Blikket du aldri kan rømme fra

I dag fikk jeg greie på at en mann jeg har satt veldig stor pris på har forlatt oss. Det var en mann som sa følgende til meg i 1997: Rita, det er en stor forskjell å leve under de 12-trinn enn å leve i dem. Når ditt liv styres  av noen annens tro  og du  ikke eier det livet du selv lever, produseres bare sinne og bitterhet. Et slikt sinne vil ikke bare skade din livskvalitet, men for alle dem som er rundt deg også.

Opp igjennom årene har jeg  fått være tilskuer til noe som virkelig har synliggjort teorien til denne kloke mannen. Jeg har sett hvordan et menneskes opplevelse av egen tilkortkommenhet og hva som skjer når de forsøker å skjule det. Sjalusien og sinnet rettet  mot alt og alle har skapt et så dårlig klima at både familier og venner har blitt spredd for alle vinder. Men det som har gjort mest inntrykk er all den smerten, fortvilelsen og forvirringen de rundt har stått i – og hvor lenge de har holdt ut –  før de ga slipp.

Min venn og jeg snakket en del om karakterbrister og nevrotikere. Skille mellom dem er at den med en karakterbrist gjør andre ulykkelig, mens nevrotikeren gjør seg selv ulykkelig. Nevrotikere blir ofte målt, veiet og alltid blitt funnet for lett for den med karakterbrist. De har blitt karikert og latterliggjort både i det skjulte og det åpne. Hvert område i dere liv har vært gjennomgått med et sylskarpt blikk og en hver ting som har avviket fra det perfekte  har blitt fremstilt som feil og snakket nedsettende om i et plenum. Det som er felles for disse to er skammen og bitterhet.

Min venn og jeg  snakket mye om bitterhet og sinne, og hvor viktig det er å få jobbet med. Og til dere som kjenner min historie så vet dere hvordan jeg kavet med dette. Jeg lette overalt etter hva som egentlig var bitterhet og fikk vite at det var hat, nag og  sinne. Noe jeg var tydelig på at jeg ikke hadde. Helt til pater Rory sa: Jo du er bitter og  bitterheten er sorg, savn og smerte – hat, nag og sinne er alltid følelse nummer to.Det som er like viktig var å jobbe med skammen. Den følelsen som forteller oss at vi er outsidere. Med den forståelse av at du har rett til å krenke andre fordi du selv er krenket – eller at du er så krenket at du ikke setter en stoppe for det når du utsettes for nye krenkelser.

Noe vi også snakket mye om i 1997 og 1998 var at vi kunne lære mye om oss selv ved å se på andre. Og det er nettopp det jeg har gjort. Min livsreise så langt i livet har vært en ensom reise for det meste. Jeg har  sluppet svært få  inn på meg og har ikke hatt så mange fortrolige samtaler, derfor har jeg måtte bruke mye tid til å observere andre og lære hva jeg bør gjøre og ikke. Noe av det viktigste jeg har  måtte lære meg et direkte språk så jeg ikke uttrykker meg på en indirekte måte i håp om at andre skal forstå hva jeg egentlig mener. Det har vært nødvendig med tanke på at jeg  ikke  skal såre noen  – spesielt ikke dem jeg opplever har vært urettferdig mot meg.  For når man bevisst går inn for å skade noen vil det alltid slå tilbake som en boomerang og brenne i sjel og sinn. En smerte som gjør at  jeg aldri kan finne  ro. For er det ett blikk jeg aldri kan slippe unna så er det fra mitt eget speilbilde og der vil jeg bli påminnet om hva jeg har påført noen lidelse. For at jeg skal ha sinnsro må jeg ha ren samvittighet for hva jeg gjør mot mine medmennesker – venn eller en som ikke har noe med meg å gjøre.

Etter beste evne har jeg forsøkt å leve etter bønnen vi oppfordres til å lese i 12-trinnsprogrammet. En bønn av Frans av Assisis, en bønn min venn allerede hadde levet etter i mange år før jeg traff han.

Hvil i fred kjære PKH – tusen takk for alt du viste meg i mine første sårbare edru og rusfrie år!

Frans av Assisis bønn

Herre gjør meg til redskap for din fred!La meg bringe kjærlighet der hatet rår.La meg bringe forlatelse der urett er begått.La meg skape enighet der uenighet rår.La meg bringe tro der tviler rår.La meg bringe sannhet der villfarelse rår.La meg bringe lys der mørket ruger.La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår! 

Å Mester!

La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.Ikke så meget å bli forstått som å forstå.Ikke så meget å bli elsket som å elske!For det er gjennom at man gir at man får.Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!Amen.