Til hvem det måtte angå…

Foto: Rita Nilsen Ingen vet når sykdom rammer

Foto: Rita Nilsen
Ingen vet når sykdom rammer

Diverse samtaler med alkohol – og rusmisbrukere oppigjennom årene fra 2004 og frem til i dag  – og nå mine egne erfaringer som somatisk syk – har fått meg til å tenke litt annerledes på det å være pasient.

I 2004 fikk vi rusmiddelavhengige pasientstatus. Vi skulle vi få profesjonell hjelp og alt skulle bli bedre. Det er vanskelig for meg å si så veldig mye om hvordan hjelpen har vært for flertallet av rusmiddelavhengige. De som kommer inn i behandling er jo ikke bare den gruppen jeg arbeider mest for – gjengangerne med mange år inn og ut av institusjoner og fengsel. Og for sistnevnte gruppa har nok ikke ting endret seg til det bedre.

Tidligere banket rusmiddelmisbrukere på porten til avrusninga og  kunne så gå videre i behandling dit vi ønsket oss. Om det var plass. Det eneste byråkratiske grepet – i Oslo, kunne være sektorbytting. Stort sett så var vel behandlingen en plass hvor vi ble ”blanke i pelsen”. Et sted vi spiste oss opp og hvilte litt ut før det bar rett ut i elendigheta igjen. I dag så kan veien inn til avrusning og behandling vanligvis bli både lang og kronglete. Man skal igjennom fastlege, ruskonsulent eller legevakt for vurdering om man virkelig trenger en avrusning.  Siden skal man utredes for å finne ut om man har pasientrettigheter i spesialisthelsetjenesten eller primærhelsetjenesten.  Deretter om man skal ha et tilbud i døgn, dag eller polikliniske tiltak. Og til sist settes en frist for når behandlingen skal starte.  Eventuell endring av avtaler kan by på store problemer for pasienten. Som tidligere så nå kan  innholdet i behandlingen – om hva som skal behandles når rusmidlene ikke lenger inntas og hva målet er med behandlingen – oppleves som nokså uklart.

For den pasientgruppen jeg arbeider mest for passer det nevnte  behandlingsforløpet svært dårlig. Her er det mye snakk om hvordan personens fysisk og psykisk tilstand er. I tillegg til de sosiale forholdene når helsen svikter. Når de selv ønsker hjelp er de som regel så langt nede at de ikke kan gjøre ordentlig rede for seg, samtidig som boforhold og det sosiale nettverket er preget at måneder- kanskje år – på ruskjøret.  Og det verste i dette er at helse -og omsorgssektoren krever at en som har tilført seg så mye tilstandsforandrende midler over tid, skal kunne forstå og nytte gjøre seg informasjon som blir gitt ved når de oppsøker et akutt-tilbud. De fleste finner derfor sin medisin og friskmelder seg på stoffer de bare blir mer og mer syke av.

Nå som jeg har fått kreft har jeg blitt møtt på en måte jeg har blitt helt stum av. Det er ikke bare en gang jeg har stoppet opp og tenk: Tenk om de hjelpe -og pleietrengende rusavhengige kunne bli møtt på denne måten. Fått hjelp i forhold til sykdommens/tilstandens behov. Den 24 februar fikk jeg time til mammografi. Der ser de noe som avviker og ber meg kreve å få en biopsi om Ahus sier at alt er i orden. To uker senere får jeg innkallelse til en time på Ahus. Jeg må flytte på timen fordi jeg hadde et viktig  møte med Justisdepartementet og det lot seg lett gjør. Timen blir satt til den 21.mars.  Der blir jeg tatt i mot av verdens hyggeligste personale. Forsiktig forteller legen meg at jeg må belage meg på en operasjon. Altså fortalte hun meg på en skånsom måte at jeg sannsynligvis hadde fått kreft.

Timen for operasjon var satt til 26. april. Jeg ba pent om de kunne flytte meg om det var mulig. Den 29.april skulle jeg ha boklansering og trodde kanskje det ble tett med bare 3 dager å komme meg på.  Det ble en avbestilling så jeg ble langt inn 8 april og operasjonen  skulle gjennomføres den 9.april. Den første dagen forklarte legen meg og Jan hva jeg skulle igjennom, så var det blodprøver, merking av kreftsvulsten og til sist ble jeg invitert inn til en samtale med brystkreftforeningen. Damene som møtte meg hadde selv gått igjennom en operasjon og etterbehandling av brystkreft. De fortalte meg det jeg trengte vite om rekvisisjoner jeg måtte få med meg ved utskrivelse og at de hadde midlertidig proteser som lå på avdelingen om jeg ønsket det. Samtidig oppfordret de meg til å benytte meg av de tilbud kreftforeningen hadde for kreftpasienter og ga meg en mappe jeg kunne lese i fred og ro. Til sist fikk jeg velge meg en hjertepute jeg kunne støtte meg på etter operasjonen.

Cellegiftkuren skulle starte opp 4-6 uker etter operasjonen slik fristen er for denne diagnosen. Dette kræsjet med en konferanse jeg skulle til i USA, men legen var tydelig på at noen utsettelse var det ikke snakke om. Og kuren ble igangsatt innen fristen. Fra februar i år og i alle fall i 5 år fremover,  har jeg blitt og skal jeg  bli passet på av spesialiser. Behandlingen jeg får er forsket frem igjennom år. Leger og helsepersonellet jobber for meg og til det beste for min helse. Jeg har en forening hvor ledere og medlemmer snakker min sak – de sloss for rettigheter som jeg kan bli frisk av.

I gjennom helgen og på dagen i dag har jeg fått  telefoner som har vekket tankene om pasientbehandling igjen. Siste var en ung gutt som vil ha hjelp – NÅ – men ikke LAR-medisin. Han har fått time til avrusing om 2 eller 3 uker (han var ikke sikker) og institusjonsplass innen februar 2015. LAR-medisin og institusjonsopphold var ikke ukjente behandlingstiltak for han, men han ville forsøke en gang til. Men han trengte hjelp nå.

Nå er det engang bestemt at pasient -og behandlingstilbudet til rusavhengige er slik dem er. Slik jeg opplever det er det ikke tatt mye hensyn til den ambivalens og årsaken til den   som finnes hos en rusavhengige når de ber om hjelp. Det medisinske feltet mener at en rusavhengig skal tåle både det ene og andre av det den avhengige  selv forsøker å si at  de ikke tåler. Blant annet rusing på institusjonen de oppholder seg. At en pasienten er uten bolig, økonomisk trygghet, sosialt nettverk som kan støtte personen på vei til bedre helse eller noe å stå opp  til hver dag, er det ingen så langt jeg kjenner til som har sloss for at pasienten må ha på plass for at han skal bli frisk. Det har vært noen lavmeldte grynt, men ingen har stått på barrikadene slik jeg har opplevd kreftforeningen har gjort for sine…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: