Fortsette som før

Jeg har sittet i noen timer og lest statuskommentater og personlige meldinger på Facebook, sms og email. Kommentarer og meldingene er knyttet til min statusoppdatering på Facebook, Twitter og blogginnlegg om NAV.

Først og fremst må atter en gang få takke alle dere som viser meg en omtanke. Til dere som tillegger meg litt merkelige motiv for mine innspill så kan jeg fortelle: Jeg vet at mange sliter med de samme utfordringer jeg har, men som sitter alene og ensomme bak “nedrullede gardiner”, og som ikke kan av ulike grunner, få utrykke sin fortvilelse. Det er for disse jeg legger ut noe av jeg skriver.

Årsaken til at jeg deler er at jeg – av erfaring – vet at slikt gir både håp og fornyet energi. Man blir styrket og får livsmot når man vet at man ikke er alene om å bli urettferdigbehandlet. Og ikke minst at man blir trodd på at det kan faktisk være røyk uten en selvantent ild…

 Min tanke har vært – og er, at jeg i dag er i en posisjon hvor jeg ikke trenger å gjemme meg fordi jeg er redd hva andre måtte tenke om meg. Uansett om jeg har gjort en feil selv eller blitt feilbehandlet av enkeltmennesker eller offentlig system. Når det skjer bruker jeg en slik mulighet for å hjelpe andre – samtidig som jeg hjelper meg selv til å ventilere den indre smerte krenkelser gir.

Selvfølgelig er det ting som har skjedd i privatlivet mitt eller med personalet jeg ikke vil eller kan dele, men det som skjer fra offentlige etater sier jeg noe om. Men etter denne runden så er jeg faktisk litt usikker på om det er rett det jeg gjør. Utfra enkeltes tilbakemeldinger så kan det faktisk se ut som at jeg kan komme i situasjoner hvor min åpenhet kan skade meg – og mitt arbeid. Det kan være at mennesker som sitter i stillinger som skal bidra til å stryke Retrettens arbeid også kan tenke at det jeg sier og gjør kun er for egen personlig vinning.

 Personlig så er det ikke fare for meg – jeg har gode medhjelpere i dag som hjelper meg når brutale hverdagsutfordringer sender meg i svart. I tillegg så er jeg sånn stilt at jeg i utgangspunktet ikke trenger å arbeide en time mer i mitt liv. Tidligere tiders politikere, som forsto at noen av landets innbyggere ville være ute av stand til å fungere som folk flest, har sikret meg. Jeg har en liten uføretrygd jeg kan ta tilbake om nervene slår meg ut . Disse pengene kan jeg ta med meg til min forlovedes hjemland og leve godt. Jeg – personlig – trenger ikke å forholde meg til en eneste offentlig ansatt som har i arbeidsoppgave om å tjene et menneskefiendtlig system fremfor hjelpetrengende mennesker noe mer.

 Mitt valg som har skapt 5 år helvete for meg, ble tatt på et råd fra vanlig arbeidstagere. Siden jeg arbeidet så mye og hardt for å skaffe lønnsmidler til andre, mente de at jeg kunne klare å være i et ordinært arbeidsforhold selv. Uføretrygden ble fryst 1.1. 2009. Da skulle jeg tjene og bidra til landet mitt som folk flest. Medarbeidere som arbeider i Retretten har også gått fra uføretrygder eller andre trygdeordninger til å være ordinære lønnsmottager. Nå betaler vi skatt og forsørger oss selv og familie som de fleste voksne gjør. Så kjære alle dere som mener jeg syter for egen vinning – for å oppnå medlidenhet og oppmerksomhet, skal vite at min agenda for min deling er en helt annen.

Etter å ha tenkt litt fem og tilbake på hva jeg skal gjøre i fremtiden. Om jeg skal dele de om vanskelig sider ved hverdagen min, har jeg kommet frem til at det skal fortsette med. At noen få uvitende, forutinntatte og kanskje bitre mennesker tillegger meg agendaer jeg ikke har, må jeg tåle. Jeg velger å tåle det fordi jeg ser alle de som føler at min åpenhet gjør noe for dem. Mennesker som lengter etter å høre en stemme som kan gi dem håp, får det ved at noen andre også viser at det ikke bare er dem som sliter. Jeg sitter ikke i lukkede rom å snakker med likesinnede – rom hvor ikke alle er velkommen – jeg deler på sosiale medier så de som sitter i mørket alene skal få oppleve at vi er flere som ikke lever i en lykkeverden fri for bekymringer. Får jeg beskjed eller hint om at dette vil ødelegge mulighetene i Retretten så skal jeg ta opp spørsmålet til ny vurdering. Men inntil videre så fortsetter jeg som før…