slike situasjoner en person med disse diagnosene kan få tilbakefall for å stilne indre uro og ”huekjør”.

NADAs akupunkturprogram

Dette er et standardisert øreakupunkturprogram hvor man setter fem nåler i hvert øre. Dette programmet ble utviklet av dr. Michael Smith ved Lincoln Hospital, avdeling for rus og psykisk syke, Lincoln Recovery Center, i Bronx i USA i 1974. I 1985 ble det dannet en organisasjon for leger, dommere og akupunktører fra hele USA som fikk navnet National Acupunkture Detoxificaton Association. Derav navnet NADA, og siden har det spredd seg til hele verden. Dette akupunkturprogrammet reduserer hormonet kortisol, og det igjen gjør at immunforsvaret blir sterkere, sånn enkelt sagt. Rusmiddelavhengige og pårørende har mye emosjonelt stress som er kortisolfremmede og derfor opplever de ofte øyeblikkelig følelsesmessig bedring ved behandling. Det er en rekke studier som kan bekrefte dette. Jeg viser alltid til Psyk. Anne Berman tok sin doktorgrad om innsattes helse viser at dette akupunkturprogrammet er hormonbalanserende. Ulike studier viser at dette kan bidra til at personen opplever ro, og de har mindre angst og depressive følelser. I tillegg reduserer det abstinenssmertene (www.nada-norge). Dette akupunkturprogrammet benyttes av både offentlige og private helse og omsorgstiltak i Norge og det har vært en kraftig vekst av det etter at jeg ble utdannet til å være trener i Norge.

Evidence For The Nada Ear Acupuncture Protocol: https://acudetox.com/phocadownload/Research_Summary_2013%20(2).pdf

Oppsummert

Det jeg  opplever som hjelper personer som har utviklet et avhengighetsproblem, er at de får kunnskap om dynamikken i selve avhengighetssyndromet. Deretter at man får hjelp til å se hva som kan være årsakene til at man havnet i en slik situasjon, og at alle støttes på veien mot det målet de selv ønsker. Alt arbeid må være strukturert og målrettet med tydelige definerte mål  og delmål. Jeg har sett at uansett hvor tungt misbruket  har vært, klarer de raskere å endre på det som gjør det vanskelig i hverdagen  når de selv får kunnskap om årsakene til problemene sine. Tross alt så sitter de som alle andre med sine levde erfaringer og kunnskap om sitt eget liv, og disse livserfaringene er svært verdifulle i gjenreisnings- og tilfriskningsarbeidet, der mye handler om å finne nye løsninger på sine personlige utfordringer. I tillegg så hjelper det på at hjelpe- og tjenesteapparatet ser hele mennesket og gir personen den hjelpen vedkommende har behov for.

Kurs for helse og omsorgspersoner/Erfaringskonsulenter/Likeperosner

18. februar 2019 starter jeg opp undervisning på NKI om avhengighet og misbruk – et kurs som bygger på denne kunnskapen og kurset er åpent for alle.

https://www.nki.no/velg-ditt-studium/avhengighet-og-misbruk

Kildehenvisninger finner man i kompendiet til ANTA-kurset: Nilsen, Rita, Gangdal, Jon (2017) Veien fram går først tilbake, Oslo: https://anta.blog/salg-av-boker-og-annet/

ANTA-kursene arrangeres:

IOGT Norge og deres Sammen Sentre: http://iogt.no/om-oss/hva-gjoer-iogt         

Havang brukerstyrt senter, Lillehammer: https://havang.org/