Ensomhet

Denne påsken har ensomhet vært tatt opp i media med vår helseminister Bent Høie i spissen. Noe som er veldig kjent for meg. Den gnagende og smertefulle ensomheten. Stemningen som snevrer inn alt som gir rom for levende liv. En tilstanden som holder livet fanget. Der hvor høytider, markering- og røde dager forsterker følelsen av manglede tilhørighet og savnet av den gode samtalen som gir næring til oppbyggelige tanker.

Menneskene jeg omga meg med viste meg med både ord og handling at jeg ikke var verd å ta vare på og at jeg var et uønsket selskap når jeg ikke kunne brukes til noe. Mine forsøk på å avslutte mitt smertefulle, ensomme og ubrukelige liv ble hindret av ukjente. Mennesker jeg opplevde var på feil sted til feil tid.

Sykehusets fagfolk forsvant da de anså at fysisk livet var reddet. De såkalte nære ristet på hode og sa: det er bare et rop om hjelp og fortsatte med sitt.. For meg var selvmordsforsøket et svar på et rop om hjelp som ikke ble hørt.

Hvordan er det i dag? Livet mitt i dag er ikke så mørkt som det engang var. Men ensomhetsfølelsen kan jeg fremdeles kjenne. Noen ganger kraftigere enn andre. Jeg har fremdeles mennesker rundt meg som signaliserer at jeg ikke er verd å behandles som et med-menneske, jeg opplever fremdeles situasjoner som forteller meg at jeg er en ”outsider” og ikke er en av gjengen. Det gjør fremdeles vondt. Jeg kan også til tider  kjenne at livet er en tung plass å være, men i dag evner jeg å se forbi det som smerter og plassere blikket på det som gjør livet verd å leve.