Det beste med livet er at det er i bevegelse!

«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.» Sikkert mange som har hørt dette og tenkt; SPY! Jeg har i alle fall tenkt det. Ikke alltid, men når det har vært på det mørkeste så må jeg innrømme at den tanken slått meg. Spesielt når uforutsette såre og vonde hendelser har inntruffet brått og brutalt. Da har det vært huekjør 24/7, uke inn og uke ut, måned etter måned. Med andre ord så har jeg taklet slike hendelser svært dårlig og det er også hva som har opprettholdt det som har gjort dagene mine lange, vonde og slitsomme.

Utrykket er jo så rett, så rett, men av og til må man ha hjelp til å forstå hva det er som drar en ut av balanse og rytme. Mitt største problem er ofte at jeg kan ha litt urealistiske forventinger til mennesker. Spesielt til dem jeg ser opp til. De jeg ser opptil er ikke nødvendigvis mennesker med høy utdannelse, titler og status som andre i samfunnet har en tendens til oppskatte.  Det kan være alt fra bekjente, naboer, kollegaer eller «hjelpearbeidere». Det som kan sette meg helt ut av spill kan være tilsynelatende små ubetydelige hendelser. Alt fra helt vanlige menneskelige forglemmelser til større avtalebrudd som rammer mål jeg trodde vi hadde felles.

Enkelte ganger kan også andres destruktive oppførsel være knyttet til deres forventninger til meg. Der hvor de opplever at jeg har sviktet når jeg ikke innfrir deres uutalte forhåpninger til hva jeg kan utføre for dem. Slike ting kan man ofte snakke ut om og få løst. Verre er det der hvor jeg forstår at det ligger sjalusi, bitterhet og ondskap bak og som er direkte rettet mot meg som person. Eller at de har hatt en grunnleggende, fiendtlig innstilling til alt og alle rundt seg og som bare har ventet på en anledning til å såre den første og den beste. Der hjelper selvfølgelig ikke kommunikasjon for målet har jo bare vært å knuse et annet menneskes drømmer, samme hvem det måtte gjelde.

Uansett hva som er årsaken har det vært vanskelig å forstå og jo mer jeg har forsøkt å forstå, jo vanskeligere har det selvfølgelig blitt når jeg har sittet fast i eget tankekjør. Utenforstående har kommet med velmenende råd utfra hvordan de har sett hendelsen. Ofte har de opplevd den som en bagatell man bare må komme seg over og gå videre med livet, mens for en selv kan hendelsen vekke undertrykte dyptliggende minner om krenkelser, svik og tap. Redselen for å oppleve konsekvensene av slikt igjen er hva som kaprer hode og setter meg i en tilstand andre må dra meg ut av. Det er mennesker som må hjelpe meg til å se hele bilde og plasser ansvar det det skal være – og hvor jeg må ta min del.

I slikt arbeid kan det bety avskjeder jeg ikke hadde forutsett. Sorgen over det tapte må jeg ta og det krever at jeg finner ut hva det tapte er. Der hvor det avsløres at enkeltpersoner bruker sin tid på å ødelegge for min eksistens, må jeg selvfølgelig styre unna. Slike kan jeg aldri endre. Noen ganger kan disse være så nært meg at jeg trengt avstand for å forstå og bli i stand til å ta de nødvendige grep som setter en fri. Andre ganger hvor jeg ser at mine forventinger har vært urealistiske fordi jeg har handlet ut fra noe jeg trodde, men som siden viste seg ikke å ha rot i virkeligheten, må jeg revurdere veien videre.

Kommunikasjon og kunnskap er mine viktigste verktøy. Stort sett har alt jeg har opplevd siden 24. november 1996, som har bidratt til at jeg har fått delta i et liv jeg elsker, er forankret i kunnskap, innsikt og erfaring. Ingen ting har kommet rekende på ei fjøl, det har handlet om nidtidig studie og hardt arbeid de fleste av mitt døgns våkene timer. Hadde jeg ikke hatt den kunnskapen jeg har tilegnet meg opp igjennom årene så hadde jeg nok sunket enda lengre ned enn hva jeg har gjort til tider. Den viktigste kunnskapen, som jeg setter høyest, er kunnskapen om at jeg ikke hjelpe meg når min psyke går i vranglås. Det jeg også vet noe om er at et livet som er rystet trenger tid til å falle på plass igjen. Begge innsikter kan likevel være veldig vanskelig å forholde seg til.

Tegnet på at energien begynner å bygge seg opp igjen  er når jeg kan  kjenne på takknemlighet over at livet er i bevegelse. Det som en gang var er ikke mer, men noe nytt kommer inn.  Hva det nye er vet jeg kanskje ingen ting om.  Akkurat som jeg ikke vet noe om multeblomsten jeg tok bilde av i juni. Vil denne multeblomsten bære frukt?  Var det en hun- eller hanblomst?  Kunnskap om hvilket kjønn det er som bærer frukt har jeg heller ikke. Men det var altså i juni som den sto der og strålte til meg – nå i slutten juli er det sikker noen som får nyte godt av bæret – til jul, om så…