Til de etterlatte

Når sorgen vekkes til livet av hendelser utenfor meg selv får jeg ikke tak i ordene som kan hjelpe. Jeg dras fra det ene ytterpunkt til det andre. Mellom disse finner jeg sjeldent ro når det står på som verst. Noen ganger kommer min smerte og det jeg har på hjerte litt spontant ut. Det samme skjedde i torsdag.

På en Facebook-status skrev jeg blant annet at jeg at jeg misunte Ari Behn samtidig som jeg også er veldig glad for at jeg er i live så jeg kan gjøre litt for dem som har det slik han hadde det. Jeg skrev også at det er for sent å fortelle en død at han skulle gjort noe annet enn hva han gjorde mens han levde, og at de kloke visdomsord om omtanke og medmenneskelighet hjelper svært lite når livet alt har ebbet ut.  Samtidig oppfordret jeg til at vi kan strekke frem en hånd til dem som er i live når vi vet de sliter. Dette var det flere på FB som også gjorde, men av erfaring vet jeg at få involvere seg av ulike årsaker.

Noen takket meg for det jeg skrev, mens en annen stilte spørsmål om jeg kanskje klandret hans nære som sto igjen for at de ikke hadde gjort nok. Det var over hode ikke min hensikt. Jeg vet så inderlig vel at når den berømmelige dråpen kommer så er det lite andre kan bidra med for den som har et sterkt ønske om å slippe. Når det er sagt  ville jeg også si noe om hvor viktig er at man er litt bevisst på hva man utsetter dem man vet har en skjør psyke. Det er en grense for hva et menneske tåler selv om de på utsiden kan se og høres sterke ut.  

Vi er alle mennesker – vi kan være tankeløse til tider og ikke alltid forstå rekkevidden av det vi utsetter andre for. Men det er ikke til å stikke under en stol at noen kan være beregnende og vil med hensikt skape problemer og gjøre andre vondt. Det er vel om de sistnevnte Shakespir sier noe slikt som; Deres egne øynene vil ikke se det hendene gjør. Blant slike mennesker lever også vi som ønsker å finne fotfeste. Få et holdepunkt i livet. Vi som aldri har kjent tilhørighet. Følt oss hverken ønsket eller elsket. Vi som alltid har tatt til takke med den oppmerksomhet vi har fått – koste hva det koste ville. De som inviterte oss inn for en stakket stund har ofte gjort det når de selv har hatt noe å hente. Der vi kunne brukes ble vår lojalitet utnyttet maksimalt. For mitt vedkommende har det handlet om alt fra å være en voksens sexleketøy da jeg var et lite forsvarsløst barn til å bli ribbet for en hardt tilstrebet trygghet som voksen.

Det som gjør livet tungt, mørkt og vanskelig for meg er når jeg gjenopplever utstøting. Spesielt når de jeg trodde på forteller meg med ord at jeg er velkommen, men igjennom sine handlinger viser at jeg er uønsket. Bare fornemmelsen av manipulering hvor hensikten er å sette meg i et lys hvor jeg forstår at målet er å bli kvitt meg, får meg til å falle helt sammen innvendig og vil bare dø. Et ønske jeg har hatt fra jeg var en 5- 6 år.

Jeg har selv hatt 4 seriøse selvmordsforsøk som har vært så godt planlagte at det er helt utrolig at jeg sitter her i dag. Ved et av forsøkene sa en av legene som fikk liv i meg igjen at han nektet å tro at det var mulig å overleve. Jeg skal ikke gå i detalj på dette, men det er gode grunner for at jeg så langt ikke har gjort et 5’te forsøk. Men såpass kan jeg si: Det er ingen som kan endre beslutninger som først er tatt, det er det kun jeg som beslutningstager som kan gjøre det.

Som jeg også skrev på FB-statusen min, så handler det ofte at bestemmelsen kommer av at vi ikke ønsker å være til en belastning. For den av oss som har det slik så vet vi at vi påfører våre nære en ekstra belastning når vi er syke. Spesielt om vi er innpodet både direkte og indirekte måte fra fødsel av at vi er den ene for mye. I dag vet jeg bedre.

I min siste runde av en svært strategisk selvmordsplanlegning var jeg så heldig at noen avslørte meg. Jeg slapp å såre dem som er oppriktig glad i meg, selv om jeg ikke så det sånn da psyken gikk i svart. De som hadde mot til å stille meg et direkte spørsmål hadde på ingen måte noen mulighet til å hjelpe meg med årsaken til sammenbruddet, men de tvang meg si høyt hva jeg gikk rundt og tenkte på.

Jeg var kommet til et punkt hvor jeg ikke orket å kjempe mer – jeg hadde mistet så mye jeg trodde på og maktet ikke å sloss lenger.  Jeg hadde fått munnkurv for det passet seg ikke for sånne som meg å snakke om det jeg opplevde. Og er det noe jeg vet så er det at det ikke finnes en løsning om man ikke tar utgangspunkt i fakta. I over 40 år bar jeg på skammen for det mennesker med makt hadde utsatt meg for. Slik var det inntil en kvinne med samme bakgrunn fikk meg til å snakke om hva jeg bar på.

Nå er det ikke sånn at alle som sliter med selvmordstanker eller har lykkes med et selvmord har eller har hatt det som meg, men en ting vet jeg og det er at de som lykkes ikke fant noen løsning på det slitsomme de bar inne i seg. Mange informerer heller ikke dem som kan hjelpe dem om det som skjer og da blir det helt umulig for utenforstående. De færreste er synske og det er svært sjeldent det synes på utsiden hva som egentlig skjer på innsiden hos en som er suicidal. Jeg skrev som sagt på FB-statusen min at jeg var glad jeg var i live så jeg kan være til hjelp for noen som har det som Ari hadde det på slutten. Det jeg har mest erfaring med i forhold til å hjelpe selvmordskandidater er hva som skjer igjennom samtaler – det er under slike de selv finner det forløsende ord som hjelper dem videre – i livet…