Uka’s refleksjon: Du ser det ikke før du tror det

Sånn er det: Lytt her

Denne uka har jeg virkelig fått møte mine like. Iallefall dem som er der jeg en gang var. Dypt fortvilet med en bønn om hjelp.  Hjelp til å komme ut av en livssituasjon som raserer alt sakte, men sikkert – på vei mot døden.

Det er 23 år siden jeg sto i knestående på denne måten, men det er ikke like lenge siden hvor livet mitt hang i en tynn tråd av andre årsaker enn aktivt rusmisbruk. Bare for noen måneder siden ble jeg satt tilbake til den følelsen som engang fikk meg til å flykte inn i rusen. Det er vel også derfor jeg så godt kan kjenne den indre smerten noen av dem jeg møtte sist uke videreformidlet. Smerten som uttrykkes på ulik vis. Alt fra aggressivitet, likegyldighet, selvutsletting til grandiositet både med ord og kroppsspråk.

Skepsisen og mistroen i rommet var til å ta og kjenne på da jeg presenterte meg selv. Blikkene jeg fikk fortalte mer enn hva ord noen gang kan si. En fremmed kommer, rutiner er brutt og slik skal det være hele kommende uke. Slikt kan rokke ved den skjøre tryggheten de har bygget opp. Enkelte bryr seg tilsynelatende ikke – andre virker utrolige, noen få viser nysgjerrighet. Isen brytes raskt når jeg er blitt sjekket ut og vi får fin gruppe hvor så og si alle bidrar med å løfte kursets innhold til maks.

Over alt hvor jeg har holdt ANTA-kurs for misbrukere – Finnmarkskollektivet var intet unntak- møter jeg på mennesker som har opplevd mer enn de fleste har fantasi til å tenke seg. Fra de var bittesmå har de måtte ta ansvar knapt nok en ressurssterk voksen ville klart. Før oppstart i småskolen har de sett og opplevd noe «hvermannsen» tenker man kun ser på de råeste actionfylte amerikanske filmer. Fra langt tilbake de kan huske har de følt seg utstøtte og ikke velkommen hos en eller begge foreldre – stemørdre -eller fedre. Noen har en mor eller far som har utnyttet og krenket sine barn på det groveste for sitt eget alkohol- eller rusmiddelmisbruk. På de vanlige arenaer hvor barn og unge møtes for å sosialisere seg og modens med likeverdige, har de aldri følte seg velkomne.

REFLEKSJON: En lege setter diagnose – vi andre setter i bås. Jeg opplever at begge tilnærmingsmåter begrenser oss i møte med den vi skal hjelpe. ADHD, Bipolar lidelse, Borderline personlighetsforstyrrelse, Schizofren, Posttraumatisk stresslidelse og «you name it» av diagnoser hvor resepter sitter løst hos doktor’n. Aggressiv, unnvikende, ansvarsløs, manipulerende og dramaqueen er båser man som hjelper raskt opplever som for krevende å ta i.

Hvordan snakker det utdannende helsepersonell til menneskene som har diagnoser man opplever som ressurskrevende for et miljø og hvordan behandler vi de hjelpetrengende vi setter bås? Dreies ikke samtalen ofte inn på et spor som støtter våre antagelser? Meninger som bygger på vårt eget kunnskapsgrunnlag og egne erfaringer.  Tar vi egentlig innover oss det ansvaret vi har når vi skal hjelpe og veilede et menneske som har mistet retning i sitt liv? Setter vi oss inn i den livssituasjonen den hjelpesøkende befinner seg i, hvor de kommer fra og hvilke utsikter de har for fremtiden? Er vi bevisste på hvor vår veiledning leder dem?  

Jeg er full av inntrykk etter uka som har gått. Det ble mange fine samtaler både med pasienter og daglig leder Trude Rød ved Finnmarkskollektivet. Sitter nå og tenker på mange av dem jeg har møtt på min vei i alle mine år som støttespiller. Det har blitt 21 år i rusfeltet og 18 år i kriminalomsorgen. Mange av disse er mennesker jeg vet har blitt bedømt negativt av sine egne og det miljøet de var født inn i. Rettferdigheten har aldri kommet dem til del på den rette siden av loven. Det har vært mennesker som har måtte sloss for den nærhet, de kjærtegn og inkludering et hvert menneske trenger. For enkelte har angsten for svik og utstøtelse vært styrende og atferden har vært deretter. Jeg vet så inderlig hvordan den som har det slik kan reagerer når en opplever å miste kontroll. De fleste jeg tenker på har vært som meg; gang på gang har vi oppsøkt mennesker vi trodde skulle hjelpe oss ut av elendigheten, men hver gang har vi havnet i større problem. Når tilliten mellom meg om min samtalepartner er opprettet tror jeg på hva de forteller for jeg har sett elendigheten den kommer fra.

Det jeg unders over er dem som har bestemt at 3, 6, 9 eller 12 måneder i behandling er nok for et skadeskutt menneske med et istykkerrevet liv? Har de noen gang valgt å tro på dem som har arbeidet tett med mine Like i flere 10-år? Jeg tror ikke det! Hadde de valgt det så hadde de også sett at det er mangt og meget som må på plass for at man skal kunne rette opp skjevutviklingen til barn som voksne engang overså…

Jeg trenger ikke se det vakre som bor i mange av de mest skremmende mennesker jeg møter for å tro at det er mye godt i dem. I små glimt har det skint igjennom det mørke som finnes i deres øyne. Dessverre så er det så mange masker og forsvarsmurer som må rives med trygghet før de selv og resten av verden får oppleve både empatien og kjærligheten som finnes i dem. Det beste av alt er at jeg vet det lar seg gjøre. Jeg kan si det samme som noen sa til meg: Du skal komme ut i dansen med de glade…

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *