Et historisk bilde er vår statsminister Erna Solbergs karaktrestikk av fotoet som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden. Og historien lever ennå. Eller rettere sagt konsekvensene av det som utspiller seg i landet jenta lever i og hva hun forsøker å løpe fra. Napalm. Et helvetes stoff som ble benyttet i en uforståelig og meningsløs krig. Vietnamkrigen. En krig som står uten seiersherrer, bare en veldig, veldig mange offere.
Min elskede mann er ett av offrene. Senvirkningene av en plikt han var beordret til. Førstegangstjenesten i militæret som 18 åring og det rammer hardt den dag i dag. De har ringvirkninger som forstyrrer vårt hverdagsliv deler av året. Napalmskadene gjør at vi ikke kan leve sammen om vinteren. Nerveskadene tåler ikke kulde og han må reise fra hjemmet sitt her i Norge. Traumene kan til tider skape andre livstappende situasjoner. Bildene fra krigen kan av tilsynelatende ubetydelige hendelser aktiviseres på en slik måte vi må bryte opp og flytte. For Jan og meg er fotoet av den nakne spinkle jenta det sterkeste symbol på vår hverdag her i Norge og USA – over 40 år etter at det ble tatt. Min mann og jeg lever med den historien fotoet forteller om daglig.
*Rita, I know people right here in my town who suffer to this day from what happened in Vietnam!!! It was horrible and I can’t begin to imagine what Jan and the others go through. * *Hopefully the time will come when you can spend more time in Florida without all the traveling back and forth. Your work is important, but so is your husband. I know you do your best to juggle your life so everything balances out. Just remember to take care of “YOU”, because so much revolves around you.*
*See you in Dec. Judy*
Dette er en sterk og god deling. Fortidens spøkelser er tydeligvis i fullt liv enkelte steder. Til og med rett rundt hjørnet for oss, som Rita viser til her. Det vondt å høre om, vondt å se på, men vi trenger å se det. For ellers kunne vi trodd at det ikke var sant…
Hvordan kan vi være så grusomme mot hverandre? Er det mulig? Krig, ettervirkninger og traumer lever brutalt inn til altfor mange liv der ute. Jeg sier ute, fordi det er så fjernt fra livet her i Bærum.
Bildet av den traumatiserte og brente, nakne jenta for meg til å stoppe opp og bli taus. Tankene er mange. En av dem går til Syria og de steder rundt hvor krig fortsatt er en del av hverdagen til så altfor mange. Den andre til Jan. Rita`s mann. Han har jeg blitt kjent med og blitt glad i. Smerten og opplevelsene fra tiden i Vietnam, er til å ta på enkelte ganger, selv om han ikke sier noe.
Bildet av den brenta jenta må få stå i sin helhet – dette er en felles smerte vi alle må få kjenne på.