Bør vi stille noen andre spørsmål enn de vi alt har stilt?

Utfra min faktakunnskap, hverdag og verden så blir det feil å fortsette å la syke mennesker være et bilde på en mislykket og feilslått narkotikapolitikk og handle deretter. Det blir helt feil når politikere profitterer på dette og sier at de skal arbeide for å åpne opp for økt tilgjengenlighet av de stoffene disse menneskene er blitt sykere av.

Politikere vil oss vel
Jeg går utfra at politikere vil oss vel og at de mener at bare stoffene blir legalisert eller foreskrevet av en lege så blir de fleste problemer borte. Hvilke av alle problemer som blir borte er jeg litt usikker på, men for de psykiske, fysiske og sosiale endres nok ingenting på lang sikt. Hadde det vært sånn at hjernen var skrudd sammen slik at den forsto forskjellen på legalt og illegalt rusmiddel, så kunne vi bruke legaliseringen og legeordninering som virkemiddel på å løse problemene rusmidler skaper. ”Hasj og Heroin som er kjøpt på ”Narkoteket” blir man ikke avhengige av, og det bidrar heller ikke til at livet kjøres rett i grøfta om man skulle være så uheldig å bli avhengig av det” Men slik er det dessverre ikke. Hjernen spør ikke hvor og hvordan man har kjøpt rusmidlet. Den gjenkjenner hva midlene med ruspotensiale gjør med hode og følelseslivet. Det som gir velbehag og gode følelser er det vi vil søke etter gang på gang. Spesielt om livet føles tungt og vondt. Alle midler med ruspotensiale, legale eller illegale, vil alltid forstyrre hjernens samordningsfunksjon hvilket igjen leder til blant annet dårlig resoneringsevne, nedsatt koordinering og hukommelse, noe som igjen fører til at vi blir ute av stand til å ta gode valg for livet vårt.Dessuten så skaper rusmidlener problemer for hormonsystem noe som igjen gir konsekvenser for immunforsvaret vårt.

Heroin og hasj
Nå står vi ved en skillevei – det skal vurderes om det skal åpnes for heroinbasert behandling for de mest utslåtte og legalisering av hasj så vi reduserer negative konsekvenser for de unge. Heroinbehandlingen er for dem som indirekte har fått diagnosen behandlingsresistente – ikke behandlingsbare. Disse mener man ikke har kunnet nyttegjøre seg rusfri- eller annen legemiddelassistert behandling. MEN, har disse pasientene vært nøye utredet før man valgte behandlingsinstitusjon som hadde et innhold som ville hjelpe den aktuelle pasient? Var ting lagt til rette etter endt institusjoneopphold for at personen skulle klare å holde seg rusfri?

Hjelp i forhold til behov?
Utfra mitt ståsted så ser jeg at alkohol, piller og narkotikamisbruk bare er et symptom, og i den forbindelse lurer jeg på noe. Hvem gransker hva som var problemet den første gangen de nevnte her var i kontakt med det offentlige hjelpeapparat, barnevern, sosialen, DPS, rusinst. fengsel mm.,behandling og den neste og den neste og neste…? Hvem har sjekket om innholdet i det som man i dag definerer som “en behandling som ikke førte fram”, var en god behandling i forhold til personens behov?

Gjengangere
Nå er det ikke uvanlig at en alkohol– og rusmiddelavhengig har vært igjennom programmet ved en institusjon mer enn én gang. Blir dette tatt med i vurderingen når man mener at x-antall rusfri- eller medikamentelle behandlinger ikke har ført fram? Og i så fall, hvorfor er personen sendt til samme plass flere ganger når man visste at det ikke ledet til bedring? Og til sist, hvordan forberedte og gjennomførte man rehabiliteringen etter endt institusjonsopphold? Ble disse menneskene egentlig gitt en reell sjanse til å bli restituert?

Tilgjengelighet
Hva har det nevnte med narkotikapolitikken å gjøre? Det var ikke manglende tilgjengelighet til alkohol og rusmidler som var årsaken til at noen fikk et alkohol– og rusrelatert problem, det var tilgjengeligheten som bidro til det. Hvordan kan man da mene at man med økt tilgjengelighet skal lede til bedring for dem som allerede har utviklet et rusmiddelproblem eller til mennesker som er i risikogruppen for å få et? Resultatet av heroinbasert behandling vil jo kun fortsatt bli en kamp mot abstinensene som igjen leder til mer bruk og økte doser for de fleste går jeg utfra. Fordi det er hva som er dynamikken i avhengigheten. Og de unge vil jo få mer av et stoff som påvirker hjernen. Heroinavhengige vil slippe smerte og de unge vil slippe anmerkninger som kan ødelegge deres fremtidge yrkesvalg, men jeg ser ikke andre ting det vil hjelpe på.

Nye spørsmål er nødvendig
Det å legge skylden på narkotikapolitikken for at vi har syke mennesker blir for enkelt. Ja rett og slett farlig. Slik jeg ser det vil det å legge skyld/ansvar på politikken bare være en enkel fremgangsmåte for å få slutt på en vanskelig diskusjon – men dette vil jo ikke på noen måte hjelpe mennesker som lider. Vi må få en bredere diskusjon på dette feltet og flere spørsmål enn den vi har i dag. Vi ha hele mennesket med oss inn i diskusjonen. Livet handler om noe mer enn bare å slippe unna abstinenser, ubehagsfølelser og rent rulleblad. Vi bør vel stille spørsmål som kan gavne livet?

Leve livet – ikke bare eksistere
Hele livet handler om å lære, trene og mestre, for så å kunne ta ansvar for sitt eget liv og sin egen hverdag. Ansvaret må ledes tilbake dit det hører hjemme, hos personen selv – og personen må få den hjelpen som er nødvendig for selv å kunne ta dette ansvaret. Ansvar gir frihet til å velge hva man vil – avhengigheten til rusmidler vil alltid stå som hinder for de gode valg. Valg som gir livet en god mening.

3 thoughts on “Bør vi stille noen andre spørsmål enn de vi alt har stilt?”

  1. Her tar du opp mange spørsmål som det er all grunn til å ta seg god tid til å tenke over! Er i det store og hele helt enig med deg. Vi løser ingen problemer hverken fysisk, psykisk eller sosialt for rusgiftavhengige ved å lette tilgangen til stoffene som ødelegger dem (gjøre dem lovlige eller legale eller hva folk velger å benevne dem som).

    Jeg er helt enig med deg i, at mennesker sjøl må ta ansvar for eget liv. Men noen har kommet såpass utpå, at de ikke lenger evner å ta dette ansvaret. De er avhengige av hjelp for å komme i en sånn posisjon igjen, at de klarer å ta vare på seg – og ta ansvar. Hva slags hjelp – og om hjelpen er god nok er manges ansvar. Også politikernes, fordi det er de som styrer og steller både med lovgivning, bevilgninger og budsjetter. De legger noen rammebetingelser som folk må jobbe innafor. Derfor skjønner jeg ikke helt hva du mener med å si at: “Slik jeg ser det vil det å legge skyld/ansvar på politikken bare være en enkel fremgangsmåte for å få slutt på en vanskelig diskusjon”. Kanskje høres det banalt ut å plassere ansvaret hos politikerne, men det er jo der ansvaret hører hjemme! Fordi det er de som åpner opp – eller som vi har sett – aller mest begrenser handlingsrommet både i det offentlige hjelpeapparatet, for de frivillige organisasjonene og for enkeltmennesket. Det er politikerne som legger ned akutt – og behandlingsplasser og ikke satser på sosial boligbygging og annen nødvendig tilrettelegging for vanskeligstilte. Hvis du med setningen jeg har plukka fram mener, at det er lett å skylde på politikerne og få slutt på en vanskelig diskusjon OM de skulle vedta å legalisere stoffer som i dag er illegale, DA følger jeg deg mer. Da kan mange toe sine hender og liksom bare finne seg i at det er vedtatt politisk.

    Men vi må ikke la det komme til det punktet! Vi må heller, som du sier, få en bredere diskusjon og løfte fram “hele mennesket”. I den sammenhengen ønsker jeg å løfte fram, at vi må gå inn for å tilbakevise påstandene om at “alt er prøvd og kampen mot narkotika er tapt, så den eneste muligheten nå er å legalisere”. Det er ikke bare en sannhet med modifikasjoner, det er blank løgn. Det vet mange politikere og helsearbeidere sjøl. Spesielt de som har reist rundt i Europa og sett hvordan man jobber mer sammenhengende og helhetlig for å løse opp åpne russcener og gi folk adekvat hjelp. Her i Norge har vi ikke kommet lenger enn til å løse opp de åpne russcenene, rettere sagt spre alvorlig syke mennesker utover flere gater og legge ned vellykka prosjekter (som TEDD nå sist). Noen hevder at grunnen til at de lykkes andre steder i Europa er at de har en mer liberal narkotikapolitikk. Jeg mener at vi her i Norge – uten å bli mer liberale eller legalisere noe som helst – først og fremst skal starte med å bygge opp – og bygge ut tilbudene til det hele mennesket. Det er fullt mulig, innafor dagens lovverk og lovgivning, å iverksette og videreføre tiltak vi vet har noe for seg. Hvis politikerne bevilger nok penger til det.

    De siste dagene har jeg sett en del “uryddige” debatter om legemiddelassistert behandling og “heroin på resept”. Det er trist å se at enkelte mener at LAR – pasienter går på “statsdop” og “får gratis dop av staten”. Vi skal selvsagt ikke stikke under en stol, at ikke alt fungerer etter intensjonene i LAR og for LAR – pasienter, men det er urettferdig mot de som bruker erstatningsmedisinen sin sånn den skal brukes, at de betegnes som “statlig finaniserte rusmisbrukere” osv. Mange ser nødvendigheten av å evaluere, endre og forbedre hele LAR – systemet. I den forbindelse er det egentlig veldig relevant å spørre hvorfor det er Metadon, Subutex og Subexone som ble valgt som erstatningsmedisiner. Det finnes andre medikamenter som er langt mindre skadelig for kroppen – og det hele mennesket – og som det er lettere å seponeres fra enn dagens erstatningsmedisiner. Hvorfor ble ikke disse medisinene et alternativ for LAR – pasienter? Jeg tror det er slike medisiner mange snakker om, men så misforstås det dithen at LAR (eller legen) bør dele ut “et skudd heroin”. De som er seriøse i debatter om legemiddelassistert behandling mener nok ikke at det er sånn det skal foregå og jeg tror det er en misforståelse at “Heroinbehandlingen er for dem som indirekte har fått diagnosen behandlingsresistente – ikke behandlingsbare. Disse mener man ikke har kunnet nyttegjøre seg rusfri- eller annen legemiddelassistert behandling”. For det første ville ingen fått utdelt “heroin” sånn vi vanligvis tenker oss stoffet, men Dolcontine (tabletter) eller tilsvarende og medisineringa ville vært underlagt samme ordning som annen erstatningsmedisin er i dag. Jeg mener at vi ikke kan avvise alle tanker om andre medisiner i LAR om de beviselig er mer skånsomme å bruke og dessuten lettere “å komme av” enn f. eks Metadon. Tvert i mot mener jeg det er viktig å ta seg tid til å løfte og drøfte dette spørsmålet også. Mens vi venter på at LAR rydder i rotet sitt (manglende, dårlig og tilfeldig oppfølging av pasienter) og skaper like mye liv i R’n som det er i legemiddelassistansen (LA)…

    1. Jeg er ikke så god til å skrive, men gjør så godt jeg kan, så det er forståelig at jeg kan misforstås eller at det ikke alltid blir lett å forstå fult ut hva jeg mener. Flott at du stiller spørmål Rose.
      Jeg vet at mange ikke er i stand til å ta fult ut ansvar for seg selv og sin dag av ulik grunn, men det er dette jeg mener vi må styrke. Vi vet at mange klarer å ta ansvar etter at de har fått rett hjelp.
      Når jeg sier at vi ikke kan skylde på feilslått narkopolitikk når vi ser syke folk. Det som er feilslått ligger helt andre steder etter min mening og derfor så løser vi ingen verdens ting ved å legalisere flere rusmidler.
      Jeg mener at all medisinering må være en sak mellom lege og pasient. Det er flere som får god hjelp av LAR,men de har jo da også mer enn bare medisinen sin.

  2. Dette hadde du dårlig forståelse for.. Problemstilling bak legalisering handler om misinformasjon fra statens side, bevisst juksing med statistikk og ikke minst har forskning på disse rusmidlene blitt nedkjempet av staten i mange år. Narkotikapolitikken er feilslått fordi det ikke føres en kamp for å forbedre samfunnet ved å frigjøre det for skadelige rusmidler men heller en krig mot egen befolkning drevet at lobbyisme fra bla tobakk og bonullindustrien. De folkene som i dag tjener sitt levebrød på denne krigen fortsetter å kjempe for undertrykkelse av uforståelige grunner. Kan det være vanskelig for de å innrømme at de har brukt livet sitt på å føre befolkningen bak lyset mens man ødelegger liv og skaper massive kriminelle miljøer? Les nyere forskning så vil du skjønne at legaliseringsdebatten handler om psykedeliske stoffer som bare ødelegger liv pga stigmatisering, bås setting og arrestasjoner og kriminelle rulleblad.. Mens stat og politi prøver så godt de kan å blande inn de tyngre stoffene man blir fysisk avhengige av inn i debatten ved å klassifisere alt som “narkotika”.. Krigen mot narkotika er ikke feilslått.. Den har fungert akurat som den skulle.. Staten fikk fjernet plagsomme milhøer av rettighetskjempere ved å kriminalisere lsd og å stemple det som noe det ikke er.. Tobakk og bonullsindustrien var truet av hamp plantene (cannabis plantene) og fikk de ulovliggjort på det grunnlaget at det er farlig ig avhengighetsskapende.. Noe det ikke er.. Og hamp planten som ikke inneholder thc (det narkotiske stoffet i cannabis) er fremdeles ulovlig på tross av massive industrielle (og medisinske) bruksområder.. Nazi Tyskland var mulig fordi folk ikke stilte spørsmål ved ting som skurrer, ved informasjon som ikke er logisk.. Lær av historien.. Still spørsmål og ikke vær fornøyd før du finner sannheten!!

Leave a Reply to Huff Cancel Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *