En vandring i mitt barndomsrike

Et foredragsoppdrag fra Oslo Arkitektforening – Bysalongen 2018 . Her skal jeg fortelle litt om min oppvekst i Oslo sentrum som 13 generasjons Osloborger. Nærmere bestemt Hammersborg  – Fredensborgveien og Damstedet. Dette foredraget er skrivi på skikkelig indre Osloby dialekt. Jeg pleier å si at det er Banjokari ( Kari Svendsen) og meg som holder godt på den. Hu er fra Ila dal’n

Slekta mi kan føres til Gudbrandsdalen, står det i en kopi av slektsboka bestefar ga meg. Første Oslonavnet: Engebret Nielsen Sinsen født ukjent – gift med ukjent, men han fikk en sønn. Niels Engebretsen Sinsen giftet 19.juni 1670 seg med Karin Arnsdatter Smedstad. Hun var født før 1641, kan vi lese.

300 år etter, 1941, blir mora mi  født i samme by. Hennes far, min bestefar ble født i 1905 i Oslo. Han vokste opp med sin mor, som også var født i Oslo,  i en sidebygning i Grønlandsleiret 19. I folketellingen  i 1910 kan vi se at han var et skilsmissebarn som 5-åring. Hans far som også var født i Oslo, bodde i en kjeller i Ekebergveien med 4 andre voksne og sin eldste sønn på 30 kvm. ( jeg ringte opp dagens eiere og spurte om huset i dag)

I 1962 så jeg dagens lys og vokste opp  hos mine besteforeldre i Fredensborgveien/ Damstredet.  På 60-tallet var dette ansett som et lite slumområde, men for et barn som meg var det et flott sted å vokse opp. Det var mange kunst og kulturpersonligheter som beriket mitt liv. Det kommer jeg tilbake til .

Det var ikke sikkerhetsbelter  i tretoppene eller luftmadrasser i bunn av fjellknauser på den tiden.  Noen av oss barna hadde konkurranse på hvem av oss som kom lengst opp i skallfjellet som rager opp mot de 4 gule karakteristiske gule høyblokkene i Westye Egebergsgate. Noen få kom til topps, men de fleste av oss raste ned når steina løsna fra fjellet. Noen ti-år etter mine klatreekspedisjoner , raste  fjellet ut og la igjen 2 tonn stein i haga’n til nabohuset der jeg vokste opp. Så dette var en ubevisst ekstremsport spør du meg!

Som sagt var ikke dette  rikmannsområde og vi som bodde der var vel like fattige som man  kunne få inntrykk av. Det var utedasser i småhusa og stort sett «klaskedasser» i bygårdene. ( Klaskedass var at doene var i trappeoppganger  mellom etasjene og skiten falt ned et i et åpen hull. Store bøtter med urin og avføring ble tømt i bunnen av store dassbiler. Om vinteren kunne disse bøttene fryse og det var et hæl…En dassbil hvelvet på hjørne av Rostedtsgate og Fredensborgveien. Da fikk vi fri fra skolen) Noen var heldige å ha vannklossett i trappoppgangen.

Det var ikke mange som fikk ukepenger, men vi unga blei jo løsningsorienterte  så om våren plukka vi syriner i fjellskråningskanten som vender ned mot barnehagen som ligger bak Henrik Wergelands stall i Damstredet. Der hadde Wergeland hesten sin, Veslebrunen. Disse syrina solgte vi til noen snille naboer så vi fikk kjøpt oss en is eller annet slikkeri.

Vi løp fra bakken i Damstredet igjennom tranga som også blir kalt ” Knivstikker’n”. Den går ut mot trappene som går ned til hjørne av Fredensborgveien og Dopsgate og til kiosken Toya hvor vi kjøpte oss snop som vi  delte.

Fra Dopsgate klatret vi over muren inn til Axl Jensens fabrikker. I det bygget som huser det kreative fellesskapet  657  i dag lå en fabrikk som pakket potetchips, Bacon Crisp , popkorn og peanøtter. Vareheisen som førte opp til loftet var aldri stengt og der oppe fant i sekker med blanda snacks. Ikke visste vi at dette var oppsopet fra gulvene i fabrikken, så det er mange en ung og gammel i Fredensborgveien som har spist avfall.

På politistasjonen i Møllergata 19 fikk vi være med politiet på badeturer. Politfolka lekte med oss, badet og ga oss brus og is. Noe som var stort for oss fattigunga i sentrum. Vi vinket alltid opp til fangene som satt i fengslet i bakgården som vendte ut mot Grubegata da vi gikk opp til Deichmanske bibliotek .

På baksiden av Deichmann, i begynnelsen av Fredensborgveien, er det en flott trapp som leder opp til søyler og bueganger. Høyt der oppe på et platået under buegangene satt vi å røyka og klina. Kom politiet eller vaktmestere, kasta  vi oss ut i reine Tarzan-stilen mot en lysmast som sto  tett ved og filte oss ned og løp derfra ned mot Akersgata og opp til forsøktgym  ( i dag Frelsesarmeen) og ned i kjeller’n hvor Hammersborg fritidsklubb lå.  På den gang nyoppstrata juniorklubb i begynnelsen av 70-tallet var jeg medlem nummer 7.

I dag ligger klubben på hjørne av Akersveien og Rossingate, vis a vis Vår frelsers gravlund, hvor mang en storhet ligger. Også han som er årsak til at jeg har en kopi av min håndskrevne slektsbok: Biskop Andreas Grimelund.

Dikter Tor Jonsson, fra Lom i Guldbranddalen, tar oss med på en vandring blant gravene her. Han reflektere over blant annet  Ivar Aasen og Bjørnstjerne Bjørnson som ligger der. Jeg lekte mye blant gravene på hele kirkegården. Av og til la jeg blomster på grava til Biskop Grimelund som jeg hadde stjålet fra andre graver. Men det jeg satte størst pris på var seremonien som blir holdt tidlig morgen hver 17.mai hvor det legges ned krans på Henrik Wergelands grav og hvor Møllergata skoles musikkorps spiller. En skole som min bestefar, mor og jeg har gått.

Ellers hadde jeg som Tor Jonsson, min vandring blant ” kjendisene” og kommende kjendiser i mitt distrikt. Jeg kunne gå forbi Egebergslottet opp mot  Gamle Aker kirke hvor jeg er døpt og hvor en av mine forferde var prest, og gå ned Telthusbakken og besøke min klassevenninne Gisken Armann. Fra henne kunne jeg gå Kjærlighetsstien  hvor man kan se ned på Vulkan og Cuba. Stien ligger mellom  Maridalsveien og Egebergløkka, og munner ut i enden av Fredensborgveien.

Da jeg kom ned  i Maridalsveien og litt bort i Fredensborgenveien kunne jeg gå innom Espen Schønberg og Mona Hofland og lytte til dem når de øvet på sine roller. Før de flyttet ned i Fredensborgveien  bodde de i bakken i Damstredet og jeg fikk jeg is når jeg vannet blomstene deres. I deres gamle hus ble jeg kjent med den nye eieren; fotografen Jan Svartsot som også var en fargerik person. Videre opp i bakken kunne jeg stikke innom Sigrund Bergs vevstue og drikke te med henne og  Inger Hagerup.

Jeg kunne gå tur med skuespiller Vegard Hall og hans hund Rita  som også bodde i bakken, og jeg fikk sitte på trappa til Rabarbraslotten med skuespiller Stig Egede Nissen lille sønn på fanget.  I samme hus bodde også den vakre ballettdanserinnen Ellen Fjellberg.  Jeg kunne aldri se meg mett på henne da hun gikk på sin grasiøse måte på vei til opera’n. Andre ganger kunne jeg sitte i timevis i atelier  til  keramiker Von der Lippe og se da hun dreide sine fine krukker eller la farge på sine vakre fat.

Som sagt var Fredensborgveien/Damstredet og Hammersborg  et slumområde i min oppvekst. I dag  ser det noe annerledes ut. Huset hvor jeg traff Cornelius Wresvik er til salg og for den nette sum av 6,980 mill for et skjelett for knappe 40 kvm. Om rausheten og de åpne dører er det samme i dag som da jeg var liten  vet jeg ikke. Men jeg kan ofte ta en tur på ruta jeg har nevnt for dere her nå også. Med og uten venner og bekjente.

Jeg oppfordrer dere til å gjøre det samme. Det er en liten vakker juvel som skinner i vår travle by med innflytterarkitekter som får sette igjen sine fingeravtrykk før de vender tilbake til sitt – kanskje – uberørte barndomsrike.

• Tusen takk for at jeg fikk denne muligheten til å dele dette med dere

Foredraget ble filmet: Trykk her

NRK.dok. om Damstredet: Trykk her

Alle bildene er funnet på Google