Kjærligheten er skapelsens skjulte vannmerke som blir synlig for dem som forsøker å leve i ¨virkeligheten¨, sier Willfrid Stinissen i sin bok ”Størst av alt er kjærligheten”. Og dette har jeg tenkt mye på i dag. Hva kan det bety. Eller hva betyr dette for meg – Stinissen har sin forståelse av det, men hva legger jeg i det?
Boken er for meg tung å komme igjennom fordi jeg må omgjøre ordet Gud til noe som gir meg mening. Mening for mitt liv. Ordet Gud blir selvfølgelig mye brukt i en bok som er skrevet av en karmelitt munk og mystiker. Men jeg liker så godt måten han skriver på og ikke minst de bildene som skapes i mitt hode av hans ord. Så jeg gir ikke opp, selv om det går tregt. Og tregere går det jo når jeg må stopp opp ved setninger som denne; Kjærligheten er skapelsens skjulte vannmerke som blir synlig for dem som forsøker å leve i ¨virkeligheten¨
På vei bort til Oslo fengsel tenkte jeg på dette med virkeligheten. Hva er egentlig virkeligheten? For meg er det livet mitt og mine hverdagssysler jeg aldri drømmer meg bort fra. Kjærligheten er for meg i denne sammenheng at jeg kan stå opp om morgenen og vite at jeg har noe meningsfylt å gå til. At jeg har en snill mann jeg kan snakke med i hverdagen som ikke er opptatt av annet enn at vi skal ha det trygt og forutsigbart. Jeg er ikke rik, men heller ikke fattig. Jeg kan betale mine regninger, jeg spiser meg mett hver dag, jeg bor trygt, klær som passer til årstidene har jeg også, og sist, men ikke minst så jeg har noen svært få personer som jeg vet er der for meg når jeg har det tungt. Dette er min virkelighet og kjærligheten som synliggjøres der.
Det er mange gode ting jeg får delta i som fyller meg med en vanvittig glede jeg blir svært ydmyk av. Sånn var det ikke for 17 år siden. Så for meg, i denne omgang, blir dette utsagnet: Kjærligheten er skapelsens skjulte vannmerke som blir synlig for dem som forsøker å leve i ¨virkeligheten¨, et utsagn som passer til den veien jeg har gått i min gjenreisning etter år med rus og psykiske lidelser.
Du er ett reflekterende menneske Rita, som har opplevd sorger og gleder i livet. Mitt store ønske er at alle rusmisbrukere skal komme så langt fra sin rusavhengighet, at de kan få muligheten til å virkelig reflektere over sitt liv, hva som er viktig,og også mindre viktig for dem. Dit er det dessverre langt igjen med den rusomsorgen og ettervernet vi har i Norge. Dette er de flotteste menneskene vi har,og skulle virkelig ønske at folk skjønner det <3
Tusen takk Anne Rønnaug. For meg har det vært viktig å reflektere over mangt og meget. Jeg synes det også er spennede.