Sinne

  1. Sinne er en respons om man opplever en trussel på grunn av fysisk vold, urettferdighet, krenkelser, ydmykelser eller svik.

Innsendt oppgave fra Support’n

At jeg har sinne og har blitt sint, har fått konsekvenser både for meg og for flere av mine kjære i min familie. Jeg kan ikke huske at mitt sinne har fått konsekvenser for noen andre mennesker enn mine nærmeste som jeg er glad i. Jeg har aldi likt å slåss, slå andre mennesker men dette har nok hendt i min oppvekst. Mitt sinne er vanligst at det kommer ut i form av verb og gestikulerende bevegelser og ansiktsutrykk. Jeg kan skremme fanden på flat mark bare ved å se på et menneske. Slik er jeg skapt og har nok også blitt formet slik av innestengte følelser.

Jeg kan selv ikke huske at jeg noensinne har hatt vansker med å innrømme mitt sinne eller mine handlinger. Jeg er oppdradd til å innrømme min skyld. Derimot kan dårlig impulskontroll ha skapt bekymring og sinne hos medmennesker som jeg har hatt noe med å gjøre. Som oftest har jeg innrømmet mine feil og stått for dette.

Sinne framkalt av redsel, misforståelser, det at jeg ikke har fått det som jeg vil, at andre ikke har handlet som jeg vil, hører etter mitt syn til skjeldenhetene når det kommer til vold, framkalt av mitt sinne. Men jeg har reagert med voldelig sinne både psykisk og fysisk i mitt 51 – årige liv.
Det er vanlig at jeg hever stemmen og gestikulerer, når jeg i sinne prøver å saklig argumentere for mitt syn i sak. Jeg har også tendens til å påpeke personlige syn til min nærmeste i mitt liv, nemlig min kone som jeg er glad i. Dette jobber vi med sammen.

Å skille mellom sak og person er noe jeg selv mener jeg er god på. Men min tålmodighet settes på prøve når jeg ikke ser interesse for hva jeg prøver å formidle. Jeg blir ofte veldig engasjert og kan lett misoppfattes som sint uten at jeg er sint.
Derimot kan jeg ha vanskeligheter med å forstå foskjellen mellom egne og andres behov. Det betyr ikke at jeg ikke føler empati for andre mennesker.
Dette handler mere om min utålmodighet i diskusjoner hvor jeg finner motparten uærlig eller at motparten argumenterer mot meg som person og ikke saken diskusjonen angår.

Det er ikke lett for meg å begrave stridsøksen når det ikke fokuseres på sak og når motparten ikke responderer på mine utsagn og jeg får respons som går på meg som person verbalt.

Jeg kan ikke la være å innrømme at jeg har vært både tilbakeholden,åpen og oppriktig til mine nærmeste og til alle som har hatt med meg å gjøre tidligere når det kommer til min historie. Slik har jeg vert for å beskytte meg og fordi dette har vert skam.
Krenkelser, psykisk/fysisk vold, urettferdighet, ydmykelser, mine følelser av å bli sviktet som sønn, bror, venn, en varetektsfengslet, tvangsinnlagt pasient, av psykiatrisk personell, av politi, skole, naboer og venner er følelser jeg har blitt mer og mer klar over i senere tid. Jeg føler det er lettere å forholde meg til mine følelser og min historie etter at jeg er tatt av Psykofarmaka som jeg har tatt i 17 år.
Mest er det skammen som har vert årsaken til min innesluttsomhet, følelsene av å ikke bli tatt på alvor når jeg har prøvd å forsiktig dele av min historie. Det er også viktig for meg å ikke krenke mine medmennesker. Jeg har alltid hatt som prinsipp å behandle medmennesker med respekt.
Når jeg teller etter, er det nok mindre enn 10 ganger, i mitt 51 – årige liv jeg har brukt vold mot andre mennesker. Som oftest har jeg sittet igjen med at det er meg det er noe galt med. Innestengt sinne har jeg nok av og jeg klarer å akseptere dette.

Jeg tenner på alle pluggene når jeg føler meg krenket og misforstått. Når jeg ber om å få fred, uten at jeg føler at jeg får fred. Jeg takler disse følelsene mye bedre etter at jeg har sluttet å ruse meg og jeg jobber med disse følelsene i gode samtaler med min kone som har hold ut med meg i 18 år.

Det kan være egoistisk av meg å be om fred. Men syntes det er viktig å nevne at, ber jeg om fred, da har det allerede gått over min grense for toleranse. Flere ganger har jeg da eksplodert.

av Terje Eikeland, Os, 13.08.2019

Ensomhet

Innsendt oppgave 15.09.2019 fra en i en av landes Support-grupper

Ensomhet – å være alene:Det er stor forskjell på det å være ensom og det å være alene!

Min ensomhet i dag, handler mest om følelsen min av å stå alene i min tilfriskning, blant andre mennesker som er i en lignende situasjon og der disse menneskene ikke har tatt valget om å leve sine liv, uten bruk av noen rusmidler.

Jeg opplever ikke at min ensomhet er håpløs. Jeg har forstått betydningen av å kunne regulere mine følelser, ved å snakke om det som plager meg, sammen med likepersoner, eller profesjonelle hjelpere.

Jeg er heldig som har mange å velge mellom når jeg trenger en prat og ofte velger jeg å snakke med flere av mine hjelpere om det som er aktuelt og som plager meg.

Jeg føler at det er til nytte å snakke med flere hjelpere fordi jeg da belyser alvoret i dette å føle seg ensom i tilfriskning, i nærmiljø og i hverdagslivet generelt.

Mesteparten av mitt liv har jeg selv valgt å stå alene med alle utfordringer og problemer. Jeg har hatt store vansker med å finne og å få tillit til andre mennesker. Det har som en selvfølge av dette, ikke vært lett å hjelpe meg, selv om jeg har prøvd å bryte mitt mønster. Det å ruse seg.

Jeg har hatt vansker med å sette ord på følelser. Vansker med å bli tatt på alvor. Vansker med bli godtatt og vansker med å bli trodd på. Som følge av dette har det også blitt vanskelig å akseptere at mitt liv har blitt slik som mitt liv har blitt.

Jeg har i dag kommet langt på veg med å akseptere mitt liv. Mitt liv er et eventyr slik som det har blitt. Jeg kan ikke forandre det. Å akseptere meg selv og min historie, vil jeg jobbe mer med. Det kan også jeg bruke til å hjelpe andre med, det motvirker også ensomhet.Dette å akseptere.

Jeg er både bevisst og så ærlig jeg kan, når jeg deler om min historie. Jeg ser ingen grunn til å skjule, eller dekke over noen sannhet i min historie. Alikevel ser jeg betydningen av å selv kunne velge hva jeg ønsker å dele fra min historie. Det som opptar meg i samtaler, med likepersoner eller profesjonelle hjelpere er det som betyr mest. Det er jeg som velger hva jeg vil dele, fra min oppvekst og min historie fra ruspåvirkning og andre menneskers syn om dette.

– Kjenner jeg meg ensom eller alene?

Ja og Nei! Min ensomhetsfølelse har jeg fra tidlig i min oppvekst. I dag våger jeg å søke til andre mennesker og miljøer for å få til et bedre liv, å være deltaker i trygge miljøer hvor rus ikke blir en faktor som ødelegger dette som jeg prøver å oppnå.

– Hva er grunnen til at jeg føler det slik?

Skam er den største faktor for mine ensomhetsfølelser. Rus er den største faktor som er grunn til at jeg ikke har kommet i kontakt med gode og trygge miljøer i mitt liv. Min ærlighet om mitt rusproblem har ikke vært til hjelp for meg. Jeg har måttet innse at rus ikke har hatt en god virkning for meg. Jeg har ruset meg på mine ensomhetsfølelser.

– Hva gjør ensomheten med deg?

Når jeg føler meg ensom, tenker jeg negativt om meg selv og andre. Mine ensomhetsfølelser får meg også til å tenke på å ruse følelsene bort. Jeg er klar over at det å snakke med noen om det hjelper. Jeg sier nei takk, til rus. Hver dag!

– Hva gjør jeg den tiden jeg er alene?

Sjeldent er jeg helt alene. Trenger jeg alenetid, hviler jeg, eller jobber med noe som har med min tilfriskning å gjøre. Noen flukter har jeg, jeg prøver å begrense dem. Slik at mine flukter ikke skal gå utover noen andre.

– Har jeg noen tanker om hvordan jeg kan bryte ensomheten?

Ja. Jeg har vært og er, aktiv for å bygge gode og trygge nettverk med mennesker som sier nei takk til bruk av rusmidler og med mennesker som tør å vise og å si hva dem står for.

– Setter jeg av nok tid til å være alene?

Nei.Jeg vil sette av tid til å være alene når jeg er klar for det. Jeg liker det å ha det travelt i min tilfriskning og trenger alle de menneskene jeg har rundt meg.

Uka’s refleksjon: Det drepende MEN’et

Du er flink, men…Du leser bra, men…Du er flink til å tegne, men… Du løper fort, men…Du deltok, men…Kjæresten din er sikkert hyggelig, men…Du skulle ha sagt…,du skulle ha ment…du skulle ha trodd….du skulle gjort…Alt det du trodde var til det beste for dem du hadde tillit til ble ansett som feil!

Blikket flakker – jeg åpner ikke for noe. Denne gangen er det dine ord og din mening som skal få komme frem, tenker jeg. Det forblir stille. Dørgende stille. Føles nesten som vi er to bilister som møtes på en smal vei og ingen vil rygge.

Hva vil du med ditt liv – hva drømmer du om, var spørsmålet mitt. Jeg vet hvordan man blir når du hele tiden får vite at du et null. Et menneske som ikke duger til noe og som helst skulle vært en våt flekk på lakenet. Kan du ikke brukes til noe så er du heller ikke noe verd noe. Men kan noen utnytte deg og dine ressurser så er du hjertelig velkommen inn i varmen – for stakket stund.

Jeg vet ikke, visker du. Jeg har ingen drømmer. Jeg vil bare kjenne på ro uten å innta alkohol, narkotika og piller. Livet mitt handler bare om dette – alt annet er borte for meg.

Der kom vi i bevegelse. Med små skritt skal han finne frem til sin drøm – ønske eller hva det nå vil bli kalt av han. Min jobb på denne veien blir å stille spørsmål og unngå bruk av ordet: Men…

Uka’s refleksjon: Vi er ingen øde øy

La meg slippe å se og kjenne smerten til de omsorgsløse, har jeg lyst å skrike ut

Jeg vil ikke se mer av disse ansiktsløse hjelpere med hørselsvern gjemt bak sine forsvarsmurer av lovenes paragrafer og hundrevis av retningslinjer og rundskriv

De profesjonelle håndlangerne har kunnskap som gir en dypere innsikt enn de fleste har, men av politiske spill og til tider egen feighet hemmes de  

Ledsagernes egen frykt for å ikke ha noen verdi svekker også sjansene for den hjelpesøkende selvstendighet

Av alle ting så kan det oppleves som at beslutningstagerne og tjenestefolk tror at all utenforskap og fremmedgjøring de påfører ikke skader, men sannheten er at de tar fremtiden fra et barn.

Vi må ikke glemme at den mor eller det barn som blir gående alene med sin smerte kan raskt bli en annens tårer

Kjærligheten den nærhetshungrende trenger så sårt kan omdannes til et hav av hatets ild – en ild som legger det meste dødt i det lengtende menneske

Et menneske som mangler liv i livet kan også ramme din og min fremtid

Alt dette og mer til er hva jeg har lært aller mest om når jeg er i samtale med et hjelpetrengende lidende menneske

Uka’s refleksjon: Dette hadde jeg godt av!

Vi alle fanges av vår hverdag og alt den gir av opplevelser. Til vanlig er min hverdag fylt opp av inntrykk knyttet til omsorgssvikt og jævelskap. Rettere sagt; jeg inviteres inn i livene til mennesker som har opplevd dette, og som kjemper sine kamper for å endre på dagens livssituasjon – som følge av sine oppvekstvilkår. Denne uka har jeg fått en miks av det mest vanlige liv «hvermannsens» har og det livet kun en liten prosentandel opplever.

Jeg hadde Veivalg-gruppe og mine faste samtaler i Ila fengsel og forvaringsanstalt, i tillegg Kafé Klar på Lillestrøm og noen lengre telefonsamtaler med tidligere ANTA-kursdeltagere. Mange av disse samtalene gjør at jeg får klump i halsen og kjenner på en enorm tristhet bare jeg tenker på dem. Igjennom alle år har jeg møtt på de største, tøffest, tatooerte muskelbuntene, som har hatt sine ting på hjerte de vil dele med meg. Det samme har aldrende pårørende, kvinner og menn, som har sett ut som små forskremte spurvunger og førstegangs fedre som sitter i fengsel. Felles for mange av disse har vært en grunnleggende utrygghet og ensomhet, hvordan det har påvirket deres valg helt fra de var bitte små og deres hverdag i dag. Det har vært en god tykk rød tråd igjennom det hele som aldri har blitt brutt.

Fredag, sen ettermiddag, etter jobben setter jeg nesa sørover med familien til mannen min som har kommet på ferie fra USA. Vi skal møte mange fra slekta deres. Både fra mors og fars siden. Fettere og kusiner kommer fra alle kanter. De fleste har jeg truffet mange ganger både i Amerika og Norge. Det er alltid hyggelig for alle er svært inkluderende og jeg har en god tone med hver og en jeg har snakket med – som de har med hverandre. Det snakkes om forfedre, tanter og onkler som ikke er her lenger. Nå har jeg vært så lenge i familien at noen av de nylig døde vet jeg også hvem var.

Men det var de nyankommende til slekta som fanget min oppmerksomhet. De små som var alt fra 6 mnd. til 4 år. Det var gutten på fire som fikk meg til å tenke på menneskene jeg arbeider for til vanlig. Først og fremst la jeg merke til på hvordan mormor og bestefar snakket sammen om den lille. Mor, deres datter, var i bryllup så guttungen skulle være der over natta og det var stort for dem alle tre. Besteforeldrene var begge involverte i både barnebarnets ve og vel på alle plan og måten den lille henvendte seg til dem begge på viste at der var det 100 % tillit.

I dette fikk jeg se hvordan barnet ble veiledet og trent med en kjærlig stemme og hjelpende hånd. Det var ord som skulle trenes på, grønnsaker som skulle kuttes med kniv og hender som skulle vaskes etter toalettbesøk. Mormor måtte også til tider stoppe gutten så han fikk seg en do-pause i leken. Jeg ble helt oppslukt i dette. Grenser ble satt med gode forklaringer til og blikket til småen viste at han lyttet.

Spørsmålet om hendene var vasket etter et do-besøk ble besvart på en litt unnvikende måte. Det var tydelig at den lille krabaten ikke hadde hatt tid til det, så det ble en ekstratur på toalettet igjen. Ikke alle ord var like lette å gjenta eller huske, så både barn og besteforeldre gjentok dem hver gang det var naturlig. Hvilken vei knivbladet skulle være og hvor store agurkbitene var ønskelig, ble også gjennomgått mer enn en gang. Vi i alle kunne se hva mestringen gjorde med den lille krabaten. Da mor kom tidlig søndag hadde arvingen mye å fortelle og det var en tydelig stolt mor som fulgte med og kommenterte.

Dette hadde jeg enormt godt av å oppleve. Det er viktig for meg å bli påminnet at de fleste barn i Norge og verden blir oppdratt på en god og omsorgsfull måte. De har foreldre som lærer opp sine barn til å møte de kravene et hvert voksende menneske blir stilt ovenfor i samfunnet. Alt av kunnskap og lærdommen kommer inn i små doser og med babysteg mestrer man litt mer for hver gang en øver.

Det er jo ikke en slik oppvekst jeg er vant til å hører om fra mange av de jeg arbeider for. Noen har måtte ta vare på yngre søsken fra de selv var 3-4 år gamle samtidig som de også skulle passe på at mor eller far ikke skader seg, eller at utenforstående skulle få vite hvordan det sto til i hjemmet. Som 8-9 åringer ble kroppene deres solgt eller de måtte selge narkotika for at mor eller far kunne få sin «friskemeldingsdose». Andre har stort sett vært redde av grunner ingen barn skulle ha.

Trøsta for mange av mine må være at alle har en mulighet til å få et liv med tilhørighet og trygghet – om man selv jobber for det. Det handler ikke om hvor gammel man er, men om man får den hjelpen man trenger. Les Daniel’s historie: Trykk her

Uka’s refleksjon: Det var så perfekt, men…

Den første tone er alltid perfekt, men så var det den andre og «ørtende» da…

Jeg hadde en interessant samtale med Morten Krogvold tidlig i morges. Elsker å snakke med dette levende kunst- og kulturarkivet. Vi snakket litt om komposisjoner både i musikk og bilder og kom innpå Miles Davis. Et av Miles utsagn var at det aldri er noe trøbbel med den første tonen, men at det var de som kom etter som kunne rote det til for det ønskede resultat.

Dette ga meg assosiasjoner til mer musikk. Det har vært mange toner i mitt liv som har virket som det perfekte, men som viste seg å ikke være det likevel. I mange tilfeller holdt jeg så lenge på den første tonen at jeg trengte enda lengre tid på å få stoppet for så å kunne snu og begynne på nytt igjen.

Jeg kan også spinne på det bilde jeg får av Davis utsagn til denne ukas arbeidsoppgaver. Jeg snakket med flere som har vært fanget inn i en usunn lojalitet. De trodde på mennesker som utga seg for å være venner, men så viste det seg i neste sving at vennene kun ville utnytte menneskene de hadde rundt seg. Prisen de måtte betale for å ikke slippe taket da de forsto at noe ikke stemte, ble høy.

For noen av dem ble det en ekstrem høy pris. Både for dem selv, deres nære og samfunnet. På Ila fengsel og forvaringsanstalt er døgnprisen per innsatt ca 11.000 – 4. mill. i året. Noen skal ut på statlig finansiert prøveløslatelse og det koster ca. 10. mill. i året per pers. Hva de selv må betale med en konstant gnagende samvittighet og et indre kaos, deres egne familie og hva de har av kvaler samt hva deres ofre og deres nære og kjære har, kan aldri prissettes.

«Jeg kan ingenting, jeg er dum – jeg blir så glad når noen vil være sammen med meg. Jeg tror dem ikke vil gå fra meg når jeg er snill. De jeg har vært snill mot har bare skapt problemer for meg. Alle jeg har kjent fra barnehjem, gata til fengsel. Det var bare moren og faren min som aldri skapte trøbbel for meg. Nå vil jeg inn i fengsel igjen for da kan jeg slappe av. Jeg klarer ikke bo alene. Jeg gjør så mange dumme ting når jeg drikker og bruker narkotika. Jeg klarer ikke å la rusen være heller», sa en godt voksen mann til meg for noen år siden. Jeg hører fremdeles stemmen hans og fortvilelsen han hadde. Foreldrene var tunge rusmisbrukere så dem hadde han ingen forventninger til, men offentlig ansatte og såkalte venner hadde han skyhøye tanker om. Det var noe tilsvarende jeg snakket med flere om denne uka. De var så alene med sine tanker og opplevelser etter atter å ha blitt svikta og skuffa.

Som sagt denne uka har jeg vært i kontakt med flere som har betalt en høy pris for kunne oppleve litt inkludering, anerkjennelse og kjærtegn. Alt hadde startet så bra, men så ble det ikke slik de hadde forestilt seg. De trodde de bare skulle hjelpe en venn, en slektning eller kjæreste som hadde havnet i vansker for så at det kunne bli ro.  

Deres hunger etter nærhet og omsorg bidro til at de ikke klarte å sette gode grenser for seg selv. Noen hadde gått til ytterligheter for å få et snev av litt varme og medmenneskelighet. I stedet for et liv i fred og ro, ble de atter en gang mottakere av psykisk og fysisk vold, fikk sitt hjem okkupert eller endte med lange fengselsstraffer for å hjelpe noen  ut av ei knipe.

Som mange av dere vet var Miles Davis et musikkgeni. I musikken kunne han raskt rydde opp i et hvert tonekaos som måtte oppstå, men han hadde interesser innen andre kunstneriske uttrykksformer også. Blant annet tegning. Her var han ikke like god til å finne løsningene som kunne ta han dit han ønsket seg slik som i musikken. I møte med vår anerkjente arkitekt Jan Georg Digerud spurte Davis hva han synes var galt med bildene. Digerud var nokså starstuck, men visste at han ville bli avslørt om han kom med noe smisk så han var ærlig.  «Bildene dine er veldig flate, du trenger en horisont i bildet» sa han. Han måtte med andre ord vite hvor han var og skulle.

Mine samtalepartnere har manglet en Digerud i sine liv. Det har vært mange elementer som har stått i veien for deres horisont og ingen har vært der å veiledet dem heller.  Jeg forsøker etter beste evne å gi tilbakemeldinger som kan gi dem både harmoni og skjønnhet i livet. En sa det så godt denne uken: «Du er utfordrende å snakke med for jeg kommer ikke rundt deg. Må si jeg er både forbanna og trist over at ingen har gitt meg de utsikter du viser til på et tidligere tidspunkt i livet. Jeg vet du har rett, men det er mye å fordøye. Ser likevel frem til vår neste samtale Rita» (jeg kan selvfølgelig ikke gå inn på hva vi snakket om, men jeg forstår at han er både trist og forbanna)

Jeg må  få takke for alle «Digeruder» i mitt liv. Alle dere som ikke har ønsket å bli sett på som løgnere etter at dere har besvart min bønn om hjelp. Uten deres ærlige og rettfremprat hadde det nok vært meg fremdeles gått i ring  –  innenfor eller utenfor en fengslsmur.

Lytt mer om saken her: Speilet

Uka’s refleksjon: Du ser det ikke før du tror det

Sånn er det: Lytt her

Denne uka har jeg virkelig fått møte mine like. Iallefall dem som er der jeg en gang var. Dypt fortvilet med en bønn om hjelp.  Hjelp til å komme ut av en livssituasjon som raserer alt sakte, men sikkert – på vei mot døden.

Det er 23 år siden jeg sto i knestående på denne måten, men det er ikke like lenge siden hvor livet mitt hang i en tynn tråd av andre årsaker enn aktivt rusmisbruk. Bare for noen måneder siden ble jeg satt tilbake til den følelsen som engang fikk meg til å flykte inn i rusen. Det er vel også derfor jeg så godt kan kjenne den indre smerten noen av dem jeg møtte sist uke videreformidlet. Smerten som uttrykkes på ulik vis. Alt fra aggressivitet, likegyldighet, selvutsletting til grandiositet både med ord og kroppsspråk.

Skepsisen og mistroen i rommet var til å ta og kjenne på da jeg presenterte meg selv. Blikkene jeg fikk fortalte mer enn hva ord noen gang kan si. En fremmed kommer, rutiner er brutt og slik skal det være hele kommende uke. Slikt kan rokke ved den skjøre tryggheten de har bygget opp. Enkelte bryr seg tilsynelatende ikke – andre virker utrolige, noen få viser nysgjerrighet. Isen brytes raskt når jeg er blitt sjekket ut og vi får fin gruppe hvor så og si alle bidrar med å løfte kursets innhold til maks.

Over alt hvor jeg har holdt ANTA-kurs for misbrukere – Finnmarkskollektivet var intet unntak- møter jeg på mennesker som har opplevd mer enn de fleste har fantasi til å tenke seg. Fra de var bittesmå har de måtte ta ansvar knapt nok en ressurssterk voksen ville klart. Før oppstart i småskolen har de sett og opplevd noe «hvermannsen» tenker man kun ser på de råeste actionfylte amerikanske filmer. Fra langt tilbake de kan huske har de følt seg utstøtte og ikke velkommen hos en eller begge foreldre – stemørdre -eller fedre. Noen har en mor eller far som har utnyttet og krenket sine barn på det groveste for sitt eget alkohol- eller rusmiddelmisbruk. På de vanlige arenaer hvor barn og unge møtes for å sosialisere seg og modens med likeverdige, har de aldri følte seg velkomne.

REFLEKSJON: En lege setter diagnose – vi andre setter i bås. Jeg opplever at begge tilnærmingsmåter begrenser oss i møte med den vi skal hjelpe. ADHD, Bipolar lidelse, Borderline personlighetsforstyrrelse, Schizofren, Posttraumatisk stresslidelse og «you name it» av diagnoser hvor resepter sitter løst hos doktor’n. Aggressiv, unnvikende, ansvarsløs, manipulerende og dramaqueen er båser man som hjelper raskt opplever som for krevende å ta i.

Hvordan snakker det utdannende helsepersonell til menneskene som har diagnoser man opplever som ressurskrevende for et miljø og hvordan behandler vi de hjelpetrengende vi setter bås? Dreies ikke samtalen ofte inn på et spor som støtter våre antagelser? Meninger som bygger på vårt eget kunnskapsgrunnlag og egne erfaringer.  Tar vi egentlig innover oss det ansvaret vi har når vi skal hjelpe og veilede et menneske som har mistet retning i sitt liv? Setter vi oss inn i den livssituasjonen den hjelpesøkende befinner seg i, hvor de kommer fra og hvilke utsikter de har for fremtiden? Er vi bevisste på hvor vår veiledning leder dem?  

Jeg er full av inntrykk etter uka som har gått. Det ble mange fine samtaler både med pasienter og daglig leder Trude Rød ved Finnmarkskollektivet. Sitter nå og tenker på mange av dem jeg har møtt på min vei i alle mine år som støttespiller. Det har blitt 21 år i rusfeltet og 18 år i kriminalomsorgen. Mange av disse er mennesker jeg vet har blitt bedømt negativt av sine egne og det miljøet de var født inn i. Rettferdigheten har aldri kommet dem til del på den rette siden av loven. Det har vært mennesker som har måtte sloss for den nærhet, de kjærtegn og inkludering et hvert menneske trenger. For enkelte har angsten for svik og utstøtelse vært styrende og atferden har vært deretter. Jeg vet så inderlig hvordan den som har det slik kan reagerer når en opplever å miste kontroll. De fleste jeg tenker på har vært som meg; gang på gang har vi oppsøkt mennesker vi trodde skulle hjelpe oss ut av elendigheten, men hver gang har vi havnet i større problem. Når tilliten mellom meg om min samtalepartner er opprettet tror jeg på hva de forteller for jeg har sett elendigheten den kommer fra.

Det jeg unders over er dem som har bestemt at 3, 6, 9 eller 12 måneder i behandling er nok for et skadeskutt menneske med et istykkerrevet liv? Har de noen gang valgt å tro på dem som har arbeidet tett med mine Like i flere 10-år? Jeg tror ikke det! Hadde de valgt det så hadde de også sett at det er mangt og meget som må på plass for at man skal kunne rette opp skjevutviklingen til barn som voksne engang overså…

Jeg trenger ikke se det vakre som bor i mange av de mest skremmende mennesker jeg møter for å tro at det er mye godt i dem. I små glimt har det skint igjennom det mørke som finnes i deres øyne. Dessverre så er det så mange masker og forsvarsmurer som må rives med trygghet før de selv og resten av verden får oppleve både empatien og kjærligheten som finnes i dem. Det beste av alt er at jeg vet det lar seg gjøre. Jeg kan si det samme som noen sa til meg: Du skal komme ut i dansen med de glade…