Det er mangt og meget å reflektere over når man har tid og krefter, det er sikkert og visst. I dag er jeg så heldig at jeg både har tid og krefter – ikke minst evner det.
På morgenen i dag sto jeg opp til et vakkert vær. Mannen min hadde laget kaffe som jeg tok med meg inn i kroken min. Rutinene som har fulgt meg helt siden 1. nov 2022 har bidratt til at tankene kan fylles av annet enn det det som leder til psykisk smerte. Derfor prioriteres dem hver eneste dag – og kveld før jeg legger meg.
I dag leste jeg noe som jeg senere på dagen skulle få en litt større dybdeforståelse av. Det vakreste vi kan gjøre er å bidra til at våre medmennesker kan få en litt bedre dag – et litt bedre liv. Da gjør vi Guds gjerning.
Men hvor lett er det i vår kontrastfylte sinn, tenkte jeg noe senere på
Ved lunsjtider: En telefon fra en personen jublet for en tanke den hadde fått av en annen, som den selv ikke hadde hatt, og som var blitt brukt til en god løsning.
Noe nærmere lunsj: En annen personen hadde mottatt en sms som var styrt av et annet menneskes sinne og som inviterte til trenering av løsning.
Den første personen viste meg hvor gode vi mennesker kan være mot hverandre når en kanskje ikke har det så godt. En liten samtale med noen som forstår at det er hjelp vi trenger for å holde ut i slitsomme perioder. Den andre personen viste meg hvorfor vi ofte kan slite mer enn nødvendig.
Jeg er så heldig at jeg har venner som forstår og som jeg forstår, når livet er på et mørkt sted. Da er ord ikke så nødvendig og i alle fall ikke handlinger som kan såre. Det gode utløses i en kommunikasjon hvor innsikt kreves. Både innsikt i menneskelig lidelse og selvinnsikt og det er noe jeg strekker meg etter.
Da jeg ble sittende ute etter lunsj for å lese en bok om kunsthistorie, slo det meg hva kunstnere gjør. De berører våre liv på ulik måte. De kan sette ord på det vi selv ofte ikke kan. De kan få oss til å le eller gråte, føle trøst eller avsky, oppleve kjærlige- eller hatfølelser. Kunsten er tidløse.
Da jeg så bilde av Rembrandt fra ca 1622: Den fortapte sønns hjemkomst, ble jeg helt varm i hjerte. Det er noe med å ha vært på ville veier og så bli ønsket velkommen tilbake – bli gitt en ny sjanse. Som er målet med fortellingen i bilde. En far – et menneske, tar i mot sitt barn – en elsket person, som gikk seg litt bort på veien.
Jeg spinner videre ved dette bilde en god stund og skal bare gå for å hente meg noe kaldt å drikke. Jeg reiser meg opp av stolen og går mot døren, og jeg fryser til for jeg vil ikke forstyrre. Rett foran meg står et lite rådyr. Vakrere kunstverk som er skapt finnes det ikke for meg. Det lille vakre vesenet gjør virkelig dagen min enda litt bedre.
Nå har jeg trukket meg inn i stua fordi det ble litt for varmt. I mitt stille sinn tenker jeg: dette får jeg nyte i fulle drag fordi jeg ikke har noen forstyrrende tanker akkurat nå. Jeg sender en takknemlig tanke alle dem som har gitt meg denne muligheten for alene hadde jeg aldri klart det. Dere er kunstnere for mitt liv