For å være helt ærlig så begynner denne #metoo-kampanjen å tære på. Misforstå meg rett, jeg er veldig glad for at det blir satt fokus på seksuell trakassering og overgrep og at det nå blir ryddet opp i. Det er fint at de som har misbrukt sin stilling og posisjon blir stilt til ansvar. Det jeg reagerer på er at det kun er fremtredende politikere, samfunnstopper og såkalte kjendiser som blir skrevet om.
Selv om jeg ikke kommer unna overskriftene, så må jeg innrømme at jeg har sluttet å lese om disse sakene for lenge siden, så jeg er egentlig ikke oppdatert. Det kan hende det har kommet frem historier som har litt grovere innhold enn at noen er kyssa på i fylla, klypt i rompa eller blitt snakket til med en seksuell undertone. Jeg mener ikke at slikt ikke er krenkende, og spesielt ikke om det utføres av en lederskikkelse og et forbilde, men jeg reagerer på hvordan og når slike episoder kommer frem og ikke minst hvilke oppmerksomhet det får.
Hva som gjør at jeg opplever at det tærer på er at jeg trekkes tilbake til min egen historie og til mange av dem jeg arbeider for i dag. Vi som har vært utsatt for seksuelle overgrep fra før skolealder, blitt tuklet med i portrom og offentlige toaletter, som sto i Stenersgata og på Østbanen hvor både politi og uteseksjonen visste hva som pågikk mot oss som var under den seksuelle lavalder, som ble utnyttet seksuelt når vi var i barneverns – og ungdomstiltak, hvor ansatte i avrusning eller rusinstitusjon har utnyttet vår sårbarhet for selv å bli tilfredsstilt seksuelt og som har måtte tåle både voldtekt og utnyttelse av sjefer fordi vi har vært uten utdanning og måtte ta til takke med det vi fikk da vi forsøkte oss som vanlige folk. Få av oss har noen gang blitt hørt om vi har forsøkt oss med varsling.
Jeg kan remse opp mange hendelser fra jeg var barn om seksuelle overgrep utført av tillitspersoner og hvor opplevelsene fremdeles sitter fast i kroppen min. Om krenkelser jeg har opplevd i senere tid som har revet opp sår jeg trodde var grodd. Episoder fra både arbeid- og privatliv hvor jeg har følt meg liten og ingen ting verd på samme måte som da kropp og sjel ble invadert. Av denne grunn kan noe av oppmerksomheten som knyttes til #metoo-kampanjen bli litt uforståelig. Eller rettere sagt, jeg blir veldig satt ut av det som nevnes som seksuell trakassering og at dette er en uakseptabel oppførsel som det reageres sterkt på i dag.
For å være helt ærlig så tror jeg ikke det blir så mye endret for mine like som vokser opp i dag. Vi vet at gjøres overgrep på mange plan og som aldri kommer til å få medias oppmerksomhet. De aller fleste som utfører seksuelle krenkelser gjøres av ”hvermannsen” ,av begge kjønn, mot barn, unge og andre hvor ”sladdergenet” ikke blir stimulert på samme måte som det blir ved at en ”kjendis” står bak. Det er ingen andre enn det sårbare mennesket som vil være tjent med at disse blir tatt og stilt til ansvar, og de fleste som går under den kategorien, vil aldri stå frem og fortelle om det. De fleste av oss lider i stillhet eller utagerer på en måte som kun rammer oss selv og dem som står oss nær, fordi du finner mange av oss i psykiatrien, rus og kriminalomsorgen.
Som sagt selv om jeg opplever at denne kampanjen og avsløringene som kommer frem tærer på, så er jeg glad vi får en mer åpenhet om saken. Samtidig som jeg har fått med meg overskriftene som forteller om #metoo-ofre så har jeg også fått med meg dem som viser at politiske ledere står frem og forteller at de har sviktet ofrene. Det gir i alle fall signaler om at man har en trygg havn å søke til når det er utrygt og vanskelig. Jeg vet så inderlig vel hvordan det er å ikke bli tatt vare på når man trenger beskyttelse.
( bær over med skrivefeil og merkelige setninger – det har faktisk kostet litt å skrive dette i dag)
Hør, hør!!!
Reine ord for penga, dette 😎💕
Hei Michel, ja du kjenner jo mitt arbeid og forstår kanskje bedre enn andre hvorfor jeg bare MÅTTE åpne nebbet i denne saken
Bra Rita. Klar tale trengs, det er mangelvare i dag.
Hei John, tusen takk for tilbakemelding. Det er av og til jeg bare må si noe, selvom jeg har bestemt meg for å holde kjeft.
Godt skrevet. Jeg har alltid lurt på når de ville skje en endring i positiv retning. Henger ikke helt med selv heller. Har opplevd så mange typer usømmelig adferd, og antasting ble vanligere enn det motsatte når jeg var en redd, ensom kvinne på kjøret. Der fantes ingen beskyttelse.
Hei Siri, ja det er mange av oss som har vært på kjøret som har opplevd slikt. Jeg har jo også fått noen henvendelser fra de som har fått Flashback av denne #metoo-kampanjen
JA, det må være rystende, å ha opplevd langt verre ting, med langt verre konsekvenser .. Vet hvor hardt en mindre grensekrenkelse kan virke inn, så det du forteller er viktig. Også det du vet om å overleve.
Hei Sigrid Marie, jeg tror nok vi ikke kan gradere overgrepene, det er jo personens opplevelse det handler om. Mitt poeng med denne lille bloggen var at flere enn de som er i politikken og på arenaer med toppledere og kjendiser skal bli trodd når de varsler og at konsekvensene må bli de samme uansett hvem som utfører overgrepene. Du vet det verste overgrepet utsettes for er omsorgssvikt – det å ikke bli trodd og sett er også en omsorgssvikt , derfor er det bra at de som nå har varslet blir trodd og får den hjelpen de trenger.
Jeg håper at kampanjen fører til at folk blir mer bevisste hva som er akseptabel oppførsel. Det du snakker om, er jo også misbruk av en maktubalanse. Jo tydeligere samfunnet er på at dette er svært negativ og uakseptert opptreden, vil færre få seg til å gjennomføre. Håper jeg. Jeg håper det vil gjelde i alle hjørner av samfunnet.
Men det er fælt å høre om de som misbruker svært sårbare mennesker. Det er en annen grunnleggende svikt her, at man gjør seg “bedre” enn andre ved å tråkke dem så langt ned en bare kan. Det er vanskeligere å få bukt med, fordi noen av disse egenskapene er typisk overgriper-egenskaper, ikke bare “høy på seg selv”-holdning som gjør at en tror en er hevet over vanlig moral.
Men jeg håper #metoo gjør at det blir pinlig å være misbruker. Det fjerner i alle fall dem som tror det er mektig.
Enig Trude
Tusen takk Rita for at du har satt ord på hva jeg og mange med meg kjenner på,men som vi enten ikke våger eller orker snakke om, sette ord på eller kjenne for lenge på.Gjør for vondt.Ønsker deg alt godt
Kjære Inger, jeg snakker med så mange som ikke har muligheten til å si høyt hva de har opplevd – jeg vet hvor vanskelig de har det. Hemmeligheter kan være tunge bører å bære… Jeg er i en situasjon som gjør at jeg kan være åpen og ærlig om mine erfaringer og ingen som betyr noe for meg i dag vil avvise eller se ned på meg. Eller rettere sagt, jeg trenger ikke å frykte at de vil se ned på meg.