Hva kan jeg lære av Pride? Det er ikke lite, men det som står fremst og opptar meg er: Kampene som kjempes for KJÆRLIGHET, RESPEKT og LIKEVERD, må aldri gis opp.
Her om dagen var jeg sammen med forfatter Aase Marie Dahle (Bergenser) og vi ble sittende og snakke om Kim Friele, som jeg vet hvem var uten å kjenne noe særlig til hennes livshistorie. Aase mente (etter å ha lest manuset mitt som nå er til korrigering og språkvask) at jeg burde lese hennes biografi. Aase mente vi hadde mye til felles. Det skal jeg!
Men nå vil jeg se hva jeg kan lære av Pride. Hva er det denne månedens markering viser meg?
Jeg har i alle fall tårer i øynene ved å se de glade som i dag får vise sin kjærlighet åpent. Bortsett fra terrorhandlingen som utspant seg i 2022, kan jeg jeg ikke se noe ondskap i markeringen. Klart de finnes i Norges langstrakte land, men det ser ikke jeg herfra via tv og sosiale medier.
Tenker tilbake hva homoseksuelle måtte stå i tidligere. De brukte mye tid og krefter for å oppleve noen kjærtegn. Stjålne øyeblikk. Mange ville ikke gjøre skam på familien. En gang var jeg nært på å gå inne i et alibiekteskap med kjæresten til en kollega. Men de gikk sammen inn for å stå opp og frem med sin kjærlighet til hverandre. Så tenk og sagt, så gjort. Min tilkommende ektemann ble som antatt ikke ønsket velkomment hjem i barndomshjemmet. Det gikk noen år og døren ble så smått åpnet igjen og en samlet familie kunne si farvel – til den som hadde buksene på i familien. Altså til den som var familiens bestemmende myndighet. Mor, som var aktiv i kirkearbeid.
Det er ca 40 år siden og det har vært en samfunnsutvikling siden den gang som vi ser. For 60 år siden bodde det et homofilt par i min barndomsgate. Ingen i Damstredet gjorde noe sak ut av det. Mormor fortalte meg at den yngste bodde hos sin onkel, men det var alt jeg visste. Om var for at bakken var fylt opp av utøvende kunstnere vet jeg, men jeg tror nok at takhøyden har vært større i slike miljøer, enn i storsamfunnet ellers .
Men nå tilbake til Pride. Hva kan jeg lære, som alt spurt. Det er at noen har stått på barrikadene og ikke gitt opp med å si i fra om krenkelsene som blir gjort mot dem hvor stemmen ikke har nådde frem til kongens bord. Hadde ikke Kim Friele og andre stått opp og sloss – og de som fremdeles sier i fra når noen krenkes på grunn av sin legning, så hadde jeg nok ikke fått oppleve den fargerike paraden av blide mennesker.
Jeg skal være en som sier i fra når mine likesinnede lider på grunn av andres maktmisbruk som jeg får vite om. Eller rettere sagt fortsette å si i fra når jeg ser eller hører at psykisk syke, Erfringskonsulenter, Miljøarbeidere med brukererfaring eller Likepersoner, krenkes.
Da vil jeg med dette sende ut en stor takk til mine forbilder – levende og døde Prid-engler.
Tusen takk og nyt kjærligheten