Om man er barn, voksen, hvit eller mørk, kvinne eller mann, rik eller fattig, det spiller ingen rolle. Vi mennesker har behov for den samme grundernæring. Vi trenger mat, vann, varme og søvn, omsorg og trygghet, bekreftelse og anerkjennelse. Ikke mist så trenger vi å kjenne at vi hører til, at vi er elsket og at noen er glade for å se oss.
De siste dagene har jeg hatt flere fantastiske samtaler med mennesker som ønsker at jeg skal komme og snakke i deres forsamling. Dette er mennesker som leder politiske grupper, organisasjoner og større faglige konferanser.
Felles for de som har invitert meg er at samtlige brenner for å gjøre en forskjell for ulike miljøer hvor mennesker lider psykiske og sosialt av ulike grunner. En annen ting disse har felles, de brenner for sakene de løfter frem og dem har saken i fokus, ikke seg selv. De får sin grunnernæring andre steder enn igjennom sitt engasjement for hjelpetrengende. Jeg føler meg beæret at de vil høre om det jeg brenner for.
På formiddagen i dag hadde jeg et møte som ble en time lenger enn planlagt. Det er ofte sånn når vi møtes. Men i dag snakket vi litt om at jeg har beholdt mitt engasjement selv om jeg ikke arbeider lenger. Han hadde fått høre at jeg er til stede for dem som ber om en hånd, og han nå lurte på hvor jeg fikk min innput siden jeg ga så mye av meg selv. For input er viktig.
Jeg minnet han på noe vi hadde snakket om for en stund siden. Noen spiller golf fordi dem liker alt golfsporten tilbyr: Mosjon, frisk luft, sosialt fellesskap og lek. Andre spiller golf fordi dem kommer i kontakt med mennesker som kan gi dem økt sosial anerkjennelse og kanskje få tilgang til andre goder. Men selve golfspillet hater dem, de likte som regel ikke folka heller.
Jeg fulgte opp dette i dag fordi jeg har tenkt en del på dette i det siste. Det er ikke få jeg har møtt på min vei som har gitt uttrykk for at de brenner for det samme som meg, men så viser det seg at de har hatt en annen agenda enn hva de har fortalt meg. Det har jo vært en nedtur for å si det mildt. Men så er jeg så heldig at jeg truffet på det motsatte også. Bare dem jeg har snakket med denne uka, har et rent engasjement for det samme som meg, men ikke nødvendigvis for den samme gruppen som jeg arbeider for.
Så til selve spørsmålet jeg fikk i dag kunne jeg svare at jeg følte jeg fikk mye av samtalene jeg har, og at min erfaring er at vi som gjør det vi elsker får glede og energi av det vi gjør og kan hvile i det. De som gjør ting av ren egoisme, for nytelsens skyld, tappes for energi fordi dem må hele tiden jage etter mer stimuli for å kjenne en slags glede. Det er ikke det samme som at jeg ikke blir sliten, for det blir jeg og må hvile. Akkurat som i ettermiddag da jeg kom hjem og sov en times tid og kan sitte her og skrive kl.00.41.
Han så lenge på meg og svarte at det var gjenkjennbart. Men han mente at alle de tunge samtalene jeg har måtte berører meg på en tappende måte. Over hode ikke. Ikke nå lenger, for nå forholder jeg meg kun til dem jeg snakker med. Nå kan jeg konsentrere meg på å lytte, for jeg tåler å høre det smertefulle mange deler med meg. Jeg tåler tårene deres, for jeg vet at det alltid er en vei ut – om de vil jobbe for det selv. Jeg kan nemlig ikke gjøre annet enn å lytte, være med på å legge et grunnlag for jobben de må utføre, så kan jeg stå på sidelinjen å heie dem fremover. Og det er på denne sidelinja jeg får masse energi og glede.
Jeg har stått i mye de siste årene og det har kostet på mange plan både for mannen min og meg. Men i dag kunne jeg også si noe om dette i møte. Ordet takknemlig er et ord jeg til tider har hatt et anstrengt forhold. Det er mye jeg er takknemlig for, men det er også en del jeg fremdeles kan kjenne sorg over og nye ting som medfører redsel. Men de siste års tunge erfaringer kan jeg nå oppleve noe fint med, fortalt jeg. Eller rettere sagt en god del av det som skjedde kan jeg i dag kjenne enorm glede for. Jeg er glad for valget jeg tok. Bare det jeg fikk oppleve i ettermiddag sier sitt: To små barn og en stolt edru mor kommer meg i møte og gir en klem jeg sitter her i stolen min og kjenner avtrykket av ennå.
Samtlige av de jeg har snakket med denne uke har menneskets behov i sentrum – det mennesket de/vi har foran oss sitt behov. Grunnernæringen på først på plass og deretter kommer de individuelle behovene det enkelte menneske har utfra sin livssituasjon, sitt miljø og kultur. Ikke en av dem trenger vold, ufrivillig seksuell omgang med autoriteter, manipulerende hjelpere eller rusmidler, alle sammen trenger kjærlighet, omsorg og trygghet – og frihet.
Tusen takk til dere jeg har fått snakke med denne uka – det har vært enormt nyttig og det har gitt en skikkelig energiboost