Mitt år – 2016

Hverdager har jeg flest av og ELSKER det. Dette året har svingt fra den ene gledestoppen til den andre. Både privat og arbeidsmessig. Mitt liv er veldig preget av jobbrelatert hendelser. Som det vel egentlig er for alle som har en 100 % stilling. Arbeid og søvn er noe av det som tar det meste av døgnets 24 timer for alle tror jeg. Jeg jobber stort sett 14 timer i døgnet 7 dager i uka så for meg er det iallfall slik. Og jeg elsker det meste av mitt arbeid så derfor føler jeg ikke at 98 timers uke er noe offer. Slik har det vært i 15 år og i år- som tidligere år, har jeg fått oppleve å se barn som fødes inn i rusfrie familier, rusmisbrukere som har fått et fornyet håp for slitt liv og straffedømte bli løslatt som klart seg mot alle odds.

2016 startet med at Jan og meg giftet oss etter å ha vært kjærester og samboere i mange år. Vi hadde planlagt dette for noe år tilbake, men sykdom og behandlingen gjorde sitt til at vi måtte det på vent. Året etter ble det rett og slett ikke tid til å arrangere noe bryllup og det hadde heller ikke blitt noe i 2016 om vi ikke hadde hatt våre gode venner i Florida. Alt fra personen som viet oss til festen ble ordnet på 4 dager av disse vennene og hele 70 personer deltok på selve seremonien. Til og med et par fra Norge deltok. Da vi begge var tilbake i Norge ble vi feiret av familie, venner og kollegaer der også. En fantastisk opplevelse for både Jan og meg.

I dette tidsrommet fikk jeg en mail om en gave som var hinsides. Jeg fikk streng beskjed om at dette var til meg personlig og at den skulle brukes til å skape ende flere gode opplevelser. Og det ble blant annet gjort i forbindelse med fototreffet på Venabu jeg deltok på. På slutten av 2016 fikk Jan og jeg beskjed om at vi nå skal bli besteforeldre. Stort, stort, stort!

Arbeidsmessig fikk jeg mange fine øyeblikk fra brukerne av Retrettens tjenester. Barn ble født, ekteskap inngått, eksamener ble tatt, arbeidsavtaler inngått, boligkjøp og fornyet håp var noe av det noen av brukerne delte med meg. Det er så vanvittig stort når jeg har fått følge dem fra avrusnings eller lange fengselsdommer og får være en de deler slike store øyeblikk med. For jeg vet hvor stort slikt er for oss som aldri i vår villeste fantasi kunne se at vi skulle oppleve noe slikt. Like lite som at jeg noen gang hadde trodd at jeg skulle bli invitert til kronprinsparet og vår statsministeren, som jeg ble i år.

Overraskelsene har likesom stått i kø for meg i 2016. De nevnte er jo store i seg selv, men mer skulle det bli. Jeg hadde aldri trodd at Morten Krogvold skulle bli ta bilde av meg, men det ble gjort i 2016. I forbindelse med en stor markering av min 20 årige rusfrihet hvor 15 år av dem har gått med til Retrettens arbeid ble bildet tatt. Hele markeringen var en stor overraskelse for meg. Jeg visste ikke annet enn hvor jeg skulle møte opp. Der fikk vi hilsninger fra statsministeren, justisministeren, komitemedlem på stortinget og Oslos ordfører holdt en fin tale for oss. Fantastisk var det også at Mari Boine kom og holdt en minikonsert. Ressursgruppa, styreleder og medarbeidere i Retretten hadde stått på i mange måneder bak min rygg så brukere, medarbeidere og jeg kunne få oppleve noe slikt.

Det ser også ut til at min drøm om å få styrket hjelpen til brukere av Retrettens tjenester går i oppfyllelse. Diakonhjemmet, Omsorg, og Retretten har skrevet en intensjonsavtale i 2016 som har det som mål. I tillegg har vi kunne utvide det strukturerte tilbudet vårt til flere fengsel i 2016.

Som dere sikkert forstår så er det mye jeg kunne trekke frem som har satt sine spor i året som har gått. Av årets 365 dager så har det skjedd noe i alle av dem som jeg kan sitte og reflektere over og finne glede i. Dette året har jeg fått føle hvor mange faktisk mennesker støtter når det trengs. De har bidratt med alt fra klær til konsert-og teaterbilletter og restaurantbesøk for våre brukere og medarbeidere. Andre har støttet meg og selve arbeidet som skal gjennomføres på daglig basis i Retretten.

Om jeg skal trekke frem noe som berørte meg av helt personlig grunner, som ikke har noe med ekteskap og barnebarn, så må jeg trekke frem turen Michel og jeg hadde til huset til Fredrik Fasting Torgersen og 20 års markeringen av mitt rusfrie liv. Det gir en følelsesmessig kræsj. Jeg klarer ikke å tenke på det som møtte oss hos Fredrik uten at tårnene triller. Fredrik var en person som tok veldig godt vare på meg når jeg var på mitt sykeste i midten av 90-tallet. Igjennom årene jeg ble kjent med han fikk jeg noe innsyn i hva hans soningsforhold og siden kampen om å få gjenopptatt saken hans hadde gjort med han, men at det var så ille som det Michel og jeg fikk se var smertefullt. Jeg vet at han var ulykkelig og han slet med angst for mennesker, men at han hadde laget en slags celle ved siden av treningsrommet sitt i kjelleren, som viste oss at han brukte rommet en del, fortalte oss hvor vanskelig han kunne ha det til tider. Dette synet og alle samtaler jeg har med innsatte og overgrepsutsatte gjør at jeg skal fortsette å jobbe 98 timers uke så lenge helsa holder.

20 år med egen gjenreisning som gjør at jeg nå slipper det livet jeg hadde, 15 år med andres i Retrettens tjeneste, har fortalt meg at det er mulig å forebygge et liv som blant annet Fredrik fikk. Mye av det Fredrik opplevde var en følge av en vanskelig start i livet, stigma som følger en slik start og de langvarige konsekvensene som ofte følger de stigmatiserte. Jeg er veldig glad for at jeg kan jobbe forebyggende sammen med andre medlemmer av Actis og at Diakonhjemmet nå kommer på banen. Jeg er ufattelig glad for at både offentlige og private bidragsytere gjør så at jeg og mine medarbeidere har mulighet til å gjøre den jobben vi gjør, og jeg er sinnssykt glad for at jeg har en mann som aldri kommenterer arbeidsmengden min.

Så oppsummert har 2016 vært et vanvittig fint og lærerikt år. Jeg er i full gang med 2017 programmet mitt , i januar har jeg 4 foredrag som skal holdes på 4 helt ulike arenaer. NADAkurs skal holdes i februar og et foredrag. I april blir det møte i Danmark. I mai er jeg invitert til USA hvor jeg skal holde foredrag på en internasjonal konferanse. I tillegg til at Erna Solberg nevnte oss i nyttårstalen sin sa hun: Jeg har tro på Norge og nordmenn , Ordfører Marianne Borgen sa i sin tale under markeringen av Retretten: Jeg er stolt av å ha et tilbud som Retretten i byen vår. Når jeg skal presentere  tilbud vårt i USA og Danmark vil jeg også si: Jeg er veldig stolt av landet vårt og kommunene Oslo/Årnes som støtter Retrettens arbeid både over statsbudsjett og kommunebudsjettet. Og jeg mener det – jeg er virkelig glad og stolt over at et Likepersonsarbeid blir verdsatt på den måten det blir i Norge. Jeg har tro på mye av rusarbeidet som gjøres i landet vårt.